Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet foreslår i Prop. 93 LS (2023–2024) en ny lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) som skal erstatte gjeldende lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Loven vil regulere og gi rammer for ekomsektoren og datasenterindustrien i årene som kommer.

I denne innstillingen behandles den delen av Prop. 93 LS (2023–2024) som gjelder ny lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).

I Innst. 29 S (2024–2025) behandles den delen av Prop. 93 LS (2023–2024) som gjelder samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 274/2021, 275/2021, 276/2021 og 277/2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordningene (EU) 2018/1971, (EU) 2019/2243 og (EU) 2020/1070 og direktiv (EU) 2018/1972. Det vises til Innst. 29 S (2024–2025) for nærmere omtale av dette.

Loven regulerer mobil- og bredbåndstjenester og andre tradisjonelle elektroniske kommunikasjonstjenester og elektroniske kommunikasjonsnett. Nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester er inkludert i lovens virkeområde. Eksempler på slike tjenester er meldingstjenester i internettbaserte applikasjoner eller på sosiale medier. Slike tjenester underlegges kun enkelte av lovens bestemmelser, for eksempel enkelte sikkerhetskrav.

Datasentre reguleres for første gang i ny ekomlov. Reguleringen er ment å være en første regulering som kan utvides etter hvert og ved behov. Datasentre er infrastruktur som lagrer og bærer digitale tjenester og data. Disse er viktige for å sikre en robust nasjonal infrastruktur med trygge og fleksible tjenester over hele landet. Mange viktige funksjoner i samfunnet i dag hviler på tjenester som blir levert av datasentre, og datasentre legger til rette for innovasjon og effektivisering både i næringslivet og i det offentlige. Loven innfører en registreringsplikt for datasentre, og den stiller krav til forsvarlig sikkerhet og beredskap i datasentre.

Samfunnets avhengighet av elektronisk kommunikasjon er økende og stadig mer kritisk. Loven legger derfor til rette for en ytterligere styrking av sikkerheten og robustheten i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Loven fastslår blant annet at elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester skal ha forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig.

Loven inneholder regler for å sikre kommunikasjonsvernet. Det er viktig at brukerne av internett, mobiltjenester og andre elektroniske kommunikasjonstjenester kan ha tillit til at de trygt kan bruke tjenestene uten at de må gi fra seg mer informasjon enn det som er nødvendig, og uten at uvedkommende kan få tilgang til kommunikasjonen og trafikkdata. Kommunikasjonsvernet skal sikre konfidensialitet, autentisitet og integritet i bruken av elektronisk kommunikasjon for alle, slik som forbrukere og virksomheter med mer. Loven inneholder også regler for lovbestemt tilgang til informasjon for politiet og andre myndigheter.

Informasjonskapsler, også omtalt som cookies, reguleres også i loven. Reglene om samtykke skjerpes i forhold til gjeldende rett for å sikre at samtykke er en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring gitt ved en erklæring eller en tydelig bekreftelse.

Loven inneholder en sektorspesifikk markedsregulering der forhåndsdefinerte markeder analyseres og tilbyder som har sterk markedsstilling utpekes. Tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges å gi konkurrentene tilgang til sine elektroniske kommunikasjonsnett, dersom tilgang til anleggsinfrastruktur ikke er tilstrekkelig til å fremme bærekraftig konkurranse. Loven gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å fastsette vilkår for tilgangen. Tilbyder med sterk markedsstilling kan selv påvirke forpliktelsene Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger, ved å påta seg forpliktelser om saminvesteringer med andre tilbydere i nye nett med svært høy kapasitet. Tilbydere med sterk markedsstilling som kun er aktive i grossistmarkedet, gis lettelser i reguleringen. Loven regulerer også prisen ved terminering av tale (avslutning av en samtale i et annet nett enn der samtalen starter) i mobilnett og fastnett.

Overgangen fra eldre infrastruktur til nyere infrastruktur reguleres i loven, og den gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge særskilte plikter på tilbyder med sterk markedsstilling. Pliktene kan for eksempel pålegges i forbindelse med overgang fra kobberinfrastruktur til fiber for å ivareta hensynet til konkurransen og sluttbrukernes rettigheter.

Loven åpner for symmetrisk regulering av tilgang til nett og fasiliteter i og utenfor bygninger. Med symmetrisk regulering menes at tilbydere uten sterk markedsstilling også kan pålegges tilgangsforpliktelser. I særlige tilfeller kan tilgangsplikten utvides til et punkt som ligger forbi det første tilkoblingspunktet og lenger inn i nettet. Slik tilgang skal ikke pålegges tilbyder som kun er aktiv i grossistmarkedet, og som tilbyr tilgang til nett med svært høy kapasitet på ikke-diskriminerende vilkår. Dette gjelder likevel ikke dersom nettet er finansiert gjennom offentlige midler.

Når det gjelder frekvensspekteret, gir loven regler om fastsetting av nasjonal frekvensplan, saksbehandlingsregler ved tildeling, tilbakekall og endring av frekvensressurser, rett til bruk av frekvenser som er tildelt andre, samt regler for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Loven inneholder regler om etablering og drift av småcellebasestasjoner, inkludert en plikt for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter til å imøtekomme rimelige anmodninger om tilgang til fysisk infrastruktur for å etablere slike småcellebasestasjoner.

Begrensede ressurser som nummer, navn og adresser for elektronisk kommunikasjon reguleres i loven. Loven gir i tillegg rammevilkår for norske landkodetoppdomener og andre domenenavn av nasjonal betydning.

Loven regulerer forbrukerrettigheter på området for elektronisk kommunikasjon, slik som forbud mot diskriminerende krav eller vilkår, rett til avtalesammendrag, kontroll av kostnader, prissammenlikningstjenester og tilgang til e-post etter oppsigelse av abonnementsavtale. Enkelte regler om beskyttelse av forbrukere er i tillegg utvidet til å gjelde mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner som kjøper tjenester. Loven inneholder også en forskriftshjemmel som gir kompetanse til å regulere fellesfakturerte tjenester. Dette er varer og tjenester som faktureres sammen med elektroniske kommunikasjonstjenester.

Brukere med funksjonsnedsettelser skal sikres likeverdig tilgang til og utvalg av elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven søker å ivareta disse brukernes behov for å få informasjon om relevante tjenester, avtalevilkår og brukerutstyr.

Loven innfører hjemmel til å kunne pålegge leveringsplikt for bredbånd. Leveringsplikt vil først være aktuell dersom andre mindre inngripende virkemidler ikke fører frem (som for eksempel bredbåndsstøtteordningen).

Reguleringen av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr videreføres i det vesentligste fra gjeldende rett med enkelte mindre endringer knyttet til blant annet krav til sikkerhet. Loven inneholder regler om at radioutstyr og annet utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon (jammere for GPS-signaler mv.), ikke er tillatt å innføre, besitte, bringe i omsetning, gjøre tilgjengelig på markedet, sette i drift eller bruke. Slike GPS-signaler er blant annet egnet til å forstyrre helikopter og luftambulanse ved landing.

Autorisasjonsregimet for prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett reguleres med hjemmel i loven. På bakgrunn av nasjonale behov innføres et krav om autorisasjon for prosjekterende virksomhet.

Loven setter rammer for en klagenemnd som skal behandle de fleste av klagene på enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i saker som følger ekomdirektivet. Loven inneholder en forskriftshjemmel med sikte på å fastsette de nærmere detaljene i klageordningen.

Forordningen om opprettelsen av sammenslutningen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektronisk kommunikasjon (BEREC) ble innlemmet i EØS-avtalen 24. september 2021. Ekomloven inneholder en forskriftshjemmel med sikte på å kunne inkorporere forordningen i norsk rett. Dette vil legge til rette for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan delta i BEREC og BERECs arbeid på lik linje med andre europeiske reguleringsmyndigheter, men uten stemmerett.

Det vises til proposisjonen for nærmere omtale av rettsaktene og lovforslaget.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tone E. Berge Hansen, Tom Einar Karlsen og Marte Mjøs Persen, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Trond Helleland og Erlend Larsen, fra Senterpartiet, lederen Sigbjørn Gjelsvik, Geir Adelsten Iversen og Geir Inge Lien, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Frank Edvard Sve, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona Fagerås, og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Prop. 93 LS (2023–2024) Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 274/2021, 275/2021, 276/2021 og 277/2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordningene (EU) 2018/1971, (EU) 2019/2243 og (EU) 2020/1070 og direktiv (EU) 2018/1972.

Komiteen viser til at formålet med EU-regelverket i denne forordningen er fastsettelse av en europeisk kodeks for elektronisk kommunikasjon og opprettelse av Sammenslutningen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektronisk kommunikasjon (BEREC) og Byrået for støtte til BEREC (BEREC-kontoret).

Komiteen viser videre til at det er nødvendig med lovendringer for å gjennomføre forordningen i norsk rett fordi den åpner for myndighetsoverføring til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Stortingets samtykke til å godkjenne EØS-komiteens beslutning er nødvendig, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Komiteen viser til Innst. 29 S (2024–2025) for nærmere omtale av dette.

Komiteen merker seg at det er kommet inn 17 høringsinnspill. Høringsinnspillene er fra interesseorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner og ulike markedsaktører som blir berørt av lovforslaget. Komiteen viser til at innspillene peker på en rekke interessante problemstillinger.

Komiteen viser videre til statsrådens brev av 12. og 19. september 2024 som svar på komiteens spørsmål i brev av 2. og 13. september 2024. Statsrådens svarbrev følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, merker seg at formålet med loven er å regulere og gi rammer for ekomsektoren og datasenterindustrien i årene som kommer. Loven regulerer internett, mobil og bredbåndstjenester og andre tradisjonelle elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. I tillegg reguleres datasentre for første gang i ny ekomlov. Den nye loven erstatter gjeldende lov fra 2003. Reguleringen moderniseres for å støtte den teknologiske utviklingen, endrede markedsforhold, nye krav til sikkerhet og brukernes behov for tilgang til høyhastighets internett.

Flertallet merker seg departementets redegjørelse i statsrådens svarbrev av 13. september 2024 om henvisningene i § 4-6 sjette ledd.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I ekomloven skal § 4-6 sjette ledd lyde:

Femte ledd andre punktum kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Dette gjelder ikke for sammenslutninger som omtalt i tredje ledd første punktum.»

Flertallet slutter seg videre til departementets vurderinger av innspillene fra Telia og IKT Norge vedrørende § 4-5 tredje ledd.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I ekomloven skal § 4-5 tredje ledd lyde:

Opplysningene som er gitt i tilbudet før avtale er inngått etter § 4-4, og opplysningene som fremgår av avtalesammendraget etter første ledd, skal være en integrert del av avtalen og kan ikke endres med mindre begge parter uttrykkelig samtykker til det.»

Flertallet viser videre til at den markedsbaserte utviklingen av ekomsektoren forutsetter god dialog og samarbeid mellom myndighetene, bransjeorganisasjoner og aktørene i markedet, slik at reguleringer blir utformet og praktisert på en hensiktsmessig måte som balanserer forbrukerhensyn, nasjonale hensyn, teknologisk utvikling og markedsaktørenes behov for forutsigbarhet i en sektor der flere opererer i internasjonale markeder. Flertallet legger derfor til grunn at departementet i det videre arbeid etterstreber en bred dialog og transparent prosess når forskrifter skal utformes og endres.

Flertallet merker seg videre høringsinnspill fra EL og IT Forbundet og NHO Elektro. Utviklingen av den digitale grunnmuren går raskt, kompleksiteten øker, og det skapes nye avhengigheter mellom systemer som kan være bærere av samfunnskritiske funksjoner. Gitt den raske utviklingen og ekomsektorens betydning for samfunnssikkerhet og beredskap mener flertallet at forskriftshjemmelen i § 2-7 tredje ledd bør være vid nok til at departementet kan stille krav til både kvalifikasjoner og utførelse i hele verdikjeden dersom fremtidige risikovurderinger tilsier det.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«I ekomloven skal § 2-7 tredje ledd lyde:

Departementet kan gi forskrift om krav til virksomhet som er ansvarlig for prosjektering, installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett og om unntak for kravene. Departementet kan gi forskrift om krav til utførelse, krav til kvalifikasjoner for utførende, kvalitet og dokumentasjon i elektronisk kommunikasjonsnett og om unntak fra kravene.»

Flertallet legger til grunn at departementet før forskriftshjemmelen eventuelt tas i bruk, utreder nærmere hvilke kvalifikasjonskrav som vil være hensiktsmessige, samt sikrer at eventuelle nye krav utformes og implementeres på en praktisk måte for å unngå mangel på installatører.

Flertallet merker seg videre flere høringsinnspill fra Fiberforening.no med flere vedrørende borettslag og bindingstid. Flertallet vil peke på at lovutkastet skiller mellom bindingstid og avdragstid, og at det etter § 4-6 andre ledd, jf. tredje ledd vil være mulig å avtale lengre avdragstid når det etableres nett med svært høy kapasitet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at komiteen i forbindelse med høringen har fått en rekke innspill knyttet til de foreslåtte nye bestemmelsene om leveringsplikt for bredbånd. Mange av innspillene er fra markedsaktører og dreier seg om beregning og fordeling av kostnader, herunder størrelsen på statlige bidrag. Dette flertallet viser til at bredbåndsutbyggingen i all hovedsak skal være markedsbasert, og for det tilfelle at det blir aktuelt å utpeke leveringspliktig tilbyder, legger dette flertallet til grunn at det vil skje på bakgrunn av en konkurransebasert utvelgelsesprosess med oppdaterte kostnadsanslag som hensyntar egenskapene til den leveringspliktige tjenesten, herunder hastighet. Dette flertallet mener videre at størrelsen på statlige bidrag til bredbåndsutbygging som hovedregel bør fastsettes i ordinære budsjettprosesser.

Dette flertallet har en ambisjon om at Norge skal videreutvikle verdens beste digitale grunnmur som dekker hele landet og som gir næringslivet muligheter til å ta i bruk ny teknologi og digitale samhandlingsløsninger uansett hvor i landet de er lokalisert og hvilken næring de er i. Denne infrastrukturen skal være sikker, robust, tilgjengelig og ha konkurransedyktige priser.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, merker seg en rekke høringsinnspill fra markedsaktører om forskriftshjemler, hvor det gis uttrykk for usikkerhet knyttet til både prosess og innhold i kommende forskrifter. Dette flertallet mener bruken av forskriftshjemler er godt begrunnet, og at det er hensiktsmessig med en fleksibel regulering som raskt kan tilpasses den teknologiske utviklingen og økte krav til sikkerhet og beredskap.

Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg innspillet fra IKT Norge med flere vedrørende krav til entydig identifisering av sluttbruker. Dette flertallet mener hensynet til behovet for å redusere omfanget av forveksling, misbruk av andres identitet og identitetstyveri må veie tungt. Samtidig mener dette flertallet at kravene ikke bør stå i veien for praktiske løsninger som er til gunst for sluttbrukere. Dette flertallet oppfordrer derfor departementet til å klargjøre kravene i forskriften og legge til rette for at ny teknologi kan tas i bruk dersom det vurderes som sikkert og formålstjenlig.

Dette flertallet merker seg Telenors høringsinnspill, som omhandler integrasjon mellom de nye NATO-landene i Norden og mulighetene for styrket samarbeid om sikkerhet, robusthet og beredskap. Dette flertallet oppfordrer departementet til å følge opp innspillet i forbindelse med arbeidet med regjeringens digitaliseringsstrategi.

Dette flertallet merker seg flere høringsinnspill fra datasenteraktører som omhandler nye forskriftskrav knyttet til registrering av kunder og deres fysiske plassering i datasenteret. Dette flertallet legger til grunn at det må være praktisk gjennomførbart å etterleve slike krav, og at for eksempel logisk separasjon vil kunne være tilstrekkelig til å oppfylle plikten.

Dette flertallet viser videre til at et viktig hensyn i loven er at brukere med funksjonsnedsettelser skal sikres likeverdig tilgang til og utvalg av elektroniske kommunikasjonstjenester.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg innspillene fra Mediebedriftenes Landsforening med flere Innspillene omhandler ytringsfrihet, mediemangfold, cookies, kildevern, med mer. Disse medlemmer mener det er viktig at pressen sikres gode rammevilkår for å utøve sitt samfunnsoppdrag, at ytringsfrihet og kildevern beskyttes, og at mediepolitikken stimulerer til mediemangfold. En velfungerende ekomsektor representerer grunnleggende infrastruktur også for pressen, og disse medlemmer vil oppfordre departementet til å ta tilbørlig hensyn til pressens samfunnsoppdrag når forskrifter og forvaltningspraksis skal utformes. Disse medlemmer mener imidlertid at de konkrete forslagene som fremmes med tanke på kildevern, er forholdsvis vidtrekkende og fortjener en grundigere utredning og bredere debatt enn hva foreliggende proposisjon legger opp til. Ny ekomlov viderefører i all hovedsak gjeldende regler i eksisterende ekomlov, og disse medlemmer stiller seg derfor tvilende til om sektorlovgivningen for den digitale infrastrukturen egner seg for ny regulering av spørsmål som i denne sammenheng blir indirekte berørt, og hvor man ikke kan se at det er påvist eller utredet noen nye behov siden Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte med at dagens regler gir tilstrekkelig vern for kilder. Likeledes mener disse medlemmer at øvrige mål og virkemidler for mediepolitikken bør fastsettes i regjeringens og Stortingets strategier og planer, fremfor å reguleres i sektorlovgivningen for elektronisk kommunikasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Mediebedriftenes Landsforenings forslag om å endre lovens formålsparagraf gjennom å presisere at loven også skal sikre ytringsfrihet og mediemangfold. Disse medlemmer er varme forsvarere av både ytringsfrihet og mediemangfold, men mener at det kan ivaretas gjennom andre lovreguleringer enn å inngå i formålsbestemmelsen i lov om elektronisk kommunikasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Solberg i åtte år ledet arbeidet med å omstille, modernisere og digitalisere Norge. Det ble tatt flere grep for å digitalisere offentlig sektor og for å forenkle, fornye og forbedre hverdagen for innbyggere og næringsliv. Det ble investert i digitale fellesløsninger i stat og kommune, lagt til rette for et tett samarbeid med næringslivet, laget gode rammebetingelser for private selskapers utbygging og mobil- og bredbåndsnett og innført nye insentiver for å samarbeide og innovere på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Tiltak som har bidratt til mer handlingsrom for innovasjon, mer effektivisering, flere samfunnsøkonomisk lønnsomme digitaliseringsprosjekter og en enklere og mer selvbetjent hverdag for innbyggere og næringsliv, ble prioritert.

Disse medlemmer mener det først og fremst er markedets jobb å bygge og drive den digitale infrastrukturen. Politikkens jobb er å sørge for rammebetingelsene som sørger for at Norge fortsatt er verdensledende på mobil- og bredbåndsinfrastruktur.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget i stor grad bygger på det arbeidet som ble gjort av regjeringen Solberg, og at politikken som ligger til grunn, bygger på Meld. St. 28 (2020–2021) Vår felles digitale grunnmur. Disse medlemmer viser til at den digitale grunnmuren i Norge både er rask og robust, med noen av verdens beste nettverk. Til tross for utfordrende topografi og klima har Norge i dag et av verdens best utbygde bredbåndsnett. Den gode bredbåndsdekningen er i hovedsak oppnådd gjennom konkurranse i markedet. Disse medlemmer understreker at den markedsbaserte politikken, der kommersielle aktører i hovedsak står for utbygging og finansiering av mobil- og bredbåndstilbudet, har ligget fast i mange år og er svært vellykket. I 2023 investerte ekombransjen over 12 mrd. kroner i nettene, både for å bygge dekning og modernisere eksisterende nett og for økt robusthet.

Disse medlemmer viser til at utbygging av bredbåndsinfrastruktur er kostnadskrevende. Når vi nå begynner å få infrastrukturen på plass, mener disse medlemmer at man bør fokusere mer på konkurransen mellom aktørene. Det følger i dag krav om åpning av nett sammen med offentlig bredbåndstøtte. Likevel synes det å være få alternative tilbydere i offentlig støttede nett. Hvis det er få som benytter seg av denne muligheten, kan det være tekniske eller markedsmessige hindre som bidrar til dette. Disse medlemmer mener det er viktig å se nærmere på dette fordi mange offentlig støttede nett er bygd i områder som ligger langt unna utvekslingspunkter for trafikk mellom operatører. Konkurransen vil dermed trolig styrkes dersom man kan få rimelig tilgang til offentlig støttede nett også på disse punktene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ekomloven i første rekke handler om å innføre ekomdirektivet og forordningene om BEREC i norsk rett. Disse medlemmer vil bemerke at innføringen av ekomdirektivets konsultasjonsprosedyre vil innebære flere elementer av norsk myndighetsavståelse på et område som er viktig for nasjonal beredskap. Disse medlemmer vil i særlig grad fremheve at avskjæringen av kongens instruksjonsrett etter Grunnlovens § 3 er problematisk. Et element av kontroll og styringsmulighet fra de øverste statsorganer bortfaller, noe som også indirekte får betydning for den parlamentariske kontrollen.

Disse medlemmer viser til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter etablert praksis fra 2009 allerede deltar uformelt i BEREC, selv om tidligere rettsregler som gjaldt BEREC, ikke ble tatt inn i norsk rett. Disse medlemmer viser til at å ta ekomdirektivet inn i norsk rett vil innebære myndighetsavståelse, men vil på den annen side bare gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet en formell rett til deltakelse.

Disse medlemmer mener at praksis med myndighetsoverføring til overnasjonalt nivå må begrenses. Disse medlemmer viser til at det denne gangen gjelder ekomsektoren med flere elementer av myndighetsoverføring, og der det mest alvorlige tilfellet gjelder begrensning av kongens instruksjonsmyndighet. Disse medlemmer vil fremheve ekomsektorens sentrale rolle i et lands beredskap og kan derfor ikke akseptere at myndighet på området skal overføres til organer utenfor nasjonal kontroll.

Disse medlemmer viser videre til proposisjonens omtale av økonomiske og administrative konsekvenser. Det er grunn til å tro at lovforslaget samlet sett vil gi økte kostnader for markedsaktørene og mer saksbehandling og kontrolloppgaver for forvaltningen. I særlig grad vil dette gjelde Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Disse medlemmer legger til grunn at det er husholdningene som til slutt må bære kostnadene for dette gjennom høyere produktpriser og større offentlige utgifter. Disse medlemmer mener at dette ikke er holdbart i dagens situasjon, der veldig mange opplever en anstrengt økonomi grunnet den generelle prisveksten på viktige basisvarer. Disse medlemmer mener myndighetene har et ansvar for å begrense prispresset i økonomien. Etablering av et nytt regelverk som kan ha effekter som er inflasjonsdrivende, vil etter disse medlemmers mening være uheldig. Disse medlemmer finner grunn til å advare mot en utvikling der byråkratiet stadig gis nye og flere oppgaver som til slutt forbrukerne må finansiere.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst. 29 S (2024–2025) og fremmer følgende forslag:

«Prop. 93 LS (2023–2024) sendes tilbake til regjeringen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til høringsinnspill fra Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag, som alle uttrykker bekymring for at det foreliggende lovforslaget kan svekke medienes kildevern, og at forslag om skjerpede bestemmelser om samtykkekrav for informasjonskapsler kan svekke finansieringen av redaktørstyrte medier. I likhet med Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening mener disse medlemmer at den sistnevnte utfordringen kan løses ved at hensynet til ytringsfrihet og mediemangfold vektlegges og ivaretas så langt det lar seg gjøre i praktiseringen av regelverket for informasjonskapsler med videre, samt at tilsynsmyndighetene fører en aktiv dialog med bransjen i forbindelse med praktiseringen.

Når det gjelder kildevern, viser disse medlemmer til høringsinnspillet fra Norsk Journalistlag, som påpeker at det i lovutkastet fremdeles ikke ligger noen rettssikkerhetsgaranti med domstolskontroll for å beskytte kildevernet, og at forslaget til lovformulering kan medføre at politiet kan omgå de reglene som vi i dag har for å verne om journalisters anonyme kilder, og de vil enkelt kunne avsløre kilders identitet. Særlig problematisk blir forslaget når politiet kan hente ut tidsangivelser i tillegg til IP-adressene. Disse medlemmer foreslår derfor at det tas inn en presisering i lovens § 3-14 som eksplisitt fastslår at det ikke er adgang til å hente ut data som kan avsløre medienes kilder.

Disse medlemmer fremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«I ekomloven skal § 3-14 femte ledd lyde:

Innhenting eller metoder for innhenting av data, herunder innholdsdata eller metadata, som direkte eller indirekte kan lede til at medienes kilder identifiseres, er ikke tillatt.

§ 3-14 femte ledd blir nytt sjette ledd.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter hovedlinjene i ny ekomlov og mener den blant annet bidrar til å styrke sikkerhet og beredskap i sektoren, nødvendig regulering av datasentervirksomhet og viktige forbedringer i forbrukerrettigheter.

Dette medlem viser imidlertid til flere høringsinnspill fra medieaktører som uttrykker bekymring for kildevernet som følge av enkelte av bestemmelsene i ny ekomlov. Dette medlem vil understreke at ytringsfriheten og frie, redaktørstyrte medier er forutsetninger for et demokratisk samfunn, og at usikkerhet om kildevernet kan medføre en nedkjølende effekt.

Dette medlem viser til flertallsmerknad fra behandlingen av Meld. St. 28 (2020–2021):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, peker på at tilgang til nyhetsmedier og innholdstjenester i økende grad skjer digitalt, og derfor er avhengig av bredbånd. Flertallet deler den bekymring som er fremført av mediebransjen om at aktører som kontrollerer forbrukernes tilgang til bredbåndsnett, i økende grad blir vertikalt integrert og etablerer egne innholdstjenester. Dette innebærer at aktørene kan opptre som portvoktere med egeninteresse i, og mulighet til, å påvirke forbrukernes innholdskonsum, for eksempel ved å løfte frem eget innhold på bekostning av andres, eller ved å koble sammen innholds- og bredbåndstjenester. Flertallet mener dette kan være negativt for mediemangfoldet og borgernes frie tilgang til informasjon.»

Dette medlem vil understreke at hensynet til mediemangfold og fri tilgang på informasjon må stå sentralt og vektlegges også i regjeringens oppfølging av ny ekomlov.

Komiteens medlem fra Venstre støtter hovedlinjene i regjeringens forslag til ny lov om elektronisk kommunikasjon. Dette medlem mener imidlertid at det gjennom høringsprosessen både forut for regjeringens forslag, i transport- og kommunikasjonskomitéens egen høring og i ytterligere innspill fra blant andre Google/Føyen og Microsoft/Thommessen har kommet en del innvendinger og forslag til presiseringer i forslaget til lov om elektronisk kommunikasjon som Stortinget bør følge. Dette gjelder særlig innspill fra flere instanser om at lovforslaget på flere punkter er i strid med Norges EØS-rettslige forpliktelser til gjennomføring av direktiv 2018/1972 (ekomdirektivet) i norsk rett, blant annet bestemmelser om forholdet mellom tilbydere og sluttbrukere, jf. direktivets artikkel 101-115. I tillegg er det etter dette medlems syn fremmet en del relevant kritikk av at regjeringens forslag på noen punkter går lenger enn det direktivet i utgangspunktet legger opp til blant annet knyttet til bindingstid og avdragsbetaling for TV- og bredbåndstjenester samt rapporteringsplikt for datasenter, og at veldig mye av konkretiseringen er overlatt til et kommende forskriftsarbeid, og enkelte bestemmelser kan bety et svekket kildevern og potensielt inntektstap for de redaktørstyrte mediene.

Dette medlem er heller ikke særlig beroliget av statsråd Karianne Tungs svar av henholdsvis 12. og 19. september på komiteens spørsmål knyttet til disse innvendingene, og da særlig om at enkelte reguleringer er i strid med direktivet på flere punkter. Dette medlem støtter imidlertid de forslag til justeringer i den foreslåtte lovteksten som fremkommer i statsrådens brev av 12. september knyttet til § 4-5 tredje ledd og § 4-6 sjette ledd, og legger til grunn at disse blir fremmet av en samlet komité.

Dette medlem mener derfor det er nødvendig å justere regjeringens forslag til ny ekomlov på flere punkter knyttet til blant annet bindingstid og avdragsbetaling.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I ekomloven skal § 4-6 annet ledd lyde:

Tilbyder av internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester og forbruker kan inngå en separat avtale om avdragsbetaling med lengre varighet enn etter første ledd, ved etablering og tilknytning til nett, jf. § 4-9 andre ledd.

I ekomloven skal § 4-6 tredje ledd lyde:

Første og andre ledd gjelder tilsvarende for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner, herunder for sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, når avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål, og de ikke uttrykkelig har samtykket til å frafalle rettighetene i bestemmelsen.

I ekomloven skal § 4-9 første ledd bokstav c lyde:

1. c

   sperring av fellesfakturerte tjenester.

§ 4-14 femte ledd utgår.»

Merknader til Prop. 93 LS (2023–2024) kap. 7 Markedsregulering

Slukking av 2G-nettet

Komiteen merker seg at den planlagte slukkingen av de kommersielle 2G-nettene likevel medfører utfordringer for flere tjenester, blant annet eCall, husalarmer, trygghetsalarmer, heisalarmer og kommunale overvåkingstjenester knyttet til vann, kloakk og renseanlegg. Spesielt trekkes eCall fram som utfordrende i høringsinnspillene.

Komiteen viser til at slukking av 2G er under behandling i både EU og Norge. I Sverige utsettes slukkingen av 2G-nettet til 2027, og enkelte EU-land vil beholde 2G til 2030.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at 2G-teknologien er utdatert, og at 2G-frekvensene fremover trengs for å øke kapasiteten i 4G- og 5G-nettene. Det har lenge vært varslet at 2G-nettene stenges fra 2025.

Flertallet legger til grunn at beslutninger vedrørende 2G tas etter dialog med de berørte bransjer og parter, og under hensyn til den teknologiske utviklingen og pågående arbeid med felleseuropeiske standarder.

Merknader til Prop. 93 LS (2023–2024) kap. 12 Leveringspliktige tjenester

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at tilgang til internett er en forutsetning for digital deltakelse og bruk av tjenester som offentlige portaler, undervisningsportaler, e-post, nettmedier, netthandel, nettbank og strømming av video. Tilgang til internett er derfor viktig for innbyggernes interaksjon med det offentlige, deltakelse i arbeids- og skoleliv, demokratisk deltakelse og effektiv handel og bruk av finansielle tjenester. Leveringsplikt for én eller flere tilbydere dersom mindre inngripende løsninger ikke fører frem, er en måte å sørge for at alle innbyggere og bedrifter har tilgang til funksjonelt internett. Bredbåndstjenester har til nå ikke vært omfattet av de leveringspliktige tjenestene i ekomloven, fordi den viktigste tjenesten tradisjonelt har vært telefontjenesten. Flertallet viser til at utviklingen i samfunnet har ført til at praktisk talt alle nå også har behov for tilgang til bredbånd og internett. Forslag om leveringsplikt for bredbånd ble sendt på høring høsten 2019 og foreslås i Prop. 93 LS (2023–2024).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at leveringsplikten i ny lov utvides til å også gjelde sesongbasert næringsvirksomhet, og at departementet etter § 5-1 kan gjøre unntak fra leveringsplikten på bakgrunn av en vurdering av «om kostnadene ved å etablere leveringspliktige tjenester står i rimelig forhold til nytten». Disse medlemmer vil vise til høringsinnspill fra IKT Norge, som påpeker at det er «store variasjoner innen sesongbasert næring, inkludert varmestuer og overnattingssteder langt ute i ødemarken», og at departementet derfor i forskrift om unntak til leveringsplikten også må vektlegge negative konsekvenser ved eventuelle naturinngrep i nyttevurderingen av unntak fra leveringsplikten.

Merknader til Prop. 93 LS (2023–2024) kap. 13 Sluttbrukers rettigheter

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at hensynet til forbrukerne er et sentralt element i ekomregelverket. Loven regulerer forbud mot diskriminerende krav eller vilkår, rett til avtalesammendrag, kontroll av kostnader, prissammenlikningstjenester og tilgang til e-post etter oppsigelse av abonnementsavtale. Flertallet vil samtidig understreke viktigheten av at alle innbyggere og virksomheter skal ha tilbud om gode, sikre og robuste nett og tjenester, som gjør at de på en enkel og rimelig måte kan delta i det digitale samfunnet og nyte godt av mulighetene for forenkling, effektivisering, innovasjon, verdiskapning og underholdning.

Merknader til Prop. 93 LS (2023–2024) kap. 17 Utstyr og installasjoner med videre

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten av nødvendig kompetanse og kvalifisert personell for å utføre arbeid knyttet til så sårbar og kritisk infrastruktur som det elektroniske kommunikasjonsnettet. Flertallet vil vise til at departementet i merknadene til lovforslaget § 2-7 tredje ledd presiserer at departementet i forskrift kan sette «krav til utdanning og erfaring for virksomhetens ansvarlige kvalifiserte person (…)», og til kompetansen hos «virksomhetens øvrige personale som arbeider med dette». Flertallet legger til grunn at dette innebærer at det kan stilles spesifikke krav til utdanning og erfaring også for utførende personell, og ikke bare for virksomhetens ansvarlige kvalifiserte person. Flertallet vil derfor presisere at departementet i arbeidet med forskrift på området må gå i dialog med fagbevegelse og næringen for å definere relevante utdannings- og kvalifikasjonskrav for de ulike typene oppgaver som utføres på anleggene.

Merknader til Prop. 93 LS (2023–2024) kap. 18 Krav til sikkerhet og robusthet i datasenter

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, bemerker at digital sikkerhet må være et prioritert område, slik at man kan ivareta den generelle samfunnssikkerheten og beredskapen. Samfunnssikkerhet og beredskap er preget av sektorovergripende trusler. Flere av disse er knyttet til teknologiske trusler, som cyberangrep som rammer lokalbedriften. Dette er direkte trusler mot demokrati og personvern (for eksempel deepfakes). Videre er trusselbildet preget av hybride trusler, herunder valgpåvirkning og forsyningssikkerhet.

Flertallet viser til at et stadig større omfang av private og offentlige tjenester er digitale, de baseres på data og leveres via skyløsninger. Datasentrene som lagrer og prosesserer dataene, er dermed en helt sentral del av den digitale grunnmuren og den kritiske infrastrukturen i Norge. Sentrale funksjoner i det offentlige og private må sikres mot dataangrep, slik at man ivaretar kritiske samfunnsfunksjoner. I den digitale verdikjeden etablerer utenlandske og kommersielle aktører seg, og i et sikkerhetsperspektiv er det viktig å ivareta norske interesser. De siste årene har cyberangrep mot viktige institusjoner og bedrifter økt. Datasentre er kritisk infrastruktur, og kommunikasjonsstrukturen er en del av sikkerhetsutfordringen.

Flertallet er positive til at det stilles krav til sikkerhet og transparens i forbindelse med datasentervirksomhet, men mener at kravene må være forholdsmessige og ubyråkratiske. Flertallet viser til at det foreslås en registreringsplikt for datasenteroperatører. Flertallet mener en slik registreringsplikt må være så enkel som mulig, slik at den ikke belaster bedriftene med informasjonskrav og –plikter som er unødvendig eller urimelig kompliserte å imøtekomme.

Flertallet viser til at sikkerhetskravene medfører at en datasenteroperatør må holde oversikt over hva kundene deres bruker datasenteret til, og justere sikkerheten deretter. Flertallet påpeker at datasenteroperatøren skal ivareta sikkerheten til anlegget og datasentertjenestene, og ikke sikkerheten til tjenestene som produseres i senteret. Kundene til datasenteroperatørene har også et ansvar for å undersøke om datasenteret har tilstrekkelige sikkerhetstiltak som treffer deres egne behov.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at datasentre står for et enormt kraftforbruk og stor varmeproduksjon, og mener at departementet i forskrift også bør stille miljøkrav til datasentervirksomheten.

Dette medlem vil vise til behandlingen av Representantforslag 106 S (2023–2024), hvor et flertall i Stortinget ga tilslutning til et vedtak om å be regjeringen «utarbeide krav til nye datasentre som omhandler utnyttelse av spillvarme og egenproduksjon av energi- og energilagringsløsninger der det ligger til rette for dette», og legger til grunn at dette hensyntas i videre arbeid med relevante forskrifter for datasentervirksomheten i Norge.