Representantforslag om mer fleksible og fremtidsrettede arbeidstidsordninger

Stadig flere arbeidstakere ønsker å ta selvstendige beslutninger og ha større påvirkning på og mer fleksibilitet i sin arbeidshverdag. Dagens arbeidsmiljølov har tydelig definerte rammer både for hvor mange timer i løpet av et døgn/en uke man kan jobbe samt når på døgnet arbeidet skal foregå. Sammen med ny teknologi og digitalisering bør det være mulig å legge bedre til rette for den enkelte arbeidstakers ønske om å styre sin egen arbeidstid. Man bør derfor utrede om dagens arbeidstidsbestemmelser er i tråd med ønsket om økt fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker.

Allerede for ti år siden tok Venstre til orde for at framtidens arbeidsliv vil kreve nye og mer fleksible løsninger. Utfordringen er i dag, ti år etter, fortsatt å skape et mer moderne arbeidsliv, hvor det er plass til flest mulig. Det er også en forutsetning for et mer inkluderende arbeidsliv.

Under koronapandemien ble hjemmekontor en del av dugnaden. Mange arbeidsgivere og arbeidstakere fikk høstet erfaringer de ellers aldri ville ha fått. For noen er det naturlig å vende tilbake til den fysiske arbeidsplassen, og noen vil fortsatt jobbe med oppgaver som er tydelig tilknyttet et fysisk arbeidsted og med en naturlig definert arbeidstid. Men stadig flere vil ha jobber der det er mulig å utføre arbeidet mer uavhengig av tid og sted.

Å i større grad kunne styre sin egen arbeidstid oppleves som positivt, og dagens arbeidstidsbestemmelser kan oppleves som unødvendig rigide. Innenfor arbeidsgivers styringsrett bør det etter forslagsstillernes syn i større grad enn i dag være mulig å imøtekomme enkeltmenneskers ønske om å styre egen arbeidstid. Det kan dreie seg om å finne en bedre balanse mellom hjem og arbeid, eller at enkeltmennesker ønsker å jobbe mer intensivt over en begrenset periode.

I andre europeiske land har man gjort grep for å oppdatere regelverket som regulerer arbeidstid på en slik måte at det er i bedre samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv, og der man introduserer nye ordninger for fleksibel arbeidstid. Dette gjelder f.eks. ordninger hvor ansatte har rett til å bestemme tid og sted for arbeidet, mens arbeidsgiver definerer arbeidsoppgaver og målsettinger samt tidsplanen for arbeidet. Slik oppnår man at de som ønsker det skal ha anledning til å avtale frivillig fleksibilitet i samarbeid med sin arbeidsgiver, og i større grad kan styre sin egen arbeidstid. På denne måten kan enkeltmennesker gis større frihet i arbeidstid gjennom avtale med sin arbeidsgiver. Slike avtaler tar utgangspunkt i frivillighet og avtales innenfor arbeidsgivers styringsrett.

Det bør i større grad være rom i arbeidstidsbestemmelsene for at arbeidstakere kan ta i bruk en tidskonto som gir arbeidstakere større råderett over hvordan de fordeler den avtalte arbeidstiden. I dag er det åpning for å gjøre unntak fra ordinære arbeidstidsbestemmelser ved skriftlige avtaler med inntil ett års varighet, med adgang til ytterligere tilpasninger for arbeidstakere omfattet av tariffavtaler. I stedet for å være en unntaksbestemmelse kan individuell tidskonto gi reell fleksibilitet ved å gi arbeidstakere mulighet til å fordele mer av arbeidstiden sin selv, og til å påvirke hvordan timene fordeles gjennom ukene og dagene.

Ny teknologi og digitalisering gir etter forslagsstillernes syn mange muligheter som det er viktig å legge til rette for. Det gir også noen nye utfordringer som dagens arbeidsmiljølov heller ikke er godt nok tilpasset til. Digitalisering og teknologi gir mange muligheter til en mer fleksibel arbeidshverdag, mer autonomi og potensial for bedre balanse mellom fritid og arbeid. Det gir imidlertid også en risiko for at balansen mellom arbeid og fritid kan viskes ut på en annen måte enn tidligere. Det empiriske grunnlaget man har fra erfaringene som er gjort med hjemmekontor, peker på at man kan oppleve å alltid være «logget på», noe som kan utfordre forholdet mellom arbeid og fritid. Denne utfordringen løses etter forslagsstillernes syn heller ikke godt nok gjennom eksisterende norsk lovgivning. Det er derfor behov for å tenke nytt for å i større grad finne løsninger som både ivaretar muligheten for individuelle tilpasninger og frihet, samtidig som man også sikrer vern av folks fritid.

Forskning fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) viser at over halvparten av ansatte i Norge jobber hjemmefra utenfor arbeidstiden. AFI peker på at det kan ha negative helsemessige konsekvenser å være påkoblet etter at arbeidsdagen er over. Samtidig er muligheten til å jobbe utenfor ordinær arbeidstid noe av det mange setter pris på ved et stadig mer fleksibelt arbeidsliv.

I Frankrike vedtok man allerede i 2017 retten til å logge av. Flere andre europeiske land har innført tilsvarende lovgivning.

Summen av nye muligheter for fleksibilitet, individuell frihet og nye problemstillinger viser behovet for at regelverket som regulerer arbeidstid er i bedre samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv. Dette innebærer både at man legger til rette for nye innretninger for fleksible arbeidstidsløsninger og at man sikrer vern av folks rett til å være frakoblet i møte med digitalisering og ny teknologi.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å sikre at regelverket som regulerer arbeidstid er i bedre samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv og ikke skaper unødvendige hindringer for å kunne inngå individuelle avtaler om fleksibel arbeidstid.

• Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg som får i oppgave å undersøke omfang og innretninger på fleksible arbeidstidsløsninger i norsk arbeidsliv og hente inn erfaringer fra andre sammenlignbare lands lovverk for regulering av fleksibel arbeidstid.

• Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag for å lovfeste retten til å være frakoblet etter kontortid.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen ba i brev av 14. november 2023 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 24. november 2023 følger vedlagt.

Som ledd i komiteens behandling ble det åpnet for skriftlig innspill. Det kom åtte innspill.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Tuva Moflag, Anette Trettebergstuen og Torbjørn Vereide, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy André Øvstegård, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til Representantforslag 33 S (2023–2024) fra representanter fra Venstre om at Stortinget skal be regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å sikre at regelverket som regulerer arbeidstid, er i bedre samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv og ikke skaper unødvendige hindringer for å kunne inngå individuelle avtaler om fleksibel arbeidstid. Videre foreslår de at Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg som får i oppgave å undersøke omfang og innretninger på fleksible arbeidstidsløsninger og hente inn erfaringer fra andre lands lovverk for regulering av fleksibel arbeidstid, samt at Stortinget skal be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag om å lovfeste retten til å være frakoblet etter kontortid.

Komiteen viser til arbeidsmiljøloven kapittel 10, som hjemler bestemmelser om arbeidstid. Kapittelet følger opp lovens formålsparagraf om å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet.

Komiteen mener at arbeidstiden har stor betydning for den enkeltes hverdag, og at eksisterende regelverk allerede gir stor fleksibilitet.

Forslagsstillerne vil åpne for å gi større muligheter for å inngå individuelle avtaler om fleksible ordninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til den norske modellen, som er basert på trepartssamarbeidet. Staten som lovgiver setter rammene, og representanter for arbeidsgiver og arbeidstakere forhandler innenfor dette mulighetsrommet. Dette fungerer bra og gir nødvendig trygghet i arbeidsforholdet.

Komiteen viser til at forslagsstillerne ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag om å lovfeste retten til å være frakoblet etter arbeidstid.

Komiteen viser til at det nå pågår forhandlinger i EU mellom partene på europeisk nivå. Målet er å oppnå en avtale om både fjernarbeid og retten til å koble fra, som kan bli implementert via et nytt direktiv.

Komiteen viser for øvrig til statsrådens uttalelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til viktigheten av det organiserte regulerte arbeidslivet og at den norske modellen med kollektive forhandlinger, partene i arbeidslivet, med regulering av helse, miljø og sikkerhet i en tydelig lovregulering gjennom arbeidsmiljøloven, er en av de viktigste stolpene i den norske modellen. Et velorganisert arbeidsliv er også grunnlaget for et trygt familieliv. Norsk arbeidslivsorganisering er en av forutsetningene for at vi i Norge har høy sysselsetting, og legger til rette for at både kvinner og menn kan arbeide og samtidig ha et familieliv.

Flertallet peker på at arbeidstidsbestemmelsene er til for å beskytte arbeidstakerne mot unødige helsemessige eller sosiale belastninger og for at det skal være mulig å ivareta ulike sikkerhetshensyn på arbeidsplassen. Videre peker flertallet på at lovverket angir minimumskrav for regulering av arbeidstid, men at lovverket innehar den tilstrekkelige fleksibilitet dersom dette er berettiget og kan forsvares, og at det gjennom en kollektiv avtale kan avtales vidtrekkende unntak fra lovverkets minimumsstandarder. Det kan blant annet skje gjennom kollektive forhandlinger, gjennom fagforeninger på den enkelte arbeidsplass eller på et høyere nivå der fagforeninger har innstillingsrett.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at lovverket slik sett sikrer at enkeltarbeidstakere ikke blir for sårbare i møte med arbeidsgiver, men samtidig har muligheten for fleksibilitet dersom ønskelig. Dette er, etter disse medlemmers mening, et viktig prinsipp, som også understøtter det organiserte arbeidslivet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillernes forslag i så måte både vil kunne legge økt press på den enkelte arbeidstaker og være med på å undergrave det organiserte arbeidslivet. Flertallet viser til at opposisjonspartiene, herunder forslagsstillerne, gang etter gang forsøker å undergrave den norske modellen ved å endre enkeltelementene som utgjør den, i dette tilfelle det viktige arbeidstidsregelverket.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig med forslagsstillerne i at det er behov for mer fleksible arbeidstider for flere grupper, og at arbeidsmiljøloven ikke alltid legger til rette for dette. Et eksempel er sesongarbeidere, som ofte kommer fra utlandet med et mål om å jobbe mest mulig på kortest mulig tid for å tjene penger og reise tilbake til sitt hjemland. Norge er helt avhengig av denne arbeidskraften, og særlig i landbruket har det vært etterlyst mer fleksible arbeidstidsordninger. Dagens regler om gjennomsnittsberegning åpner for noe lengre arbeidsuker i perioder, men maksgrensene er likevel for lave, og det stilles krav om at bedriften er bundet av en tariffavtale, noe som ikke er like praktisk i landbruket.

Disse medlemmer viser videre til at det er store utfordringer med å få arbeidstidene og driften til å gå opp i helsevesenet. I helgene er helseforetakene underbemannet, mens det i ukedagene er for mange på jobb dersom man skal legge til rette for at flesteparten skal ha heltidsstillinger. Alternativet blir mye innleie av arbeidskraft i helgene for å få kabalen til å gå opp. Det er også utfordringer i reiselivsnæringen, som også ofte er sesongbasert, og der behovene er store for fleksible arbeidstider.

Disse medlemmer registrerer også at flere arbeidstakere generelt ønsker mer fleksibilitet og selvråderett til å legge opp egen arbeidshverdag, enten det handler om når på døgnet det passer å jobbe, eller om det er ønskelig å jobbe mer i enkelte perioder og mindre i andre. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er viktig å innhente ny kunnskap om behovene for mer fleksible arbeidstidsordninger, og støtter dermed forslag 2.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg som får i oppgave å undersøke omfang og innretninger på fleksible arbeidstidsløsninger i norsk arbeidsliv og hente inn erfaringer fra andre sammenlignbare lands lovverk for regulering av fleksibel arbeidstid.»

Disse medlemmer mener i forlengelsen av dette at det også bør tydeliggjøres hvem som kan unntas fra hva i arbeidstidsbestemmelsene. Etter dagens regelverk er arbeidstakere i særlig uavhengig stilling i stor grad unntatt fra en rekke bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet har sett en økt bruk av disse stillingskategoriene, særlig innenfor hotell-, restaurant-, bygg-, anlegg- og konsulentbransjen og detaljhandel.

Disse medlemmer viser til at det forekommer tilfeller der arbeidstakere er ulovlig ansatt i særlig uavhengig stilling, og at det er uklart hvordan reglene skal praktiseres. Dagens regulering innebærer en enten-eller-løsning som ikke nødvendigvis passer for deler av arbeidslivet eller arbeidstakeren selv. Disse medlemmermener derfor at det bør innføres en adgang for arbeidstaker og arbeidsgiver til å avtale en ny type stilling, kalt delvis uavhengig, som innebærer at arbeidstakere kan unntas fra sentrale bestemmelser i arbeidstidskapittelet, i arbeidsmiljøloven for å øke partenes valgfrihet og fleksibilitet. Dette ble foreslått av arbeidstidsutvalget, jf. NOU 2016:1 Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en adgang til å avtale en delvis uavhengig stillingstype i tråd med arbeidstidsutvalgets forslag fra 2016. Stillingene skal ha sterkere vern enn dagens uavhengige stillinger.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forslagene som blir fremmet i saken, allerede blir ivaretatt i dagens lover. Arbeidsgivers styringsrett er viktig for disse medlemmer. Det at en arbeidsgiver kan bestemme når arbeidstaker er på jobb, er en viktig del av denne styringsretten. Allikevel skal ikke styringsretten være autoritær, og arbeidstaker og arbeidsgiver bør i fellesskap og via tariffavtaler kunne avtale når arbeidet skal finne sted. Arbeidstidsdirektivet legger i dag rammene for regulering av nasjonal arbeidstid ved å stille krav til daglig hviletid.

Disse medlemmer viser videre til arbeidsmiljøloven § 10-2 tredje ledd som allerede åpner for fleksibel arbeidstid hvis det ikke er til ulempe for arbeidsgiver.

Disse medlemmer mener at retten til å være frakoblet i dag allerede er lovfestet. Disse medlemmer viser da til arbeidsmiljøloven § 10-6 tiende ledd som gir en arbeidstaker mulighet til å avstå fra å jobbe overtid. Det er også opp til den enkelte arbeidstaker om han eller hun velger å være tilgjengelig etter oppsatt arbeidstid.

Videre viser disse medlemmer til skriftlig innspill fra NHO, der det står:

«NHO viser til at det allerede følger av arbeidstidsreguleringen, at arbeidstaker ikke er forpliktet til å være tilgjengelig for arbeid utover arbeidstiden uten at det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov.»