Representantforslag om et trygt og sikkert institusjonsbarnevern

Barn som ikke kan bo hjemme eller i fosterhjem, bor i barnevernsinstitusjoner i Norge. Antall barn i barnevernsinstitusjoner varierer noe over tid. Bufdir oppgir at det ved utgangen av 2025 bodde 1 000 barn og unge i barnevernsinstitusjon. Det er hovedsakelig ungdom over 13 år som bor i institusjon. Åtte prosent av barn i institusjon er under 13 år. [1]De siste årene har det særlig vært en økning i akuttinstitusjoner i barnevernet. [2]

Det er vanskelig eksakt å anslå hvor mange barnevernsinstitusjoner som finnes i Norge fordi institusjonene er ulikt organisert og fragmentert. Stene-utvalget (jf. rapporten Omsorg og ansvar – Styring og organisering til barnas beste, 01.10.2025) beskriver at noen består av kun en avdeling, mens andre har flere. Ofte brukes begrepene institusjon og avdeling om hverandre. Dette gjør at antall institusjoner varierer i ulike kilder. I Barnevernsbarometeret 2024 fra Bufdir opplyser Bufidr at undersøkelsene ble sendt til ledere ved alle barnevernsinstitusjoner; 291 institusjons- og avdelingsledere for totalt 424 institusjonsavdelinger.

Fra 2022 valgte Støre-regjeringen å fase ut de private kommersielle aktørene i institusjonsbarnevernet. Det bidro til at kapasiteten i institusjonsbarnevernet falt. Riksrevisjonen peker på utfasingen av kommersielle som én av årsakene til kapasitetsproblemene. Stene-utvalget slår fast at nedbyggingen av kommersielle tilbud ikke ble erstattet med tilsvarende statlig kapasitet. Konsekvensene ble alvorlige. Barn sto uten den institusjonsplassen de trengte, og ansatte i det lokale barnevernet ble stående med ansvaret når staten ikke klarte å skaffe en plass. Behovet for flere akutte plasseringer har bidratt til at staten har foretatt enkeltkjøp og -plasseringer i stor grad og kostnadene har økt dramatisk.

Ved fremleggelsen av rapporten fra regjeringens eget ekspertutvalg, Stene-utvalget, 1. oktober 2025, var konklusjonen at det ikke er god nok kontroll på kvalitet, kapasitet eller kostnader i institusjonsbarnevernet. Organiseringen er en viktig del av problemet i dagens ordning. Stene-utvalgets mandat var at arbeidet skulle gjennomføres i henhold til utredningsinstruksen, hvor økonomiske, juridiske, administrative og samfunnsmessige konsekvenser av forslagene skulle utredes og konsekvenser synliggjøres i tråd med kravene i Utredningsinstruksen. Forslagsstillerne mener derfor at utvalgets forslag har en kvalitetssikring som innebærer at tiltak og forslag til endringer bør kunne gjennomføres raskt av regjeringen.

Forslagsstillerne viser til at Høyre mener organiseringen av Bufdir og Bufetat må ses i sammenheng med de store utfordringene i institusjonsbarnevernet. I vedtak 960 (2025-2026), vedtatt ved behandlingen av Prop. 86 L (2025–2026), ba Stortinget regjeringen følge opp Stene-utvalgets anbefalinger om organiseringen av Bufdir og Bufetat innen utgangen av første halvår 2027.

Stene-utvalget anbefaler å skille Bufdir og Bufetat for å sikre tydeligere ansvarsforhold og bedre styring. I dag har Bufdir både ansvar for fagutvikling, regelverk og kontroll, og for å styre etaten som driver og kjøper institusjonsplasser. Utvalget mener denne rolleblandingen er uheldig. En deling vil styrke Bufdir som fagdirektorat og gi bedre kontroll med kvalitet, kapasitet og kostnader. Forslagsstillerne mener regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak på en tilfredsstillende måte.

I august la A-krimsenteret i Tønsberg frem en rapport etter en hypotese om at kriminelle aktører og nettverk begår arbeidslivskriminalitet ved private barnevernsforetak. Rapporten ser ut til å bestå av overordnede risikovurderinger knyttet til at barn under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjoner kan utsettes for utnyttelse, press og rekruttering til kriminalitet.

Forslagsstillerne viser til at Høyre lenge har vært bekymret for at det pressede og fragmentert organiserte institusjonsbarnevernet, med sviktende statlig styring, tilsyn og kontroll, skaper sårbarheter når det gjelder kvalitet. Det er behov for umiddelbare tiltak for å rette disse systemsvakhetene. De siste årenes kapasitetskrise har ført til omfattende bruk av kostbare enkeltkjøp på kort varsel. Det har vært konstante brudd på statens bistandsplikt ovenfor lokalt barnevern til å sikre institusjonsplassering. Kapasitetskrisen kan ha gjort kvalitetskontrollen mer krevende og akutte behov for plassering kan ha bidratt til høye kostnader. Det er verken god ressursbruk eller en tilfredsstillende måte å sikre sårbare barn trygg omsorg på.

Forslagsstillerne mener det er behov betydelige endringer i hvordan institusjonsbarnevernet i Norge er organisert. Noen av endringene vil kreve noe tid, mens andre endringer bør gjennomføres raskt. Det er behov for å gjenvinne kontrollen over kostnadene, kapasiteten og kvaliteten. Barn som trenger omsorg, trygge rammer og helsehjelp i barnevernet må møte et institusjonsbarnevern som har høye krav til kvalitet og kompetanse, uavhengig av om de bor i en statlig, ideell eller privat drevet institusjon.

Staten har, som eneste kjøper av institusjonsplasser, alle muligheter til å ta sterkere kontroll over pris, kvalitet, kapasitet og kontroll. Likevel brukes ikke denne innkjøpsmakten samlet. Innkjøpsansvaret er i dag delt mellom fem regionale enheter i Bufetat, som ofte konkurrerer med hverandre om plasser hos private leverandører. Dette fører til høyere kostnader, svekket forhandlingsposisjon og liten nasjonal styring av kvalitet og kapasitet. I stedet for å opptre som én profesjonell innkjøper, fremstår staten fragmentert og lite samordnet. I tillegg har Oslo kommune i dag ansvaret for det som ellers er statens ansvar – institusjonsbarnevernet. Det innebærer at også Oslo i realiteten er en sjette innkjøpsregion av institusjonsplasser.

Forslagsstillerne viser til at Høyre mener barnevernet trenger et mangfold av statlige og ideelle/kommersielle aktører, som kan bidra med kompetanse, kapasitet og tilbud som barna trenger, og at staten i langt større grad skal inngå langsiktige anbuds- og rammeavtaler med leverandører. Det gir bedre forutsigbarhet, både for institusjonene og for staten, og gjør det mulig å stille tydelige krav til kvalitet, bemanning og kompetanse, og kontrollere at kravene blir fulgt. Krav til kvalitet, personellsikkerhet og etterlevelse skal gjelde uansett eierform.