Representantforslag om en ny makt- og demokratiutredning

I skrivende stund har det gått 22 år siden forrige maktutredning ble avsluttet. Siden den gang har både verden og Norge på mange områder endret seg markant, og det er etter forslagsstillernes syn derfor behov for at det gjennomføres en ny maktutredning for å belyse og legge til rette for debatt om det norske folkestyrets vilkår anno 2026.

Den økonomiske globaliseringen som preget 1990-tallet, er på vikende front. Autoritære krefter har vunnet terreng i en rekke land, og antallet stater i verden som kan karakteriseres som demokratiske, er synkende.

Samtidig har Norge siden millenniumskiftet og forrige maktutredning blitt enda tettere integrert i det europeiske fellesmarkedet, noe som har hatt betydelige konsekvenser for blant annet offentlig forvaltning og maktbalansen i sentrale deler av arbeidslivet.

I det samme tidsrommet har det også skjedd en rivende teknologisk utvikling innen informasjonsteknologi. Dette har medført at medielandskapet har blitt endret betraktelig gjennom digitalisering og framveksten av sosiale medier samt at det er vokst fram globale teknologiselskaper med betydelig makt.

Forslagsstillerne mener at disse og andre til dels betydelige endringer i det norske samfunnet og dets relasjoner til omverdenen gjør at det nå er behov for en ny maktutredning.

Hovedmålsetningen for en ny maktutredning bør etter forslagsstillernes syn være å utarbeide et kunnskapsbasert grunnlag for bred offentlig debatt om hvordan det norske folkestyret best kan forsvares, forsterkes og fornyes for framtida. Utredningens målgruppe vil således ikke først og fremst være akademia, men beslutningstakere, interesseorganisasjoner og folk flest.

På tide med ny maktutredning

En rekke ulike stemmer har den siste tiden løftet behovet for at det gjennomføres en ny maktutredning i Norge. Kjersti Løken Stavrum, daglig leder av Tinius-stiftelsen og leder av Ytringsfrihetskommisjonen (2020–2022), tok i et innlegg i Aftenposten høsten 2024 til orde for at det er på tide å «kartlegge makt og avmakt på nytt her i landet». Hun grunngir behovet med at det norske samfunnet har gjennomgått «30 år med digitalisering og sosiale medier» og framveksten av fenomener som «kulturkriger, kansellering og woke».

Også arbeidstakerorganisasjonen YS og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter mener det er på tide med en ny maktutredning. I et felles debattinnlegg i Dagsavisen 1. oktober 2025 konstaterte organisasjonenes ledere at «skal politikken ha legitimitet og innflytelse, bør vi vite mer om hva og hvem som har makt til å påvirke og stake ut politisk kurs». De to organisasjonene mener derfor «tiden er inne for å igangsette en ny maktutredning med samme type omfang som den som ble ledet av professor Øyvind Østerud 1998–2003».

Lignende krav har også blitt løftet av arbeidstakerorganisasjonene Unio og Norsk Journalistlag (NJ). Unio-leder Steffen Handal uttalte til Dagsavisen 16. oktober 2025 at «[e]n ny maktutredning vil gi viktige svar og bidra til å styrke tilliten til demokratiet, trepartssamarbeidet og våre institusjoner». NJ-leder Dag Idar Tryggestad peker på at en maktutredning vil kunne bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan man kan verne om uavhengig journalistikk i en tid preget av demokratisk tilbakegang og økende desinformasjon.

Tidligere maktutredninger

Det har tidligere vært utført to offentlige maktutredninger i Norge. Disse var begge begrunnet med at sentrale sider ved det norske samfunnet i forutgående år og tiår hadde gjennomgått endringer med stor betydning for folkestyret og maktfordelingen i samfunnet.

Den første, kjent som Maktutredningen, pågikk fra 1973 til 1982 og ble gjennomført i regi av en forskergruppe oppnevnt av Bratteli-regjeringen. Utredningen ble ledet av Gudmund Hernes og fokuserte særlig på massemediers og interesseorganisasjoners framvekst og økte makt. Prosjektet var i både nasjonal og internasjonal sammenheng et pionerarbeid, og øvet i årene som fulgte sterk innflytelse på lignende utredninger i Sverige (1990) og Danmark (2002–2022).

Den andre maktutredningen, kjent som Makt- og demokratiutredningen, pågikk fra 1998 til 2003, og ble gjennomført av en forskergruppe oppnevnt av Bondevik I-regjeringen. Gruppen ble ledet av Øyvind Østerud og fokuserte særlig på globaliseringens konsekvenser for det norske folkestyret. Utredningen konkluderte med at det norske demokratiet var i «forvitring», blant annet som følge av at folkevalgte organer hadde mistet makt og innflytelse til fordel for internasjonale aktører, administrasjon og rettsvesen. Utredningens konklusjoner, som i løpet av femårsperioden ble presentert i form av 25 bøker, mer enn 50 rapporter og et stort antall artikler og foredrag, skapte betydelig offentlig oppmerksomhet og debatt. I snitt refererte norske medier til utredningens arbeid 20 til 25 ganger i uken mens utredningen pågikk.

I Danmark vedtok Folketinget i 2022 å igangsette en ny maktutredning for å «skabe ny forskningsbaseret viden om demokratiets situation og vilkårene for de demokratiske processer til gavn for både folkevalgte politikere og den brede offentlighed». «Magtutredningen 2.0», som er navnet Folketinget har gitt den nye utredningen, skal være en oppdatering av den første (2002), og fokusere på de tre overordnede temaene 1) medienes utvikling, 2) folkestyrets institusjoner og 3) demokratisk deltakelse.

En maktutredning for Norge anno 2026

En ny maktutredning bør etter forslagsstillernes syn ta for seg både

• hvilke endringer som er skjedd i måten makt utøves på i det norske samfunnet, og

• b) hvilke endringer som er skjedd i hvordan makt er fordelt mellom ulike grupper og aktører i samfunnet.

Forslagsstillerne mener videre at en ny maktutredning bør være bredt innrettet. Det overordnede hovedtemaet bør, som for den andre makt- og demokratiutredningen (1998–2003), være vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse, med fokus på hvordan det representative demokratiet og dets forutsetninger blir utfordret og påvirket. Følgende tre overordnede problemstillinger bør være sentrale:

• På hvilken måte endres individets muligheter for innflytelse og medvirkning i organisasjons-, arbeids- og samfunnslivet?

• Hvordan endres det politiske systemet og styringsorganene, og hva slags innvirkning har overnasjonale prosesser og institusjoner på det norske folkestyret?

• Hvordan endres samspillet mellom individuelle og institusjonelle faktorer?

Som del av arbeidet med å ta for seg disse overordnede problemstillingene bør utredningen rette et særlig fokus mot enkelte utvalgte samfunnsområder som de siste tjue årene har vært preget av betydelige endringer. Forslagsstillerne mener derfor at følgende undertemaer nødvendigvis må omfattes av en ny makt- og demokratiutredning:

1. Maktbalansen mellom partene i arbeidslivet

Siden millenniumskiftet har det i deler av norsk arbeidsliv skjedd betydelige endringer av betydning for maktbalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Blant disse er at statens monopol på arbeidsformidling er blitt fjernet, og det generelle forbudet mot ut- og innleie av arbeidskraft som var lovfestet fra henholdsvis 1971 og 1980, er blitt opphevet. I enkelte bransjer, slik som bygg- og anleggsbransjen, har dette medført at andelen ansatte i produksjonsbedriftene har sunket betydelig relativt til innleide.

Utredningen bør undersøke hvordan disse og andre endringer i det norske arbeidslivet har påvirket maktbalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver samt hvilke konsekvenser endringene har hatt for den enkelte arbeidstakers mulighetsrom til å øve innflytelse på egne arbeidsvilkår og arbeidssituasjon.

2. Internasjonalisering og rettsliggjøring

Da Stortinget godkjente EØS-avtalen i 1992, omfattet den 1 871 rettsakter (direktiver, forordninger, beslutninger, anbefalinger og retningslinjer) fra EU. Siden den gang har det blitt innlemmet ytterligere 14 700 rettsakter, hvorav 8 479 er gjeldende per 18. mars 2025. Regler vedtatt i EU regulerer ikke lenger fortrinnsvis Norges handel med EU, men i økende grad sentrale politikkområder som arbeidsliv, kraft, velferd og infrastruktur.

Da forrige maktutredning ble lagt fram i 2003, hadde det gått mindre enn ti år siden EØS-avtalens ikrafttredelse. Allerede den gang konkluderte utredningen med at «en overnasjonal rettsutvikling som norske myndigheter har støttet» hadde gjort at «Norges formelle suverenitet [var] blitt sterkt redusert», «det representative demokratiets lovgivningsmyndighet […] svekket», og at «[v]elgerne oppnår mindre gjennom stemmeseddelen». Utredningen gikk så langt som å konkludere med at folkestyret var i ferd med å «forvitre».

I skrivende stund har Norge vært tilsluttet EØS-avtalen i mer enn tretti år. I løpet av de mer enn tjue årene som har gått siden den forrige maktutredningens forholdsvis alarmerende konklusjon i 2003, tyder alt på at disse utviklingstrekkene har fortsatt, og at stadig flere områder av det norske samfunnet er blitt rettsliggjort og underlagt overnasjonale organers jurisdiksjon.

3. Demokratiets svekkede stilling globalt og trusselen fra autoritære bevegelser

Instituttet V-dem ved Universitetet i Gøteborg kunne i en rapport i 2023 melde at antallet demokratiske land i verden er synkende. Ifølge instituttet hadde nivået av demokrati på global basis per 2022 sunket tilbake til 1986-nivå, og det var ved framleggelsen av rapporten for første gang på to tiår flere lukkede autokratier i verden enn liberale demokratier. Konkret innebar tilbakegangen at det i løpet av det siste tiåret var blitt:

• Dårligere kår for ytringsfriheten i 35 land

• Mer regjeringssensur av media i 47 land

• Verre represjon av sivilsamfunnsorganisasjoner i 37 land

• Dårligere kvalitet på avholdte valg i 30 land

4. Pengebidrag til de politiske partiene og lobbybransjens framvekst

Veksten i pengebidrag til de politiske partiene og lobbybransjens økende omfang utgjør åpenbare endringer i forutsetningene for det norske folkestyret.

Valget i 2025 viste skjult og åpen velgerpåvirkning i et omfang som tidligere har vært ukjent i Norge. I løpet av de to siste årene forut for valget mottok de politiske partiene totalt i overkant av 240 mill. kroner i partibidrag. I tillegg til dette brukte aktører utenfor partiene betydelige summer på politisk reklame som søkte å påvirke velgerne, blant annet gjennom sosiale medier og postkassereklame.

Ved siden av direktebidrag til partienes valgkampkasser kanaliseres det betydelige pengebeløp inn i å påvirke politikken gjennom profesjonell lobbyisme, en bransje som har vokst kraftig siden maktutredningen fra 2003. Denne pekte i sin tid på at det allerede siden den første maktutredningen (1982) var skjedd et skifte bort fra etterkrigsstatens «korporatisme», hvor private interessers påvirkningsarbeid opp mot offentlig sektor hovedsakelig foregikk innen utvalg, styrer, råd og komiteer, og over i retning «lobbymakt». Ifølge utredningen hadde «organisasjoner og andre interessegrupper» i senere tid «bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia». Som maktutredningen fra 2003 påpekte, er dette påvirkningsformer «karakterisert ved at evnen og ressursene til å gjøre seg gjeldende er ulikt fordelt» og som «krever artikuleringsevne, organisasjonsmakt, kontaktnett og kjøpekraft».

5. Digitalisering, sosiale medier og desinformasjon

Da forrige maktutredning ble gjennomført, var papiraviser, lineær-TV og radio fortsatt nordmenns fremste kilder til informasjon om nyheter, samfunn og politikk. Siden den gang har medielandskapet blitt radikalt endret blant annet som følge av utviklingen innen kommunikasjonsteknologi, digitalisering og framveksten av sosiale medier.

Disse endringene har hatt positive følger blant annet i form av en kraftig forbedret og forenklet informasjonstilgang, men har samtidig også utfordret de tradisjonelle redaktørstyrte medienes forretningsmodeller og forenklet spredning av desinformasjon. Sistnevnte utvikling har bare de siste par årene blitt kraftig akselerert som følge av nyvinninger innen maskinlæring, eller såkalt kunstig intelligens (KI).

Sentralt i denne utviklingen står framveksten av de såkalte teknologigigantene, som gjennom sin kontroll over plattformer og algoritmer som er sentrale for nordmenns informasjonskonsum, bidrar til å forme rammene for informasjonsspredning og den offentlige samtalen.

Den forrige maktutredningen konkluderte med at mediene per 2003 var blitt den sentrale arenaen for kampen om politisk makt. I lys av dette er det i en tid hvor demokratiet i en rekke land er under sterkt press, viktig for folkestyret å frambringe kunnskap om hvilke konsekvenser de to siste tiårenes utviklinger innen IKT og tek-gigantenes framvekst har hatt for folkestyrets vilkår.

6. Økt økonomisk ulikhet og konsentrasjon av økonomisk makt

Fafo kunne i 2024 presentere sitt ulikhetsbarometer, som viser at det i perioden 2006–2019 skjedde en polarisering i inntektsulikhet i Norge, ved at de to ytterste inntektsgruppene, de rikeste (minst 200 pst. av medianinntekt) og de fattigste (under 60 pst. av medianinntekt), vokste på bekostning av middelinntektsgruppa (75–125 pst. av medianinntekt).

Konsentrert rikdom kan være en betydelig kilde til makt gjennom kontroll over økonomiske investeringsbeslutninger, så vel som gjennom mulighetsrommet det gir innehaveren til å bruke ressurser på å påvirke politikk og samfunnsliv. Tilsvarende kan fattigdom være en kilde til avmakt ved at ens materielle situasjon tvinger en til å bruke samtlige av ens tilgjengelige ressurser på å oppfylle ens mest grunnleggende behov.

I analyserammen for den pågående danske maktutredningen som ble igangsatt i 2022, løftes voksende økonomisk ulikhet fram som en av fire vesentlige samfunnsendringer som har preget Danmark siden årtusenskiftet, og som kan tenkes å ha hatt konsekvenser for måtene makt er fordelt og utøves på i det danske samfunnet.

Lederne for de to historiske maktutredningene i Norge, Gudmund Hernes og Øyvind Østerud, trakk i 2024 fram den økte økonomiske ulikheten i det norske samfunnet som det fremste argumentet for at det bør gjennomføres en ny maktutredning.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samråd med partigruppene på Stortinget nedsette et utvalg til å gjennomføre en ny makt- og demokratiutredning. Utredningen skal belyse hvordan vilkårene for det norske folkestyret har endret seg siden årtusenskiftet.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Som ledd i behandlingen av saken ble dokumentet 25. mars 2026 oversendt digitaliserings- og forvaltningsministeren til uttalelse. Komiteen mottok svarbrev fra statsråden 16. april 2026. Brevet følger som vedlegg til innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ronny Aukrust, Sverre Myrli, Kari Baadstrand Sandnes og Lise Selnes, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen, Pål Morten Borgli, Lars Rem og Aina Stenersen, fra Høyre, Ove Trellevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Hege Bae Nyholt, fra Miljøpartiet De Grønne, Julie E. Stuestøl, og fra Kristelig Folkeparti, Jonas Andersen Sayed, viser til at forslagsstillerne tar opp et interessant tema. Norge, og verden, har endret seg mye innen blant annet sikkerhetspolitikk, digitalisering, forvaltningen, medielandskapet, og økonomisk, og i et stadig økende tempo siden den siste makt- og demokratiutredningen som ble ferdigstilt i 2003.

Komiteen viser til at det tidligere har vært utført to offentlige maktutredninger i Norge. Den første utredningen ble kalt «Maktutredningen» og pågikk fra 1973 til 1982. Den ble gjennomført av en forskergruppe oppnevnt av Bratteli-regjeringen, og ble ledet av Gudmund Hernes. Den første utredningen hadde en ramme på den tiden i underkant av 10 mill. kroner, tilsvarende 20 mill. kroner i 2003-verdi (Fagbokforlaget og Forskning.no).

Den andre maktutredningen, «Makt- og demokratiutredning», pågikk fra 1998 til 2003. Det var regjeringen Bondevik I som satte ned en forskergruppe, som ble ledet av Øyvind Østerud. Denne utredningen hadde et budsjett på 49,6 mill. kroner over fem år, og ifølge statsrådens svarbrev til komiteen vil en tilsvarende satsing, justert for dagens pris- og lønnsnivå, utgjøre om lag 85 mill. kroner.

I Danmark vedtok Folketinget i 2022 enstemmig å igangsette en ny maktutredning, «Magtutredningen 2.0», med tre overordnende temaer; medienes utvikling, folkestyrets institusjoner og demokratisk deltagelse. Budsjettet for utredningen var på omtrent 41 mill. danske kroner over fem år, og ifølge statsrådens svarbrev til komiteen vil man kunne forvente et kostnadsnivå for norske forhold i størrelsesorden 70–90 mill. kroner, avhengig av mandatets bredde og formelle organisering.

Komiteen viser til at forslagsstillerne peker på at Norge og verden har endret seg kraftig siden de to offentlige maktutredningene i Norge. Det er etter forslagsstillernes syn behov for en ny maktutredning for å belyse og legge til rette for en debatt om det norske folkestyrets vilkår anno 2026. Blant annet trekker forslagsstillerne frem følgende seks undertemaer som de mener bør omfattes i en ny maktutredning; 1. Maktbalansen mellom partene i arbeidslivet, 2. Internasjonalisering og rettsliggjøring, 3. Demokratiets svekkede stilling globalt og trusselen fra autoritære bevegelser, 4. Pengebidrag til de politiske partiene og lobbybransjens fremvekst, 5. Digitalisering, sosiale medier og desinformasjon, 6. Økt økonomisk ulikhet og konsentrasjon av økonomisk makt.

Komiteen mener videre at det kan være av interesse å se på blant annet bindinger mellom politiske parti og særinteressegrupper, herunder fagforeninger, kartlegge hvordan flere sektorer i samfunnet (bistandsorganisasjoner, etc.) lever av offentlig sektor, og om Stortinget og regjering over tid kan ha avgitt makt og suverenitet som kan ha gått på bekostning av det norske folkestyret, som f. eks til EU, og EØS. Som nevnt har mye endret seg i Norge og i verden siden de siste utredningene ble ferdigstilt i 1982 og 2003.

Notat fra Stortingets utredningsseksjon

Komiteen vil videre vise til Stortingets utredningsseksjon som på oppdrag fra saksordfører har utarbeidet et notat av 16. april 2026 om maktutredningen i Danmark og eventuelt andre land. Nedenfor gjengis deler av notatet komiteen mener kan være av særskilt interesse.

Komiteen viser til at oppsummeringen i notatet viser at de foreløpige resultatene av maktutredningen i Danmark peker på et gjennomgående trekk: Demokratiets institusjoner fungerer fortsatt godt, men preges av økende sårbarhet knyttet til ulikhet i politisk deltakelse, sentralisering av beslutningsmakt, press på den offentlige samtalen og forskyvninger av makt til aktører utenfor de nasjonale demokratiske kontrollmekanismene, herunder internasjonale institusjoner og teknologiselskaper. Spenningen mellom effektiv styring (handlekraft) og demokratisk kvalitet (faglig og godt utredet beslutningsgrunnlag), særlig i parlamentarisk arbeid og forvaltning, fremstår som et sentralt tema.

De svenske demokratiutredningene (2000 og 2015/2016) utfyller dette bildet ved å dokumentere at demokratiet står sterkt, men at politisk deltakelse og innflytelse i økende grad er sosialt skjevt fordelt. Samlet gir de danske og svenske erfaringene innspill til et norsk mandat der viktige stikkord er maktfordeling og styring, deltakelse og representasjon, tillit, medieutvikling, forvaltningens rolle, digitalisering og teknologisk utvikling samt høyt tempo.

Folketingets vedtak om Magtutredningen 2.0

Folketingets enstemmige vedtak fra 6. april 2021 lød:

«Folketinget noterer, at der blev udtrykt et ønske fra Folketingets partier om en opdateret magtudredning under debatten af beslutningsforslaget B 138 4. juni sidste år. På den baggrund skal der udarbejdes en ny magtudredning, og Folketinget pålægger ministeren […] at indkalde Folketingets partier til drøftelse af kommissorium og finansiering for det pågældende arbejde og med henblik på igangsættelse heraf inden kalenderårets udgang.»

I september 2022 inngikk alle partiene avtale om «Kommissorium for opdatering af magtudredningen». Avtalen fastsatte temaer for forskningsprosjektet, organisering, formidling og rapportering samt finansiering. Avtalen var ikke oppe til votering. Prosjektet har en tidsramme på ca. fem år og et budsjett på 41,6 mill. danske kroner.

Komiteen har videre mottatt et svarbrev fra digitaliserings- og forvaltningsministeren vedrørende Dokument 8:143 S (2025–2026) – representantforslaget om en ny makt- og demokratiutredning. Statsråden trekker blant annet frem at

«Representantene reiser et viktig og aktuelt spørsmål: om tiden nå er moden for å igangsette en ny, bred utredning av makt og demokrati i Norge».

Samtidig påpeker statsråden at

«det er samtidig viktig å ta i betraktning at det allerede foreligger omfattende forskning og utredningsarbeid på flere av temaene representantforslaget løfter frem. For å nevne noen, gir Tilstandsanalysen for det norske demokratiet (TiNDe) et oppdatert og omfattende helhetsbilde av det norske demokratiet både, nasjonalt, regionalt og lokalt, og dette forskningsarbeidet er pågående.»

Statsråden peker på at det samlede kunnskapsgrunnlaget er betydelig, og at det bør vurderes om en ny, bred maktutredning vil tilføre avgjørende ny innsikt, eller om et mer avgrenset mandat og spissede utredningsløp kan være like hensiktsmessig. En sentral problemstilling er dermed hva en ny utredning skal bidra med, og hva som eventuelt mangler i dagens kunnskapsbilde.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil også trekke frem at statsråden skriver at spørsmålet om en ny makt- og demokratiutredning bør vurderes i lys av både formål, omfang og ressursbehov. En eventuell beslutning om en ny makt- og demokratiutredning handler også om ressursbruk og kapasitet i en tid hvor mange sektorer står ovenfor store oppgaver og stramme budsjetter. Statsråden vil derfor ikke nå anbefale en bestemt modell, men legger til grunn Stortingets videre behandling.

Disse medlemmer vil også understreke at kostnadene til en ny makt- og demokratiutredning bør sees i sammenheng med nytteverdi, og spesielt sett i lys av at det kontinuerlig forskes på slike tema. Stortinget står også ovenfor store fremtidige investeringer, blant annet innen forsvarssektoren, økende offentlig pengebruk som ofte gir for dårlige resultater i forhold til kostnadene, også i forhold til andre sammenlignbare land, økte renter, og krevende tider for folk flest økonomisk. Dette tilsier at andre oppgaver bør prioriteres nå selv om temaene er viktige.

Disse medlemmer vil avslutningsvis vise til at Stortinget har behandlet Innst. 160 S (2025–2026) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om oppnevning av en granskningskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Det kommende arbeidet til den uavhengige granskningskommisjonen, jf. føringer fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 160 S (2025–2026), skal gå helt tilbake til prosessen som ledet frem til Oslo-avtalen i 1993. Tildeling og bruk av bistandsmidler og andre offentlige tilskudd til internasjonale organisasjoner skal undersøkes, men også kultur, praksis, styringssystemer og kontrollmekanismer i utenrikstjenesten.

Det kan påregnes at viktig informasjon vil tilflyte etter at dette arbeidet er levert til Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter ikke representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at makt- og demokratiutredninger har en lang tradisjon i Norge, og at tidligere utredninger har bidratt vesentlig til kunnskapsutvikling, offentlig debatt og politikkutforming. Disse medlemmer deler forslagsstillernes vurdering av at samfunnsutviklingen de siste tiårene – preget av digitalisering, internasjonalisering, endringer i arbeidslivet og medielandskapet – gjør det relevant å stille grunnleggende spørsmål om folkestyrets vilkår i vår tid.

I tråd med statsrådens vurderinger mener disse medlemmer at en sentral problemstilling vil være hva en ny utredning skal bidra med, sett i sammenheng med et allerede betydelig kunnskapsgrunnlag på flere av temaene representantene løfter frem. Disse medlemmer viser til at en ny makt- og demokratiutredning kan ha ulike mål, slik som bred samfunnsanalyse, å være beslutningsgrunnlag for politiske reformer eller som bidrag til en bred offentlig samtale. Formålet med en slik utredning vil ha betydning for både mandat, organisering og tidsramme.

Samlet sett mener disse medlemmer at representantforslaget reiser viktige og legitime problemstillinger om folkestyrets vilkår i en tid preget av rask samfunnsendring. Disse medlemmer vil understreke betydningen av grundig behandling og bred politisk forankring av spørsmål knyttet til en slik utrednings formål, omfang og organisering.

Disse medlemmer viser til statsrådens kostnadsanslag om at en maktutredning vil koste i størrelsesorden 70–90 mill. kroner. Et slikt arbeid er derfor også et prioriteringsspørsmål og må sees i en større sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er på høy tid med en ny makt- og demokratiutredning. Hovedmålsetningen for en slik utredning bør være å utarbeide et kunnskapsbasert grunnlag for en bred offentlig debatt om hvordan det norske folkestyret best kan forsvares, forsterkes og fornyes for framtida. Utredningens målgruppe vil således ikke først og fremst være akademia, men beslutningstakere, interesseorganisasjoner og folk flest.

Disse medlemmer viser til at representantforslaget fra Rødt omtaler seks sentrale samfunnsområder som siden tusenårsskiftet har gjennomgått betydelige endringer og derfor bør belyses og gjøres til gjenstand for økt offentlig debatt. Disse seks er: 1. Maktbalansen mellom partene i arbeidslivet, 2. Internasjonalisering og rettsliggjøring, 3. Demokratiets svekkede stiling globalt og trusselen fra autoritære bevegelser, 4. Pengebidrag til de politiske partiene og lobbybransjens fremvekst, 5. Digitalisering, sosiale medier og desinformasjon, 6. Økt økonomisk ulikhet og konsentrasjon av økonomisk makt.

Disse medlemmer viser videre til at forslaget støttes av en rekke organisasjoner i arbeidslivet, herunder LO, YS, Spekter, Unio og Norsk Journalistlag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter forslaget fra Rødt. Dette medlem mener en ny makt- og demokratiutredning bør fokusere på det som er nytt. Siden siste maktutredning (1998–2003) har verden gjennomgått en rekke utviklinger som forskyver maktforholdene, også i det norske samfunnet. Tilnærmingen til arbeidet med en ny makt- og demokratiutredning bør være effektiv og målrettet, slik at kostnadene holdes nede uten å gå på bekostning av kvalitet og dybde. Det bør gjøres en sammenstilling av oppdatert kunnskap på tradisjonelle områder, og kunnskapshull som er viktige for de problemstillingene som er nye siden 2003 bør prioriteres. Nettverksorganiseringen var en suksessfaktor for den forrige maktutredningen – denne bør videreføres. Tidshorisonten for en makt- og demokratiutredning bør være 2–3 år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samråd med partigruppene på Stortinget nedsette et utvalg til å gjennomføre en ny makt- og demokratiutredning. Utredningen skal belyse hvordan vilkårene for det norske folkestyret har endret seg siden årtusenskiftet.»