Representantforslag om å nedsette en uavhengig bistandskommisjon

Én prosent av Norges BNI, om lag 40 mrd. kroner, går hvert år til bistandsformål. Fra 1960 til 2020 har Norge gitt 687,1 mrd. kroner i bistand, og mer enn halvparten av dette har blitt utbetalt de ti siste årene. Fra 2010 til 2020 ga Norge hele 362,9 mrd. kroner. Norge ligger på verdenstoppen i antall bistandskroner per innbygger.

Disse midlene fordeles bredt utover land, formål og mottakere. Utenriksdepartementet rapporterte at i 2020 fikk 86 land bistand fra Norge. I tillegg mottar hele 143 land bistand fra norskstøttede fond gjennom Verdensbanken, ifølge Riksrevisjonen (Dokument 3:4 (2021–2022)).

Blant formålene som det i dag bevilges bistandsmidler til, er helse, utdanning, humanitær bistand, klima og miljø, sårbare grupper, sivilsamfunn, matsikkerhet, menneskerettigheter, likestilling og hav. Regjeringen Støre har varslet at den vil prioritere seks satsingsområder i utviklingspolitikken: klima og fornybar energi, kamp mot sult og matsikkerhet, kamp mot ulikhet, humanitær nødhjelp, å styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp og bekjempelse av smittsomme sykdommer.

Norske bistandsmidler har mange ulike mottakere. Det var om lag 3 000 avtaler i 2021, en reduksjon fra 7 000 i 2013. Som et ledd i konsentrasjonen av bistand går nå mer enn halvparten av midlene til multilaterale organisasjoner og fond. Men det er verdt å merke seg at disse igjen fordeles fra de multilaterale mottakerne til organisasjoner og aktører på landnivå. De administrative merkostnadene ved den multilaterale bistanden er ukjente, men kan være betydelige, jf. Riksrevisjonen (Dokument 3:4 (2021–2022)).

Store pengemengder fordelt over et stort antall mottakere, formål og land fører til at det er vanskelig å holde oversikt over effekter og resultater. Det kan også føre til at bistanden fragmenteres, noe som kan gi høyere kostnader, og som kan undergrave mottakerlandenes eierskap til bistandsprosjektene. Mye penger i omløp kan føre til økt korrupsjon. Man har også sett fremvekst av en bistandsbransje, også kalt «bistandsindustrien», som ansetter tusenvis av bistandsarbeidere. Noen av disse har svært lukrative lønnsvilkår.

Norsk bistand har mottatt kritikk i flere tematiske gjennomganger. Den nyeste rapporten fra Riksrevisjonen (Dokument 3:4 (2021–2022)) konkluderer med at støtten som gis gjennom Verdensbankens fond, ikke nødvendigvis bidrar til å nå norske utviklingspolitiske mål på en effektiv måte. Riksrevisjonens undersøkelse av utdanningsbistand (Dokument 3:10 (2018–2019)) fant at bistandsforvaltningen ikke har nok relevant og pålitelig informasjon om resultatene av bistanden til utdanningsformål. Riksrevisjonens undersøkelse av bistand til godt styresett og antikorrupsjon i utvalgte samarbeidsland (Dokument 3:9 (2014–2015)) konkluderte med at denne typen bistand var preget av mangelfull planlegging og oppfølging og dårlig måloppnåelse. NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 konkluderer med at i forhold til de enorme bistandssummene som har vært brukt på Afghanistan i den undersøkte perioden, er resultatene heller svake. En evaluering av norsk bistand til Sør-Sudan fra 2020 fant blant annet at Norge manglet en overordnet strategi, og at effekten av bistanden var «variabel».

Til tross for de store pengemengdene og den krasse kritikken mot sider av norsk bistand som jevnlig fremføres, har det ikke vært en helhetlig gjennomgang av norske bistandsmidler eller en uavhengig vurdering av bistandens innretning, prioriteringer og nivå.

Forslagsstillerne mener derfor at det er på tide å sette ned en uavhengig, ekstern bistandskommisjon. Kommisjonen skal vurdere hvilke bistandspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å sikre at norske bistandsmidler får ønsket effekt, og hvordan man best kan sikre at norske skattepenger brukes på en mest mulig effektiv måte for å nå bistandspolitiske mål.

Blant temaene som en bistandskommisjon bør vurdere, er hvorvidt bistanden i dag gir tilstrekkelige resultater i forhold til ressursinnsats, om dagens målsettinger er hensiktsmessige, hva slags bistand som virker best og dårligst, hvordan bistanden best kan bekjempe korrupsjon, og om resultatoppfølging, evaluering og rapportering er tilstrekkelig ivaretatt. Det er naturlig at kommisjonen gir anbefalinger om hensiktsmessig bistandsnivå, innretning og satsingsområder.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en uavhengig bistandskommisjon. Forslag til kommisjonens mandat og sammensetning legges frem for Stortinget i forkant av nedsettelsen.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, viser til representantforslag fra representanter fra Fremskrittspartiet om å nedsette en uavhengig bistandskommisjon.

Komiteen viser til brev fra utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim 21. februar 2022 hvor hun skriver at hun deler representantenes syn på at det er nødvendig å sikre at norske skattepenger brukes på en mest mulig effektiv måte for å nå utviklingspolitiske og bistandsfaglige råd. Komiteen deler også dette synet.

Komiteen viser til at Norge senest i 2019 var gjenstand for OECDs godt etablerte fagfellevurderingsmekanisme. Komiteen registrerer at utviklingsministeren i sitt brev skriver at Utenriksdepartementet følger opp anbefalingene som skal gjennomgås i en midtveisgjennomgang i mai 2022. Komiteen viser videre til at det skal legges fram en ny rapport i 2024.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at norsk bistand er underlagt grundige gjennomganger av Riksrevisjonen, og videre til at Utenriksdepartementet også på eget initiativ allerede vurderer eller kommenterer ulike deler av utviklingssamarbeidet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at vi allerede har et godt kontroll- og oppfølgingssystem for bistanden i Norge, og ser ikke hvilken merverdi vi vil få av sette ned en bistandskommisjon nå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bistandsbudsjettet nå er godt over 40 milliarder kroner per år, og understreker at det må stilles høye krav til forvaltningen av skattebetalernes penger som sendes til utlandet. Disse medlemmer merker seg at utviklingsministeren i sitt brev til komiteen skriver følgende: «Med et allerede godt kontroll- og oppfølgingssystem for bistanden i Norge, er ikke merverdien av en uavhengig bistandskommisjon åpenbar.» Disse medlemmer viser til at norsk bistand har mottatt kritikk i flere tematiske gjennomganger, herunder fra Riksrevisjonen. Disse medlemmer merker seg særlig at i den nyeste rapporten fra Riksrevisjonen, Dokument 3:4 (2021–2022), som undersøkte norsk bistand til Verdensbankens fond, kritiseres Utenriksdepartementet blant annet for at fondene ikke har blitt fulgt opp godt nok, at det ikke er god nok oversikt over denne bistandens administrative kostnader, og det hevdes at flere fond ikke kan vise til resultater på bakken. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette viser at forvaltningen og kontrollen av bistandsmidlene ikke er god nok, slik statsråden mener den er. Disse medlemmer mener at mangel på kontroll må ses i sammenheng med det store bistandsvolumet som skal dekke mange ulike målsettinger, og som kanaliseres gjennom en rekke aktører til et flertall av verdens land.

Disse medlemmer viser til at noen land har etablert bistandskommisjoner, heriblant Storbritannia og Sverige, og at dette også har vært gjenstand for diskusjon i Norge. Begge disse landene har et høyt bistandsnivå. Disse medlemmer mener at det vil være naturlig om også Norge etablerer en bistandskommisjon. Den bør være uavhengig og ekstern, og vurdere hvilke bistandspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å sikre at norske bistandsmidler får ønsket effekt, og hvordan man best kan sikre at norske skattepenger brukes på en mest mulig effektiv måte for å nå bistandspolitiske mål. Disse medlemmer mener at blant temaene som en bistandskommisjon bør vurdere, er hvorvidt bistanden i dag gir tilstrekkelige resultater i forhold til ressursinnsats, om dagens målsettinger er hensiktsmessige, hva slags bistand som virker best og dårligst, hvordan bistanden best kan bekjempe korrupsjon, og om resultatoppfølging, evaluering og rapportering er tilstrekkelig ivaretatt. Disse medlemmer mener det videre er naturlig at kommisjonen gir anbefalinger om hensiktsmessig bistandsnivå, innretning og satsingsområder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en uavhengig bistandskommisjon. Forslag til kommisjonens mandat og sammensetning legges frem for Stortinget i forkant av nedsettelsen.»