Grunnlovsforslag om ny § 111 (om grunnlovfesting av allemannsretten)

Sammendrag Grunnlovsforslaget om ny § 111 tar for seg spørsmålet om hvordan allemannsretten – retten til å ferdes i utmark og naturen – skal sikres og styrkes i norsk rett. Saken innebærer et forslag om å grunnlovfeste retten, noe som betyr at endringen skal innføres i Grunnloven, landets høyeste rettskilde. Bakgrunnen for forslaget er at allemannsretten, slik den er forstått og praktisert i dag, i stor grad hviler på en kombinasjon av tradisjon, sedvanerett og eksisterende lovverk. Tilhengere av grunnlovsfestelse argumenterer for at rettigheten er så sentral for det norske samfunnet og kulturlivet at den bør ha en juridisk forankring på det høyeste nivået. Dette skal gi en sterkere og mer varig beskyttelse mot fremtidige lovendringer eller kommersielle interesser som ellers kunne begrense tilgangen til naturen. Problemet som forslaget adresserer, er det potensielle spenningsfeltet mellom bevaring av naturen, næringsutvikling og individets rett til friluftsliv. Selv om norsk lovgivning i dag gir et bredt vern, er det et ønske om å skape en klarere og mer eksplisitt juridisk rammeverk som ivaretar allemannsretten uavhengig av hvilke spesifikke lover som vedtas i fremtiden. Det konkrete forslaget er innføring av en ny paragraf, § 111, i Grunnloven. Denne paragrafen skal ha som mål å stadfeste og sikre allemannsretten som en grunnleggende rettighet. Ved å grunnlovfeste retten, sikres den en høyere grad av beskyttelse enn det som er mulig gjennom ordinær lovgivning. Begrunnelsen for grunnlovsfestelsen er flerfoldig. For det første skal det sikre at retten til å ferdes i utmark og naturen opprettholdes som en nasjonal ressurs og en del av det norske livsgrunnlaget. For det andre skal det gi et tydelig signal om at denne retten har en overordnet status i norsk rett. Dette skal bidra til å styrke rettssikkerheten for alle som utøver retten, og samtidig gi et klart utgangspunkt for hvordan fremtidig lovgivning skal tolkes. Forslaget tar dermed ikke sikte på å skape nye rettigheter, men snarere å gi en konstitusjonell forsterkning av en rettighet som allerede er bredt anerkjent i praksis. Dette anses av forslagsstillerne som et nødvendig skritt for å ivareta balansen mellom utvikling og bevaring, og for å sikre at naturen forblir tilgjengelig for alle borgere. Saken representerer dermed et viktig politisk og juridisk diskusjonstema som berører kjernen i det norske forholdet til naturen og friluftslivet. Ved å flytte vernet av allemannsretten opp til grunnlovsnivå, søker man å gi rettigheten en varig og fundamentalt sikret status i norsk rettsorden.