Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig

Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i denne saken en melding om totalberedskapen. Regjeringen satte ned en totalberedskapskommisjon i januar 2022. Kommisjonen har vurdert styrker og svakheter ved dagens beredskapssystemer og foreslått hvordan samfunnets samlede ressurser kan og bør innrettes for å videreutvikle motstandskraften og sikre best mulig samlet utnyttelse av beredskapsressursene. Anbefalinger fra Totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023:17 Nå er det alvor – rustet for en usikker fremtid, følges blant annet opp gjennom denne totalberedskapsmeldingen.

I meldingen beskriver regjeringen den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina, krigen i Midtøsten og en tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter som USA og Kina om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt.

Teknologisk utvikling utfordrer sikkerhet og beredskap på måter vi ikke fullt ut overskuer. Digitaliseringen av samfunnet, bruk av sosiale medier og utviklingen av ny teknologi som kunstig intelligens bidrar til dette. Klimaendringene øker risikoen for naturfare her hjemme og kan forsterke migrasjon og konflikter globalt.

I møte med denne samfunnsutviklingen må Norge styrke sin samlede forsvarsevne. Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren omhandler vår militære evne. I totalberedskapsmeldingen setter regjeringen retningen for en omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for den sivile motstandskraften. Det sivile samfunnet må være forberedt på krise og krig og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler. I dette ligger det å planlegge for å møte krigshandlinger på norsk territorium så vel som på alliertes territorium.

Å styrke samfunnets motstandskraft i møte med denne utviklingen krever en bredde av tiltak; regulering, finansiering, veiledning, samarbeid og egenberedskap. Summen av tiltak på ulike nivåer skal bidra til bevisstgjøring, kunnskap og felles situasjonsforståelse og gjøre oss bedre forberedt som samfunn.

Samtidig kan vi ikke beskytte samfunnet fullt og helt mot alle trusler. Hendelser vil inntreffe. Hvilke tiltak som skal gjennomføres, må baseres på en vurdering av risiko og hvilken risiko vi må akseptere og leve med. Regjeringen mener at beredskapspolitikken må ta utgangspunkt i våre strategiske interesser og utnytte våre fortrinn. Tiltakene må samtidig bygge på en forståelse av hvilke sårbarheter vi står overfor.

Det vises til meldingen for en nærmere beskrivelse av dagens situasjon og hvilke tiltak regjeringen foreslår for å møte utviklingen.

Komiteen har hatt muntlig høring om meldingen torsdag 13. februar 2025. Til den muntlige høringen ble det invitert 116 høringsinstanser. Komiteen har også mottatt skriftlige innspill om saken. Disse kan leses på sakens side på stortinget.no.

Komiteen mottok et rettebrev fra Justis- og beredskapsdepartementet av 10. mars 2025. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Male Hartivksen, Odd Harald Hovland og Hadia Tajik, fra Høyre, Ingunn Foss og Guro Angell Gimse, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen og lederen Helge André Njåstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig.

Innledning

Komiteen vil understreke at det å ivareta den nasjonale sikkerheten er en av statens viktigste oppgaver. Med erfaringene fra koronapandemien, store naturhendelser og en endret sikkerhetspolitisk situasjon er det med et stort alvor komiteen behandler denne meldingen. Mens langtidsplanen for forsvarssektoren er et betydelig løft for vår militære evne, gir denne meldingen føringer for et taktskifte i utviklingen av den sivile delen av totalforsvaret og vår sivile motstandskraft.

Komiteen avholdt åpen høring i saken 13. februar 2025, der 116 instanser deltok. I tillegg har komiteen mottatt ytterligere skriftlige innspill. Komiteen oppfatter det store antallet organisasjoner og andre instanser som på denne måten ønsker å bidra til arbeidet, som et uttrykk for en sterk oppslutning om meldingens formål: å styrke landets motstandskraft og totale beredskap. Komiteen registrerer også at høringsinstansene gjennomgående er positive i sin omtale av meldingen.

Komiteen viser til at bakteppet for denne meldingen er at Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden. Parallelt fører klimaendringene til mer alvorlige og intense konsekvenser av naturhendelser. I en slik kontekst er det avgjørende viktig at samfunnets totale ressurser utnyttes på best mulig måte, og slik at alle sektorer til enhver tid er rigget for de mange og ulike utfordringene samfunnet står overfor.

Komiteen deler regjeringens overordnede vurdering av situasjonen og at kompleksiteten i trusselbildet krever et mer årvåkent og mer motstandsdyktig sivilt samfunn. Dette innebærer at vi også må planlegge for å kunne møte krigshandlinger på norsk territorium, hvilket innebærer behov for omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for å styrke den sivile motstandskraften i befolkningen. Komiteen er enig i at et motstandsdyktig og utholdende sivilt samfunn er en forutsetning for at Norge kan evne å motstå et mer akutt og komplisert trusselbilde.

Komiteen vil understreke at motstandskraft og kapasitet bygges best i fredstid og gjennom et bredt spekter av tiltak og virkemidler.

Komiteen deler regjeringens syn på behovet for en forsterket beredskapspolitikk som vektlegger bredden i totalforsvaret og et sterkere sivilt-militært samarbeid.

Komiteen viser til at denne stortingsmeldingen bygger på et bredt og omfattende kunnskapsgrunnlag der særlig Totalberedskapskommisjonen sin utredning står sentralt. Kommisjonens rapport, NOU 2023:17 Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid, er den første gjennomgangen av Norges totalberedskap siden Sårbarhetsutvalget la frem sin rapport i år 2000. Komiteen merker seg at meldingen følger opp kommisjonens ti hovedanbefalinger.

Komiteen vil understreke utfordringen med at den sivile beredskapen skal ivareta et stort spenn i mulige hendelser som kan inntreffe, og som kan ha svært ulik grad av alvorlighet. Komiteen merker seg at regjeringen i stortingsmeldingen særlig vektlegger motstandskraft og totalforsvar i situasjoner som er høyt på krisespekteret, og vår evne til å forebygge og håndtere sammensatte trusler, sikkerhetspolitisk krise, væpnet konflikt og i verste fall krig. Samtidig vil komiteen understreke at ressursene i totalforsvaret også inngår i hverdagsberedskapen som skal håndtere hendelser i det øvrige krisespekteret ved naturkatastrofer, større ulykker og andre alvorlige hendelser − både det som kan inntreffe nasjonalt, regionalt og lokalt.

Komiteen mener derfor at en styrket totalberedskap ikke hviler på tiltak i én enkelt sektor, men at innretningen av tiltak i sum må innbefatte hver enkelt av oss, offentlig sektor, næringslivet og frivillig sektor.

Komiteen mener det er nødvendig med kraftfulle grep for å styrke beredskapen. Komiteen viser til at Norge står foran store utfordringer i årene fremover. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er vesentlig endret etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Sabotasje, spionasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner påvirker sivilsamfunnet. I tillegg fører klimaendringer til at det vil være mer ekstremvær i tiden fremover. Flom, skred og ras er eksempler, men også lengre perioder med tørke og fare for skogbranner. Andre krisescenarier kan være pandemier, forsyningssvikt, terrorangrep og migrasjonskrise, for å nevne noe.

Komiteen viser til at det er uklart hvilken krise som vil ramme oss neste gang. God beredskap handler om å være beredt på det uforutsette. Komiteen mener for eksempel at det er viktig å understreke at Norge i svært mange krisescenarioer ikke er avskåret fra samarbeid med andre land. Komiteen mener det er avgjørende at Norge og Europa blir mer uavhengige av kritiske råvarer.

Komiteen mener at samarbeid med Norges allierte er viktig, særlig i en sikkerhetspolitisk krevende tid. Norge som et lite land tjener på en åpen verdensøkonomi, både av hensyn til å sikre norske arbeidsplasser og for å få forsyning av varer og tjenester.

Komiteen vil understreke viktigheten av Svalbard i en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon. Komiteen viser til at rivalisering mellom stormaktene i stadig større grad kommer til uttrykk i nordområdene. Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt. Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten er ett av de fem overordnede målene for svalbardpolitikken.Komiteen merker seg at Russland aktivt forsøker å utfordre norsk myndighetsutøvelse på Svalbard, og at Sysselmesteren korrekt har sanksjonert lovbrudd i den forbindelse.

Komiteen viser for øvrig til sine partiers respektive merknader i behandlingen av Svalbardmeldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre, mener at et godt samarbeid med Norges allierte er viktig for å ivareta norsk totalberedskap.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til at EUs arbeid med sikkerhet og beredskap skyter fart, og at store deler av dette arbeidet befinner seg utenfor rammene av EØS-avtalen. Norge har for eksempel ikke rett gjennom EØS-avtalen til å delta i EUs helseunion, forsvars- og sikkerhetssamarbeidet eller EUs nye satellittprogram for kommunikasjon og overvåkning.

Dette flertallet mener videre at det er svært viktig at Norge etterlever sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, slik at Norge oppfattes som en pålitelig og forutsigbar samarbeidspartner når vi tar initiativ til å utvide samarbeidet med EU knyttet til beredskap.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, merker seg at regjeringen i meldingen trekker frem en rekke viktige initiativer som skal styrke norsk beredskap i møte med en vesentlig endret sikkerhetspolitisk situasjon, som enten ikke er igangsatt eller som er langt unna ferdigstillelse. Dette flertallet viser til at det har gått over tre år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, og mener det er påfallende at det i meldingen redegjøres for at den blant annet vil «utrede en cyberberedskapsordning”, «klargjøre muligheten for å stille krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser” og «igangsette arbeidet med en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon”, for å nevne noe. Dette flertallet mener dette er gode tiltak, men at disse burde og kunne vært iverksatt tidligere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at Totalberedskapsmeldingen burde anerkjent at Norge er avhengig av europeisk aksept for å bli invitert inn i EUs arbeid med sikkerhet og beredskap. Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved om regjeringen i stor nok grad ser ulike deler av Norges relasjon til EU i sammenheng.

Disse medlemmer viser videre til at Totalberedskapsmeldingen inneholder en rekke henvisninger til EU-initiativer som er viktig for norsk sikkerhet og beredskap, men at det ikke vises direkte til EUs egen totalberedskapsmelding, «Safer Together», publisert i oktober 2024. Disse medlemmer mener at det hadde vært klokt å se Norge og EUs arbeid med totalberedskap i sammenheng og systematisk identifisere områder for koordinasjon og samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det med dagens sikkerhetspolitiske situasjon er påkrevd med en gjennomgang av tillatelser og ordninger for personer fra land som utgjør en sikkerhetsrisiko for Norge. Dette gjelder på alle samfunnsområder, og siktemålet er å tette de sårbarheter som tillatelser og ordninger for disse personene representerer for vår sikkerhet og beredskapsevne. Disse medlemmer viser her til blant annet farledsbevisordningen som gir russiske navigatører rett til å seile på norskekysten uten norsk myndighetsperson til stede om bord.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå alle tillatelser og ordninger for personer fra land som utgjør en sikkerhetsrisiko for Norge, i alle sektorer, med mål om å tette sårbarheter.»

Verdien av tillit

Komiteen mener det er av stor verdi at Norge er et åpent samfunn hvor innbyggerne har stor grad av tillit til hverandre og til myndighetene. Komiteen vil derfor fremheve tillit som en grunnleggende verdi og et fundament for å bygge motstandskraft og beredskap. Tillit mellom mennesker og mellom befolkningen og myndighetene gjør oss bedre rustet til å samhandle om å avverge og håndtere krisesituasjoner. Følgelig er det av avgjørende betydning at vi evner å avverge trusselaktørers forsøk på å svekke befolkningens tillit til myndighetene og hverandre.

Komiteen ser derfor med bekymring på at tillitten i samfunnet utfordres av at mange mennesker, spesielt unge, føler på utenforskap og manglende tillit til andre mennesker og offentlige myndigheter.

I arbeidet med å styrke beredskapen er det etter komiteens mening derfor svært viktig å opprettholde de funksjonene og mekanismene som styrker befolkningens tillit til hverandre og til myndigheten, for å opprettholde oppslutningen om beredskapstiltak og derigjennom beredskapsevnen. Et godt og opplyst ordskifte og tiltak for å motvirke utenforskap er i denne sammenheng viktig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en viktig forutsetning for å skape tillit er at det er små forskjeller mellom folk, et godt offentlig tjenestetilbud, og at folk har gode og trygge bo- og levekår i hele landet.

Mål og prioriteringer

Komiteen merker seg at regjeringen i meldingen identifiserer følgende tre hovedmål for arbeidet med å styrke det sivile samfunnets motstandskraft:

• Et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig

• Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler

• Et sivilt samfunn som understøtter militær innsats.

Komiteen slutter seg til målene og merker seg videre de syv strategiske og tematiske prioriteringene som tiltakene i meldingen er sortert under.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Totalberedskapsmeldingen presenterer mange viktige tiltak for å styrke norsk beredskap, men at meldingen har to vesentlige generelle mangler.

Flertallet vil påpeke at meldingen har for lite fokus på forebygging av kriser. Meldingens tre hovedmål omhandler utelukkende håndtering og motstandsdyktighet, og ikke reduksjon av sannsynligheten for at kriser oppstår. Flertallet viser til at forebyggende tiltak ofte er mer kostnadseffektive enn beredskapstiltak. For eksempel vil forebyggende investeringer i global helsesikkerhet som forebygging av antimikrobiell resistens og styrking av biovåpenkonvensjonen kunne gi betydelig bedre beskyttelse mot helsetrusler enn rent nasjonale beredskapstiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil videre påpeke at meldingen mangler systematiske nytte-kostnadsanalyser av foreslåtte tiltak, i tråd med størrelsen på en gitt trussel, til tross for at regjeringen selv erkjenner behovet for «en mer forpliktende oppfølging av krisescenarier» fra DSB. Disse medlemmer viser til at DSB hadde pandemi øverst på sin liste over krisescenarier i 2019, men at dette ikke førte til tilstrekkelige og proporsjonale beredskapstiltak i forkant av covid-19.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener for øvrig at beskrivelsen av alle trusler som kan treffe vårt samfunn, er god og i harmoni med både langtidsplanen for Forsvaret og rapportene fra Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen. De fleste kriser treffer oss i fredstid og skal løses av sivile beredskapsressurser. Disse medlemmer er derimot sterkt bekymret over at tiltakene meldingen trekker opp, ikke står i forhold til alvoret i truslene. Disse medlemmer er bekymret for at det til utfordringene som skisseres, ikke er avsatt tilstrekkelig med ressurser i meldingen.

Komiteens medlem fra Venstre mener at fremtidige beredskapsmeldinger og -planer må baseres på solid evidens og inkludere systematiske vurderinger av både forebyggende tiltak og kostnadseffektivitet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at den kommende langtidsplanen for sivil beredskap og fremtidige totalberedskapsmeldinger inkluderer systematiske nytte-kostnadsanalyser eller kostnad-virkningsanalyser av alle vesentlige tiltak, der både forebyggende tiltak og beredskapstiltak vurderes på like fot.»

Et mer samordnet forebyggings- og beredskapsarbeid

Enhetlig rådsstruktur

Komiteen vil understreke at samhandling mellom forvaltningsnivåer og mellom offentlig, frivillig og privat sektor er en forutsetning for et velfungerende samfunn og et robust totalforsvar. For å håndtere kriser og uforutsette hendelser må tjenester finne sammen og samarbeide. I dette arbeidet er det avgjørende at beslutningstagere får en samlet vurdering av tilstand, tiltak og prioriteringer.

Komiteen er enig i behovet for bedre samordning og prioritering av ressurser mellom det offentlige, næringslivet og frivilligheten. Etablering av ny struktur for forebygging, tilstandsvurdering og beredskapsplanlegging på departementsnivå vil etter komiteens mening gi viktig kunnskap for utvikling av langsiktig og tverrsektoriell planlegging, tverrsektorielle budsjettprioriteringer, samt et systematisk og kontinuerlig beredskapsarbeid innenfor de kritiske samfunnsområdene.

Komiteen viser til meldingen og støtter etableringen av en enhetlig rådsstruktur på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å styrke koordineringen av beredskapsarbeidet, inkludert beredskapsråd innenfor kritiske samfunnsområder der slike råd ikke finnes i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til meldingens kapittel 3.1. om en felles rådsstruktur på departementsnivå for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger i sivile sektorer. Disse medlemmer er bekymret for at en komplisert rådsstruktur vil forsterke sektortenkningen, noe som igjen vil bidra til ytterligere fragmentering og ansvarspulverisering når kriser oppstår. Disse medlemmer viser til erfaringer fra pandemien, og koronautvalgets rapport, der de blant annet peker på at ansvaret for å gjøre faglige vurderinger av de samfunnsmessige konsekvensene var delt mellom flere aktører, og at det er behov for å tydeliggjøre lederrollen i en slik krisesituasjon.

Disse medlemmer viser også til 22. juli-kommisjonens rapport, der det dokumenteres hvordan resursene ikke fant hverandre da det gjaldt som mest. Disse medlemmer viser videre til at de fleste andre land har enhetlige nasjonale strukturer, som nasjonale sikkerhetsråd, der alle sektorer er representert, og en nasjonal operasjonssentral der de operative ressursene er samlet for å styrke enhetlig kriseledelse.

Langtidsplan for sivil beredskap og motstandskraft

Komiteen viser til at det skal lages en langtidsplan for sivil beredskap, som skal sikre mer samtrening og bedre dimensjonering av beredskapsetatenes ressurser. Formålet må være langsiktig styring av etatene, samt riktig prioritering av mennesker, utstyr og økonomi. Denne planen må bygge på risikovurderingene som utarbeides av de ulike beredskapsrådene, og rulleres for å tilpasse seg endringer i risikobildet.

Komiteen viser til at den sikkerhetspolitiske situasjonen fordrer en mer langsiktig planlegging og prioriteringer innen samfunnssikkerhet og beredskap. For å forsterke den sivile beredskapen er det behov for bedre samordning av ressurser, tverrsektorielt samarbeid og langsiktig tenkning.

Komiteen viser til meldingen og er enig i behovet for å forsterke koblingen mellom risikovurderinger og politiske tiltak, og en tydeligere strategisk retning for å løse de samlede sikkerhets- og beredskapsbehovene. Komiteen vil påpeke at selv om det er vesentlige forskjeller mellom langtidsplanlegging i forsvarssektoren, der langtidsplanen omhandler én sektor og ett forvaltningsnivå, og en langtidsplan for sivil beredskap som vil omfatte de fleste departement, næringslivet og frivillig sektor, er en slik langtidsplan for sivil beredskap og motstandskraft helt nødvendig. En langtidsplan for sivil beredskap og motstandskraft vil bidra til å styrke totalberedskapen innenfor rammene av sektoransvaret. En ny rådsstruktur vil her bidra til å sikre kontinuitet og systematikk i beredskapsarbeidet og gi grunnlag for utarbeidelsen av en langtidsplan for sivil beredskap.

Komiteen støtter derfor en langsiktig og helhetlig styring, prioritering, planlegging og utvikling av sentrale beredskapsressurser på sivil side gjennom etablering av en egen langtidsplan for sivil beredskap.

Komiteen understreker at det i tillegg må lages en egen langtidsplan for politiet, for å sikre mer langsiktig styring av landets sivile maktapparat. Politiet skal forebygge og bekjempe kriminalitet i det alminnelige, i tillegg til at de har en sentral funksjon i forbindelse med kriser og hybride trusler. Denne planen må blant annet bygge på politidirektørens faglige råd, sammen med annen kunnskap om investeringsbehov og utgifter, inkludert områdegjennomgangen fra mars 2024 og DFØs rapport 2023:2. Målet må være at langtidsplanene for politiet og for den sivile beredskapen er tilstrekkelig samkjørt til at man får utnyttet kompetanse og ressurser best mulig, samtidig som at den for politiet må ta hensyn til at politiet utfører omfattende forebyggende arbeid og bekjemper kriminalitet utover beredskapsoppgavene.

Involvering av næringslivet

Komiteen vil løfte betydningen som private aktører har for beredskapsarbeidet i landet vårt.

Komiteen viser til at private aktører eier betydelige andeler av kritisk infrastruktur i Norge, og de har kapasiteter og kompetanse av betydning for både forebyggende arbeid og krisehåndtering. Med dette følger det rettigheter og plikter. Privat næringsliv har en rettmessig plass i beredskapsråd på alle nivå i forvaltningen, og de må involveres langt mer systematisk enn i dag. Samtidig må også privat næringsliv være bevisste på trusselbildet, og hvilke konsekvenser det kan få dersom deres verdier skulle rammes. De må også ha egenberedskap mot uønskede hendelser. Den nye loven om grunnsikring av virksomheter vil stille krav til private til risikovurderinger, implementering av sikkerhetstiltak og krav til hendelseshåndtering. Virksomheter som har betydning for nasjonal sikkerhet, må ha ekstra sikringstiltak (krav etter sikkerhetsloven).

Komiteen viser til at det skal opprettes en cyberberedskapsordning i samarbeid mellom relevante myndigheter og miljøer i næringslivet. Digital sikkerhetskompetanse er en begrenset ressurs i Norge, men en rekke private virksomheter har relevant personell. Gjennom ordningen skal private virksomheter som er knyttet til ordningen, kunne bidra med menneskelige og teknologiske ressurser ved større cyberhendelser, men også selv få tilgang på kunnskap og erfaringsdeling. Cyberberedskapsordningen skal primært benyttes ved alvorlige hendelser som krever ekstra kapasitet og kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke næringslivets betydning i landets totalforsvar. Dagligvarebransjen, private helseaktører og deres evne til oppskalering har vist seg uvurderlige. Disse medlemmer merker seg at regjeringen skriver i meldingen at det er ønskelig med et styrket samvirke på tvers av sektorer, men disse medlemmer mener det er påfallende hvordan regjeringens politikk i praksis undergraver et samarbeid med private aktører, blant annet gjennom etableringen av Avkommersialiseringsutvalget.

Disse medlemmer vil påpeke at det i Totalberedskapsmeldingen står lite om de private aktørene som bidro til at Norge kom seg godt gjennom korona-pandemien. Blant annet dagligvarebransjen og private helsetilbydere var viktige. Disse medlemmer vil trekke frem at private velferdstilbydere var helt sentrale i å sikre fasiliteter og personell for testing og vaksinering av befolkningen under koronapandemien. Uten fleksibiliteten og muligheten disse private aktørene hadde til å raskt skalere opp, er det lite sannsynlig at det ville vært mulig å gi et like godt tilbud til befolkningen.

Disse medlemmer mener styrkingen av den sivile motstandskraften og landets totalberedskap også er en mulighet for innovasjon og næringsvekst. Flere av tiltakene i langtidsplanen krever anskaffelser av nye produkter og tjenester, og her bør markedet utfordres til å løse de offentlige behovene på både nye og bedre måter gjennom innovative anskaffelser som innkjøpsmetodikk.

Disse medlemmer viser for eksempel til Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) som eies av Forskningsrådet, Innovasjon Norge, KS og NHO. LUP hjelper offentlige behovseiere med markedet for å utvikle eller ta i bruk nye og bedre løsninger og innovasjoner. LUP kan med sitt landsdekkende tilbud bistå offentlige virksomheter i planleggingen og gjennomføringen av offentlig/privat samarbeid om utvikling og kjøp av slike løsninger. Denne metodikken er tilpasset militære formål, såkalt dual-use, og har vært brukt i utviklingsprosjekter for Forsvarsbygg.

Disse medlemmer mener tilnærmingsmåten med fordel også kan benyttes ved anskaffelser av sikkerhets- og totalberedskapsløsningen Norge har behov for framover.

Disse medlemmer viser til at under behandlingen av Eierskapsmeldingen og Innst. 190 S (2022–2023) fremmet Høyre forslag om, og fikk flertall for, å be regjeringen vurdere hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen, og vurdere om det har implikasjoner for statlig eierskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre mener det er på det rene at næringslivet skal og må spille en veldig viktig rolle i det totale nasjonale beredskapsarbeidet. Disse medlemmer er dessverre av den oppfatning at stortingsmeldingen mangler omtale av konkrete virkemidler for å bedre utnytte næringslivets kapasitet og kompetanse innen beredskap. Et aktuelt virkemiddel ville, etter disse medlemmers mening, være årlige beredskapsøvelser mellom offentlige etater og relevante næringslivsaktører.

Nordisk og europeisk samarbeid

Komiteen mener at den endrede sikkerhetssituasjonen tilsier at samarbeidet med allierte i Norden og Europa må styrkes.

Komiteen mener at Sverige og Finlands NATO-medlemskap gir nye muligheter til samarbeid om vertslandsstøtte og sivilt-militært samarbeid. Arbeid med sammensatte trusler, utvikling av felles scenarier og øvelser er sentralt i samarbeidet. Det strategiske sivil-militære samarbeidet gjennom etablerte arenaer som Haga og NORDEFCO skal også styrkes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, understreker betydningen av at norske myndigheter følger arbeidet i EU om et styrket samarbeid om sikkerhet og beredskap tett, og søker å få ta del i diskusjonen om den kommende organiseringen av beredskapsarbeidet, slik at det er mulig for Norge å delta i dette. Norge samarbeider i dag med EU og er fullverdige medlemmer i eksisterende Union Civil Protection Mechanism og bør vurdere hvordan vi mer aktivt kan bidra inn i videreutviklingen av dette, til det beste for begge parter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at viktigheten av europeisk samarbeid i beredskapsøyemed er særdeles underkommunisert i totalberedskapsmeldingen. Det er disse medlemmers klare standpunkt at Norge ville ha sikret sine innbyggeres trygghet og motstandskraft mot kriser og krig på en betraktelig bedre måte dersom vi hadde vært medlem i EU.

Disse medlemmer viser til at EUs nedslagsfelt blir stadig større, og til at ulike politikkområder flyter sammen i hverandre. Disse medlemmer viser til at prinsippene om fri bevegelse i et indre marked har utgjort «kjernen» i EU-samarbeidet, og at det er disse prinsippene som også er kjernen i EØS-avtalen. Over tid har EU-samarbeidet blitt utvidet til å gjelde langt mer. Denne utviklingen er i stor grad drevet frem og akselerert av kriser og en tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon, især covid 19-pandemien og krigen i Ukraina. Beredskap og krisehåndtering har derfor fått en langt mer fremtredende rolle i EU enn tidligere.

Disse medlemmer viser til at EØS-utvalget i NOU 2024:7 punkt 13.5 skriver følgende:

«Utvalget mener at Norges tilknytning til EUs ordninger for sivil beredskap og innsats mot grensekryssende helsetrusler, gir vesentlige bidrag til å trygge det norske samfunnet og norske borgere. Vår nasjonale beredskap styrkes gjennom tett samarbeid med likesinnede og naboland som alle har EU som sin foretrukne ramme. Norske myndigheter har i denne sammenheng vurdert det som politisk ønskelig og samfunnsøkonomisk lønnsomt med felleseuropeiske ordninger, framfor at enkeltstater fullt ut bygger opp egen beredskap for håndtering av relevante risikoer og trusler. Felleseuropeiske ordninger er samtidig et supplement til, og ikke en erstatning for, ulike nasjonale ordninger.

(...)

Etter utvalgets syn ville det ikke vært mulig med et så omfattende samarbeid som det Norge har i dag, uten EØS-avtalen. Gjennom EØS-avtalen får Norge bedre tilgang til EUs beslutningssystemer og inngår dessuten i et bredere samarbeid med EU, både relatert til og ikke relatert til det indre markedet.

Utvalget vil samtidig understreke at EØS-avtalen ikke sikrer Norge fullt ut mot hastetiltak fra EUs side i en krisesituasjon. Den sikrer heller ikke tilgang til alle EUs ordninger, noe utfordringene knyttet til vaksineanskaffelser og HERA-samarbeidet illustrerer. Videre vil EUs hurtige beslutninger i en krisesituasjon kunne skape større utfordringer når det gjelder EØS/EFTA-statenes involvering og påvirkning, enn hva som er tilfellet i en normalsituasjon. EØS er ikke tilpasset situasjoner der det er behov for rask respons. Dette kan ha konsekvenser for Norges tilknytning til EUs krisehåndteringssystem, der beslutninger kan delegeres til Kommisjonen eller Rådet utenom ordinær saksbehandling.

Norge har i senere år deltatt jevnlig både på møter i EUs politiske krisehåndteringsmekanisme (IPCR) og på uformelle ministermøter, blant annet i forbindelse med koronapandemien og krigen i Ukraina. En viktig bakgrunn for tilgangen til slike møteplasser, er Norges deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap. Norge har imidlertid ikke noen garanti for en slik tilgang til EUs informasjonskanaler i framtidige kriser. Utvalget registrerer at det er en stor utfordring at norske myndigheter, i en krisesituasjon, ikke er garantert tilkobling på informasjonsflyten i EU, og at det mangler egnede kanaler for å formidle norske synspunkter og behov. Denne utfordringen kan forsterkes jo større fullmakter EU får i framtidige kriser. Manglende kobling til EUs politiske samarbeid kan med andre ord være spesielt utfordrende i en krisesituasjon, der det er behov for raske beslutninger.

Utvalget registrerer at en viktig motivasjon for norske myndigheters ønske om å knytte seg til EUs ordninger for beredskap og krisehåndtering, er at Norge blir sårbart ved å stå alene. Totalberedskapskommisjonen slo fast at Norges sikkerhets- og beredskapsutfordringer i stor grad er knyttet til utviklingstrekk utenfor Norges grenser, og at det er nødvendig også å videreutvikle og styrke det internasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapssamarbeidet for å møte disse utfordringene. Utvalget registrerer at EU over tid har styrket samarbeidet om beredskap og krisehåndtering – særlig de siste årene. Erfaringene fra koronapandemien, som også er fyldig dokumentert i Koronakommisjonens rapporter, viser for det første at tyngdepunktet for relevant samarbeid for Norges vedkommende ligger i Europa. For det andre foreligger det ikke alternative konstellasjoner og samarbeid når det gjelder beredskap og samfunnssikkerhet, som i samme grad kan oppfylle Norges behov per i dag eller i overskuelig framtid. Det finnes per i dag ikke realistiske alternativer til å samarbeide tett med EU på disse områdene.»

Etter disse medlemmers syn viser EØS-utvalgets vurderinger at fortsatt norsk EØS-tilknytning er uunnværlig, og at EU-medlemskap hadde vært å foretrekke. Dette medlem er spesielt bekymret over at Norge i en krisesituasjon ikke er garantert tilkobling på informasjonsflyten i EU, at EØS ikke er tilpasset situasjoner der det er behov for rask respons, og at EUs hurtige beslutninger i en krisesituasjon kan skape større utfordringer når det gjelder Norges involvering og påvirkning, enn hva som er tilfellet i en normalsituasjon.

Disse medlemmer vil trekke fram EUs satelittprogram, Iris2, som et politikkområde av stor relevans for Norges beredskap og sikkerhet og som det enda ikke har vært mulig å sikre norsk deltakelse i.

Disse medlemmer viser videre til det pågående arbeidet for norsk tilknytning til EUs styrkede helseberedskapssamarbeid som eksempel på hvor sårbar Norges tilknytning til EUs beredskapssamarbeid kan være. Disse medlemmer viser videre til at da utenriksministeren orienterte Europautvalget om status i regjeringens arbeid med å knytte Norge til EUs styrkede helseberedskap den 22. oktober 2024, sa han følgende:

«Forordningene om det utvidede mandatet til Det europeiske smittevernbyrået og det europeiske legemiddelverket og forordningen om grensekryssende helsetrusler er nå innlemmet i EØS-avtalen. For tilknytning til de delene av EUs styrkede helseberedskapssamarbeid som går utover EØS-avtalen, trenger Norge en egen bilateral avtale. EU kjenner Norges ambisjoner godt, men har hele tiden antydet at Norges ambisjoner må være moderate. Om denne avtalen sier de nå offentlig at det må være forskjell på å være EU-medlem og ikke å være det.

Den 18. september offentliggjorde Kommisjonen at de har anbefalt Rådet at det åpnes forhandlinger med Norge, Island og Liechtenstein, og foreslått et mandat for forhandlingene. Dette er svært positivt, og det gir bevegelse i saken. Det skal samtidig sies at mandatet er snevrere enn hva Norge ideelt sett hadde ønsket seg.

Mandatforslagets virkeområde er avgrenset til medisinske mottiltak i helsekriser. Det er en del av kjerneinteressen for Norge og vil være viktig for å styrke norsk helseberedskap. Dette er basert på erfaringene fra covid, hvor vi var så heldig å ha greie venner i Sverige, men vi hadde i utgangspunktet ikke institusjonelle koblinger som hadde sikret oss f.eks. tilstrekkelig adgang til vaksiner.

Samtidig vil en slik avtale ikke nødvendigvis sikre Norge en plass i EUs arbeid med helsekriser i scenarioer som krever helt andre former for mottiltak. Vi vil jobbe for å skape mekanismer som kan gi Norge bredere deltakelse. Vi ser det som klart i Norges interesse og i Norges innbyggeres umiddelbare interesse.

I den nye EU-kommisjonen ser vi at ansvaret for helseberedskap er delt på flere kommissærer. Vår oppfatning er at dette understreker behovet for en bred avtale på helseberedskap, og at Norge bør søke beredskapssamarbeid med EU i et bredere samfunnsperspektiv.»

Etter disse medlemmers syn er dette også et forvarsel om en utvikling hvor EU etter Brexit vil bli stadig tydeligere på skillet mellom land som er medlem i EU, og land som ikke er det. Disse medlemmer er bekymret for at Norges sendrektighet i å implementere EU-direktiver, herunder EUs Ren energi-pakke, vil kunne akselerere denne tendensen ytterligere.

Disse medlemmer ønsker også å påpeke at Norges sendrektighet i å implementere EU-direktiver også har som konsekvens at viktig lovgivning som gjelder beredskap og sikkerhet, kommer på plass mye senere i Norge enn i omkringliggende europeiske land.

Disse medlemmer mener et talende eksempel i denne sammenheng er at Norge implementerte NIS1-direktivet først på tampen av 2023, et år etter at NIS2-direktivet, som skulle erstatte NIS1-direktivet, ble vedtatt i EU. Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for NIS2-direktivet var erkjennelsen av at selv om NIS1-direktivet har vært en viktig start i reguleringen av digital sikkerhet i EU, har implementeringen avdekket flere mangler som forhindrer direktivet fra å effektivt adressere aktuelle og fremtidige utfordringer innen digital sikkerhet.

Disse medlemmer viser til at mange norske virksomheter opererer i EU og allerede da måtte forberede seg på krav for å etterleve NIS2-direktivet og CER-direktivet, da disse direktivene dekker et bredere spekter av trusler enn digitale angrep, og det fra EU-hold ble stilt krav om at medlemsstatene innen utløpet av oktober 2024 skulle ha gjennomført direktivet i nasjonal rett.

Disse medlemmer er imidlertid glade for at regjeringen i totalberedskapsmeldingen varsler at den vil utarbeide en ny sektorovergripende lov om sikring av samfunnsviktige virksomheter, som skal stille felles krav til grunnsikring hos virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer i fred, krise og krig, og som vil ses i sammenheng med arbeidet for å forberede implementeringen av NIS2-direktivet og CER-direktivet.

Økt evne til krisehåndtering

Øvelser

Komiteen viser til at det er bra at man i meldingen har et fokus på egenberedskap og egenberedskapsråd. Komiteen mener dette er viktig for å øke den enkelte borgers beredskap, så vel som å bygge robuste lokalsamfunn. Komiteen mener at et ytterligere tiltak for å styrke egenberedskapen i befolkningen, så vel som i kommunene, er å sørge for at det ved jevnlige mellomrom også gjennomføres beredskapsøvelser, særlig på kommunalt nivå, all den tid kommunene utgjør grunnmuren i beredskaps- og sikkerhetsarbeid.

Solide lokalsamfunn og god grunnberedskap

Komiteen vil understreke at alle kriser skjer lokalt. Beredskap for å avverge og håndtere hendelser og kriser i hele krisespekteret må følgelig også ivaretas lokalt. Komiteen viser til at det påhviler den enkelte kommune å sørge for en god grunnberedskap og slik bidra til å gjøre hvert enkelt lokalsamfunn tilstrekkelig forberedt på kriser og hendelser.

Komiteen viser til at Totalberedskapskommisjonen i sin rapport påpekte at endringer i bosettingsmønster, befolkningsutvikling og alderssammensetning er faktorer som påvirker oppgaveløsningen til nødetatene og den offentlig organiserte redningstjenesten. Kommisjonen framhevet også at det er beredskap i at det bor folk i hele landet. Komiteen merker seg at regjeringen i meldingen følger opp dette, og vil sørge for en helhetlig politikk som sikrer bosetting i hele landet.

Komiteen vil understreke at kommunene allerede har et omfattende beredskapsansvar i hele krisespekteret. Stortingsmeldingen setter dette ansvaret i sammenheng og innfører noen nye pålegg. Sentrale aktiviteter i kommunen er arbeidet med helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser, overordnet beredskapsplan, øvelser og krisehåndtering. Mye av dette handler om rutiner og planverk. For å håndtere disse forpliktelsene innføres det nå et nytt pålegg om å ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd. Den nye plikten skal bidra til tydelig og effektiv kommunal beredskapsledelse med klare ansvarslinjer, og til at det lokalt iverksettes forebyggende og skadebegrensende tiltak. Erfaring viser også at det under akutte kriser vil være en fordel å ha god kjennskap til og dialog med relevante aktører for krisehåndteringen. Kommunale beredskapsråd kan bidra til dette.

Komiteen vil understreke viktigheten av at kommunene har økonomiske rammer som gjør det mulig å prioritere beredskapsarbeidet i alle ledd, parallelt med å sikre innbyggerne nødvendig velferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til den avgjørende rollen landets kommuner har som førstelinje i flere av beredskapsaspektene. Disse medlemmer mener derfor det må sikres at alle landets kommuner har oppdaterte beredskapsplaner og store nok fagmiljø alene eller i samarbeid med andre.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at landets kommuner har oppdaterte beredskapsplaner og store nok fagmiljø alene eller i samarbeid med andre for å ivareta et godt lokalt beredskapstilbud for innbyggerne i hele landet.»

Beredskapsråd

Komiteen mener at kommunene er viktige for å sørge for befolkningens trygghet, både gjennom tjenestene kommunene ivaretar i det daglige, og gjennom beredskapen for å håndtere kriser. Komiteen viser til at kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, og allerede har omfattende lovpålagte beredskapsplikter innenfor mange tjenester. Komiteen viser til meldingen, der det er beskrevet hvordan kommunens oppgaver og plikter er regulert i dagens lovgivning, og slutter seg til behovet for å etablere et strategisk og langsiktig beredskapssamarbeid i alle kommunene.

Komiteen merker seg at mellom 25 og 30 pst. av landets kommuner ikke har, eller er tilknyttet, et kommunalt beredskapsråd. Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps kommuneundersøkelser er det fortsatt mange kommuner som ikke samarbeider med frivillige organisasjoner i arbeidet med beredskapsplanlegging, risiko- og sårbarhetsanalyser, øvelser og krisehåndtering. Komiteen mener det er nødvendig med en strukturert samordning av informasjon, planlegging av beredskapstiltak og tilstandsvurderinger for å sikre et effektivt totalforsvar på kommunenivå.

Komiteen støtter derfor forslaget om å lovfeste at alle kommuner skal ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd, slik at alle beredskapsaktører, frivillighet og næringsliv sammen skal arbeide med forebygging, øve og lettere finne hverandre når kriser inntreffer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene er grunnmuren i beredskaps- og sikkerhetsarbeid, og støtter derfor regjeringens forslag om at alle kommuner skal ha et beredskapsråd. Dette medlem viser til at beredskap også handler om å ha noe ekstra å sette inn når det er utfordringer og unormale hendelser oppstår. Dette medlem mener at beredskap handler om å ha både mannskap, materialer og kompetanse i reserve for å sette inn i kriser. Dette medlem viser til regnskapsundersøkelsen fra KS fra 28. februar 2025, som viser den svært krevende økonomiske situasjonen mange kommuner og fylkeskommuner er i. Dette medlem mener det er helt avgjørende å styrke kommunene og fylkeskommunenes økonomi for å kunne trappe opp beredskapsarbeidet, fordi det vil kreve tid og ressurser.

Bruk av kart

Komiteen viser til at evalueringen etter ekstremværet Hans viste at det var helt avgjørende at kommuneadministrasjonen hadde tilgang på personer med kartkompetanse som kunne bruke digitale kart for å forutse hvilke områder som måtte evakueres. Komiteen viser til fremleggelse av Kartverkets rapport fra 2025, der det kommer fram at det er et stort behov for å styrke og sikre Kartverkets felles infrastruktur. Dagens løsninger er ikke rustet for framtida, og det trengs å jobbe tettere sammen fra alle departementenes side for å legge fundamentet for godt og effektivt kriseforebyggene arbeid, og herunder oppdaterte digitale kart. Både NVE, kommuner, fylker, forsvar, ambulansetjenester, transportører og frivillige sivile organisasjoner er avhengige av et godt fungerende kartverk i bunnen for å kunne jobbe effektivt i en krise.

Komiteen viser til at utvikling av veiledning, kunnskapsgrunnlag og digitale løsninger og verktøy er viktige virkemidler for å støtte kommunenes beredskapsarbeid. På naturfareområdet har Kartverket et viktig arbeid med å understøtte kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser. Komiteen viser til at Kartverket har et nasjonalt ansvar for å samle inn, forvalte og tilgjengeliggjøre kart og kartdata som er avgjørende for effektiv kommunal planlegging. Komiteen viser til at dersom dette skal fungere godt, er det viktig med oppdatert regelverk for kartdata. Komiteen viser til at Kartverket i statusrapporten «Kartdata for sikkerhet og samfunnsutvikling – Veien mot en bedre styrt og finansiert infrastruktur» fra 2025 påpeker at «gode kart og kartdata kan forhindre forsinkelser i boligbygging, svakere beredskap, tregere respons i kriser og tapte muligheter for næringsutvikling». Komiteen anbefaler at regjeringen ser på hvordan anbefalingene fra Kartverket kan følges opp på hensiktsmessig måte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Stortingets enstemmige vedtak, jf. Dokument 220 S (2022–2023), Innst. 446 S (2022–2023), om å sette fart på arbeidet med å utarbeide marine grunnkart i kystsonen. Disse medlemmer viser til at deler av innovasjonsprosjektet Marine grunnkart har stanset opp i stedet for å bli satt fart på slik Stortinget ba om.

Politiet

Komiteen viser til at politiet er en av de viktigste aktørene i den sivile beredskapen. Komiteen merker seg at det ofte er politiet som har ansvaret for å håndtere saker lavere enn krig i krisespekteret. Komiteen viser til at det for eksempel gjelder arbeid knyttet til opprettholdelse av lov og orden, men også beskyttelse av kritisk infrastruktur, ekstremvær, saker om sabotasje og spionasje og såkalte sammensatte trusler.

Komiteen mener det er behov for en gjennomgang av politiets oppgaver og ansvar i vår tid, og at det er nødvendig å legge til rette for mer langsiktighet i styringen av politietaten. Komiteen viser til at den forrige politirollemeldingen (NOU 1981:35 Politiets rolle i samfunnet) er fra starten av 1980-tallet. Siden den gang har samfunnet blitt mer digitalisert, kriminaliteten har endret seg, og den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig. Komiteen merker seg at det finnes eksempler på at kriminelle nettverk opererer på vegne av autoritære krefter for å destabilisere. I Nasjonal trusselvurdering 2025 fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) trekkes det frem at land som for eksempel Iran, Kina og Russland bedriver statlig etterretningsvirksomhet og forsøk på påvirkning og sabotasje i Norge. PST peker i sin trusselvurdering på at for eksempel Iran antagelig vil bruke proxy-aktører, for eksempel kriminelle som selger sin tjenester, til å ramme oss. Det trengs en ny, faglig gjennomgang av hva politiet skal være i fremtiden, og hvordan politiet best mulig kan settes i stand til å håndtere dagens og morgendagens kriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Stortinget enstemmig vedtok å nedsette et politirolleutvalg. Flertallet merker seg at utvalget ikke er satt ned, nesten et år etter at Stortinget fattet sitt vedtak.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et politirolleutvalg innen 1. september 2025.»

«Stortinget ber regjeringen basert på politidirektørens faglige råd og politirolleutvalget fremme en stortingsmelding om langtidsplan for politiet så snart som mulig og gi en orientering om fremdrift i forbindelse med statsbudsjettet for 2026.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, mener videre det er behov for en mer langsiktig styring av politietaten. Flertallet viser til at en langtidsplan hovedsakelig bør beskrive hvilke oppgaver politietaten skal løse og hvilken måloppnåelse som er ønskelig. Flertallet viser videre til at en plan kan beskrive hvilket bemanningsnivå politietaten skal ha, herunder hvordan andre yrkesgrupper enn politiutdannede er avgjørende for politietatens oppgaveløsning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er særlig bekymret over at politidistriktene har mistet flere hundre politifolk de siste årene. Samtidig som antall politifolk i politidistriktene har gått ned, har kriminaliteten økt. På toppen av dette øker oppdrag knyttet til sammensatte trusler. Disse medlemmer viser til at det er nødvendig med en opprusting av Forsvaret og landets forsvarsevne, men at det samtidig trengs en opprustning av den sivile beredskapen.

Disse medlemmer viser til den helt sentrale rollen politiet har i den nasjonale krisehåndteringsberedskapen. Det er politiet som står i førstelinjen for alle hendelser før krig, og derfor er det uheldig at politiet de siste årene ikke har fått økning i antall politifolk i politidistriktene. Disse medlemmer mener det med dagens sikkerhetspolitiske situasjon haster med å få gjennomført Stortingets vedtak om en langtidsplan for politiet. De senere årene har politiet opplevd krevende budsjettsituasjoner med gass og brems der bevilgninger er blitt gitt i revidert og nysalderingen slik at disse midlene har kommet sent og vanskeliggjort situasjonen. Disse medlemmer mener det er avgjørende viktig for politiet å få en langtidsplan slik Stortinget har vedtatt.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen basert på politidirektørens faglige råd fremme en stortingsmelding om langtidsplan for politiet, innen den 1. oktober 2025.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative statsbudsjett, hvor det er foreslått en stor satsing på politi ut over regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i sine alternative statsbudsjett har lagt inn betydelig større satsing på politiet enn regjeringen har gjort i sine budsjetter. Dette er fordi Fremskrittspartiet mener politiet i førstelinjen må styrkes, ikke svekkes.

Disse medlemmer viser videre til opsjonen med Leonardo Helicopters med henvisning til anskaffelse av tre nye politihelikoptre, tilsvarende de helikoptrene politiets nasjonale beredskapsressurser er utstyrt med i dag. Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet over flere år har budsjettert med og fremmet forslag om å utløse denne opsjonen, for å anskaffe tre nye politihelikoptre. Disse medlemmer mener en god helikopterberedskap for politiet i hele landet er en viktig del av vår totalberedskap. De nye helikoptrene vil kunne plasseres i Vest-, Midt- og Nord-Norge og på den måten bidra til bedre beredskap i hele landet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senest i revidert nasjonalbudsjett for 2025 komme med en avklaring om anskaffelse av flere politihelikoptre i henhold til opsjonen med Leonardo Helicopters.»

Kontroll på grensene

Komiteen viser til at det høsten 2015 var økt pågang over grenseovergangen ved Storskog, med tilkomst av 5 465 asylsøkere. Snittet de foregående årene var fem asylsøkere i året over Storskog. Det gjorde politiets grensekontroll krevende, og det ble innført en instruks som bidro til å stanse asylstrømmen over Storskog. Komiteen viser videre til at over 1 000 migranter ankom grensen til Finland fra Russland i 2023. Myndighetene i Finland hevder Russland står bak, som en reaksjon på at Finland ble med i NATO. Finland har derfor stengt grenseovergangene til Russland og har innført lovgivning som gir grensevakter lov å sende asylsøkere som kommer over grensen fra Russland, tilbake. Komiteen viser til at situasjonen rundt Storskog i 2015 og Finland i 2023 viser at det er viktig å ha gode beredskapsplaner og sikringstiltak dersom det skulle komme en ny asylstrøm via Russland. Komiteen mener videre det er viktig med forsterket kontroll på yttergrensene mot Russland.

Samarbeid med forsvaret

Komiteen vil understreke viktigheten av et tett og koordinert samarbeid mellom Forsvaret og det øvrige totalforsvaret. Langsiktige avtaler om vareleveranser, logistikk og tilgang til havner og annen infrastruktur er avgjørende for at Forsvaret skal kunne opprettholde operativ aktivitet.

Komiteen peker på at for å sikre mulighet for forflytning av materiell og personell mellom de nordiske landene må det inngås avtaler som forenkler denne prosessen. Dette vil være nyttig også i beredskapssituasjoner som ikke omfatter kriser og krig.

Komiteen mener det er viktig å anerkjenne sivilsamfunnets betydning for oppbyggingen av den norske forsvarsevnen. Komiteen viser til Stortingets behandling av Meld. St. 17 (2020–2021) Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar. Her ble viktigheten av å i større grad benytte seg av sivile aktører for å bedre samfunnets og Forsvarets evne til å fungere i fred, kriser og krig vektlagt.

Komiteen viser til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) sin rapport fra 2023 «Geografisk fordeling av sivile ressurser for forsvaret av Norge». Rapporten viser hvordan sivile ressurser som mat, infrastruktur, transport og vedlikehold fordeler seg i landet. Komiteen mener det er viktig å sikre en god oversikt over samfunnets samlede ressurser og ha en plan for hvordan den praktiske gjennomføringen av forsvarsløftet skal skje. Komiteen mener dette er særlig viktig i nordområdene, der det blant annet på grunn av befolkningstall og avstander er et gap mellom tilgangen på sivile ressurser, og hvor den fremtidige oppbyggingen av Forsvaret i stor grad skal skje.Komiteen mener forsvarsevnen må støttes opp gjennom sterke lokalsamfunn, forsvarsindustri, kompetanse, infrastruktur og transportårer.

Komiteen mener Forsvarets samarbeid med sivile om forsyningssikkerhet må styrkes. Avtalene om leveranser må også utvikles til å omfatte lokale leverandører og produsenter. Det er viktig å ivareta dette som en del av vanlig fredsdrift for å styrke forsyningssikkerheten i tilfelle kriser og krig.

Sivilforsvaret

Komiteen mener den desentraliserte strukturen med distriktsinndeling og fremskutt lagring av utstyr og materiell i hele landet utnytter verdifull lokalkunnskap og et godt samspill med viktige samvirkeaktører som kommunene, statsforvalteren, politiet og Heimevernet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Sivilforsvaret er statens viktigste sivile forsterkningsressurs med hovedoppgave å beskytte befolkningen i krise og krig, støtte nødetatene ved større ulykker og naturkatastrofer og beskytte sivilbefolkningen ved krigshandlinger. Flertallet merker seg at både Totalberedskapskommisjonen og Sivilforsvaret selv vurderer at dagens antall tjenestepliktige ikke er tilstrekkelig til å ivareta Sivilforsvarets oppgaver i krig.

For å møte det nye utfordringsbildet og å opprettholde Sivilforsvarets kapasitet som forsterkningsressurs ved større kriser i fredstid er et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, derfor enig i behovet for å øke antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret fra 8 000 til 12 000 over en åtteårsperiode, slik meldingen legger opp til. Det bør også utredes hvordan Sivilforsvarets kompetanse og kapasiteter kan videreutvikles i tråd med omfang og oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av å beholde dagens distriktsinndeling og organiseringen av Sivilforsvaret for å sikre lokalkunnskap, kort responstid og lokal forankring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Sivilforsvaret spiller en stor og viktig rolle i Norges totale beredskap. Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet fremmet representantforslag i Stortinget den 7. april 2022 om styrking av den sivile beredskap, jf. Dokument 8:213 S (2021–2022). Det første forslagspunktet var en rask økning av antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret til 12 000. Forslaget ble ikke vedtatt ved voteringen i Stortinget den 3. juni 2022, jf. Innst. 367 S (2021–2022).

Disse medlemmer er positive til at det nå legges opp til å øke antallet tjenestepliktige fra 8 000 til 12 000, men mener oppbyggingen må gjøres raskere enn 8 år som regjeringen foreslår. Men disse medlemmer er kritiske til at den daværende regjering, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, stemte mot Fremskrittspartiets forslag om å iverksette dette våren 2022. Hadde regjeringen stemt for Fremskrittspartiets forslag den gangen, kort tid etter at Russland påbegynte sin fullskala angrepskrig mot Ukraina, ville vi nå allerede vært godt i gang med denne økningen av Sivilforsvarets mannskap.

Disse medlemmer mener derfor at økningen i antallet tjenestepliktige bør gjennomføres over en fireårsperiode.

Frivillige organisasjoner og beredskapsaktører

Komiteen vil understreke betydningen som sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner har både for å bygge fellesskap og for den totale beredskapsevnen til samfunnet. Den frivillige beredskapen er en sentral søyle i det norske beredskapsarbeidet. De frivillige beredskapsorganisasjonene besitter beredskapskompetanse og lokalkunnskap i hele landet, og har tilgang på personell når kriser rammer. Når det gjelder redningstjeneste, er de frivillige beredskapsorganisasjonene selve bærebjelken og ivaretar svært viktige samfunnsoppgaver – både i det lokale og nasjonale beredskapsarbeidet.

Komiteen peker på at organisasjoner som driver med søk, redning og annet beredskapsarbeid i fredstid, også vil ha stor betydning ved kriser og krig.

Komiteen vil også løfte betydningen av et aktivt sivilsamfunn for å bygge fellesskap. Erfaring fra tidligere kriser har også vist betydningen som Den norske kirke har hatt som samlingspunkt for mange innbyggere uavhengig av religion, samt ulike tros- og livssynssamfunns betydning for sine medlemmer. I krisesituasjoner er de mange kirkene og forsamlingshusene rundt om i hele Norge en viktig infrastruktur som må bli tatt vare på. Den norske kirke har også en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, sørgegudstjenester og andre markeringer i samarbeid med det offentlige, og som en brobygger til andre tros- og livssynssamfunn. Som en grunnleggende og landsdekkende institusjon i samfunnet har derfor Den norske kirke en viktig rolle i beredskapen. Tros- og livssynsorganisasjonene er også aktører som har erfaring med sjelesorg, moralsk støtte og hjelp med praktiske omsorgsoppgaver, noe som ikke blir mindre viktig i en krisesituasjon. Komiteen vil understreke at også andre tros- og livssynsorganisasjoner spiller en viktig og kompletterende rolle inn i dette beredskapssegmentet, selv om Den norske kirke har en spesifikk rolle som koordinerende aktør.

Komiteen vil understreke den sentrale innsatsen som ivaretas av frivillige organisasjoner. Den frivillige beredskapen er en sentral søyle i det norske beredskapsarbeidet. De frivillige beredskapsorganisasjonene besitter beredskapskompetanse og lokalkunnskap i hele landet og har tilgang på personell når kriser rammer. Når det gjelder redningstjeneste, er de frivillige beredskapsorganisasjonene selve bærebjelken og ivaretar svært viktige samfunnsoppgaver – både i det lokale og nasjonale beredskapsarbeidet.

Komiteen viser til den brede omtalen og anerkjennelsen av dette i meldingen og støtter den varslede økonomiske opptrappingen på 100 mill. kroner til de frivillige beredskapsorganisasjonene.

Komiteen merker seg innspill fra de frivillige organisasjonene om behovet for å utrede hvilke gripbare ressurser frivillige organisasjoner faktisk besitter og se dette i sammenheng med øvrige sivile beredskapsressurser. Dette vil være avgjørende viktig kunnskap for at myndigheter på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå skal vite hvilke faktiske ressurser de har tilgjengelig når kriser rammer.

Komiteen mener at bredden i frivillige organisasjoner må inkluderes både i de kommunale beredskapsrådene og det øvrige beredskapsarbeidet lokalt, samt i langtidsplanen for sivil beredskap.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen kartlegge de frivillige beredskapsressursenes omfang, kapasitet og tilgjengelighet, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener det er viktig at regjeringen gjennom meldingen løfter frivillighetens rolle i totalberedskapen. Samtidig vil flertallet understreke at frivillighetens rolle strekker seg utover det de rene beredskapsorganisasjonene bidrar med. Også andre frivillige organisasjoner, som idrettslag, ungdomslag med flere, har en viktig funksjon i det utvidede beredskapsarbeidet og vil kunne fylle viktige funksjoner i en krisesituasjon i sine respektive lokalmiljø. Frivillige organisasjoner besitter kunnskap om, og har kommunikasjon med, særskilte grupper, som personer med funksjonsnedsettelser og personer med ulik språklig, religiøs og kulturell bakgrunn, som er viktig for å kunne nå ut med informasjon i en krisesituasjon.

Flertallet viser til at mat- og omsorgsberedskap i regi av frivillige organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Bygdekvinnelag utfører viktige beredskapsoppgaver og understøtter kommuner og statsforvaltere i krisehåndtering. I tillegg bidrar disse organisasjonene med kunnskap som bidrar til å styrke egenberedskapen i befolkningen. Imidlertid mottar ikke disse organisasjonene statlig økonomisk støtte for sitt beredskapsarbeid tilsvarende øvrige nasjonale beredskapsorganisasjoner. Flertallet forutsetter at det snarlig etableres en arena for å iverksette et samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene om hvordan disse midlene kan innrettes mest mulig treffsikkert, i tråd med meldingen.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.