Representantforslag om å sikre barn individuell klagerett etter barnekonvensjonen

Norge har siden 1991 vært part i barnekonvensjonen. FNs generalforsamling vedtok i 2011 en tredje valgfri protokoll til barnekonvensjonen om en individklageordning, som trådte i kraft i 2014. Individklageordningen gir barn rett til å fremme klager til FNs barnekomité over brudd på de menneskerettighetene som står i FNs barnekonvensjon. Norge har så langt ikke tilsluttet seg individklageordningen.

Klageretten var et internasjonalt gjennombrudd for arbeidet med å styrke barns rettigheter. I Norge vil klageretten bety et ekstra sikkerhetsnett for barn. I tillegg kan norske myndigheter bli enda tryggere på at de ikke bryter barns rettigheter. Barn som utsettes for vold eller overgrep i hjemmet, som frarøves muligheten for utdanning, som sulter eller blir tvunget inn i barneekteskap, ville alle ha mulighet til å klage inn sin sak for FNs barnekomité hvis Norge signerte tilleggsprotokollen.

Selv om Norge er et godt land for de fleste barn og unge å vokse opp i, har også Norge potensial til å bli enda bedre. I Mossige og Stefansens rapport Vold og overgrep mot barn og unge, NOVA Rapport 5/16, kommer det frem at én av fem norske ungdommer sier at de har opplevd fysisk vold fra minst én forelder i løpet av oppveksten. I samme rapport kan man lese at i perioden mellom 2007 og 2015 svarte 6 prosent av unge i Norge at de har blitt utsatt for grov fysisk vold fra voksne i familien. Den samme rapporten viste at 29 prosent av jenter og 7 prosent av gutter har opplevd minst én seksuell krenkelse i oppveksten, og 16 prosent av jenter og 6 prosent av gutter har opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. Samme rapport viser at jenter har seks ganger så stor risiko for å oppleve grove seksuelle krenkelser.

Muligheten barn får til å klage til FNs barnekomité, er et viktig fremskritt for å øke respekten for barns rettigheter, ikke minst i land der barn opplever grove rettighetsbrudd. Millioner av barn verden over opplever brudd på retten til utdanning, helsetjenester og beskyttelse mot vold. Om Norge ratifiserer klagemekanismen, vil dette sende et viktig og positivt internasjonalt signal. Spesielt nå – når Norge sitter i FNs sikkerhetsråd og har lovet å løfte folkeretten som en prioritering – ville dette bety mye.

Forslagsstillerne viser til at Stortinget i 2012 vedtok å be regjeringen gjennomføre en utredning som synliggjør fordeler og ulemper ved å ratifisere tilleggsprotokollen om individklagerett til FNs barnekonvensjon innen våren 2013. Utredningen ble gjort, men resultatet ble ikke ratifikasjon. Saken har også vært behandlet i Stortinget flere ganger etter det, men har blitt avvist av et flertall. Siden spørsmålet først ble tatt opp i 2012, har man nå høstet erfaring med hvordan FNs barnekomité behandler klagesaker. Forslagsstillerne mener det derfor er et aktuelt tidspunkt å se på spørsmålet på nytt.

Forslagsstillerne mener Norge må være et foregangsland når det gjelder barns rettigheter. Alle barn har krav på å få sine rettigheter innfridd, men det må også være forpliktende at barn får sin stemme hørt. Derfor mener forslagsstillerne at det er på tide at Norge ratifiserer tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon om individklagerett for barn i Norge. Det handler om å ta barns rettigheter på alvor.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ratifikasjon av tredje tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989 og på den måten sikre at Norge tar del i individklageordningen under barnekonvensjonen.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde, fra Sosialistisk Venstreparti, Paal Kloster, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, viser til at forslagsstillerne foreslår at Norge skal ratifisere tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen og på den måten gi norske barn individuell klagerett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at denne saken ble grundig drøftet i behandlingen av Meld. St. 39 (2015–2016), jf. Innst. 161 S (2016–2017), hvor et bredt stortingsflertall ga sin tilslutning til ikke å ratifisere tilleggsprotokollen.

Flertallet viser til at det i 2015 ikke forelå praksis fra barnekomiteen, da ingen enkeltsaker på det tidspunktet var behandlet. I Meld. St. 39 (2015–2016) stilte regjeringen opp noen sentrale hensyn de hadde vektlagt da de trakk konklusjonen om å ikke anbefale ratifikasjon da. Blant disse trakk flertallet ved behandlingen av Innst. 161 S (2016–2017) frem usikkerhet ved kommisjonens sammensetning, arbeidsmetoder, ressurser og om tolkningsmetoden var egnet til å sikre forsvarlig behandling av klagene. Videre ble det fremhevet at konvensjonens bestemmelser i mindre grad egner seg for internasjonal individklagebehandling. Flertallet er enig i at dette er viktige hensyn å vektlegge.

Flertallet vil i tillegg understreke at økt rettsliggjøring av politiske spørsmål gjennom tilslutning til internasjonale individklageordninger vil kunne begrense norske myndigheters handlingsrom til å bestemme økonomiske og sosiale prioriteringer.

Flertallet viser til at komiteen har bedt regjeringen ved utenriksministeren om kommentarer til representantforsalget. Disse ble gitt i utenriksministerens brev datert 26. januar 2022. Utenriksministeren viser her til at det siden 2015 er realitetsbehandlet 21 saker, og skriver videre:

«Praksis fra FNs barnekomite har også vist at komiteen på enkelte punkter tolker konvensjonen på en vidtrekkende måte som ikke er i samsvar med Norges eller andre likesinnede staters forståelse.»

Flertallet viser for øvrig til eksemplene gitt i brevet fra utenriksministeren som underbygger dette.

Flertallet er enig med utenriksministeren når hun i nevnte brev skriver:

«Vi har mer kunnskap nå om praksis i barnekomiteen enn det som var tilfellet da Stortinget sist hadde saken til behandling. Praksis i barnekomiteen viser at det var grunnlag for de bekymringer som ble løftet i stortingsmeldingen.»

På denne bakgrunn foreslår flertallet at forslaget avvises.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at Norge siden 1991 har vært part i FNs barnekonvensjon. I 2011 vedtok FNs generalforsamling en tredje valgfri protokoll til barnekonvensjonen om en individuell klageordning, som trådde i kraft i 2014.

Disse medlemmer vil understreke at klageretten var et internasjonalt gjennombrudd for arbeidet med å styrke barns rettigheter. Selv i et trygt land som Norge vil klageretten representere et ekstra sikkerhetsnett for å trygge barns rettigheter.

Disse medlemmer viser til at Norges tilslutning til individuell klagerett for barn ikke bare vil bidra til økt rettssikkerhet for barn i Norge, men også legge grunnlaget for at flere land på sikt vil tilslutte seg tilleggsprotokollen.

Disse medlemmer vil, som Barneombudet i sitt innspill til komiteen, påpeke følgende:

«Voksne har i langt større grad mulighet til å hevde sine rettigheter enn det som er tilfelle for barn. Dette medfører en uheldig skjevhet, der rettigheter for voksne blir gjenstand for rettslige avklaringer, mens rettigheter for barn ikke gjør det. Overprøving av om rettigheter blir fulgt er ett av flere virkemidler for å sikre virkeliggjøring av rettigheter. Manglende klagemuligheter for barn gjør at virkeliggjøring av barns rettigheter mangler overprøving som virkemiddel og dermed får svakere fokus enn rettigheter for voksne.»

Disse medlemmer vil påpeke at Stortinget sist uttalte seg om Norges tilslutning til individuell klagerett for barn i 2015, og at det er hensiktsmessig med en ny vurdering, blant annet sett i lys av erfaringene med de sakene som har blitt behandlet av FNs barnekomité.

Disse medlemmer henviser til Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM) sitt skriftlige innspill til komiteen i saken, der de peker på at

«Norge allerede er materielt bundet av konvensjonens bestemmelser, og at barnekonvensjonen inneholder særegne rettigheter for barn som ikke kan prøves gjennom andre internasjonale organer og domstoler som Norge er tilsluttet».

Disse medlemmer mener dette er et selvstendig argument for at Norge bør tilslutte seg tilleggsprotokollen som sikrer barn klagerett.

Disse medlemmer viser til at flere andre land med lignende forutsetninger som Norge har ratifisert tilleggsprotokollen, inkludert Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland og Kroatia. Disse medlemmer ser ikke at Norge har noen forutsetninger som gjør at ratifikasjon vil utgjøre en større utfordring for norske myndigheter enn det gjør for myndighetene i for eksempel Tyskland eller Finland.

Disse medlemmer viser for øvrig til at utenriksministeren selv i sin vurdering av forslaget, datert 26. januar 2022, påpeker at

«[…] en eventuell tilslutning til tilleggsprotokollen om individklageordningen ikke i seg selv vil innebære nye rettigheter […]».

Disse medlemmer er enige i utenriksministerens vurdering og mener derfor at dette ikke bidrar til en «rettsliggjøring av politiske spørsmål», all den tid den politiske beslutningen om å tilslutte seg FNs barnekonvensjon ble fattet i 1991.

Disse medlemmer merker seg at representantforslaget har generert utelukkende støtteerklæringer fra et spenn av aktører i norsk sivilsamfunn, inkludert Advokatforeningen, Redd Barna og Press, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Human-Etisk Forbund, Barneombudet, LNU, Amnesty, FRI, Norges Handikapforbund, Legeforeningens menneskerettighetsutvalg, FUG, FUB og Norges Forbund for Utviklingshemmede.

Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ratifikasjon av tredje tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989 og på den måten sikre at Norge tar del i individklageordningen under barnekonvensjonen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at behandlingen av spørsmålet som ble gitt i Meld. St. 39 (2015–2016), jf. Innst. 161 S (2016–2017), avdekket at mange av bestemmelsene i barnekonvensjonen er vage og skjønnsmessige og dermed egner seg dårlig for individklagebehandling. Det ble på dette grunnlaget påpekt at barnekomiteens uttalelser vil kunne føre til økt rettsliggjøring og begrensninger i norske myndigheters handlingsrom. Det er for flertallet viktig å understreke at spørsmål som ligger under barnekonvensjonens område, vil behandles i norsk rett, og at det ikke er ønskelig å bidra til at norske domstoler må forholde seg til en ny og usikker rettskilde gjennom tilslutning til tilleggsprotokollen.