Grunnlovsforslag om ny § 113 b (grunnlovfesting av derogasjon)

Sammendrag Bakgrunn for forslaget Dette forslaget om en ny § 113 b i Grunnloven tar for seg spørsmålet om hvordan grunnleggende rettigheter og konstitusjonelle prinsipper skal håndteres i perioder med alvorlig nasjonal krise, som for eksempel krig, pandemi eller annen unntakstilstand. Grunnloven fastsetter et sett med rettigheter og regler som skal gjelde for alle i Norge. Når samfunnet står overfor en krise, kan det oppstå et behov for at staten midlertidig kan begrense visse rettigheter eller endre normale lovbestemmelser for å ivareta samfunnets sikkerhet og funksjon. Problemet som forslaget adresserer, er det juridiske og konstitusjonelle tomrommet rundt slike midlertidige begrensninger. Mens norsk rett har mekanismer for unntakstilstander, er det ikke et klart og eksplisitt grunnlovsrettslig rammeverk som definerer betingelsene, grensene og prosedyrene for når og hvordan grunnleggende rettigheter kan settes til side (derogasjon). Uten en slik klar bestemmelse kan det skapes juridisk usikkerhet, og det kan være vanskelig å sikre at eventuelle begrensninger er proporsjonale, nødvendige og tidsbegrensede. Hva forslaget foreslår Forslaget innebærer å innføre en ny paragraf, § 113 b, i Grunnloven. Denne paragrafen har som mål å etablere et klart og konstitusjonelt grunnlag for hvordan og når det kan tillates en midlertidig og begrenset avvikling fra normale grunnlovsbestemmelser. De konkrete tiltakene som foreslås, vil altså ikke gi en generell fullmakt til staten, men snarere et rammeverk som skal sikre at enhver slik begrensning er strengt regulert. Dette innebærer at enhver slik derogasjon må være basert på en konkret, definert krise, og at begrensningene må være nødvendige for å oppnå et legitimt samfunnsmål. Begrunnelse og hensikt Hovedbegrunnelsen for forslaget er å styrke rettssikkerheten og sikre at selv i krisetider opprettholdes rettsstaten. Ved å grunnlovfeste vilkårene for derogasjon, sikter man mot å forhindre at midlertidige unntak fra loven blir permanente, eller at de brukes vilkårlig. Det understrekes at enhver slik begrensning må være: 1. Nødvendig: At det ikke finnes mindre inngripende tiltak. 2. Proporsjonal: At inngrepet står i rimelig forhold til det målet som skal oppnås. 3. Tidsbegrenset: At begrensningen automatisk opphører når krisen er over. 4. Underlagt tilsyn: At det må foreligge klare mekanismer for parlamentarisk og juridisk kontroll. Dette sikrer at selv når grunnloven midlertidig må vike, forblir det en høy grad av demokratisk kontroll og respekt for de grunnleggende rettighetene. Ved å gjøre dette, søker man å balansere statens behov for handlefrihet i krisetider med borgernes grunnlovsfestede rettigheter.