Innst. 131 L (2021–2022)
Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.)
Komiteens tilråding
Fremmet av en samlet komité
Dette er vedtaket komiteen ber Stortinget gjøre.
Vedtak til lov
om endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.)
I
I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endringer:
Ny første del skal lyde:
Første del. Generelle bestemmelser
Kapittel 1. Innledende bestemmelser og generelle plikter
§ 1-1 (lovens alminnelige virkeområde)
Loven gjelder for avtaler om forsikring og forsikringsdistribusjon, med mindre noe annet følger av §§ 1A-1, 2-1 og 10-1 eller andre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.
Loven gjelder ikke for avtaler om gjenforsikring.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om lovens virkeområde, herunder kan det gis regler som helt eller delvis unntar enkelte avtaler fra lovens regler.
§ 1-2 (alminnelige definisjoner)
I denne loven betyr
- a
forbruker: fysisk person når avtalen har et formål som hovedsakelig ligger utenfor personens forretnings- eller yrkesvirksomhet
- b
forsikringsdistribusjon: virksomhet som definert i forsikringsformidlingsloven § 1-3 annet og tredje ledd
- c
forsikringsdistributør: foretak som driver forsikringsdistribusjon
- d
forsikringsforetak: foretak med konsesjon etter finansforetaksloven § 2-12
- e
forsikringsformidler: foretak som kan drive forsikringsformidling etter forsikringsformidlingsloven, jf. forsikringsformidlingsloven § 3-1
- f
forsikringsmegler: foretak som driver forsikringsmegling slik det er definert i forsikringsformidlingsloven § 2-1
- g
forsikringsagent: foretak som driver forsikringsagentvirksomhet slik det er definert i forsikringsformidlingsloven § 2-3
- h
aksessorisk forsikringsagent: foretak som driver aksessorisk forsikringsagentvirksomhet slik det er definert i forsikringsformidlingsloven § 2-4 første ledd
- i
kunde: en forsikringstaker, jf. §§ 2-2 og 10-2, eller en annen som utleder rett mot forsikringsforetaket av en forsikringsavtale.
§ 1-3 (adgangen til å fravike lovens første del)
Når ikke annet er sagt, kan bestemmelsene i lovens første del ikke fravikes ved avtale.
§ 1-6 kan fravikes ved avtale om store risikoer. Kongen gir i forskrift nærmere regler om hva som skal anses som store risikoer.
§ 1-6 annet og tredje ledd kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere.
§ 1-4 (anvendelse av lovens første del for forsikringsformidlere og andre)
Med unntak av § 1-7 første ledd gjelder lovens første del tilsvarende for forsikringsformidlere.
Lovens første del gjelder så langt den passer også for andre enn forsikringsforetak som ved avtale påtar seg å yte forsikring.
§ 1-5 (alminnelige plikter)
For å ivareta kundenes interesser og markedets integritet på beste måte skal forsikringsforetaket på rimelig vis identifisere eventuelle egne interessekonflikter og opptre ærlig, redelig og profesjonelt. Foretaket skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt.
Foretaket skal benytte avtalt kommunikasjonsform og norsk eller et annet språk som partene har avtalt. Alle opplysninger skal være klare, og de skal ikke være villedende. Prisopplysninger skal gis i norske kroner, hvis ikke annen valuta er avtalt.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om foretakets plikter etter denne paragrafen, herunder krav til faglige kvalifikasjoner for virksomheten og ansatte i virksomheten, krav om dokumentasjon av kvalifikasjonene og regler om tilsyn med disse kravene.
§ 1-6 (kommunikasjon)
Meldinger mv. etter denne loven kan sendes til eller gjøres tilgjengelige for mottakeren ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom dette gjøres på en betryggende måte. Forsikringsforetaket skal ved avtaleinngåelsen eller når elektronisk kommunikasjon benyttes første gang, opplyse mottakeren om at vedkommende kan reservere seg mot denne kommunikasjonsformen og om rettsvirkningene av valget, jf. tredje ledd.
Har den elektroniske meldingen et innhold som det er avgjørende at mottakeren får kunnskap om, skal foretaket forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt.
Når det etter avtalerettslige regler er tillagt rettsvirkninger at en melding etter denne loven er kommet frem, anses en elektronisk melding til foretaket å være kommet frem fra det tidspunktet meldingen på en betryggende måte er sendt til eller gjort tilgjengelig for foretaket. En elektronisk melding fra foretaket anses for å være kommet frem først når mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt. Har mottakeren samtykket til elektronisk kommunikasjon, anses meldingen likevel for å ha kommet frem når den på avtalt måte er kommet frem til mottakeren.
Stilles det i denne loven krav om at noen skal varsles, skal varselet eller en melding om varselet sendes direkte til mottakeren.
Stilles det i denne loven krav om bruk av skriftlig dokument, skal det brukes papir eller et annet varig medium som gjør mottakeren i stand til å lagre informasjonen dokumentet inneholder, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen for bruk i et tidsrom som er tilstrekkelig for formålet. Med skriftlig menes at det er benyttet skrifttegn.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som kan anses for en betryggende måte etter denne paragrafen.
§ 1-7 (opplysninger i alminnelige vilkår og markedsføring)
Opplysninger om forsikringsforetakets alminnelige vilkår skal være enkelt tilgjengelige på foretakets nettsider og i salgslokale. En forbruker skal på forespørsel få utlevert vilkårene på papir. Vilkårene skal være konsistente i sin utforming, språklig klare og lett lesbare på norsk. Prisopplysninger til forbrukere skal gis i norske kroner.
Markedsføring av forsikring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring. For øvrig skal markedsføring av forsikring utføres i samsvar med markedsføringslovens regler.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav til opplysninger og annet innhold i forsikringsforetakets alminnelige vilkår. Kongen kan i forskrift også gi regler om markedsføring av forsikring, herunder om markedsføring som skal anses som urimelig handelspraksis etter markedsføringsloven § 6.
§ 1-8 (beregning av frister)
Ved beregning av frister etter denne loven som er regnet i dager, regnes ikke med den dagen da fristen begynner å løpe. Derimot medregnes den dagen da den handlingen fristen gjelder, tidligst kan foretas eller senest må være foretatt.
Frister etter denne loven som er regnet i uker, måneder eller år, ender på den dagen i den siste uken eller den siste måneden som etter sitt navn eller tall svarer til den dagen da fristen begynner å løpe. Har ikke måneden dette tallet, ender fristen på den siste dagen i måneden.
Alle kalenderdager medregnes i en frist. Ender en handlingsfrist på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til nærmeste virkedag.
Ny annen del skal lyde:
Annen del. Prekontraktuelle plikter ved forsikringsdistribusjon. Angrerett
Kapittel 1A. Innledende bestemmelser
§ 1A-1 (virkeområde for lovens annen del)
Lovens annen del gjelder for forsikringsdistribusjon, med mindre noe annet følger av denne loven eller av forskrifter gitt i medhold av den.
§ 1C-1 annet ledd, § 1C-2 annet ledd, §§ 1C-10 og 1C-11 og §§ 1D-1 til 1D-4 gjelder ved salg av enhver form for forsikringstjenester. §§ 1B-1 til 1B-3 og kapittel 1C gjelder ikke for aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra registreringsplikt etter forsikringsformidlingsloven § 2-4 annet ledd, jf. § 1A-3. § 1B-3 gjelder ikke i forbindelse med tegning av forsikring for store risikoer, jf. § 1-3 annet ledd.
§ 1A-2 (adgangen til å fravike lovens annen del)
Når ikke annet er sagt, kan bestemmelsene i lovens annen del ikke fravikes ved avtale.
Med unntak av §§ 1A-3 og 1B-4 kan loven fravikes ved avtale om store risikoer, jf. § 1-3 annet ledd.
§ 1C-3 kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere.
§ 1A-3 (forsikringsforetakets og oppdragsgiverens plikter ved forsikringsdistribusjon gjennom andre)
Er forsikringsdistributøren en annen enn forsikringsforetaket som ved avtalen skal påta seg å yte forsikring, gjelder lovens annen del så langt den passer for forsikringsforetakets egen opptreden og egne opplysninger og vilkår.
Ved forsikringsdistribusjon gjennom en aksessorisk forsikringsagent som er unntatt fra registreringsplikt etter forsikringsformidlingsloven § 2-4 annet ledd, skal oppdragsgiveren sikre at kunden gis opplysninger som angitt i § 1C-5 annet ledd bokstav a og b og §§ 1C-6 og 1C-7 og at § 1B-1 første ledd og tredje ledd første og annet punktum og § 1C-3 gis tilsvarende anvendelse.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om oppdragsgiverens plikter etter annet ledd. I forskriften kan det gis bestemmelser som fraviker disse reglene.
Kapittel 1B. Overordnede plikter
§ 1B-1 (alminnelige prekontraktuelle plikter)
Før avtale inngås skal forsikringsdistributøren identifisere kundens krav og behov på grunnlag av opplysninger innhentet fra kunden, herunder opplysninger om kundens økonomiske situasjon i den utstrekning det er relevant. Tilbud og anbefalinger skal være i samsvar med kundens krav og behov.
Ved tilbud om skadeforsikring som er omfattet av lovens tredje del, skal distributøren i nødvendig utstrekning legge forholdene til rette for at kunden kan vurdere forsikringstilbudet, herunder gi informasjon og veiledning om alternative dekningsformer og om aktuelle tilleggsdekninger. Ved tilbud om personforsikring som er omfattet av lovens fjerde del, skal distributøren så vidt det er mulig sørge for at kunden får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov, herunder gi opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke behovet. Når distributøren gir kunden en personlig anbefaling, skal distributøren gi kunden et skriftlig dokument som forklarer på hvilken måte det anbefalte produktet best oppfyller kundens ønsker og behov.
Omfanget av opplysninger og bistand etter første og annet ledd skal tilpasses forsikringsproduktenes kompleksitet og typen kunde. I alle tilfeller skal kunden i et skriftlig dokument få de opplysningene som er nødvendige for å kunne forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud. Vilkårene i tilbudet må ikke innebære en usaklig forskjellsbehandling av kunden sammenliknet med vilkår distributøren tilbyr tilsvarende kunder. Distributøren skal dessuten på rimelig vis forsikre seg om at kunden forstår de viktigste opplysningene og eventuell advarsel om risiko forbundet med avtalen.
Distributøren kan ikke kreve særskilt vederlag for oppfyllelse av opplysnings- eller varslingsplikter etter denne loven eller forskrift gitt i medhold av den. I den utstrekning det er avtalt, kan det likevel kreves rimelige gebyrer i samsvar med distributørens faktiske kostnader for ytterligere eller hyppigere opplysninger eller varsler mv., eller for at opplysninger stilles til rådighet på annen måte enn det som kreves etter lov eller forskrift.
For opplysninger som skal gis i et skriftlig dokument etter annet og tredje ledd, gjelder § 1C-2 første ledd annet punktum tilsvarende.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om distributørens plikter etter denne paragrafen, herunder om plikter for bestemte forsikringsprodukter. I forskriften kan det også gis regler om tidspunktet for oppfyllelsen av pliktene, fastlegging av kundens forsikringsbehov, krav til personlig anbefaling og dokumentasjon og rapportering om utførte tjenester til kunden.
§ 1B-2 (personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter)
Når forsikringsdistributøren gir kunden en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter, skal distributøren innhente nødvendige opplysninger om kundens kunnskap og erfaring på det aktuelle investeringsområdet og om kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Undersøkelsene skal sette distributøren i stand til å anbefale et forsikringsbasert investeringsprodukt som egner seg for kunden, og som særlig er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Anbefalingen skal omfatte forhold som er relevante for senere endringer i sammensetningen av investeringsporteføljen som kunden kan foreta.
Tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter skal alltid bygge på en personlig anbefaling til kunden.
Hvis anbefalingen gjelder et forsikringsbasert investeringsprodukt som inngår i en pakke av tjenesteytelser eller produkter, og det også ytes investeringsrådgivning, skal den samlede pakken egne seg for kunden, jf. § 1C-7.
Med forsikringsbasert investeringsprodukt menes et forsikringsprodukt som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, og som ikke har pensjon som hovedformål.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om forsikringsdistributørens plikter etter denne paragrafen. I forskriften kan det også gis regler om tidspunktet for oppfyllelsen av pliktene og dokumentasjon og rapportering om utførte tjenester til kunden.
§ 1B-3 (avslag på forsikring)
Forsikringsforetaket kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som foretaket ellers tilbyr allmennheten.
Forhold som medfører en særlig risiko, skal regnes som saklig grunn, forutsatt at det er en rimelig sammenheng mellom den særlige risikoen og avslaget. Andre særlige forhold utgjør saklig grunn når de medfører at avslaget ikke kan regnes som urimelig overfor den enkelte.
Forhold som det etter bestemmelse i eller i medhold av lov er forbudt å legge vekt på ved risikovurderinger i forsikring, kan ikke utgjøre saklig grunn. Det samme gjelder opplysninger som forsikringsforetaket etter bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede.
Forsikringssøkeren skal uten ugrunnet opphold underrettes i et skriftlig dokument om avslaget og om begrunnelsen for det. Dette gjelder også ved muntlige henvendelser til forsikringsforetaket. Begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, herunder de individuelle risikovurderingene som eventuelt er foretatt. Det skal også redegjøres for eventuell praksis i foretaket, bransjenormer, lov eller forskrift, som innebærer at forsikringssøkeren etter en viss tid eller etter endrede forhold vil kunne søke den aktuelle forsikringen uten å få et tilsvarende avslag.
Underretningen om avslag skal inneholde opplysninger om reglene for klagebehandling, for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for utenrettslige klageorgan, for klage til tilsynsmyndighet og om tidsfristen i sjette ledd.
En forsikringssøker som vil påberope seg at det foreligger en ulovlig forsikringsnektelse, må gi forsikringsforetaket skriftlig melding om dette eller bringe saken inn for et utenrettslig klageorgan som nevnt i femte ledd innen seks måneder etter at forsikringssøkeren mottok underretning om avslaget i et skriftlig dokument.
§ 1B-4 (forbud mot koblingssalg)
Når en forsikring tilbys som tillegg til en vare eller tjeneste, kan det ikke settes som vilkår for kjøp av varen eller tjenesten at kunden tegner forsikring. Slike avtalevilkår er ikke bindende for en forbruker.
Første ledd gjelder ikke der forsikring tilbys som tillegg til en investeringstjeneste, betalingskonto eller boliglånsavtale i samsvar med verdipapirhandelloven § 10-10 niende ledd, finansavtaleloven § 4-1 annet ledd eller finansavtaleloven § 5-8.
Kongen kan i forskrift gi regler som begrenser adgangen til å gi en kunde gunstige vilkår på betingelse av at en forsikring kjøpes sammen med en annen vare eller tjeneste.
Kapittel 1C. Informasjonsplikter
§ 1C-1 (informasjonsplikt før avtaleinngåelsen)
Når ikke noe annet er særlig bestemt, skal forsikringsdistributøren i god tid før en forsikringsavtale inngås gi kunden de opplysningene som fremgår av §§ 1C-3 til 1C-10.
Blir avtalen inngått på forespørsel fra en kunde ved bruk av fjernkommunikasjon, slik at det ikke er mulig å gi kunden alle opplysningene før avtaleinngåelsen, skal de gis kunden umiddelbart etter at avtalen er inngått. Første punktum innebærer ingen begrensning i de regler som gjelder for avtaleinngåelsen.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om opplysningsplikt etter første ledd. I forskriften kan det gis bestemmelser som fraviker disse reglene.
§ 1C-2 (hvordan informasjonen skal gis)
Når ikke noe annet er særlig bestemt, skal opplysningene etter §§ 1C-3 til 1C-10 gis i et skriftlig dokument. Gis opplysningene ved bruk av et annet varig medium enn papir eller ved hjelp av et nettsted, skal kunden på forespørsel få utlevert opplysningene på papir. Opplysningene kan fremgå av et utkast til avtale.
Kunder som er forbrukere, kan når som helst under avtaleforholdet be om å få avtalevilkårene på papir. Når det gis opplysninger etter § 1C-10, skal det tas særlig hensyn til behovet for beskyttelse av personer uten rettslig handleevne, som for eksempel mindreårige. Opplysninger etter § 1C-10 som gis ved fjernsalg, skal gis i en form som er tilpasset den kommunikasjonsmetoden som er brukt. Forbrukeren har rett til å bytte til en annen metode for fjernkommunikasjon, med mindre dette er i strid med avtalen eller den typen forsikringstjeneste som ytes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan forsikringsdistributøren skal oppfylle opplysningspliktene etter §§ 1C-4 til 1C-10. I forskriften kan det gis regler som fraviker denne bestemmelsen.
§ 1C-3 (standardisert informasjonsdokument)
Ved avtaler om annen forsikring enn livsforsikring skal følgende opplysninger gis i et standardisert informasjonsdokument:
- a
informasjon om typen forsikring
- b
en sammenfatning av forsikringsdekningen, herunder de viktigste risikoer som er forsikret, forsikringssum, geografisk virkeområde og en sammenfatning av de risikoer som ikke er dekket
- c
vilkår om betaling av premier, herunder over hvor lang tid innbetalingene skal skje
- d
de viktigste unntakene i forsikringen
- e
plikter ved oppstart av avtalen
- f
plikter mens avtalen løper
- g
plikter når det meldes en skade
- h
avtalens varighet, herunder tidspunktet for start og slutt
- i
vilkår for oppsigelse av avtalen.
Det standardiserte informasjonsdokumentet skal utarbeides av produsenten av det aktuelle skadeforsikringsproduktet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om det standardiserte informasjonsdokumentet, herunder om hva et standardisert informasjonsdokument skal inneholde og hvordan det skal utformes. I forskriften kan det gjøres unntak fra første ledd.
§ 1C-4 (informasjon om forsikringsforetaket)
Kunden skal gis følgende opplysninger om forsikringsforetaket:
- a
foretakets primære virksomhet, foretaksnavn og hovedkontorets adresse
- b
tilsvarende opplysninger for eventuell filial, agent eller annen representant etablert i Norge
- c
annen relevant kontaktinformasjon for å kunne kommunisere med foretaket, herunder e-postadresse
- d
offentlige registre hvor virksomheten er registrert, samt registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjonsopplysninger.
§ 1C-5 (informasjon om distribusjonsforholdet)
Er forsikringsdistributøren et forsikringsforetak, skal kunden gis følgende opplysninger om distribusjonsforholdet med mindre noe annet følger av tredje ledd:
- a
at foretaket er et forsikringsforetak
- b
om foretaket gir en personlig anbefaling om forsikringen som selges
- c
eventuelle interessekonflikter mellom foretaket og kundene og kundene imellom og tiltak som er truffet for å redusere risikoen for slike konflikter
- d
hvilken form for vederlag foretakets ansatte mottar i forbindelse med avtalen, herunder eventuelle innbetalinger etter avtaleinngåelsen i tillegg til løpende premier og planlagte betalinger.
Er forsikringsdistributøren en forsikringsformidler, skal kunden gis følgende opplysninger om distribusjonsforholdet med mindre noe annet følger av fjerde ledd:
- a
forsikringsformidlerens foretaksnavn, geografiske adresse og at forsikringsformidleren er en forsikringsformidler
- b
tilsvarende opplysninger for eventuell filial, agent eller annen representant etablert i Norge
- c
om forsikringsformidleren gir en personlig anbefaling om forsikringen som selges
- d
offentlige registre hvor forsikringsformidleren er registrert, registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjonsopplysninger og hvordan det kan kontrolleres at foretaket er registrert
- e
eventuelle interessekonflikter mellom foretaket og kundene og kundene imellom og tiltak som i så fall er truffet for å redusere risikoen for slike konflikter
- f
om forsikringsformidleren representerer kunden eller handler for eller på vegne av forsikringsforetaket og, dersom kunden er en forbruker, hva dette innebærer for forsikringsforetakets ansvar, jf. § 21-3
- g
om forsikringsformidleren direkte eller indirekte innehar ti prosent eller mer av stemmerettighetene eller kapitalen i et bestemt forsikringsforetak
- h
om et bestemt forsikringsforetak, eller morforetaket til et bestemt forsikringsforetak, direkte eller indirekte innehar ti prosent eller mer av stemmerettighetene eller kapitalen i forsikringsformidleren
- i
om forsikringsformidleren gir en personlig anbefaling på grunnlag av en objektiv analyse. I så fall skal forsikringsformidleren gi den personlige anbefalingen på grunnlag av en analyse av et så stort antall forsikringer som er tilgjengelige på markedet, at foretaket i samsvar med faglige kriterier er i stand til å gi en personlig anbefaling om hvilken forsikring som passer kundens behov. Kunden skal gis informasjon om hva det innebærer at en personlig anbefaling gis på basis av en objektiv analyse
Tilrådingen er lang. Resten står i originaldokumentet.
Hele dokumentet 2 kapitler
Sammendrag Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i forsikringsavtaleloven som vil gjennomføre EØS-regler som svarer til deler av Europaparlaments- og …
Innledning
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i forsikringsavtaleloven som vil gjennomføre EØS-regler som svarer til deler av Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (forsikringsdistribusjonsdirektivet, gjerne forkortet til IDD). I tillegg foreslås det en omstrukturering av forsikringsavtaleloven og regler om blant annet erstatning, bevisbyrde og såkalt digitalt førstevalg.
Forsikringsdistribusjonsdirektivet harmoniserer nasjonale bestemmelser om formidling og salg av forsikringer og adgangen til å utøve forsikringsformidlingsvirksomhet. Direktivet skal bidra til økt kundebeskyttelse og styrke kundenes tillit til aktørene, og det har som formål å styrke det indre markedet og å legge til rette for like konkurransevilkår ved distribusjon av forsikring. EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 214/2018 av 26. oktober 2018 å innlemme forsikringsdistribusjonsdirektivet i EØS-avtalen.
Fra norsk side er det tatt forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26. Direktivet erstatter gjeldende direktiv 2002/92/EF (forsikringsformidlingsdirektivet). Forsikringsformidlingsdirektivet er i sin helhet gjennomført i norsk rett i forsikringsformidlingsloven, som gjelder formidling av direkte forsikring og gjenforsikring.
Forsikringsdistribusjonsdirektivet har et videre anvendelsesområde enn forsikringsformidlingsdirektivet og omfatter regler om prekontraktuelle opplysnings- og rådgivningsplikter overfor forsikringskunder både ved distribusjon fra forsikringsforetaket selv og ved forsikringsformidling. I proposisjonen foreslås det å samle disse pliktene i forsikringsavtaleloven. Forslaget innebærer med dette at viktige regler om kundens rettigheter overfor forsikringsforetak og forsikringsformidlere samles i én lov.
Direktivet stiller krav om minimumsharmonisering og er ikke til hinder for å beholde eller innføre strengere regler for å beskytte kundene. På noen punkter foreslås det regler som går utover direktivets minimumskrav.
Departementet følger opp forslaget i Prop. 92 LS (2019–2020) om å flytte angrerettlovens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av forsikringstjenester til forsikringsavtaleloven. Lovforslaget innebærer etter dette en delvis gjennomføring i norsk rett også av direktiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF (fjernsalgsdirektivet).
Bestemmelser i forsikringsdistribusjonsdirektivet som ikke foreslås gjennomført i proposisjonen her, foreslås gjennomført i Prop. 233 LS (2020–2021), som ble fremmet av Finansdepartementet. Det vises til innstillinger fra finanskomiteen, Innst. 54 S (2021–2022) og Innst. 53 L (2021–2022).
Hovedtrekk i lovforslaget
Det foreslås i proposisjonen å omstrukturere forsikringsavtaleloven slik at loven får fem deler: en første, generell del med alminnelige plikter, en annen, generell del med prekontraktuelle plikter, to deler om henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler og en siste, generell del med regler om erstatning, frister, klagebehandling og tilsyn mv. Forslaget innebærer at gjeldende del A og B videreføres med enkelte mindre endringer som ny tredje og fjerde del i loven. Mens alminnelige bestemmelser tidligere var samlet i lovens del C, vil det det etter forslaget være alminnelige bestemmelser i både første, annen og femte del.
Lovforslagets første del inneholder generelle regler om avtaler om forsikring og forsikringsdistribusjon. Reglene får dermed i utgangspunktet anvendelse både ved distribusjon av forsikringsavtaler og etter at avtalen er inngått. Departementet foreslår i lovforslaget en alminnelig bestemmelse om forsikringsforetakets og forsikringsformidlerens overordnede plikter. Bestemmelsen slår fast at forsikringsforetak og forsikringsformidlere skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt for å ivareta kundens interesser og markedets integritet. Det stilles videre krav om at forsikringsforetak og forsikringsformidlere skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt. Kravet til faglig forsvarlig opptreden lovfester atferdsnormen for forsikringsforetak og forsikringsformidlere etter det ulovfestede profesjonsansvaret.
Det foreslås også regler om produktpakker. Departementet foreslår å innføre et forbud mot såkalt koblingssalg når forsikring selges som et tillegg til en vare eller en tjeneste. Det innebærer at det ikke vil være tillatt å stille som vilkår for kjøp av den andre varen eller tjenesten at kunden også tegner forsikring. Etter lovforslaget er slike avtalevilkår ikke bindende for en forbruker. Forslaget innebærer blant annet at kunden skal få nødvendige opplysninger om hvert element i avtalen og få opplyst om de ulike elementene i pakken tilbys enkeltvis.
Forslaget til regler om kommunikasjon bygger på såkalt «digitalt førstevalg». Det innebærer at forsikringsforetaket eller forsikringsformidleren kan kommunisere elektronisk med mottakeren uten foregående samtykke dersom det gjøres på en betryggende måte. Mottakeren har imidlertid rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, og en forbruker kan alltid be om å få avtalevilkårene på papir.
Lovforslagets annen del inneholder både overordnede og mer detaljerte krav til informasjon og bistand før avtaleinngåelsen. Samlet skal reglene bidra til å unngå feilsalg og sikre at kunden gis mulighet til å ta en informert beslutning om å inngå avtale om forsikring. I forlengelsen av de overordnede pliktene oppstilles særskilte informasjonsplikter før avtaleinngåelse. Som hovedregel skal opplysningene gis i god tid før avtalen inngås, og i et skriftlig dokument. De prekontraktuelle pliktene i annen del retter seg mot forsikringsdistributøren og vil dermed som hovedregel gjelde for den som distribuerer forsikringen, uavhengig av om det er et forsikringsforetak eller en forsikringsformidler.
Forsikringsbaserte investeringsprodukter er forsikringsprodukter som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, og som ikke har pensjon som hovedformål. Ved distribusjon av slike produkter foreslås det enkelte særlige plikter i annen del. Blant annet foreslås det å stille særlige krav der en forsikringsdistributør gir en personlig anbefaling til kunden om slike produkter, og det foreslås at et tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter alltid skal bygge på en personlig anbefaling til kunden.
Lovforslagets tredje og fjerde del viderefører gjeldende del A og B med enkelte mindre endringer. Ny tredje og fjerde del skal kun gjelde for henholdsvis skadeforsikring og personforsikring, og de skal ikke gjelde for avtaler om kreditt og kausjonsforsikring. Det foreslås også at forsikringsforetakets informasjonsplikter etter lovens tredje og fjerde del skal gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere. For øvrig er endringene i gjeldende del A og B i all hovedsak terminologiske.
I lovens femte del foreslår departementet generelle regler om bevisbyrde, erstatning, klagebehandling og tilsyn. Gjeldende forsikringsavtalelov har ikke regler om forsikringsforetakets erstatningsansvar for brudd på pliktene som gjelder for tjenesten. Det ulovfestede profesjonsansvaret innebærer imidlertid at både forsikringsforetak og forsikringsformidlere etter omstendighetene kan holdes ansvarlig for tap som følge av at noen foretaket kan identifiseres med, har opptrådt uaktsomt. Lovforslagets regler om erstatning er utformet etter mønster av de tilsvarende reglene i den nye finansavtaleloven og er ment å kodifisere profesjonsansvaret for forsikringsforetak og forsikringsformidlere.
I likhet med i den nye finansavtaleloven foreslås det at forsikringsforetaket skal ha bevisbyrden for at foretakets plikter etter lov og forskrift er oppfylt. Bestemmelsen gjelder etter forslaget tilsvarende for forsikringsformidlere.
Forslaget om å innføre bestemmelser om erstatning og bevisbyrde og å innta en overordnet bestemmelse om forsikringsforetaks og forsikringsformidleres alminnelige plikter er ment å virke rettsavklarende og skal sikre en bedre sammenheng mellom reglene som gjelder for kontraktsforholdet, og den markedsrettslige lovgivningen. Dette skal også sikre en mer effektiv gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Endelig er endringsforslagene ment å sikre en bedre samordning mellom finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven, så langt det er hensiktsmessig.
Det foreslås at lovens første, annen og femte del i utgangspunktet skal være ufravikelige. En rekke av lovforslagets plikter kan imidlertid etter forslaget fravikes ved avtaler om såkalt store risikoer. Flere av reglene kan også fravikes ved avtale dersom kunden ikke er forbruker. Det gjelder blant annet reglene om bevisbyrde og erstatning. Adgangen til å fravike loven utenfor forbrukerforhold etter forslaget her samsvarer i all hovedsak med adgangen til å fravike reglene i den nye finansavtaleloven som de aktuelle bestemmelsene er harmonisert med. Videre foreslås det at enkelte av lovens regler skal gjelde bare der kunden er forbruker. For bestemmelser som videreføres fra gjeldende del A og B i forsikringsavtaleloven, videreføres også adgangen til fravikelighet med enkelte mindre endringer.
I proposisjonen kapittel 20 gjennomgår departementet de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget.
Komiteens merknader Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. …
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i proposisjonen foreslår endringer i forsikringsavtaleloven som vil gjennomføre EØS-regler som svarer til deler av Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (forsikringsdistribusjonsdirektivet, gjerne forkortet til IDD). I tillegg viser komiteen til at det foreslås en omstrukturering av forsikringsavtaleloven og regler om blant annet erstatning, bevisbyrde og såkalt digitalt førstevalg.
Komiteen viser til at forsikringsformidlingsdirektivet i sin helhet er gjennomført i norsk rett i forsikringsformidlingsloven, som gjelder formidling av direkte forsikring og gjenforsikring. Videre har forsikringsdistribusjonsdirektivet et videre anvendelsesområde enn forsikringsformidlingsdirektivet og omfatter regler om prekontraktuelle opplysnings- og rådgivningsplikter overfor forsikringskunder både ved distribusjon fra forsikringsforetaket selv og ved forsikringsformidling. I proposisjonen foreslås det å samle disse pliktene i forsikringsavtaleloven. Forslaget innebærer med dette at viktige regler om kundens rettigheter overfor forsikringsforetak og forsikringsformidlere samles i én lov.
Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås å omstrukturere forsikringsavtaleloven slik at loven får fem deler: en første, generell del med alminnelige plikter, en annen, generell del med prekontraktuelle plikter, to deler om henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler og en siste, generell del med regler om erstatning, frister, klagebehandling og tilsyn mv.
Komiteen viser til at i likhet med i den nye finansavtaleloven foreslås det at forsikringsforetaket skal ha bevisbyrden for at foretakets plikter etter lov og forskrift er oppfylt. Bestemmelsen gjelder etter forslaget tilsvarende for forsikringsformidlere.
Komiteen viser til viktigheten av at reglene om digitalt førstevalg ikke ekskluderer enkelte forbrukere fra kommunikasjon med forsikringsforetakene. Komiteen vil derfor understreke behovet for at foretakene fortsatt har gode løsninger for forbrukere som ikke har mulighet til, eller ikke ønsker, å kommunisere digitalt.