Representantforslag om å styrke ambulansetenesta og akuttberedskapen i heile Noreg

Ambulansetenesta er, saman med legevakt, den næraste akuttmedisinske tenesta. Det er dei regionale helseføretaka som i dag har sørge-for ansvar for ambulansetenesta i Norge. Ambulansetenesta skal bringe kompetent personell og akuttmedisinsk utstyr fram til avorleg sjuk eller skadd pasienter. Den skal kunne utføre nødvendige undersøkingar, prioteringar, behandling og overvaking, og bringe sjuke og skadde pasientar til forsvarleg behandlingsstad.

Ambulansetenesta skal også ha beredskap ved større ulykker og kriser innanfor sin region, og har ansvar for følgjeteneste for gravide med lang reiseveg til fødetilbod. Ambulansetenesta skal også kunne delta i søk-og redningsaksjonar.

Krav til bemanning og helsefagleg kompetanse er regulert i forskrift. Ambulansebilar som brukast i ambulansetenester skal vere bemanna med minst to personar, der minst ein skal ha autorisasjon som ambulansearbeidar.

Ambulansetenesta har hatt ei positiv utvikling over mange år med betre utdanning og ny teknologi som gir auka moglegheiter for avansert diagnostikk og behandling utanfor sjukehus. Ambulansetenesta utgjer ein svært viktig del av helseberedskapen i lNoreg, og er ein heilt sentral del av den akuttmedisinske kjeda utanfor sjukehus. Den bidreg til at innbyggjarar i heile landet opplever tryggleik ved akutte hendingar og kan få tidleg hjelp og oppfølging. Tidleg hjelp kan vere avgjerande for korleis det går med pasienten, og kan vere forskjell på liv og død.

Den krevjande økonomiske situasjonen i helseføretaka fører til at det no blir gjennomført prosessar fleire stader i landet med forslag til kutt og sentralisering av ambulansetenesta. Særleg gjeld dette i helseføretak som har hatt store investeringar, fordi desse må betalast gjennom overskot på drift. I den siste tida har det vore stor merksemd rundt store kuttforslag i ambulansetilboda til dømes i Helse Møre og Romsdal og i Nordlandssykehuset HF. Ambulansestasjonar blir føreslått lagt ned, talet på ambulansar blir redusert, og ambulansar blir erstatta med såkalla «einreddarar», som er akuttbilar bemanna med ein person og utan båre og moglegheit til å frakte pasientar. Føretak opererer også med flåtestyring, som gjer det meir uforutsigbart kva ambulanseteneste ein i realiteten har og kan forvente i sin kommune.

Sentralisering av sjukehus og funksjonsfordeling gjer at mange pasientar og gravide har fått lengre transport til sjukehus og fødeavdeling. Dette aukar krava til ambulansetenesta sin kapasitet, kompetanse, tilgjengelegheit og responstid. Dei nasjonale måla for akutte ambulanseoppdrag seier at ambulansen skal vere framme innan 12 minutt i 90 prosent av hendingane i tettbygde strøk, og innan 25 minutt i 90 prosent av hendingane i spreiddbygde strøk. Dei siste fem åra har ingen av helseregionane nådd dei rettleiande tidene for responstid for ambulanse ved akutte oppdrag. Forslagsstillarane meiner dette er svært alvorleg. For pasienten er tida avgjerande ved akutte hendingar.

Noreg har store geografiske skilnader med lange avstandar, spreidd busetnad og krevjande verforhold som gjer at ambulansetenesta ikkje kan organiserast likt i heile landet. I områder med lange avstandar kan eitt oppdrag binde ein ambulanse i svært lang tid. Dimensjoneringa av tenesta må difor ta omsyn til meir enn talet på oppdrag. Geografi, transporttid, samtidige hendingar og behovet for å oppretthalde lokal beredskap må også inngå i vurderingane. Det må vere openheit om i utviklinga i responstider til ambulanse og tilgjengeleg beredskap. Måling på kommunenivå gir betre kunnskap om uheldige geografiske skilnader som ikkje nødvendigvis kjem fram i medianmålingar. I følgje Helsedirektoratet blir det vurdert om responstider no ikkje lenger skal omfatte tida brukt i AMK- sentralen. Ein slik justering vil bety at responstidene, på papiret, vil gå ned. Men pasienten vil måtte vente like lenge.

Ambulansetenesta må sjåast i samanheng med resten av den akuttmedisinske beredskapen. Felles planlegging kan bidra til betre samanheng mellom tenestene og sikre at endringar ein stad ikkje får utilsikta konsekvensar andre stedar. Ein må unngå at helseføretaket skyv over helseansvar til kommunen og det kommunale brannvesenet, som konsekvens av at helseføretak kuttar i si eiga ambulanseteneste utan at dette er tydeleg forankra. Det er behov for ein meir heilskapleg nasjonal styring og vurdering av ambulansetenesta sin kapasitet, bemanning, lokalisering, responstid og finansiering. Målet må vere ei tilgjengeleg og fagleg forsvarleg ambulanseteneste som tar omsyn til geografiske skilnader og sikrar innbyggjarar likeverdig tilgong til akutte helsetenester og beredskap uavhengig av kor i landet ein bur, om det er i Geiranger, i Steigen eller i Bergen.

Forslagsstillarane vil avlsutningsvis vise til NOU 2023:17 Nå er det alvor- Rustet for en usikker fremtid. I denne offentlege utgreiinga tilrådde Totalberedskapskommisjonen å stille krav til oversikt over responstid og responskvalitet i grunnberedskapen, og grunngav det blant anna med at ein godt rusta grunnberedskap er blant dei viktigaste føresetnadene for god krisehandtering.