Representantforslag om etablering av et sosialt investeringsfond

For mange står utenfor utdanning og arbeid. Da Venstre i regjering var med på å legge frem stortingsmeldingen «Ingen utenfor» i 2021, jf. Meld. St. 32 (2020–2021), sto nesten 620 000 personer i alderen 18–66 år utenfor arbeid og utdanning. Det utgjorde i overkant av 18 prosent av alle i arbeidsfør alder. Navs bedriftsundersøkelse viser i 2023 at 660 000 personer står utenfor arbeidslivet. Det betyr at man de siste fire årene ikke har klart å inkludere flere i jobb og utdanning.

Konsekvensen er at langt flere enn nødvendig fortsatt står på utsiden. Den gruppen består i stadig større grad av personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet, eller som aldri har vært i arbeid. Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant de som står utenfor arbeidsmarkedet. Ofte er det slik at de samme menneskene også har lavere deltakelse på andre samfunnsområder. Det å stå på utsiden av arbeidslivet betyr også en krevende økonomisk situasjon for den det gjelder, og at man ikke har den samme friheten og de samme mulighetene som de som er i arbeid. Når foreldre ikke får brukt sine ressurser i arbeidslivet, får det også konsekvenser for barnas oppvekstvilkår og livsmuligheter. Derfor er det viktig at flere enn i dag får muligheten til å delta i arbeidslivet.

Selv om velferdsordninger er med på å gi inntektssikring, løser de ikke fattigdomsutfordringer – de løfter heller ikke mennesker ut av fattigdom. En vet at inntekt fra arbeid er den viktigste inntektskilden for de fleste husholdninger. For de som ikke kan jobbe fullt, må det bli enklere å kombinere arbeid og trygd, slik at de som kan og ønsker det, får bruke sin restarbeidsevne i arbeidslivet.

Dersom man skal lykkes med å sørge for at flere får brukt sin restarbeidsevne i arbeidslivet, må man gi kommunene større handlingsrom til å utvikle løsninger i sine lokalsamfunn. Bruken av arbeidsmarkedstiltak er etter forslagsstillernes skjønn i for stor grad statlig styrt. Det begrenser valgfriheten og begrenser muligheten for innovasjon og utvikling av nye løsninger på velferdsfeltet. Det er manglende lokalt handlingsrom til å gjøre forsøk, og en stram kommuneøkonomi setter for ofte begrensninger på nye samarbeidsformer. Kommunene mangler også ofte innkjøpskompetansen de trenger for å gjøre forsøk og teste nye løsninger i samarbeid med andre.

Sysselsettingsutvalget pekte på at man fortsatt mangler arbeidsmarkedskompetanse i Nav. Det påvirker evne og handlingsrom til å samarbeide med lokalt næringsliv for å skreddersy løsninger i samarbeid de andre aktørene i arbeidsmarkedet. Lokale initiativ oppstår ofte på tross av og ikke på grunn av måten en har organisert tiltaksvifter og virkemiddelapparat på. Standardiserte virkemidler fungerer for noen, men det at man ikke klarer å øke andelen personer som inkluderes i arbeidslivet, viser behov for innovasjon og nyskaping.

Det har de siste årene vært gjort forsøk med effektkontrakter. Effektkontrakter er en ny modell for å utvikle, levere og finansiere velferdstjenester i et offentlig-privat-frivillig/ideelt samarbeid, der ansvar og risiko fordeles mellom partene. Bruken av effektkontrakter er relativt begrenset. Det innebærer høy risiko for den enkelte kommune og den sosiale investoren. Det er ingen systematiske mekanismer for å sikre erfaringsdeling og samle og utvikle kompetanse på tvers av kommunene. Det er begrenset med ressurser til å koordinere innsats, understøtte utvikling og sørge for skalering av initiativ som kan gi merverdi til enkeltmennesker og storsamfunnet. Forslagsstillerne mener derfor det er hensiktsmessig at man vurderer hvordan man kan styrke innsatsen for å sørge for mer innovasjon og utvikling av nye løsninger for å inkludere flere i arbeidslivet. Mange av disse er strukturelle og dreier seg om hvordan en organiserer utdanningssystemet eller andre standardiserte virkemidler hos Nav. Samtidig er det viktig at det fremover legges bedre til rette for forsøk, lokal handlefrihet og nye løsninger.

I Danmark etablerte man i 2018 et sosialt investeringsfond (DSI) som en egen forvaltningsenhet. Formålet var å stimulere til tilvekst av initiativ på velferdsområdet som skaper resultater og reduserer offentlige utgifter gjennom å gi mennesker positive livsendringer. Fondet ble etablert under det danske finansministeriet og har et årlig kapitalinnskudd fra danske myndigheter.

DSI utvikler og forbedrer tidlig og helhetsorientert innsats på større velferdsområder med formål om å bedre livsmulighetene for innbyggerne og redusere offentlige utgifter, bidra til økt kunnskap om effektene av tidlig innsats, forebygging og nye løsninger og tiltrekke mer ekstern kapital til å løse utfordringer og sørge for at flere private aktører investerer i å løse samfunnsutfordringer med utenforskap. For å oppnå formålet om innovasjon og utvikling av nye løsninger på velferdsområdet kan fondet gi lån, kapitalinnskudd, kapitaltilgangs, garantier og tilskudd og inngå i partnerskap for å oppnå formålet. Det er etter forslagsstillernes syn på tide at en også etablerer et sosialt investeringsfond i Norge, med formål om å gi bedre vekstvilkår og utvikle løsninger som kan gi flere mennesker muligheter til å delta i arbeidslivet.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede etablering og organisering av et norsk sosialt investeringsfond basert på erfaringene som er gjort med etableringen av Den sociale investeringsfond i Danmark. Investeringsfondet skal organiseres som en egen forvaltningsenhet og ha et særskilt ansvar for å forebygge utenforskap og bidra til arbeidsinkludering.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen ba i brev av 29. september 2023 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 13. oktober 2023 følger vedlagt denne innstillingen.

Som ledd i komiteens behandling ble det åpnet opp for skriftlige innspill. Det kom to innspill.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Tuva Moflag, Torbjørn Vereide og Bente Irene Aaland, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet, Alf Erik Bergstøl Andersen og Dagfinn Henrik Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy André Øvstegård, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til Representantforslag 261 S (2022–2023) fra representanter fra Venstre om etablering av et sosialt investeringsfond. Komiteen viser til at forslagsstillerne ber regjeringen om å utrede et norsk sosialt investeringsfond basert på erfaringene som er gjort med etableringen av Den sociale investeringsfond i Danmark, og at det skal organiseres som en egen forvaltningsenhet og ha et særskilt ansvar for å forebygge utenforskap og bidra til arbeidsinkludering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil rose forslagsstillerne for å adressere en viktig utfordring, og deler målet om å utvikle løsninger som kan gi flere mennesker mulighet til å delta i arbeidslivet. Det blir interessant å følge erfaringene fra Den sociale investeringsfond i Danmark. Da denne enheten fortsatt er ganske fersk, vil det imidlertid være interessant å vurdere resultatene over noe mer tid. Deretter kan en ta stilling til om hele eller deler av modellen kan tjene som inspirasjon for Norge. Disse medlemmer går på nåværende tidspunkt derfor ikke inn for å opprette en ny forvaltningsenhet. Det viktigste fremover – lokalt og nasjonalt – vil være å ta i bruk det handlingsrommet man allerede har, som ikke utnyttes godt nok, i samarbeid med sosiale entreprenører. Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av Innst. 371 S (2021–2022), jf. Representantforslag 212 S (2021–2022) om å ta alle gode krefter i bruk for å få folk i jobb, hvor Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmet en rekke konkrete forslag.

Disse medlemmer mener at offentlig sektor i større grad bør bruke sin betydelige innkjøpsmakt. Det må bli enklere å vektlegge og prioritere sosial bærekraft i offentlige anbud, slik man også vektlegger klima, for å støtte opp om de målene samfunnet har satt. Disse medlemmer mener at man som en del av dette arbeidet bør vurdere en statlig prekvalifisering av sosiale entreprenører. Det vil gjøre det enklere for Nav og andre offentlige instanser å identifisere og velge virksomheter som bidrar til å redusere utenforskapet.

Disse medlemmer er kjent med at kjernen i Navs oppdrag er å få folk i jobb, og at det av dette naturlig følger at de bør ha god oversikt over sosiale entreprenører. Disse medlemmer understreker i den forbindelse at målsettingen må være at de sosiale entreprenørene – i tillegg til hos Nav – skal bli mer identifiserbare også for andre offentlige instanser, både lokalt og nasjonalt. Disse medlemmer er kjent med at en prekvalifiseringsordning er etterspurt blant de sosiale entreprenørene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for hvordan offentlige anskaffelser og anbud i større grad kan prioritere sosial bærekraft og inkludering, herunder vurdere opprettelsen av en nasjonal prekvalifiseringsordning for sosiale entreprenører.»

Disse medlemmer understreker at vår viktigste jobb er å få flere i arbeid. Skal man lykkes med det, må alle gode krefter tas i bruk. Disse medlemmer er kjent med at det for små ideelle og private aktører kan være krevende å få innpass på tiltaksfeltet. Det kan føre til at nye løsninger som kunne fått flere ut i jobb eller utdanning, aldri blir prøvd ut. Disse medlemmer mener man derfor må tenke nytt rundt hvordan en kjøper inn arbeidsmarkedstiltak, og i større grad gjøre innovative anskaffelser. Det går ut på at det offentlige aktivt søker samarbeid med de ideelle, sosiale entreprenører og mindre aktører, for å teste ut nye ideer og løsninger – gjerne gjennom utviklingskontrakter, rammeavtaler og mindre anbud. Med god følgeevaluering får en identifisert de tiltakene som har best effekt for å hjelpe folk til jobb og utdanning. Disse medlemmer ser det som positivt at innovative anskaffelser allerede brukes som metode i flere fylker, og mener at ambisjonen bør være at det utvides til hele landet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Nav øker bruken av innovative anskaffelser som metode, slik at det blir implementert i alle landets fylker.»

Disse medlemmer er kjent med at det under regjeringen Solberg ble satt i gang flere forsøk med nye finansieringsmodeller for samarbeid med sosiale entreprenører, herunder økt bruk av effektkontrakter. Disse medlemmer ser positivt på dette, og ønsker nå å utvide suksessen.

Disse medlemmer mener at for å finne frem til de løsningene med best resultater, bør en gjøre flere forsøk med nye finansieringsmodeller for sosial innovasjon. Et eksempel kan være økt bruk av effektkontrakter, der det offentlige betaler den sosiale entreprenøren basert på resultatoppnåelse. Disse medlemmer mener at dette gir økt vektlegging av de resultatene et tiltak gir, fremfor bare kvantitativ statistikk om antall aktiviteter og penger brukt.

Disse medlemmer registrerer at partene i arbeidet med en effektkontrakt må jobbe systematisk og kunnskapsbasert for å finne ut hva behovene til målgruppen er, hva som er et positivt resultat for gruppen, hvordan dette kan oppnås, og hvordan det kan måles. Prosessen kan føre til ny innsikt, nye samarbeidsformer og kunnskap om hvilke tiltak som har en målbar effekt. Disse medlemmer understreker at det offentlige gjennom bruk av effektkontrakter kan utvide tiltak som viser seg å fungere godt for målgruppen, og avslutte tiltak som ikke fungerer. Avtaleformen kan bidra til at det utvikles nye ordninger som ikke er en del av dagens verktøykasse i Nav.

Disse medlemmer er kjent med at effektkontrakter er tatt i bruk noen steder, og mener at dette bør utvides til å gjelde flere steder i landet. Disse medlemmer understreker at effektkontrakter nettopp handler om å få mest mulig effekt og resultater for brukerne. Disse medlemmer mener våre ambisjoner og vår innsats for å oppnå best mulig resultater ikke bør stoppe med noen utvalgte pilotprosjekter, men utvides, slik at flere kan få hjelp til å komme i jobb og utdanning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Nav prøver ut nye finansieringsmodeller for samarbeid med sosiale entreprenører og øker bruken av effektkontrakter.»

Disse medlemmer mener at for å få økt mangfold i tjenestetilbudet er det viktig å øke kompetansen om innovative anskaffelser og sosialt entreprenørskap i det offentlige. I Veier til samarbeid. Sosiale entreprenører som samarbeidspartnere i offentlig sektor – eksempler og ideer, utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, gis det god informasjon om anskaffelsesregelverket og hvordan sosiale entreprenører kan gå frem for å delta i offentlige anskaffelser. Det er likevel et stort uutnyttet potensial. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen bør sørge for at kommunene og Nav får økt sin kompetanse ytterligere. Disse medlemmer viser til at det er viktig at Nav får økt både kompetanse og kapasitet til å knytte kontakter med næringslivet og formidle kandidater til arbeidslivet. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å styrke satsingen på markedskontakter i Nav.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke kommunene og Nav sin kompetanse og kapasitet til å samarbeide med sosiale entreprenører, og herunder prioritere markedskontaktapparatet.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, understreker at ideelle aktører gjør en uvurderlig innsats for å hjelpe folk til jobb, utdanning og aktiv deltakelse i samfunnsliv. Flertallet mener ideelle aktører er en viktig del av velferdssamfunnet og et viktig supplement til det offentlige. Flertallet er kjent med at det er igangsatt et arbeid for å sikre ideell sektor bedre innpass på arbeids- og velferdsfeltet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en strategi for å styrke ideell sektors rolle og tilbud på arbeids- og velferdsfeltet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes et sosialt investeringsfond virker spennende. Samtidig er disse medlemmer noe skeptiske til omfanget og hva dette vil koste. Disse medlemmer har satt seg inn i Den sociale investeringsfond i Danmark, og finner prosjektet interessant, men fortsatt er det tidlig i prosjektet. Disse medlemmer kunne heller ikke finne hva dette prosjektet faktisk koster, og hva man kan spare på andre poster.

Derfor støtter ikke disse medlemmer forslaget i representantforslaget.