Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Mani Hussaini, leiaren Ingvild Kjerkol, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, frå Høgre, Jan Tore Sanner, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim og Ove Trellevik, frå Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness Klungland og Gro-Anita Mykjåland, frå Framstegspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, frå Raudt, Sofie Marhaug, frå Venstre, Ola Elvestuen, frå Miljøpartiet Dei Grøne, Kristoffer Robin Haug, og frå Kristeleg Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, syner til Dokument 8:40 S (2024–2025) om mer vannkraft – grunnsteinen i Norges energiforsyning, der forslagsstillarane ønskjer ei auka satsing på vasskraft i Noreg. Forslagsstillarane peikar på moglegheitene for auka vasskraftproduksjon gjennom oppgradering av eksisterande anlegg og utbygging av nye prosjekt, saksbehandlinga i forvaltninga, og føresegner for verna vassdrag. Forslaga reiser spørsmål som krev vurderingar i lys av framtidig energibehov, forsyningstryggleik og omsyn til miljøet.
Komiteen syner til at Noreg står overfor eit aukande kraftbehov, og at vasskrafta har vore og vil halde fram med å vere ein sentral del av kraftsystemet. Vasskrafta er ein fornybar og regulerbar ressurs som har skapt store verdiar for Noreg. I dag står vasskraft for 88 pst. av den norske normalårsproduksjonen, tilsvarande om lag 137 TWh. Ein stor del av det realistiske vasskraftpotensialet i Noreg er alt bygd ut, men NVE estimerer at det finst eit teknisk-økonomisk potensial utanfor verna vassdrag på 23 TWh (NVE faktaark nr. 6/2020). Prosjekt for opprusting og utviding er viktige for å vidareutvikle vasskrafta i tråd med behova i kraftsystemet, og bidraget frå den regulerbare vasskrafta vert stadig viktigare i takt med at delen ikkje-regulerbar kraftproduksjon aukar både i Noreg og våre naboland.
Komiteen syner til at det er viktig å sikre ei føre-seieleg energiforsyning for hushald og næringsliv. Det vert understreka at balansen mellom omsynet til naturen og kraftproduksjon er viktig, og at utbyggingar må vurderast på ein effektiv og grundig måte.
Komiteen syner til svarbrev frå statsråd Terje Aasland til energi- og miljøkomiteen, datert 24. januar 2025, som ligg vedlagt denne innstillinga.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener Norge trenger tilgang på mer rimelig, fornybar og regulerbar kraft i årene som kommer. Ifølge mange analysebyråer og statlige etater styrer Norge mot framtidig kraftunderskudd. Samtidig virker energidiskusjonen å være låst til alternative og subsidiekrevende energiformer.
Disse medlemmer ønsker en vesentlig økt satsing på vannkraft – et felt Norge har utviklet og foredlet kompetansen på i over 100 år. Vannkraft er et område hvor Norge har naturgitte forutsetninger mange steder, og det er derfor en stor del av puslespillet for realistisk og langsiktig energi- og klimapolitikk for landet. Smart bruk av vannkraft sparer natur, øker forsyningssikkerheten, øker samfunnsnytten og ivaretar konkurransefortrinn.
Vannkraft sørger i dag for rundt 87 pst. (137 TWh) av den elektriske kraften som produseres i Norge. Dette kan økes betydelig ved nye prosjekter samt utbygging og oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslo i 2020 det teknisk-økonomiske potensialet for vannkraft i Norge til 216 TWh. Altså hele 79 TWh mer enn dagens produksjon. NVE estimerte videre at rundt 23 TWh i større grad var prosjekter med lavere konfliktnivåer. Videreutvikling av vannkrafts- og utbyggingsteknologi tilsier at potensialet i dag kan være enda større.
Tilgang på rimelig kraft har historisk vært et viktig gode for norske husholdninger og bedrifter og for kraftkrevende industri over hele landet. Mye av industrien og flere lokalsamfunn er bygget opp på grunnlag av tilgangen på vannkraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag er satt en grense på 10 MVA for når såkalte småkraftverk slipper grunnrenteskatt. Mindre kraftverk unntas grunnrentebeskatning da de ikke er like lønnsomme som større kraftverk, og antagelig ikke hadde blitt realisert uten skattefritaket. I praksis ser man nå at flere kraftverk bygges som er 9,9 MVA, som antagelig kunne vært noe større.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til vassdrags- og energidirektør Kjetil Lunds uttalelser til NTB 11. februar om at det neppe er stort potensial for kraftutbygging i vernede vassdrag, med mindre man tar den aller mest verdifulle naturen.
Disse medlemmer understreker at mulighetene for forbedringer av miljøforholdene fortsatt må være det viktigste hensynet som skal i ivaretas i arbeidet med vilkårsrevisjoner, og viser til Innst. 123 S (2024–2025), hvor Venstre, sammen med Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at mulighetene for forbedringer av miljøforhold skal tillegges avgjørende vekt i avveiningen mellom ulike hensyn i arbeidet med vilkårsrevisjoner.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag kan være komplisert å beregne hvor mye et pumpekraftverk må betale i skatter og avgifter, for produksjonen fra vannet som er pumpet opp. Uklarhet rundt dette kan være til hinder for utbygging av pumpekraftverk.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å forenkle og tydeliggjøre skatter og avgifter for pumpekraftverk, slik at flere slike kraftverk kan realiseres.»
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne er samde med framleggsstillarane i at det er naudsynt å oppgradere og, i nokre tilfelle, utvide eksisterande vasskraft. Desse medlemene er derimot ikkje samde i at ein bør opne for store, nye utbyggingar eller for å gå laus på verna vassdrag. Slike utbyggingar vil ha store, negative miljøkonsekvensar. Ideen om at det går an å balansere desse utbyggingane med omsynet til naturen, er i beste fall naiv.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne vil vidare understreke at effektoppgraderingar av vasskraft òg kan ha store, negative miljøkonsekvensar. Difor er det viktig at oppgraderingar blir nytta til å auke den totale kraftproduksjonen og samstundes betre miljøet i det aktuelle vassdraget eller dei aktuelle vassdraga, framfor berre å effektoppgradere ut ifrå dei kommersielle omsyna til kraftprodusentane. Kommunane får dessutan lite igjen for slike reine effektoppgraderingar i skattekroner. Dei risikerer derimot å få endå meir øydelagd natur.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne fremjar følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å ikke tillate kraftutbygging i verna vassdrag utover 1 MW».
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Venstre fremjar følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringa fremje ei sak for Stortinget med ei kartlegging av potensialet for oppgradering og utviding av eksisterande vasskraftverk, med målsetjing om betra miljø i dei aktuelle vassdraga.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker at en stor hindring for økt norsk kraftproduksjon er folkelig og lokal oppslutning om kraftutbygginger, utvidelser og oppgraderinger. Et mer enn hundreårig vannkraftregime med egne regler for å ivareta de berørte lokalsamfunnene har vist seg vellykket og har ført til at vannkraftutbyggingen i stor grad har fått tilslutning fra ressursdistriktene. Den motsatte erfaringen har en de senere årene hatt rundt vindkraftsaker, med en ofte sterk lokal motstand mot utbygging. For å lykkes med energi- og klimapolitikk er det viktig at en sikrer tilslutning fra kommuner og lokalsamfunn som må avstå mer av sine naturverdier.
Disse medlemmer viser til at det er stor interesse for blant annet effektoppgraderinger og pumpekraftverk, men at dagens vannkraftregime ikke gir samfunnsmessig gunstige insentiver for mange prosjekter. Det er viktig at kraftkommuner ikke må komme dårligere ut om kraftselskaper ønsker å investere mer i vedlikehold, oppgraderinger og effekt. Kraftselskapenes og kommunenes inntekter må derfor ses i sammenheng for å sikre aksept for slike prosjekter. Energikommisjonen peker i NOU 2023:3 på at dagens vannkraftregime ikke er tilpasset de effektoppgraderingene som nå planlegges, og at det blant annet er et behov for å endre prisreglene for konsesjonskraft slik at ikke kommunene taper på oppgraderinger.
Disse medlemmer peker på at vannkraftprosjektene som vil være mest aktuelle fremover, vil være av en noe annen karakter enn den tradisjonelle vannkraften, og at skatteregimet ikke er tilpasset dette. For eksempel gir naturressursskattens innretning insentiver til ikke å bygge pumpekraftverk. Et annet eksempel er konsesjonskraftordningen, hvor reglene forutsetter en vassdragsregulering og hvor opprustnings- og utvidelsesprosjekter har vist seg å føre til høyere konsesjonskraftpris uten korresponderende konsesjonskraftmengde for vertskommunen, noe også Thema Consulting belyser i sin rapport fra 1. november 2024. Videre er det problematisk at skattesystemet favoriserer naturintensive utbygginger relativt til samfunnsøkonomisk lønnsomme effektoppgraderinger.
Disse medlemmer anerkjenner at skatteregimet for vannkraft kan ha uheldige og utilsiktede virkninger, og samtidig er komplekst der det er mange hensyn å ta. Derfor er det et behov for en helhetlig gjennomgang av skatteregimet, som belyser hvordan det bør innrettes for å motivere vannkraftprosjekter som er ønsket av samfunnet. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av gjeldende skatteregime, med mål om å styrke insentivene for kraftkommuner og kraftselskap til å gjennomføre nye vannkraftprosjekter.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av gjeldende skatteregime for vannkraft, med mål om å styrke insentivene for kraftkommuner og kraftselskap til å gjennomføre nye vannkraftprosjekter.»
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt er samde med framleggsstillarane i at skattegrensa for vasskraft i nokre tilfelle kan verke vilkårleg. Løysinga på problemet er derimot ikkje å gje skattelettar som aukar insentivet til å bygge ned naturen. Det er til dømes eit stort problem at den såkalla småkrafta ikkje blir skattlagd i særleg grad. Småkrafta er heller ikkje underlagd noka form for heimfall. Bit-for-bit-nedbygging av mindre elver og vassdrag er difor særleg lønsamt. Dagens Næringsliv har avsløra (november 2022) at 250 småkraftverk er eigde frå skatteparadis. Våren 2024 kunne Europower fortelje at det utanlandske eigarskapet har auka med 50 pst. dei siste fire åra. NRK (februar 2025) har på si side dokumentert at nytteverdien til småkrafta er mykje dårlegare enn frå dei store: Frå små kraftverk får vi 6,6 GWh per elvekilometer, medan talet er 33,7 GWh frå dei store.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringa greie ut eit skattesystem for vasskraft der den nedre grensa for grunnrenteskatt blir erstatta med ein lineær reduksjon frå full skatt ved 15 MW til null skatt ved 0 MW. Utgreiinga skal særleg vurdere miljøkonsekvensane ved ei slik omlegging.»
«Stortinget ber regjeringa greie ut å utvide heimfallsretten til å gjelde alle vasskraftverk over 0,5 MW.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiets mål for Norge er å ha en positiv kraftbalanse som fortsatt sikrer husholdningene, norske bedrifter og tradisjonell kraftkrevende industri tilgang på stabil og rimelig fornybar kraft. Stikkordene rikelig, rimelig og ren kraft er nøkkelord som beskriver Norges kraftsituasjon de siste tiår, og disse medlemmer mener energipolitikken som føres, må reflektere dette også framover. Disse medlemmer er sterkt imot en energipolitikk som ukritisk knytter Norge tettere til Europa og gjør Norge til nettoeksportør av kraft til utlandet samtidig som skyhøye strømpriser importeres tilbake. Denne situasjonen eliminerer industriens konkurransefortrinn med rimelig kraft og fører til vedvarende høyere strømpriser for strømkundene.
Disse medlemmer viser til at det i dag er lagt betydelig vekt på at samfunnet skal elektrifiseres, uten at det blir gjort tilstrekkelig rede for hvor denne kraften skal komme fra – spesielt hvis forutsetningene om rikelig med ren og rimelig kraft skal ivaretas. Prognoser viser at kraftsituasjonen i Norge har potensial for å endre seg dramatisk de neste årene, hvis flere kraftkrevende prosjekter realiseres. Fasiten vil da bli økt strømforbruk, samtidig som det er lite ny kraftproduksjon på gang. Disse medlemmer ser på denne utviklingen med skepsis, men mener uavhengig av dette at fremtidig kraftbehov vil øke. NVEs kraftprognoser viser muligheten for en betydelig lavere kraftbalanse i 2028 enn i 2023, med en nedgang fra et overskudd på 20 TWh til 4 TWh.
Disse medlemmer viser til at vannkraften er bærebjelken i norsk kraftproduksjon og har flere fordeler. Den er fornybar, ren og regulerbar, og den kan forsyne mange påfølgende generasjoner med rimelig energi fra lokale ressurser. Vannet kan magasineres og lagres, noe som gjør vannkraften både regulerbar, fleksibel og mer stabil enn uregulerbare produksjonsteknologier. Dette gjør også vannkraften særlig godt egnet som energikilde i de forventede fremtidige kraftsystemer, i Norge og tilknyttede markeder, hvor det planlegges med mye ny fornybar og uregulerbar kraft. Vannkraft vil her fungere som balansekraft og sørge for stabilitet og ivareta funksjonene i nettet. Balansekraft inn i kraftsystemet er ikke en uendelig ressurs, og må håndteres og ikke minst prissettes i henhold til dette.
Disse medlemmer viser til en rapport utarbeidet av Multiconsult, som viser at forsikringsutbetalinger etter flom har firedoblet seg i Norge etter 2010, og at regulerte kraftverk bidrar til å redusere flomskader med store summer hvert år. I tillegg til å være både miljøvennlig og fornybar kan vannkraftverk med vannmagasiner bidra til at man unngår flomskader i perioder med ekstraordinær vannføring i vassdrag. Stortinget har siden 1970-tallet vedtatt verneplaner for vassdrag. Vernet gjelder først og fremst mot vannkraftutbygging. Til sammen består verneplanene av 389 objekter, enkelte av betydelig størrelse.
Gjennom de siste tiårene har vannkraftbransjen opparbeidet seg betydelig erfaring med miljødesign og gode avbøtende tiltak. Sammen med utviklingen av ny teknologi fører dette til at det stadig åpnes nye muligheter for skånsom og bedre utnyttelse av disse vannkraftressursene, uten at det går på særlig bekostning av natur- og miljøhensyn. I de første verneplanene ble det ifølge NVE vektlagt å verne helhetlige vassdrag mot kraftutbygging. De enkelte elementene i vassdraget ble ikke utredet. I mange tilfeller ble landskapsopplevelse, friluftsinteresser og urørthet vektlagt uten mer utfyllende vurderinger. I de siste verneplanene ble det i større grad fokusert på verdien av ulike områder og elvestrekninger i vassdragene (jf. NVE: Verneplan for vassdrag). Dette betyr at grunnlaget for vernet er avveininger basert på kunnskap, kompetanse og tilgjengelig teknologi fra en annen tid.
Disse medlemmer mener det derfor er behov for å se på verneplanene på nytt med nye kriterier. Basert på ny kunnskap, kompetanse og teknologi mener disse medlemmer det er flere muligheter for skånsom utbygging kombinert med flomdempende tiltak, som vil gi økt kraftproduksjon og verdiskaping, samtidig som risikoen for naturskader reduseres.
Disse medlemmer viser til at kunnskap og ny teknologi gir muligheter for å ivareta natur- og miljøhensyn og samtidig legge til rette for verdiskaping i flere vassdrag. Magasinene gir stor fleksibilitet, noe som sikrer landet kraftreserver og øker muligheten for å redusere flommers skadepotensial. Denne fleksibiliteten har stor samfunnsøkonomisk verdi og stor verdi for kraftproduksjon. Den bidrar både til leveransetrygghet, flomsikring, til å dempe svingningene i kraftprisen og sørger for at forutsetningene om tilgang på ren, rimelig og rikelig med kraft ivaretas.
Intensivt regnvær om høsten, med ekstreme nedbørsmengder på kort tid, inntreffer stadig oftere og er mer krevende å håndtere enn vårflommen. Det er ingen som overvåker værsituasjonen så tett som aktørene i kraftbransjen, og disse kan på kort tid sette inn tiltak for å minske risiko og redusere konsekvenser av flomsituasjoner. Disse medlemmer mener det derfor er behov for å se på verneplanene på nytt og se på mulighetene for kraftutbygging basert på ny kunnskap, kompetanse og teknologi.
Om lag halvparten av produksjonskapasiteten ved vannkraftverkene er over 50 år og nærmer seg teknisk levealder. En oppgradering av eksisterende vannkraftverk i form av opprusting og utvidelse vil kunne gi en økt energiproduksjon og effekt, med begrensede naturinngrep. Disse medlemmer mener staten bør stimulere til slik oppgradering gjennom skattesystemet. Konsesjonsprosessene innen vannkraften er for tidkrevende, og mye ressurser brukes på vilkårsrevisjoner av eksisterende norsk vannkraft. Sintef anslår at vannkraftproduksjonen i Norge vil reduseres med omtrent 3 TWh per år i gjennomsnitt, som resultat av nye miljørestriksjoner i vilkårsrevisjoner. Disse medlemmer mener man skal være varsom med å legge store begrensninger på eksisterende kraftverk, med mindre miljøverdiene overstiger tapet av kraft og fleksibilitet. Mindre fleksibilitet og reguleringsevne kan gi redusert forsyningssikkerhet og reduserte muligheter for flomdemping. En nedprioritering eller pausing av vilkårsrevisjoner til fordel for konsesjonsbehandling av nye vannkraftprosjekter antas å kunne øke saksbehandlingskapasiteten.
Disse medlemmer ønsker både mindre og nye store vannkraftprosjekter velkommen, sammen med større flomdempende prosjekter som kombineres med kraftproduksjon. Det moderne Norge er bygget med vannkraft, og potensialet er langt fra uttømt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget med en kartlegging av potensialet for vannkraft i Norge, med plan for oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, samt for realisering av potensialet for nye større og mindre vannkraftprosjekter.»
«Stortinget ber regjeringen se på kostnadsmodeller for nettilknytning og anleggsbidrag – hvor samfunnsøkonomiske hensyn som desentralisert kraftproduksjon og forsyningssikkerhet også vektlegges – med det formål å finne modeller som muliggjør flere vannkraftprosjekter.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stille krav om økt saksbehandlingskapasitet, redusert saksbehandlingstid og enklere prosesser for vannkraftprosjekter hos NVE, instruere NVE til å prioritere nye vannkraftprosjekter, både små- og storkraft, samt prioritere ned eller sette på pause vilkårsrevisjoner, for mer effektive søknads- og konsesjonsprosesser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en forutsigbar og forbedret skattemodell med rammevilkår som stimulerer til økte investeringer i vannkraft, deriblant også vurdere om heving av innslagspunktet for grunnrentebeskatning har potensial til å utløse økt kraftproduksjon i eksisterende og nye vannkraftverk.»
«Stortinget ber regjeringen fremskynde prosessen med å gjennomgå planer for vernede vassdrag og utrede muligheten for skånsom utbygging av kraftproduksjon, spesielt i sammenhenger hvor det kombineres med flomdempende tiltak.»
«Stortinget ber regjeringen tilrettelegge for at kraftselskaper skal ha mulighet til å søke om utbygging av vannkraft i vernede vassdrag hvor de har identifisert at man kan øke produksjonen av kraft uten at det går på særlig bekostning av natur- og miljøhensyn.»
«Stortinget ber regjeringen heve grensen for kraftutbygging i sideelver til vernede vassdrag fra 1 MW, opp til 10 MW, slik at produksjonen er styrt av de reelle virkningene på verneverdiene, og slik at småkraften kan ha større flomdempende effekt.»
Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at de økte strømprisene, som startet i 2021 og eskalerte i 2022, først skyldtes Russlands kutt i gassleveranser til Europa, deretter Russlands fullskala krig mot Ukraina og Europas påfølgende boikott av russisk gass. Disse medlemmer viser til at dette førte til rekordhøye gasspriser, noe som igjen drev opp strømprisene.
Disse medlemmer viser til at et velfungerende kraftmarked, der land utveksler strøm med hverandre, bidrar til mer effektiv bruk av energi og et mer fleksibelt kraftsystem. Disse medlemmer viser videre til at redusert kraftutveksling med Europa ikke bare gjør kraftsystemet mindre fleksibelt, men også gjør det vanskeligere for Norge å dra nytte av strøm produsert i andre land. Disse medlemmer påpeker at mer utveksling vil redusere behovet for nye naturinngrep og kraftutbygging i verdifulle naturområder, mens mindre utveksling vil øke dette behovet.
Disse medlemmer viser videre til at Europa nå gjennomfører en omfattende grønn omstilling, der økt utbygging av fornybar energi reduserer avhengigheten av importert fossil energi og bidrar til lavere strømpriser. Ifølge Statnetts kortsiktige markedsanalyse for 2024–2029 bygges det ut så mye utslippsfri kraft i Europa at kraftprisene kan nærme seg null eller lavere i over 30 pst. av tiden i 2029.
Disse medlemmer viser videre til at mellomlandsforbindelser er avgjørende for Norges forsyningssikkerhet. Kraftutveksling med våre naboland har vært en bærebjelke i norsk energiforsyning i flere tiår. Disse medlemmer understreker at Norge har et værbasert kraftsystem som i tørrår er avhengig av å importere strøm. Vi importerer ikke bare kraft fra Europa i tørrår, men året rundt, time for time for å dekke etterspørselen. Disse medlemmer viser til at dette bidrar til billigere strøm i Norge. Å redusere mulighetene for kraftutveksling vil dermed gjøre kraftsystemet mer sårbart og bidra til å øke strømprisene.
