Representantforslag om en verdig eldreomsorg og et anstendig tilbud til brukere av hjemmetjenester og til beboere i sykehjem

En av de største utfordringene i pleie- og omsorgssektoren er at det er for få folk på jobb. Det handler både om budsjettrammer, om å utdanne og rekruttere, og å beholde de som i dag jobber i pleie- og omsorgssektoren.

Sykehjem og øvrige pleie- og omsorgstjenester må være attraktive arbeidsplasser med god bemanning, gode lønnsbetingelser og et godt arbeidsmiljø. Når hver femte sykepleier slutter i yrket før det er gått ti år, viser det at man ikke lykkes godt nok i dag. Får man sykepleiere, fagarbeidere og andre yrkesgrupper til å bli i jobben sin, og utvide stillingsbrøken, er svært mye løst for bemanningskrisen i norsk eldreomsorg.

Dagens beboere på sykehjem er mye sykere enn for bare få år siden.

Samhandlingsreformen overførte mye ansvar fra spesialist- til primærhelsetjenesten. Når behandlingsansvaret ble overført fra sykehus til kommunene, innebar dette at pasienter som blir overført til sykehjem, vil ha mer alvorlige, komplekse og behandlingskrevende sykdomstilstander enn før reformen ble innført. Sykehjemmene fikk dermed ansvar for mer spesialisert pleie og behandling. Pleie, omsorg og behandling av svært syke og døende pasienter er spesielt utfordrende.

Sykehjemmene er blitt minisykehus, uten at økt sykelighet er blitt kompensert med tilsvarende økning av kompetanse og bemanning.

Rapporten «Kapasitets- og kvalitetsutfordringer i kommunale helse- og omsorgstjenester: oppgaver som blir satt på vent, oversett, glemt eller utelatt» (Senter for omsorgsforskning 2021) viser hvilke pasientrelaterte oppgaver som blir lidende ved utilstrekkelig bemanning:

«Helsepersonell utelater en rekke ulike oppgaver som kan relateres til grunnleggende fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle behov hos pasienten. Eksempler på konkrete oppgaver kan være kroppsvask, oppfølging i måltidsituasjoner, tilrettelegging for sosiale aktiviteter og samtale med pasienten om døden. I tillegg utelates oppgaver som angår pasientens medvirkning, for eksempel det å respondere når han ringer på, gi informasjon og opplæring eller å etterkomme ønsker om mat og påkledning. Også administrative oppgaver som ikke involverer direkte pasientkontakt, utelates, for eksempel å dokumentere helsehjelp og oppdatere informasjon i pasientjournalen.»

Som årsak til at oppgaver utelates, oppgis bl.a. lav bemanning:

«Medvirkende forhold til at helsehjelp blir utelatt: Opplevelse av tidspress relatert til organisering av helsehjelp oppgis som en hovedårsak til at sykepleiere og andre helsearbeidere utelater oppgaver. Tidspress oppleves når den tilmålte tiden ikke dekker pasientgruppens behov, når tiden må brukes på andre oppgaver enn det som oppfattes som direkte pasientrelatert, når arbeidsmengden intensiveres fordi antall pasienter øker eller deres helsetilstand forverres, når bemanningen oppleves å være for lav eller kompetansen utilstrekkelig, når arbeidsmiljøet ikke gir rom for fleksibilitet og samarbeid, og når ledelsen ikke anerkjenner eller inkluderer ansatte i beslutninger om prioritering. Generelt er det et misforhold mellom oppgavene som skal utføres, og ressursene som er til rådighet. Noen studier viser til at utelatt helsehjelp kan fungere som et barometer på arbeidsintensivering, men sammenhengene er komplekse. Hvorvidt bemanningen oppleves som tilstrekkelig eller ikke, kan for eksempel være mer utslagsgivende enn faktisk bemanning. Det ser også ut til å være sterk vekselvirkning mellom hvor godt arbeidsmiljøet er organisert, og tendensen til å bortprioritere oppgaver.»

Kunnskapen om hvilke typer belastninger ansatte er utsatt for, kan danne et godt utgangspunkt for hva som skal til for å gjøre sykehjem til et mer attraktivt arbeidssted.

Velferdsforskningsinstituttet NOVA peker i rapporten «En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien» (2020) på viktigheten av økt bemanning, slik at tjenestene kan gjøres mer fleksible og man kan håndtere uforutsette situasjoner. Pandemien førte eksempelvis til at grupper av personell måtte bli hjemme fordi de var smittet eller i karantene. Med mer stabil bemanning blir det ofte et bedre arbeidsmiljø. En høyere sykepleiebemanning vil også kunne bidra til at sykepleiere har tid til å følge opp sykepleiestudenter som er i praksis i sykehjem eller hjemmesykepleien.

Det må også innhentes mer kunnskap i kommunene om forventet fravær, slik at man kan legge til grunn en realistisk planlegging. Planene har i for stor grad vært for optimistiske og ikke tatt hensyn til sykefravær og annen avgang fra stillinger. NOVA påpeker:

«Sykefravær i sykehjem er et problem som burde være lett å forutse, statistikken for sykefravær blant sykepleiere og andre personellgrupper er tydelig. De som legger turnus for sykehjem vil også erfare og få tilbakemelding om at planen (turnus) var overdrevent optimistisk, som følge av sykefravær.» (s. 59)

Behovet i omsorgstjenestene for bedre helse og organisering, og at ansatte blir hørt i større grad, blir også trukket frem som viktig.

Riksrevisjonen (Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen 2018–2019) påpekte i sin rapport om bemanningsutfordringer at tiltak som stimulerer til økt stillingsprosent, redusert sykefravær og at helsepersonell står i arbeid frem til oppnådd pensjonsalder, kan bidra til at belastningene på de som er i jobb, blir mindre, og at oppadgående spiraler kan gjøre det lettere å rekruttere og beholde sykepleiere.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at helse- og sosialtjenestene har betydelig høyere sykefravær enn samtlige andre næringer. Mens sykefraværsprosenten for alle sektorer i 2020 lå på 6,1 prosent, var den 9,1 prosent i helse- og sosialtjenestene. Når det gjelder uførepensjon og overgang til arbeidsavklaringspenger, var pleie- og omsorgsarbeidere det mest dominerende yrkesområdet, sammen med salgsyrker i 2020. (Helsedirektoratet: Utfordringsbildet og mulighetsrommet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. 2021)

I stedet for å be om uføretrygd eller sykemelding velger de å redusere stillingen sin, med lavere inntekt og tap av pensjon som følge. En endret organisering av arbeidet, bedre tilrettelegging og et bedre arbeidsmiljø vil gjøre at flere av dem som har valgt å jobbe deltid, vil ønske å øke sin stilling. Man må satse på laget rundt de eldre, og noen av løsningene kan være at flere får hele og faste stillinger, og at man får til en ny oppgavedeling blant ansatte i helsevesenet. En kan ikke fortsette å ha så krevende arbeidsforhold at helsepersonell ikke makter å jobbe full stilling på grunn av slitasje og belastning.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, utrede og foreslå en kvalitets- og kompetansebasert bemanningsnorm i heldøgns omsorgstilbud. Normen skal omfatte alle relevante yrkesgrupper.

• Stortinget ber regjeringen i samarbeid med de ansattes organisasjoner og KS initiere et forpliktende opptrappingsprogram for hele og faste stillinger i pleie- og omsorgssektoren.

• Stortinget ber regjeringen i samarbeid med de ansattes organisasjoner gjennomføre et nasjonalt flerårig program for å rekruttere og beholde personell innenfor pleie- og omsorgssektoren ved å bedre betingelsene de ansatte arbeider under. Blant områdene det må ses på, er arbeidsmiljø, faglig ledelse, sykefravær, kompetanseutvikling, utdanningsbehov i både fylkeskommunale og høyere utdanninger, kollegial veiledning, lønns- og arbeidsbetingelser og vurdering av ulike turnusordninger.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Elise Madland, Cecilie Myrseth, Even A. Røed og Truls Vasvik, fra Høyre, Sandra Bruflot, Erlend Svardal Bøe og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness Klungland og Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt, Seher Aydar, fra Kristelig Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og fra Pasientfokus, Irene Ojala, viser til representantforslag om en verdig eldreomsorg og et anstendig tilbud til brukere av hjemmetjenester og til beboere i sykehjem.

Komiteen har mottatt ti skriftlige høringsinnspill til saken. Fagforbundet, Den norske legeforening, Norsk Sykepleierforbund, Pårørendealliansen, Delta og Aktivitørforbundet i Delta, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Ergoterapeutforbund og Nasjonalt senter for aldring og helse, samt en privatperson, har uttalt seg om forslagene. Høringsuttalelsene anerkjenner at representantforslaget setter en viktig sak på dagsordenen, og deler engasjementet for å bedre bemanningssituasjonen i eldreomsorgen.

Komiteen viser til at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har uttalt seg om forslaget i brev 16. februar 2023. Statsrådens brev er vedlagt denne innstillingen.

Komiteen anerkjenner at tilgang på personell er en av de største utfordringene i helse- og omsorgssektoren i Norge, og at situasjonen frem mot 2040 blir enda strammere. Komiteen viser til at dette er understreket av Helsepersonellkommisjonen, som nylig har lagt frem sin utredning, NOU 2023:4 Tid for handling – personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Komiteen deler forslagsstillernes syn på at tilstrekkelig bemanning og kompetent personell er avgjørende for at kommuner skal yte en pleie- og omsorgstjeneste av god kvalitet, og at det må tas grep for å gjøre det mer attraktivt å jobbe i tjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at Helsepersonellkommisjonens utredning, NOU 2023:4 Tid for handling – personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, er på høring med høringsfrist 2. mai 2023. Flertallet mener at forslagene må sees i sammenheng med Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som er varslet i løpet av høsten 2023, og det videre arbeidet med Helsepersonellkommisjonens utredning.

Flertallet viser til at forslagsstillerne foreslår at det skal innføres en bemanningsnorm i helse- og omsorgstjenesten. Flertallet viser til følgende uttalelse fra Helsepersonellkommisjonen:

«Utviklingsbildet viser at det ikke er mulig å bemanne seg ut av alle utfordringer som helse- og omsorgstjenesten kommer til å stå overfor. Helt uavhengig av det fremtidige økonomiske handlingsrommet, er det personelltilgangen som begrenser tjenestene og hindrer dem i å utvikle seg videre med dagens innretning.»

Flertallet erkjenner at det er kvalitetsutfordringer i eldreomsorgen og store bemanningsutfordringer – og at ikke alle har fått et verdig helse- og omsorgstilbud.

Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt av å sikre en trygg og god eldreomsorg og mener at kompetent helsepersonell er en viktig forutsetning for å klare det.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ett av regjeringen høyest prioriterte mål er å sikre nok fagfolk i helse- og omsorgstjenesten med riktig kompetanse. Dette er grunnleggende for å sørge for et trygt offentlig tilbud for eldre pasienter i hele landet.

Disse medlemmer viser til forslaget om en kvalitets- og kompetansebasert bemanningsnorm i heldøgns omsorgstilbud som skal omfatte alle relevante yrkesgrupper. Disse medlemmer mener normering ikke er et egnet virkemiddel for å imøtekomme et behov for planlegging av ressurser, organisering og bemanning. Disse medlemmer mener normer vanskelig kan ta høyde for lokale forhold og organisering, samtidig som de kan oppfattes som en minstenorm og kunne gi mindre bemanning enn personellbehovet tilsier. Disse medlemmer viser til at flere av høringsinnspillene som kommenterer forslaget om en bemanningsnorm – herunder Fagforbundet, Nasjonalt senter for aldring og helse og Delta – er kritiske og peker på sentrale utfordringer knyttet til dette forslaget.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har lagt frem en egen Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten, i Prop. 1 S (2022–2023), som har fokus på å bistå kommunene i deres arbeid med å løse personellutfordringene i tjenestene både på kort og lang sikt. Disse medlemmer viser også til Helsepersonellkommisjonen, som foreslår konkrete tiltak for å øke omfanget av heltid og bedre bruk av tilgjengelig helsepersonell. Disse medlemmer vil understreke de dynamiske grepene for heltid og bemanning som gjøres gjennom opptrappingsplanen, samt oppfølging av Helsepersonellkommisjonens forslag gjennom hovedsakelig Nasjonal helse- og samhandlingsplan og regjeringens kommende reform for eldre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det må tas grep for å sikre at kompetanse blir i omsorgssektoren. Det er også viktig å sikre fremtidig rekruttering og at vi skal ha nok folk i helsevesenet til å gjennomføre viktige oppgaver nå og i fremtiden. Derfor støtter disse medlemmer at det må ses på tiltak for å rekruttere og beholde personell innenfor pleie- og omsorgssektoren ved å bedre betingelsene de ansatte arbeider under.

Disse medlemmer vil spesielt peke på viktigheten av god ledelse i pleie- og omsorgssektoren. Alle ansatte har rett på forsvarlig arbeidsliv etter arbeidsmiljøloven enten det gjelder rett til medvirkning, oppfølging ved sykdom, medarbeidersamtale med målsettinger eller tilrettelegging og oppfølging i ulike livsfaser osv. Det er også kjent at det spesielt innen pleie- og omsorgssektoren er et stort lederspenn. Det betyr at en leder gjerne alene har lederansvar for veldig mange personer. Når det i tillegg er utbredt med deltidsstillinger, betyr dette at dersom man har én leder på 30 årsverk, kan dette i praksis bety én leder på ca. 55 personer. Dette gir åpenbart store vanskeligheter med den oppfølgingen som er nødvendig for å ivareta de ansatte på best mulig måte. Disse medlemmer mener derfor at ledelse i pleie- og omsorgssektoren er et spesielt viktig område å se på i en slik gjennomgang.

Disse medlemmer viser til at det ofte rapporteres om brudd på arbeidsmiljøloven i kommunale pleie- og omsorgstjenester. Ofte er dette små brudd, som for eksempel at ansatte har byttet vakter seg imellom, noe som utgjør brudd på arbeidsmiljøloven. Dette hindrer fleksibilitet og gjør det vanskeligere å tilpasse arbeidsdagen etter den enkeltes behov.

Disse medlemmer er opptatt av mer fleksibilitet for hver enkelt arbeidstaker. Det er viktig at vi får inn flere heltidsstillinger i pleie- og omsorgssektoren, men da er vi nødt til å se på arbeidsbetingelser. Ansatte innen pleie og omsorg er ofte nødt til å jobbe ugunstige arbeidstider som kveld, natt og helg. Det er en kjent problemstilling at flere velger å jobbe deltid fordi rigide turnuser gjør det vanskelig å kombinere jobb og familieliv. Dersom man ved å jobbe heltid må jobbe flere helger og flere vakter på ugunstige tider, kan dette være vanskelig for eksempel for småbarnsmødre. Derfor mener disse medlemmer at det må legges til rette for mindre rigide turnuser og mer fleksibilitet for hver enkelt arbeidstaker enn det man har i dag.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at arbeidsmiljøloven ikke skal hindre fleksibilitet og individuell tilpasning i arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for mer fleksible arbeidstidsordninger, som for eksempel nordsjøturnus.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at arbeidsmiljøloven er til for å sikre at arbeidstakere har trygge og gode arbeidsvilkår og arbeidsforhold som ivaretar helsa. Å lempe på disse kravene vil ikke være til arbeidstakernes fordel, men heller gjøre dem mer utsatt for slitasje, sykdom og skade.

Disse medlemmer viser til at de som jobber i kommunehelsetjenesten, allerede har et høyt arbeidspress og belastende arbeidstidsordninger. Samlet sykefravær i pleie- og omsorgstjenesten har ifølge Statistisk sentralbyrå ligget på rundt 11 pst. de siste 15 årene, mens det gjennomsnittlig for alle yrker ligger på omkring 6 pst.

Disse medlemmer viser til at det for helsearbeidere allerede gjøres unntak i arbeidsmiljøloven for eksempel for hviletid, og at det hyppig avdekkes brudd på arbeidstidsbestemmelser som følge av sviktende turnusplanlegging og mangel på folk. En pågående studie ved Universitet i Bergen om konsekvenser av brudd på arbeidsmiljølovens angitte hviletid viser en klar sammenheng mellom antallet sein-/tidligvakter med brudd på hviletidsbestemmelsene og økt sykefravær. Disse medlemmer mener at å legge til rette for flere unntak fra loven som er ment å beskytte ansatte, er feil vei å gå om vi ønsker å beholde og rekruttere helsepersonell.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus merker seg statsrådens henvisning til Helsepersonellkommisjonen:

«Kommisjonen har gitt oss en alvorlig virkelighetsbeskrivelse. Deres hovedbudskap er at personellveksten ikke kan fortsette som tidligere, og at vi må belage oss på at det blir færre ansatte per pasient i årene som kommer.»

Disse medlemmer er uenig i dette premisset. Det finnes ingen naturgitt grense for hvor mange som kan jobbe i helse- og omsorgstjenesten. Selvsagt kan vi skaffe flere folk om vi vil. De aller fleste nordmenn setter helse og omsorg først, og det må vi som politikere også gjøre.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti lenge har påpekt at vi styrer mot en todeling av velferden hvis vi ikke tar aktive grep for å styrke finansieringen i møte med aldring av befolkningen. I henhold til beregningene i Perspektivmeldingen er det nok med moderate skatteøkninger i årene som kommer, for å sørge for tilstrekkelig finansiering til forbedring av helse- og omsorgstjenestene, uten at folk får dårligere kjøpekraft etter skatt.

Dette medlem viser til at når Stortinget skal behandle anbefalingene fra Skatteutvalget, må tilstrekkelig finansiering av fremtidens velferd være en sentral målsetting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at finansieringen av helsetjenestene må styrkes. Men disse medlemmer vil peke på at den todelingen som Sosialistisk Venstreparti og Rødt nevner i helsevesenet, kommer som en direkte konsekvens av deres egen politikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at de beste tjenestene skapes i samspill mellom offentlige, ideelle og private aktører. Det aller viktigste er at pasienter får god og riktig behandling, ikke hvem som driver tjenestene. Disse medlemmer ønsker en politikk der de beste tjenestene kan tas i bruk, men hvor det offentlige tar regninga. Dette står i sterk kontrast til dagens situasjon, der private tilbud nedlegges og behandlingstilbud fjernes, og det bare er dem med størst lommebok som kan benytte seg av private tilbud. Det fører til en større todeling av helsevesenet enn vi har sett på lenge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus viser til at det ofte snakkes om å rekruttere og beholde (som oftest i den rekkefølgen) personell til pleie- og omsorgssektoren.

Disse medlemmer understreker at omfattende rekrutteringskampanjer har begrenset verdi i en situasjon hvor tre av fire førstelinjeledere i sykehjem vurderer å slutte (Agenda Kaupang 2022). I en tidligere undersøkelse blant sykepleierne i sykehjem og hjemmesykepleie fant man at halvparten av sykepleierne ønsket å slutte i jobben (NOVA 2016). Frafall og gjennomtrekk er betydelig.

Disse medlemmer anser det derfor helt nødvendig å prioritere tiltak som de ansatte selv har påpekt har betydning for om arbeidsgiver får beholde dem, innen områder som arbeidsmiljø, faglig ledelse, sykefravær, kompetanseutvikling, turnus, lønns- og arbeidsbetingelser, og kanskje viktigst: styrket bemanning. Hver femte sykepleier slutter i yrket før det er gått ti år. Får man sykepleiere, fagarbeidere og andre yrkesgrupper til å bli i jobben sin og utvide stillingsbrøken, er svært mye løst for bemanningskrisen i norsk eldreomsorg.

Disse medlemmer vil også minne om at helse- og omsorgstjenesten både kvalitativt og kvantitativt ville blitt tilført en betydelig arbeidskraftressurs med en rausere og mer human flyktninge- og asylpolitikk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med de ansattes organisasjoner gjennomføre et nasjonalt flerårig program for å rekruttere og beholde personell innenfor pleie- og omsorgssektoren ved å bedre betingelsene de ansatte arbeider under. Blant områdene det må ses på, er arbeidsmiljø, faglig ledelse, sykefravær, kompetanseutvikling, utdanningsbehov i både fylkeskommunale og høyere utdanninger, kollegial veiledning, lønns- og arbeidsbetingelser og vurdering av ulike turnusordninger.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det har vært en viss positiv utvikling i retning av flere heltidsstillinger, men dette går altfor sakte.

Disse medlemmer viser til at en høy andel fulltidsansatte betyr økt kontinuitet og økt samlet kompetanse. Pasientene vil oppleve å få færre ansatte å forholde seg til og ha fagpersoner som er godt kjent med dem, og som fanger opp små endringer i helsetilstanden deres, rett og slett fordi de mer jevnlig har ansvaret for dem. Disse medlemmer merker seg med interesse sykehjemsprosjekter i Bergen og Oslo hvor alle ansatte har heltidsstillinger.

Disse medlemmer merker seg Norsk Sykepleierforbunds påpekning om at det er vanskelig for deltidsansatte å igangsette eller delta aktivt i fagutviklingsprosjekter, eller få med seg det som tilbys av intern undervisning. Flere heltidsansatte vil muliggjøre større grad av forsknings- og utviklingsarbeid i kommunene, noe som er nødvendig i en tjeneste i stadig omorganisering og fornying. På den måten kan vi kvalitetssikre faglig utvikling av tjenestene, slik at ressursene brukes på den mest hensiktsmessige måten for våre pasienter. Det er det god samfunnsøkonomi i.

Disse medlemmer merker seg Delta sin påvisning av at man i kommunale helse- og omsorgstjenester bare lyser ut om lag 20 pst. av stillingene for helsefagarbeidere som fulltidsstillinger. Det påvirker rekrutteringen fordi signaleffekten til unge som søker seg til helsefagarbeideryrket, er at dette er en jobb det ikke er mulig å leve av. Det skaper utfordringer for den enkeltes levekår og livskvalitet, og ikke minst er det en utfordring for kvaliteten i tjenestene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med de ansattes organisasjoner og KS initiere et forpliktende opptrappingsprogram for hele og faste stillinger i pleie- og omsorgssektoren.»

Disse medlemmer understreker at god eldreomsorg er avhengig av bred kompetanse og mange yrkesgrupper.

Disse medlemmer merker seg at Stavanger kommune har vist en retning: I år har kommunen økt driftsbudsjettene med 21 mill. kroner på husassistenter på sykehjemmene, en økning med omkring tre husassistenter per sykehjem. Og neste år øker de driftsbudsjettet ytterligere. Husassistentene tar seg av aktiviteter som ikke handler om direkte pleie, som matservering, hjelp til å reise seg, vask, tøy og ikke minst: være sammen med beboerne i dagligstua. Dette gjør at fagutdannet helsepersonell kan bruke tida til det de er utdannet til.

Disse medlemmer understreker at sykehjemsansatte gjør en formidabel innsats, med alt for knappe ressurser. Ansatte forteller at de gruer seg for å gå på jobb fordi de ser at de ikke strekker til, og at de ikke kan gi en god nok omsorg til beboerne. I denne situasjonen er det ikke nok å snakke om å utdanne og rekruttere flere, eller gi applaus. God bemanning er selve grunnpilaren.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at en bemanningsnorm viser hvilken kostnad det har dersom sykehjemsbeboere – som oss alle – selv skal bestemme når de skal legge seg om kvelden, og dersom det skal være god faglig beredskap både helg og natt og dersom sykehjem skal være mer enn oppbevaring; et hjem.

Dette medlem merker seg at Norsk Sykepleierforbunds leder under overskriften «Et kinderegg for eldreomsorgen» i en artikkel i Kommunal Rapport 23. mars 2023 blant annet skriver:

«Vi mener det nå er på høy tid med tiltak som faktisk har en effekt, og som kan snu denne utviklingen. En nasjonalt fastsatt norm for bemanning i sykehjem og hjemmetjenester vil være et kinderegg i så måte.

Normen vil definere et minimum av kompetansenivå og antall ansatte som skal være på jobb. Kommunene kan dermed ikke skyve eldreomsorgen nedover prioriteringslista og kutte i tilbudene. Og med en styrket bemanning vil de oppleve en rekke gevinster. (…)

Det er allerede bemanningsnormer i barnehager, skoler og barnevern. For å sikre kvalitet i tjenestene. Fordi barna våre er dyrebare. Hva er det som tilsier at eldre – som det etter hvert blir flest av – ikke skal ha den samme beskyttelsen?»

Dette medlem merker seg at vi har bemanningsnorm i så vel barnehager som skoler, og at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i Hurdalsplattformen endog vil skjerpe bemanningsnormen for barnehagesektoren. Hvorfor skal ikke fellesskapet sørge for samme sikkerhetsnett og trygg omsorg for våre eldre?

Dette medlem viser til at en bemanningsnorm kan ha forskjellige former. Den kan være absolutt eller veiledende, eller det kan være en kombinasjon: veiledende nasjonal norm, men med krav om at hver kommune vedtar en absolutt bemanning basert på de lokale forholdene.

Dette medlem understreker at som politiske beslutningstakere må stortings- og kommunepolitikere tørre å få vite hvilken kostnad dette har, og ta regningen. I dag er det dessverre den enkelte ansatte som tar regningen i form av belastninger, stress, sykefravær og i verste fall redusert arbeidsevne.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, utrede og foreslå en kvalitets- og kompetansebasert bemanningsnorm i heldøgns omsorgstilbud. Normen skal omfatte alle relevante yrkesgrupper.»

Komiteens medlem fra Rødt deler forslagsstillernes bekymring over bemanningssituasjonen i kommunehelsetjenesten. Eldreomsorgen og de kommunale helsetjenestene har endret seg dramatisk som en følge av innføringen av samhandlingsreformen og styring og prioriteringer i helseforetakene/spesialisthelsetjenesten. De kommunale helsetjenestene har ikke fått økt sin kapasitet og kompetanse i tråd med utviklingen. Mange steder er tjenestene preget av underfinansiering, underbemanning og udekkede kompetansebehov knyttet til at pasienter skrives ut tidligere fra sykehus enn før, uten at sykehusene er forpliktet til å sikre at kompetansen til å møte de medisinske problemstillingene finnes i kommunen.

Dette medlem avviser ikke at en bemanningsnorm for kommunehelsetjenesten kan være hensiktsmessig, men mener at det er mange problemer i kommunehelsetjenesten som det er prekært å løse før det er aktuelt å innføre dette. En bemanningsnorm vil ikke sikre økt finansiering til kommunene eller bedre tilgangen på helsepersonell, men kan føre til at kommunene og enhetene mister fleksibiliteten de trenger for å sikre forsvarlige tjenester til pasientene på tross av mangel på helsepersonell.

Dette medlem deler bekymringen Nasjonalt senter for aldring og helse fremmer i sitt høringsinnspill, om at en bemanningsnorm kan føre til økt vikarbruk fordi stillingstittel og antall folk på jobb blir viktigere enn om det er kjente ansatte på jobb.

Dette medlem viser til høringsinnspill fra Delta og Fagforbundet, som begge sier seg enig i at bemanningen i mange tilfeller er for lav, men er kritiske til en bemanningsnorm som løsning da de mener det vil frata kommunene og enhetene handlingsrommet og fleksibilitet som gjør at de kan sikre forsvarlig og hensiktsmessig oppgavedeling.

Dette medlem peker også på at det er varslet at det vil komme kutt og strengere prioriteringer i sykehusene i årene som kommer. Det vil påvirke både omfanget og kompleksiteten i helsetjenestene i kommunene og kan føre til at kravene til bemanning og kompetanse kan endre seg mye på kort tid.

Dette medlem mener at det må sikres en betydelig bedre finansiering av kommunehelsetjenesten om den skal settes i stand til å møte de økende utfordringene. Det må også gjøres tiltak for å bedre arbeidsvilkårene til helsearbeidere i kommunehelsetjenesten ved å øke grunnbemanningen, bygge opp kommunale vikarpooler og sikre en mer fornuftig bruk av helsepersonell ved å satse mer på yrkesgrupper som kjøkkenpersonale, renhold, aktivitører og helsesekretærer.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti deler Sosialistisk Venstrepartis oppfatning av at det er viktig med god bemanning og attraktive arbeidsplasser i helse- og omsorgstjenestene. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis forslag i Dokument 8:101 (2022–2023) Representantforslag om en plan for en styrket helseberedskap, om å styrke utdanningskapasiteten, forbedre arbeidshverdagen og å sikre ledere i helse- og omsorgstjenesten en reell mulighet til å lede, jf. Innst. 281 S (2022–2023). Dette medlem mener en bemanningsnorm vil ha store konsekvenser for kommunenes handlingsrom, og støtter ikke en bemanningsnorm for alle relevante yrkesgrupper.

Dette medlem mener det er viktig å bekjempe uønsket deltid, men samtidig vil det være perioder der det er behov for noen for en redusert stillingsprosent i en periode. Det mener dette medlem det er viktig å beholde anledningen til. Dette medlem mener et viktigere tiltak for å redusere uønsket deltid er å sikre hver enkelt leder mandat og ansvar til å ta beslutninger om sin ansattgruppe.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Rødt og Pasientfokus viser til at de kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov. Eldreomsorgen skal tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom.

Disse medlemmer understreker at dette er plikter som gjelder alle norske kommuner, og rettigheter som alle eldre i Norge har, uavhengig av bakgrunn.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Pasientfokus vil påpeke at noen eldre møter særlige utfordringer, blant dem er eldre med samisk, kvensk og annen minoritetsbakgrunn. Mange kommuner har en flerkulturell befolkning, og eldreomsorgen må tilrettelegges på en måte som tar hensyn til dette.

Disse medlemmer mener det er viktig å heve kompetansen blant personell som gir helse- og omsorgstjenester i kommuner med samiske, kvenske, norske og eldre med ulik flerkulturell bakgrunn. Disse medlemmer viser til at en samlet helse- og omsorgskomité har understreket at det å ta vare på samiske eldre i Norge forutsetter særskilt kompetanse i samiske forhold, språk og kultur. Blant annet viste helse- og omsorgskomiteen i Innst. 326 L (2019–2020) til brev fra Sametinget til komiteen som påpekte at samiske eldre møter språklige og kulturelle utfordringer. Sametinget beskrev at kompetansen om samiske forhold i storsamfunnet generelt er liten, noe som medfører at samiske eldre ikke alltid får lik behandling, fordi språk- og kulturforståelse mangler. Sametinget påpekte både at det ofte er begrensede muligheter for samiske pasienter til å bruke samisk, og at det også er liten tilgang til bruk av tolk.

Disse medlemmer vil understreke at kunnskap om språk og kulturforståelse om den eldres bakgrunn og livshistorie stiller krav til en tilpasset kompetansemestring over tid. Flere må trekke i samme retning for at kunnskap om flerkulturelle bygder, byer og fylker blir en del av kompetansen til de som jobber i områder med flerkulturell befolkning.

Disse medlemmer viser også til at lokalisering av tjenestene i en kommune er viktig. Å flytte fra et samisk eller kvensk hjem til en omsorgsbolig eller et sykehjem som kun er tilrettelagt for et norsk lokalmiljø, kan være utfordrende. Det gir ekstra utfordringer både for den som må flytte, for familien, og for de ansatte som skal sørge for å gi et godt tilbud.

Disse medlemmer understreker at det er et sentralt helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av tjenester. En verdig eldreomsorg og et anstendig tilbud til brukere av hjemmetjenester og til beboere i sykehjem forutsetter blant annet tilgang på nok ansatte med riktig kompetanse og at kommunene har mulighet til å organisere og utforme gode tjenester som tar hensyn til det flerkulturelle samfunnet som kommunene er en del av.