Forsvarsløftet - for Norges trygghet Langtidsplan for forsvarssektoren 2025-2036

Gjennom Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 ønsker regjeringen å understreke at det er nødvendig å prioritere mer ressurser til forsvar, sikkerhet og beredskap, og at denne langtidsplanen er et historisk forsvarsløft styrke som skal vår forsvarsevne og gjøre at Norge tar større ansvar for egen og alliertes sikkerhet.

Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er ifølge regjeringen varig endret. Krig i Europa og i Midtøsten, og tilspisset global konkurranse om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt preger landet vårt. Regjeringen mener at Norge må regne med å leve med et farligere og mer uforutsigbart Russland i mange år. Forholdet til Russland vil i lang tid fremover være krevende, og på mange måter definerende for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde, og blir militært enda viktigere for Russland og for våre allierte. Ivaretakelse av norske interesser og bidrag til mest mulig stabilitet i våre nærområder vil kreve mer av Norge, politisk og militært. Overfor Russland har vår evne til å kombinere avskrekking, beroligelse, forutsigbarhet og langsiktighet vært viktige bidrag til regional stabilitet. Regjeringen påpeker at vi skal fortsette med det.

Klimaendringene bidrar til økt spenning og utvidede operasjonsområder i Arktis. De økonomiske mulighetene som følger av nedsmelting av havisen i Arktis gjør området interessant for stadig flere aktører, og særlig Kina viser økende interesse for nordområdene.

Regjeringen understreker at NATO er viktig for Norge. Forsvaret av Norge er basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene overgår det Norge vil være i stand til å håndtere alene. 75 år i verdens sterkeste militære og politiske allianse har sikret fred og vært Norges sikkerhetsgaranti. Styrkingen av Forsvaret skal understøtte tett og integrert alliert samvirke og NATO som en troverdig og effektiv garantist for norsk og alliert sikkerhet.

Regjeringen vektlegger at et samlet Norden i NATO er historisk. Finsk og svensk NATO-medlemskap styrker vår sikkerhet. En ny militær geografi er under etablering i vår region. Norge og våre nærområder knyttes mer direkte til Østersjøregionen. Norges rolle som mottaksland for allierte forsterkninger blir viktigere for å bidra til å forsvare NATO-landene Sverige og Finland.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen innebærer at aktørene i totalforsvaret må være mer aktive i det daglige for sammen å avverge og håndtere trusler i overgangene mellom fred, krise og krig. Totalforsvarets viktigste oppgave er å fungere i krig og det må derfor trene og øve i fred. Dette styrker også samfunnets totale motstandskraft og utholdenhet mot sammensatte trusler og annen sikkerhetstruende virksomhet.

Regjeringen mener at Norge må ta mer ansvar for egen og alliert sikkerhet, og at det må brukes mer av fellesskapets ressurser på forsvar, sikkerhet og beredskap, også i sivil sektor. Norges sikkerhet må forsvares hver dag, på og utenfor norsk territorium. Kontinuerlig aktivitet forebygger marginalisering. Norsk innflytelse og handlingsrom er størst før en krise eller konflikt inntreffer.

Forsvaret skal forebygge og motvirke konflikt i kontinuerlig og tett samvirke med våre allierte. Regjeringen legger vekt på at vi skal styrke Forsvaret på en måte som gir oss innflytelse og økt nasjonalt handlingsrom til å påvirke våre omgivelser, for å ivareta stabilitet i våre nærområder.

Regjeringen peker på at Forsvaret har økt både operativ aktivitet, tilstedeværelse i prioriterte områder og etablert god situasjonsforståelse de siste årene. Et høyt operasjonstempo over tid har medført stor belastning på strukturen som helhet og har på enkelte områder medført slitasje på ansatte, og større behov for vedlikehold av materiell. Materiellet i Forsvaret skiftes ut. Overgangen mellom eksisterende og nytt materiell utfordrer til tider Forsvarets evne til å gjennomføre planlagt aktivitet.

Regjeringens første prioritet i denne langtidsplanen er å få det forsvaret Norge har til å virke. Det anbefales å anskaffe mer ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell for å bedre beredskapen og øke utholdenheten. Forsvarssektoren skal vedlikeholde og utbedre viktig infrastruktur og bygningsmassen i Forsvaret, samt øke kapasiteten til å ta imot allierte styrker. Forsvaret må lykkes med å rekruttere og beholde folk med riktig kompetanse.

Regjeringen anbefaler å styrke Sjøforsvaret betydelig ved å anskaffe minimum fem nye fregatter med maritime helikoptre med anti-ubåt kapasitet. Det anbefales videre å anskaffe minimum fem ubåter, og det skal utvikles og anskaffes en standardisert fartøysklasse i to størrelser. Regjeringen foreslår at Hæren utvikles fra én til tre brigader og styrkes med langtrekkende presisjonsild, flere kampvogner, luftvern og helikoptre for landstyrkene. Spesialstyrkene tilføres nye helikoptre.

Regjeringen anbefaler at Heimevernets størrelse skal øke til totalt 45 000 soldater, og at Heimevernet skal utrustes bedre, og øve og trene mer. Videre anbefales det at Norges beskyttelse mot lufttrusler skal styrkes betydelig. Radarsystemene skal oppgraderes, og flere luftvernbatterier skal bidra til at vi kan beskytte flere områder samtidig. Regjeringen vil anskaffe langtrekkende luftvern for økt beskyttelse mot ballistiske missiler – en kapasitet vi i dag ikke har i Norge. For å tilrettelegge for at alle øvrige satsinger skal gi effekt i Forsvaret styrkes sentrale felleskapasiteter innenfor etterretning, i verdensrommet, i det digitale rom, og innenfor ledelse, kommando og kontroll.

Regjeringen mener at det må satses på personellet i Forsvaret gjennom et stort personell- og kompetanseløft. Sektoren skal styrkes med flere tusen ansatte, vernepliktige og reservister. Det skal utdannes flere offiserer og befal, innsatsen for å beholde personell skal styrkes, flere vernepliktige skal gjennomføre førstegangstjeneste og bruken av reservister, som har sitt daglige virke utenfor Forsvaret, skal øke.

For at forsvarssektoren skal vokse, må det skaffes til veie mer materiell, IKT og infrastruktur til rett tid og med tilstrekkelig volum. Flere anskaffelser skal gjøres i samarbeid med allierte nasjoner, og det skal anskaffes mer hyllevare og likt materiell som våre allierte. Klima- og miljøkrav skal også følges opp i forsvarssektorens anskaffelser.

Forsvaret skal tilby gode bo- og arbeidsforhold til sine vernepliktige og ansatte. Dette er viktig for å tiltrekke seg og beholde folk, og for å tilrettelegge for ansatte som flytter eller pendler for å kunne utføre viktige oppgaver. Regjeringen vil etablere tilstrekkelig med boliger, kvarter og kaserner av god kvalitet.

Klimaendringer, teknologisk utvikling og et mer sammensatt trusselbilde endrer hva som skal til for å forsvare Norge og hvem som må samarbeide for å gjøre det. Regjeringen vil bidra til en mer fremtidsrettet forsvarssektor ved å styrke satsingen på forskning og utvikling, vektlegge innovasjon i større grad og styrke arbeidet med utslippsreduksjon og klimaomstilling.

For å finansiere planen legger regjeringen opp til en opptrapping med et samlet økonomisk omfang på 600 mrd. kroner over en periode på tolv år. Opptrappingen nås særlig gjennom tre markante økonomiske løft. Hvert av de tre løftene er på 15 mrd. kroner. Det første løftet skjer i 2024–2025 for å hente inn etterslep, få dagens forsvar til å virke og for å øke investeringene. Det neste løftet kommer i 2028 for å legge til rette for den maritime satsingen. Det siste løftet skjer i 2032 for å kunne realisere de siste delene av Forsvarets struktur og et høyere driftsnivå. I tillegg legges det opp til en jevnest mulig opptrapping mellom de tre løftene, som da vil utgjøre om lag 4 mrd. kroner i årene mellom løftene.

Regjeringen legger et tolvårsperspektiv til grunn for langtidsplanen. Det forplikter denne og kommende regjeringer og storting over tid, og vil gi forsvarssektoren forutsigbarhet til å gjennomføre det betydelige løftet.

En betydelig bruk av fellesskapets ressurser på forsvar stiller krav til at de brukes forsvarlig og i tråd med Stortingets vedtak. Regjeringen skal derfor gjøre omfattende endringer i styringen av forsvarssektoren, og styrker kontrollen for å sikre at opptrappingen resulterer i økt forsvarsevne.

Regjeringen peker på vi står i et sikkerhetspolitisk tidsskille. En utvikling som truer vår handlefrihet og den internasjonale rettsorden krever tydelige politiske svar og prioriteringer. Regjeringen mener derfor at denne langtidsplanen er den viktigste for utviklingen av vår forsvarsevne på mange tiår.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Trine Lise Sundnes, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schie Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Bengt Fasteraune og Ola Borten Moe, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, legger til grunn at Norge trenger et troverdig og avskrekkende militært forsvar i en tid preget av et sikkerhetspolitisk alvor vi ikke har opplevd på svært lang tid. Det er komiteens oppfatning at å sikre Norges frihet og selvstendighet, og innbyggernes trygghet, er en grunnleggende viktig og tidløs oppgave. Komiteen viser til at sikkerhetsutfordringene i vår tid er økende, og at det dermed vil bli mer krevende enn på lenge å løse denne oppgaven. Komiteen understreker like fullt at denne oppgaven til enhver tid skal løses både i fred, krise og krig.

Komiteen viser til at det gjennom behandlingen i Stortinget er oppnådd et bredt politisk forlik om langtidsplanen for forsvarssektoren for 2025–2036. Forlikspartiene Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av denne enigheten og av partienes forpliktelse til å følge opp og finansiere planen.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

Komiteen understreker at Norges sikkerhet i stor grad påvirkes av spenningsnivået i nordområdene. Vår geografiske plassering og våre store havområder utgjør tidløse premisser for de sikkerhetspolitiske utfordringene. Som en liten stat i en region der stormakter oppfatter å ha motstridende interesser, er det i vår interesse at konfliktnivået holdes så lavt som mulig. Når nordområdene nå får økt strategisk betydning, både som følge av større geopolitiske spenninger og av at havisen smelter, øker også behovet for å aktivt bidra til forutsigbarhet og stabilitet.

Komiteen peker på at respekt for internasjonal rett er avgjørende for å holde spenningsnivået nede, og dermed er det i Norges interesse at folkeretten forsvares og håndheves. Samtidig må vi øke vår evne til å forstå, påvirke og forme utviklingen i nordområdene. Ved å være kontinuerlig til stede og hevde suverenitet, bidrar vi til å redusere mulighetene for misforståelser, konflikt og stormaktsrivalisering i regionen. Styrkingen av den nasjonale forsvarsevnen må sees på denne bakgrunnen.

Komiteen mener at Norge i første rekke skal innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge og motvirke konflikt, da norsk innflytelse og handlingsrom er størst i den lavere delen av konfliktspekteret. Det er avgjørende å bidra til å forebygge og avskrekke bruk av maktmidler mot norske strategiske interesser. På den måten kan norske myndigheter hindre videre eskalering til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse reduseres markant.

Komiteen vil videre poengtere at ambisjonen om en vesentlig styrking av Forsvaret må sees i et historisk perspektiv. Etter andre verdenskrig ble Europa splittet i to, og gjensidig mistillit mellom USA og Sovjetunionen skapte sikkerhetspolitiske interessemotsetninger og politisk konfrontasjon. Disse skarpe motsetningene var foranledningen til den kalde krigen. Helt frem til murens fall i 1989 var det en reell fare for ny storkrig i Europa. Den kalde krigen førte til en stor militær opprustning både i vest og øst, og atomtrusselen var overhengende. Også Norge foretok en omfattende militær opprustning.

Murens fall førte til at Europa gikk fra kald krig og militær opprustning til fredsoptisme. Det norske forsvaret ble gradvis bygget ned i likhet med andre europeiske lands forsvar. Den «dype freden» fikk imidlertid en brå slutt. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022 endret premissene for samarbeidet i Europa. Allerede ved den ulovlige russiske anneksjonen av Krim ble den sikkerhetspolitiske situasjonen betydelig endret.

Komiteen mener dette bakteppet er vesentlig for å forstå hvorfor hele det politiske Norge i dag ønsker å styrke vårt nasjonale forsvar. Dagens forsvar svarer ikke til vår tids nye spenninger og sikkerhetsutfordringer.

Komiteen viser til at samtlige av de faglige grunnlagene for langtidsplanen understreker at den sikkerhetspolitiske situasjonen nå er svært alvorlig både regionalt og globalt, og at den kommer til å vedvare eller ytterligere forverres. Komiteen merker seg at ingen av grunnlagene peker på utviklingstrekk som kan tilsi stabilisering eller bedring av den alvorlige utviklingen i overskuelig fremtid.

Komiteen viser til at Forsvarskommisjonen i NOU 2023: 14 påpeker følgende sikkerhetspolitiske utviklingstrekk:

«Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022 innledet en ny epoke i internasjonal politikk. Invasjonen var den endelige avslutningen på epoken etter den kalde krigens slutt fra 1991. På tross av regionale kriger, internasjonal terrorisme og en rekke andre globale kriser, var perioden 1991–2022 preget av relativ fremtids- og fredsoptimisme, økonomisk globalisering og vekst. I flere tiår har USA og andre vestlige land og institusjoner vært dominerende aktører og satt dagsorden i internasjonal politikk. Nå er den globale situasjonen i endring.»

Og videre at:

«Russlands militære angrep er den største sikkerhetspolitiske enkeltendringen for Norges sikkerhet siden 1992, da forrige forsvarskommisjon langt på vei konstaterte bortfallet av en konvensjonell trussel i Europa. NATOs strategiske konsept fra 2022 beskriver Russland som den viktigste og mest direkte trusselen mot alliert sikkerhet. Russlands angrepskriger har gjort det tydelig at landet kan utgjøre en alvorlig trussel mot norsk og transatlantisk sikkerhet.»

Komiteen viser til at Totalberedskapskommisjonen i NOU 2023: 17 påpeker en tilsvarende alvorlig sikkerhetspolitisk utvikling:

«Angrepet på Ukraina er en trussel mot europeisk sikkerhet, mot den internasjonale rettsorden og mot demokratiske verdier og dermed også en trussel mot Norges sikkerhet og handlefrihet.»

Komiteen viser til at forsvarssjefen i sitt fagmilitære råd 2023 vektlegger følgende globale utviklingstrekk:

«Rivalisering mellom demokratier og autoritære regimer preges i økende grad av maktbruk, ideologiske konfliktlinjer og blokkdannelser. Krigen i Ukraina er en del av dette bildet, og følgene av krigen vil bestå lenge etter at kamphandlingene er avsluttet. Kinas støtte til Russland er problematisk. De to landenes felles forsøk på å endre den regelbaserte internasjonale verdensorden utfordrer våre verdier og interesser. Russland har demonstrert sin manglende respekt for de internasjonale normer og de rettsprinsipper Norge som småstat er avhengig av. Samtidig gjør USAs nødvendige orientering mot Asia at USA i økende grad forventer at europeiske stater ivaretar mer av sin egen sikkerhet. Ved siden av en styrket norsk forsvarsevne blir alliansetilhørighet og forpliktende samarbeid med allierte og partnere helt avgjørende for norsk sikkerhetspolitikk.»

Komiteen merker seg at også Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i sitt sikkerhetsfaglige råd viser til en lignende sikkerhetspolitisk utvikling:

«Demokratier er under press. De er utsatt for dynamiske og sammensatte trusler som ligger under terskelen for væpnet konflikt, men som likevel utfordrer oss. Statssikkerheten må ta høyde for mer enn konvensjonelle styrker de neste årene. Styrkeforholdet vil defineres vel så mye av forsprang innen teknologi, strategiske oppkjøp, eierskap, forsyningslinjer, forskning og utvikling. De som leder an i teknologikappløpet, får naturlig fortrinn i spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet. I sikkerhetsfaglig råd er vårt utgangspunkt at fremmede staters og trusselaktørers bruk av teknologi kan komme til å utvikle seg raskere enn åpne demokratiers evne til å beskytte seg. Autoritære regimer vil kunne utnytte informasjonsteknologi på måter som rammer demokratier med åpne informasjonsmiljøer hardest.»

Det er komiteens oppfatning at et stadig mer aggressivt, fiendtlig og ekspansjonistisk Russland med klare totalitære trekk utgjør en betydelig potensiell trussel mot Norge og våre allierte. Det er ingen tegn til at utviklingen i våre nærområder vil stabiliseres eller forbedres i overskuelig fremtid. Komiteen vil peke på at risikoen for russisk maktbruk mot Norge og våre allierte vedvarer, og dermed vil forbli den dimensjonerende trusselen for innretningen av Forsvaret. Komiteen viser til at den militære beredskapen offisielt har vært hevet siden 1. november 2022, da Fase 1-planverket ble aktivert.

Komiteen vil understreke at langtidsplanen for forsvarssektoren på kort, mellomlang og lang sikt må styrke Forsvaret tilstrekkelig til å kunne ivareta Norges sikkerhet og innbyggernes trygghet i en sikkerhetspolitisk svært omskiftelig tid. Komiteen viser til at den vedvarende høye spenningen regionalt og globalt kan øke faren for konflikt gjennom for eksempel bruk av militærmakt som et politisk pressmiddel mot Norge, spredning av regionale konflikter andre steder til Norges nærområder, eller enkeltepisoder eller misforståelser som kan komme ut av kontroll. Komiteen viser til at konflikt under terskelen for NATOs artikkel V også er et høyst relevant scenario, og at den videre styrkingen av Forsvaret må innrettes også mot å kunne håndtere denne typen trusler. Sett i lys av dette, understreker komiteen at det er avgjørende at styrkingen av Norges forsvarsevne de neste årene medfører et økt politisk handlingsrom for norske myndigheter i tråd med den alvorlige utviklingen.

Komiteen vektlegger at en forsterket egenevne styrker forutsetningene for mer nasjonal selvstendighet og gjør Norge bedre rustet til å trygge landets befolkning, demokrati, selvråderett, territorielle integritet og ressurser. Dagens praksis, hvor Stortinget konsulteres i forkant av sentrale og viktige beslutninger på utenriks- og forsvarsområdet, videreføres.

Komiteen merker seg at regjeringen i forslaget til langtidsplan reviderer Norges vedtatte forsvarskonsept innenfor de hovedlinjer som ble lagt til grunn i Prop. 14 S (2020–2021) jf. Innst. 87 S (2020–2021). Dette omtales i Prop. 87 S (2023–2024):

«Forsvarskonseptet og vår samlede forsvarsevne består grunnleggende av tre gjensidig avhengige hovedelementer: Forsvarets egenevne, forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av NATO, og den støtten som kan mønstres fra det sivile samfunn, også i rammen av totalforsvaret. Et bredt omfang av sivile totalforsvarsaktører og mekanismer understøtter både nasjonale og allierte militære styrker som opererer i Norge og norske nærområder. Alliansetilknytningen er avgjørende for forsvaret av Norge og norske sikkerhetsinteresser. Den allierte dimensjonen omfatter sikkerhetsgarantien, den kollektive tilnærmingen til avskrekking og forsvar i NATO, samt bilaterale, regionale og flernasjonale rammer for samarbeid, samvirke og forsterkning.»

Komiteen viser til at den alvorlige sikkerhetspolitiske utviklingen globalt medfører økt risiko for at krig og konflikt kan bryte ut eller foregå samtidig på helt ulike steder i verden, og at byrdefordeling dermed får økt betydning i NATO. I lys av dette mener komiteen at Norges militære egenevne må økes. Komiteen viser til at byrdefordeling for Norges og våre alliertes del omhandler å kunne ivareta konkrete militære behov i tråd med det aktuelle trusselbildet. Komiteen understreker at Norges forsvar dermed må styrkes både i tråd med våre nasjonale behov, og for å kunne forsterke allierte land eksempelvis i Norges nærområder.

Komiteen viser til Finlands og Sveriges nylige inntreden i NATO, og at de dermed ble alliansens 31. og 32. medlemsland. Komiteen viser til Innst. 464 S (2021–2022) til Prop. 119 S (2021–2022) Samtykke til godkjenning av utkast til protokoller om Finlands og Sveriges tiltredelse til traktaten for det nordatlantiske område av 4. april 1949. Komiteen viser til at flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen i Innst. 464 S (2021–2022) blant annet fastslår at:

«Flertallet understreker at svensk og finsk NATO-medlemskap betyr at Norge vil være i et folkerettslig bindende forsvarssamarbeid med Finland og Sverige. I dag har vi et nært forsvarssamarbeid med Finland og Sverige, og det ble ytterligere forsterket gjennom intensjonsavtalen mellom våre tre land fra 2020. Vi har et utstrakt øvings- og treningssamarbeid. Men så lenge vi ikke tilhører samme allianse med den samme sikkerhetsgarantien, har vi ikke kunnet legge dette samarbeidet til grunn for våre forsvarsplaner for krise og krig. Flertallet vil peke på at dette nå vil endre seg fundamentalt. Når Finland og Sverige blir medlemmer i NATO, må Norge i vår fremtidige planlegging og forsvarstenkning legge til grunn at vi vil samarbeide og operere militært med Finland og Sverige også i krise og krig, fordi vi er omfattet av samme forsvarsplanverk, ansvarsområde og sikkerhetsgaranti.»

Det er komiteens oppfatning at et samlet Norden i betydelig sterkere grad evner å avskrekke Russland fra å utøve militært press i våre nærområder enn hva Norge kan alene. Komiteen understreker at dette tjener norsk sikkerhet i den omskiftelige tiden vi nå befinner oss i.

Komiteen merker seg den sikkerhets- og forsvarspolitiske partnerskapsavtalen inngått av regjeringen med EU 28. mai 2024. I avtalen samler Norge trådene i vårt samarbeid med EU, skaper rammer for samarbeidet som vi allerede har, og peker på nye samarbeidsområder. Dette gjelder områder som krisehåndtering, romsamarbeid, kritisk infrastruktur, hybride trusler og forsvarsindustri.

Kjernefysisk nedrustning

Komiteen viser til Stortingets Vedtak nr. 623 av 26. april 2016 i behandlingen av Meld. St. 37 (2014–2015), jf. Innst. 199 S (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Komiteen understreker at langtidsplanen skal styrke Forsvarets evne til å sikre norsk suverenitet med konvensjonelle midler, i tråd med Norges langvarige interesse av lavspenning i nord og kjernefysisk de-eskalering, samt Stortingets vedtak om å arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen. Norges syn på oppbevaring av kjernefysiske våpen på norsk territorium i fredstid ligger fast.

Innretningen av Norges forsvarsevne

Komiteen understreker at forsvaret av Norge skal bidra til både avskrekking og beroligelse, og innrettes slik at nasjonal og alliert innsats gir samtidig og gjensidig forsterkende effekt for norsk sikkerhet, i hele konfliktspekteret, støttet av totalforsvaret. Komiteen merker seg at forsvaret av Norge ivaretas gjennom kontinuerlig nasjonal innsats på og utenfor norsk territorium i fred, krise og krig, og tilrettelegging for alliert innsats i Norge og i våre nærområder.

Komiteen merker seg at Forsvaret er pålagt syv oppgaver opplistet under, der de fem første er dimensjonerende for Forsvarets innretning. Tidligere hadde Forsvaret ni oppgaver.

• Oppgave 1: Forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i NATOs kollektive forsvar

• Oppgave 2: Overvåke norske interesseområder og rettidig varsle relevante myndigheter om forhold av betydning for nasjonal og alliert sikkerhet

• Oppgave 3: Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep

• Oppgave 4: Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter

• Oppgave 5: Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder

• Oppgave 6: Bidra militært til internasjonal innsats

• Oppgave 7: Bidra med militær støtte til sentrale samfunnsoppgaver.

Komiteen merker seg at regjeringen legger til grunn at planen skal ha en varighet på 12 år fra 2025–2036, i motsetning til en ordinær fireårsperiode, og komiteen støtter dette.

Komiteen viser til at behandlingen av denne planen innebærer et betydelig løft for Forsvaret, og setter en klar kurs for de neste tolv årene. Komiteen legger til grunn at regjeringen kan foreslå å forsere deler av planen dersom dette skulle være mulig og hensiktsmessig. På samme måte vil det være mulig å endre prioriteringer, rekkefølge på tiltak og investeringstempo dersom forutsetningene tilsier dette, slik at fremdriften tilpasses realitetene.

Komiteen viser i denne sammenheng til at planen i alle tilfeller vil behandles hver stortingsperiode. Planen vil dermed både rulleres og justeres underveis, i tillegg til de fortløpende vurderingene som den til enhver tid sittende regjering gjør.

Komiteen viser til at det har vært dialog mellom regjeringen og alle partiene på Stortinget i form av møter gjennom vinteren, før langtidsplanen ble fremlagt i april. Dette har vært et ønske fra alle partiene på Stortinget. Møtene har gitt nyttig bakgrunnsinformasjon om de viktigste utfordringene som må løses, og presentasjon av noen relevante enkeltkapasiteter i det videre arbeidet med å styrke Forsvaret. Prosessen har vært konstruktiv og opplysende, og gitt et godt grunnlag for forhandlingene mellom opposisjonen og regjeringspartiene.

Komiteen viser til at dialogen mellom Stortinget og regjeringen parallelt med regjeringens utarbeidelse av langtidsplanen ikke har vært forhandlinger. Partiene har gitt sine synspunkter både på den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet, og på status og utfordringer i og videreutvikling av forsvarssektoren. Komiteen understreker at det er bred enighet i Stortinget om behovet for en vesentlig styrking av forsvarsevnen for å møte det forverrede trusselbildet.

Komiteen understreker at Prop. 87 S (2023–2024) bygger på et vesentlig mer omfattende grunnlag enn tidligere langtidsplaner for forsvarssektoren. Det er naturlig, gitt alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen og behovet for å fortsette styrkingen av forsvarssektoren. Komiteen viser til at den første forsvarskommisjonen på mer enn 30 år leverte sin rapport i fjor, og at Totalberedskapskommisjonen kort tid senere leverte sin rapport. Komiteen viser videre til at forsvarssjefen i fjor leverte sitt fagmilitære råd, at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) presenterte sitt sikkerhetsfaglige råd, og at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har levert Forsvarsanalysen. Komiteen understreker at disse grunnlagsdokumentene utgjør viktige og faglig relevante grunnlag for utarbeidelsen av den nye langtidsplanen. Komiteen vil anerkjenne det grundige arbeidet som har vært gjort i de ulike kommisjonene og arbeidsgruppene.

Hovedprioriteringer i forsvarsløftet

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å øke den totale forsvarsrammen i perioden med 600 mrd. kroner, fra 1 024 mrd. kroner til 1 624 mrd. kroner. Komiteen viser til at regjeringen først vil prioritere å utbedre svakheter i dagens struktur, og gjennom dette tilrettelegge for videre vekst. Komiteen viser til at forsvarssjefen har uttalt at dagens forsvar er godt rigget for videre vekst, og at forsvarsministeren har vist til at regjeringens foreslåtte langtidsplan bygger på de to forutgående langtidsplanene.

Komiteen merker seg at regjeringen i perioden 2025–2036 særlig vil prioritere satsing innenfor fire hovedområder: Økt evne til situasjonsforståelse, fornyelse av Sjøforsvaret, styrking av luftvernet og økt kapasitet i Hæren og Heimevernet. Komiteen merker seg at regjeringen tar sikte på at satsingene skal gjennomføres parallelt. Komiteen merker seg at regjeringen i hovedsak foreslår følgende videreutvikling av Forsvarets struktur og materiell i perioden:

• Anskaffe fem nye fregatter med opsjon på ytterligere en fregatt, og inntil 28 store og små standardiserte fartøy til Sjøforsvaret.

• Øke den igangsatte anskaffelsen av nye ubåter fra fire til fem, med opsjon på ytterligere en.

• Øke antallet NASAMS-batterier i Luftforsvaret og Hæren fra fire til totalt åtte.

• Anskaffe langtrekkende luftvern til beskyttelse av ett geografisk område mot ballistiske missiler med kort rekkevidde.

• Videreutvikle Hæren til tre brigader, tre regimenter, en luftvernbataljon og en rakettartilleribataljon.

• Anskaffe langtrekkende droner med sensorer og systemer for vedvarende overvåking i maritime interesseområder i nord, og anskaffe en P-8-simulator til de maritime patruljeflyene på Evenes.

• Anskaffe ytterligere ett transportfly.

• Anskaffe nye maritime helikoptre, samt nye helikoptre til Hæren og spesialstyrkene.

• Bygge gradvis opp Heimevernet til 45 000 soldater, og øke antallet heimevernsdistrikt til tolv, og utvide antallet innsatsstyrker til totalt seksten.

Komiteen merker seg at langtidsplanen legger opp til en kraftig økning i personell i forsvarssektoren. Det er avgjørende å sikre at personell kommer på plass til riktig tid for å lykkes med forsvarsløftet, og dette må ha høy prioritet fra tidlig i planperioden. Komiteen legger til grunn at det i gjennomføringen av langtidsplanen sikres en bedre balanse mellom personell, materiell, drift og eiendom, bygg og anlegg, slik at de ulike innsatsfaktorene er på plass i rett tid for å gjennomføre forsvarsløftet. En merkbar personelløkning og bedre kostnadskontroll er forutsetninger for å kunne gjennomføre større materiellinvesteringer.

Strukturutvikling

Hæren

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår en økning i Hærens volum, kampkraft, utholdenhet og beskyttelsesevne med nødvendige kapasiteter. Dette gir Hæren forutsetninger for å ivareta sine oppdrag i en stadig mer tilspisset og uoversiktlig situasjon. Komiteen peker særlig på at regjeringen legger opp til å opprette Finnmarksbrigaden og Brigade Sør i tillegg til den allerede eksisterende Brigade Nord.

Komiteen merker seg at Brigade Nord skal fullføres som tung infanteribrigade med fire mekaniserte bataljoner og støtteavdelinger innen 2032. I proposisjonen legger regjeringen til grunn en sluttføring av pågående anskaffelser av nye stridsvogner, ytterligere CV90 kampvogner, støtteavdelinger og mer midler til ammunisjon, trening og øving, samt betydelige investeringer i eiendom, bygg og anlegg. Komiteen merker seg at en mekanisert Brigade Nord med dette vil innfri et av NATOs prioriterte kapabilitetsmål til Norge.

Videreutviklingen av Finnmark landforsvar til en brigade, Finnmarksbrigaden, medfører at denne tilføres blant annet en lett infanteribataljon, artilleri, luftvernkapasitet og nødvendig understøttelse. Komiteen legger til grunn at innfasing av ytterligere CV90 kampvogner vil øke kampkraften også i Finnmarksbrigaden.

Komiteen peker videre på regjeringens forslag i proposisjonen om å opprette Brigade Sør. På sikt vil brigaden bestå av om lag 6 000 reservister som vil bidra med sikring av sentrale nasjonale funksjoner i hovedstadsområdet, av allierte mottaksområder og brukes som mobil reaksjonsstyrke for å styrke de territorielle landstyrkenes evne til å gjennomføre operasjoner. Brigade Sør vurderes å være særlig relevant for nordisk samarbeid.

I proposisjonen legges det opp til å etablere en rakettartilleribataljon i Hæren, samt oppbygging av Hærens luftvern, innføring av artilleriskyts og anskaffelse av langtrekkende presisjonsvåpen. Komiteen vil understreke at dette øker Hærens operative evne betydelig, og styrker Forsvarets evne til å bekjempe mål på lange avstander.

For å kunne gi helikopterstøtte til Hæren foreslår regjeringen å anskaffe nye transporthelikoptre.

Komiteen vil understreke at disse tiltakene samlet sett styrker Hæren betydelig i både kampkraft og operative evne, samt bidrar til kollektivt forsvar av øvrige allierte.

Komiteen merker seg satsingen regjeringen legger opp til i nord med oppbyggingen av Finnmarksbrigaden. Komiteen viser også til at det blir viktig å legge til rette for best mulig rekrutteringsgrunnlag og lokal forankring, og ber regjeringen vurdere å legge enkelte elementer av Finnmarksbrigaden til andre lokasjoner enn garnisonen i Porsanger.

Heimevernet

Komiteen viser til at Heimevernet (HV) er Forsvarets landsdekkende territorielle, landmilitære styrke til støtte for fellesoperativ og alliert innsats til forsvar av Norge. Gjennom lokal kunnskap og tilstedeværelse i hele landet er Heimevernet viktig for å hevde norsk suverenitet og forsvare norsk territorium. Gjennom koordinering og samvirke med lokale og regionale myndigheter bidrar Heimevernet til å sikre viktige samfunnsfunksjoner under en krise.

Komiteen viser til at Heimevernet i dag består av 40 500 heimevernssoldater fordelt på elleve heimevernsdistrikt. I langtidsplanen vil Heimevernets totale struktur økes vesentlig. Økningen skal påbegynnes raskt, med en gradvis oppbygging mot totalt 45 000 soldater fordelt på tolv heimevernsdistrikt. Innledningsvis prioriteres anskaffelse av personlig utrustning, våpen, avdelingsmateriell, flere kjøretøy og småbåter, samt at en forvaltet logistikk- og forsyningsløsning reetableres. Etableringen av innsatsstyrke Tromsø i HV-16 fortsetter, det etableres én ny innsatsstyrke særlig dedikert til operasjoner i Finnmark, med utgangspunkt i HV-02 for rask tilgang på personell, og det etableres to nye innsatsstyrker i henholdsvis HV-09 og HV-12.

Komiteen understreker viktigheten av at Heimevernets evne til å beskytte objekter langs kysten prioriteres, og viser til at nye innsatsstyrker etableres blant annet for å styrke dette arbeidet.

Komiteen merker seg at bærbart kortholdsluftvern og panserbekjempelseskapasitet tilføres Heimevernet. Komiteen mener deler av Heimevernet bør ha disse to kapasitetene, slik at en fiende vil være fullt klar over at egne helikoptre og pansrete kjøretøy være utsatt for en trussel det må tas hensyn til.

Komiteen viser til at forsvarsloven § 14 gir hjemmel til å utvide verneplikten ved behov for å øke mobiliseringsevnen og den totale reserven. Det bør derfor sees på muligheten for utnyttelsen av vernepliktsmassen, som allerede har fått sin grunnutdanning.

Komiteen viser til at frivillig innsats vil utgjøre et svært viktig bidrag til Norges forsvarsevne i krise og krig. I slike situasjoner vil det kontinuerlig være behov for svært mye personell, potensielt også utover Forsvarets krigsstruktur. Slik frivillig innsats vil kunne omfatte personell som melder seg til krigstjeneste, og ulike former for tjeneste som i større grad vil falle inn under sivil sektor eller frivilligheten. Komiteen viser til at frivillig innsats er redegjort nærmere for av Forsvarskommisjonen i NOU 2023: 14 og Totalberedskapskommisjonen i NOU 2023: 17.

Komiteen mener at frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet for øvrig kan bidra til å øke samfunnets motstandskraft, inkludert i møte med hybride trusler. På bakgrunn av den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen må norske myndigheter være forberedt på å vesentlig bedre evnen til å tilrettelegge for, motta, støtte og organisere frivillig innsats i krise og krig i både sivil og militær sektor.

Komiteen merker seg at Forsvarsdepartementet i svar på skriftlig spørsmål viser til at det per desember 2022 fantes om lag 140 000 personer i Forsvarets udisponerte reserve som har avtjent førstegangstjeneste, og som kan disponeres ved behov.

Komiteen viser til at Forsvarets krigsorganisasjon planlegges økt med nærmere 14 000 flere reservister frem mot 2036. Komiteen støtter dette, men understreker at det i tillegg må kunne organiseres frivillig innsats i krise og krig i tråd med Forsvarets løpende behov, og at Forsvarets udisponerte reserve må utnyttes på en hensiktsmessig måte, med tanke på å øke Forsvarets utholdenhet.

Regjeringen slår fast i proposisjonen at Heimevernet gis en rolle i koordinering av frivillig innsats i krise og krig. Komiteen støtter dette.

Komiteen viser til at det er innført adgang til å inngå kontrakt om frivillig tjeneste i Forsvaret, herunder Heimevernet, slik at soldater frivillig kan forlenge tjenesteplikten dersom de er over vernepliktig alder eller har gjennomført lovpålagt antall tjenestepliktige dager. Komiteen mener denne ordningen bør styrkes og videreutvikles de neste årene.

Komiteen viser til at Heimevernet gis økt ansvar for sikring av kystnære objekter samt utstyres med materiell til dette formål. Styrkingen av Heimevernet vil bidra til å sikre tilstedeværelse i nære, norske farvann og styrke Forsvarets evne til å avverge et bredt spekter av trusler, herunder sabotasje og overvåking mot kritisk infrastruktur. Komiteen viser til at Heimevernets evne til å beskytte objekter i kystsonen gjennom opprettelse av nye innsatstyrker til dedikert vern av viktige installasjoner og samfunnsfunksjoner bedres.

Sjøforsvaret (Flåteplanen av 2024)

Komiteen viser til at forslaget til langtidsplan inneholder en rekke tiltak for å videreutvikle Sjøforsvaret frem mot 2036 og videre. Komiteen viser til at store deler av dagens fartøysstruktur må skiftes ut i løpet av 2030-tallet. Komiteen viser til at fornyelsen av Sjøforsvaret allerede er i gang, blant annet gjennom innfasing av tre fartøy av Jan Mayen-klassen i Kystvakten, anskaffelse av nye Seahawk helikoptre, nye autonome minemottiltakssystem til Marinen samt oppgradering og fornyelse av Kystjegerkommandoen. Komiteen vil også fremheve at de nye ubåtene Norge besluttet å anskaffe i 2017, nå er under bygging.

Komiteen merker seg at det i dag er utfordrende å opprettholde nødvendig operativ tilgjengelighet på kampfartøyene i Sjøforsvaret. Vedlikeholdsbehovet har økt, og tilgangen på reservedeler er utfordrende. Et lavt antall fartøyer kombinert med begrenset operativ tilgjengelighet reduserer evnen til tilstedeværelse, situasjonsforståelse og samvirke. Sjøforsvaret har utfordringer med å rekruttere og beholde nok kvalifisert personell.

Komiteen viser til at regjeringen vil gjennomføre en ny flåteplan for en langsiktig og helhetlig utvikling av fremtidens sjøforsvar. I overgangen mellom eksisterende og nye systemer skal Sjøforsvaret i størst mulig grad kunne fortsette å løse sine oppdrag og unngå reduksjon i operativ evne. Det skal derfor gjennomføres nødvendig levetidforlengelse for deler av strukturen.

Komiteen viser til at regjeringen i forslaget til langtidsplan foreslår å legge den største delen av planens økonomiske ressurser på fornyelse av Sjøforsvarets fartøystruktur, både i Marinen og Kystvakten. På bakgrunn av Norges geografiske beliggenhet, svært lange kystlinje, enorme havområder og maritime ressurser, mener komiteen at dette er riktig prioritering.

Komiteen viser til at regjeringen i hovedsak foreslår følgende videreutvikling av Sjøforsvarets struktur og materiell i perioden:

• Det anskaffes fem nye havgående fregatter, med opsjon på anskaffelse av ytterligere én fregatt. Det er avgjørende for Forsvarets oppgaveløsning at fregattene har evne til å gjennomføre anti-ubåtoperasjoner. Fregattene skal utrustes med maritime helikoptre med anti-ubåtkapasitet.

• Antall nye ubåter økes fra fire til fem, med opsjon på en sjette ubåt.

• Det anskaffes inntil 28 nye standardiserte fartøy til Sjøforsvaret, fordelt på 10 større og 18 mindre fartøyer. Marinens standardiserte fartøy skal kunne benyttes som plattform for situasjonsforståelse, minelegging, minerydding, maritim styrkebeskyttelse og en viss evne til antiubåtkrigføring med integrerte og modulære systemer. Kystvaktens standardiserte fartøyer skal særlig tilpasses Kystvaktens oppdrag, men skal også kunne ta om bord enkelte av Marinens modulære systemer ved behov. Disse vil erstatte samtlige av dagens overflatefartøy i Sjøforsvaret, med unntak av fem fartøy: Logistikkfartøyet KNM Maud samt kystvaktfartøyene av Svalbard-klassen og Jan Mayen-klassen.

• Fire Skjold-klasse korvetter oppgraderes i løpet av 2025 for å opprettholde nasjonal maritim overflatekapasitet frem til de erstattes av standardisert fartøysklasse. Kystjegerkommandoen videreutvikles for å styrke evnen til å gjennomføre bordingsoperasjoner og innhente måldata til langtrekkende våpensystemer. Marinens logistikkfartøy, KNM Maud, videreføres.

• Seks MH-60R Seahawk helikoptre til støtte for Kystvakten mottas fra 2026 og blir innfaset i perioden 2027–2030 med base på Bardufoss.

• De fire helikopterbærende fartøyene i Ytre kystvakt videreføres.

Komiteen ber regjeringen utrede alternativer for å sikre allierte og egne fartøy adgang til havn og fasiliteter i Tromsøregionen. Komiteen ber regjeringen på egnet måte komme tilbake til dette.

Fregatter

Komiteen viser til at trygging av norske nærområder vil være en viktig oppgave for fregattene, i lys av trusselbildet mot kritisk energiinfrastruktur i norsk økonomisk sone.

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår å anskaffe fem nye havgående fregatter, med opsjon på ytterligere én fregatt, og at fregattene skal utrustes med maritime helikoptre med anti-ubåtkapasitet. Komiteen merker seg at det omtales som avgjørende for Forsvarets oppgaveløsning at fregattene har evne til å gjennomføre anti-ubåtoperasjoner. Komiteen merke seg at proposisjonen omtaler at fregattene skal anskaffes, driftes og vedlikeholdes i et strategisk partnerskap med en nær alliert, og dette er et grunnleggende premiss for beslutningen om anskaffelse. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker samtidig at det er viktig med en raskest mulig beslutning slik at oppgraderinger av eksisterende fartøy kan holdes på et nødvendig, nøkternt nivå.

Komiteen viser til at både det fagmilitære rådet og Forsvarskommisjonen foreslår å anskaffe nye fregatter. Komiteen vektlegger betydningen en slik kapasitet vil ha for evnen til å ivareta kontinuerlig situasjonsforståelse og tilstedeværelse i norske interesseområder, og evnen til å forsvare norsk eller alliert territorium. Komiteen slutter seg til regjeringens vurdering av at nasjonen som leverer fregatten, skal ha sammenfallende strategiske interesser med Norge.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme snarlig tilbake til Stortinget med en sak om valg av strategisk partner for anskaffelse av fem nye havgående fregatter, med opsjon på ytterligere én fregatt. Fregattene skal utrustes med maritime helikoptre med anti-ubåtkapasitet.»

Standardiserte fartøy

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår å anskaffe inntil 28 nye standardiserte fartøy til Sjøforsvaret, fordelt på inntil ti havgående og 18 kystnære fartøy. Komiteen merker seg at disse to typene standardiserte fartøy er ment å erstatte syv ulike fartøyklasser som i dag inngår i både Marinens og Kystvaktens fartøysstruktur. Komiteen viser til at de syv fartøyklassene består av Barentshav-klassen, Nornen-klassen, Skjold-klassen, Reine-klassen, KV Harstad, Alta/Oksøy-klassen samt KV Bison og KV Jarl. Totalt omfattes 23 fartøy av ulik type, med flere ulike konfigurasjoner, fremdrifts- og navigasjonssystemer, oppgaver og roller.

Komiteen viser til at både det fagmilitære rådet og Forsvarskommisjonen foreslår å anskaffe standardiserte fartøy til Sjøforsvaret. Komiteen viser til proposisjonens omtale av standardiserte fartøy, der det vektlegges at den fremtidige overflatestrukturen i Sjøforsvaret hovedsakelig vil bestå av havgående fregatter og standardiserte fartøy. Det fremheves at standardiserte fartøy vil gi reduserte investeringskostnader og at sivile standarder på fartøyene, utviklet i samarbeid med industrien, også vil effektivisere drift og vedlikehold av fartøyene. Komiteen understreker at et konsept med standardiserte fartøy er viktig for å redusere variantbredden, og for å kunne bruke personell mer fleksibelt enn i dag når fartøyenes systemer blir like.

De to typene av standardiserte fartøy vil kunne ha oppgaver som varierer over tid, avhengig av behov. Fleksibiliteten standardiseringen gir, skal gjøre det mulig å utruste og bestykke fartøyene for ulike oppdrag. Komiteen viser til at proposisjonen beskriver at:

«Marinens standardiserte fartøy skal kunne benyttes som plattform for situasjonsforståelse, minelegging, minerydding, maritim styrkebeskyttelse og en viss evne til antiubåtkrigføring med integrerte og modulære systemer.»

Komiteen slutter seg til vurderingene som gjøres i proposisjonen. Komiteens vurdering er at den foreslåtte standardiseringen av mesteparten av Sjøforsvarets fartøysstruktur, med unntak av fregatter, ubåter og enkelte andre fartøy, vil både kunne gi økt operativ tilgjengelighet på fartøy, økt operativ fleksibilitet og en rekke stordriftsfordeler når det gjelder personell og kompetanse, vedlikehold og tilgang på reservedeler.

Komiteen anser at anskaffelsen av nye standardiserte fartøy er en stor mulighet til å styrke og videreutvikle nasjonal kompetanse og beredskap i det maritime domenet. Komiteen mener det er avgjørende at fartøyene av hensynet til nasjonal sikkerhet utvikles og bygges av norskkontrollerte virksomheter, slik at det etableres kapasitet og kompetanse for å kunne understøtte og reparere militære fartøyer langs hele kysten.

Komiteen legger til grunn at bygging av fartøyene baseres på nasjonal konkurranse som ved anskaffelsen av nye Kystvaktfartøy. Det er et mål om mest mulig aktivitet innenlands, både ved utvikling, bygging og vedlikehold av fartøyene. Komiteen viser til at en rekke av de fartøyene de to klassene standardiserte fartøy skal erstatte, innen få år vil nå sin tekniske levealder, og understreker på bakgrunn av dette at det er svært viktig å komme raskt i gang.

Ubåt

Komiteen mener det er en riktig beslutning å utløse opsjonen på den femte ubåten, fordi en økning av antall ubåter er et av tiltakene i planen som vil gi størst økning i forsvarsevne sett i forhold til kostnad.

Den alvorlige sikkerhetspolitiske utviklingen i Norges nærområder har som konsekvens at vi må kunne beskytte oss selv og allierte med strategiske kapasiteter. Russlands tap av konvensjonelle styrker i krigen i Ukraina øker også betydningen av russiske strategiske avskrekkingsstyrker. I Etterretningstjenestens åpne trusselvurdering Fokus 2024 beskriver tjenesten at «Nordflåten forblir den største militære trusselen mot Norge.» Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at betydningen av NATOs maritime flanke i nord øker. Det betyr at Norges evne til å hevde suverenitet i nord blir viktigere.

Komiteen viser til at den russiske Nordflåten er i ferd med å tilføres en rekke moderne overflatefartøy og ubåter, og at den dermed på sikt vil kunne utgjøre en enda større trussel mot Norge og NATO enn hva som er tilfellet i dag. Komiteen understreker at moderne og stillegående russiske ubåter kan true de transatlantiske forsyningslinjene i NATO.

Komiteen viser til at Norges rolle som mottaksområde for allierte forsterkninger har blitt vesentlig viktigere etter Finlands og Sveriges inntreden i NATO, fordi forsterkninger til våre nordiske og baltiske allierte i mange tilfeller vil ankomme via norske havner og flybaser.

Komiteen viser til politisk enighet mellom partiene om at det skal anskaffes seks ubåter. Opsjonen for den sjette ubåten med planlagt leveranse utløses. Den første av de nye ubåtene leveres i 2029. Ytterligere fire er planlagt levert frem mot 2036. Forutsatt dagens produksjonskapasitet betyr dette leveranse fra 2036 av den sjette ubåten. Hvis disse forutsetningene endres, vil den sjette ubåten kunne leveres tidligere, og finansieringen fremskyndes. Kapasiteten for infrastruktur og vedlikehold som utvikles for de nye ubåtene i planperioden, skal dimensjoneres for seks ubåter.

Komiteen mener at den mest effektive måten å øke Norges evne til maritim overvåking og sjønektelse på, utover regjeringens forslag til fartøysstruktur, er å utløse opsjonen også på den sjette ubåten.

Komiteen viser til at med seks ubåter vil Forsvaret til enhver tid kunne operere flere ubåter på patrulje samtidig i norsk farvann og i Norges nærområder. Komiteen viser til at dette i vesentlig grad vil styrke Norges evne til sjønektelse og avskrekking, slik at fiendtlige ubåter og fartøy tvinges til å operere vesentlig mer defensivt langs norskekysten enn hva de måtte med et lavere antall norske ubåter. Komiteen viser videre til at seks ubåter i vesentlig grad også vil styrke Norges evne til overvåking og suverenitetshevdelse, og at dette vil bidra til å øke norske myndigheters situasjonsforståelse og politiske handlingsrom i en situasjon preget av vedvarende stor uforutsigbarhet. Komiteen vil i tillegg peke på viktigheten av at Norge også kan bidra til forsvaret av allierte i NATO med ubåtkapasitet.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utløse opsjonen på den sjette ubåten, slik at det anskaffes totalt seks nye ubåter.»

Luftforsvaret

Komiteen viser til at proposisjonen foreslår flere tiltak for å videreutvikle Luftforsvaret frem mot 2036 og videre. Komiteen vil påpeke at Luftforsvaret er i ferd med å sluttføre innfasing av flere nye systemer. Innfasingen av F-35 kampfly og P-8 maritime patruljefly skal være fullført i henholdsvis 2025 og 2026, og Luftforsvaret vil motta nye maritime helikoptre til bruk i Kystvakten. Komiteen mener dette vil tilføre Forsvaret betydelig operativ effekt på tvers av forsvarsgrenene.

Komiteen merker seg at Luftforsvaret skal styrkes for å utnytte det fellesoperative potensialet i femtegenerasjons systemer, inkludert F-35 kampfly. Komiteen viser til at evnen til kontroll av luftrommet, kontinuerlig tilstedeværelse og situasjonsforståelse skal styrkes. Utviklingen i retning av mer moderne langtrekkende våpen og mer utbredt bruk av ubemannede systemer stiller økte krav til evnen til forsvar mot trusler fra luften. Komiteen merker seg at den sikkerhetspolitiske situasjonen og utviklingen innen missil- og våpenteknologi gjør en betydelig satsing på bakkebasert luftvern til en sentral del av forsvarsløftet. Samtidig legges det opp til at evnen til situasjonsforståelse og evnen til å påføre en motstander tap gjennom luftrommet styrkes.

Komiteen mener det er riktig at evnen til å understøtte luftoperasjoner i hele landet forsterkes frem mot 2036 gjennom utvikling av Ørland, Evenes og Rygge flystasjoner med høy oppsetningsgrad og korte klartider, og Bardufoss med lavere oppsetningsgrad. Utvidelsen av kapasitet for å understøtte luftoperasjoner prioriteres ved disse fire basene og gir evne til hurtig mottak av allierte luftstyrker. Komiteen merker seg at Forsvarets baser på Andøya og Værnes videreutvikles for å understøtte alliert trening og mottak, og Andøya videreutvikles også for å ivareta satsing på romvirksomhet og droner. Komiteen merker seg at med den pågående oppdateringen av Norges luftvarslingsradarer, vil evnen til kontinuerlig overvåking og situasjonsforståelse i norsk luftrom og tilstøtende områder økes, og mener dette er viktig for norsk og alliert situasjonsforståelse.

Komiteen viser til at regjeringen i hovedsak foreslår følgende videreutvikling av Luftforsvarets struktur og materiell i perioden:

• F-35 og P-8 oppgraderes og videreutvikles.

• Det anskaffes en P-8 simulator som plasseres på Evenes flystasjon. Tilgang til simulator vil øke effekten av P-8 gjennom mulighet for å trene mer og på ulike typer oppdrag.

• Luftvarslingsradar-kjeden oppdateres i tråd med vedtatte planer.

• Det anskaffes ytterligere ett C-130 J transportfly, i tillegg til dagens fire fly.

• Seks nye helikoptre til støtte for Kystvakten innfases fra 2026. Til støtte for landoperasjoner anskaffes transporthelikoptre, samt nye helikoptre tilpasset spesialstyrkeoperasjoner.

• For å opprettholde helikopterstøtte til Hæren og spesialstyrkene og for å ivareta helikopterberedskap frem til nye helikoptre er i drift, oppgraderes et antall Bell 412.

• Som del av anskaffelsen av nye fregatter anskaffes nye helikoptre for maritim krigføring, med hovedvekt på anti-ubåtkrigføring.

• For å styrke Forsvarets evne til situasjonsforståelse og hendelseshåndtering skal det anskaffes et lite antall langtrekkende droner med tilpassede sensorer og systemer for kontinuerlig overvåking, og de vil komplettere P-8-flyenes kapasitet. Overvåkingen vil legge vekt på maritime interesseområder i nord. Dronene skal ha base på Andøya.

• Det anskaffes ytterligere tre NASAMS luftvernbatterier til Luftforsvaret, i tillegg til dagens tre batterier.

• Det anskaffes langtrekkende luftvern for å kunne beskytte mot kortholds ballistiske missiler i ett geografisk område.

Luftvern

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å øke antall luftvernbatterier i Forsvaret. Komiteen viser til at regjeringens forslag omfatter en økning av antall luftvernbatterier i Luftforsvaret fra tre til seks, og antall luftvernbatterier i Hæren fra ett til to. Komiteen merker seg videre at regjeringen foreslår å anskaffe langtrekkende luftvern med evne til å beskytte ett geografisk område mot ballistiske missiler. Komiteen merker seg at antall luftvernbatterier i Forsvaret dermed foreslås økt fra dagens fire til totalt ni, hvorav åtte batteri mellomdistanse og ett batteri langtrekkende luftvern.

Komiteen viser til at den foreslåtte utbyggingen av luftvernet i Norge primært er innrettet mot å kunne beskytte Forsvarets avdelinger og kapasiteter, og kun i noen grad sivilbefolkningen, sivil infrastruktur og sentrale myndigheter, herunder Stortinget, regjeringen og Kongehuset.

Komiteen merker seg at den foreslåtte økningen i antall luftvernbatterier i Luftforsvaret for det meste vil måtte benyttes til å beskytte flystasjoner, avgjørende viktige kapasiteter som kampflyene, samt allierte mottaksområder. Komiteen viser videre til at regjeringens foreslåtte økning fra ett til to luftvernbatterier i Hæren, som organiseres i en felles luftvernbataljon, i sum innebærer at også Finnmarksbrigaden kan tilføres luftvernbeskyttelse. Komiteen understreker at det er svært viktig at Finnmarksbrigaden tilføres luftvern, fordi brigadens geografiske nærhet til Russland vil gjøre den svært sårbar uten luftvern.

Komiteen viser til at Forsvaret må ha evne til å beskytte Norge mot angrep på både militære og sivile mål. Dette innebærer evnen til å beskytte viktig militær og sivil infrastruktur mot angrep fra kryssermissiler, kortrekkende ballistiske missiler og ubemannede systemer. Videre viser komiteen til styrkingen i alle domener, og understreker at det er totaliteten og den samlede evnen til å avverge angrep som er avgjørende for Norges forsvarsevne. Komiteen vil her peke på hvordan kampfly, droner, fregatter og ubåter samlet bidrar til å beskytte både militær og sivile mål mot angrep fra luften. Russlands krigføring i Ukraina viser etter komiteens syn tydelig viktigheten av beskyttelse mot lufttrusler. Komiteen understreker at den sikkerhetspolitiske situasjonen og utviklingen innen missil- og våpenteknologi gjør en betydelig satsing på bakkebasert luftvern til en sentral del av forsvarsløftet.

Komiteen viser til politisk enighet mellom partiene og mener at det må anskaffes ytterligere ett langtrekkende luftvern også utover regjeringens forslag, med mål om å kunne gi bedre beskyttelse til sivilbefolkningen. Anskaffelsen av ytterligere ett langtrekkende luftvern vil kunne legge til rette for permanent beskyttelse av det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden,

Komiteen viser til at Norges størrelse og topografiske forhold gjør det svært krevende å sikre luftverndekning over hele landet, men at det er avgjørende at områder med blant annet høy befolkningstetthet, særlig kritisk infrastruktur, samt sentrale myndighetsorganer kan beskyttes i krise og krig.

Komiteen mener det er avgjørende at luftvernanskaffelsen skjer raskt. Komiteen ber regjeringen derfor komme tilbake til Stortinget med en anbefaling om den videre anskaffelsesprosessen. Anbefaling for langtrekkende luftvern vil danne grunnlaget for hvordan og når et slikt system kan anskaffes og når Forsvaret har bygget opp tilstrekkelig kompetanse til å sette systemet i operativ bruk.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen anskaffe langtrekkende luftvern med evne til å permanent beskytte ytterligere ett geografisk område mot ballistiske missiler for å kunne legge til rette for beskyttelse av det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en anbefaling for den videre anskaffelsesprosessen for langtrekkende luftvern.»

Droner

Komiteen viser til at den pågående krigen i Ukraina i likhet med tidligere kriger og væpnede konflikter har akselerert den militærteknologiske utviklingen.

Komiteen merker seg særlig den utstrakte bruken av droner i krigen. Små, rimelige, enkle og ofte sivile droner produseres i industriell skala, og disse brukes til flere ulike oppgaver. Komiteen viser til at dette relativt sett gjøres til en svært lav kostnad. Bruken av store mengder masseproduserte droner i krigen kan i like stor grad sammenlignes med bruken av ammunisjon, som bruken av tradisjonelle militære plattformer.

Det militærteknologiske gjennombruddet for bruken av enkle sivilt utviklede droner får store operative og forsvarsøkonomiske implikasjoner også for Norge. Komiteen viser til at slike droner eller dronesvermer nå har betydelig potensial til å skade eller ødelegge svært kostbare og avanserte militære plattformer som stridsvogner, fly eller fartøy.

Tross den raske utviklingen innen droneteknologi og militær bruk av droner, vil komiteen likevel understreke at dette, i likhet med tidligere militærteknologiske gjennombrudd, utgjør et øyeblikksbilde. Også i tidligere tilfeller har gjennombrudd som har revolusjonert partenes krigføring, ført til rask utvikling av effektive motmidler. Komiteen vil likevel understreke at den utstrakte bruken av droneteknologi i krigen i Ukraina også må få betydning for innretningen av det norske forsvaret de kommende årene. Det trengs mer kunnskap og ressurser for å kartlegge utviklingen og potensielle muligheter for Norge, og for å iverksette økt operativ testing og bruk, kartlegging og utvikling av mottiltak.

Komiteen viser her til arbeidet som gjøres i prosjektet «Morgendagens kampenhet» ved Hærens våpenskole, der det blant annet prøves ut ulike former for ny droneteknologi i et samarbeid mellom Hæren, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og forsvarsindustrien. Komiteen understreker at denne typen prosjekter er svært viktige for å teste ut ny teknologi og operasjoner i mindre skala. Komiteen merker seg at denne type prosjekter vil kunne bedre Hærens evne til innovasjon innen materiellutvikling, anskaffelser og militære operasjoner. Samtidig kan slike prosjekter bidra til å redusere risiko innen investeringer, ved at nytt materiell løpende kan prøves ut i mindre skala før det eventuelt anskaffes til større deler av styrkestrukturen.

Komiteen mener det er viktig at regjeringen sørger for at «Morgendagens kampenhet» gis økte ressurser, slik at prosjektet løpende kan drive innovasjon innen utvikling og uttesting av nytt materiell og landoperasjoner. Komiteen mener videre at regjeringen må sørge for at relevante fagmiljøer også i Sjøforsvaret og Luftforsvaret gis økte ressurser til å drive løpende innovasjon innen utvikling og uttesting av nytt materiell og operasjoner innen droneteknologi eller annen ny teknologi av operativ relevans.

Komiteen viser til at anskaffelsen av langtrekkende droner blir en helt ny kapasitet i Forsvaret, og vil øke Forsvarets evne til kontinuerlig situasjonsforståelse og overvåking i våre nærområder. Komiteen merker seg en satsing på droner både sivilt og militært. Komiteen merker seg at en helhetlig dronestrategi vil være aktuelt for å sikre et videre sivil-militært samarbeid.

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen fremhever følgende:

«På sikt må vi også ta høyde for at Russland vil videreutvikle sin militærteknologiske kompetanse, og i økende grad ta i bruk KI-teknologi, hypersoniske missiler, autonome systemer og droneteknologi.»

Komiteen viser til at en rekke ulike dronetyper er innført i Forsvaret, og støtter at flere nye typer planlegges innført i Forsvaret de neste årene. Dette gjør det viktig å utvikle strategier for anvendelse av droner og mottiltak mot droner.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.