Representantforslag om å ta tilbake kontrollen over leiemarkedet

Husleieprisene i Norge har de siste to årene økt like mye som de til sammen gjorde i hele perioden 2013–2021, ifølge statistikk fra bransjeorganisasjonen Eiendom Norge. I 2022–2023 har leieprisene steget med hele 15,2 prosent. Aller mest har prisene steget i Oslo, som fra før av hadde de høyeste leieprisene. Norge står i en leiepriskrise.

23,7 prosent av norske husstander bor i leid bolig, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Denne andelen har vært svakt økende i mange år. I antall øker den derimot kraftig på grunn av befolkningsveksten. 605 000 husholdninger bor nå i leid bolig, ifølge siste tilgjengelige tall (2023). Disse husholdningene omfatter mer enn 994 000 personer. Imidlertid er leietakerne svært ujevnt fordelt i befolkningen. Over halvparten av lavinntektshusholdningene leier bolig. For mange handler det ikke om at de ønsker å leie bolig fremfor å eie, men at de må det.

Ifølge Forbrukerrådets store undersøkelse «Å leie bolig» består 46 prosent av husholdningene som leier, bare av én person. 9 prosent av husholdningene som leier, er enslige med hjemmeboende barn. Sistnevnte betyr at mer enn 50 000 husholdninger som består av enslig mor/far med barn, leier bolig.

Priskrisen Norge de to siste årene har stått i, har truffet enslige spesielt hardt. Én inntekt må håndtere hele utgiftsøkningen alene. For enslige med barn treffer det enda hardere. Man vet at jo lavere inntekt, jo større andel av inntekten går til å dekke mat og bolig. Prisene på mat er økt langt mer enn inflasjonen i stort de siste to årene. Det er likevel den ekstraordinært store prisøkningen på selve leieboligen som tar det største jafset av inntekten for denne gruppen. Det er derfor all grunn til å anta at den delen av befolkningen som leier bolig, jevnt over er langt hardere rammet av priskrisen enn befolkningen som helhet er.

Samtidig skaper den ukontrollerte prisveksten, både i eie- og leiemarkedet, er form for leiemarkedsfelle, hvor en del mot sin vilje blir låst til å leie bolig over lang tid eller også permanent. Fordi leieprisnivået er høyt, blir det svært vanskelig å spare opp nok penger til egenkapitalen ved kjøp av bolig. Men fordi også prisene i eiemarkedet samtidig stiger, blir effekten selvforsterkende. Startlånordningen til Husbanken er ment å fange opp denne gruppen, men har ikke på langt nær klart det. Det trengs flere og andre måter å sikre at dem som ønsker å kjøpe bolig, blir i stand til det.

Gi Husleielovutvalget økt handlingsrom

Det norske leiemarkedet er, sammenliknet med andre land i Nord-Europa, svært lite regulert. De siste prisreguleringene, som på slutten bare gjaldt et begrenset antall boliger i Oslo og Trondhein, ble faset ut allerede for en generasjon siden. Norge har heller ingen priskontrollert og ikke-kommersiell sektor i leiemarkedet. I stedet er prisdannelsen overlatt til markedet. Også leieprisene for kommunale utleieboliger er knyttet til prisdannelsen i det ordinære markedet.

Samtidig er bolig spesielt i sin natur. Objektet du betaler for, er bokstavelig talt ditt hjem. Dette er også anerkjent i lovverket, hvor leietakere på flere områder har en særskilt beskyttelse. Den generelle kontraktsfriheten er på flere områder innskrenket til leietakers gunst.

I 2023 satte regjeringen ned Husleielovutvalget. Husleieloven skal gjennomgås for første gang på mer enn 30 år. Utvalget leverte nylig første del av sin kommende NOU. Utvalget foreslår på flere punkter viktige forbedringer i lovverket. Å øke minste tillatte kontraktslengde på mange tidsbestemte kontrakter fra 3 til 5 år samt å innføre fortrinnsrett til ny kontrakt vil gi mange leietakere økt trygghet. Ikke minst vil det komme de mange barnefamiliene i leiemarkedet til gode. Men det hjelper ikke at man har rett til å bo, hvis man ikke klarer å betjene leien.

I mandatet for Husleielovutvalget har regjeringen kraftig innskrenket utvalgets handlingsrom. Regjeringen skriver der:

«Det faller imidlertid utenfor utvalgets mandat å vurdere innretningen av leiemarkedet som sådan, herunder innføring av regler om offentlig regulering av husleie eller egne prissegmenter i leiemarkedet.»

Utvalget får rett og slett ikke lov til å vurdere om det er behov for ulike former for prisregulering i markedet. Når alle sider ved husleieloven ellers er oppe til behandling, og når regjeringen også kommer med en boligmelding i samme tidsrom, er det uforståelig at ikke også prisdannelsen skal kunne vurderes.

Både Finland, Danmark og Sverige har ulike former for prisregulering i leiemarkedet og/eller ikke-kommersielle leiesektorer. Erfaringer herfra, positive som negative, burde vært inkludert i Husleielovutvalgets kommende NOU, slik at utvalget står fritt til å anbefale de løsningene utvalget mener er best. Annen del av utvalgets rapport er først ventet tidligst til høsten. Hvis utvalgets mandat utvides nå, har de tid til å vurdere spørsmålet.

Leieprisveksten må dempes

Noen utleiere av bolig er gjeldsfrie og har hatt utleie som ekstrainntekt eller primærinntekt gjennom mange år. Andre har gjeld på boligene de leier ut. Det finnes ikke tilgjengelig statistikk over hvor stor andel av utleieboligene som er belånte eller hvor stor gjeldsgraden for dem egentlig er.

Det man likevel vet, er at renteøkningene til Norges Bank i 2022–2023 har vært på 4 prosent (fra 0,5 prosent styringsrente i desember 2021 til 4,5 prosent i desember 2023). For samme periode blir lovlig tillatt husleieøkning for dem som er i eksisterende kontraktsforhold, på 11,6 prosent. Fremfor at utleier og leietaker deler byrden over den ekstraordinære prisøkningen, kan hele kostnaden i mange tilfeller lempes over på leietaker.

I oktober 2022 fremsatte Rødts representanter Tobias Drevland Lund og Seher Aydar et representantforslag (Dokument 8:16 S (2022–2023)) blant annet om å begrense muligheten for å øke husleie i takt med prisveksten. På daværende tidspunkt hadde blant annet den danske regjeringen nylig tatt et tilsvarende initiativ. Forslaget fikk støtte fra Leieboerforeningen, som i sin høringsuttalelse skrev:

«Forslaget om et tak på årlig husleieprisvekst etter modell fra Danmark er betimelig og støttes. Leieboerforeningen mener at husleielovens § 4-6 bør benyttes i dette tilfellet. Den høye konsumprisveksten og den generelle prisstigningen i leiemarkedet, i kombinasjon med dyrtid, gir grunnlag for å ta bestemmelsen i bruk.»

Også Jussformidlingen støttet forslaget. De skrev:

«Med tanke på stigende inflasjon mener Jussformidlingen at et tak på årlig husleieprisvekst vil gi en sårt tiltrengt forutberegnelighet for en gruppe som er særlig sårbare for økte priser. Det klare utgangspunktet er at de som leier har ofte ikke råd til å kjøpe selv og har derfor et annet økonomisk utgangspunkt.»

Prisveksten i de 16 månedene som er gått, viser at et tak på prisjustering også i Norge kunne spart leietakere for tusenvis av kroner i perioden. Men den høye prisveksten i samfunnet fortsetter også i 2024. Statsbudsjettet venter en prisvekst på 3,8 prosent inneværende år. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) venter en prisvekst på 4,1 prosent. Det er dermed ikke for sent å sette inn tiltak for å forhindre ytterligere prisvekst i leiemarkedet.

Leiepriser inngår i SSBs beregning av prisvekst i samfunnet (KPI). Det skaper en svak, men like fullt reell, selvforsterkende oppadgående spiral: Fordi leieprisene øker kraftig, er beregnet inflasjon høyere enn den ellers ville ha vært. Det gjør i neste omgang at leieprisene i snitt øker enda mer.

Det trengs bedre tall

Det finnes ikke gode tall over sammensetningen av leiemarkedet. På skriftlig spørsmål fra representanten Tobias Drevland Lund (Dokument nr. 15:979 (2023–2024)) svarte finansministeren nylig at han ikke vet hvor mange leieboliger som er eid av firmaer. I svaret fra finansministeren heter det:

«Departementene er kjent med problemstillingen som reises i representantens spørsmål, og bestilte tall for antall boliger eid av aksjeselskaper fra SSB i 2022. SSBs vurdering var at produksjon av slike tall, av ulike årsaker, ikke var mulig.»

Når Stortinget etter hvert skal behandle ny husleielov og boligmeldingen, eller på andre måter behandler spørsmål relatert til leiemarkedet, er konsekvensen at politikk må utformes delvis i blinde. Husleielovutvalget foreslår for eksempel å innføre ulike regler om minstetid på tidsbestemte leiekontrakter avhengig av hva slags type leiebolig det er snakk om. Men fordi det ikke finnes presise tall for sammensetningen av leiemarkedet, er det ikke mulig å si nøyaktig hvor stor innvirkning en slik lovendring rent faktisk vil ha. Det er en svakhet som snarest bør rettes opp i.

En beslektet problemstilling er at det ikke finnes tall på hvor mange helårsboliger som står tomme deler av året fordi de benyttes som «hytte i byen», pendlerboliger, representasjonsboliger, til korttidsutleie, som fritidsbolig eller liknende formål, både i firmaers og privatpersoners eie.

Disse boligene utgjør en skjult boligreserve. Hvis man fra statens side kan insentivere at de enten leies ut eller legges ut for salg, vil de antagelig kunne tilføre mange tusen ekstra boliger i eie- og leiemarkedet i pressområder. I 2020 ble eierseksjonsloven innskjerpet, og korttidsutleie av leiligheter er normalt bare tillatt i inntil 90 døgn i året. Reglene må likevel sies å være forholdsvis liberale. For eksempel oppgir selskapet Bjørvika Apartments at de alene tilbyr «nærmere 300 leiligheter» for korttidsutleie, og innskjerpelsen i loven ser ikke ut til å ha lagt noen demper på virksomheten. For andre typer boliger finnes ingen tilsvarende regler.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen ta i bruk bestemmelsen i husleieloven § 4-6 og/eller lov om pristiltak for å sette maksimalt tillatt prisøkning i eksisterende leiekontrakter for bolig lavere enn konsumprisindeksen i 2024 og 2025.

• Stortinget ber regjeringen utvide Husleielovutvalgets mandat til at utvalget også kan vurdere behovet for å innføre regler om demokratisk kontroll med leieprisene samt behovet for egne ikke-kommersielle segmenter i leiemarkedet.

• Stortinget ber regjeringen kartlegge den faktiske sammensetningen av leiemarkedet ved å innhente informasjon blant annet om hvor stor del av leiemarkedet som utgjøres av boliger eid av firmaer, samt hvordan utviklingen i sammensetning har vært over tid.

• Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan boliger som i dag ikke er noens primærbolig, men i stedet benyttes til korttidsutleie og liknende, kan flyttes over i det ordinære leiemarkedet.

• Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan leietakere kan få skattefradrag for boutgifter, liknende hvordan boligeiere med lån får skattefradrag for renteutgifter.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen har i brev av 7. mars 2024 til Kommunal- og distriktsdepartementet ved statsråd Erling Sande bedt om en vurdering av forslaget. Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 25. mars 2024. Komiteen har invitert til og mottatt skriftlige høringsinnspill i saken.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Kathrine Kleveland, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til Representantforslag 102 S (2023–2024) fra stortingsrepresentantene Tobias Drevland Lund, Marie Sneve Martinussen og Seher Aydar fra Rødt om å ta tilbake kontrollen over leiemarkedet. Forslagsstillerne viser til at husleieprisene i Norge ikke er underlagt noen form for prisregulering, og at de har steget med hele 15,2 pst. de to siste årene. Forslagsstillerne viser til at det er en like høy prisvekst som for hele perioden 2013–2021. Forslagsstillerne peker på at andre sammenlignbare land i Norden har strengere regulering av leiesektoren enn Norge. Forslagsstillerne foreslår derfor å gi husleielovutvalget, som ble nedsatt i 2023, et utvidet mandat til å komme med vurderinger og forslag om hvordan husleiemarkedet kan prisreguleres for å dempe leieprisveksten. I tillegg til dette blir det foreslått å innhente bedre statistikk over sammensetningen i leiemarkedet og bedre oversikt over hvem som eier boliger, og hvordan disse blir leid ut.

Komiteen viser til svarbrev med uttalelse fra statsråd Erling Sande av 25. mars 2024.

Komiteen viser også til Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet, som ligger til behandling i kommunal- og forvaltningskomiteen, der komiteen etter planen skal gi sin innstilling 16. mai 2024.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til svarbrevet fra statsråd Erling Sande, der de fem forslagene fra representantene fra Rødt i Representantforslag 102 S (2023–2024) blir vurdert. Statsråden viser til Bustadmeldinga og behandlingen av denne i Stortinget som en viktig arena for debatt og utvikling av norsk boligpolitikk. Statsråden viser til at Husleielovutvalget skal levere sin siste rapport 15. oktober 2024, og at det derfor vil være lite hensiktsmessig å endre mandatet så kort tid før avlevering av denne. I svarbrevet gjør statsråden rede for skattepolitiske prinsipper knyttet til boliginvesteringer, og viser til at fradrag for private boutgifter ville undergrave et effektivt skattesystem. Statsråden viser til at det er andre ordninger enn skattelette som skal hjelpe personer som har problemer på grunn av lav inntekt og høye boutgifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til tall fra SSB for 2023 som viser at litt over 18 pst. av alle innbyggere bor i en leid bolig. Andelen husstander som bor i en leid bolig, har økt med omtrent ett prosentpoeng fra 2015 til 2023. Det er mange årsaker til at folk ønsker eller har behov for å leie bolig. For eksempel kan det være fint med fleksibilitet når man er student, i etableringsfasen eller i en periode hvor det er uhensiktsmessig å eie egen bolig. Disse medlemmer mener at det å leie bolig alltid skal være et alternativ som er forutsigbart, både for utleier og leietager. Disse medlemmer viser til at det er behov for at husleieloven blir mer forbrukervennlig, og at det legges til rette for mer profesjonalisering av utleiemarkedet for å sikre et godt tilbud. Disse medlemmer mener likevel at hele husleieloven må bli sett under ett sammen med øvrig boligpolitikk.

Disse medlemmer viser videre til Representantforslag 263 S (2022–2023) fra representanter fra Høyre om et boligmarked med muligheter for alle, jf. Innst. 106 S (2023–2024).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at representantforslaget fra Rødt om å regulere leiemarkedet ytterligere ikke er riktig løsning for å få ned husleieprisene eller for å få flere utleieboliger ut på leiemarkedet. Disse medlemmer vil påpeke at konsekvensene av en regulering av leiemarkedet vil være at flere boliger trekkes ut av markedet. Dette vil føre til dårligere kvalitet på de boligene som leies ut, og husleieprisene vil fortsatt forbli høye. Disse medlemmer viser til at renteøkninger, økninger i de kommunale gebyrene og eiendomsskatt har bidratt til økte kostnader for utleiere, og konsekvensene er at mange har måttet sette opp leieprisene, noe som går ut over leietakerne. Disse medlemmer mener at løsningen for å få ned husleieprisene er å legge til rette for at flere ønsker å leie ut. Disse medlemmer mener at regjeringens politikk med å øke verdsettingen av sekundærboliger til 100 pst. fører til at det blir færre og dyrere utleieboliger. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2024 foreslo å sette ned verdsettingen av sekundærboliger til 80 pst., fordi lavere skatt for dem som investerer i en utleiebolig, vil kunne gi lavere utleiepriser. Disse medlemmer mener det også er viktig å få liberalisert kravene som stilles til utleieenheter/sekundærboliger i eksisterende boliger, for å unngå at kostnader ved nye tekniske krav fører til økte priser i leiemarkedet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Norge står i en leiepriskrise. De siste to årene har husleieprisene økt like mye som de til sammen gjorde i hele perioden 2013–2021. Disse medlemmer viser til at det er en nær sammenheng mellom hvem som er langtidsleietakere, og hvem som har dårlig råd, og mener derfor at det haster med tiltak for å bedre situasjonen i leiemarkedet, spesielt for denne gruppen. Disse medlemmer viser til at regjeringen ønsker å fokusere på tilbudssiden i leiemarkedet, og er enige i at det er viktig, men mener samtidig at det ikke er nok.

Disse medlemmer viser til at den norske boligpolitikken i den lange etterkrigstiden var flerdelt: Det ble bygget opp en stor ikke-kommersiell sektor gjennom borettslagene, og det ble sikret rimelig og langsiktig finansiering til selvbygging samtidig som viktige deler av leiemarkedet hele veien var underlagt demokratisk kontroll. Alle tre deler var sentrale for å sikre gode og stabile boforhold for folk flest. Disse medlemmer viser til at Norge i dag er i en særstilling sammenliknet med våre skandinaviske naboland, med negativt fortegn, ved at Norge ikke lenger har noen regulert eller ikke-kommersiell sektor i leiemarkedet.

Disse medlemmer mener at å ta kontrollen over leiemarkedet igjen ikke står i motstrid til eierlinjen i norsk boligpolitikk, men derimot understøtter den. Hvis husleiene er lavere, vil det bli lettere for leietakere som ønsker det, å senere kjøpe egen bolig, siden de i større grad vil være i stand til å på egen hånd spare opp nødvendige midler til egenandelen. Disse medlemmer mener det har en stor egenverdi at folk blir i stand til å klare seg selv, uten at de har behov for individuelle og søknadsbaserte støtteordninger.

Disse medlemmer viser til Forbrukerrådets store undersøkelse «Å leie bolig». Der oppgir 72 pst. av leietakerne at boligprisene stiger raskere enn egne økonomiske midler. Dette gjelder spesielt kvinner og personer som har lav inntekt. Kun 53 pst. av de spurte mener det er sannsynlig at de en dag vil eie sin egen bolig. Disse medlemmer viser til at antall leietakere i faktiske tall har steget kraftig de siste tiårene, og at det spesielt gjelder dem som er langtidsleietakere.

Disse medlemmer viser til at statsråden i sitt svarbrev til representantforslaget mener at husleieloven § 4-6 ikke er egnet å ta i bruk i dagens sitasjon, men samtidig innrømmer at lov om pristiltak kunne vært tatt i bruk. Disse medlemmer viser til at det dermed er et spørsmål om politisk vilje, ikke det juridiske, som primært står i veien for å ta mer kontroll over prisdannelsen i leiemarkedet. Disse medlemmer viser til at det åpenbart finnes fallgruver ved å gjøre dette, men mener at det primært er et argument for at spørsmålet og virkemidlene må utredes skikkelig, ikke et argument mot å ta kontroll som sådan. Disse medlemmer viser til at blant annet Danmark de siste årene har satt et særskilt tak på leieprisvekst for å unngå at den ekstraordinært høye inflasjonen driver leiepriser oppover, og mener at det er mulig å bruke erfaringene derfra for å utforme en slik politikk på en god måte også i Norge.

Disse medlemmer viser til at statsråden i sitt svarbrev stiller seg negativ til å utrede hvordan boliger som i dag står tomme eller undernyttet, kan flyttes over i det ordinære leiemarkedet. Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om at man også må styrke tilbudssiden i leiemarkedet, og påpeker at disse boligene i praksis utgjør en form for boligreserve som allerede finnes.

Disse medlemmer viser til at Leieboerforeningen i sitt høringssvar i det alt vesentlige stiller seg positiv til representantforslaget.

Disse medlemmer viser til Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga. Den tar for seg mange sider ved det norske leiemarkedet, men vurderer ikke om og eventuelt hvordan prisdannelsen i leiemarkedet kan reguleres. I stedet skriver regjeringen:

«Dei siste åra har det vore stor leigeprisvekst i nokre delar av landet, blant anna som følgje av høgare renter, høg prisvekst og stort press i marknaden. Mange leigarar slit økonomisk, og det er forventa at leigeprisane vil halde fram med å stige. Fleire har teke til orde for leigeprisregulering for å sikre ein meir føreseieleg situasjon for leigarar. Regjeringa er oppteken av at leigarar skal ha gode buforhold også i ein krevjande økonomisk situasjon. Leigeprisregulering kan likevel forverre utfordringane dersom det fører til at utleigarar trekkjer bustader ut av marknaden. Når rentene stig, kostar det meir både å eige og å leige ein bustad. Regjeringa vil vurdere desse omsyna saman med tilrådingane frå husleigelovutvalet.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen i mandatet for Husleielovutvalget har avskåret utvalget fra å mene noe om prisdannelsen. Mandatet, gitt 16. juni 2023, sier:

«Utvalget står fritt til å se på de fleste sider av dagens lov og vurdere mulige effekter for markedet av endringsforslag. Det faller imidlertid utenfor utvalgets mandat å vurdere innretningen av leiemarkedet som sådan, herunder innføring av regler om offentlig regulering av husleie eller egne prissegmenter i leiemarkedet.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til at regjeringen her har laget en såkalt catch-22. Regjeringen viser til at spørsmålet skal vurderes med Husleielovutvalgets kommende anbefalinger, selv om Husleielovutvalget ikke vil komme med noen anbefalinger for dette, siden regjeringen selv har avskåret dem fra å komme med noen slike. Dermed vil det ikke være noen anbefalinger å vurdere. Dette medlem viser til at forslaget om å gi Husleielovutvalget et tilleggsmandat løser dette problemet.

Dette medlem merker seg at statsråden i sitt svarbrev til representantforslaget hverken begrunner eller forsvarer avgrensningen i Husleielovutvalgets mandat, men i stedet viser til tidspresset som fra før ligger på utvalget. Dette medlem viser til at regjeringen har mulighet til å gi utvalget mer tid hvis nødvendig. Dette medlem viser til at det er 25 år siden forrige gang husleieloven i sin helhet ble revidert, at det er 31 år siden forrige NOU om leiemarkedet, at noen måneder fra eller til ikke kan være avgjørende for om et av de mest sentrale leiemarkedsspørsmålene skal forbigås eller ikke i NOU-en. Dette medlem etterlyser derfor en politisk begrunnelse for hvorfor utvalgets mandat er innsnevret på denne måten.

Medlemen frå Sosialistisk Venstreparti meiner det ikkje vil vere heldig å endre Husleielovutvalet sitt mandat no, fordi det vil kunne forseinke lovarbeidet. Denne medlemen er einig i at ein treng å ta fleire grep i bustadpolitikken, mellom anna å utvikle ein ikkje-kommersiell utleigemarknad i Noreg. Denne medlemen viser til Sosialistisk Venstreparti sine forslag i Dokument 8:41 S (2023–2024) og fylgjande verbalvedtak som Sosialistisk Venstreparti fekk forhandla inn i budsjettavtalen for 2024:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger, med pris- og omsetningskontroll, kan defineres, og komme tilbake på egnet måte innen 1. juli 2024.»

Denne medlemen viser til det pågåande arbeidet med å definere ein ikkje-kommersiell utleigesektor og handsaminga av Meld. St. 13 (2023–2024), der Sosialistisk Venstreparti vil utdjupe nærare korleis partiet meiner det kan utviklast ein betre bustadpolitikk i Noreg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at et selvstendig problem er mangelen på håndfast informasjon om boligmarkedets sammensetning. For eksempel finnes det ikke tall i dag over hvor mange helårsboliger som ikke benyttes som noens primærbolig, men i stedet i lange perioder står tomme i de store byene fordi de benyttes som fritidsbolig i byen, til korttidsutleie, som firmabolig eller annet. Disse medlemmer viser til at mangelen på slik informasjon er til hinder når Stortinget skal behandle Bustadmeldinga og ny husleielov. Disse medlemmer viser til at statsråden i sitt svarbrev til representantforslaget oppgir at regjeringen arbeider med å innhente mer informasjon om boligmarkedets sammensetning. Det samme fremgår også av Bustadmeldinga. Disse medlemmer ser frem til at slik informasjon kommer på bordet, men viser samtidig til at det er uklart hva slags informasjon regjeringen rent faktisk vil innhente, og om den kommer på bordet i tide til behandlingen av Bustadmeldinga og ny behandling av ny husleielov.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta i bruk lov om pristiltak for å sette maksimalt tillatt prisøkning i eksisterende leiekontrakter for bolig lavere enn konsumprisindeksen i 2024 og 2025.»

«Stortinget ber regjeringen kartlegge den faktiske sammensetningen av leiemarkedet ved å innhente informasjon blant annet om hvor stor del av leiemarkedet som utgjøres av boliger eid av firmaer, samt hvordan utviklingen i sammensetning har vært over tid.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan boliger som i dag ikke er noens primærbolig, men i stedet benyttes til korttidsutleie og liknende, kan flyttes over i det ordinære leiemarkedet.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan leietakere kan få skattefradrag for boutgifter, liknende hvordan boligeiere med lån får skattefradrag for renteutgifter.»

Komiteens medlem fra Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide Husleielovutvalgets mandat til at utvalget også kan vurdere behovet for å innføre regler om demokratisk kontroll med leieprisene samt behovet for egne ikke-kommersielle segmenter i leiemarkedet.»