Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Konstanse Marie Alvær, Isak Veierud Busch, Sigurd Kvammen Rafaelsen og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune og fra Rødt, lederen Hanne Beate Stenvaag, viser til Representantforslag 259 S (2025–2026).
Komiteen viser til at forslagsstillerne blant annet fremmer forslag om å endre karanteneloven § 6 slik at politikere i særlige tilfeller kan ilegges karantene ved overgang til stilling eller verv utenfor statsforvaltningen, eller ved etablering av næringsvirksomhet, i inntil to år etter fratredelse. Forslaget omfatter også endringer i karanteneloven § 8 om godtgjørelse under karantene.
Komiteen viser til at karanteneloven har som formål å fremme den alminnelige tilliten til forvaltningen og det politiske systemet ved overganger som omfattes av loven. Dette skjer blant annet ved å motvirke at enkelte får særlige konkurransefordeler, ved å beskytte intern informasjon i statsforvaltningen og annen forretningsinformasjon som forvaltningen har fått tilgang til, samt ved å bidra til å opprettholde et tydelig skille mellom politisk ledelse og embetsverk.
Komiteen understreker samtidig betydningen av mobilitet mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv. Slik mobilitet kan være verdifull for samfunnet og for kunnskaps- og kompetanseutveksling mellom sektorene. Komiteen viser derfor til at det er viktig å finne en hensiktsmessig balanse mellom hensynet til tillit og åpenhet på den ene siden, og behovet for mobilitet og rimelige rammer for personer som fratrer politiske og administrative verv på den andre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, mener det er avgjørende at tilliten til forvaltningen og det politiske systemet er høy. At innbyggere har tillit til politikere og embetsverket, er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati. Flertallet viser til at det er bred enighet om at det skal eksistere karanteneordninger som bidrar til å sikre denne tilliten, og at et enstemmig storting sluttet seg til innstillingen ved behandlingen av karanteneloven, jf. Innst. 220 L (2014–2015).
Flertallet viser til at det med virkning fra 1. juli 2025 er gjort flere endringer i karanteneloven som også utvider forpliktelser for politikere, herunder også informasjonsplikt. Flertallet mener det er viktig at disse endringene får virke før man gjør ytterligere endringer.
Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, mener dagens lovgivning ivaretar tilliten til forvaltningen og det politiske systemet på en tilfredsstillende måte, og støtter ikke forslagene. Det må opprettholdes en rimelig balanse mellom hensynet til å beskytte sensitiv informasjon og offentlig tillit på den ene siden, og den enkeltes mulighet til raskt å tre inn i relevant arbeid på den andre.
Dette flertallet vil videre påpeke at forslagsstillerne legger opp til å skape en urimelig situasjon ved å ville utvide karanteneperioden til inntil to år, samtidig som godtgjørelsen begrenses til seks måneder. I praksis innebærer dette at en person kan nektes å tiltre i relevant arbeid i opptil to år, men kun motta kompensasjon for en fjerdedel av perioden. Etter dette flertallets syn er det uansvarlig å pålegge yrkesaktive mennesker et så langvarig yrkesforbud uten å sikre dem rimelig økonomisk kompensasjon i hele perioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at dette er et forslag som vil virke svært inngripende overfor både enkeltindividet og næringslivet/nye arbeidsgivere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det er mer enn ti år siden lov om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere, embetsmenn og statsansatte (karanteneloven) trådte i kraft. Bestemmelsen om maksimalt seks måneders karantene har ligget fast like lenge. Disse medlemmer viser til Karantenelovutvalget, som ble oppnevnt i juni 2020 og leverte sin rapport i mai 2021. Utvalget vurderte i liten grad om karantenegrensen på seks måneder var fornuftig, og det drøftet ikke om denne burde økes. Disse medlemmer viser til at Stortinget i behandlingen av Prop. 95 L (2023–2024), med bakgrunn i Karanteneutvalgets rapport, vedtok å øke maksimalgrensen for såkalt saksforbud fra 12 til 18 måneder. Disse medlemmer viser til at overganger mellom politikk og ulike former for lobbyvirksomhet er økt siden loven ble innført, og mener dette er på vei til å bli et alvorlig samfunnsproblem som på sikt kan svekke tilliten til demokratiet. I lys av ovennevnte mener disse medlemmer at det er fornuftig å vurdere om tiden er inne til å øke den maksimale karantenetiden. Disse medlemmer viser til at en lengre karantenetid enn seks måneder bare vil være aktuelt i helt spesielle tilfeller, men at det i disse tilfellene kan være desto viktigere at det ilegges. Disse medlemmer viser til representantforslaget, og er langt på vei enig med forslagsstillerne i at «seks måneders karantene er for lite til at formålet med loven oppfylles». Disse medlemmer mener samtidig at lovendringer med så potensielt inngripende virkninger for enkeltpersoner bør utredes tilstrekkelig før de eventuelt innføres.
Disse medlemmer viser til at et mindretall i Karantenelovutvalget foreslo at godtgjørelsen ved karantene settes til 80 pst. istedenfor full lønn. Etter dagens bestemmelser i karanteneloven mottar politikere som blir ilagt karantene etter gjeldende regler, en godtgjørelse i karantenetiden som tilsvarer den lønn vedkommende hadde ved fratreden. Disse medlemmer viser til at flertallet i Karantenelovutvalget ikke gikk imot en slik endring, men primært avviste det fordi det etter deres syn falt utenfor utvalgets mandat å vurdere. Disse medlemmer er enige med Karantenelovutvalgets mindretall i at det ikke er urimelig om godtgjørelsen ikke tilsvarer full lønn, men i stedet settes til en lavere prosentandel av tidligere lønn. Det er riktig at staten skal sørge for inntektssikring ved pålagt karantene, men pålegget følges ikke av krav til innsats eller aktivitet. Disse medlemmer mener, som Karantenelovutvalgets mindretall, at det ikke er ønskelig å skape insentiv til å velge løsninger som gir lange karanteneperioder, fremfor å søke virksomhet som ikke medfører dette. Disse medlemmer viser i den sammenheng til at det finnes en rekke inntektssikringsordninger som ikke gir full lønn etter fratredelse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om den maksimale karantenetiden på 6 måneder er tilstrekkelig til å ivareta lovens formål, eller om denne bør økes, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre karanteneloven § 8, slik at mottatt godtgjørelse i karantenetid settes til maksimalt 80 pst. av den lønn vedkommende hadde ved fratreden som politiker.»
