Representantforslag fra stortingsrepresentantene om tilslutning til FNs atomvåpenforbud

Etter flere tiår med kjernefysisk nedrustning og forpliktende nedrustningsavtaler står verden på ny overfor et kjernefysisk rustningskappløp. Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) sin database viser at antallet operasjonelle stridshoder er økende, med 9 585 stridshoder tilordnet potensiell bruk og hele 2 100 klargjort for rask bruk på ballistiske missiler. Mens USA og Russland besitter 90 prosent av verdens samlede atomvåpenarsenal, er for første gang Kina antatt å ha stridshoder i høy operasjonell beredskap. Under Trumps forrige presidentperiode trakk USA seg fra nedrustningsavtalen INF, noe den andre parten Russland gjengjeldte like etter.

Høy spenning mot Russland og usikkerhet rundt den amerikanske, kjernefysiske paraplyen har avfødt nye krav om kjernefysisk opprustning i Europa. Frankrike tilbyr å dele sitt atomvåpenarsenal med andre europeiske land, og Tysklands påtroppende kansler Friedrich Merz har tatt til orde for en samlet fransk-britisk-tysk atomvåpenstyrke. Polen erklærer på sin side at de akter å tilegne seg tilgang til kjernefysiske våpen, og president Andrzej Duda har bedt USA utstasjonere sine atomvåpen på polsk jord.

I Norge har major Johannes Kibsgaard, hovedlærer ved Forsvarets høyskole, uttalt at Norge bør går sammen med andre nordiske land om å utvikle og produsere egne, taktiske atomvåpen. Regjeringen har i likhet med Rødt avvist forslaget, men har samtidig knyttet Norge tettere til USAs kjernefysiske arsenal ved å for første gang delta i NATOs øvelse for kjernefysisk avskrekking Steadfast Noon i oktober 2024, la en amerikansk ballistisk missilubåt operere i Norskehavet for første gang siden den kalde krigen og tillate anløp av amerikanske hangarskip og overflyvninger av B-52 strategiske bombefly.

Med dette bakteppet er det viktigere enn noen gang at Norge demmer opp mot kjernefysisk opprustning ved å tilslutte seg et folkerettslig forpliktende forbud mot atomvåpen og avskaffelse av slike våpen. Et slikt forbud, Traktaten om forbud mot kjernevåpen, er framforhandlet i FN og trådte i kraft i 2021. 73 stater har tilsluttet seg traktaten, men ikke Norge eller noen andre av NATOs medlemsland. Sverige, som på det tidspunktet ikke var NATO-medlem, ble i et hemmelig brev fra USAs forsvarsminister varslet om at svensk ratifikasjon ville få konsekvenser for USAs forsvarspolitiske samarbeid og militære støtte til Sverige.

Norge har deltatt som observatørland på statspartsmøtene om oppfølging av forbudet, men uteble fra det tredje møtet i rekken nå i mars 2025. Statssekretær Eivind Vad Petterson i Utenriksdepartementet viste i NTB til «dagens sikkerhetspolitiske situasjon».

Forslagsstillerne mener en nøktern vurdering av dagens sikkerhetspolitiske situasjon tilsier at den avskrekkende effekten av atomvåpen har vært kraftig overvurdert, samtidig som sjansen for misforståelser og angrep er høyere enn på lenge. Andre parter har utført strategiske angrep i Russland og Israel, til tross for at begge stater besitter sitt eget atomvåpenarsenal. Dette til tross for at Russland har trappet kraftig opp sine kjernefysiske trusler og i fjor høst avfyrte en Oreshnik supersonisk missil uten stridshode mot den ukrainske byen Dnipro. FNs generalsekretær uttalte i fjor at «geopolitiske spenninger og mistillit har eskalert risikoen for atomkrig til sitt høyeste punkt på flere tiår». Kostnaden ved atomvåpen, i form av risikoen for kjernefysisk krig, framstår med andre ord langt tydeligere enn gevinsten i form av avskrekking.

En tilslutning til FNs atomvåpenforbud vil være i tråd med vedtatt norsk politikk om å arbeide for en verden fri for atomvåpen og ikke tillate utstasjonering av disse på norsk territorium, samt i Norges langvarige interesse av lavspenning i Nord, herunder det å holde de kjernefysiske stormaktene USA og Russland på avstand gjennom å hevde suverenitet med egne, konvensjonelle styrker.

Forslagsstillerne viser til at USA har inngått avtaler om såkalte omforente områder med Norge, Sverige, Finland og Danmark, og at disse avtalene skiller seg fra hverandre hva angår utstasjonering av kjernefysiske våpen, til tross for at samtlige land har en langvarig politikk basert på å ikke tillate slike våpen i Norden. Det understreker behovet for at nordiske land står samlet mot andre makters krav om å posisjonere sitt arsenal i regionen, slik det ble gjort under den kalde krigen.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen tilslutte Norge Traktaten om forbud mot kjernevåpen.

• Stortinget ber regjeringen arbeide for en nordisk avtale om Norden som atomvåpenfri sone.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Even Eriksen, Nils-Ole Foshaug, Steinar Krogstad og Agnes Nærland Viljugrein, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schie Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, Ola Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde, viser til representantforslaget fra representanter fra Rødt om at Norge bør slutte seg til Traktaten om forbud mot kjernevåpen, og at Norge skal arbeide for en nordisk avtale om Norden som atomvåpenfri sone.

Komiteen deler forslagsstillernes ønske om en verden fri for atomvåpen. Komiteen mener samtidig at Norge må forholde seg til de globale sikkerhetspolitiske realitetene, og at det ikke er mulig å melde Norge, eller Norden, ut av verden. Komiteen peker på at Norge er medlem av forsvarsalliansen Nato, og at dette medlemskapet har trygget Norges frihet og selvstendighet siden alliansen ble stiftet i 1949. Komiteen minner om at atomvåpen er et «weapon of last resort» og har lagt grunnlaget for en effektiv og reell avskrekking for å hindre at en eventuell kald krig skal utvikle seg til en varm krig.

Komiteen understreker videre at det ikke er noe som forhindrer Norge i å arbeide for en verden fri for atomvåpen, uten å være tilsluttet FNs atomvåpenforbud. Komiteen understreker videre at det ikke finnes noen planer for å utplassere atomvåpen på norsk jord.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde, viser til at det er nedfelt i Natos strategiske konsept at Nato skal være en kjernefysisk allianse så lenge kjernevåpen finnes. Flertallet deler målet om en atomvåpenfri verden og mener at Traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) er et lite egnet virkemiddel for å oppnå det. Nedrustning må være gjensidig, verifiserbar, irreversibel og balansert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til utredningen om konsekvenser for Norge av å ratifisere TPNW, som regjeringen Solberg la frem i forbindelse med sitt budsjettforslag for 2019. Der fremgår det blant annet at det er vesentlige svakheter i TPNWs verifikasjonsordninger. Disse medlemmer merker seg med interesse at regjeringen Støre i sin vurdering av forslaget også viser til dette argumentet, etter å ha brukt hele regjeringsperioden på å ta Norge nærmere TPNW, i strid med konklusjonene i utredningen og på tvers av et uttrykt ønske fra sentrale allierte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Hurdals-plattformen slår fast at Nato-alliansen er en bærebjelke i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og at regjeringen flere ganger har gjentatt at tilslutning til atomforbudstraktaten vil være uforenlig med Norges Nato-medlemskap. Disse medlemmer kan derfor ikke se at det er belegg for påstanden om at regjeringen har tatt «Norge nærmere TPNW». Om det er Norges deltakelse som observatør på statspartsmøtene til forbudstraktaten det vises til, vil påstanden i så fall også måtte gjelde sentrale allierte som Tyskland, Sverige, Finland og Nederland – alle har i likhet med Norge deltatt som observatør på forbudstraktatens statspartsmøter. Snaut halvparten av verdens land har sluttet seg til forbudstraktaten: 94 land har undertegnet, 73 har også ratifisert avtalen. I en verden preget av voksende motsetninger og forpliktende internasjonalt samarbeid under press har det etter disse medlemmers vurdering vært klok utenriks- og sikkerhetspolitikk å delta som observatør på statspartsmøtene – for å anerkjenne utålmodigheten med manglende framgang innen nedrustning og rustningskontroll, for å framføre tydelige norske budskap som at det ikke er aktuelt for Norge å slutte seg til traktaten, og for å rette legitim kritikk mot Russlands uansvarlige ordbruk om bruk av kjernevåpen. Sentrale allierte har også uttrykt takknemlighet for at Norge har deltatt som observatør på forbudstraktetens statspartsmøter og dermed fått større troverdighet som «brobygger» innenfor rammen av Ikkespredningsavtalen (NPT), som fremdeles er den viktigste avtalen for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning.

Komiteens medlem fra Rødt viser til uttalelse fra Natos forhenværende generalsekretær, Jens Stoltenberg, ved Hudson Institute i april i år:

«Som dere vet, så er Kolahalvøya den største ansamlingen av atomvåpen i verden. De våpnene er ikke rettet mot Norge, de er rettet mot USA. (…)»

Dette medlem vil understreke at det ikke bare er amerikanske politikere som må minnes om denne sikkerhetspolitiske realiteten, men også oss hjemme i Norge. Det er ikke av frykt for kjernefysisk angrep fra Norge at Russland har rustet opp kraftig i flybaser, luftvern og radarstasjoner i Arktis. Det er heller ikke for å verne Norge at USA har sine egne atomstridshoder klare til bruk i siloer, ubåter og bombefly, eller at Nato skulle ha en førsteslagsdoktrine, en doktrine Russland offisielt gjenopptok i september 2024 etter å ha kraftig eskalert sine kjernefysiske trusler i kjølvannet av den folkerettsstridige invasjonen av Ukraina.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at alle lands trygghet blir skadelidende av kjernefysisk rivalisering mellom stormaktene, men at Norges sikkerhet blir ytterligere svekket av at en del av rivaliseringen foregår i våre nærområder. Disse medlemmer mener at Norge må konkretisere sitt arbeid for en verden fri for atomvåpen ved å slutte opp om de forpliktende initiativer som finnes, og ta håndfaste grep for å deeskalere spenningen i Norden. Ingenting av dette utelukker at Norge samtidig må arbeide for at stormaktene selv inngår og følger opp gjensidige nedrustningsavtaler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tilslutte Norge Traktaten om forbud mot kjernevåpen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for en nordisk avtale om Norden som atomvåpenfri sone.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at det er og må være et mål å redusere antallet atomstridshoder i verden, bidra til mer sikkerhet rundt eksisterende våpensystemer, og gjøre atomvåpen forbudt på lik linje med kjemiske og biologiske våpen. Målet på sikt bør være en forpliktende forbudsavtale som inkluderer alle dagens atommakter. I den forbindelse viser disse medlemmer til forslag 11 i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling om Dokument 8:274 S (2024–2025) om å setja fredsarbeid i sentrum av norsk utanrikspolitikk, jf. Innst. 443 S (2024–2025):

«Stortinget ber regjeringa utgreie konsekvensane av ei norsk tilslutning til Traktaten om forbod mot kjernevåpen og vurdere korleis Noreg kan fremje traktaten innan det handlingsrommet som Noregs NATO-medlemskap og tryggingspolitiske forpliktingar gir.».