Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, lederen Eigil Knutsen, Tellef Inge Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Bjørnar Skjæran og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Tina Bru, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole André Myhrvold og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til finansministerens uttalelse av 23. oktober 2023. Brevet er lagt ved denne innstillingen.
Komiteen påpeker at det allerede i 2017 ble innført en finansskatt på lønn og overskudd i den finansielle sektoren i Norge. Denne skatten er en ekstra skatt på lønn og selskapsoverskudd i finanssektoren.
Komiteen viser også til merknadene i representantforslaget fra Kari Elisabeth Kaski, Dokument 8:6 S (2023–2024), om å regulere banknæringen til forbrukernes beste.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, påpeker at det er viktig for Norge å ha solide, lønnsomme banker som skaper overskudd og bygger opp kapitalbuffere. Dette er viktig for å kunne håndtere fremtidige tap og samtidig sikre norske arbeidsplasser ved å tilby lån, spesielt i økonomisk usikre tider. Bankene har strenge krav til egenkapital og må også oppfylle krav til motsyklisk kapitalbuffere som gir dem muligheten til å låne ut selv i mer krevende økonomiske tider, som for eksempel under en pandemi. En solid tilgang til både egenkapital og fremmedkapital er i tillegg nødvendig for å finansiere omstilling i norsk næringsliv.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at bankenes lønnsomhet i 2021 var tilbake på omtrent samme nivå som før pandemien og økte videre i 2022. Dette skyldtes hovedsakelig høyere innskuddsmarginer, som økte under pandemien da husholdningene sparte mer. Økt sparing ga høy innskuddsdekning i bankene, kombinert med lav utlånsvekst, som sannsynligvis resulterte i høyere innskuddsmarginer. Bankene har også bedret sin lønnsomhet etter en lang periode hvor rentene var nær null. Situasjonen har imidlertid endret seg, og økt inflasjon og renter har gjort økonomien vanskeligere for mange. Dette gjør bankene mer sårbare for tap på utlån, noe som kan påvirke lønnsomheten og utlånsevnen deres. Derfor er det viktig å ha lønnsomme banker som kan tåle økonomiske tilbakeslag og opprettholde et tilbud om lån for å sikre arbeidsplasser og folks mulighet til å få lån.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens budsjettforlik med Sosialistisk Venstreparti, der det gjøres flere grep for å styrke forbrukernes posisjon i finansmarkedene, samt sikre en større grad av åpenhet rundt bankenes vurderinger blant annet knyttet til renter og prisfastsettelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti bemerker at forslaget har som premiss at norske banker er ekstraordinært lønnsomme. Danske Bank trakk seg likevel nylig ut av det norske markedet. Lønnsomhetssituasjonen er trolig derfor mer nyansert.
Disse medlemmer merker seg at forslagsstillerne ønsker en midlertidig engangsskatt for bankenes overskudd i årene 2024–2026, og at det henvises til da blant annet Margaret Thatcher gjorde noe lignende i 1981. I den senere tid har også Italias høyrepopulistiske regjering innført en mer varig variant under Georgia Meloni. Utover at det er interessant at forslagsstillerne henter inspirasjon fra nettopp disse lederne, så har denne typen beskatning blitt møtt med betydelig kritikk fordi det fører til økt politisk risiko og ustabilitet i en næring som trenger stabilitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til forslaget om å politisk overstyre DNB og tar avstand for denne typen eierutøvelse fra statens side. Staten skal være en aktiv og ansvarlig eier med et langsiktig perspektiv, og bidra til å nå statens mål som eier, enten høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer eller bærekraftig og mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål. I tillegg til å overstyre prisene på banktjenester, foreslås det å trappe opp finansskatten. Forslagstillerne ønsker altså på den ene siden redusere inntektene og på den andre siden øke utgiftene, noe som neppe vil bidra til bedre konkurranse, men heller føre til dårligere tjenester på sikt.
Disse medlemmer deler bekymringen for at Norges Banks styringsrente vil øke raskere og mer enn nødvendig. Derfor er det viktig med en stram og ansvarlig økonomisk politikk og offentlig pengebruk som ikke legger unødvendig press på renta. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum sa i forbindelse med fremlegget av statsbudsjettet for 2023 at å bruke mer penger nå vil skape nye problemer, fordi vi risikerer å bidra til at lønns- og prisveksten holder seg så høy at sentralbanken må øke renta mer og raskere enn nødvendig. Det er vanlige folk som må betale den høyeste prisen for det, med økte boligrenter og høyere priser. Dersom det er politisk pengebruk som driver renta opp, blir det å rette baker for smed å innføre en straffeskatt på banknæringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at høyere skatt på banknæringen ikke gir lavere boliglån eller renter til kundene. Innføring av midlertidige skatter blir også stort sett blir møtt med kritikk uansett hvor og når dette gjøres da dette gir uforutsigbarhet og øker politisk risiko i markedet. Da Italias regjering nylig kunngjorde en midlertidig skatt på bankenes overskudd, måtte de trekke tilbake forslaget etter kort tid etter en overveldende negativ reaksjon fra økonomer og markedet. Mange mente at forslaget ville øke politisk risiko og gjøre permanent skade på attraktiviteten til Italias økonomi. Meloni-regjeringen i Italia har så langt vist seg å føre en usammenhengende økonomisk politikk, som unngår økonomiske og strukturelle reformer, skyr markedsbasert konkurranse og i stedet lar seg styre av særinteresser. Midlertidige forhøyede skatter for å øke statens inntekter kjennetegner først og fremst regjeringer som ikke gjennomfører nødvendige strukturelle reformer for å sørge for en god ressursbruk og en velfungerende offentlig sektor. En moderert versjon av skatten forventes derfor å gå gjennom det italienske parlamentet når budsjettet ikke går opp.
Disse medlemmer viser til at da Margaret Thatchers regjering innførte en midlertidig finansskatt i 1981 var målet hele tiden å få ned den statlige gjelden som var bygget opp under Labours vanstyre, og sette gang økonomiske og strukturelle reformer for å få Storbritannia ut av resesjon, få kontroll på den skakkjørte økonomien og få renta ned. Da skatten ble innført hadde bankene dessuten en urimelig differanse mellom null rente på innskudd og 17 pst. rente på utlån. Thatcher begrunnet skatten med at overskuddet ikke kom av at bankene selv hadde økt sin produktivitet eller leverte bedre tjenester.
Disse medlemmer frykter for signalet som gis ved en innføring av midlertidige eller varige nye skatter på bedrifter eller bransjer i perioder der de går godt. Lønnsomheten varierer også i finansnæringen, og næringen er avhengig av å kunne bygge opp solide buffere for å kunne opprettholde utlån og bidra til aktivitet i perioder med dårligere lønnsomhet og høyere utlånstap.
Disse medlemmer viser til forslaget om å begrense rentemarginer, videre til at prisregulering hemmer konkurranse og på sikt dermed kan gi dyrere og dårligere tjenester.
Disse medlemmer mener videre at forslaget om å utvide Husbankens rolle eller opprette en statlig bank for banktjenester først vil undergrave dagens banker og fortrenge deres virksomhet, og dernest føre til en statlig monopolsituasjon som gir dyrere og dårligere banktjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietkan på ingen måte se at landets bankkunder på noen måte vil være tjent med de forslag som fremmes i representantforslaget.
Inndragning av bankenes overskudd i gode år til fordel for statskassen hjelper hverken låne- eller innskuddskunder. Det svekker derimot bankenes konkurranseevne og soliditet til fordel for en helt unødvendig overføring til staten.
Disse medlemmer ser heller ikke at forsøk på inngripen i driften av en børsnotert bank hvor staten er deleier, er hverken ønskelig, tilrådelig eller tjenlig for bankens kunder.
Disse medlemmer er helt klare på at ingen forslag som fremmes i dette representantforslaget bør vedtas, både av hensyn til bankkundene, men ikke minst av hensyn til Norges behov for en velfungerende finanssektor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det trengs tiltak fra myndighetene for å begrense bankenes rentemarginer og urimelig store overskudd. Det er i denne sammenhengen ikke tilstrekkelig, slik regjeringa så langt har basert seg på, å komme med etterlysninger av «mer konkurranse» i det private bankmarkedet og oppfordringer om at kundene skal bytte bank oftere.
Disse medlemmer viser til at bankene de siste to årene i snitt har økt sine utlånsrenter med mer enn ett prosentpoeng mer enn de har økt innskuddsrentene, og at denne aggressive rentesettingen har medført at bankenes rentenetto hittil i 2023 er den høyeste som er målt noen gang siden statistikken begynte i 2010, ifølge SSB.
Disse medlemmer mener det bør innføres reguleringer av bankenes mulighet til å øke utlånsrentene mer eller raskere enn innskuddsrenta i kjølvannet av renteøkninger fra Norges Bank, da en slik praksis er en sentral kilde til bankenes økte rentemarginer de siste årene. Forbrukerrådet har beregnet at norske bankkunder bare i den korte perioden etter Norges Banks renteøkning i juni i år, har tapt over 700 mill. kroner på at bankene har somlet med å øke innskuddsrentene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som bidrar til at norske banker må øke innskuddsrentene minst like mye som utlånsrentene og at de ikke kan øke utlånsrentene raskere enn innskuddsrentene i etterkant av en renteøkning fra Norges Bank.»
Disse medlemmer viser til innsendt innspill fra Forbrukerrådet. De peker på at SSB jevnlig publiserer utviklingen til bankenes samlede rentemarginer, men at det likevel er for liten åpenhet om disse for kundene. De skriver:
«For at SSBs publiserte margintall skal kunne få betydning for enkelthusholdningenes disponeringer i bankmarkedet, må de enkelte bankenes marginer fremkomme i oversiktene. Myndighetene må derfor vurdere om SSB kan instrueres til å publisere marginene til enkeltbankerne regelmessig. Det vil være i tråd med de generelle forventingene til mer transparens i finansmarkedene.»
Disse medlemmer er enig i at et slikt grep kunne virket disiplinerende på bankenes rentesetting, og foreslår på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om SSB skal gis i oppdrag å regelmessig publisere marginene til enkeltbanker.»
Disse medlemmer viser videre til at Forbrukerrådet i sitt innspill også peker på at det har gått over 15 år siden sist det blir gjort en samfunnsøkonomisk analyse av å innføre kontonummerportabilitet ved bankskifte, og at det har vært stor teknologisk utvikling siden den gang. Disse medlemmer mener at norske bankkunders mulighet til å bytte bank kan være begrenset av at man i dag også må bytte kontonummer, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en oppdatert vurdering av om innføring av kontonummerportabilitet kan bidra til å bedre konkurransesituasjonen på det norske bankmarkedet.»
Finansskatten er bare halvveis innført
Disse medlemmer viser til at finanssektoren siden 2017 har betalt en ekstra finansskatt på overskudd og lønn, og at skatten har som begrunnelse at den skal være en erstatning for at det er krevende å innføre merverdiavgift på finansielle tjenester. Disse medlemmer viser til at skatteutgiften – de tapte skatteinntektene for staten og besparelsen for næringa – som følger av dette unntaket, anslås til 11,0 mrd. kroner i 2023 i Prop. 1 LS (2023–2024). De tapte skatteinntektene motvirkes bare delvis av finansskatten på overskudd og lønn, og Finansdepartementet anslår at finansnæringa i 2023 derfor i praksis ble subsidiert med inntil 5,8 mrd. kroner. Disse medlemmer peker på at inntektene fra finansskatten de siste årene bare har utgjort om lag halvparten av den anslåtte skatteutgiften. Dette betyr i praksis, paradoksalt nok, at norsk finansnæring betaler mindre skatt enn øvrig norsk næringsliv utenom grunnrentenæringene. I en tid der bankenes overskudd skyter i været, mener disse medlemmer at det er på høy tid å redusere den eksisterende skatterabatten som bransjen verken fortjener eller har behov for.
Disse medlemmer viser til beregninger fra Finansdepartementet, som anslår at en økning av finansskatten på overskudd med seks prosentenheter, fra dagens 3 pst. til 9 pst., om lag ville tilsvare den gjeldende subsidien. Disse medlemmer mener derfor at det er et stort potensial for å øke finansskatten på overskudd, for slik å sørge for at finansnæringen bidrar mer til fellesskapet, også i år uten ekstraordinært høye overskudd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at halvparten av norske husholdninger regnes som økonomisk utrygge, ifølge rapporter fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO. Økte husleier, og økte priser på mat, strøm og drivstoff er alle medvirkende faktorer til at mange nå sliter, og at matkøene er rekordlange.
Disse medlemmer viser til at Norges Bank har gjennomført mange og hyppige økninger av styringsrenta de siste to årene, og at norske banker i samme periode har gått med rekordoverskudd, på bekostning av vanlige låntakere og småsparere. Disse medlemmer viser til at norske bankers overskudd etter skatt i 2022 var 25 pst. høyere enn i 2021, og at de hittil i 2023 har økt med 37 pst. sammenlignet med i fjor.
Disse medlemmer viser til rapporten Finansielt utsyn, publisert 7. desember 2023, som viser at bankenes overskudd nå også er rekordhøye som andel av egenkapitalen. Disse medlemmer viser til saksordførers omtale av bankenes rekordoverskudd som en form for normalisering etter pandemien, og mener at en slik beskrivelse har liten rot i virkeligheten.
Disse medlemmer viser videre til saksordførers bemerkning om at det er bra for samfunnet med solide, lønnsomme banker. Disse medlemmer er enig i at det i prinsippet er bra med solide banker, men viser til at dette også er et kjent og forslitt talepunkt fra bransjen selv i møte med kritikk av næringas rekordoverskudd. Disse medlemmer minner om at argumentet imidlertid står seg dårlig i møte med virkeligheten, når man samtidig ser at bankene velger å dele ut rekordutbytter til sine eiere, framfor å bygge opp sine buffere. For eksempel betalte DNB i fjor ut tre fjerdedeler av sitt rekordoverskudd på 32 mrd. kroner til sine aksjonærer, enten som utbytte eller ved tilbakekjøp av egne aksjer.
Staten kan bidra til å presse bankenes rentemarginer ned
Disse medlemmer viser til at staten eier om lag 40 pst. av aksjene i DNB. Det er urimelig og uforståelig for de fleste at landets største bank, der det norske fellesskapet er den klart største eieren, får benytte sin dominerende markedsposisjon til å lede an i renteskvisen av norske husholdninger uten å bli imøtegått av landets myndigheter.
Disse medlemmer mener det er på tide at staten gjennom sin eierdialog med DNB sørger for at bankens ledelse tar større samfunnsansvar og tilbyr kundene sine bedre rentebetingelser enn i dag, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom sin eierdialog med DnB kreve at banken viser større samfunnsansvar og tilbyr kundene sine bedre rentebetingelser enn i dag.»
Disse medlemmer viser til at det norske bankmarkedet domineres av noen få store aktører med stor markedsmakt. De kraftig økende overskuddene i norsk banksektor, i takt med økende styringsrente, indikerer at norske husholdninger i praksis må stramme inn mer enn det Norges Bank rentepolitikk sikter mot. Bankene bidrar dermed etter disse medlemmers mening til å forsterke de økonomiske utfordringene for norske husholdninger.
Disse medlemmer mener også at det er behov for mer strukturelle grep, og at en løsning kan være at det offentlige går sterkere inn i boliglånsmarkedet for å presse ned boliglånsrentene og overskuddene til de private bankene.
Disse medlemmer mener derfor at det bør opprettes et reelt offentlig alternativ for vanlige norske bankkunder, med rentebetingelser som ikke er ment å finansiere store bonuser til banksjefene og utbytter til eierne. Dette kan enten gjøres gjennom en kraftig gjenreising av Husbankens rolle i det norske bankmarkedet eller gjennom opprettelsen av en helt ny bank. Disse medlemmer viser til at den statlige svenske banken SBAB i mange år bidro til å presse ned rentemarginene i det svenske bankmarkedet, gjennom å tilby boliglån med et moderat, politisk bestemt avkastningskrav.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å utrede et offentlig bankalternativ, enten gjennom å utvide Husbankens rolle i det norske bankmarkedet eller gjennom opprettelsen av en helt ny bank.»
Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere ulike tiltak for å begrense bankenes rekordhøye lønnsomhet, herunder om det skal innføres ekstraordinær skattlegging, og komme tilbake til Stortinget med forslag om dette senest i revidert nasjonalbudsjett for 2024.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre en vurdering av om nivået på finansskatten er tilstrekkelig høyt for å oppfylle hensikten om å være en erstatning for manglende merverdiavgift på finansielle tjenester, og komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer at næringen betaler like mye skatt som annet næringsliv senest i revidert nasjonalbudsjett for 2024.»
Komiteens medlem fra Rødt viser til at en rekke europeiske land som Spania, Italia, Nederland, Tsjekkia og Litauen enten har innført, eller er i ferd med å innføre, ekstraordinær skattlegging av bankenes rentemarginer og overskudd. Dette medlem mener at en slik ekstraskatt ville kunne gitt store milliardbeløp til statskassa, som ville gitt økt handlingsrom til en rettferdig finansiering av priskrisetiltak som monner for alle norske familier som sliter.
Dette medlem mener at varigheten til en slik ekstraskatt kan avgrenses i tid, men bør gjelde så lenge bankenes overskudd anses å ligge langt over historiske nivåer og så lenge konkurransen på bankmarkedet er like svak som i dag.
