Jordbruksoppgjøret 2022

Innledning

Regjeringen har fremmet en proposisjon med forslag til jordbruksoppgjøret for 2022 basert på jordbruksavtalen for 2022–2023, inngått 16. mai 2022 mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Jordbruksoppgjøret gjelder bevilgninger over statsbudsjettets kap. 1150 for kalenderåret 2022 og 2023 og endringer og omdisponeringer innenfor rammen for 2022. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2022 til 30. juni 2023.

Kapittel 1–5 i proposisjonen gjennomgår premissgrunnlaget for forhandlinger om ny jordbruksavtale. I kapittel 2 omtaler departementet gjennomføringen av forhandlingene med avsnitt om jordbrukets krav og statens tilbud. Kapittel 3 omtaler utviklingen i jordbruket. Utviklingen i foredlings- og omsetningsleddet er omtalt i kapittel 4 i proposisjonen. Importvernet og internasjonale forhold er beskrevet i kapittel 5. I kapittel 6 gjengir departementet hovedtrekkene i oppgjøret, og kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og forslag til omdisponering av disse, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2023.

Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi

Departementet peker i pkt. 1.7 i proposisjonen på at det går svært godt i norsk økonomi, og den økonomiske veksten er sterk. Husholdningenes etterspørsel har tatt seg markert opp. Bedriftene melder om økt mangel på arbeidskraft, og lønns- og prisveksten er tiltakende. Russlands invasjon av Ukraina har utløst en humanitær krise. Krisen treffer også norsk økonomi, men utslagene i aktiviteten ser ut til å bli nokså små. Økte råvarepriser gir høyere eksportinntekter, men også høyere inflasjon og lavere kjøpekraft. Den økte usikkerheten i finansmarkedene har gått sammen med en nedgang i verdien av Statens pensjonsfond utland.

Tilbakeslaget som fulgte utbruddet av koronapandemien, varte kortere enn det man har sett ved tidligere tilbakeslag i norsk økonomi. Utviklingen i arbeidsmarkedet har overrasket positivt gjennom høsten og vinteren. Sysselsettingen har tatt seg markert opp mens arbeidsledigheten nærmer seg de lave nivåene vi så forut for den internasjonale finanskrisen i 2008.

Norges Bank har økt styringsrenten og oppjustert prognosen for renten fremover. Norsk økonomi er i en høykonjunktur med høy sysselsetting og svært lav arbeidsledighet. I en slik situasjon er det viktig at den økonomiske politikken strammes til i tide. Hvis ikke, kan det føre til tiltakende lønns- og prispress som kan gi opphav til økte renter, høyere arbeidsledighet og lavere sysselsetting.

Krigen i Ukraina bidrar til usikkerhet om utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Det er svært uklart hvor lenge både krigen og sanksjonene mot Russland vil vare og hvordan disse vil påvirke energi- og råvaremarkedene fremover. Det er også usikkerhet om hvor lenge og i hvilken grad produksjonen vil preges av flaskehalsene som har oppstått etter koronapandemien.

Utviklingen i jordbruket

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det mange forhold som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Dette ble særlig tydelig i 2018 da den tørre våren og sommeren hadde store konsekvenser for avlingene, i 2020 og 2021 da koronapandemien medførte delvis stans i grensehandelen og innreiserestriksjoner i de fleste land, og i løpet av høsten og vinteren 2021 da kostnadene på vesentlige innsatsfaktorer i jordbruket steg kraftig.

Jordbruket er en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 eiendommer med minst 5 dekar jordbruksareal, og/eller 25 dekar produktivt skogareal. Det var i underkant av 38 300 jordbruksbedrifter og 42 100 årsverk i 2021. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter varierer som følge av at bøndene, som selvstendig næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvordan den enkelte gårdbruker disponerer sin kompetanse, tid og økonomiske ressurser. I skattestatistikken registreres andel av næringsinntekt fra jordbruket for husholdningen samlet, dvs. for både bruker og ektefelle/samboer. I underkant av 50 pst. av jordbrukshusholdningene hentet mindre enn 10 pst. av husholdningsinntekten sin fra jordbruket i 2020. I overkant av 30 pst. av husholdningene er uten næringsinntekt fra jordbruket, mens 18,6 pst. av husholdningene henter over 50 pst. av husholdningsinntekten sin fra næringen.

Kapittel 3 belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. I kapittel 3.1 i proposisjonen blir grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjøret gjennomgått. Kapittel 3.2 til 3.5 er en resultatrapportering på de fire landbrukspolitiske målene (matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Målene for landbrukspolitikken fremgår også av figur 6.1 på side 72 i proposisjonen.

Utvikling i foredlings- og omsetningsledd

Innledning

Jordbruks- og handelspolitiske forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer har stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må som følge av dette ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv. Matindustrien er Norges største industri, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Sysselsettingen i matindustrien er mer enn dobbelt så stor som den nest største industrien i Norge, metallvareindustrien, ifølge industristatistikkens næringsinndeling.

Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse.

Utviklingen i internasjonale matvaremarkeder

Matvaremarkedene globalt har det siste året vært preget av uro og sterk kostnadsøkning på viktige innsatsfaktorer som energi, gjødsel, bygningsmaterialer og andre råvarer til produksjonen. Dette har igjen ført til sterk økning i matvareprisene. I mars 2022 nådde FAOs matvareprisindeks sitt høyeste nivå siden den ble etablert i 1990.

Pandemien har videre bidratt til usikkerheten i matvaremarkedene, særlig utfordringer knyttet til logistikk og forutsigbarhet i transport av varer, og også tilgang på arbeidskraft til jordbruk og industri.

Russlands angrep på Ukraina har forsterket uroen i et allerede presset globalt matvaremarked. De langsiktige konsekvensene for regionens matproduksjon, og den globale handelen med mat- og fôrvarer, er fortsatt usikre. Selv om Russland og Ukraina er relativt små økonomier globalt, er de betydelige eksportører av viktige matvarer, innsatsvarer til matproduksjon, mineraler og energi. Krigen har allerede resultert i økonomiske og finansielle sjokk, spesielt i råvaremarkedene, hvor prisene på olje, gass, gjødselkomponenter, hvete og oljefrø er svært høye. De høye prisene på matvarer vil spesielt ramme sårbare i lavinntekts- og importavhengige land hardt.

Korn og oljefrø er de viktigste varene i den globale matvarehandelen. Både Russland og Ukraina er globale nøkkeleksportører av disse varene. Transporten foregår hovedsakelig i bulk sjøruten. Kamphandlinger i fruktbare områder, stengte havner i Ukraina, kombinert med sanksjoner mot Russland, har bidratt til å presse verdensmarkedsprisene på hvete og oljefrø oppover.

De makroøkonomiske konsekvensene for Europa forventes å bli betydelige, gitt geografisk nærhet, handelsmønster og energiavhengighet av Russland. Sanksjonene har negative følger for viktige innsatsmidler til den globale gjødselproduksjonen. Russland og Hviterussland er ledende eksportører av sentrale innsatsvarer som kalium, fosfor og nitrogen. Forstyrrelser i forsyningene og prisvekst kan ha konsekvenser for framtidige avlinger globalt.

Det norske forbrukermarkedet har vært stabilt og fungert som normalt tross uroen internasjonalt. Globalt erfarer man likevel at flere land innfører rasjonering og eksportrestriksjoner på en rekke basisvarer. Både Russland og Ukraina har innført midlertidige eksportrestriksjoner på basisvarer som hvete, mais og oljefrø. Dette gjelder også andre store korneksportører som Argentina, Kasakhstan og Romania.

Norges matvareberedskap er god og robust. Konsekvensene av de internasjonale forholdene for Norge vil først og fremst være knyttet til prisøkninger på råvarer og innsatsfaktorer, og dermed også på matvarer for forbrukeren, og ikke til bortfall av produksjon eller varer. Prisutviklingen på matvarer og grensehandelen er omtalt i pkt. 4.3 i proposisjonen.

All mat som blir omsatt i Norge, skal være trygg og uten farlige smitte- og fremmedstoffer. Mattryggheten sikres gjennom tiltak langs hele produksjonskjeden fra jord og fjord til bord. Geografiske forhold, et kjølig klima, lite livdyrimport og gode overvåkings- og kontrolltiltak som næringen slutter opp om, er viktig for mattryggheten. Mangeårig og godt samarbeid mellom myndigheter og næring er også av stor betydning. Sammenlignet med andre land har Norge lite forekomst av matbåren sykdom. Forekomsten av smittestoffer og fremmedstoffer i mat er lav.

God plante- og dyrehelse er grunnleggende for mattrygghet, kostnadseffektivitet og en langsiktig og bærekraftig matproduksjon. Norge har generelt god landdyrhelse sammenlignet med andre land.

Importvernet og internasjonale forhold

Importvernet for landbruksvarer

Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Utviklingen over tid har gått i retning av reduserte handelsbarrierer og økt handel. De senere årene har det imidlertid generelt vært mindre framdrift i liberaliserende prosesser. Handelspolitikken har vært preget av uløste problemer i WTO og handelskonflikter mellom sentrale land i verdenshandelen. Pandemien har også forsinket de handelspolitiske prosessene. Blant annet måtte det planlagte ministermøtet i WTO i desember 2021 utsettes til juni 2022 på grunn av pandemien. Krigen i Ukraina skaper nå usikkerhet om hvordan dette møtet vil forløpe. Usikkerheten på verdensmarkedet er nærmere omtalt i kapittel 4.2 i proposisjonen.

Norge har våren 2022 en rekke pågående forhandlinger gjennom EFTA som kan påvirke markedsadgangen for landbruksvarer til Norge. Dette er omfattende forhandlinger som inkluderer en rekke forhandlingsområder. Fra norsk side kan det i slike forhandlinger være krevende avveininger mellom offensive interesser som økt markedsadgang for industrivarer og fisk, og defensive interesser knyttet til beskyttelse av norsk jordbruksproduksjon.

Import fra EU og utviklingsland

Verdien av importen av jordbruksvarer til Norge utgjorde 89,7 mrd. kroner i 2021, en økning på 8,5 pst. fra året før.

Den største andelen av norsk import av jordbruksvarer kommer fra EU med en importverdi på 54,3 mrd. kroner. Importen fra EU utgjorde 61 pst. av total importverdi i 2021. Andelen målt i mengde utgjorde 53 pst. Blant EU-landene er det våre nærmeste naboland som dominerer handelen. Importandelen fra EU har gått noe ned sammenlignet med tidligere år etter Storbritannias uttreden fra EU. Storbritannia har nå blitt vårt tredje største importmarked for jordbruksvarer utenfor EU, etter Russland og Brasil.

Verdien av importen av jordbruksvarer fra u-land utgjorde 19,5 mrd. kroner i 2021. Mens importverdien økte, fra 17,3 mrd. kroner i 2020, sank andelen målt i volum noe og tilsvarte 21,7 pst. av totalimporten av jordbruksvarer. En betydelig del av denne importen kommer fra Sør-Amerika og Asia, i hovedsak fôrråvarer til havbruksnæringen og jordbruket. Våre største importmarkeder blant u-landene under fjoråret var Brasil, Peru, Kina, Hviterussland og India.

WTO Landbruksavtalen, EUs landbrukspolitikk og forhandlinger om handelsavtaler er omtalt i kapittel 5 i proposisjonen.

Hovedtrekk i avtalen

Mål og rammer for oppgjøret

Hovedmålene i jordbrukspolitikken

Gjeldende mål for landbrukspolitikken er gjengitt i figur 6.1 i proposisjonen. Jordbruksoppgjørets oppgave er å utvikle virkemidlene med sikte på en best mulig måloppnåelse, samlet sett.

Regjeringen peker i proposisjonene på at det viktigste bidraget fra regjeringens side til å sikre norsk jordbruk og matproduksjon er gjennom de årlige forhandlingene med jordbruket. Jordbruksavtalen er i praksis en plan for hvordan man skal oppnå sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft i jordbrukssektoren. En variert bruksstruktur som er tilpasset Norges naturressurser og geografi, gir de beste mulighetene til å produsere mat på en bærekraftig og klimavennlig måte over hele landet.

Arbeidet med grønn omstilling og utvikling av et miljømessig bærekraftig landbruk står sentralt, blant annet gjennom kunnskapsutvikling, styrking av miljørettede tiltak og tiltak for å øke opptak av og redusere utslipp av klimagasser.

Partene er enige om å styrke distriktslandbruket og små og mellomstore bruk, særlig gjennom å styrke gjeldende ordninger med distrikt- og strukturprofil. En variert bruksstruktur og geografisk produksjonsfordeling gir matproduksjon over hele landet, med tilhørende industri og øvrig verdikjede. Investeringsbehov for å imøtekomme dyrevelferdshensyn og små og mellomstore bruk vil bli prioritert ved utformingen av investeringsvirkemidlene. Virkemidler som kommunene og fylkeskommunene forvalter, bidrar til utvikling regionalt og lokalt, og støtter opp under rekruttering og attraktivitet i sektoren. Det etableres en forsterket satsing rettet mot bærekraftig matproduksjon og verdiskaping i nordområdene.

Det er viktig å styrke arbeidet med alle de tre bærekraftsdimensjonene. Inntektsløft og styrking av velferdsordningene er avgjørende for den sosiale og økonomiske bærekraften i norsk jordbruk og matproduksjon.

En ekstraordinær situasjon

Koronapandemien, flaskehalser i logistikk, kraftige prisøkninger på energi og andre innsatsfaktorer, nasjonalt og internasjonalt, og krigen i Ukraina har satt verdens og Norges matproduksjon i en ekstraordinær situasjon. Verdens matpriser nådde i mars sitt høyeste nivå noensinne iflg. FAO. Pandemitiltakene ga en midlertidig vekst i hjemmemarkedet som bidro til økte inntekter fra kjøtt og meieriprodukter. Matnæringene var blant sektorene som kom seg best gjennom pandemien. Etter at Stortinget vedtok jordbruksoppgjøret i juni i fjor, har jordbruket opplevd en ekstraordinær kostnadsvekst for gjødsel, bygningsmaterialer, fôr, strøm, drivstoff, emballasje, frakt m.m., jf. figur 6.2 i proposisjonen.

Situasjonen er krevende for norsk jordbruk og matproduksjon. Prisøkningene på en rekke innsatsfaktorer er i en størrelsesorden man ikke har sett før. Ustabilitet i verdensmarkedene skaper også usikkerhet om den videre utviklingen, og om når vi er over kostnadstoppen og markedene normaliseres.

Både husholdningene og store deler av næringslivet har hatt, eller har, betydelige utfordringer pga. pandemien, energisituasjonen, nedstenging og omveltninger i markedene. Staten har brukt betydelige ressurser for å dempe konsekvensene for husholdninger og næringsliv, men alle sektorer har også et eget ansvar for å komme seg gjennom en krevende situasjon.

Partene vil bidra til trygghet for norsk matproduksjon og selvforsyning i en situasjon med sterk kostnadsvekst. Ekstraordinære situasjoner krever ekstraordinære tiltak. Det er viktig at en del av tiltakene er midlertidige, slik at norsk jordbruksproduksjon opprettholder sin konkurransekraft overfor import. Det vil være avgjørende i arbeidet med å øke selvforsyningen.

Bærekraft

FNs bærekraftsmål vedtatt i 2015 er verdens felles handlingsplan for bærekraftig utvikling frem mot 2030 og utgjør en overbygning for alle land og samfunnsområder. Målene for landbruks- og matpolitikken er i likhet med bærekraftsagendaen tuftet på en gjensidig avhengighet mellom sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Partene er enige om at årets jordbruksoppgjør er et viktig bidrag til å gjøre norsk jordbruk og matproduksjon mer bærekraftig.

Prioritere matproduksjon og klima og miljø

I år er hensynet til matproduksjon og matsikkerhet svært viktig. Samtidig må håndteringen av den ekstraordinære situasjonen kombineres med at avtalen styrker klima- og miljøarbeidet. Den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring, og jordbruksavtalen må vris i en mer klima- og miljøvennlig retning. Satsing på klima og miljø må inngå i de nødvendige avveiningene mellom de landbrukspolitiske målene. Partene er enige om å øke de målrettede klima- og miljøordningene betydelig. Videre prioriteres en satsing på vannmiljøtiltak som en oppfølging av tiltaksplan for Oslofjorden og en satsing som skal styrke oppslutning om klimatiltak og kunnskapsgrunnlaget som skal bidra til oppfølging av klimaavtalen mellom staten og jordbruket. I tillegg er partene enige om en satsing på kulturlandskap og utmarksbeite.

Internasjonale forhold

Matsektorens konkurransekraft er avgjørende for å opprettholde en høy hjemmemarkedsandel. Tilstrekkelig konkurransekraft er fundamentet for et aktivt og variert norsk jordbruk og for måloppnåelsen på alle områder. Internasjonale forhold påvirker i økende grad rammebetingelsene for jordbruket og matindustrien. Importen av jordbruksprodukter har økt over tid, ikke minst for bearbeidede produkter, som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK-varer) i henhold til EØS-avtalens protokoll 3. Jordbruket eksponeres i økende grad for prissvingninger på verdensmarkedet, bl.a. for fôrråvarer, gjødsel og energi. Samtidig gir sterkt økende råvarepriser internasjonalt også midlertidig styrket konkurransekraft.

Over tid er det gjennomført flere tilpasninger i markedsordningene for å holde virkemidlene i tråd med WTO-regelverket. Adgangen til reguleringseksport er avviklet, administrerte priser for kjøtt og egg er avviklet og sektorene har en volumbegrenset adgang til fellesfinansiert reguleringslagring. Over halvparten av markedsinntektene i jordbruket er nå i sektorer som ikke har målpriser og virkemidler for markedsprisstøtte. Det innebærer at jordbruksavtalens mulighet til å regulere priser er sterkt redusert. Det reduserer også muligheten for å forhandle om, og påvirke inntektsutviklingen.

Senest i fjor ble målprisen for svin avviklet, og sektoren ble overført til den såkalte volummodellen for markedsbalansering. Det var en tilpasning til internstøtteforpliktelsene i WTO-avtalen. Norges maksimale adgang til handelsvridende støtte («gul boks»/AMS, Aggregate measurement of support) er på 11,449 mrd. kroner. Taket kan ikke inflasjonsjusteres. Etter fjorårets endring anslår Landbruksdirektoratet et handlingsrom i den «gule boksen» på 2 600 mill. kroner. Jordbruksavtalen må være innenfor Norges internasjonale forpliktelser, jf. Hovedavtalen.

Markedsordningene er utformet for en situasjon der norske priser er klart høyere enn internasjonale priser. Nå er verdensmarkedsprisene for korn høyere enn gjeldende målpriser for korn. Partene er enige om en midlertidig tilpasning i markedsordningen for korn.

Toll er ikke forhandlingstema i jordbruksoppgjøret.

Partene understreker viktigheten av et velfungerende tollvern og peker på handlingsrommet innenfor WTO-avtalen.

Tiltak det siste året

I sum er det, etter Stortingets vedtak om fjorårets jordbruksoppgjør, bevilget om lag 1,5 mrd. kroner ekstra til jordbruket, og lagt til rette for høyere prisuttak i markedet. Det vises til omtalen i kapittel 6 i proposisjonen.

Inntekt

Partene var enige om å legge Budsjettnemndas framlagte grunnlagsmateriale til grunn.

Grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) viser betydelig inntektsvariasjon fra år til år i Totalregnskapet, bl.a. som følge av ekstremvær, pandemi, markedsutvikling og variasjon i renter, energi-, fôr- og gjødselpriser. Inntektsutviklingen i jordbruket må vurderes over flere år. Over halvparten av markedsinntektene i jordbruket er nå i sektorer som ikke har noen offentlig administrert målpris. Jordbruksoppgjøret kan bare gi næringen inntektsmuligheter, og oppgjørets direkte innflytelse på prisdannelsen er avtakende. Budsjettnemnda understreker at prognosen for inntektsutviklingen til 2022 er uvanlig usikker.

Bønder er selvstendig næringsdrivende med stort ansvar for, og påvirkning på, egen nettoinntekt. Inntektsvariasjonen er stor, også for likeartede bruk. Gjennomsnittsinntektene sier lite om inntektsmulighetene i næringen og er lite egnet til nivåsammenligninger med andre grupper.

Partene viser til regjeringens politiske plattform og Innst. 8 S (2021–2022) og legger til grunn at årets jordbruksoppgjør er starten på å tette et inntektsgap og at regjeringen vil komme tilbake til saken etter at Grytten-utvalget har lagt fram sin rapport. Det vises for øvrig til omtalen i kapittel 6 i proposisjonen.

Grunnlagsmaterialet

Etter en inntektsvekst per årsverk på om lag 5 pst. (vel 20 000 kroner) i 2021, prognoserer Budsjettnemnda, på usikkert grunnlag, med en inntektsreduksjon på 9,5 pst., eller vel 40 000 kroner per årsverk i 2022. Resultatet inkluderer verdien av jordbruksfradraget, slik Stortinget har forutsatt. Totalt anslås kostnadene (inkl. renter) å øke med 5,5 mrd. kroner fra 2020 til 2022. Kostnadsveksten er særlig stor for gjødsel, kraftfôr, bygningsmaterialer, drivstoff og strøm. Før endringer i jordbruksavtalens målpriser og andre prisendringer i 2022 anslås brutto inntektsvekst til 4,2 mrd. kroner i samme periode, inkludert bevilgningsøkningen som følge av tilleggsforhandlingene høsten 2021. På inntektssiden er det i hovedsak inntekter fra melk og kjøtt som øker, knyttet til endringer i hjemmemarkedet i forbindelse med pandemien.

For perioden 2020 til 2022 er utviklingen om lag 14 1/2 pst. (59 000 kroner) svakere enn lagt til grunn i fjor, tilsvarende om lag 2 400 mill. kroner. Det skjer til tross for at kompensasjonsordningene for gjødsel og bygningsmaterialer etter tilleggsforhandlingene høsten 2021, og midlertidig strømstøtte er innarbeidet i kalkylen.

Partene er enige om at svikten i forhold til forutsetningene i Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2021 utgjør 2 400 mill. kroner og skal kompenseres i 2022. Under normale omstendigheter ville årets oppgjør i hovedsak ha dreid seg om rammebetingelser for 2023. Normalt vil en eventuell kompensasjon for «etterslep» gis for forhandlingsåret 2023. Slik situasjonen er nå, er partene enige om at det er viktig å kompensere jordbruket for inntektssvikten så raskt som mulig. Det er i oppgjøret derfor i realiteten forhandlet om rammevilkår for to kalenderår; både 2022 og 2023.

Økte inntektsmuligheter

Avtalen innebærer en samlet økning i inntektsmulighetene for 2022 og 2023 på 10,9 mrd. kroner sammenlignet med 2022 før oppgjør, jf. tabell 6.1 i proposisjonen.

Avtalen innebærer økning i målpriser, som med fullt årsutslag tilsvarer økte markedsinntekter på 1 488 mill. kroner. I totalkalkylen og referansebrukene ligger priser før effekt av oppgjøret inne i budsjettet for 2022 for hele årets produksjon for korn, poteter og grøntsektoren, siden Budsjettnemnda ikke kan prognosere utfallet av forhandlingene. Derfor regnes også målprisøkningen fra 1. juli i oppgjøret inn på hele volumet når det beregnes inntektseffekt av rammen. For melk vil målprisøkningen i 2022 bare påvirke et halvt års produksjon, og det kommer en ytterligere inntektseffekt i 2023. Effekten av målprisøkningene i 2022, slik de blir regnskapsført, er 1 207 mill. kroner, jf. tabell 6.1 i proposisjonen. Fra 2021 til 2022 er det 63 mill. kroner i overførte midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda. Disse midlene disponeres som en del av rammen i 2022. Med prognosene slik de er vist i tabell 6.1 og 6.2 i proposisjonen, øker verdien av jordbruksfradraget med 298 mill. kroner i 2022 og 367 mill. kroner i 2023.

Bevilgningen til jordbruksavtalen (kap. 1150) ved inngangen til oppgjøret er på 18 450 mill. kroner. Som følge av den ekstraordinære situasjonen, med kraftig kostnadsøkning og stor usikkerhet, er partene enige om å gi økte inntektsmuligheter allerede i 2022, ut over de 2 400 mill. kronene som gir kompensasjon for inntektssvikten i forhold til forutsetningene som ble lagt til grunn i fjor.

Avtalen innebærer en foreslått økning i bevilgningen over statsbudsjettet på 2 000 mill. kroner i 2022. Ytterligere foreslått bevilgningsøkning i 2023 blir dermed 3 505 mill. kroner. I sum for 2022 og 2023 økes foreslåtte bevilgninger over jordbruksavtalen med 7 505 mill. kroner mer enn budsjettet før oppgjør. I tillegg finansieres avtalen med overførte midler fra 2022 og økt verdi av jordbruksfradraget som følge av inntektsveksten. Budsjettnemnda regner med at jordbruksfradraget får effekt på 25 pst. av en økning i vederlag til arbeid og kapital.

Avtalen innebærer en økning i målpriser, og et anslag på prisøkninger i produksjoner uten målpris, som anslås å gi en økt utgift til mat på vel 1 300 kroner per husholdning i året. Det isolerte utslaget av økningen i råvarepriser på prisindeksen for mat og alkoholfrie drikkevarer anslås til 1,8 pst.

Partene er enige om de tekniske forutsetningene for avtalen, vist i tabell 6.3 i proposisjonen.

Avtalen legger til rette for en nivåheving av inntektsmulighetene i 2022 ut over kostnadskompensasjonen og sviktende inntektsutvikling, sammenlignet med forutsetningene fra Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2021. I tillegg kommer en ytterligere nivåheving i 2023, ut over inntektsveksten for andre grupper. Til sammen utgjør nivåhevingen om lag 40 000 kroner per årsverk fra 2022, etter full kostnadskompensasjon.

Under forhandlingene fikk partene informasjon om at nitratprisene i det norske markedet ble redusert med vel 30 pst. fra mai. Det ventes at prisene på fullgjødsel også vil falle betydelig i inngangen til ny sesong 1. juli. Partene har likevel opprettholdt anslagene i tabell 6.3 i proposisjonen. Det gir jordbruket trygghet for at de økte inntektsmulighetene kan realiseres også ved et høyere prisnivå på gjødsel enn ved inngangen til kommende sesong.

Med et klart lavere prisnivå på gjødsel ville de økte inntektsmulighetene kunne vært realisert med langt lavere økonomisk ramme. Vesentlig lavere gjødselpriser enn i tabell 6.3 i proposisjonen vil gi større vekst i inntektsmulighetene enn lagt til grunn for avtalen. Partene kan møtes høsten 2022 for en ny vurdering av om det er nødvendig å nedjustere kompensasjonen for gjødselpriser.

Midlertidige omlegginger og kompensasjon

Av hensyn til næringens konkurransekraft legger partene til grunn at deler av prisøkninger og kostnadskompensasjon kan reverseres dersom kostnader og verdensmarkedspriser går tilbake til mer normale nivåer. Det vil blant annet gjelde midlertidig omlegging av markedsordningen for korn, økning i øvre prisgrenser, målpriser og annen særskilt kompensasjon.

Utslag på referansebrukene

Budsjettnemndas sekretariat har beregnet det kvantumsfaste isolerte utslaget av pris- og tilskuddsendringer i avtalen for 2023, jf. tabell 6.4 i proposisjonen. Beregningene inkluderer forutsetninger om pris- og kostnadsendringer og økt utnytting av jordbruksfradraget, tilsvarende forutsetningene i tabell 6.3 i proposisjonen.

Omtale av kompensasjon og utslag på referansebrukene for 2022 er vist i kapittel 7.1 i proposisjonen.

Andre hovedpunkter

Det vises til omtalen i pkt. 6.4 i proposisjonen.

Nærmere om viktige politikkområder

Partene er enige om å kompensere inntektssvikten i 2022 på 2 400 mill. kroner, og i tillegg gi økte inntektsmuligheter. Dette gjøres gjennom målprisendringer fra 1. juli og en ekstra utbetaling av produksjonstilskudd. Ekstrautbetaling i 2022 er omtalt i pkt. 7.1 Når det gjelder viktige politikkområder, vises det til omtalen i kapittel 7 i proposisjonen, og til komiteens merknader nedenfor.

Oversikt over postene på kapittel 1150 og 4150

Budsjettmessige forhold

Innledning

Jordbruksoppgjøret dreier seg normalt i hovedsak om budsjettmessige endringer for kommende budsjettår. Videre utarbeides det prognoser for budsjettbehovet inneværende år på de enkelte ordningene med utgangspunkt i gjeldende satser og regelverk. På bakgrunn av dette fremmes det nye bevilgningsforslag for Stortinget som innebærer endringer og omdisponeringer innenfor gjeldende budsjett, som tilpasser bevilgningene til det prognoserte behovet. Det legges også til grunn en omdisponering av overførte bevilgninger fra året før, samt tilpasninger til reviderte budsjettprognoser ut fra gjeldende regelverk i inneværende år.

Prosessen i 2022 skiller seg fra dette, fordi regjeringen i revidert nasjonalbudsjett fremmet forslag om bevilgningsøkning på kap. 1150 også for inneværende år (2022), jf. Prop. 115 S (2021–2022). I revidert nasjonalbudsjett er det fremmet forslag om en bevilgningsøkning i 2022 tilsvarende 1 800 mill. kroner. Det endelige forhandlingsresultatet innebærer en økning på kap. 1150 i 2022 på 2 000 mill. kroner. Forslaget om økte bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett er innarbeidet i herværende proposisjon om jordbruksoppgjøret.

Overførte beløp fra 2021 og omdisponering av bevilgninger i 2022

Overførte beløp fra 2021 til 2022

På de overførbare postene er det overført 63,1 mill. kroner fra 2021 til 2022, jf. tabell 8.1 i proposisjonen.

Prognoser for forbruk i 2022

Forbruksprognosen fra Landbruksdirektoratet for de overførbare postene på kap. 1150 med gjeldende budsjettvedtak og satser i 2022 viser et samlet merforbruk på 5,794 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2022, jf. tabell 8.2 i proposisjonen. I proposisjonen om jordbruksoppgjøret fremmes kun forslag til bevilgningsendringer som følger av justerte tilskuddssatser. Forslag om justeringer av overslagsbevilgningene på grunnlag av endret volum fremmes normalt i nysalderingen av budsjettet.

Omdisponeringer i 2022

Summen av udisponerte, overførte midler fra 2021 og merforbruk innenfor budsjettet i 2022 blir 57,3 mill. kroner. Dette er midler som kan omdisponeres innenfor rammen av uendret budsjett i 2022. Justeringene for å tilpasse bevilgningene til prognosert behov og overførte beløp fremgår av tabell 8.3 i proposisjonen.

Tabell 8.4 i proposisjonen viser de bevilgningsmessige konsekvenser for 2022 av jordbruksavtalen. I revidert nasjonalbudsjett for 2022, jf. Prop. 115 S (2021–2022), har regjeringen allerede foreslått en økt bevilgning på kap. 1150 tilsvarende 1 800 mill. kroner. Den økte bevilgningen som allerede er fremlagt i Prop. 115 S (2021–2022) i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er teknisk lagt på post 74. I denne proposisjonen er bevilgningene justert i samsvar med den inngåtte avtalen.

Som en del av årets jordbruksoppgjør ble det forhandlet om økte priser og tilskudd i 2022 som følge av økte kostnader og sviktende forutsetninger etter jordbruksoppgjøret i 2021. Partene er enige om å øke tilskuddsrammen i 2022 tilsvarende 2 000 mill. kroner. Basert på de foreslåtte prisøkningene på korn i jordbruksavtalen, og en forutsetning om at dette isolert sett skal øke råvarekostnadene til kraftfôr tilsvarende 3 øre/kg, foreslås det en økt i prisnedskriving av norske og importerte karbohydratråvarer. I 2022 er det beregnet en økt bevilgning på 607 mill. kroner. Samtidig fjernes det særskilte matkorntilskuddet, som i 2022 tilsvarer en redusert bevilgning på 70 mill. kroner. Pristilskudd til korn totalt økes etter dette med ca. 537 mill. kroner i 2022. Ellers økes tilskudd til grøntsektoren på post 73 med 6,3 mill. kroner, og de direkte tilskuddene på post 74 øker med 1 448,1 mill. kroner.

Budsjettmessige endringer fra 2022 til 2023

De budsjettmessige konsekvenser i 2023 av dette jordbruksoppgjøret vil bli fremmet for Stortinget i Prop. 1 S (2022–2023) fra Landbruks- og matdepartementet. I tabell 8.5 i proposisjonen vises det justerte bevilgningsbehovet som følge av endringene som foreslås i dette jordbruksoppgjøret. Endringer som skyldes konsekvensjusteringer eller justerte volumprognoser på overslagsbevilgningene, er ikke innarbeidet.

Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Karianne B. Bråthen, Per Vidar Kjølmoen, Sverre Myrli og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Prop. 120 S (2021–2022) Endringer i statsbudsjettet 2022 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2022). Komiteen viser til at det ble oppnådd enighet mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om jordbruksoppgjøret 2022. Komiteen har hatt skriftlig høring og tatt imot disse innspillene.

Komiteen viser til at Stortinget har satt fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk. Jordbruksavtalen er det viktigste virkemiddelet for å nå disse målene.

Komiteen viser til at koronapandemien, flaskehalser i logistikk, ekstraordinære prisøkninger på energi og andre innsatsfaktorer, samt en krig i Ukraina har kastet nytt lys over matsikkerhet og matberedskap og understreket viktigheten av en nasjonal matproduksjon i hele landet.

Komiteen viser til at forhandlingene er ført på grunnlag av Hovedavtalen, hvor formålsparagrafen lyder:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Komiteen viser til at jordbrukets krav ble lagt frem 27. april 2022. Statens tilbud ble lagt frem 5. mai 2022. Den 12. mai 2022 meddelte jordbruket at de ville gå i forhandlinger etter at prosedyrene var avsluttet.

Komiteen registrerer at begge faglagene signerte jordbruksavtalen og sluttet seg til forhandlingsresultatet. Det er tre år siden sist faglagene og staten satt rundt forhandlingsbordet, og komiteen ser det som positivt at det i årets forhandlinger ble en felles enighet mellom partene. Komiteen ser at prisøkningen for kunstgjødsel, strøm og bygningsmateriale har satt jordbruket i en vanskelig situasjon. Derfor vil komiteen framheve at det er lagt fram kostnadskompensasjon i flere runder for å møte denne situasjonen. Komiteen viser til at det i år ble forhandlet for både avtaleåret 2022 og 2023.

Komiteen merker seg at jordbruksavtalen tetter deler av inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper. Avtalen legger til grunn en nivåheving på 40 000 kroner per årsverk i 2023 fra 2022 ut over inntektsveksten til andre grupper, i tillegg til kompensasjon for økte kostnader på 2,4 mrd. kroner. Samlet vil det gi en inntektsmulighet på 64 000 kroner per årsverk fordelt på 2022 og 2023 ut over full kostnadskompensasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener jordbruket er sentralt for matproduksjon, bosetting, ivaretakelse av kulturlandskapet og sysselsetting. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre et levedyktig jordbruk over hele landet. Jordbrukspolitikken skal legge til rette for økt bærekraftig matproduksjon, mer mangfold og styrket konkurransekraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at jordbruksavtalen skal ha effektiv drift og bærekraftig produksjon tilpasset markedets behov som primært mål. Tilskudds- og kvoteordningene bør innrettes slik at de stimulerer til mest mulig effektiv drift, økt matproduksjon og forbedret lønnsomhet for den enkelte bonde.

Disse medlemmer mener at bonden som selvstendig næringsdrivende bør få større muligheter for lønnsom drift gjennom å kunne investere i og utnytte egen eiendom. Det er viktig å styrke bærekraften i det norske jordbruket og matsystemet, og gjennom det bidra til utvikling av distriktsøkonomien og bøndenes levekår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at årets jordbruksoppgjør er rekordhøyt. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets prinsipielle syn om at bøndene er selvstendig næringsdrivende som tar egne valg. De må tilpasse seg markedet, i likhet med andre næringer, istedenfor å gjøre seg avhengige av statlige overføringer slik situasjonen er i dag. Staten kan ikke ta på seg å regulere markedssvingninger fra det ene året til det andre. Disse medlemmer viser til partiets primærpolitikk, som tar sikte på å avskaffe dagens system med jordbruksavtaler, som fører til at utgiftssiden er markedsstyrt og inntektssiden er politisk styrt. Årets jordbruksoppgjør bekrefter i stor grad vårt syn om at dagens system for jordbruksoppgjør er utdatert.

Disse medlemmer påpeker at inntektene i jordbruket i dag måles som Vederlag til Arbeid og Egenkapital (VAEK). Dette er en målemetode som ble etablert i 1993, i en tid hvor den viktigste innsatsfaktoren i landbruket var manuelt arbeid. Over tid har en gradvis beveget seg mot et mer mekanisert jordbruk hvor timer og arbeid er byttet mot mekanisering og bundet kapital. Dette bytteforholdet har hatt med seg betydelig binding av kapital, uten at denne kapitalen hverken er gitt en verdi eller avkastning. Dagens system tar ikke inn over seg den økonomiske virkeligheten til den norske bonden, men brukes likevel til å sammenligne landbruket med lønnsmottagere ellers i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at næringsutøvere i alle produksjoner og på alle typer bruk skal ha reell mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet. For å sikre rekruttering og inntektsmuligheter for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at en bærekraftig kostnadsutvikling, god markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsutviklingen. Målet er at inntekter for bonden i størst mulig grad skal hentes fra markedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede et nytt system for jordbruksoppgjør som i større grad tilpasser jordbruket til markedet og reduserer den politiske styringen av næringen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis gjennomslag i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, hvor regjeringen skal levere en forpliktende og tidfestet plan i løpet av 2022 for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet, uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel. Dette medlem forventer at dette følges opp.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til behandlingen av Innst. 148 S (2021–2022), hvor komiteens flertall ga uttrykk for følgende:

«Flertallet er enig om at målet om å tette inntektsgap og øke selvforsyning skal være førende prinsipper i jordbrukspolitikken og i utforming av statens forhandlingsgrunnlag for jordbruksoppgjørene.»

Disse medlemmer viser til at partene under krevende omstendigheter har startet arbeidet med å tette inntektsgapet. Disse medlemmer forventer at dette arbeidet videreføres i neste års jordbruksoppgjør og med høyere takt. Målet må være å tette inntektsgapet i løpet av få år.

Disse medlemmer viser til at det ikke er samme fremskritt når det gjelder målet om selvforsyning. På sentrale områder videreføres politikken som har bidratt til at Norge er blant landene med lavest selvforsyning av jordbruksvarer, korrigert for fôrimport. Dette gjelder særlig en midlertidig ordning for prisnedskrivning av import av kraftfôr, og en økning i kvalitetstilskuddet for storfekjøtt. Begge disse tiltakene vil svekke konkurransekraften til norsk gress til fordel for import av kraftfôr, og dermed ikke stimulerende til mer bruk av norske arealer.

Disse medlemmer mener derfor disse punktene i partenes forslag til avtale bryter med føringene Stortinget ga i Innst. 148 S (2021–2022) om selvforsyning. Videre mener disse medlemmer det er beklagelig at regjeringen i proposisjonen ikke omtaler Stortingets føringer i bakgrunnen for avtalen, og rapporterer hvordan disse føringene er fulgt opp.

Disse medlemmer mener derfor at midlene satt av til den midlertidige ordningen for prisnedskriving av kraftfôr og økningen i kvalitetstilskuddet for storfekjøtt bør omprioriteres til å gjøre norsk gress mer lønnsomt. Produksjoner som ikke bruker grovfôr, bør heller få anledning til å ta ut kompensasjon i markedet gjennom at planlagt gjennomsnittlig engrospris økes tilsvarende. Disse medlemmer mener at midlene i tillegg bør omprioriteres til tilskudd på dyr og beite. På denne måten vil det være opp til bonden selv hvilket fôr som brukes. Er norsk gress rimeligst, vil dette bli brukt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om at midlene på midlertidig prisnedskrivning på importert fôrråvare på 295,8 mill. kroner og økningen i kvalitetstilskuddet på storfekjøtt på 147,6 mill. kroner, til sammen 443,4 mill. kroner, omdisponeres til følgende:

• Utmarkstilskudd storfe og hest økes med 18 mill. kroner

• Utmarkstilskudd sau, lam og geit økes med 20 mill. kroner

• Husdyrtilskudd sau og ammegeit økes med 70 mill. kroner

• Husdyrtilskudd ammeku økes med 50 mill. kroner

• Beitetilskuddet økes med 50 mill. kroner

• Melkepris på ku og geit økes tilsvarende 100 mill. kroner

• Planlagt gjennomsnittlig engrospris svin økes tilsvarende 135,4 mill. kroner»

Disse medlemmer mener det trengs en tilsvarende opptrappingsplan for å tette selvforsyningsgapet opp til 50 pst. selvforsyning korrigert for import av fôr. I et matsikkerhetsperspektiv er det avgjørende at en slik plan også omfatter hvordan de ulike deler av landet skal styrke selvforsyningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget før neste års ordinære jordbruksforhandlinger med en tidfestet opptrappingsplan for hvordan Norge skal nå 50 pst. selvforsyning, korrigert for import av fôr. Planen skal også omfatte hvordan selvforsyningen i hver enkelt region skal styrkes.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i Hurdalsplattformen varsles at det skal legges fram en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser, og at regjeringen har mål om at sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, økes til 50 pst. Disse medlemmer merker seg at regjeringen vil arbeide for å nå dette målet gjennom å gi mest mulig trygghet for lønnsomhet, ved å legge til rette for økt produksjon av mat og fôr i sektorer hvor det er mulig å øke selvforsyningen. Disse medlemmer understreker at planen for tettingen av inntektsgapet og målet om å øke selvforsyningsgraden må ses i sammenheng.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget har vedtatt å endre innføring av løsdriftsfjøs fra 2024 til 2034 som et resultat av jordbruksforhandlingene i 2016. Dette medlem viser til at omleggingen til løsdrift er nødvendig, men vil være krevende og kapitalintensivt, særlig for små og mellomstore fjøs. Dette medlem er derfor glad for at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti inneholdt 200 mill. kroner i investeringsmidler til omleggingen til løsdrift.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, meiner det er eit stort potensial for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk allereie no kan starte nødvendig omlegging.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne meiner det er nødvendig med ei omfattande omlegging av norsk landbruk og landbruks- og matpolitikken i åra framover for å sikre eit meir langsiktig berekraftig landbruk, kutt i utslepp av klimagassar, betre folkehelse, auka sjølvforsyning, strengare krav til dyrevelferd og betre økonomi / betre arbeidskvardag for bøndene. Mat- og landbrukspolitikken må koplast tettare på helsepolitikken og klima- og naturpolitikken. Det krev sterkare samspel mellom forskingsmiljø og fagmiljø på desse områda, og eit oppdatert kunnskapsgrunnlag om korleis framtidas landbruk og matsystem kan utviklast i takt med nødvendig tempo og omfang i klimaomstillinga av samfunnet, og samanhengen mellom folkehelse, kosthald og matproduksjon.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne syner til at organisasjonane i landbruket i 2019 signerte ein klimaavtale med regjeringa om at landbruket skal ta sin nødvendige del av norske klimakutt fram mot 2030. Året etter, i 2020, la faglaga i landbruket fram «Landbrukets klimaplan» bygd på denne avtalen. Desse medlemene meiner det er nødvendig med ei evaluering av oppfølginga av klimaavtalen og landbrukets klimaplan fram mot neste landbruksoppgjer, og å vurdere kritisk om verkemiddel, tiltak og ambisjonsnivå er tilstrekkeleg sett i lys av både resultat av avtalen så langt, og ny kunnskap om alvorsgraden og tempoet i dei globale klimaendringane.

Medlemene i komiteen frå Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne meiner også at landbrukspolitikken både gjennom regelverk og økonomiske verkemiddel må legge til rette for skjerpa krav til dyrevelferd i tråd med ny kunnskap om dyr og dyrevelferd, auka forbrukarkrav til dyrevelferd og nye produksjonsmåtar og ny teknologi. Det må lønne seg for norske bønder å satse offensivt på dyrevelferd. Statlege dyrevelferdstilskot, som varsla i jordbruksavtalen, må rettast inn mot konkrete dyrevelferdstiltak som går ut over minstekrava, til dømes betre plass og/eller tilgang til uteareal. Næringar der dyrevelferdsutfordringane er særskilt store, slik som fjørfe og gris, må prioriterast.

Desse medlemene vil ut frå dette legge fram følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa starte arbeidet med ei ny, heilskapleg stortingsmelding om landbruk- og matsystem der helsepolitikk, klima- og naturpolitikk og landbruks- og matpolitikk blir sett i samanheng, og dei beste fagmiljøa på desse områda blir kopla saman. Det overordna målet må vere å peike ut ein langsiktig strategi for omlegging av norsk landbruk til meir langsiktig berekraft, raskare kutt i utslepp av klimagassar, betre folkehelse, strengare krav til dyrevelferd og betre økonomi / betre arbeidskvardag for bøndene. Arbeidet må sjåast i samanheng med EU sin nye mat- og landbruksstrategi ‘Farm to fork’.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det er helt nødvendig at matproduksjonen også ses i sammenheng med helse- og kostholdspolitikken. Jordbrukspolitikken må samtidig stimulere til å ta i bruk miljøvennlige dyrkingsmetoder og sikre god dyrevelferd. Virkemidlene over jordbruksavtalen må gjennomgås for å sikre at disse ivaretar de overordnede målene i jordbrukspolitikken.

Disse medlemmer viser til at årets jordbruksoppgjør er rekordstort. Disse medlemmer mener, gitt oppgjørets størrelse, at man i langt større grad burde benyttet anledningen til å gjennomføre en helt nødvendig omlegging av norsk jordbruk med formål om å øke selvforsyningen, redusere klimagassutslipp, øke naturmangfoldet, forbedre rammevilkårene for små og mellomstore bruk og bedre dyrevelferden.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at hovedmålet med norsk jordbrukspolitikk bør være å produsere mest mulig og best mulig mat av de ressursene Norge har. Dette må skje på en måte som bygger opp jordressursene, slipper ut minst mulig klimagasser, binder mest mulig karbon og øker naturmangfoldet. Miljøpartiet De Grønne vil være det ledende partiet i utformingen av en slik offensiv jordbrukspolitikk der bærekraftig ressursbruk er hovedmålet, ikke billigst mulig mat.

Disse medlemmer mener at faktorer som befolkningsvekst, krig, klimaendringer og tap av biologisk mangfold gjør det risikabelt for Norge å basere seg på import av mat i framtida. Både av hensyn til egen matsikkerhet og internasjonal solidaritet bør vi øke matproduksjonen på egne ressurser.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens jordbrukspolitikk må forandres kraftig hvis man skal få dette til. Disse medlemmer mener at Norge må få flere gårdsbruk i drift, og bruken av ressursene i inn- og utmark må styrkes. Kornprisen må økes, både for å øke selvforsyningen av fôr- og særlig matkorn, men også for å øke lønnsomheten i grovfôrproduksjonen på marginale arealer. Kraftfôrforbruket i husdyrholdet må reduseres betraktelig og importen fases ut. Produktprisene til produsent må heves, og tilskuddene målrettes mot miljø, kulturlandskap og utjevning mellom bruksstørrelser og driftsforhold.

Disse medlemmer viser til at Miljøpartiet De Grønne vil føre en jordbrukspolitikk som øker norsk produksjon av frukt, bær, grønnsaker og matkorn, og som gir oss kjøtt, melk og egg basert på norsk fôr og norske beiteressurser. For å få til dette trengs det flere, og ikke færre, bønder enn i dag.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for selvforsyningsgrad for norske jordbruksvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 60 pst.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør fastsette et mål om å tette inntektsgapet mellom jordbruket og sammenlignbare grupper i løpet av fire år.»

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å gå gjennom og forbedre ordningen med tilskuddssoner, slik at det stimuleres til å produsere matplanter der det er gode nok produksjonsforhold for det.»

«Stortinget ber regjeringen, i neste jordbruksoppgjør, om å stimulere til et mer ekstensivt dyrehold med mindre bruk av kraftfôr og mer bruk av grovfôr og utmarksbeite gjennom å:

• starte en gradvis økning i målprisen på korn uten økning i prisnedskrivning for kraftfôr

• prioritere økt støtte til utmarksbeite og innmarksbeite som ikke kan høstes maskinelt

• øke støtten til seterinvesteringer gjennom Innovasjon Norge.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å senke kvotetaket for kumelk til 450 000 liter og geitemelk til 200 000 liter, slik at ingen nye produksjoner overgår dette. Takene senkes gradvis over en femårsperiode fra og med jordbruksoppgjøret for 2023.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å starte en prosess for avvikling av melkekvotebørsen og gjeninnføre statlig tildeling av melkekvoter, som skal baseres på lokalt ressursgrunnlag.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å styrke mindre husdyrprodusenter gjennom en aktiv tilskuddstrapp og med følgende tilskuddstak: 70 melkekyr, 70 ammekyr, 200 andre storfe, 200 melkegeiter, 300 sau. Ordningen innføres gradvis over fem år.»

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å senke takene for arealtilskudd til 800 daa for korn, 800 daa for gras, 500 daa for potet, 500 daa for grønnsaker, 100 daa for frukt og 100 daa for bær. Takene senkes gradvis til disse nivåene over en femårsperiode.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å fjerne bunnfradraget for rett til tilskudd over jordbruksavtalen.»

«Stortinget ber regjeringen i neste jordbruksoppgjør om å styrke jordfruktbarheten, karbonbindingen og det biologiske mangfoldet i jordbruket gjennom å:

• støtte regenerativ beitepraksis, herunder bruk av virtuelle gjerder.

• støtte regenerative dyrkingsmetoder i planteproduksjon.

• støtte kartlegging og premiering av biologisk mangfold under bakken.

• støtte skjøtsel og produksjonsmetoder som styrker det biologiske mangfoldet, herunder slåttemarker og tiltak som tilrettelegger for pollinerende insekter og fugler.

• stille minimumskrav til biomangfoldareal og vekstskifte for tildeling av tilskudd.»

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med neste jordbruksoppgjør, utrede en ordning med krav om vekstskifte i jordbruket, med formål om å redusere sykdommer og å bygge opp en god og fruktbar jord som gir gode avlinger.»

Komiteens medlem fra Rødt mener landbruket har et viktig og sammensatt samfunnsoppdrag. Landbruket produserer mange varer og tjenester for samfunnet i tillegg til mat og trevirke – spredt bosetting og levende lokalsamfunn, arbeidsplasser og grunnlag for verdiskaping i mange yrker, lokal identitet, dugnadsånd og beredskap, vedlikehold av arealer og biologiske og kulturelle ressurser. Landbruket må sikres vilkår som gjør at man ikke bare har mat i dag, men også har et rikt og variert landbruk i Norge i en framtid med klimaendringer og mulige globale kriser.

Dette medlem mener det er positivt at dette årets jordbruksoppgjør både bøter på priskrisa i jordbruket og starter arbeidet med å utjevne inntektsgapet mellom bønder og andre arbeidsfolk.

Når det kommer til matsikkerhet, mener dette medlem at det viktigste Norge kan gjøre for å styrke matsikkerheten, er å styrke selvforsyningsgrad korrigert for import. Dette medlem viser til at regjeringspartiene i Hurdalsplattformen slår fast at man skal nå en sjølforsyningsgrad på 50 pst. I dag ligger sjølforsyningsgraden korrigert for import på rundt 40 pst.

Dette medlem mener at det er for få tiltak i årets jordbruksavtale som vil øke sjølforsyningsgraden korrigert for import.

Utviklingen i landbruket

Komiteen viser til at jordbrukere er selvstendig næringsdrivende, og at det er mange forhold som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Dette ble særlig tydelig i 2018 da den tørre våren og sommeren hadde store konsekvenser for avlingene i store deler av landet, i 2020 og 2021 da koronapandemien medførte delvis stans i grensehandelen og innreiserestriksjoner i de fleste land, og i løpet av høsten 2021 og vinteren 2022 da kostnadene på vesentlige innsatsfaktorer i jordbruket steg kraftig. Det vises for øvrig til proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at landbruket er en av landets viktigste distriktsnæringer og sysselsetter folk i alle fylker. Samtidig endrer landbruket seg. I løpet av de siste 50 årene har tre av fire gårdsbruk lagt ned driften. Samtidig har de gjenværende blitt mer produktive. De siste ti årene har norsk jordbruk hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 1,7 pst. per år. Gjennomsnittlig vekst for resten av Fastlands-Norge var 0,9 pst. per år i samme periode. Samtidig vil disse medlemmer understreke at parallelt med denne utviklingen ser vi at markedet endres. Nordmenn spiser mer frukt og grønt, og bruken av sukker og rødt kjøtt går ned per person. Etterspørselen synker etter flere produkter Norge selv produserer, som melk og poteter, men øker på varer som vi må importere, som ris, mais, soya, mango og avokado. Dette er norske, så vel som internasjonale trender.

Agritek

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er opptatt av at den teknologiske utviklingen bidrar til å lette og effektivisere arbeidet for bonden, slik at verdiskapingen kan økes. Den digitale utviklingen gjør at bonden kan kutte ut mellomledd, kommunisere direkte med og selge direkte til forbruker.

De senere årene har flere norske bønder også sett muligheter i nye innovative og teknologiske løsninger i landbruket. Disse løsningene har gitt grobunn for flere bedrifter innen såkalt agroteknologi, en næring som er i ferd med å bli et av verdens raskeste voksende markeder.

Disse medlemmer er opptatt av å posisjonere Norge på feltet og bidra til å sikre norsk landbruk og norske bønder i en mer teknologisk verden.

Disse medlemmer er glade for at det allerede finnes en rekke aktører som tenker nytt og innovativt, som aktørene bak Avisomo, som planlegger og installerer vertikalt landbruk, eller Saga Robotics, som utviklet roboten Thorvald som de fleste i landbruket kjenner både i Norge og internasjonalt. Det samme gjelder N2 Applied, som har utviklet en maskin som produserer kunstgjødsel med basis i nitrogen fra kumøkk, og 7sense som blant annet lager sensorer som forhindrer både matsvinn og unødvendig bruk av vann, og gjør overvåking av en rekke prosesser på gården mye enklere.

Innovativ

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at Norge må fortsette satsingen på næringsrettet forskning og utvikling. Tilskuddene til FoU og innovasjon er mer enn doblet fra 2013 til 2020.

Disse medlemmer mener at denne satsingen må videreføres for at Norge skal få enda flere agritekbedrifter og enda mer eksport. Sammen vil disse tiltakene kunne bidra til å sikre rammevilkårene for norsk landbruk og norske jobber i fremtiden.

Foredling og omsetningsledd

Komiteen viser til at jordbruks- og handelspolitiske forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer har stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Komiteen vil understreke at matindustrien er Norges største industri, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Sysselsettingen i matindustrien er mer enn dobbelt så stor som den nest største industrien i Norge, metallvareindustrien, ifølge industristatistikkens næringsinndeling.

Komiteen vil derfor understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, herunder matberedskap og sikkerheten det gir den norske befolkningen. Komiteen vil understreke at landbrukspolitikken og jordbruksavtalen er avgjørende viktig for verdiskaping og arbeidsplasser også utenfor jordbruket, herunder i næringsmiddelindustrien og andre tilknyttede næringer, og for bosetting over hele landet.

Importvern og internasjonale forhold

Komiteen viser til at matvaremarkedene globalt det siste året har vært preget av uro og sterk kostnadsøkning på viktige innsatsfaktorer som energi, gjødsel, bygningsmaterialer og andre råvarer til produksjonen. Dette har igjen ført til sterk økning i matvareprisene. I mars 2022 nådde FAOs matvareprisindeks sitt høyeste nivå siden den ble etablert i 1990. Komiteen viser til at dette understreker ansvaret Norge har for å produsere så stor andel av maten til egen befolkning som mulig. Samtidig vil komiteen vise til at importvern og toll ikke er tema i jordbruksavtalen.

Komiteen viser til at det norske forbrukermarkedet har vært stabilt og fungert som normalt tross uroen internasjonalt. Komiteen registrerer at flere land innfører rasjonering og eksportrestriksjoner på en rekke basisvarer. Både Russland og Ukraina har innført midlertidige eksportrestriksjoner på basisvarer som hvete, mais og oljefrø. Dette gjelder også andre store korneksportører som Argentina, Kasakhstan og Romania. India har grunnet tørke meldt det samme.

Komiteen vil likevel bemerke at Norges matvareberedskap er god, og at norske bønder i hele landet er en avgjørende årsak til dette. Konsekvensene av de internasjonale forholdene for Norge vil først og fremst være knyttet til prisøkninger på råvarer og innsatsfaktorer, og dermed også prisøkninger på mat for forbrukeren.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at WTO-avtalen åpner for å veksle mellom krone- og prosenttoll, alt etter hva som gir best beskyttelse. Norge har i stor grad brukt kronetoll. Disse medlemmer viser til at tollsatsene ikke er blitt oppjustert i forhold til inflasjon eller økt differanse mellom norske og utenlandske produkter, og derfor er tollvernet gradvis blitt svekket. Disse medlemmer mener derfor at det bør veksles til prosenttoll for alle varelinjer hvor det vil gi sterkere beskyttelse enn ved kronetoll.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Hurdalsplattformen, der regjeringen slår fast at importvernet for norsk jordbruk skal sikres, blant annet gjennom valg mellom prosent- og kronetoll.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre viser til at toll ikke er et forhandlingstema i jordbruksoppgjøret, men at partene understreker viktigheten av et velfungerende tollvern og peker på handlingsrommet innenfor WTO-avtalen.

Komiteens medlem fra Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet og fremme forslag om å endre fra kronetoll til prosenttoll på alle meieriprodukter og kjøtt fra storfe, sau, lam, kylling og svin.»

Jordbruksavtalen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar utgangspunkt i at landbrukspolitikken skal bygges rundt de fire bærebjelkene: et velfungerende importvern, markedsreguleringen, forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør og en eiendomspolitikk som styrker den selveiende bonden. Flertallet viser til at jordbruksavtalen gir forutsigbarhet for norske bønder og bidrar til å trygge matproduksjonen vår.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.