Representantforslag om en klarere strandsonepolitikk

Det norske folk er i stor grad bosatt langs kysten, og det er også her det meste av verdiskaping foregår. Dette medfører et stort press på strandsonen, en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, friluftsliv, kulturmiljøer og lokalsamfunn. Av den grunn ble det i 1965 innført et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø, i dag kodifisert i plan- og bygningsloven § 1-8. Dette innebærer at man enten må søke dispensasjon eller utarbeide reguleringsplan for å kunne utføre tiltak.

Forslagsstillerne mener det strenge vernet av strandsonen i all hovedsak skal videreføres. Dette er sårbare arealer som den klare hovedregel ikke bør ytterligere nedbygges. Samtidig varierer presset på strandsonen betydelig mellom ulike deler av landet, noe som kommer til uttrykk i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen vedtatt i 2021.

Disse retningslinjene deler landet inn i tre ulike forvaltningssoner: Sone 1 som omfatter Oslofjorden og kyststripene ned til svenskegrensen og Kragerø, har de strengeste reglene. Dernest følger sone 2 som omfatter Agder-kysten samt sentrale pressområder rundt de store byene i Sør-Norge. Minst strengt er det i sone 3 som består av resten av Vestlandet og Nord-Norge. De ulike sonene har forskjellige terskler for når det kan gis dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet og hvordan lokale planmyndigheter skal kunne disponere strandsonearealene sine i plan.

Etter fire år med praktisering av nye regler er det behov for å gjøre enkelte justeringer av den differensierte strandsoneforvaltningen. I dag er terskelen for å kunne innvilge dispensasjoner i allerede nedbyggede og privatiserte områder så høy at det etter forslagsstillernes oppfattelse kan stride med allmenn rettsoppfattelse. Som et eksempel kan nevnes en hagestue i en privat hage i et eksisterende boligfelt i Kristiansand. Mellom boligfeltet og sjøen går det en seksfelts motorvei. Her ble det stilt krav om mindre planendring for dette enkle tiltaket. I Arendal ble en eksisterende 200 år gammel låve nektet bruksendret til boligformål, selv om den ikke hadde vært brukt til landbruksformål på 100 år og allerede var innredet som bolig. Den ligger tre meter fra våningshuset på et privat tun. Alle sektormyndigheter støttet bruksendringen, men byggesaksavdelingen avslo med byggeforbudet i strandsonen som begrunnelse. Et annet sted i samme kommune ble en familie nektet å bygge et vindfang og kvist på eksisterende hus 80 meter fra sjøen av samme årsak.

Det må derfor lages et tydeligere skille i regelverket mellom bebyggede, allerede privatiserte arealer, og ubebygget strandsone. Målet er å unngå videre nedbygging av strandsonen i områder med høyt utbyggingspress, samtidig som det skal være mulig å bo, leve og utvikle eiendommer der strandsonen allerede er nedbygget eller hvor andre hensyn bak byggeforbudet ikke gjør seg gjeldende.

Forslagsstillerne mener derfor at differensieringen i regelverket også må tydeliggjøres internt i hver forvaltningssone, slik at man i praksis kan skille tydeligere mellom jomfruelig, lite påvirket natur og allerede bebyggede eller teknisk pregede arealer. Forslagsstillerne mener at slik differensiering bør kunne gjøres gjennom dispensasjon og uten krav til utarbeidelse av plan der tiltak ikke fører til ytterligere privatisering eller tilsidesetter hensynene bak byggeforbudet.

Regelverket åpner i dag for at det kan fastsettes egne lokale byggegrenser mot sjø i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan. Med stadig strengere krav til utredninger og vurderinger er imidlertid utarbeidelse av slike planer svært tid- og ressurskrevende, både for en kommune og en privat utbygger. I praksis fratar man derfor mange muligheten til å foreta helt kurante tiltak på egen eiendom selv om disse ikke fører til ytterligere privatisering av strandsonen. Det er også stor variasjon mellom ulike kommuners praksis, noe dagens regler ikke tillater innad i den enkelte forvaltningssone. Legges dagens regelverk til grunn, er det derfor grunn til å anta at det begås mange lovbrudd. Det er ikke holdbart at lovens terskel for å innvilge dispensasjoner nå er så høy at helt kurante tiltak nektes i mange kommuner.

I dag krever også bruksendringer av eksisterende bygningsmasse dispensasjon fra byggeforbudet i 100-meterssonen. Dette er typisk for å unngå at sjøboder i utmark omgjøres til hytter med dertil privatiserende effekt. Denne regelen medfører imidlertid også at det ikke kan gis dispensasjoner i tilfeller der bruksendring og modernisering med eksempelvis vann og kloakk er helt kurant.

For forslagsstillerne er det også viktig å fremheve at dispensasjonsbestemmelsen fortsatt skal være en unntaksregel som skal brukes med forsiktighet. Det er derfor, og parallelt med justering av planretningslinjene, behov for å støtte kommunene i deres arbeid med å utarbeide oppdaterte planer. Med klarere kommunale retningslinjer, bedre kartgrunnlag og vekt på gjenbruk og fortetting av allerede utbyggede områder, kan man ytterligere redusere konflikter og behovet for statlige innsigelser.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for endringer i relevant regelverk, slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag ved behov.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran har uttalt seg til forslaget i brev av 6. mars 2026. Brevet er vedlagt innstillingen. Komiteen har invitert til og har mottatt tre skriftlige innspill i saken.

De skriftlige innspillene er sammen med sakens dokumenter tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Konstanse Marie Alvær, Isak Veierud Busch, Sigurd Kvammen Rafaelsen og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og fung. leder Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, fra Rødt, Camilla Renate Mikkelsen, og fra Miljøpartiet De Grønne, Marius Langballe Dalin, viser til Representantforslag 112 S (2025–2026) om en klarere strandsonepolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjø fra 1965 skal bevare strandsonen for allmennheten. Unntak fra byggeforbudet kan gjøres gjennom dispensasjoner, som gir større adgang til å gjennomføre byggetiltak. Det kan også fastsettes en annen byggegrense i kommuneplan eller reguleringsplan som kan gi større adgang til å gjennomføre byggetiltak. Flertallet mener det er viktig å sikre strandsonen for allmennheten og ta vare på dens verdier, også for etterslekten, og vil videreføre det generelle byggeforbudet.

Flertallet viser til at forslagsstillerne ber om endringer i relevant regelverk slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal. Flertallet legger til grunn at et eventuelt vedtak i tråd med forslaget vil følges opp med endringer i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Flertallet viser til at retningslinjene legger opp til at det generelle byggeforbudet skal praktiseres strengest i områder med størst utbyggingspress i strandsonen.

Flertallet viser til statsrådens uttalelse til komiteen om saken, der det framgår at statsrådens vurdering er at de gjeldende statlige planretningslinjene gir et godt grunnlag for å differensiere strandsoneforvaltningen slik at den er tilpasset kommunenes svært ulike situasjoner. Flertallet merker seg at statsråden ikke anser det som hensiktsmessig med en absolutt grense mellom «nedbygd og privatisert areal» og «ubebygd areal» i retningslinjene.

Flertallet viser til forslaget, som henviser til at strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, friluftsliv, kulturmiljøer og lokalsamfunn. Flertallet viser til at presset på strandsonen er stort.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet viser til at det norske folk i stor grad er bosatt langs kysten, hvor det meste av verdiskaping foregår. Dette medfører et stort press på strandsonen, en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, friluftsliv, kulturmiljøer og lokalsamfunn.

Disse medlemmer mener det strenge vernet av strandsonen i all hovedsak skal videreføres. Dette er sårbare arealer og bør som den klare hovedregel ikke ytterligere nedbygges. Samtidig viser disse medlemmer til at presset på strandsonen varierer betydelig mellom ulike deler av landet, noe som kommer til uttrykk i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen vedtatt i 2021.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for endringer i relevant regelverk, slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag ved behov.»

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet viser til at Høgsterett i 2026 avsa dommen HR‑2026‑730‑A, som ytterlegare snevrar inn kommunane sitt handlingsrom i dispensasjonssaker i strandsona. Dommen slår fast at sperrevilkåra i plan‑ og bygningsloven § 19‑2 skal praktiserast strengt, og viser til lovendringa vedtatt av Stortinget i 2021, der det vart presisert at ein ikkje kan gi dispensasjon dersom nasjonale eller regionale interesser blir vesentleg tilsidesett (Lovvedtak 150 (2020–2021). Høgsterettsdommen har i praksis gjort dispensasjon frå areal- og strandsoneplanar vanskelegare enn nokon gong. Dette svekker det kommunale sjølvstyret, hindrar lokaldemokratiet og overfører reell makt frå folkevalde til statlege juristar.

I 2021 foreslo Solberg-regjeringa (H, V, KrF) innstramminga i plan- og bygningsloven § 19‑2 gjennom Prop. 169 L (2020–2021), der det vart teke inn eit nytt vilkår om nasjonale og regionale interesser som absolutt sperre for dispensasjon. Dispensasjon er i realiteten blitt eit juridisk spørsmål – ikkje eit politisk

Lovendringa i 2021 og etterfølgjande praksis gjer at kommunane må leggje stadig større vekt på statlege tolkingar av «nasjonale interesser» framfor lokale vurderingar. Saker som den kjende IKEA‑saka frå Rogaland illustrerer dette, der kommunen ville leggje til rette for utvikling og arbeidsplassar, men vart overkøyrd av statlege instansar med streng dispensasjonsforståing.

Høgsterett viser til at lova er så klar at kommunane i mange tilfelle ikkje kan gi dispensasjon, sjølv om det er politisk ønskjeleg. Dette svekker lokaldemokratiet og skapar avstand mellom politiske vedtak og juridiske fasit-avgjerder.

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet og Senterpartiet meiner dagens § 19-2 i for stor grad avgrensar det lokalpolitiske handlingsrommet forslagsstillarane meiner bør finnes. Derfor foreslår desse medlemene å sette i gang prosessen med å endre § 19-2 slik at denne samsvarer betre med å gje kommunane handlingsrom til å kunne bruke dispensasjon der dette er ynskjeleg utifrå lokale forhold. Staten kan påklage vedtaka dersom dei strider mot statlege interesser, men ikkje berre utifrå juss.

Desse medlemene fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa fremje forslag om at plan‑ og bygningsloven § 19‑2 blir endra slik at vurderinga av nasjonale og regionale interesser ikkje er eit absolutt sperrevilkår, men eit moment i ei samla politisk vurdering.»

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa evaluere konsekvensane av 2021-endringa i plan- og bygningsloven § 19‑2, med særleg vekt på Høgsteretts praksis og korleis denne har påverka lokaldemokratiet, og kome tilbake til Stortinget på eigna måte.»

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa foreslå lovendringar som gjer at kommunane sine politiske vurderingar blir overordna statsforvaltaren sine rettslege tolkingar i dispensasjonssaker.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne understreker at strandsonen er en særlig verdifull og sårbar fellesressurs. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne legger stor vekt på å stanse nedbyggingen av natur, sikre arealnøytralitet, styrke allmennhetens tilgang og motvirke privatisering av kysten. Etter disse medlemmers syn må plan‑ og bygningslovens hovedregel om byggeforbud i 100‑metersbeltet praktiseres strengt, slik lovgiver har forutsatt.

Disse medlemmer viser til de statlige planretningslinjene for differensiert strandsoneforvaltning, som slår fast at det i strandsonen skal tas «særlig hensyn til natur‑ og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser», og at unødvendig bygging skal unngås.

Disse medlemmer viser videre til Høyesteretts dom HR‑2026‑730‑A, som gir viktige rettslige avklaringer om dispensasjon i strandsonen. Høyesterett slår fast at tiltak i strandsonen skal vurderes som ett samlet tiltak, og at byggeforbudet etter plan- og bygningsloven § 1‑8 omfatter både land‑ og sjødelen av konstruksjoner. Dommen klargjør at dispensasjonsadgangen i § 19‑2 er en snever unntaksregel som skal tolkes strengt, og at både vilkåret om at hensyn ikke må bli «vesentlig tilsidesatt», og kravet om at fordelene må være «klart større» enn ulempene, har høy terskel ved tiltak i strandsonen. Videre fastslår Høyesterett at private fordeler skal tillegges svært liten vekt, og at tidligere utbygging i området eller etablerte nabotiltak ikke kan begrunne dispensasjon. Dommen tydeliggjør også at naturmangfoldlovens føre‑var‑prinsipp får særlig tyngde ved usikkerhet om naturverdier.

Disse medlemmer vil også trekke frem at Høyesterett 17. mars 2026 besluttet å ta inn en ny sak til behandling (26‑025388SIV‑HRET) om pålegg om riving av platting og levegg i strandsonen i Færder kommune. Saken reiser prinsipielle spørsmål om rekkevidden av unntaket for «tettbygd strøk» etter den tidligere strand‑ og fjellplanleggingsloven, og om håndhevingen av byggeforbudet i praksis. Etter disse medlemmers syn viser Høyesteretts beslutning om å realitetsbehandle saken at rettsutviklingen fortsatt går i retning av å klargjøre og styrke strandsonevernet, ikke liberalisere det.

Disse medlemmer vil understreke at Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne støtter gjeldende rett, slik denne følger av loven og Høyesteretts praksis.

Etter disse medlemmer sitt syn må dagens utfordringer, herunder variasjoner i kommunal praksis og opplevelsen av rigide regler, møtes med styrking av planarbeidet, bedre kartgrunnlag, statlig og fylkeskommunal veiledning og planvask av foreldede reguleringsplaner. Et nytt rettslig skille mellom «nedbygd og privatisert areal» og «ubebygd areal», slik representantforslaget legger opp til, vil kunne skape uklarhet, svekke verneintensjonen og øke presset på sårbare områder. Det reiser risiko for uthuling av § 1‑8 og en ytterligere dreining mot dispensasjonsbasert forvaltning i strid med både lovens system, statlige planretningslinjer og nyere høyesterettspraksis.

Disse medlemmer mener derfor at det ikke bør gjennomføres regelverksendringer som i praksis åpner for lettere dispensasjoner, eller som svekker strandsonevernet. Arbeidet bør i stedet rettes inn mot å styrke planleggingen, øke den statlige veiledningen og sikre en konsekvent oppfølging av nasjonale mål om vern av strandsonen. Etter disse medlemmers syn bør representantforslaget derfor ikke vedtas.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har en konsekvent og verneorientert strandsonepolitikk. I Innst. 47 S (2023–2024) støttet Sosialistisk Venstreparti forslag om styrket strandsonevern, bedret ulovlighetsoppfølging og økt innsats mot stengsler og privatisering. Sosialistisk Venstreparti har i tidligere saker fremhevet at en dispensasjonsdrevet strandsoneforvaltning fører til bit‑for‑bit‑nedbygging, og at kommunenes dispensasjonspraksis i mange tilfeller fraviker nasjonale føringer, noe som også fremgår av Statsforvalterens gjennomgang av kommunene langs Oslofjorden.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er viktig at strandsonen ikke blir bygget ned, og mener det er rett slik plan- og bygningsloven legger opp til i dag, og at dette i all hovedsak skal videreføres. Samtidig må man anerkjenne at svært mange bor langs kysten, og at mye av næringslivet også er der. Dette medlem mener det har skjedd en utvikling de siste årene som gjør det svært krevende for kommuner langs kysten.

Dette medlem mener at representantforslaget fra Høyre ikke treffer de problemene de ønsker å ta tak i. En inndeling mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, slik forslagsstillerne tar til orde for, kan ikke ses å være en presis løsning på utfordringen de ønsker å løse, selv om dette medlem er enig i mye av problembeskrivelsen til forslagsstillerne. Dette medlem mener at nasjonalt regelverk i dag oppleves svært strengt, og det bør ses på endringer som i større grad ivaretar lokale forhold. Endringene i Prop. 169 L (2020–2021) og tolkningen av denne har etter dette medlems syn svekket det lokale selvstyret.

Dette medlem mener at man i mye større grad må vektlegge det kommunale selvstyret. Det er kommunene som best kjenner de lokale forholdene og kan ta de riktige avveiningene. I dag overkjører statsforvalteren altfor mange kommunale vedtak.

I enkelte saker virker det som strandsoneforvaltningen ikke tar hensyn til verken topografi eller at det kan finnes infrastruktur langs strandsonen allerede. Et eksempel er at når en kommunal vei går langs vannet, innenfor 100-metersbeltet, så er det lite fornuftig å behandle området ovenfor veien som strandsone. I noen fylker tar forvaltningen høyde for dette og bruker begrepet «funksjonell strandsone». Dette medlem mener derfor at man bør legge til grunn en mer funksjonell strandsone fordi det er viktig at alle kommunene langs kysten får anledning til å forvalte strandsonen fornuftig og kan ta hensyn til hvordan geografi og infrastruktur ser ut i deres områder.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle kommuner har mulighet til å fastsette en funksjonell strandsonelinje i sin forvaltning i et 100-metersbelte i strandsone mot sjø og vassdrag.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne har forståelse for at dagens regelverk i noen tilfeller kan virke rigid, men anser det ikke som hensiktsmessig å vedta forslaget. Prinsippet om «plan før dispensasjon» er viktig, og det er allerede i dag hjemmel for å gi dispensasjoner. Å definere et tydelig skille mellom nedbygd og privatisert areal og ubebygd areal i strandsoneforvaltningen kan skape nye utfordringer med å ta vare på strandsonen, uten at det nødvendigvis løser problemene forslagsstillerne peker på. Disse medlemmer merker seg at statsråden er av samme oppfatning.

Disse medlemmer støtter forslagsstillerne i at det er behov for å støtte kommunene i deres arbeid med å utarbeide oppdaterte planer. God veiledning fra for eksempel statsforvalteren kan hjelpe kommunene med såkalt planvask, der planer i strid med nasjonale føringer tas ut og eventuelle nødvendige tiltak i allerede nedbygde områder kan legges inn i kommuneplanen. God veiledning i en tidlig fase kan redusere konfliktnivået i den videre prosessen.