Representantforslag om at Norge skal vurdere å tre inn i Storbritannias migrasjonsavtale med Rwanda

Hva er problematisk med dagens praktisering av asylordningen?

Ifølge FN var det ved utgangen av mai 2024 anslagsvis 120 millioner mennesker på flukt i verden. Samtidig bruker europeiske land enorme summer på å hjelpe de asylsøkerne som klarer å komme seg til Europa. Denne gruppen har en stor overvekt av unge menn.

Returarbeid, ID-verifisering og finansiering av opphold i europeiske høykostland for migranter uten beskyttelsesbehov koster betydelige summer hvert eneste år. Det er også grunn til å anta at kriminaliteten øker når personer som har fått avslag på sin asylsøknad, går under jorden for å unngå utsendelse. Disse vil per definisjon ikke ha noen lovlig måte å forsørge seg på.

Veien til Europa er farlig for migranter. Ifølge tall fra UNHCR datert 10. desember 2024 hadde 2 368 flyktninger dødd eller forsvunnet ute på Middelhavet og langs kysten i Nordvest-Afrika til da i 2024. I 2023 var det 4 110 flyktninger som døde eller forsvant ute på Middelhavet.

Dagens asylsystem hjelper de mest ressurssterke som har råd til å betale menneskesmuglere, og etterlater seg millioner av ressurssvake mennesker i nød. Den norske holdningen innen asyl- og innvandringspolitikken er med på å bidra til at mange mennesker utsetter seg for fare og reiser over Middelhavet. Ved å ta imot migranter og eventuelt innvilge opphold er dette med på å sende ut signaler. En betydelig andel av de som kommer over Middelhavet, er migranter uten beskyttelsesbehov, noe som tar ressurser som kunne blitt brukt på å hjelpe reelle flyktninger. For pengene det koster å hente 35 flyktninger som er enslige mindreårige asylsøkere (EMA) til høykostlandet Norge, kunne man gitt 8 300 personer et mer verdig liv i flyktningleirene i Jordan. Målet bør være å gi menneskene i disse leirene et tilbud som gir noe å leve for og fremtidsutsikter, ikke bare et sted å eksistere.

Det er på sin plass å reflektere litt rundt konsekvensene av dagens praktisering av asylpolitikken i Norge. Er det rettferdig å hjelpe de få istedenfor de mange? Er det moralsk riktig å hjelpe de sterke foran de svake? Og er det ansvarlig å føre en innvandringspolitikk som påfører fremtidige generasjoner i Norge betydelige utgifter?

Formål og målsetting

Storbritannia har i lang tid slitt med at en stor andel asylsøkere har krysset Den engelske kanal. 5. desember 2023 signerte Storbritannia et asylpartnerskap med Rwanda for å styrke felles internasjonale forpliktelser om beskyttelse av flyktninger og migranter. Den britisk-rwandiske avtalen om asylpartnerskap har flere nøkkelaspekter som dekker både de juridiske rammene og de praktiske implikasjonene ved å overføre asylsøkere fra Storbritannia til Rwanda. Avtalen, kjent som «UK-Rwanda treaty: provision of an asylum partnership» har som overordnet mål å håndtere ulovlig migrasjon til Storbritannia ved å overføre asylsøkere til Rwanda for behandling av deres asylsøknader. Avtalen er ment å avskrekke fra farlige og ulovlige reiser til Storbritannia som setter menneskers liv i fare, og å forstyrre forretningsmodellen til menneskesmuglere som utnytter sårbare mennesker.

Storbritannias forpliktelser

Avtalen mellom Storbritannia og Rwanda gir Storbritannia rett til å bestemme tidspunkt for en forespørsel om å relokalisere asylsøkere. Storbritannia er ikke forpliktet til å fremsette noen anmodning om relokalisering i henhold til avtalen. Derimot må alle overføringsforespørsler fra Storbritannia godkjennes av Rwanda før enhver relokalisering. Avtalen skal hensynta Rwandas kapasitet til å motta asylsøkere og alle administrative behov knyttet til relokaliseringen som er nødvendige for å sikre at forpliktelsene i avtalen kan overholdes fullt ut.

Storbritannia vil ifølge avtalen være ansvarlig for den første screeningprosessen av asylsøkere før de blir relokalisert til Rwanda. Ved en relokalisering skal Storbritannia gi Rwanda informasjon om den relokaliserte personen. Informasjonen skal bestå av biografisk og biometrisk informasjon som kan inkludere navn, kjønn og fødselsdato til individet, nasjonalitet, fotografi, kriminelt rulleblad eller sikkerhetsproblemer og en kopi av reisedokumentet hvis dette finnes. I tillegg kan Storbritannia gi detaljer om eventuelle spesielle behov som den relokaliserte personen måtte ha, som må imøtekommes i Rwanda. Dette kan gjelde helseproblemer det er nødvendig for Rwanda å vite om før de mottar personen, ytterligere tilgjengelige biografiske data som for eksempel fingeravtrykk, avgjørelser i Storbritannia om hvorvidt den relokaliserte personen er et offer for menneskehandel, og pågående juridiske tvister som skyldes at personen sendes ut av Storbritannia eller flyttes til Rwanda som følge av avtalen, eller angående aldersvurderingen i Storbritannia.

Når en asylsøker er akseptert for overføring til Rwanda, skal Storbritannia gi ytterligere informasjon der det er mulig om hvert enkelt individ. Dette skal hjelpe Rwanda med å planlegge og lage positive ordninger for sikker overføring og mottak av asylsøkeren. Denne informasjonen skal inkludere: reisedokumentnummer, transittland, oppholdsperiode i Storbritannia, detaljer om talespråk, familietilknytning til andre relokaliserte personer, religion, detaljer om kjente fysiske eller psykiske helsetilstander som kan trenge pågående behandling eller støtte, eventuelle spesielle kostholdskrav og utfallet av enhver beslutning i Storbritannia om hvorvidt personen er eller sannsynligvis vil bli et offer for menneskehandel. Storbritannia skal ordne den relokaliserte personens transport til Rwanda og skal sikre at alle nødvendige autorisasjoner er innhentet fra de relevante myndighetene i Storbritannia, eventuelle transittland og Rwanda når det gjelder trafikk av kommersielle fly eller charterfly eller andre transportmidler. Storbritannia skal påta seg ansvaret for sikker transport av omplasserte personer til Rwanda med fly, inkludert eskorte etter behov. Storbritannia skal også dele reisedokumentopplysningene til de relokaliserte personene som er transportert til Rwanda med fly, så snart som mulig etter flyets avgang.

Rwandas forpliktelser

Avtalen forplikter Rwanda å gi tilgang til sitt territorium til relokaliserte personer i samsvar med avtalen. Ved ankomst skal Rwanda gi hver relokaliserte person innkvartering og støtte som er tilstrekkelig for å sikre helse, sikkerhet og velvære til den relokaliserte personen. Den relokaliserte personen skal kunne vandre fritt til og fra innkvarteringsstedet til enhver tid. Rwanda skal gi relokaliserte personer som ankommer under vilkårene i avtalen, informasjon som beskriver hvordan de kan fremme krav om asyl eller humanitær beskyttelse ved ankomst, og skal gi tilstrekkelig mulighet til å fremme et slikt krav. I avtalen påtar Rwanda seg ansvaret for å behandle asylsøknadene i henhold til internasjonale standarder, inkludert flyktningkonvensjonen fra 1951 og andre relevante menneskerettighetsforpliktelser. Dersom en relokalisert person er et barn, skal barnet kunne reise et asyl- eller humanitært beskyttelseskrav på egenhånd. Avtalen er tydelig på at enslige barn ikke skal flyttes til Rwanda.

For de som er anerkjent som flyktninger av Rwanda, skal rwandiske myndigheter gi den relokaliserte personen flyktningstatus og gi samme nivå av støtte og innkvartering som en relokalisert person som søker asyl, integrering i samfunnet og bevegelsesfrihet i samsvar med flyktningkonvensjonen. De som anerkjennes som flyktninger, skal behandles i samsvar med flyktningkonvensjonen og internasjonale og rwandiske lover. Ethvert barn som utgjør en del av en familie med en voksen relokalisert person som får flyktningstatus, skal gis samme status som den voksne relokaliserte personen.

For de som ikke anerkjennes som flyktninger, skal Rwanda vurdere om den relokaliserte personen har et annet humanitært beskyttelsesbehov. Dette kan for eksempel være at det er en reell risiko for at personen blir utsatt for umenneskelig, nedverdigende behandling eller tortur eller en reell risiko for eget liv hvis personen blir returnert til hjemlandet. Der det eksisterer et slikt beskyttelsesbehov, skal Rwanda gi personen opphold, slik som med de som er anerkjent som flyktninger, og tillatelse til å bli i Rwanda. Slike personer skal gis likeverdige rettigheter og behandling som de som er anerkjent som flyktninger, og skal behandles i samsvar med internasjonale og rwandiske lover. Ethvert barn som utgjør en del av en familie med en voksen relokalisert person hvor beskyttelsesbehov er anerkjent, skal gis samme status som den voksne relokaliserte personen.

Ifølge avtalen skal ingen relokaliserte personer fjernes fra Rwanda med unntak av til Storbritannia, når det foreligger en forespørsel fra Storbritannia om retur av en relokalisert person. Storbritannia og Rwanda skal samarbeide om et effektivt system for å sikre at fjerning i strid med denne forpliktelsen ikke finner sted.

Dersom en relokalisert ikke går under kriteriene for å få flyktningstatus eller har annet humanitært beskyttelsesbehov, skal Rwanda sikre personen en rett til å bli i Rwanda i form av en permanent oppholdstillatelse, eventuelt gi tilstrekkelig støtte og innkvartering for å sikre den relokaliserte personens helse og sikkerhet. Det kreves ikke at Rwanda gjør tiltak for å forhindre at en relokalisert person forlater Rwanda, dersom personen ønsker det selv.

Når den relokaliserte som har fått innvilget flyktningstatus eller har et humanitært beskyttelsesbehov er et barn, skal man ta hovedhensyn til rettighetene og barnets beste i samsvar med internasjonal lov (inkludert vedlikehold av familieenheten) når man vurderer hvilken status som skal gis barnets forelder eller verge.

Avtalen inneholder også punkter for tilrettelegging for rettssaker og rettskjennelser i Storbritannia og retur til Storbritannia samt utlevering av informasjon med henblikk på rettslige søksmål og moderne slaveri.

Avtalen sikrer at alle overførte asylsøkere får tilgang til juridisk bistand og tolketjenester og skal sikres rettferdig behandling av sine saker i Rwanda. Dette inkluderer retten til å anke negative beslutninger, noe som gir asylsøkerne en viktig sikkerhetsmekanisme mot vilkårlige avgjørelser.

Asylsøkere som overføres til Rwanda, skal ha tilgang til nødvendige tjenester som helsetjenester, utdanning, mat og overnatting. Rwanda forplikter seg til å sørge for at alle behandles humant og med respekt for deres verdighet, uten diskriminering. Flyktninger skal også få ordnet transport til innkvarteringssted etter ankomst til Rwanda, mellom innkvarteringssted i Rwanda, til hvert intervju for å behandle asylsøknaden og til enhver høring av en anke av asylsøknaden.

Integrering og langsiktig opphold

I den første fasen for å sikre en vellykket integrering i samsvar med flyktningkonvensjonen får relokaliserte individer tilgang til utdanning og opplæring basert på deres alder og behov. Dette er basert på minstestandarden som tildeles rwandiske statsborgere. Dette gjelder plass i barnehage, grunnskoleutdanning, anledning til å ta kortsiktige overgangsutdanningsprogrammer som gir barn muligheten til å lære innhold som de kan ha gått glipp av på grunn av forstyrrelser i utdanningen, eller at de aldri har hatt tilgang til utdanning, videregående opplæring, høyere utdanning og yrkesopplæring. Rwanda skal anerkjenne utenlandske skolebevis, vitnemål og grader i henhold til MINEDUC-regelverket. Hver relokaliserte skal ha det faglige materiellet som er nødvendig for å fullføre sin utdanning eller opplæring, for eksempel skrivesaker og oppgavebøker.

I den andre fasen hvor personer har fått flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag, skal personen tilbys opplæring i engelsk eller fransk og kinyarwanda. Opplæring skal gis på en hensiktsmessig måte basert på alderen til personen og ta hensyn til eventuelle lærevansker. Relokaliserte individer skal tilbys tilgang til faglig utviklingstrening. Dette gjelder opplæring og støtte for å finne lønnet arbeid i Rwanda og opplæring i ferdigheter slik at de kan bli selvstendig næringsdrivende. Personene skal tilbys integreringsprogrammer som tilbyr muligheten til å delta i idretts- og fritidsaktiviteter.

Håndtering av avslag

Ifølge avtalen skal det lages ordninger slik at relokaliserte personer kan sende inn klage i forbindelse med behandlingen av asylsøknaden til en representant for Rwandas myndigheter som har ansvaret for å håndtere slike klager. Dersom en relokalisert person ønsker å anke avgjørelsen på sin asylsøknad til ankeinstansen eller den videre ankedomstolen, skal vedkommende få juridisk bistand og representasjon som er kvalifisert til å gi råd og representasjon i spørsmål om asyl eller humanitær beskyttelse. Dette skal være gratis. Bistanden skal som et minimum inkludere utarbeidelse av de påkrevde prosedyredokumentene, rådgivning, utarbeidelse av skriftlige innlegg (etter behov) og deltakelse (avgi muntlige innlegg) i høringen overfor ankeinstansen eller ankedomstolen på vegne av den relokaliserte personen. Rwanda skal gi den juridiske rådgiveren, etter forespørsel, tilgang til den informasjonen som er nødvendig for å gjøre dem i stand til å gi råd og representere den relokaliserte personen.

Partene forplikter seg til å lage økonomiske ordninger til støtte for relokalisering av enkeltpersoner i forbindelse med avtalen. Partene skal også legge til rette for at Storbritannia kan gjenbosette en del av Rwandas mest sårbare flyktninger i Storbritannia, og anerkjenner begge parters forpliktelse til å gi bedre internasjonal beskyttelse for flyktninger.

Tilsyn og evaluering

Avtalen etablerer mekanismer for regelmessig tilsyn og evaluering av implementeringen. Dette inkluderer opprettelsen av en felles overvåkningskomité som skal bestå av personer uavhengig av begge parter. Dens nøkkelfunksjon skal være å gi råd om alle skritt den anser som hensiktsmessig at iverksettes for å effektivt sikre at bestemmelsene i avtalen overholdes, samt foreslå forbedringer av prosessene i avtalen. Overvåkningskomiteen skal overvåke hele relokaliseringsprosessen fra begynnelsen, inkludert den første screeningen og beslutningstakingen i Storbritannia og informasjonen gitt av Storbritannia til Rwanda, og (med samtykke fra den relokaliserte personen) observere intervjuer, høringer og anker i både Storbritannia og Rwanda. Den skal også rapportere til felleskomiteen om funn når det gjelder mottaksforhold, innkvartering, behandling av asylsøknader, behandling og støtte til relokaliserte personer til enhver tid mens de er i Rwanda og partenes gjennomføring av forpliktelsene i avtalen, samt komme med anbefalinger til felleskomiteen. Felleskomiteen er sammensatt av representanter fra begge parter. Dens rolle er å overvåke og gjennomgå anvendelsen og implementeringen av avtalen og gi ikke-bindende anbefalinger når det gjelder avtalen, og tilby et forum for partene for å utveksle informasjon, diskutere beste praksis, inkludert relevant veiledning fra eksterne interessenter, og løse problemer av teknisk eller administrativ karakter. I henhold til avtalen skal det opprettes en komité som skal sikre at overvåkningskomiteen har uhindret tilgang til informasjon, steder og tjenestepersoner for å fullføre sine vurderinger og rapporter.

Internasjonale forpliktelser

Begge parter forplikter seg til å opprettholde sine internasjonale forpliktelser, inkludert respekt for menneskerettigheter og asylsøkeres rettigheter. Avtalen understreker at all overføring og behandling skal skje i tråd med prinsippene om non refoulement og respekt for menneskeverdet.

Norsk dialog med rwandiske myndigheter

23. april 2024 vedtok Overhuset i Storbritannia et lovforslag som gjør det mulig å sende asylsøkere til Rwanda, men sommeren 2024 fikk Storbritannia en ny statsminister, Keir Starmer fra partiet Labour. På sin første fulle dag som Storbritannias nye statsminister uttalte Keir Starmer at han vil skrote forgjengerens plan om å sende asylsøkere til Afrika. Forslagsstillerne mener at når Storbritannia har signalisert at de vil skrote avtalen med Rwanda, burde Norge gå i dialog med rwandiske myndigheter for å opprette asylmottak i Rwanda, eventuelt i samarbeid med andre europeiske land.

En norsk modell for asylmottak i tredjeland

Forslagsstillerne ønsker en modell hvor målet er å gi et tredjeland hele ansvaret for asylprosessen for asylsøkere som søker asyl i Norge. Dette innebærer behandling av asylsøknad og retur dersom det gis avslag på søknaden. Dersom asylsøkeren innvilges opphold, skal opphold gis i tredjelandet, ikke i Norge. Norge frasier seg ikke ansvaret med å følge opp menneskerettigheter eller øvrige internasjonale forpliktelser, og det er en forutsetning at tredjelandet overholder Norges internasjonale forpliktelser også i praksis.

I dokumentet vert følgjande forslag fremja:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med Rwanda for å se på muligheten for å tre inn i migrasjonsavtalen deres med Storbritannia, også eventuelt i samarbeid med andre europeiske land, med nødvendige justeringer tilpasset den skisserte modellen for Norge.»

Det vert vist til dokumentet for nærare utgreiing av forslaget.

Dåverande justisminister Emile Mehl har uttalt seg om forslaget i brev av 28. januar 2025. Brevet er lagt ved denne innstillinga.

Komiteen har invitert til å gi skriftlege høyringsinnspel i saka. Dei skriftlege innspela er saman med dokumenta i saka tilgjengelege på stortinget.no.

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Lise Christoffersen, leiaren Sverre Myrli, Siri Gåsemyr Staalesen og Terje Sørvik, frå Høgre, Mudassar Kapur og Anne Kristine Linnestad, frå Senterpartiet, Heidi Greni og Kathrine Kleveland, frå Framstegspartiet, Per-Willy Amundsen og Erlend Wiborg, frå Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og frå Raudt, Tobias Drevland Lund, viser til forslaget fremja i Representantforslag 41 S (2024–2025) om at Noreg skal vurdere å tre inn i Storbritannias migrasjonsavtale med Rwanda.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Raudt, viser til at migrasjonsavtalen mellom Storbritannia og Rwanda vart vurdert å vere i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i juni 2022. Fleirtalet viser til at avtalen vart stansa av ein einstemmig høgsterett i Storbritannia. Fleirtalet viser også til Innst. 40 S (2022–2023) og Innst. 251 S (2023–2024), der komiteen handsama framlegg som omhandla eksternalisering av asylprosessen til land utanfor Europa.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til statsrådens uttalelse. Disse medlemmer mener det ikke er aktuelt for Norge på egen hånd å inngå avtaler med tredjeland om asylsaksbehandling eller retursentre. Disse medlemmer vil fremheve at norsk migrasjonspolitikk skal skje innenfor rammene av internasjonale og menneskerettslige forpliktelser. Inngåelse av avtaler med andre land om asylsaksbehandling og opphold til anerkjente flyktninger, og eventuell retur av de som ikke har et beskyttelsesbehov, utløser en rekke juridiske, økonomiske og praktiske utfordringer. Disse må utredes før det kan besluttes hva som er aktuelt for Norge å delta i.

Disse medlemmer mener at en kontrollert og bærekraftig innvandring til Norge er avhengig av et styrket samarbeid med europeiske og globale partnere. Utfordringene knyttet til gjeldende asylordning, herunder irregulær migrasjon og misbruk av asylinstituttet, må løses gjennom en effektiv utlendingsforvaltning og diskusjon om nye løsninger og tiltak i samarbeid med europeiske og globale partnere. Disse medlemmer viser til at regjeringen i utgangspunktet er positive til etablering av trygge transittsentre der folk på flukt får beskyttelse eller tilsvarende langs migrasjonsrutene, men vil understreke at dette bør skje i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) og andre relevante, sentrale aktører.

Disse medlemmer vil peke på at det pågår diskusjoner i EU om å kunne henvise utlendinger som har søkt om internasjonal beskyttelse, til et trygt tredjeland de ikke har tilknytning til, fremfor at søknaden behandles i EU. Videre viser disse medlemmer til at Norge, etter en konkret og individuell vurdering, kan henvise personer som har søkt beskyttelse i Norge, til trygge land utenfor Europa dersom de har kommet til Norge via dette landet, såfremt søkeren ikke risikerer å bli utsatt for behandling i strid med Grunnloven eller Norges folkerettslige forpliktelser, jf. utlendingsloven § 32. Dette ble presisert av departementet 2. februar 2022 gjennom instruks til UDI, jf. GI-2/2022.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener Norge har et ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Norge skal hjelpe både ved å ta imot flyktninger til landet og ved å hjelpe i nærområdene. Retten til å søke beskyttelse er grunnleggende.

Disse medlemmer mener dagens asylsystem samtidig har en rekke problematiske sider. Disse medlemmer viser til at mange av de som søker asyl, må legge ut på en lang og farefull ferd, ofte med hjelp av menneskesmuglere. Det innebærer en stor fare for den enkelte, og det kan være svært kostbart. Det kan medføre at mange uten ressurser som også har et beskyttelsesbehov, ikke har anledning til å søke asyl. Disse medlemmer mener at asylmottak i tredjeland kan bidra til at færre må legge ut på en lang og farefull ferd, og at flere av de som trenger det, får beskyttelse. Disse medlemmer mener Norge har et ansvar for å sikre beskyttelse til mennesker som trenger det, men at dette ikke nødvendigvis innebærer en plikt til å gi beskyttelse i Norge. Disse medlemmer er derfor positive til en ordning hvor mennesker med reelt beskyttelsesbehov får opphold i tredjeland, og videre positive til et system hvor Norge gir beskyttelse gjennom å betale for omplassering til trygge tredjeland. Disse medlemmer erkjenner samtidig at det er noen praktiske utfordringer med å gjennomføre en ordning med asylmottak i utlandet som gjør at det er behov for en nærmere utredning. Blant annet må det utredes hvordan det sikres at flyktningens rettigheter er oppfylt i tredjeland, hvor mye det kan koste Norge i form av bistandsmidler, og rammen av våre folkerettslige og menneskerettslige forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i forhandlinger med sikte på å inngå avtaler med tredjeland som sikrer beskyttelse til mennesker med et reelt beskyttelsesbehov.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er positive til å etablere trygge transittsentre der folk på flukt kan få beskyttelse.

Disse medlemmer mener at det ikke er aktuelt for Norge å inngå egne avtaler med tredjeland på grunn av en rekke juridiske, økonomiske og praktiske utfordringer. Disse medlemmer mener at en ordning med avtaler med tredjeland bør foregå innenfor rammen av et nordisk eller europeisk samarbeid. Disse medlemmer forventer at regjeringen er en aktiv pådriver for et slikt samarbeid.

Disse medlemmer mener det er grunnleggende viktig å sørge for rask retur av personer uten lovlig opphold i Norge, både av hensyn til nasjonal sikkerhet, forebygging av alvorlig kriminalitet og av innvandringsregulerende hensyn. Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen har varslet nye tiltak for mer effektiv retur, herunder såkalte «return hubs» eller retursentre, etter initiativ fra blant annet Danmark, Tyskland og Østerrike. Disse medlemmer mener det er svært viktig at også Norge tar en aktiv rolle i et slikt prosjekt, i samarbeid med andre land i Norden eller Europa.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til, og tilrettelegge for, retursentre i samarbeid med tredjeland innenfor rammen av et nordisk eller europeisk samarbeid.»

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt støttar ikkje forslaget. Desse medlemene viser til at FNs høgkommissær for flyktningar (UNHCR) har åtvara mot ordningar med asylmottak i tredjeland. Det same har Amnesty International, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Norsk organisasjon for asylsøkjarar (NOAS). Desse medlemene vil i likskap med fleire flyktningorganisasjonar påpeike at Noreg ikkje vil kunne garantere for rettane og tryggleiken til asylsøkjarane som held til i asylmottak i tredjeland, på same måte som ein kan med asylsøkjarar som held til i Noreg.

Desse medlemene viser vidare til at fleire domstolar, inkludert Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), tidlegare har gripe inn og stansa prosessar og ordningar for asylmottak i tredjeland ved fleire høve, inkludert Storbritannia si tidlegare liknande avtale med Rwanda. Bakgrunnen er for dårleg rettstryggleik og mangelfulle asylprosessar, med påfølgjande risiko for brot på asylsøkjarane sine grunnleggande menneskerettar. Dette viser at både avtala forslagsstillarane ynskjer at Noreg skal vurdere, og andre løysingar for asylmottak i tredjeland, ikkje er eigna for å ivareta rettane og tryggleiken til asylsøkjarar.

Desse medlemene deler forslagsstillarane si bekymring for situasjonen der menneske på flukt utset seg for stor fare på utrygge fluktruter, inkludert over Middelhavet. Desse medlemene meiner det er viktig at Noreg, så vel som andre europeiske statar, tek grep for at færre skal miste livet på livsfarlege og uttrygge fluktruter. Samstundes kan ikkje desse medlemene sjå korleis denne avtala, eller asylmottak i tredjeland generelt, skal løyse dette problemet.

Desse medlemene viser til Norsk Folkehjelp sitt høyringssvar til Dokument 8:56 S (2023–2024), jf. Innst. 251 S (2023–2024), som også gjaldt forslag om ei ordning med asylmottak i tredjeland, der Norsk Folkehjelp skriv:

«Vi tviler derimot at opprettelse av asylmottak i tredjeland vil være løsningen på dette problemet. Asylsøkerne vil uansett måtte legge ut på farlige reiser for å søke asyl, for deretter å bli returnert til tredjelandet for å søke asyl der. I stedet for å legge en større byrde på allerede fattige og politisk ustabile land må vi heller søke løsninger som bidrar til en bedre ansvarsfordeling mellom land. Så lenge mennesker blir drevet på flukt, bør vi jobbe for å gi dem beskyttelse i stedet for å stenge stadig flere grenser og la noen få land i verden ta hovedansvaret for å huse dem. Å ta imot flere kvoteflyktninger i Norge og Europa vil være en mer rettferdig måte å sikre bedre ansvarsfordeling og en tryggere reisevei for mennesker på flukt.»

Desse medlemene meiner at løysinga på dei problema forslagsstillarane reiser i forslaget, ikkje er å inngå avtaler der ein i røynda søkjer å utkontraktere Noregs plikter overfor asylsøkjarane. Løysinga vil derimot vere at Noreg tek ei leiande rolle i arbeidet for å sikre at flyktningar får vern i trygge land, styrke asylretten og arbeide for betre ansvarsdeling mellom landa i Europa, og at det viktigaste Noreg kan gjere, er å slutte opp om og styrke FNs høgkommissær for flyktningar sitt arbeid, inkludert kvoteflyktningordninga.

Desse medlemene viser til UDI og FNs høgkommissær for flyktningar sin statistikk. UDI sine tal om innvandring til Noreg syner at langt dei fleste som er innvandrarar til Noreg, kjem frå EU/EØS-området, og som ordinære innvandrarar frå land utanom EØS. Totalt innvandra det 38 000 til Noreg i 2023. Talet på asylsøkjarar i 2024 var 4 970. Av desse så var dei som søkte, 2 127 frå Syria og 810 frå Ukraina. Med andre ord er det svært få som søkjer asyl i Noreg opp mot det store talet menneske som er på flukt i verda. Desse medlemene viser til at det er nærområda og nabolanda som ber den tyngste børa når krig, naud og forfylging driv menneske på flukt. Det er godt dokumentert at det meste av det internasjonale arbeidet for menneske på flukt skjer allereie i nærområde og naboland.

Desse medlemene meiner difor det blir meiningslaust å opprette dyre parallelle system, når det som trengst er at rike land med ressursar heller bidreg til å forbetre og støtte opp om det arbeidet som alt finst. Desse medlemene viser til at FN sitt flyktningarbeid gir gode haldepunkt for at menneske ikkje flyktar utan grunn, og at det er stengde grenser og mangelen på lovlege fluktruter som tvingar menneske til å ty til svært farlege fluktruter og menneskesmuglarar.

Desse medlemene viser vidare til merknadene frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt i Innst. 251 S (2023–2024). Desse medlemene meiner framleis at det korkje er føremålstenleg eller forsvarleg å etablere asylmottak i tredjeland.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ved utgangen av mai 2024 var det anslagsvis 120 millioner mennesker på flukt i verden ifølge FN. Disse medlemmer viser til at europeiske land bruker enorme summer på å hjelpe asylsøkere som har klart å komme seg til Europa. Disse medlemmer viser til at en stor overvekt av disse er unge menn.

Disse medlemmer viser til at ifølge UNHCR har 2 844 flyktninger dødd eller forsvunnet ute på Middelhavet i 2024; tall datert 11. februar 2025 viser videre at 85 flyktninger har dødd eller forsvunnet ute på maritime ruter i Middelhavet og Nordvest-Afrika i 2025. Tall fra UNHCR viser også at det ankom 199 400 flyktninger i 2024, dette inkluderer sjøankomster til Italia, Kypros og Malta, og både sjø- og landankomster til Hellas og Spania (inkludert Kanariøyene). Disse medlemmer mener at dagens asylsystem hjelper de mest ressurssterke som har råd til å betale menneskesmuglere, og etterlater seg millioner av ressurssvake mennesker i nød. Disse medlemmer mener at den norske holdningen innen asyl- og innvandringspolitikken er med på å bidra til at mange mennesker utsetter seg for fare og reiser over Middelhavet. Ved å ta imot migranter og eventuelt innvilge opphold er dette med på å sende ut signaler. Disse medlemmer vil påpeke at en betydelig andel av de som kommer over Middelhavet, er migranter uten beskyttelsesbehov, noe som tar ressurser som kunne blitt brukt på å hjelpe reelle flyktninger. Disse medlemmer viser til at for pengene det koster å hente 35 flyktninger som er enslige mindreårige asylsøkere (EMA) til høykostlandet Norge, kunne man gitt 8 300 personer et mer verdig liv i flyktningleirene i Jordan. Målet bør være å gi menneskene i disse leirene et tilbud som gir noe å leve for og fremtidsutsikter, ikke bare et sted å eksistere.

Disse medlemmer viser til at Storbritannia i lang tid har slitt med at en stor andel asylsøkere har krysset Den engelske kanal. Disse medlemmer viser til at Storbritannia 5. desember 2023 signerte et asylpartnerskap med Rwanda for å styrke felles internasjonale forpliktelser om beskyttelse av flyktninger og migranter. Asylpartnerskapet hadde som overordnet mål å håndtere ulovlig migrasjon til Storbritannia ved å overføre asylsøkere til Rwanda for behandling av deres asylsøknader. Avtalen er ment å stoppe farlige og ulovlige reiser til Storbritannia som setter menneskers liv i fare, og forstyrre forretningsmodellen til menneskesmuglere som utnytter sårbare mennesker. Disse medlemmer viser til at avtalen inneholdt en rekke forpliktelser overfor Storbritannia og Rwanda. Avtalen inneholder også hvordan man skulle sikre god integrering for de asylsøkerne som kom til Rwanda, hvordan man skulle håndtere avslag, tilsyn og evaluering og internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer viser videre til representantforslaget for mer utfyllende informasjon om innholdet i avtalen.

Disse medlemmer viser til at Overhuset i Storbritannia 23. april 2024 vedtok et lovforslag som gjør det mulig å sende asylsøkere til Rwanda. Disse medlemmer viser videre til at da Storbritannia fikk ny statsminister sommeren 2024, uttalte den nye statsministeren at avtalen mellom Storbritannia og Rwanda skulle skrotes. Disse medlemmer mener at når Storbritannia har signalisert at de skroter avtalen med Rwanda, burde Norge gå i dialog med rwandiske myndigheter for å opprette asylmottak i Rwanda, eventuelt i samarbeid med andre europeiske land.

Disse medlemmer viser til at en avtale mellom Norge og Rwanda vil kunne gå ut på at en som søker asyl i Norge, vil bli registrert og deretter fløyet til et mottak i Rwanda for å få behandlet søknaden. På dette mottaket vil asylsøkeren bo på samme måte som om det var et asylmottak i Norge. Norske myndigheter vurderer så om en har behov for beskyttelse. Dersom de får innvilget asylsøknaden, vil de få innvilget varig opphold, men i Rwanda. Dersom det blir avslag på asylsøknaden, skal asylsøkeren sendes til hjemlandet. Disse medlemmer mener at en slik løsning vil få ned omfanget av mennesker som legger ut på en farlig reise mot Norge, og at dette vil føre til at de som ikke har behov for asyl, ikke oppsøker Norge. Disse medlemmer viser til at i avtalen mellom Storbritannia og Rwanda innebar det at begge parter forpliktet seg til å opprettholde sine internasjonale forpliktelser, inkludert respekt for menneskerettigheter og asylsøkeres rettigheter. Avtalen understreket at all overføring og behandling skal skje i tråd med prinsippene om non refoulement og respekt for menneskeverdet. Disse medlemmer mener at Norge med en slik ordning ikke vil frasi seg ansvaret med å følge opp menneskerettigheter eller øvrige internasjonale forpliktelser, og det er en forutsetning at tredjelandet overholder internasjonale forpliktelser også i praksis ved en slik avtale.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med Rwanda for å se på muligheten for å tre inn i migrasjonsavtalen deres med Storbritannia, også eventuelt i samarbeid med andre europeiske land, med nødvendige justeringer tilpasset den skisserte modellen for Norge.»