Representantforslag om klargjøring av naturmangfoldlovens nødvergerett

Representantene bak dette forslaget mener rovdyrene har sin helt naturlige plass i norsk natur. Forslagsstillerne ønsker et fortsatt sterkt vern av rovdyrene og vil ha levedyktige bestander av rovdyrene. Men naturmangfoldlovens nødvergeparagraf (§ 17) er i dag ikke tydelig nok til å sikre en rettferdig behandling i domstolene av personer som handler i nødverge for å beskytte sine dyr. Forslaget fremmes for å få en klargjøring av nødvergeretten og endring av rettspraksis ved behandlingen av nødvergesaker i forbindelse med avlivning av rovdyr.

Den 25. august 2023 ble det avsagt dom i Frostating lagmannsrett hvor en reineier ble dømt for å ha skutt tre bjørner. Bjørnene hadde drept rein i reinflokken, og tingretten og lagmannsretten holdt det for sikkert at de kom til å gjøre det ganske snart igjen.

I dommen fra lagmannsretten står blant annet følgende (forslagsstillernes understrekning i teksten):

«Situasjonen før A skjøt de tre bjørnene søndag 22. mai 2022 er oppsummert slik på side 11-12 i tingrettens dom:

‘I dette tilfellet hadde bjørnene oppholdt seg i kalvingsområdet over flere dager og tatt reinkalver. Bjørnene ble på ettermiddagen/kvelden 20. mai 2022 jaget med seks snøscootere over en lang strekning. Dette var så utmattende for den ene bjørnungen at den måtte kjøres etter med scooter. Det ble etablert vakthold ved Kjerdelsfjellet den aktuelle kvelden og natten. Før A dro fra stedet, tente han opp en varde for at bjørnene skulle forstå at det var mennesker på stedet. Til tross for foranstaltningene, gikk binna og to av bjørnungene umiddelbart tilbake til kalvningslandet. Allerede 21. mai 2022 var de i kalvingslandet og fortsatte å jakte og drepe rein. Når A påtraff bjørnene 22. mai 2022 på toppen av Kjerdelsfjellet, lå de og spiste på reinkalver. Tingretten legger til grunn at bjørnene ikke var redde for mennesker og at de ville ha kommet tilbake til kalvingslandet om de også var jaget bort på nytt.

Da tiltalte skjøt bjørnene 22. mai 2022, hadde det gått mellom tre kvarter og en time fra bjørnene lå og spiste kalver. På gjerningstidspunktet lå bjørnene i lia og hvilte seg. Tingretten legger til grunn som sikkert at bjørnene i løpet av kort tid og senest innen noen få timer, igjen ville ha jaktet og drept rein.’

Det framgår av tingrettens dom at det var en reinflokk ca. 300 meter unna da A skjøt bjørnene, at det var mye rein i fjellsiden og på myrene, og at det totalt var ca. 1 000 rein i området. Før A sammen med andre reineiere jaget bjørnene bort fra kalvingslandet 20. mai 2022, hadde han per telefon søkt Miljødirektoratet om tillatelse til skadefelling av bjørnene, men fått muntlig avslag. Tingretten har lagt til grunn at A skjøt for å drepe bjørnene, og han var klar over at bjørn er et totalfredet dyr.

Det framgår av tingrettens dom at det per 20. mai 2022 var funnet ti kalver som var drept av bjørn, og at det etter at bjørnene var skutt 22. mai 2022 ble funnet ytterligere fire kalver som var drept av bjørn. Samtidig vurderte oppsynsmannen fra Statens naturoppsyn (SNO) at det trolig lå flere drepte dyr i området som ikke var funnet. Det ble blant annet observert flere simler som var igjen i området og lette etter kalvene sine. Ifølge tingrettens dom er det påvist at bjørnene hadde drept omkring 16 reinkalver i perioden de var i kalvingslandet.»

I naturmangfoldloven § 17 står i dag blant annet følgende (forslagsstillernes understrekning i teksten):

«Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»

Både tingretten og lagmannsretten diskuterer begrepet «umiddelbart forestående». I dommen fra lagmannsretten står det:

«Slik lagmannsretten forstår ordlyden, forarbeidene og Høyesteretts kjennelse, må vilkåret om ’pågående eller umiddelbart forestående angrep’ forstås slik at angrepet enten må være i gang, eller at angrepet må være i ferd med å skje. Fare for framtidig angrep gir ikke grunnlag for nødverge.

Lagmannsretten forstår tingrettens flertall på side 12 i dommen slik at viltets konkrete atferd må vise at det nå nærmer seg et angrep innenfor et kort tidsperspektiv for at angrep kan sies å være umiddelbart forestående. Lagmannsretten er enig i dette. Det er ikke tilstrekkelig at det er på det rene at viltet vil angripe i nær framtid, så lenge viltets atferd ikke viser at det er i ferd med å angripe.»

Så på tross av at lagmannsretten la til grunn at et nytt angrep kom til å skje, mente de at reineieren ikke kunne frikjennes, fordi de ikke definerte angrepet som «umiddelbart forestående».

Forslagsstillerne mener derfor at ordlyden i naturmangfoldloven § 17 må endres, slik at man kan bli frikjent i saker hvor det er overveiende sannsynlighet at et angrep vil skje i nær framtid, slik lagmannsretten selv erkjente at var tilfellet i denne saken.

Forslagsstillerne mener en slik endring er viktig for å sikre rettssikkerheten.

Klima- og miljødepartementet fremmet i Prop. 90 L (2019–2020) forslag til endringer i naturmangfoldloven § 17 andre ledd om nødverge til forsvar for bufe mv. Stortinget vedtok 19. juni 2020 endringer i bestemmelsen i tråd med departementets forslag, jf. Innst. 305 L (2019–2020). Bakgrunnen for lovendringen var blant annet en høyesterettsdom fra 2014 som reiste spørsmål om hvorvidt nødvergebestemmelsen slik den da lød, var i tråd med lovgivers intensjon, og et ønske om å bringe nødvergebestemmelsen i samsvar med Bernkonvensjonen.

Flere saker fra den senere tid har vist at nødvergebestemmelsen ikke gir det nødvendige rom for straffritt å kunne forsvare sine reinflokk og sine beitedyr mot rovdyrangrep. Det er eksempler på strenge fengselsstraffer for eiere som i slike situasjoner har felt fredet rovvilt, til tross for at alle handlingsalternativ som skremmeskudd, flytting og bortjaging av rovviltet var prøvd, og hvor det var på det rene at flere dyr ville bli drept av rovviltet uten slik felling. Også søknader om skadefellingstillatelser er blitt avslått.

Det er forslagsstillernes syn at dagens retts- og forvaltningspraksis strider mot den alminnelige rettsfølelse. Denne praksisen oppleves også som støtende for dyreeiere som har som hovedoppgave å beskytte sine dyr mot farer, jf. dyrevelferdsloven § 24. Forslagsstillerne mener dagens lov slik den praktiseres, ikke harmonerer med de grunnprinsipper vår dyrevelferd bygger på.

Forslaget til endring i naturmangfoldloven § 17 annet ledd om nødverge vil skape en bedre balanse mellom hensynet til å sikre nødvendig vern av de rovdyrbestander Stortinget har vedtatt man skal ha i Norge, og hensynet til dyrevelferden, reindriftsinteressene og beitenæringen.

Bernkonvensjonen stiller i artikkel 9.1 strenge krav til felling av fredet rovvilt, og rett til nødverge stiller som absolutt forutsetning at ingen andre tilfredsstillende løsninger foreligger. Tilsvarende krav gjelder i dag for nødverge etter norsk rett og videreføres i dette forslaget.

Dagens nødvergebestemmelse stiller krav om at avlivning bare kan skje straffritt

«når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep […]».

Rettspraksis har vist at dette er forstått som at et angrep må være i gang, eller at angrepet må være i ferd med å skje. Det er ikke ansett tilstrekkelig til at nødverge foreligger, at det er på det rene at viltet vil angripe i nær fremtid. Det er heller ikke ansett tilstrekkelig at rovviltet allerede har tatt dyr og vil ta flere dyr innen få timer. Avgjørende for rettsapparatet har vært at et nytt angrep da verken er «pågående» eller «umiddelbart forestående», og fellingen er dermed ansett som straffbar etter gjeldende rett.

Det er forslagsstillernes syn at dette er en for streng definisjon av når en nødvergesituasjon foreligger. Hvorvidt det foreligger en situasjon som gir rett til å avverge et rovdyrangrep på husdyr ved å avlive rovdyret, vil måtte bero på en samlet vurdering av den situasjonen som foreligger. Her vil tidsmomentet knyttet til avvergingen og angrepet være et sentralt element. Lovens uttrykk «pågående angrep» eller «umiddelbart forestående» innebærer ifølge departementet i Prop. 90 L (2019–2020) kapittel 4.5

«[…] en kodifisering av Høyesteretts tolkning av vilkåret ‘under direkte angrep’».

Det er forslagsstillernes syn at tidsmomentet alene ikke kan være avgjørende for hvorvidt det foreligger en nødvergesituasjon. Så bokstavelig som «umiddelbart forestående» er fortolket, må det konkrete angrepet nærmest være synbart og rovdyret være i ferd med å angripe for at man skal kunne konstatere en nødvergesituasjon.

Det er åpenbart at det vil kunne oppstå situasjoner hvor en dyreeier med stor sikkerhet kan anta at et rovdyrangrep vil finne sted, selv om et konkret angrep verken er igangsatt eller er i ferd med å skje. Bufe og tamrein er en naturlig del av rovviltets næringsgrunnlag.

Fordi store rovdyr er fredede arter i Norge, kan imidlertid dette naturgitte utgangspunktet ikke være nok til at dyreeier uten videre straffritt kan beskytte sin buskap ved å avlive rovviltet. Det må derfor foreligge konkrete holdepunkter for at et rovdyrangrep er nær forestående og bare kan avverges ved felling av rovviltet. Slike holdepunkter kan for eksempel være nærheten til husdyr eller tamrein, rovviltets konkrete atferd, om angrep allerede har skjedd, om skremmeskudd eller bortjaging ikke har virket, antall forsøk og intensitet på andre avvergingsmetoder osv.

Etter forslagsstillernes syn vil det foreligge en nødvergesituasjon dersom det etter en totalvurdering av situasjonen og relevante omstendigheter kan konstateres at det er overveiende sannsynlig at et angrep er nær forestående. I slike situasjoner er det forslagsstillernes syn at dyreeier, eller den som opptrer på hens vegne, straffritt bør kunne forsvare tamrein, bufe mv. ved å avlive rovviltet før et angrep igangsettes.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring i naturmangfoldloven

I

I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold gjøres følgende endring:

§ 17 andre ledd skal lyde:

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående angrep på tamrein, bufe, gris, hund og fjørfe, eller når det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående.

II

Loven trer i kraft 1. april 2025.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen har i brev av 15. januar 2025 til Klima- og miljødepartementet ved statsråd Andreas Bjelland Eriksen bedt om en vurdering av forslaget. Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 24. januar 2025. Komiteen har invitert til og mottatt 11 skriftlige høringsinnspill i saken.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra Høyre, Jan Tore Sanner, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness Klungland og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 8:44 L (2024–2025) om klargjøring av naturmangfoldlovens nødvergerett. Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at rettssaker den senere tiden har vist at dagens nødvergebestemmelse i flere situasjoner ikke gir nødvendig rom for straffritt å kunne forsvare tamrein eller bufe mot rovviltangrep. Det vises spesielt til dom (LF-2023-70168) avsagt i Frostating lagmannsrett den 25. august 2023. Her ble en reineier dømt for overtredelse av straffeloven § 240 andre ledd bokstav a for å ha skutt en bjørnebinne og to bjørnunger, etter at bjørnene hadde angrepet og drept kalver i reinflokken hans. Lagmannsrettens flertall anså ikke vilkårene for nødverge oppfylt etter naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum. Dommen ble senere anket til Høyesterett, der Høyesteretts ankeutvalg avviste saken, og dommen ble dermed rettskraftig.

Videre viser komiteen til at lagmannsrettens flertall i den aktuelle dommen anså at det var på det rene at bjørnene hadde angrepet og drept mange reinkalver, og at bjørnene ville tatt flere reinkalver senest innen noen få timer om ingen grep inn, men at det ikke var et «pågående» angrep i lovens forstand eller grunnlag for å si at et angrep var «umiddelbart forestående». Komiteen merker seg at denne tolkningen av naturmangfoldlovens nødvergerett er bakgrunnen for at forslagsstillerne ønsker å endre lovens ordlyd.

Komiteen viser til at nødvergebestemmelsen er forankret i naturmangfoldloven § 17 andre ledd, og at denne viderefører den tidligere regelen i viltloven § 11. I lov strekker historien til denne bestemmelsen seg tilbake til behandlingen av Ot.prp. nr. 9 (1980–81) om ny viltlov. Før viltloven baserte retten til nødverge seg på en analog tolkning av straffelovens alminnelige regel om nødverge. Den siste endringen i lovbestemmelsen ble gjort i 2020 ved tilføyelse av vilkåret «må anses påkrevd».

Komiteen viser til at statsråd Andreas Bjelland Eriksen har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen av 24. januar 2025. Utover statsrådens vurderinger av representantforslaget forelegges en alternativ utforming av § 17 andre ledd. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortingets lovgivningsmakt er et kraftfullt virkemiddel når den regulerer grensen for straffbarhet og griper inn i enkeltpersoners rett til å forsvare liv og eiendom, og at samfunnet også er tjent med et regelverk som balanserer vern av rovdyr mot konkrete farer og tap for de som lever under dette krysspresset i sin hverdag og i sin næring. Disse medlemmer viser til at det kan ha uoversiktlige sider å lovgi ut fra enkelthendelser, men vil samtidig fremheve at det er riktig og nødvendig at Stortinget har en åpen, men overordnet diskusjon om virkningen av de lover det vedtar, og ikke minst de derav følgende forskrifter som Stortinget har overlatt til særdepartementene å utarbeide, og som det ikke finnes noen samlet oversikt over. God lovgivning forutsetter at Stortinget kan reagere på tilbakemeldinger om hvordan dets lovgivning virker i det praktiske liv, også om loven har vært effektiv for å fremme de målsettinger man så for seg da den ble vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at erfaringene må bygge på en generell vurdering av reguleringens formål og byrdefordeling mellom allmenne (abstrakte) og private (konkrete) interesser, og ikke begi seg inn på singulær lovgivning eller overprøving av konkrete rettsavgjørelser. I dette tilfellet er det i og for seg ikke noen tvil om at lovanvendelsen er korrekt. Hvis man etter dette finner resultatet urimelig, er det således kvaliteten på lovgivningen en må ettergå. Men selve utformingen av en forbedret lovregulering bør skje etter kvalitetssikret saksforberedelse som fører frem til en lovproposisjon til Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av naturmangfoldlovens nødvergerett til også å gjelde angrep som det er sannsynlig vil være nær forestående.»

Disse medlemmer støtter subsidiært flertallets innstilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti, mener flere saker fra den senere tid har vist at nødvergebestemmelsen ikke gir det nødvendige rom for straffritt å kunne forsvare sine beitedyr og sin reinflokk mot rovdyrangrep. Det er eksempler på strenge fengselsstraffer for eiere som i slike situasjoner har felt fredet rovvilt, til tross for at alle handlingsalternativ som skremmeskudd, flytting og bortjaging av rovviltet var prøvd, og hvor det var på det rene at uten slik felling ville flere dyr ha blitt drept av rovviltet. Også søknader om skadefellingstillatelser er blitt avslått.

Flertallet viser til at en bjørnebinne med to unger, i mai 2022, drepte flere av reinkalvene til en reineier. På tross av at reineier med hjelp av andre reindriftsutøvere på snøscootere i tre døgn jaget binna 11 kilometer bort, kom hun likevel tilbake. Reineieren, som de siste årene hadde mistet 40–60 pst. av kalvene, så ingen annen mulighet enn å skyte både binna og ungene. Både tingretten og lagmannsretten mente det ikke var et «pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe og tamrein», og reineieren ble derfor ikke hørt i at han handlet i nødverge. Han ble dømt til seks måneders ubetinget fengsel.

Flertallet viser til at situasjonen før reineieren skjøt de tre bjørnene i mai 2022, er oppsummert slik på side 11–12 i tingrettens dom:

«I dette tilfellet hadde bjørnene oppholdt seg i kalvingsområdet over flere dager og tatt reinkalver. Bjørnene ble på ettermiddagen/kvelden 20. mai 2022 jaget med seks snøscootere over en lang strekning. Dette var så utmattende for den ene bjørnungen at den måtte kjøres etter med scooter. Det ble etablert vakthold ved Kjerdelsfjellet den aktuelle kvelden og natten. Før A dro fra stedet, tente han opp en varde for at bjørnene skulle forstå at det var mennesker på stedet. Til tross for foranstaltningene, gikk binna og to av bjørnungene umiddelbart tilbake til kalvningslandet. Allerede 21. mai 2022 var de i kalvingslandet og fortsatte å jakte og drepe rein. Når A påtraff bjørnene 22. mai 2022 på toppen av Kjerdelsfjellet, lå de og spiste på reinkalver. Tingretten legger til grunn at bjørnene ikke var redde for mennesker og at de ville ha kommet tilbake til kalvingslandet om de også var jaget bort på nytt.

Da tiltalte skjøt bjørnene 22. mai 2022, hadde det gått mellom tre kvarter og en time fra bjørnene lå og spiste kalver. På gjerningstidspunktet lå bjørnene i lia og hvilte seg. Tingretten legger til grunn som sikkert at bjørnene i løpet av kort tid og senest innen noen få timer, igjen ville ha jaktet og drept rein.»

Videre viser flertallet til en liknende sak der en sauebonde, i april 2023, skjøt en gaupe som var kommet innenfor innhegningen på gården, mens den jaget saueflokken. Noen dager tidligere hadde den drept en sau med tre lam i magen. Tingretten mente det ikke var en «umiddelbar og betydelig fare for skade» på sauene, og at vilkårene for nødverge derfor ikke var til stede. De mente han heller burde ha skutt varselskudd og jaget den bort på nytt. Sauebonden ble dømt til 75 dagers ubetinget fengsel. Saken ble anket, men lagmannsretten nektet å behandle skyldspørsmålet på nytt. Flertallet påpeker at rovdyrene i begge disse sakene hadde vist en tydelig atypisk atferd og oppholdt seg over lengre tid i nærheten av mennesker uten å vise frykt.

Flertallet mener at rettspraksisen viser at et angrep må være i gang, eller at angrepet må være i ferd med å skje, for at en kan påberope seg nødverge. Det er ikke ansett som tilstrekkelig for nødverge at det er på det rene at viltet vil angripe i nær fremtid. Det er heller ikke ansett tilstrekkelig at rovviltet allerede har tatt dyr og vil ta flere dyr innen få timer. Avgjørende for domstolene har vært at et nytt angrep da verken er «pågående» eller «umiddelbart forestående», og felling er dermed ansett som straffbart etter gjeldende rett.

Flertallet mener at denne retts- og forvaltningspraksisen strider mot den alminnelige rettsfølelse. Denne praksisen kan også oppleves som støtende for dyreeiere som har som hovedoppgave å beskytte sine dyr mot farer, jf. dyrevelferdsloven § 24. Flertallet mener dagens lov, slik den praktiseres, ikke harmonerer med de grunnprinsipper vår dyrevelferd bygger på. Derfor støtter flertallet at naturmangfoldloven § 17 andre ledd om nødvergeretten endres.

Flertallet vil påpeke at det må foreligge konkrete holdepunkter for at et rovdyrangrep er nær forestående, og at dette bare kan avverges ved felling av rovviltet. Slike holdepunkter kan for eksempel være en stadig nærhet til husdyr eller tamrein, rovviltets konkrete atferd, om angrep allerede har skjedd, om skremmeskudd eller bortjaging ikke har virket, og antall forsøk og intensitet hvor man på andre vis har forsøkt å avverge et angrep.

Flertallet er positive til at klima- og miljøministeren, som et bidrag til en lovendring, forela komiteen en alternativ utforming av bestemmelsen. I dette alternativet er endringen av paragrafen begrenset til å gjelde rovdyr, og avgrenset mot hund. Departementets lovtekniske løsning med tilføyelse av et nytt punktum som utelukkende gjelder rovvilt, er en presisering flertallet støtter. Videre blir hovedgrepet med å utvide forståelsen av hvilke situasjoner som utløser rett til nødverge, stående i dette alternativet. Flertallet støtter derfor denne utformingen av § 17 andre ledd.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring i naturmangfoldloven

I

I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold gjøres følgende endring:

§ 17 andre ledd skal lyde:

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Tilsvarende kan eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, avlive rovvilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående angrep på tamrein, bufe, gris og fjørfe, eller fordi det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående.

II

Loven trer i kraft 1. april 2025.»

Flertallet understreker at denne formulering vil skape en bedre balanse mellom hensynet til å sikre nødvendig vern av de rovdyrbestander Stortinget har vedtatt vi skal ha i Norge, og hensynet til reindriftsinteressene, beitenæringen og dyrevelferden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes oppfatning om at nødvergeparagrafen (§ 17) i naturmangfoldloven ikke er tydelig nok til å sikre at personer kan beskytte sine dyr i nødverge. Disse medlemmer finner det bekymringsfullt at lagmannsretten, i dommen forslagsstillerne viser til, la til grunn at et nytt angrep kom til å skje, men grunnet ordlyden i naturmangfoldloven § 17 andre ledd hadde ikke eier lov til å avlive bjørnen, da angrepet ikke kunne anses som «umiddelbart forestående».

Disse medlemmer mener det er uholdbart og lite hensiktsmessig å kreve at dyreeier må overvåke dyrene sine konstant i påvente av et angrep som kan defineres som «umiddelbart forestående», selv når man sikkert kan legge til grunn at et angrep kommer til å forekomme, for å beskytte dyrene sine. På bakgrunn av dette er disse medlemmer positive til en endring i naturmangfoldloven § 17 andre ledd som sikrer rettssikkerheten for dyreeier og tydeliggjør eiers rett til å handle i nødverge.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at nødvergeparagrafen i naturmangfoldloven ble endret i 2020 for å sikre at norsk lovverk er i tråd med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Disse medlemmer mener at det foreliggende forslaget innebærer en betydelig risiko for å bryte de samme forpliktelsene.

Videre understreker disse medlemmer at Stortinget ikke bør vedta lovendringer uten en konsekvensutredning og ordinær saksbehandling gjennom relevante faginstanser. Endringsforslag bør følge fastsatte prosedyrer, inkludert behandling i forvaltningen og en alminnelig høringsrunde. Å fravike dette vil være uansvarlig og svekke kvaliteten på lovarbeidet. Særlig når et forslag kan utfordre Norges internasjonale forpliktelser, er det avgjørende at forslaget gjennomgår en grundig vurdering før en eventuell lovendring vedtas.

Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra blant annet WWF Norge, Birdlife Norge og Naturvernforbundet, som utrykker bekymring for at forslaget kan bidra til å svekke beskyttelsen av fredet rovvilt. Disse medlemmer mener ordlyden som foreslås av forslagsstillerne fra Sosialistisk Venstreparti, samt den alternative ordlyden som er foreslått av klima- og miljøministeren, fremstår som utydelig og ikke egnet til å skille mellom reelle nødrettssituasjoner og situasjoner som ikke er det. Disse medlemmer mener dette understreker behovet for å unngå endringer uten nærmere konsekvensutredning.