Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) Trygghet for alle

I proposisjonen presenteres regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028.

Opptrappingsplanen omhandler vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som rammer både voksne og barn. Planen inkluderer negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Planen omhandler også internettrelaterte overgrep mot barn, og inneholder i tillegg et eget kapittel om vold og overgrep i samiske samfunn.

Opptrappingsplanen er delt inn i fem hovedinnsatsområder: helhetlig og samordnet innsats, forebygging, bistand og beskyttelse, straffeforfølgning samt vold og overgrep i samiske samfunn.

I kapittel 1 i proposisjonen redegjøres det for bakgrunnen for og målet med opptrappingsplanen samt arbeidet med og rammene for planen. Det gis en oversikt over regjeringens satsing i budsjettet for 2024. Kapittelet beskriver videre risikofaktorer, omfang og konsekvenser av vold og overgrep. I tillegg gis det en oversikt over internasjonale forpliktelser og offentlige utredninger, undersøkelser og evalueringer som danner bakgrunn for opptrappingsplanen. Det vises også til en rekke andre arbeider fra regjeringen som opptrappingsplanen skal ses i sammenheng med.

I kapittel 2 beskrives dagens situasjon, utfordringer og tiltak knyttet til samordning og overvåking av innsatsen mot vold og overgrep, herunder samordning på statlig, regionalt og kommunalt nivå, og involvering av frivilligheten i arbeidet. Internasjonalt samarbeid berøres også. Kapittelet omhandler videre innsats knyttet til forskning og statistikk, og til behovet for en helhetlig kriseberedskap når det gjelder arbeidet mot vold og overgrep. Det vises til proposisjonen for de tiltakene regjeringen foreslår i dette kapittelet.

I kapittel 3 beskrives dagens situasjon, utfordringer og tiltak i det forebyggende arbeidet. Tiltakene består av satsinger rettet mot tidlig og samordnet innsats, kompetanse i tjenestene og tilbud til voldsutøvere. Forebygging av vold og overgrep i frivillige organisasjoner og andre fritidsarenaer omtales også. Behovet for offentlig privat samarbeid, særlig i saker om internettrelaterte overgrep, løftes også. Det vises til proposisjonen for de tiltakene regjeringen foreslår i dette kapittelet.

I kapittel 4 tar departementet for seg dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak når det gjelder bistand til og beskyttelse av volds- og overgrepsutsatte. Tiltakene består av satsinger rettet mot bestemte tjenester, tiltak for å styrke samhandling mellom tjenestene, samt informasjonstiltak rettet mot befolkningen. Også utenrikstjenestens konsulære bistand til borgere i utlandet omfattes. Risikovurderingsverktøy og politiets beskyttelsestiltak omtales avslutningsvis i kapittelet. Det vises til proposisjonen for de tiltakene regjeringen foreslår i dette kapittelet.

Kapittel 5 inneholder en beskrivelse av dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak knyttet til politiets arbeid med vold og overgrep, herunder anmeldelser og etterforskning av sakene. Omtale av tilrettelagte avhør, vergemål og avhør av mindreårige mistenkte ved Statens barnehus inngår i kapittelet. RISK-modellen skal spres til alle politistrikt. Styrket rettssikkerhet for de aller minste barna og for personer med psykisk utviklingshemming løftes særskilt. Også seksuallovbrudd begått på digitale plattformer omtales. Hvordan konfliktråd brukes i saker om vold i nære relasjoner belyses, og det vises til arbeid knyttet til den nye voldserstatningsloven. Det vises til proposisjonen for de tiltakene regjeringen foreslår i dette kapittelet.

Kapittel 6 inneholder en beskrivelse av dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak knyttet til vold og overgrep i samiske samfunn. Kapittelet beskriver omfanget av vold og overgrep i samiske samfunn, og peker på mulige årsaker til at samer i større grad enn ikke-samer er volds- og overgrepsutsatt, og i mindre grad har tillit til politi og hjelpeapparat. Kapittelet løfter fram tiltak knyttet til forebygging, bistand og beskyttelse og straffeforfølgning, herunder opprettelsen av et samisk barnehus i Finnmark. Det vises til proposisjonen for de tiltakene regjeringen foreslår i dette kapittelet.

Kapittel 7 omhandler de budsjettmessige konsekvensene av opptrappingsplanen. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2024 en bevilgning på til sammen 127,2 mill. kroner til opptrappingsplanen. Også den foreslåtte bevilgningen på 250 mill. kroner til nye og styrkede tiltak relatert til Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), og den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet i 2024, vil være relevant for innsatsen med å forebygge vold og overgrep og for å hjelpe voldsutsatte. Den foreslåtte bevilgningen til SAMINOR 3 på 30 mill. kroner vil bidra til økt kunnskap om vold og overgrep i den samiske befolkningen. Den foreslåtte bevilgningen i 2024 på 80 mill. kroner til regjeringens etterforskningsløft vil ha betydning for politiets arbeid med vold og overgrep. Innsatsen mot vold og overgrep skal trappes opp ytterligere i planperioden. Regjeringen vil rapportere årlig på status for tiltakene i opptrappingsplanen, og vil også sørge for at planen blir følgeevaluert.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Male Hartviksen, Odd Harald Hovland og Hadia Tajik, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen og lederen Helge André Njåstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Cato Brunvand Ellingsen, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028).

Komiteen viser også til at den avholdt høring i saken 30. januar 2024.

Generelt om opptrappingsplanen

Komiteen viser til at retten til å leve et liv uten vold er en grunnleggende menneskerettighet, og at regjeringens fremste mål er å skape et trygt samfunn for alle, uten vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

Komiteen merker seg at opptrappingsplanen skal bidra til å virkeliggjøre regjeringens målsetting. Komiteen merker seg også at planen skal legge til rette for mer målrettet forebygging, bedre hjelp til og beskyttelse av utsatte, og mer effektiv straffeforfølgning og oppfølging av voldsutøvere.

Komiteen viser til at dette skal oppnås gjennom en mer helhetlig og samordnet politikk på området. Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som rammes av flere ulike bestemmelser i straffeloven, og er blant lovbruddene som skal gis prioritet i straffesaksbehandlingen. Norge er også forpliktet gjennom internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til å forebygge og bekjempe slik kriminalitet. Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er i tillegg et stort samfunns- og folkehelseproblem. Volden skaper utrygghet, kan gi helseutfordringer og tap av velferd, og begrenser den enkeltes livsutfoldelse og mulighet for en aktiv samfunnsdeltakelse. I ytterste konsekvens fører volden til tap av liv.

Komiteen viser til at de samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner er beregnet til 92,7 mrd. kroner i 2021. Kostnadene bæres av voldsutsatte, voldsutøvere, pårørende, arbeidsgivere, frivillig sektor og storsamfunnet. Gjennom i større grad å satse på forebyggende tiltak vil regjeringen redusere de menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnadene ved vold i nære relasjoner.

Komiteen viser til at barn er avhengige av trygge omsorgspersoner og er på flere måter mer sårbare enn voksne. Derfor har barn, ifølge FNs konvensjon om barnets rettigheter, rett til beskyttelse og omsorg. Når det er foreldrene som utsetter barnet for vold eller overgrep, er sannsynligheten for avdekking og dermed hjelp betydelig mindre. Barn som utsettes for vold og overgrep, har økt risiko for å bli utsatt for vold også senere i livet. Det er et mål at barn og unge lærer tidlig hva som er lov og ikke, når det gjelder grenser rundt egen kropp og seksualitet. Her har foreldre, barnehagene og skolene en viktig oppgave. Alle barn skal gjøres kompetente til å kunne si ifra, og til å kunne be om hjelp, dersom de utsettes for vold og overgrep.

Komiteen merker seg at regjeringen vil arbeide for en trygg barndom for alle barn og unge, og at det særlig er behov for å styrke innsatsen når det gjelder vold mot de minste barna. Regjeringen vil også rette innsatsen mot overgrepene barn utsettes for på internett. Videre vil regjeringen gjennom denne opptrappingsplanen ha en særlig innsats rettet mot barn og unge som utøver, eller står i fare for å utøve, problematisk eller skadelig seksuell atferd.

Komiteen viser til at arbeidet for et mer likestilt samfunn er en viktig del av det voldsforebyggende arbeidet. Vold i nære relasjoner er både en årsak til og en konsekvens av manglende likestilling. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sin omfangsstudie fra 2023 om vold og overgrep i den norske befolkningen viser at alvorlig og gjentatt vold i nære relasjoner i størst grad rammer kvinner, og at denne volden er økende. Komiteen merker seg at rapporten videre viser at kvinner og menn utsettes for ulike former for vold. Menn utsettes oftere for alvorlig fysisk vold i det offentlige rom, mens kvinner i større grad enn menn utsettes for vold som regnes som særlig alvorlig: den gjentatte volden, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep som voldtekt og digitale seksuelle krenkelser. Det er en overvekt av menn blant dem som utøver vold eller overgrep, men det er viktig å understreke at flertallet av menn ikke begår slike handlinger. Både FNs kvinnekommisjon og Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan GREVIO anbefaler at kjønnsdimensjonen tydeliggjøres i større grad i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Også NKVTS påpeker viktigheten av en slik tilnærming i sin omfangsundersøkelse og anbefaler at innsatser og tiltak som kan endre oppfattelser av normer rundt kjønn og kjønnsrelasjoner, styrkes. Et kjønnsperspektiv på volden omhandler også menns utsatthet. I tillegg til å være utsatte for vold i det offentlige rom, rammes også menn av vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Det er imidlertid også viktig å ta høyde for andre sosiale dimensjoner enn kjønnsdimensjonen. Volden kan variere i art og omfang mellom ulike sosiale dimensjoner i tillegg til kjønn, som for eksempel klasse, alder, etnisitet, funksjonsevne, kjønnsidentitet og seksuell orientering.

Komiteen merker seg at opptrappingsplanen omfatter flere former for vold som tidligere har vært behandlet i flere egne handlingsplaner og strategier. De ulike formene for vold og overgrep ses i denne planen i sammenheng, og det gis en samlet framstilling av utfordringer på feltet. Dette skal bidra til mer helhetlig forebygging og bekjempelse av vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

Komiteen viser til at opptrappingsplanen gir en oversikt over dagens situasjon og iverksatte tiltak, og angir strategier og regjeringens tiltak for å møte utfordringene og videreutvikle arbeidet. Komiteen viser til at for å sikre kontinuitet i arbeidet mot vold og overgrep vil opptrappingsplanen også ta videre tiltak fra Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) Frihet fra vold og den nasjonale strategien for samordnet innsats Forebygging og bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn (2021–2025). Komiteen merker seg at opptrappingsplanen vil styrke arbeidet som pågår gjennom handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024).

Komiteen merker seg at opptrappingsplanen omhandler vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som rammer både voksne og barn. Planen inkluderer negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Planen omhandler også internettrelaterte overgrep mot barn, og inneholder i tillegg et eget kapittel om vold og overgrep i samiske samfunn. Der ikke annet er oppgitt, vil bruken av begrepet «vold og overgrep» omfatte alle former for vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner som inngår i denne planen.

Komiteen merker seg at planen er utarbeidet av Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Utenriksdepartementet samt de respektive fagdirektoratene.

Komiteen viser til at det i arbeidet med opptrappingsplanen er innhentet en rekke innspill. Det har vært avholdt flere innspillsmøter, herunder med et utvalg statsforvaltere og kommuner, med frivillig sektor og relevante arbeidslivsorganisasjoner, samt barne- og ungdomsorganisasjoner. Det er avholdt et eget innspillsmøte på Sametinget om vold og overgrep i samiske samfunn, og gjennom Stine Sofies Stiftelse har barn som har opplevd vold eller overgrep, gitt innspill. Også relevante forskningsinstitusjoner, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Barneombudet har deltatt på innspillsmøter til planen. Regjeringen har samarbeidet med Sametinget om utarbeidelsen av opptrappingsplanens kapittel 6 om vold og overgrep i samiske samfunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at retten til å leve et liv uten vold er en grunnleggende rettighet og vårt fremste mål er å skape et trygt samfunn for alle, uten vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner og vold mot barn er alvorlig kriminalitet som har store konsekvenser for den som utsettes direkte og for den som lever i en tilværelse med vold. Dette er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. Barn og voksne skal ikke leve i utrygghet i sine egne hjem i frykt for personer de i utgangspunktet anser som sine nærmeste. Det kan ikke godtas at for noen er borte best, fordi volden gjør hjemmet til et farlig sted. Alle skal ha friheten og muligheten til å leve trygge liv. Det er kun den som utøver vold som er ansvarlig for sine handlinger. Offentlige myndigheter har en forpliktelse til å beskytte enkeltmennesket og forebygge og bekjempe kriminalitet. Det fremgår både av norsk lovgivning og internasjonale konvensjoner.

Flertallet viser til at vold i nære relasjoner og vold mot barn ikke bare er fysisk vold, men også psykiske, seksuelle og økonomiske overgrep mot en person voldsutøveren har en nær relasjon til. Det kan være vold fra nåværende eller tidligere partner, samboer eller ektefelle. Det kan også være vold mot andre i nær relasjon, både barn, unge, voksne og eldre. Vold mot familiens kjæledyr kan også være en del av voldsbildet. Ofte har volden en digital dimensjon. I ytterste konsekvens tar vold i nære relasjoner liv. Det kan være vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold. I mange tilfeller holdes volden skjult gjennom frykt, skam, isolasjon, manipulering og fornektelse. Den voldsutsatte vil ofte forsøke å skjule sin situasjon. Barn er lojale mot sine foreldre, og voldsutøver benekter ofte at volden finner sted.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke at retten til å leve et liv uten vold er en grunnleggende menneskerettighet. Disse medlemmer viser til Hurdalsplattformen, der regjeringens mål er å skape et trygt samfunn for alle, uten vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Disse medlemmer viser til at vold og overgrep er grov kriminalitet som rammer den enkelte hardt og representerer et stort folkehelseproblem. Vold og overgrep utført av en nærstående er særlig alvorlig siden det frarøver den enkelte sin grunnleggende trygghet – i sitt eget hjem og familie. Disse medlemmer har merket seg omfangsstudien om vold og overgrep i nære relasjoner som ble lagt fram i 2023, og som viste at det har vært en økning i alvorlig fysisk vold, partnervold og voldtekt fra forrige omfangsundersøkelse i 2014.

Disse medlemmer vil understreke at den største kostnaden av vold i nære relasjoner bæres av den enkelte som er utsatt for vold, og deres pårørende. Når beregninger viser at samfunnskostnadene ved vold i nære relasjoner var om lag 92,7 mrd. kroner i 2021, understreker dette at vold i nære relasjoner også koster samfunnet dyrt.

Disse medlemmer viser til at med over 100 tiltak i opptrappingsplanen har regjeringen en sterk ambisjon om å ta arbeidet mot vold og overgrep i nære relasjoner et stort steg videre. Disse medlemmer viser til at det fremste målet er å forhindre at vold i nære relasjoner skjer. Derfor er bedre forebygging og et godt støtteapparat viktig for å redusere og forhindre vold og overgrep, og på den måten kunne redde liv.

Disse medlemmer vil understreke at den som utsettes for vold og overgrep, ikke skal måtte bære byrden alene, og at tiltakene i opptrappingsplanen skal sørge for at det offentlige blir bedre på å fange opp utsatte og sørge for at enhver som trenger det, skal få nødvendig bistand og beskyttelse. Gjennom en mer helhetlig og samordnet politikk på området er målet at opptrappingsplanen skal være et målrettet instrument for å forebygge og beskytte bedre, avdekke flere saker og ivareta utsatte på en mer omsorgsfull måte. Disse medlemmer viser til at opptrappingsplanen er et viktig element i regjeringens helhetlige arbeid for å øke tryggheten i samfunnet.

Disse medlemmer viser til at det i inneværende års statsbudsjett allerede er bevilget en økning på totalt 105 mill. kroner til oppfølging av opptrappingsplanen i 2024, og at regjeringen i proposisjonen varsler at den vil trappe opp den økonomiske innsatsen og innfasingen av tiltakene i planperioden i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til høringsinnspillet fra Krisesentersekretariatet om en bekymringsfull økning av vold som utøves av unge mot unge, og merker seg at denne problematikken er utelatt fra opptrappingsplanen.

Disse medlemmer viser til at det foregår mye godt arbeid i de ulike sektorene og på de ulike nivåene i forvaltningen, men det er fortsatt en vei å gå før alle kan leve frie liv, uten vold og overgrep. Innspill og undersøkelser tyder på at tiltakene er for dårlig koordinerte, at samhandlingen ikke fungerer godt nok og at det er usikkerhet rundt taushetsplikt, avvergingsplikt, opplysningsrett og meldeplikt.

Disse medlemmer merker seg at flere av høringsinstansene pekte på at opptrappingsplanen var lite forpliktende og uten konkrete og målbare mål. Norske kvinners sanitetsforening viser i sin høringsuttalelse til at flere av tiltakene knyttet til forebygging av vold i nære relasjoner har tatt uforholdsmessig lang tid, f.eks. revidering av krisesenterlova, lovendringen knyttet til bruk av omvendt voldsalarm, etableringen av en permanent partnerdrapskommisjon, lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. De fleste høringsinnspillene peker også på at det må bli en lovpålagt plikt for kommunene til å vedta handlingsplaner mot vold og overgrep.

Disse medlemmer viser også til Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, Dokument 3:8 (2021–2022), som peker på at lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikten, avvergingsplikten og om avdekking av vold i nære relasjoner, og sier at svakheter i det offentlige hjelpetilbudet kan innebære at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Videre vises det til at det er varierende oppfølging av krisesenterlova i kommunene. Rapporten sier også at politiet prioriterer saker om vold i nære relasjoner, men at det er utfordringer med etterforskning og bruk av beskyttelsestiltak. Risikostyringsverktøy brukes, men det er mangler på kompetanse og kapasitet i distriktene. Det er også mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det er i tillegg vedvarende svakheter i myndighetenes samordning av innsatsen mot vold i nære relasjoner. Rapporten viser til at selv om regjeringer siden 2008 har oppfordret kommunene til å utarbeide handlingsplaner mot vold og overgrep, er det enda en tredjedel av kommunene som ikke har vedtatt en slik plan. Revisjonen peker videre på at kommuner uten en handlingsplan i mindre grad har rutiner/prosedyrer for å avdekke/varsle om vold og for å samordne tjenestene. Disse kommunene har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte, ifølge Riksrevisjonen. Handlingsplaner er sentrale verktøy for å sikre et helhetlig og sammenhengende tilbud i kommunene. Formålet med handlingsplanene er å systematisere og koordinere kommunens arbeid, og sikre at berørte får et koordinert og helhetlig tilbud.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg la frem handlingsplanen Frihet fra vold 12. august 2021. Planen inneholdt 82 tiltak hvor ansvaret var fordelt på flere departementer. Planen ble stoppet av regjeringen Støre, og selv om noen av tiltakene ble jobbet videre med, tok det over to år før ny opptrappingsplan ble fremlagt for Stortinget.

Disse medlemmer viser videre til at det i løpet av de to siste årene er fremmet en rekke forslag i Stortinget som har fått flertall, som skal bidra til å nå målsettingen om et liv uten vold. I Innst. 311 S (2021–2022), behandlet i Stortinget 12. mai 2022, var det flertall for å be regjeringen gjennomføre et regelverksarbeid om varsling fra kriminalomsorgen der hensyn til fornærmede og etterlatte vektlegges sterkere enn det som ligger i dagens regler. Det var også flertall for å innføre en ordning med elektronisk kontroll (såkalt omvendt voldsalarm) ved brudd på besøksforbud. Denne saken ble lagt frem for Stortinget og vedtatt i desember 2023, over to år etter at den var ferdig utredet.

Disse medlemmer viser til at det ikke ble flertall for forslaget om endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud slik at terskelen senkes og hensynet til ofre i større grad vektlegges.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at det i dag ikke finnes en meldeplikt for UDI til kommunene når barn kommer til landet gjennom familiegjenforening. Disse medlemmer merker seg at det finnes eksempler på barn som har svært utsatt for omsorgssvikt i Norge, hvor hjelpeapparatet og kommunen ikke har vært kjent med at barnet er i landet og under deres omsorg. Disse medlemmer mener dette viser at det trengs en varslingsordning fra UDI til kommunene. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har vurdert å innføre en slik ordning i nærmere to år.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til skriftlig spørsmål i Dokument nr. 15:1363 (2023–2024).

Disse medlemmer mener et evigvarende kontaktforbud i de mest alvorlige sakene tilknyttet vold i nære relasjoner vil gi mer trygghet og ro blant ofrene, som i større grad kan fortsette livene sine uten frykt for nye overgrep.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud, slik at terskelen senkes og hensynet til ofre i større grad vektlegges.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Norge har en menneskerettslig plikt til å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, og å gi tilstrekkelig støtte og vern til voldsutsatte. Disse pliktene følger blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs kvinnekonvensjon, FNs barnekonvensjon, Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen.

Dette medlem vil innledningsvis påpeke at flere høringsinstanser, deriblant NIM, gir uttrykk for at et gjennomgående trekk ved opptrappingsplanen er at den inneholder få konkretiserte og forpliktende tiltak, og at få av tiltakene som listes opp i planen, har konkrete tidsrammer.

Dette medlem ønsker å uttrykke sterk bekymring over dette. Dette medlem viser i den forbindelse til at menneskerettighetene på dette feltet etablerer nokså detaljerte forpliktelser for myndighetene, blant annet gjennom EMK og Istanbulkonvensjonen, som forutsetter at tiltak skal være helhetlige, samordnede, kunnskapsbaserte og tilstrekkelig finansiert.

Dette medlem viser videre til at NIM i sitt høringssvar gir uttrykk for at de savner mer konkrete, forpliktende mål- og etterprøvbare tiltak, for å sikre at tiltakene er effektive og innebærer den opptrappingen mot vold og overgrep som er nødvendig for å realisere myndighetenes menneskerettslige plikt til å sikre et helhetlig vern mot vold, en bekymring dette medlem deler. Dette medlem viser til at NIM peker på at en årlig stortingsmelding kan være et mulig tiltak for å sikre ivaretakelsen av forpliktelsene etter blant annet Istanbulkonvensjonen.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen levere årlige stortingsmeldinger om myndighetenes arbeid med å sikre et helhetlig vern mot vold.»

Helhetlig og samordnet innsats

Komiteen viser til at et mål for opptrappingsplanen er å få på plass en helhetlig og samordnet nasjonal politikk i arbeidet mot vold og overgrep.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre merker seg at Riksrevisjonen, partnerdrapsutvalget, barnevoldsutvalget og overvåkningskomiteen GREVIO alle uttrykker bekymring for den helhetlige organiseringen og samordningen av arbeidet med vold og overgrep. Det er etablert et omfattende samarbeid på systemnivå mellom departementene og mellom direktoratene i arbeidet med vold og overgrep. Likevel er ikke styringssignalene og styringsdialogene mellom nivåene godt nok samkjørte. De økonomiske virkemidlene på feltet er heller ikke godt nok samordnet, og det har i for liten grad vært jobbet med felles innsatser og tiltak. Mangelfull samordning og samarbeid på statlig nivå gir utfordringer også på kommunalt nivå. Dette er sterkt beklagelig, og det viser at det fortsatt er et stort behov for å vurdere tiltak som ser nærmere på arenaer og modeller for samarbeid som setter brukernes behov i sentrum.

Disse medlemmer viser til at det er usikkerhet rundt bruken av reglene for taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett, og at dette i mange tilfeller virker hemmende på samarbeidet mellom aktørene i tjenesteapparatet. Usikkerheten kan også være til hinder for bistanden til den utsatte. Ofte praktiseres taushetsplikten strengere enn det loven krever. Disse medlemmer forventer at regjeringen klargjør reglene og gjør disse godt kjent for hele tjenesteapparatet.

Disse medlemmer viser til at de mest alvorlige sakene som involverer barn og unge, kunne vært avverget dersom samarbeidet mellom tjenestene på tvers av sektorer hadde vært bedre. I alvorlige saker der barn utsettes for vold, overgrep og grov omsorgssvikt, vil ofte flere instanser være inne i saken for å vurdere hva som har skjedd. Systemet er sektorbasert, hvilket fører til fragmentering og at man ikke ser saker i sammenheng. Barnas rettssikkerhet blir dermed ikke ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Videre er det et gjennomgående trekk at tjenestene eller tilsynsapparatet ikke lærer av de mest alvorlige sakene, og at systemsvikt er gjentagende. I gjennomføringen av landsomfattende tilsyn med barnevernstjenesten ser man særlig svikt i måten meldinger blir tatt imot og vurdert. Det er således et betydelig forebyggingspotensial i håndteringen av saker der barn og unge er utsatt for vold, overgrep eller grov omsorgssvikt.

Disse medlemmer mener at frivillige, ideelle organisasjoner og private stiftelser er viktige samarbeidspartnere for myndighetene, og viser til regjeringen Solbergs handlingsplan Frihet fra vold (2021–2024) hvor det ble etablert et samarbeidsforum med formål om å videreutvikle og styrke det faglige nettverket mellom statlige myndigheter, ulike fagmiljøer og organisasjoner. Forumet tok opp forskjellige tema relatert til arbeidet med vold i nære relasjoner. Disse medlemmer mener det er beklagelig at forumet ikke har vært virksomt siden koronapandemien, og håper at regjeringen snarest vil gjenetablere dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at seksuell utnyttelse av barn og unge over internett er et stadig økende samfunnsproblem. Nye teknologiske løsninger og plattformer gir seksuallovbrytere flere muligheter til å både oppsøke og spre overgrepsmateriale, samt mulighet til å skjule sin egen identitet. Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg tok kraftfulle grep for å stoppe denne utviklingen. Fra 1. januar 2022 fikk tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester plikt til å lagre IP-adresser i tolv måneder. I mars 2022 fremmet Høyre forslag om å innføre plikt for norske tjenesteleverandører til å melde fra dersom de oppdaget at deres tjenester brukes til straffbar oppbevaring eller distribusjon av overgrepsmateriale. Dessverre ble dette forslaget nedstemt. Disse medlemmer mener at dette arbeidet må gis prioritet. Meldeplikt ved funn av overgrepsmateriale kan føre til at politiet oppdager flere seksuallovbrudd, slik at flere overgripere kan bli tatt. Erfaringene fra samarbeidet med National Center for Missing & Exploited Children (NCMEC) viser med all tydelighet at meldeplikt er et effektivt tiltak. Disse medlemmer viser til at «Operasjon Spiderwebs» arbeid med å avsløre nettovergrep har ført til over 100 domfellelser på fire år. Operasjon Spiderweb var en gruppe i Sør-Vest politidistrikt som skulle forebygge, avdekke, etterforske og føre nettovergrepssaker mot barn for retten. Forsøksprosjektet startet i 2019 og fikk på kort tid veldig gode resultater. Disse medlemmer mener det er sterkt beklagelig at et kompetent fagmiljø legges ned og splittes opp på grunn av ressursmangel, samtidig som det brukes penger på å opprette nedlagte lensmannskontor og åpnes nye passkontor som politiet ikke vil ha.

Internasjonalt samarbeid

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et prioritert internasjonalt samarbeidsområde. Internasjonalt samarbeid er et viktig verktøy for å nå nasjonale og internasjonale mål om styrking av jenters og kvinners stilling og rettigheter. EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Støtten skal også styrke forbindelsene og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Gjennom EØS-samarbeidet bidrar Norge blant annet til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i mottakerlandene. Samarbeidets bilaterale komponent gir ringvirkninger også i Norge.

Flertallet viser til at arbeidet mot vold og overgrep har vært løftet gjentatte ganger i nordiske samarbeidsforum, og i Nordisk ministerråd har Norge satt temaet på dagsorden ved flere anledninger. Under Norges formannskap i 2022 var også bekjempelse av cyberkriminalitet, herunder internettrelaterte overgrep mot barn, et viktig tema.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det pågår et omfattende internasjonalt samarbeid om bekjempelse av internettrelatert kriminalitet. I Europarådet følges Lanzarotekonvensjonen opp gjennom en egen komité. Det er også etablert et omfattende samarbeid om oppfølging av Europarådets konvensjon om cyberkriminalitet. EU har de siste årene intensivert innsatsen mot internettrelaterte overgrep mot barn. Europakommisjonen la i 2022 frem et forslag til et nytt regelverk for å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn på internett. Kommisjonen foreslår blant annet at det etableres et nytt uavhengig EU-senter for å bekjempe seksuelt misbruk av barn. Senteret skal bistå medlemslandene og selskaper i implementeringen av regelverket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at politi og påtalemyndigheten er avhengig av godt internasjonalt samarbeid for å sikre effektiv etterforskning og iretteføring av internettrelaterte overgrep. Dette omfatter håndtering av situasjoner hvor gjerningsperson, fornærmede og tjenesten som er benyttet til gjennomføring av overgrepet, befinner seg i forskjellige land. De nordiske politimyndighetene samarbeider godt. Det er også samarbeid gjennom Interpol og EU. Europol er EU- landenes organ for bekjempelse av kriminalitet, og norsk politi deltar med personell i Europols senter for bekjempelse av internettrelatert kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at et EU-medlemskap ville styrket arbeidet med grenseoverskridende saker, men er glade for det samarbeidet som eksisterer.

Kunnskap og forskning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022 viser at det er begrenset kunnskap og statistikk på voldsfeltet. Politiet har for eksempel ikke nasjonal oversikt over bruken av beskyttelsestiltak og det er fortsatt behov for å forbedre politiets registrering og statistikkføring, herunder relasjon mellom utsatt og utøver i kriminalstatistikken. Behovet for bedre registrering og statistikkføring gjelder også internettrelaterte overgrep og seksuell utnyttelse av barn ved hjelp av digitale verktøy. I høringen om opptrappingsplanen ga flere aktører innspill om at det er behov for mer samordnet og langsiktig forskning på feltet.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Norge gjennom Istanbulkonvensjonen er forpliktet til å oppdatere kunnskap om og overvåke forekomst av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Dette medlem viser til at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i sitt høringsinnspill understreker at det for å muliggjøre dette er behov for solide, gjentakende, representative forekomststudier om vold og overgrep i den norske befolkningen.

Dette medlem viser til at NKVTS i sitt høringsinnspill skriver følgende:

«Vi hadde ikke vært der vi er i dag, og hatt de diskusjonene vi har, om det ikke hadde vært for forekomststudiene vi har om vold og overgrep. Disse studiene har vært avgjørende for vår forståelse av vold og overgrep, hvilke grupper som er i større risiko for å bli utsatt, og hvordan slike opplevelser påvirker helse og tilknytning til skole- og arbeidsliv. De representative forekomststudiene om vold og overgrep, innenfor alle faser av livsløpet, har representert en helt sentral infrastruktur for det norske forskersamfunnet. De har gitt tilgang til representative data om vold og overgrep til det som forsker i dette feltet og har lagt grunnlaget for en kunnskapsbasert politikkutvikling.»

Dette medlem viser til at det i tillegg til representative data som omfatter befolkningen, nå også etterspørres representative data som også omfatter minoriteter. Dette medlem mener i likhet med NKVTS at dette er en oppgave som må håndteres som et fast oppdrag, ikke gjennom prosjektmidler.

Dette medlem merker seg med skuffelse at det i opptrappingsplanen ikke nevnes behov for forekomststudier eller en forskningsinfrastruktur på dette området. Dette medlem viser igjen til høringsinnspill fra NKVTS, hvor det står:

«For å bygge opp store, pålitelige datasett innenfor dette temaområdet, er det behov for at det på institusjonelt plan fins et system for utvikling og innhenting av datasett, sikker lagring av data system for lagring av data – langt ut over det som regnes for en ordinær prosjektperiode.»

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre gjennomføring av pålitelige forekomststudier om vold og overgrep, som omfatter livsløpet fra barn til voksen og til de eldre, og som også inkluderer ulike minoriteter.»

Kommunale handlingsplaner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunene ikke er lovpålagt å ha kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, men at mange kommuner likevel har utarbeidet slike planer. Flertallet merker seg Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022, som viste at kommuner uten en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner/prosedyrer for å avdekke/varsle om vold og for å samordne tjenestene.

Flertallet viser til at Stortinget tidligere har gjort vedtak med intensjon om å innføre slike handlingsplaner i alle kommuner, jf. Vedtak 133 av 6. desember 2022:

«Stortinget ber regjeringen påse at kommunene, enten i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, har vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.»

Flertallet er enig i at kommunale handlingsplaner kan være effektive verktøy for å sikre godt samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester, for å bidra til å systematisere og samordne kommunenes arbeid og sikre at berørte får et tilrettelagt og helhetlig tilbud. For å nå målet om at alle kommuner skal ha kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag til lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og sende et lovforslag på høring innen våren 2025.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at kommunene har ansvaret for en stor del av tjenestene som har en rolle i arbeidet mot vold og overgrep. Disse medlemmer viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet ved gjentatte anledninger har påpekt store utfordringer knyttet til manglende koordinering, informasjonsutveksling og samhandling mellom de kommunale hjelpetjenestene.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i rapporten «Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner» fra 2022 påpeker at det er vedvarende svakheter i myndighetenes samordning av innsatsen mot vold i nære relasjoner. Fordi vold i nære relasjoner er et komplekst samfunns-problem som er krevende å håndtere, kreves det en innsats fra en rekke ulike aktører.

Disse medlemmer viser videre til at handlingsplaner er sentrale verktøy for å sikre et helhetlig og sammenhengende tilbud i kommunene. Formålet med en handlingsplan er å systematisere og koordinere kommunenes arbeid, og sikre at berørte får et tilrettelagt og helhetlig tilbud. Videre kan kommunale handlingsplaner være effektive verktøy for å sikre godt samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester.

Disse medlemmer viser til at nasjonale handlingsplaner siden 2000 har vært et særlig sentralt virkemiddel for å nå målene om å styrke innsatsen og samordne hjelpetjenestene på tvers av sektorer. Sentrale tiltak i flere av handlingsplanene har vært å utarbeide veiledere og retningslinjer som skal legge til rette for bedre samarbeid mellom aktørene.

Disse medlemmer merker seg at det i Riksrevisjonens rapport pekes på at mye av innsatsen og tjenestetilbudet på området ligger til kommunene, men at det er variasjon i hvordan kommunene har fulgt opp sitt ansvar og koordinerer hjelpetilbudet. Riksrevisjonen uttaler i rapporten på side 9:

«Riksrevisjonen mener at statlige myndigheter i sin samordning ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp og stimulert kommunene til å ivareta sitt ansvar og gi området tilstrekkelig oppmerksomhet og prioritet.»

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen videre peker på at selv om regjeringen siden 2008 har oppfordret kommuner til å utarbeide slike handlingsplaner, har en tredjedel av kommunene i deres undersøkelse likevel ikke vedtatt en slik plan. Samtidig finner Riksrevisjonen at kommuner uten handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner eller prosedyrer for å avdekke eller varsle om vold og samordne tjenestene. De har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte.

Disse medlemmer viser til at regjeringen ifølge opptrappingsplanen ønsker å:

«Oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og også vurdere andre virkemidler for å støtte kommunene i dette arbeidet.»

Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser, deriblant Likestillings- og diskrimineringsombudet, Redd Barna, Norske Kvinners Sanitetsforening og Nok Norge, mener at det ikke kan være valgfritt for en kommune å ha en plan for hvordan barn, unge og sårbare voksne skal blitt tatt imot og hjulpet. Disse medlemmer deler dette synspunktet, og mener at en oppfordring er langt fra nok.

Disse medlemmer mener i likhet med Nok Norge at de kommunale handlingsplanene må omfatte både vold og seksuelle overgrep, samt det forebyggende arbeidet i kommunen. Etter disse medlemmers syn bør handlingsplanen være tverrsektoriell, forpliktende og oppdateres jevnlig.

Disse medlemmer ønsker i likhet med Norske Kvinners Sanitetsforening å understreke at kommuneøkonomien ikke kan stå i veien for god og samordnet hjelp til voldsutsatte. Disse medlemmer ønsker i den forbindelse å minne om at Norge er menneskerettslig forpliktet til tilstrekkelig finansiering av tiltak mot vold i nære relasjoner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å lovfeste handlingsplan mot vold og overgrep i kommunene, som skal oppdateres jevnlig, med det formål å systematisere og koordinere kommunenes arbeid med å forebygge, avdekke og hjelpe mennesker som er utsatt for vold og overgrep. Forslaget skal sendes på høring innen våren 2025.»

Disse medlemmer viser videre til Innst. 64 S (2022–2023), som ble behandlet i Stortinget 22. november 2022, hvor det blant annet ble flertall for å be regjeringen snarest mulig opprette en permanent partnerdrapskommisjon. Videre ble det også flertall for å be regjeringen påse at kommunene, enten i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, har vedtatt en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Nav

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Navs brukergrupper er overrepresentert når det gjelder å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner. For at Nav-ansatte skal kunne bidra i å avdekke og bistå brukere som er utsatt for vold i nære relasjoner, med riktig oppfølging, er det nødvendig med kunnskap. Flertallet vil påpeke at muligheten til selvforsørging er svært viktig for voldsutsattes muligheten til å bryte ut av et voldelig forhold, og for å forhindre tilbakeflytting til voldsutøver. Flertallet viser til at Nav-ansatte har en lovfestet informasjons- og veiledningsplikt, og at det er utarbeidet en egen veileder, der behovet for rask økonomisk bistand er omtalt, og at dette kan være avgjørende for at brukeren skal kunne bryte med voldsutøver. Flertallet viser i den forbindelse til at personer som flytter fra ektefelle på grunn av vold eller etter tvangsekteskap, skal vurderes som enslig, jf. rundskriv hovednr. 35 til lov om sosiale tjenester i Nav. Dette innebærer at det ikke kan legges til grunn at personer som for eksempel oppholder seg på krisesenter, lever i skjul for voldelig ektefelle eller prøver å komme seg bort fra tvangsekteskap, skal forsørges av ektefellen, selv om det foreligger forsørgelsesplikt.

Flertallet er kjent med at Partnerdrapskommisjonen i sin rapport fra 2020 påpekte behovet å sikre voldsutsatte en reell mulighet til å forlate voldsutøver gjennom å tilby alternative botilbud og økonomisk støtte og rådgivning. Flertallet viser i den sammenheng til Navs oppdaterte retningslinjer fra 2023, der Navs plikter overfor voldsutsatte er stadfestet ytterligere, og der det er poengtert at personer som har brutt ut av en voldelig situasjon, kan være i en særstilling.

Flertallet understreker viktigheten av at det gis tilstrekkelig opplæring og kunnskapsutvikling når det kommer til Navs retningslinjer og plikter overfor voldsutsatte, slik at man kan gi rask og effektiv hjelp til dem som vil bryte ut av en voldelig situasjon.

Flertallet merker seg at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil igangsette et eget forsknings- og utredningsoppdrag for å innhente kunnskap om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant brukere av arbeids- og velferdsforvaltningen. Flertallet vil understreke behovet for ytterligere å styrke Nav-ansattes kompetanse og forutsetninger for å forebygge, avdekke og gi bistand til voldsutsatte brukere, og at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i dette arbeidet vil innhente innspill fra krisesentrene. Flertallet mener at det i dette arbeidet bør gjøres en vurdering av om Navs retningslinjer ivaretar voldsutsattes mulighet til å forsørge seg selv når de bryter med en voldelig partner og bidrar til å forhindre tilbakeflytting.

Forebygging

Komiteen viser til at målet for forebygging er å hindre vold og overgrep, og å avdekke slike handlinger tidlig for å stanse volden. Behandlingstilbud til voldsutøvere er en viktig del av den forebyggende innsatsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at god forebygging og tidlig innsats mot vold og overgrep kan redusere behovet for mer omfattende tiltak senere og spare enkeltindivider og samfunnet for store kostnader. Gode oppvekstsvilkår for barn og unge som sikrer tilgang til utdanning, arbeidsmarked, bolig og helse- og sosialtjenester, øker samfunnets motstandskraft mot vold og utgjør grunnmuren for det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Mindre kriminalitet gir dessuten befolkningen økt sikkerhet og trygghet og legger grunnlag for bedre folkehelse og en bærekraftig utvikling. NKVTS finner i sin omfangsstudie fra 2023 en klar sammenheng mellom levekårsutfordringer og voldsutsatthet. Fraværet av vold er viktig for helse og livskvalitet i oppveksten og gjennom hele livsløpet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en sentral del av arbeidet med å forebygge og bekjempe vold og overgrep er den strafferettslige lovgivningen som er skjerpet gjennom de siste tiårene. Lovverk og straffereaksjoner bidrar til normdanning i samfunnet og kan i seg selv ha en forebyggende effekt. Det er derfor vesentlig at vold og overgrep blir avdekket og oppklart slik at voldsutøver kan straffeforfølges og ilegges en adekvat reaksjon.

Barnehage, skole og sfo (herunder seksualitetsundervisning)

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil understreke at tidlig undervisning om tema som kropp, seksualitet, relasjoner og grenser bidrar til å bygge holdninger og verdier, i tillegg til god seksualhelse. Flertallet merker seg at elevene selv mener det er behov for bedre seksualitetsundervisning i skolen for å lære mer om positiv seksualitet, grensesetting og om seksuelle krenkelser – ikke minst for å gi et nødvendig korrektiv til det de opplever gjennom andre påvirkningskanaler. Flertallet mener det er viktig at alderstilpasset seksualitetsundervisning må gis jevnlig fra barnehagen og ut videregående opplæring.

Flertallet viser til at det de senere årene er gjort flere grep for å styrke en helhetlig seksualitetsundervisning gjennom hele opplæringsløpet. Blant annet er det i rammeplanene for både barnehagen og grunnopplæringen, samt i de nye læreplanene i Fagfornyelse, oppdaterte mål for hva barn og elever skal lære om seksualitet, kjønn, mangfold, grenser, likestilling osv. Flertallet vil understreke at læreplanene alene ikke er en garanti for god seksualitetsundervisning, men et solid rammeverk og tydelige læringsmål for undervisningen, som setter rammene for hvordan lærerne arbeider med temaet for å gi god undervisning. For å støtte lærerne i arbeidet med seksualitetsundervisningen er det utviklet støtteressurser og veiledere gjennom Utdanningsdirektoratet og i samarbeid med andre fagetater, som gir lærerne verktøy i arbeidet med å oppfylle rammeplaner og læreplanmål.

Flertallet vil understreke at en helhetlig seksualitetsundervisning ikke er begrenset kun til de timene hvor seksualitetsundervisning står på timeplanen, men integreres i den øvrige undervisningstiden. Dette kan være når det spontant oppstår situasjoner som kan relateres til tematikken, eksempelvis når elevene stiller spørsmål, drøfter ulike temaer og problemstillinger i andre fag, ved hendelser med trakassering, bruk av seksualiserte skjellsord osv.

Flertallet viser til at helsesykepleiere, i tråd med de faglige retningslinjene fra Helsedirektoratet, inngår i seksualitetsundervisningen på mange skoler. Samtidig registrerer Flertallet at helsesykepleiere rapporterer at de har liten kjennskap til skolens læreplaner, ifølge en undersøkelse utført av Helsedirektoratet. Flertallet mener dette indikerer behov for bedre samordning mellom skolen og helsetjenesten, slik at helsesykepleiere får en nødvendig innføring i kompetansemålene for undervisningen, og at helsesykepleierne inkluderes i planlegging og koordinering av seksualitetsundervisningen i kommunen.

Flertallet vil påpeke at kompetanse er en forutsetning for å gi elevene en tilstrekkelig seksualitetsundervisning. Flertallet registrerer at ansatte i skole og barnehage etterspør kurs og andre kompetansegivende tilbud. Flertallet viser til at flere frivillige organisasjoner utvikler ressursmateriell samt tilbyr kurs rettet mot lærere i både barnehagen og skolen, utover det som er utviklet i regi av Utdanningsdirektoratet. Flertallet merker seg at selv om materiellet som tilbys er gratis, varierer det i hvilken grad kommunene benytter seg av tilbudet.

Flertallet viser til at kunnskap om vold og overgrep inngår i rammeverket for barnehage og skole gjennom barnehagens rammeplan, læreplanverket og skolefritidsordningens rammeplan. Disse er forskriftsfestet. Ansatte i barnehager, skoler og SFO skal ha kunnskap om relevant lov- og regelverk, og barnehage- og skoleeiere har ansvaret for at ansatte ved barnehager og skoler har nødvendig og relevant kompetanse. Ansatte i barnehager, skoler og SFO skal følge med på om barn og elever har det trygt og godt i barnehagen, på skolen og i SFO. Ansatte i barnehage, skole og SFO er omfattet av meldeplikten til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. I dette ligger også krav til kunnskap om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsplikt og samarbeidsbestemmelser. Ansatte i barnehager, skoler og SFO må også ha nok kunnskap om andre tjenesters rolle til å vite hvilke faginstanser de skal kontakte når de har en bekymring for at et barn eller en ungdom er utsatt for vold og overgrep.

Flertallet viser til viktigheten av å styrke laget rundt barn i barnehagen og elever i skolen. Skal man lykkes med forebygging samtidig som systemet fanger opp de som trenger hjelp, er det viktig å styrke laget rundt barn/elev med en variasjon av profesjoner utfra lokale forhold og behov.

Barn og unges stemme skal høres, og flertallet mener det er viktig å lytte til de erfaringer og den kunnskap barn og unge har. Basert på deres erfaringer kombinert med forskning og faglige råd, mener flertallet at vi som samfunn bør bli langt flinkere til å forebygge gjennom hele utdanningsløpet, samt å fange opp de som trenger det så tidlig som mulig.

Flertalletviser til at Likestillingssenteret på oppdrag av Redd Barna i 2024 utga rapporten «Dobbel Tabu. Erfaringer med vold og seksuelle overgrep blant barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Rapporten gir et innblikk i faktorer som kan bidra til at barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet, er mer sårbare for vold og overgrep enn andre jevnaldrende.

I rapportens sammendrag står det følgende:

«Et sentralt poeng i rapporten er at for å forstå hva som gjør at enkelte er mer sårbare for vold enn andre, så må disse ulike formene for vold ses i sammenheng, så vel som å ses opp mot strukturell ulikhet på samfunnsnivå. Opplevelsen av å bli annerledes i storsamfunnet, av å hverken få egne følelser og erfaringer bekreftet hjemme eller på skolen, og av å bli mobbet grunnet normbrudd, gjør at mange av informantene er vant til at det er andre ord og forståelse av dem som får dominere. En konsekvens av dette kan være at en begynner å internalisere andres forståelse av en selv, og tro at egne erfaringer ikke har noen betydning. Egne grenser viskes dermed gradvis ut, og dette kan gjøre en sårbar for grovere former for vold.»

Flertallet viser til at basert på funnene i studien, kommer Likestillingssenteret med flere anbefalinger for forebyggende arbeid så vel som for hvordan man kan sikre voldsutsatte skeive et likeverdig hjelpetilbud. Et av funnene er at seksualitetsundervisningen er svært heteronormativ og mangelfull, noe som bidrar til en annerledesgjøring av de av oss som bryter med normer for seksualitet. Derfor anbefales det at normkritikk innføres i både barnehage og skole. Normkritiske perspektiver handler kort fortalt om å kritisk undersøke hvordan normer tegner opp grensene for hva vi anser som normalt og unormalt, og gjør kropper og identiteter som faller utenfor normen, sårbare for diskriminering.

Flertallet merker seg at det videre anbefales å inkludere skeive perspektiver som en selvfølgelig del av undervisningen, og ikke som et tillegg til den «vanlige undervisningen». Dette vil kunne bidra til å hindre annerledesgjøringen mange unge skeive opplever i dag, og gjøre kjønns- og seksualitetsmangfold til en naturlig del av alle barns hverdag.

Flertallet viser videre til høringsinnspill fra Unge funksjonshemmede, som skriver følgende:

«Seksualitetsundervisningen omhandler sjeldent funksjonshemmede, og ofte opplever unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer å bli tatt ut av klasserommet når resten av klassen har seksualitetsundervisning med en begrunnelse om at ‘det ikke er relevant for dem å lære om’. Dette resulterer i at unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer ikke har kunnskap om hva som er greit og hva som er grenseoverskridende. Det gjør det enklere for en overgriper å normalisere volden hen utøver.»

Flertallet mener i likhet med Unge funksjonshemmede at det er behov for konkrete tiltak som kan sikre en helhetlig seksualitetsundervisning til alle barn og unge.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at kunnskap om mobbing, krenkelser, vold og overgrep, hvilke rettigheter barn og unge har, og hvor de kan få hjelp er grunnleggende forutsetninger for at barn og unge kan utvikle livsmestring. Det er viktig at barn og unge vet hvordan de kan beskytte seg og søke hjelp dersom de selv, eller andre, utsettes for krenkelser, vold og overgrep. Allerede i barnehagen skal barna lære om retten til å bestemme over egen kropp og respekt for andres grenser. Disse medlemmer merker seg at Barneombudet i sitt innspill ber regjeringen sette mer forpliktende mål om å styrke opplæringen om kropp, grenser, relasjoner og seksualitet i skole og barnehage. Riksrevisjonen peker i sin rapport på at barnehageansatte og grunnskolelærere gir utrykk for at de er usikre på hvordan og i hvilke tilfeller de skal gå videre dersom de har mistanke. Usikkerheten har blant annet sammenheng med at de som utsettes for vold, ofte er tause om det, og at temaet kan være tabubelagt og vanskelig å ta opp. Kunnskap om vold i nære relasjoner blir pekt på som en utfordring av flere aktører.

Disse medlemmer viser til at god forebygging omfatter arbeidet til alle aktørene som jobber for å forebygge og redusere vold og overgrep. Tiltakene varierer i form og innhold, og kan være en del av den generelle velferdspolitikken, innebære målrettede holdnings- og informasjonskampanjer, foreldreveiledning eller tilpasset hjelp til personer eller familier som er utsatt for risiko. God forebygging handler også om å gi barn fra tidlig alder kompetanse om egen og andres kropp, grenser og seksualitet. Det må gis alderstilpasset opplæring både i barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Disse medlemmer viser til viktigheten av kompetanse hos de som jobber i barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Skal man lykkes med alderstilpasset opplæring, mener disse medlemmer det er behov for å øke kompetansen i alle profesjoner som møter barn og unge gjennom deres utdanningsløp. Kunnskap om grenser, egen og andres seksualitet er en ting, men det er også viktig å inkludere i utdanningen hvilke symptomer man skal være oppmerksom på, slik at barn som trenger det, fanges opp så tidlig som mulig.

Disse medlemmer mener at det er åpenbare gevinster av god og effektiv forebygging, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Dette til tross, har det vært satset mindre på forebygging enn på reparasjon av skadene i etterkant. Både partnerdrapsutvalget og barnevoldsutvalget har i sine utredninger pekt på at det er en utfordring at innsatsen ikke settes inn tidlig nok. Tidlig innsats innebærer både å oppdage vold, sårbarheter og risikofaktorer, og å sette i verk tiltak så tidlig som mulig for å forebygge en uheldig utvikling eller eskalering. Partnerdrapsutvalget viste at samordningsproblemer og manglende informasjonsdeling mellom instansene er en vesentlig årsak til at det samlede forebyggingspotensialet ikke blir utnyttet godt nok. Denne tematikken ble også løftet av barnevoldsutvalget. Det kan videre være en utfordring at retningslinjer og anbefalinger for tjenestene ikke blir fulgt. I noen tilfeller blir heller ikke rettslig bindende regler etterlevd, som for eksempel meldeplikt til barnevernet.

Disse medlemmer viser til at flere studier peker på at det mangler handlings- og samhandlingskompetanse i tjenestene. Det gjelder på den ene siden kunnskap om hvordan man i praksis forebygger, avdekker og håndterer saker om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. På den andre siden gjelder det kunnskap om andre instansers ansvar og hvordan man best kan samarbeide. Mangel på slik kunnskap kan føre til at ansatte i tjenestene ikke klarer å fange opp sakene og undervurderer risikoen for vold og overgrep.

Komiteens medlem fra Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette konkrete tiltak for å sikre en helhetlig og inkluderende seksualundervisning til alle barn og unge.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer eksplisitt vektlegges som viktige målgrupper for seksualundervisningen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barn og unge som bryter med normer for seksualitet, eksplisitt vektlegges som en viktig målgruppe for seksualundervisningen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønns- og seksualitetsmangfold samt vold og overgrep sikres som kunnskapsfelt i rammeplanen for lærerutdanningen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ferdigutdannede barnehage- og grunnskolelærere, samt andre yrkesgrupper i barnehager og skoler, tilbys etterutdanning og/eller kurs i kjønns- og seksualitetsmangfold, normkritikk samt vold og overgrep i et skeivt perspektiv.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det satses på forskning som vil bedre kunnskapsgrunnlaget på levekår og ivaretakelse av rettighetene til barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet.»

Politiattest

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at frivillige organisasjoner kan kreve politiattest av en person som – lønnet eller ulønnet – utfører oppgaver som innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige eller personer med utviklingshemming, jf. politiregisterforskriften § 34-1, avgrenset til straffbare handlinger som anses relevante for formålet om å beskytte barn og unge. Formålet med ordningen er å sikre at fritidsaktiviteter er trygge for alle barn og unge. Imidlertid registrerer flertallet at frivillige organisasjoner påpeker at det er et problem at deres ansatte og frivillige ikke gis anledning til å fornye politiattestene, og at de frivillige organisasjonene på denne måten avskjæres fra å få oppdatert informasjon om en persons vandel som kan ha betydning for om vedkommende fortsatt bør ha oppgaver i organisasjonen rettet mot barn og ungdom og personer med utviklingshemming.

Flertallet mener det er et vesentlig poeng at det regelmessig kan innhentes ny eller oppdatert politiattest for ansatte og frivillige som jobber med barn og unge, dersom ordningen skal ivareta sitt formål om å beskytte mot overgrep og vold.

Flertallet viser til tidligere anmodningsvedtak om barneomsorgsattester, og imøteser at regjeringen kommer tilbake med oppfølging av dette til Stortinget snarlig.

Kommunal voldskoordinator

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at kommunene er pålagt et ansvar for å forebygge vold og overgrep. Dette følger direkte eller indirekte av ulike særlover som regulerer kommunal virksomhet, som en delplikt som følger av kommunens aktivitetsplikt. Utover den enkelte tjeneste sitt selvstendige ansvar for å drive voldsforebyggende arbeid og hjelpetilbud, mener flertallet det er et behov for å styrke samhandlingen mellom ulike kommunale instanser, slik det også er understreket i opptrappingsplanen.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.