Lov for den uavhengige granskingskommisjonen for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene

Innledning

Det følger av Stortingets forretningsorden § 19 første ledd at Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon for å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.

I slutten av januar 2026 offentliggjorde det amerikanske justisdepartementet en betydelig mengde dokumenter og informasjon om den nå avdøde amerikanske statsborgeren Jeffrey Epstein. Dokumentene og informasjonen stammer blant annet fra amerikanske myndigheters politietterforskning samt fra straffesaker og sivile søksmål i USA. I det offentliggjorte materialet har det fremkommet opplysninger om personer med nåværende eller tidligere tilknytning til den norske regjeringen og forvaltningen, som gir grunnlag for nærmere undersøkelser av flere potensielt svært alvorlige forhold.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen fremla på denne bakgrunn 3. mars 2026 en innstilling til Stortinget med forslag om å nedsette en granskingskommisjon, jf. Stortingets forretningsorden § 19 andre ledd andre punktum, jf. Innst. 160 S (2025–2026) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om oppnevning av en granskingskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene.

Innstillingen ble behandlet av Stortinget 17. mars 2026. Stortinget traff følgende enstemmige vedtak, nr. 555 og 556:

«Stortinget ber presidentskapet legge frem forslag for Stortinget om oppnevning av en uavhengig granskingskommisjon, med mandat, navn og sammensetning, for å undersøke forhold og problemstillinger som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene.»

«Stortinget ber presidentskapet legge frem lovforslag for Stortinget med nødvendige bestemmelser om granskingskommisjonens arbeid, saksbehandling og informasjonstilgang.»

I denne innstillingen følger presidentskapet opp vedtak nr. 556.

Kommisjonens mandat

Som en oppfølging av vedtak nr. 555, la Stortingets presidentskap 27. mars 2026 frem Innst. 200 S (2025–2026) om mandat, navn og sammensetning av granskingskommisjonen for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Mandatet, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget 15. april 2026, lyder:

«1. Innledning

Stortinget besluttet 17. mars 2026 at det skal oppnevnes en granskingskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, jf. Stortingets forretningsorden § 19 og Innst. 160 S (2025–2026) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Stortinget ba samtidig Stortingets presidentskap om å fremme forslag til Stortinget om en egen lov om granskingskommisjonen, som blant annet vil regulere habilitet, tilgang til og håndtering av informasjon, offentlighet og arkivering, sikkerhetsmessige forhold samt prosessuelle rettigheter for personer som berøres av granskingen. Dette vil bli fulgt opp i en egen innstilling til Stortinget fra Stortingets presidentskap, jf. Stortingets forretningsorden § 19 tredje og fjerde ledd.

2. Bakgrunn for oppnevning av granskingskommisjon

Det amerikanske justisdepartementet offentliggjorde i slutten av januar 2026 dokumenter og informasjon vedrørende den avdøde Jeffrey Epstein. I det offentliggjorte materialet har det fremkommet opplysninger om personer med nåværende eller tidligere tilknytning til regjeringen og forvaltningen samt opplysninger om andre aktørers intensjoner og mål overfor norske institusjoner og myndigheter.

Opplysningene som har fremkommet, reiser spørsmål om blant annet mulig misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, norske myndighetspersoners mulige utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer, myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulige skadevirkninger for norske interesser, mulig kritikkverdig forvaltning av offentlige midler samt hvorvidt dette har blitt muliggjort gjennom manglende kontroll og ukultur i forvaltningen, og særlig i utenrikstjenesten.

3. Formål og gjenstand for undersøkelsene

Granskingskommisjonens hovedoppgave er å undersøke forhold og problemstillinger som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Formålet skal være å sikre et avklart faktisk grunnlag for forståelse og læring, for å bedre norske myndigheters integritet og åpenhet, og gjøre utenrikstjenesten bedre, mer effektiv og mer målrettet.

Granskingskommisjonens undersøkelser skal i hvert fall inkludere følgende forhold:

• Relasjoner mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende eller tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, for eksempel mottakere av offentlige tilskudd.

• Konsekvenser for norske interesser og sikkerhet, herunder om bindinger, nettverk eller informasjonsutveksling kan ha påvirket Norges utenrikspolitiske prioriteringer eller skapt sårbarheter for press eller påvirkning.

• Norges kampanjer for topposisjoner i internasjonale organisasjoner.

• Forholdet mellom norske myndigheter og eksterne organisasjoner, stiftelser og nettverk hvor Norge har vært engasjert.

• Tildeling og bruk av bistandsmidler og andre offentlige tilskudd til internasjonale organisasjoner.

• Kultur, praksis, styringssystemer og kontrollmekanismer i utenrikstjenesten, herunder håndtering av habilitetsregler, arkivrutiner og personellsikkerhet.

Kommisjonen vurderer selv tidsavgrensningen for undersøkelsene ut fra hva den mener er relevant og hensiktsmessig, men den skal omfatte prosessen som ledet frem til Oslo-avtalen i 1993 og derav følgende forhold.

Kommisjonen kan, innenfor formålet med undersøkelsene, forfølge relevante spor og problemstillinger som kommer frem underveis i granskingsarbeidet.

Granskingskommisjonen skal på grunnlag av sine funn gi anbefalinger og foreslå tiltak. Kommisjonens anbefalinger og forslag til tiltak skal særlig ta sikte på å forebygge mot identifisert risiko samt styrke åpenhet, kontroll, integritet og tillit i utenrikstjenesten og forvaltningen for øvrig.

4. Avgrensning mot ansvarsforhold

Granskingskommisjonen skal klarlegge eller vurdere tidligere faktiske begivenhetsforløp. Kommisjonen kan også vurdere om det har skjedd lovbrudd, herunder også menneskehandel, eller andre former for brudd på regler eller retningslinjer, eller andre kritikkverdige forhold. Kommisjonen skal likevel ikke ta stilling til rettslig ansvar for enkeltpersoner.

Gjennom dialog med politiet og påtalemyndigheten skal granskingskommisjonen påse at informasjonsinnhentingen og kommisjonens arbeid ellers ikke skader eller vanskeliggjør etterforskningsarbeidet der.

5. Kommisjonens arbeid

Granskingskommisjonen skal utføre sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget. Innenfor rammene av mandatet og bestemmelsene i egen lov for granskingskommisjonen som vil bli vedtatt av Stortinget, avgjør granskingskommisjonen selv hvordan granskingen skal gjennomføres. Kommisjonen skal sikre at kontradiksjon, rettssikkerhet og etterprøvbarhet ivaretas i arbeidet.

De nødvendige midler til kommisjonens arbeid bevilges over statsbudsjettet, og tildeles kommisjonen av Stortinget. Kommisjonen utpeker selv sitt sekretariat, som skal være særskilt og kun ledes av og rapportere til kommisjonen, og avgjør hvilket annet behov den har for bistand.

6. Tilgang til taushetsbelagt informasjon m.m.

Som det fremgår i punkt 1, vil det bli fremmet forslag til Stortinget om en egen lov om granskingskommisjonen. Offentleglova og arkivloven skal gjelde med de særlige tilpasninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid. For kommisjonsmedlemmene og alle som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, skal det gjelde et skjerpet habilitetskrav basert på domstolloven §§ 106 og 108.

Med utgangspunkt i premissene som er lagt i Innst. 160 S (2025–2026) skal kommisjonen innenfor sitt undersøkelsesmandat få tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov-, instruks- eller avtalebestemt taushetsplikt. Det inkluderer sikkerhetsgradert og beskyttet informasjon, og kommisjonen skal være underlagt relevante bestemmelser i sikkerhetsloven for sin behandling av slik informasjon.

Offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse for saken. Stortinget ber videre regjeringen bruke den kompetanse den har etter gjeldende lovgivning og vil få etter særloven til å frita nåværende og tidligere statsansatte for taushetsplikt overfor kommisjonen.

Med hjemmel i særloven skal kommisjonen kunne pålegge enkeltpersoner forklaringsplikt.

7. Endringer i mandatet

Dersom det fremkommer nye opplysninger eller problemstillinger som tilsier det, kan Stortinget beslutte utvidelser eller tilføyelser til mandatet. Granskingskommisjonen kan også ta initiativ til endringer, presiseringer eller avklaring av avgrensninger i mandatet.

Det kan vise seg å være behov for det for eksempel hvis det amerikanske justisdepartementet offentliggjør ytterligere informasjon i saken, eller det fremkommer ny og vesentlig informasjon gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteens pågående undersøkelser vedrørende kritikkverdige forhold i utenrikstjenesten, politietterforskninger eller undersøkelser og etterforskninger i andre land.

Det vil ved slike endringer vurderes om det er behov for å gi fristutsettelser for kommisjonens arbeid.

8. Frist, delrapporter og offentlighet

Kommisjonen starter sin gransking så snart som mulig, og skal avgi endelig rapport til Stortinget innen 31. januar 2028. Kommisjonen kan avgi delrapporter til Stortinget hvis den finner det hensiktsmessig.

Kommisjonens rapporter skal være offentlige, med mindre særlige hensyn tilsier at de helt eller delvis bør være taushetsbelagte, jf. Stortingets forretningsorden § 19 siste ledd.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteens føringer for hva lovforslaget skal inneholde

Når det gjelder innholdet i loven som skal regulere kommisjonens virksomhet, har kontroll- og konstitusjonskomiteen gitt følgende utdypende føringer i Innst. 160 S (2025–2026):

«Komiteen mener det er helt avgjørende at granskingskommisjonen innenfor sitt undersøkelsesmandat får uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt. Dette må gjelde overfor regjeringen og forvaltningen, der kommisjonen også må kunne kreve fremlagt regjeringsnotater og tilknyttede dokumenter. I den grad det skulle være nødvendig, mener komiteen at Stortingets presidentskap skal innvilge kommisjonens forespørsel om innsyn i relevante referater fra konsultasjoner i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen.

Komiteen ser at kommisjonen kan ha behov for å kreve fremlagt opplysninger fra private rettssubjekter, for eksempel enkeltpersoner som er i besittelse av informasjon, men som ikke lenger har tilknytning til forvaltningen, eller personer som er eller har vært involvert i private virksomheter eller prosjekter med tilknytningspunkter til utenrikstjenesten. Tilsvarende vil kommisjonen kunne ha behov for å kreve fremlagt opplysninger fra upersonlige private rettssubjekter, som har hatt tilknytning til forvaltningen og som kan besitte dokumenter eller annen informasjon som er relevant for mandatet. På denne bakgrunn mener komiteen at kommisjonen må gis lovgrunnlag for å kreve fremlagt opplysninger fra private rettssubjekter, forutsatt at det er grunn til å tro at det private rettssubjektet besitter informasjon som ikke finnes i forvaltningen, og som kommisjonen vurderer som relevant etter mandatet. Komiteen gjør oppmerksom på at slik informasjonstilgang overfor enkeltpersoner må være forenelig med retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 8. Dette innebærer at lovreguleringen må utformes for å sikre at informasjonskravet og informasjonsbehandlingen er nødvendig og forholdsmessig i det konkrete tilfellet, og det må fastsettes saksbehandlingsregler som ivaretar gjennomføringen av dette.

På bakgrunn av føringene for kommisjonens mandat mener komiteen at kommisjonen må kunne kreve fremlagt alle former for informasjon, herunder dokumenter, forklaringer og realbevis. Kommisjonen skal imidlertid ikke kunne kreve fremlagt informasjon om betroelser til særskilte yrkesutøvere som nevnt i tvisteloven § 22-5.

For så vidt gjelder muntlige forklaringer, ser komiteen at kommisjonen kan ha behov for å motta forklaringer fra en potensielt bred personkrets, med og uten nåværende tilknytning til forvaltningen. Komiteen antar også at enkelte personer ikke nødvendigvis vil ønske å gi frivillig forklaring. For at kommisjonen skal kunne motta nødvendige forklaringer, mener komiteen at kommisjonen bør kunne pålegge enkeltpersoner forklaringsplikt, og at alle som gir forklaring til kommisjonen, skal ha sannhetsplikt under straffansvar, såfremt de blir opplyst om dette. Pålegg om forklaringsplikt bør bare gis dersom det anses nødvendig og forholdsmessig, hensyntatt belastningen for den som skal avgi forklaringen og forklaringens antatte verdi for granskingen. Av hensyn til selvinkrimineringsvernet mener komiteen at forklaringer som blir avgitt under forklaringsplikt eller straffesanksjonert sannhetsplikt, ikke skal kunne brukes som ledd i pågående eller senere straffeforfølgning. Blant annet av denne grunn, og av hensyn til eventuelle pågående etterforskninger generelt, mener komiteen at granskingskommisjonen ikke bør motta forklaringer fra en person før vedkommende har avgitt forklaring til politiet, der dette skulle være relevant. For så vidt gjelder nedtegning av forklaringer og etterprøvbarhet viser komiteen til Dokument 21 (2020–2021) punkt 5.4.9. Referat eller opptak av forklaringer skal ikke offentliggjøres med mindre og eventuelt i den utstrekning den som har avgitt forklaringen, samtykker til det.

Komiteen viser til at det pågår politietterforskninger i sakskomplekset. Informasjon innhentet gjennom etterforskningen vil kunne være svært relevant for kommisjonens undersøkelse. Komiteen mener derfor at granskingskommisjonen må kunne kreve fremlagt nødvendig informasjon fra politiet og påtalemyndigheten, blant annet avgitte forklaringer. Det vises i denne sammenhengen til lov om informasjonstilgang m.m. for Baneheia-utvalget § 3, jf. Prop. 98 L (2022–2023) punkt 5.3, der det var forutsatt at politiet kunne gi opplysninger fra en pågående straffeforfølgning til granskingsutvalget. Komiteen mener likevel at granskingskommisjonen gjennom dialog med politiet og påtalemyndigheten må påse at informasjonsinnhentingen ikke skader eller vanskeliggjør etterforskningsarbeidet.

Kommisjonens behandling av opplysninger

Komiteen ser at granskingskommisjonen som ledd i sitt arbeid vil behandle betydelige mengder informasjon, herunder opplysninger underlagt taushetsplikt, personopplysninger og potensielt opplysninger som er graderte etter sikkerhetsloven. Det må påses at kommisjonens medlemmer og sekretariat har taushetsplikt, at kommisjonen har rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger, og at sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen gis anvendelse i den utstrekning den passer, jf. sikkerhetsloven § 1-4.

Komiteen viser videre til at det må fastsettes bestemmelser om dokumentinnsyn, og mener at offentleglova bør gjelde som utgangspunkt. Av hensyn til granskingskommisjonens uavhengighet bør imidlertid kommisjonens avgjørelser i innsynssaker være endelige og ikke kunne påklages. For så vidt gjelder krav om innsyn i dokumenter som kommisjonen har innhentet fra forvaltningen, mener komiteen at kommisjonen ikke skal gi innsyn i disse, men at det bør gjelde en tilsvarende ordning som etter Stortingets regler om dokumentinnsyn § 9. For øvrig viser komiteen til vurderingstemaene som fremgår i Dokument 21 (2020–2021) punkt 5.4.10.

Komiteen mener videre at arkivlova bør gis anvendelse for granskingskommisjonen, med de tilpasninger som anses nødvendige. Herunder mener komiteen at det må sikres at kommisjonens arbeid arkiveres, og at arkivet overleveres Nasjonalarkivet når kommisjonens arbeid er avsluttet, med nødvendige klausuleringer og markeringer av sensitive opplysninger.

Prosessuelle rettigheter for personer som berøres av granskingen

Komiteen ser at enkeltpersoner kan bli gjenstand for granskingskommisjonens undersøkelse. I denne sammenhengen viser komiteen til Dokument 21 (2020–2021) punkt 5.4.6, der følgende fremgår:

’Fordi kommisjonens rapport fremstår som en endelig fremstilling av et faktum, er det viktig at kommisjonen underveis i prosessen, i den grad det er mulig, lar de som berøres av granskingen, få komme til orde og få innsyn i det som kan føre til kritikk mot dem. Deres syn bør få komme til uttrykk i den endelige granskingsrapporten.’

Komiteen mener at personer som berøres av granskingen, bør gis prosessuelle rettssikkerhetsgarantier, og at dette må ivaretas i presidentskapets forslag til særlov. Dette ivaretar hensynet til den som blir berørt av undersøkelsen, men bidrar også til granskingens kvalitet og troverdighet.

Lovregulering

Som det fremgår ovenfor, mener komiteen at granskingskommisjonen bør utstyres med nødvendige virkemidler, blant annet for informasjonsinnhenting og informasjonsbehandling, som forutsetter hjemmel i lov. Formålet med loven vil være å gi kommisjonen tilgang på de opplysninger som er nødvendige for å få utført arbeidet i henhold til mandatet og å regulere de øvrige rettslige rammene for kommisjonens arbeid. Komiteen mener derfor at Stortingets presidentskap bør legge frem lovforslag som gir bestemmelser om informasjonstilgang, behandling av opplysninger, saksbehandling som ivaretar enkeltpersoner undersøkelsen retter seg mot, samt om i hvilken utstrekning annen lovgivning skal gjelde, herunder blant annet sikkerhetsloven, offentleglova og arkivlova.»

Kommisjonens organisasjonsform

Hensynet til kommisjonens uavhengighet og vide mandat tilsier at kommisjonen etableres som et selvstendig, midlertidig, eksternt organ tilknyttet Stortinget, slik at kommisjonen ikke organisatorisk formelt er en del av Stortinget. Det er derfor nødvendig å fastsette bestemmelser som regulerer de ansattes rettigheter, økonomiforvalting og utveksling av dokumenter med Stortinget om internadministrative forhold og budsjett. I Prop. 96 S (2025–2026) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2026 er det foreslått opprettet et nytt budsjettkapittel «Kap. 55 Granskningskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene».

Høring av lovforslaget

Et høringsnotat ble publisert på www.stortinget.no 27. mars 2026 med frist for høringsinnspill 23. april 2026. Det innkom seks innspill til høringsnotatet, herunder en henvendelse til presidentskapet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. De øvrige innspillene er fra Høyesterett, Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet (oversendt fra justisministeren), forsvarsministeren, Nasjonalarkivet og partiet Rødts stortingsgruppe.

Høringsinnspillet fra Høyesterett er av lovteknisk karakter, og er innarbeidet i forslag til § 8. Høringsinnspillet fra Lovavdelingen er av både lovteknisk og materiell karakter. De lovtekniske merknadene og forslag til presiseringer er i all hovedsak innarbeidet enten i utkast til lovvedtak eller i merknadene til de aktuelle lovbestemmelsene. Innspillene av materiell karakter er drøftet nærmere på de relevante punktene i innstillingen.

Høringsinnspillet fra forsvarsministeren gjelder forslag til bestemmelse om kommisjonens behandling av sikkerhetsgradert og beskyttet informasjon (§ 10 tredje ledd i høringsnotatet og § 13 tredje ledd i lovutkastet). Det understrekes fra statsrådens side at granskingskommisjonen skal ha tilgang til all sikkerhetsgradert informasjon som kommisjonen har tjenstlig behov for, og at han vil pålegge tjenesten å etterleve sin plikt om å dele alt materiale som kan ha betydning for gjennomføring av kommisjonens arbeid. Samtidig er det sentralt at kommisjonen ikke får mer informasjon enn det som er nødvendig for arbeidet, og den ordlyden som var foreslått i høringsnotatet på dette punkt, støttes derfor. Samtidig mener forsvarsministeren at det bør inntas en bestemmelse om at informasjon som er innhentet for etterretningsformål gjennom metodebruk etter etterretningstjenesteloven kapittel 6, ikke skal kunne utleveres til kommisjonen.

Innspillet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen gjelder samme bestemmelse, og det pekes spesifikt på forslag til ordlyd i § 10 tredje ledd:

«Kommisjonen skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og fremmede makter og ikke søke innsyn i sikkerhetsgradert informasjon i større utstrekning enn nødvendig.»

Komiteen peker på at den foreslåtte ordlyden kan gi forvaltningen et visst argumentasjonsrom for ikke å utlevere opplysninger, selv om dette antas å ikke være slik bestemmelsen er ment å forstås.

Nasjonalarkivet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at avlevering bør skje til Nasjonalarkivet fremfor stortingsarkivet og viser blant annet til sin erfaring med kommisjonsarkiv. Nasjonalarkivet viser ellers til at det ut ifra et brukerperspektiv er viktig at arkivet kan benyttes uten at den enkelte må rekonstruere arkivmaterialet, og at alle innhentede dokumenter bør overleveres uavhengig av hvor de er innhentet fra.

Innspillet fra Rødts stortingsgruppe tar opp flere forhold:

• Det bør overveies å gi granskingskommisjonen mulighet til å motta informasjon innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler.

• Informasjon mottatt av kommisjonen bør kunne benyttes i etterfølgende tilsynssaker. Det er betenkelig om informasjon om faktiske forhold som kommer fram gjennom kommisjonens undersøkelser, ikke skal kunne føre til reaksjoner mot ansvarlige for ukultur i forvaltningen.

• Formuleringen i lovforslaget i høringsnotatet § 10 tredje ledd er uheldig og kan gi informasjonseier et stort rom til å utøve press overfor kommisjonen til å avstå fra å søke innsyn, jf. nærmere omtale av denne bestemmelsen ovenfor.

• Rødt støtter at stortingsarkivet skal være bevaringsinstitusjon og at det skal kunne klages på avgjørelser om avslag på innsyn i arkivet etter at kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. Rødt mener imidlertid at det er uheldig at det legges opp til at Stortingets presidentskap er siste klageinstans, og at det bør opprettes et eksternt innsynsutvalg som skal avgi rådgivende uttalelser til presidentskapet.

Mottatte skriftlige innspill er publisert på www.stortinget.no. I forbindelse med en gjennomgang av lovutkastet på kommisjonens første møte 5. mai 2026 mottok Stortingets administrasjon enkelte ytterligere innspill til lovutkastet, blant annet når det gjelder reguleringen av innsyn i kommisjonens dokumenter og adgang til å gjennomføre undersøkelser i forvaltningen.

Videre var bestemmelsene som er tatt inn i loven som følge av at kommisjonen skal organiseres som et eksternt organ for Stortinget, jf. omtale under punkt 1.4, ikke en del av høringen, og er utarbeidet i etterkant. Dette gjelder § 2, § 14 første ledd bokstav e og §§ 18 og 19.

Stortingsoppnevnte granskingskommisjoner er ikke underlagt et generelt regelverk. De er heller ikke omfattet av lovgivningen som gjelder for forvaltingsorganer. Det er derfor nødvendig å gi regler om taushetsplikt, habilitet, offentlighet og innsyn, arkiv, forholdet til sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen mv. I tillegg vil det, i likhet med det som vil være tilfelle for regjeringsoppnevnte granskingsutvalg og -kommisjoner, være behov for særregulering som sikrer kommisjonen nødvendig informasjonstilgang. Det vises for eksempel til lov 4. desember 2020 nr. 136 om informasjonstilgang m.m. for den uavhengige kommisjonen som skal gjennomgå og evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien i Norge (Koronakommisjonen), lov 20. desember 2022 nr. 97 om lov om informasjonstilgang m.m. for Ekstremismekommisjonen og lov 9. juni 2023 nr. 26 om informasjonstilgang m.m. for det uavhengige utvalget som skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken og foreta en gjennomgang av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Baneheia-utvalget).

Det følger av Stortingets forretningsorden § 19 tredje ledd at Stortinget skal fastsette de nærmere prosedyrene for kommisjonens arbeid, og at mandatet må sikre at retten til kontradiksjon og etterprøvbarhet ivaretas. Videre må mandatet avklare om og i hvilken utstrekning bestemmelser i forvaltningsloven, offentleglova, sikkerhetsloven og arkivlova skal gjelde. Det bør også vurderes om kommisjonen har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig tilgang til opplysninger og dokumenter og til å behandle personopplysninger. Det følger av § 19 fjerde ledd at alle har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av kommisjonens arbeid. Den som er berørt av granskingen, kan få dekket nødvendige kostnader når særlige grunner taler for det.

Som følge av at kommisjonen etableres som et selvstendig eksternt organ for Stortinget, jf. nærmere omtale under pkt. 1.4, er det i tillegg behov for enkelte regler om administrative forhold.

Innledning

Utgangspunktet for arbeidet med loven har vært å legge til rette for kommisjonens arbeid slik at sannheten kommer frem, samtidig som grunnleggende prinsipper om rettssikkerhet, personvern og taushetsplikt overholdes.

Lovforslaget har blant annet bygget på lovarbeider fra tidligere granskingskommisjoner og -utvalg. Samtidig er mandatene for slike kommisjoner og utvalg svært ulike, noe som gjør at det kan være krevende å overskue alle problemstillinger som kan oppstå i arbeidet. I den grad det foreliggende lovforslaget ikke dekker alle kommisjonens behov for lovhjemler, forutsettes det at kommisjonen tar opp spørsmålet om behov for å foreslå eventuelle endringer i loven med Stortingets presidentskap.

Kapittel 1 Formål, mandat og habilitet

Lovens formål

Presidentskapet foreslår at loven i § 1 får en formålsbestemmelse som slår fast at formålet med loven er å gi granskingskommisjonen tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å få utført sine oppgaver i henhold til mandatet. Loven regulerer også de rettslige rammene for kommisjonens arbeid.

Kommisjonens oppgaver

Med bakgrunn i at kommisjonen etableres som et selvstendig eksternt organ for Stortinget, foreslår presidentskapet at kommisjonens oppgaver reguleres i lovens § 2. Det fremgår av bestemmelsen at kommisjonen skal undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, i tråd med særskilt mandat fastsatt av Stortinget. Det foreslås også uttrykkelig presisert at kommisjonen utfører sine oppgaver selvstendig og uavhengig av Stortinget.

Habilitet

Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at det må anvendes «et skjerpet habilitetskrav basert på domstolloven §§ 106 og 108». Når komiteen viser til et «skjerpet» krav, er det et uttrykk for at domstollovens regler er strengere enn habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6, som gjelder i forvaltningen. Det forutsettes at dette skal gjelde både medlemmer og sekretariat.

Presidentskapet foreslår på denne bakgrunn i § 3 at domstollovens habilitetsregler skal gjelde tilsvarende for kommisjonens medlemmer og de som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. I tillegg til sekretariatet vil dette omfatte andre personer som yter bistand til kommisjonen, som for eksempel innleide konsulenter eller andre oppdragstakere. Domstolloven §§ 106 og 108 regulerer hvem som kan være «dommer», mens forvaltningslovens regler om habilitet gjelder for offentlige tjenestepersoner både når vedkommende tilrettelegger grunnlaget for en avgjørelse og når vedkommende treffer en avgjørelse. Presidentskapet bemerker derfor at den strengere habilitetsnormen forutsettes å gjelde for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, også når de tilrettelegger grunnlaget for kommisjonens arbeid.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen presiserer i Innst. 160 S (2025–2026) at når domstolloven bruker begrepet «part», så skal dette omfatte «enhver som får sitt forhold undersøkt av kommisjonen». Dette er tilsvarende definisjon som foreslås brukt for «berørte» i forslagets § 17 om særlige rettigheter til «berørte».

Domstollovens regler om avgjørelse av habilitetsspørsmål kan ikke overføres direkte til en granskingskommisjon. Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at kommisjonen selv avgjør spørsmål om habilitet som oppstår underveis i arbeidet, men har ellers ikke gitt anvisning på saksbehandlingsregler. Presidentskapet foreslår at dette løses ved å gi saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 8 om avgjørelse av habilitet anvendelse for kommisjonen så langt de passer.

For det tilfellet at spørsmålet om inhabilitet for kommisjonens medlemmer oppstår underveis i arbeidet, vises det til NOU 2009:9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner pkt. 23.3.4 om denne problemstillingen:

«Oppdages eller oppstår inhabiliteten underveis i undersøkelsen, kan den håndteres på to måter. Enten ved en absolutt regel om at vedkommende fratrer fullstendig, eller ved en relativ regel hvor vedkommende fratrer i behandlingen av de spørsmål hvor den særlige tilknytningen foreligger.

Det kan være mange delspørsmål i en undersøkelse, og etter lovutvalgets syn vil en absolutt regel ikke være hensiktsmessig. Et medlem vil etter en samlet vurdering kunne fratre fra deler av sakskomplekset så sant det er mulig å isolere virkningen av det konkrete nærhetsforholdet. Praksis har vist at slik delvis fratredelse kan gi en tilfredsstillende løsning. Men et inhabiliserende forhold vil lett vil kunne være av en slik art at vedkommende etter omstendighetene må fratre fra hele utredningsarbeidet.»

I tråd med disse vurderingene foreslår presidentskapet at det ikke skal gjelde en absolutt regel om fratredelse, men det forutsettes at kommisjonen selv vurderer om eventuelle inhabiliserende forhold som avdekkes underveis, kan tilsi at et medlem bør trekke seg fra arbeidet. Ved Stortingets vedtak 15. april 2026 fikk presidentskapet fullmakt til å løse medlemmer fra kommisjonen og oppnevne nye medlemmer til kommisjonen. Det forutsettes at navn på nye medlemmer avklares med partigruppene på Stortinget.

Kommisjonens tilgang til informasjon

Adgang til å gi opplysninger til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt

Det fremgår av Innst. 160 S (2025–2026) at det forutsettes at kommisjonen innenfor sitt granskingsmandat gis uinnskrenket tilgang til alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt. Presidentskapet legger til grunn at kommisjonen vil få tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å levere i henhold til mandatet, og at dette i all hovedsak vil skje på frivillig grunnlag. Dette er i tråd med erfaringer fra tidligere granskingskommisjoner og -utvalg. Presidentskapet anser det derfor ikke nødvendig å foreslå en generell lovbestemt plikt til å avgi forklaring eller fremlegge opplysninger overfor kommisjonen. Presidentskapet foreslår i stedet at en slik plikt først inntrer etter et særlig pålegg fra kommisjonens side. Dette er nærmere omtalt under punkt 3.3.3.

I kommisjonens mandat er det presisert at offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse for saken, og at Stortinget ber regjeringen bruke den kompetansen den har etter gjeldende lovgivning og vil få etter særloven til å frita nåværende og tidligere statsansatte for taushetsplikt overfor kommisjonen. Presidentskapet foreslår i forlengelsen av dette at det fastslås i § 4 at enhver uten hinder av taushetsplikt kan gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for at den skal få utført sine oppgaver. Lignende bestemmelser er tatt inn i flere lover om informasjonstilgang for offentlig oppnevnte utvalg eller kommisjoner, eksempelvis lov 4. desember 2020 nr. 136 (Koronakommisjonen), lov 20. desember 2022 nr. 97 (Ekstremismekommisjonen) og lov 9. juni 2023 nr. 26 (Baneheia-utvalget).

Fritak fra taushetsplikten etter bestemmelsen gjelder kun i den utstrekning det er «nødvendig» for at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver, og det må vurderes om det vil være tilstrekkelig for kommisjonen å motta anonymiserte opplysninger. Det er derfor viktig at kommisjonen gir klare og konkrete forespørsler når den anmoder om informasjon, med angivelse av formål og klare føringer om hva som vil være relevant, slik at den som skal gi informasjon, settes i stand til å gjøre nødvendighetsvurderingen. Dersom kommisjonen blir kontaktet av organer som vurderer å gi opplysninger, bør kommisjonen bistå med veiledning i vurderingen av om nødvendighetsvilkåret er oppfylt.

Dersom taushetsplikten følger av en mellomstatlig overenskomst eller traktat, må man i utgangspunktet ta stilling til om den aktuelle overenskomsten eller traktaten åpner for å gi de aktuelle opplysningene til kommisjonen.

Det legges til grunn at kommisjonen ikke vil ha behov for tilgang til opplysninger som er innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler. Slike opplysninger kan etter straffeprosessloven § 216 i første ledd bare utleveres til de formålene som er listet opp i bestemmelsen, jf. også Høyesteretts dom HR-2020-1263-A. Fritak fra taushetsplikten etter forslaget til § 4 omfatter derfor ikke opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll. Det samme gjelder opplysninger som etter politiregisterloven er sperret, siden sperrede opplysninger bare kan brukes til det formål som gjorde at de ikke ble slettet, jf. politiregisterloven § 52.

Presidentskapet understreker i den forbindelse at kommunikasjonskontroll er et inngripende etterforskningsvirkemiddel som politi- og påtalemyndigheten besitter. Det er strengt regulert ved særbestemmelser i straffeprosesslovgivningen både hvordan informasjon kan innhentes og hvordan den kan benyttes i ettertid. Ved bruk av slike metoder, gjøres det unntak fra en rekke grunnleggende rettslige prinsipper, og bruken reiser prinsipielle problemstillinger i skjæringspunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, rettssikkerhet, integritet og personvern. Granskningskommisjonen skal ikke ta stilling til straffbare forhold for enkeltpersoner, og presidentskapet kan ikke se at kommisjonen har et berettiget behov for innsyn i denne typen opplysninger. Spørsmålet om innsyn i gradert informasjon, herunder overvåkings- og etterretningsinformasjon i EOS-tjenenestene, er særskilt regulert i § 13 fjerde ledd.

Det følger videre av Innst. 160 S (2025–2026) at kommisjonen ikke skal kunne kreve fremlagt informasjon om betroelser til særskilte yrkesutøvere som nevnt i tvisteloven § 22-5. Tilsvarende regel om bevisforbud følger av straffeprosessloven § 119. Bestemmelsene oppstiller et bevisforbud for forklaringer fra de opplistede yrkesutøverne, med mindre den som har krav på hemmelighold, samtykker i at forklaringen gis. Formålet med bestemmelsen er at man skal kunne søke profesjonell hjelp uten å risikere at de opplysningene som gis, skal bli gjort kjent for andre. Presidentskapet foreslår at det presiseres i § 4 andre punktum at fritaket fra taushetsplikten ikke omfatter opplysninger som omfattes av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5.

Adgang til å gjennomføre undersøkelser i forvaltningen

Presidentskapet viser til at kommisjonen har tatt opp behovet for selv å kunne gjennomføre undersøkelser i forvaltningen, for eksempel gjennom direkte tilgang til å søke i arkiver. Kommisjonen viser blant annet til at det å jobbe ut ifra offentlige journaler og tilsendte dokumentlister både vil kunne være tidkrevende og gi mangelfull informasjon.

Presidentskapet foreslår på denne bakgrunn i § 5 at kommisjonen gis en hjemmel til uten hinder av taushetsplikt å kunne foreta de undersøkelser som den finner nødvendig for at kommisjonen skal få utført sine oppgaver i henhold til mandatet, men at slike undersøkelser avgrenses til å gjelde utenrikstjenesten. Avgrensningen er begrunnet med at utenrikstjenesten ligger innenfor kjernen av kommisjonens mandat. En generell hjemmel til å selv gjøre undersøkelser i hele forvaltningen vil etter presidentskapets syn være for vidtrekkende i lys av mandatet. I tillegg til Utenriksdepartementet vil hjemmelen omfatte undersøkelser hos utenriksstasjonene og underlagte virksomheter, herunder Norad. I den grad det skulle oppstå spørsmål om innsyn i ansattes e-postkasser e.l., forutsettes det at kommisjonen følger de regler som gjelder etter forskrift om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse og annet elektronisk lagret materiale.

Innsyn i andre forvaltningsorganers opplysninger vil normalt løses gjennom anmodninger om innsyn fra kommisjonen. Presidentskapet viser til at det av mandatet følger at offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse i saken, og at det i dette også ligger en veiledningsplikt overfor kommisjonen når det gjelder å finne frem til relevant informasjon. Når det gjelder tilgang til opplysninger fra overvåknings- og sikkerhetstjenestene, vises det til den foreslåtte særreguleringen i § 13 fjerde ledd.

Adgang til å gi pålegg om forklaringsplikt og fremleggelse av dokumenter og andre gjenstander

Forklarings- og sannhetsplikt

I Innst. 160 S (2025–2026) er det forutsatt at kommisjonen skal kunne kreve fremlagt opplysninger og pålegge noen å avgi forklaring for kommisjonen, dersom slik informasjon ikke gis frivillig. Kontroll- og konstitusjonskomiteen uttaler blant annet at kommisjonen skal kunne kreve fremlagt opplysninger fra private rettssubjekter som ikke lenger er tilknyttet forvaltningen, eller fra personer som er eller har vært involvert i private virksomheter eller prosjekter med tilknytning til utenrikstjenesten. Basert på føringene i innstillingen har presidentskapet vurdert om det bør lovreguleres en generell plikt til å møte og forklare seg og å fremlegge opplysninger i form av dokumenter eller andre gjenstander for kommisjonen. Dette vil i tilfelle utløse en straffesanksjonert sannhetsplikt, jf. straffeloven § 221 første ledd bokstav c. Det følger av denne bestemmelsen at det er straffbart å gi uriktige opplysninger til offentlig myndighet under forklaringsplikt.

For nyere regjeringsoppnevnte kommisjoner og utvalg har det ikke vært ansett som nødvendig å lovregulere særlige hjemler for pålegg om å avgi forklaring og fremlegge opplysninger på annen måte.

Når det gjelder stortingsoppnevnte granskingskommisjoner, ble det derimot for både Lund-kommisjonen, Mehamn-kommisjonen og Scandinavian Star-kommisjonen vedtatt egne lovbestemmelser om møte- og vitneplikt. Det framgår imidlertid av rapportene fra alle tre kommisjoner at det i praksis ikke ble nødvendig å pålegge vitner møte- eller forklaringsplikt. De vitnene som ble innkalt, møtte og var villige til å forklare seg, jf. Lund-kommisjonen i Dokument nr. 15 (1995–1996), rapport fra Mehamn-ulykken, jf. Dokument nr. 24 (2004–2005) og Innst. S. nr. 125 (2005–2006), samt Scandinavian Star, jf. (Dokument 18 (2016–2017).

Det følger av domstolloven § 43 andre ledd første punktum at

«En granskingskommisjon, et kontrollutvalg eller et annet særskilt organ som er oppnevnt av Kongen, Stortinget eller et departement eller en statsforvalter for å granske faktiske forhold med sikte på å avdekke lovbrudd eller kritikkverdige forhold, kan kreve bevisopptak ved domstolene etter § 44».

Mandatet til den aktuelle kommisjonen omfatter blant annet å «avdekke kritikkverdige forhold», selv om det forutsettes at enkeltpersoners ansvar ikke skal være et tema for kommisjonen. Presidentskapet antar derfor at kommisjonen vil kunne kreve bevisopptak for domstolene i en situasjon hvor den ikke oppnår tilgang til nødvendig informasjon frivillig. En slik fremgangsmåte er imidlertid relativt tungvint og ressurskrevende.

I tråd med erfaringer fra tidligere granskingskommisjoner og -utvalg mener presidentskapet det må kunne antas at kommisjonen vil få tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å levere i henhold til mandatet, og at dette i all hovedsak vil skje på frivillig grunnlag. Det må kunne legges til grunn at både regjeringen, forvaltningen og øvrige statsansatte samt eventuelle private virksomheter og enkeltpersoner vil samarbeide med kommisjonen og gi de opplysninger som kommisjonen ber om. Dette taler for at det ikke er behov for å lovfeste en generell møte- og forklaringsplikt eller en generell plikt til å fremlegge opplysninger på annen måte.

Presidentskapet bemerker videre at dersom en enkelt arbeidstaker ikke samarbeider frivillig, vil også tilgang til informasjon kunne gis i kraft av arbeidsgivers styringsrett. Det klare utgangspunktet vil være at det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge en ansatt å samarbeide med en offentlig oppnevnt granskingskommisjon.

Presidentskapet legger etter dette til grunn at det primært vil være aktuelt å pålegge private rettssubjekter opplysningsplikt overfor kommisjonen. Presidentskapet understreker at det å pålegge privatpersoner å utlevere informasjon, herunder å oppstille en plikt til å forklare seg som innebærer sannhetsplikt under straffansvar, er et inngripende virkemiddel som har en side mot retten til privatliv beskyttet i Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Selv om kommisjonen ikke skal ta stilling til rettslig ansvar eller spørsmål om straff for enkeltpersoner, vil en generell plikt til å avgi forklaring og fremlegge dokumenter mv. også ha en side mot retten til rettferdig rettergang og selvinkrimineringsvernet i EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 3.

Samtidig oppfatter presidentskapet at det er en klar forutsetning i Innst. 160 (2025–2026) at kommisjonen skal kunne pålegge enkeltpersoner forklaringsplikt og kreve fremlagt dokumenter mv. som den mener er nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver i henhold til mandatet, der dette ikke skjer frivillig. For å balansere de ulike hensynene, foreslår derfor presidentskapet ikke en generell lovbestemt plikt til å avgi forklaring eller fremlegge dokumenter eller andre gjenstander for kommisjonen, men at en slik plikt først vil inntre etter et særlig pålegg fra kommisjonens side.

Presidentskapet mener det heller ikke bør gjelde en straffesanksjonert sannhetsplikt for de som anmodes av kommisjonen om å gi muntlige forklaringer eller fremlegge dokumenter mv., og gir slike opplysninger frivillig. Presidentskapet har derfor utformet forslaget til lovbestemmelser i §§ 6 til 9 i tråd med dette. Dersom kommisjonen mener det er sentralt at bestemte personer forklarer seg under straffesanksjonert sannhetsplikt, forutsettes det at den benytter adgangen til å gi pålegg om å avgi forklaring i medhold av § 6 i lovutkastet.

Kommisjonens adgang til å gi pålegg

Det påpekes i Innst. 160 S (2025–2026) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen at pålegg om forklaringsplikt bare skal kunne gis dersom det anses som nødvendig og forholdsmessig, «hensyntatt belastningen for den som skal avgi forklaringen og forklaringens antatte verdi for granskingen». Presidentskapet foreslår derfor at kommisjonens mulighet til å gi pålegg rammes nærmere inn, for å sikre at disse hensynene blir ivaretatt. Kommisjonen gis etter dette i § 6 første ledd mulighet til å gi pålegg om forklaringsplikt og fremleggelse av dokumenter og andre gjenstander som antas å ha betydning for utførelsen av kommisjonens oppgaver. Slikt pålegg skal gis ved kjennelse, og det foreslås regulert at de rettssikkerhetsgarantiene som følger av nærmere angitte regler i tvisteloven om bevisforbud og bevisfritak, skal gjelde så langt de passer. Dette innebærer blant annet at kommisjonen skal vurdere forholdet til reglene om bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt av parten og bevisfritak for belastende personopplysninger.

Deler av mandatet til granskingskommisjonen innebærer i tillegg at kommisjonen vil kunne anse det nødvendig å innhente opplysninger fra personer som er under pågående politietterforskning for forhold og prosesser som har berøringspunkter med det kommisjonen skal undersøke. Presidentskapet bemerker i den forbindelse at dersom en person har status som mistenkt eller siktet i en pågående straffesak, samtidig som vedkommende blir pålagt å forklare seg for granskingskommisjonen, risikerer man at en usann forklaring vil være straffri blant annet overfor politiet, mens samme forklaring overfor granskingskommisjonen vil være straffbar. Dette kan være uheldig av hensyn til selvinkrimineringsvernet, jf. SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g og EMK artikkel 6 nr. 1. Selv om det i lovforslaget § 11 uttrykkelig fremgår at opplysninger kommisjonen har mottatt ikke kan brukes som bevis i en straffesak (eller sivil sak eller som dokumentasjon i tilsynssaker), foreslås det i tillegg regulert i § 9 at den som er mistenkt, ikke kan straffes for uriktig forklaring om det forhold mistanken mot vedkommende gjelder. Det vises i den forbindelse til straffeloven § 221 andre ledd første punktum.

Det kan heller ikke etter presidentskapets syn utelukkes at problemstillingen knyttet til forklaringsplikt og eventuelt straffansvar ved usann forklaring, og de sider dette har til retten til å ikke inkriminere seg selv, vil aktualisere seg for flere enn de personene som på det aktuelle tidspunktet er mistenkt eller siktet i en pågående etterforskning. Det forutsettes derfor at begrepet «mistenkt» i straffeloven § 221 andre ledd første punktum i denne sammenhengen skal forstås slik at den personkretsen som faller inn under bestemmelsen, også vil kunne omfatte personer som blir mistenkt eller siktet i straffeprosesslovens forstand på et senere tidspunkt, på bakgrunn av de forhold kommisjonens undersøkelser gjelder. Det foreslås derfor presisert at straffansvar for uriktig forklaring skal bortfalle dersom vedkommende først senere får status som mistenkt.

Kommisjonens behandling av og utlevering av informasjon

Taushetsplikt

Presidentskapet foreslår i § 10 første ledd at medlemmene av kommisjonen og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, skal ha taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet, og etter at kommisjonen har avsluttet sin virksomhet.

Det foreslås videre at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke skal gjelde. Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for «at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jf. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.»

Det fremgår av mandatet at kommisjonens oppgave ikke er å ta stilling til rettslig ansvar for enkeltpersoner, herunder ta stilling til om det er foretatt noe straffbart. I forlengelsen av dette anses det derfor i utgangspungspunktet lite aktuelt at kommisjonen skal anmelde noen til politiet eller gi opplysninger til kontrollmyndigheter om lovbrudd ut ifra allmenne hensyn.

For å ta høyde for at det i § 9 foreslås regulert at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, foreslår presidentskapet likevel at det i forslag til § 10 første ledd tredje punktum presiseres at taushetsplikten ikke er til hinder for at kommisjonen anmelder eller gir opplysninger til påtalemyndigheten om uriktige forklaringer for kommisjonen, jf. § 9 og straffeloven § 221. Presidentskapet understreker at det vil være opp til påtalemyndigheten å etterforske forholdet nærmere og eventuelt ta ut tiltale.

Presidentskapet foreslår videre at dersom kommisjonen mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal de strengere reglene gjelde. Det foreslås samtidig å fastsette at tilsvarende skal gjelde etter at materialet har blitt avlevert til statlig bevaringsinstitusjon.

Kommisjonens rapporter skal være offentlige, med mindre særlige hensyn tilsier at de helt eller delvis bør være taushetsbelagte, jf. Stortingets forretningsorden § 19 siste ledd. Presidentskapet forutsetter at kommisjonen ved utarbeidelsen av sin rapport, i balansen mellom åpenhet og taushetsplikt, vil håndtere presentasjonen av de mottatte opplysningene som er undergitt taushetsplikt, på en forsvarlig måte. Taushetsbelagte opplysninger skal ikke kunne gjengis i den offentlige rapporten med mindre de er tilstrekkelig anonymiserte eller det foreligger samtykke. Offentliggjøring av sikkerhetsgraderte opplysninger forutsetter at avsenderorganet treffer beslutning om avgradering. Dersom forhold ikke kan beskrives uten at taushetsbelagte opplysninger omtales, bør disse skilles ut i et vedlegg som er unntatt offentlighet og eventuelt også gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.

Regjeringsnotater er ikke omfattet av lovbestemt taushetsplikt, men også ved eventuell omtale av opplysninger hentet fra slike dokumenter bør hensynet til fortrolighet og åpenhet balanseres, herunder bør det unngås å bruke direkte sitater.

Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak eller sivil sak

Presidentskapet foreslår i § 11 at opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av §§ 4 og 6, ikke kan benyttes som bevis i en straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Av hensyn til selvinkrimineringsvernet uttaler kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 160 S (2025–2026) at forklaringer som blir avgitt til kommisjonen under forklaringsplikt eller straffesanksjonert sannhetsplikt, ikke skal kunne brukes som ledd i pågående eller senere straffeforfølgning.

Presidentskapet understreker at det er sentralt at kommisjonen sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at det legges til rette for at forklaringene som gis til kommisjonen, blir mest mulig fullstendige. Presidentskapet foreslår derfor at forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak eller sivil sak eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjon mot enkeltpersoner, ikke skal være avgrenset til situasjoner hvor det er pålagt forklaringsplikt, slik kommisjonen gis adgang til etter lovforslaget § 6, men gjelde generelt for forklaringer som gis kommisjonen. Uten et slikt forbud mot senere bruk av opplysningene til andre formål kan det tenkes at personer med relevante opplysninger ikke frivillig vil gi opplysninger til kommisjonen i frykt for at opplysningene kan brukes i rettssaker eller tilsynssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær. Det ble i høringsrunden fra partiet Rødt pekt på at det er betenkelig om informasjon om faktiske forhold som kommer fram gjennom kommisjonens undersøkelser, ikke skal kunne føre til reaksjoner mot ansvarlige for ukultur i forvaltningen. Presidentskapet mener imidlertid at hensynet til å sikre kommisjonen best mulig tilgang til informasjon må veie tyngst i denne sammenheng. Presidentskapet understreker at en slik regel ikke er til hinder for at påtalemyndigheten eller tilsynsorganet selv iverksetter undersøkelser og innhenter informasjon på selvstendig grunnlag, på bakgrunn av kommisjonens arbeid og rapport.

Presidentskapet bemerker videre, som en konsekvens av at det i § 9 er foreslått regulert at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, at bevisforbudet i § 11 ikke er til hinder for at det i en straffesak som gjelder uriktig forklaring etter straffeloven § 221, føres bevis om innholdet i forklaringer som er avgitt til kommisjonen. Presidentskapet understreker at dette unntaket ikke omfatter opplysninger som er gitt frivillig til kommisjonen.

Behandling av personopplysninger

Presidentskapet foreslår i § 12 en bestemmelse som gir kommisjonen et særskilt rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger.

Forslaget innebærer at kommisjonen kan behandle personopplysninger som er nødvendige for å oppnå formålet med kommisjonens arbeid, uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Dette vil kunne være opplysninger kommisjonen innhenter direkte fra enkeltpersoner eller virksomheter, men også personopplysninger som innhentes fra forvaltningen og andre offentlige instanser, og som innebærer en viderebehandling av personopplysninger. Det foreslås at behandlingen kan omfatte opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 (særlige kategorier av personopplysninger) og artikkel 10 (personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser).

Selv om deler av kommisjonens arbeid vil kunne innebære behandling av personopplysninger, herunder behandling av særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser, vurderer presidentskapet at samfunnsnytten av det granskingsarbeidet som skal utføres, må anses som så stor at dette kan anses som forholdsmessig.

Behandling av sikkerhetsgraderte og beskyttete opplysninger

Det forutsettes i Innst. 160 S (2025–2026) at kommisjonen skal kunne få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon og informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen. Dette forutsetter at kommisjonen har forsvarlige rutiner for behandling av slik informasjon.

Presidentskapet foreslår derfor i § 13 bestemmelser som gjør sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens krav til beskyttelse av informasjon gjeldende for kommisjonen. I lys av kommisjonens midlertidige karakter foreslås ikke øvrige bestemmelser i sikkerhetsloven gjort gjeldende for kommisjonen, og det legges til grunn at Stortingets administrasjon kan stille graderte informasjonssystemer mv. til disposisjon for organisasjonen uten at kommisjonen må bygge opp en egen sikkerhetsorganisasjon mv. for dette formål. I tillegg foreslås det at kommisjonens medlemmer, sekretariat eller andre som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, underlegges sikkerhetslovens krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon. På tilsvarende måte som for andre eksterne organer for Stortinget, foreslås det at Stortingets administrasjon skal være klareringsmyndighet, og at Stortingets presidentskap er klageinstans for vedtak truffet av Stortingets administrasjon. Det foreslås at Stortingets administrasjon autoriserer kommisjonens leder, og at kommisjonens leder autoriserer øvrige kommisjonsmedlemmer og personer som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen.

Presidentskapet foreslår videre i § 13 tredje ledd en generell bestemmelse om at kommisjonen skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og fremmede makter og ikke søke innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger i større utstrekning enn nødvendig. Bestemmelsen er i motsetning til fjerde ledd ikke avgrenset til å gjelde opplysninger som finnes i de hemmelige tjenestene, men gjelder også graderte opplysninger som finnes i andre virksomheter, som departementene og Statsministerens kontor. Bestemmelsen er ment som en påminnelse til kommisjonen om at det er særskilte hensyn som gjør seg gjeldende når det søkes innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger, og at det kan ha alvorlige skadefølger dersom slike opplysninger blir kjent for uvedkommende. Presidentskapet presiserer at formuleringen ikke innebærer noen begrensning i kommisjonens tilgang på denne typen informasjon. I tråd med innspill til høringsnotatet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen understreker presidentskapet at bestemmelsen ikke gir forvaltningen et rettsgrunnlag for å nekte utlevering av sikkerhetsgraderte opplysninger til kommisjonen.

Presidentskapet viser til at forsvarsministeren i sitt høringsinnspill, i tillegg til å uttrykke støtte til nevnte regulering, har foreslått et uttrykkelig unntak for innsyn i opplysninger som er innhentet for etterretningsformål gjennom metodebruk etter lov om etterretningstjenesten kapittel 6. Presidentskapet mener at et slikt generelt unntak i for stor utstrekning vil innskrenke kommisjonens tilgang til informasjon, og går derfor ikke videre med dette forslaget.

Samtidig ser presidentskapet at det i lys av etterretningstjenestens samfunnsoppdrag er et legitimt behov for beskyttelse av særlig sensitiv informasjon, slik som opplysninger om kilder, metodebruk og informasjon mottatt fra samarbeidende land. For å sikre at kommisjonen får tilgang på den informasjonen den har behov for, samtidig som hensynet til rikets sikkerhet ivaretas, foreslår presidentskapet en bestemmelse som bygger på den eksisterende kontrollmodellen, hvor EOS-utvalget har innsyn i de hemmelige tjenestenes virksomhet på Stortingets vegne. Kommisjonen vil med en slik løsning også kunne nyttiggjøre seg den erfaring, innsikt og teknologiske ekspertise som EOS-utvalget og dettes sekretariat besitter når det gjelder å søke etter og innhente opplysninger fra tjenestene.

Ved opprettelsen av EOS-utvalget ble det av hensyn til samfunnets tillit til kontrollen med de hemmelige tjenestene ansett som viktig at utvalget har en «bredest mulig partipolitisk sammensetning» og at utvalget selv besitter rikspolitisk erfaring. Dette er således et sentralt element i den norske modellen for kontroll med de hemmelige tjenestene.

Når det gjelder bistand til den uavhengige granskingskommisjonen, vil derimot denne partipolitiske tilknytningen kunne komme i et visst spenningsforhold med forutsetningene i Innst. 160 S (2025–2026), hvor det ble stilt krav til at medlemmene av granskingskommisjonen ikke burde ha nåværende eller tidligere partipolitisk tilknytning. Det er derfor i særloven særskilt fastsatt at EOS-utvalget ved behandling av anmodninger fra kommisjonen bare skal være sammensatt av de to medlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse, og ikke de partipolitisk oppnevnte medlemmene. Dermed vil det sikres at også EOS-utvalget opptrer uten partipolitisk tilknytning ved sin behandling av anmodninger fra kommisjonen. EOS-utvalget ved de to utvalgsmedlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse, vil kunne støttes av EOS-utvalgets sekretariat på vanlig måte. Den foreslåtte ordningen innebærer et unntak fra EOS-kontrolloven § 13 første ledd som fastslår at utvalget er beslutningsdyktig når fem medlemmer er til stede.

Presidentskapet foreslår en bestemmelse om at kommisjonen, innenfor sitt mandat, kan anmode EOS-utvalget ved de faglig oppnevnte medlemmene om å innhente opplysninger fra etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene på kommisjonens vegne. Dersom tjenestene avslår en begjæring om innsyn fordi den mener det foreligger særlige hensyn som tilsier at opplysninger ikke bør utleveres direkte til kommisjonen, kan kommisjonen i stedet rette en anmodning til EOS-utvalget om å innhente informasjonen på kommisjonens vegne. Kommisjonen vil også kunne rette en slik anmodning til EOS-utvalget dersom kommisjonen ønsker å verifisere opplysninger mottatt fra tjenestene. Presidentskapet foreslår at EOS-utvalget uten hinder av taushetsplikt skal videreformidle til kommisjonen opplysninger som er nødvendige for at kommisjonen kan utføre sine oppgaver i henhold til mandatet. EOS-utvalget, ved de to faglig oppnevnte medlemmene støttet av utvalgets sekretariat, skal ha tett dialog med kommisjonen om dette. Det forutsettes at det etableres kontakt mellom de to organenes sekretariater for å legge til rette for et godt samarbeid. Det forutsettes videre at EOS-utvalget med bakgrunn i hensynet til å beskytte metoder, kilder og samarbeidspartnere vurderer på hvilket detaljeringsnivå opplysninger kan formidles til kommisjonen. Dersom EOS-utvalget og granskingskommisjonen ikke skulle komme til enighet, kan kommisjonen ta spørsmålet opp med Stortingets presidentskap, som vurderer videre håndtering i dialog med lederne for partigruppene på Stortinget.

Den foreslåtte modellen innebærer at EOS-utvalget, ved de to faglig oppnevnte medlemmene, i medhold av særloven får en innsynsrett knyttet til annet formål enn det som ellers følger av utvalgets egne kontrollformål, jf. EOS-kontrolloven § 2. Dette innebærer at utvalget også vil kunne innhente opplysninger om personer som ikke er bosatt i riket, og organisasjoner som ikke har tilhold her, eller som angår utledninger hvis opphold er knyttet til tjeneste for fremmed stat. EOS-kontrolloven § 5 femte ledd slår fast at EOS-utvalget ellers bare kan utøve slik kontroll «når særlige grunner tilsier det».

Bestemmelsen i fjerde ledd foreslås ikke å være avgrenset til etterretningstjenesten, men kan i prinsippet benyttes for innhenting av opplysninger i alle virksomheter som ligger under EOS-utvalgets kontrollområde, inkludert opplysninger innhentet gjennom Politiets sikkerhetstjenestes bruk av forebyggende tvangsmidler. Dersom tjenestene mener at det foreligger særlige hensyn som tilsier at opplysninger ikke bør utleveres direkte til kommisjonen, vil tjenestene altså i stedet kunne henvise til den mulighet kommisjonen har til å rette en anmodning til EOS-utvalget om å gjennomføre undersøkelser på kommisjonens vegne.

For det tilfellet at kommisjonens anmodning skulle gjelde «særlig sensitiv informasjon» i etterretningstjenesten, hvor også EOS-utvalgets egen innsynsrett er begrenset, jf. merknader til EOS-kontrolloven § 8 i Innst. 431 L (2016–2017), vises det til de prosedyrer som gjelder ved uenighet. Regelen er da at saken skal forelegges forsvarsministeren. Oppnås det ikke enighet, kan spørsmålet bringes inn for Stortinget. I forbindelse med kommisjonsarbeidet vil den praktiske fremgangsmåte være at kommisjonen bringer spørsmålet inn for Stortingets presidentskap, som igjen vurderer videre oppfølging.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.