Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Hashim Abdi, lederen Bente Estil, og Benjamin Jakobsen, fra Fremskrittspartiet, Liv Gustavsen, Silje Hjemdal og Morgan Langfeldt, fra Høyre, Haagen Poppe og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Sosialistisk Venstreparti, Mirell Høyer-Berntsen, fra Miljøpartiet De Grønne, Siren Julianne Jensen, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til Dokument 8:164 S (2025–2026), der det fremmes forslag om å styrke rammevilkårene for kommuner med verdensarvstatus, med særlig vekt på forholdet mellom vern, lokal forvaltning og næringsutvikling.
Forslagsstillerne tar utgangspunkt i at verdensarvstatus medfører både internasjonale forpliktelser og et betydelig ansvar for kommunene som forvalter disse områdene. Det pekes på at mange verdensarvkommuner er små eller mellomstore distriktskommuner med begrenset økonomisk handlingsrom, og at det etter forslagsstillernes syn samlet sett har oppstått en ubalanse mellom statlige krav og tilgjengelige økonomiske virkemidler.
Videre mener forslagsstillerne at statlige vedtak, innsigelser og sektorinteresser i enkelte tilfeller kan få betydelige konsekvenser for lokal arealbruk og næringsutvikling, herunder tap av frie inntekter og arbeidsplasser. Forslagsstillerne understreker at verdensarvkonvensjonen og norsk forvaltningspraksis ikke forutsetter at verdensarvområder skal være statiske, men at hensynet til vern skal kombineres med bærekraftig utvikling og levende lokalsamfunn.
På denne bakgrunn tar forslagsstillerne sikte på å tydeliggjøre nasjonale rammer for forvaltning av verdensarvkommuner, herunder prinsipper for næringsutvikling, finansiering, planprosesser og lokal medvirkning. Det legges også vekt på å sikre bedre forutsigbarhet for kommunene, blant annet gjennom å vurdere ordninger for kompensasjon der statlige vedtak medfører varig tap av inntektsgrunnlag eller næringsarealer.
Forslaget har som overordnet intensjon å bidra til en mer balansert praksis der verdensarvstatus ivaretas samtidig som det gis rom for lokal samfunnsutvikling innenfor rammene av internasjonale og nasjonale verneforpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at verdensarvstatus skal være en styrke for lokalsamfunn, ikke en utviklingsbrems. Disse medlemmer understreker at vern av kultur- og naturarv må kombineres med lokalt selvstyre, bærekraftig næringsutvikling og økonomisk forutsigbarhet.
Disse medlemmer viser til at de norske verdensarvområdene i stor grad ligger i distriktskommuner med begrenset økonomisk handlingsrom, sårbar demografi og betydelig forvaltningsansvar. Verdensarvstatus innebærer omfattende internasjonale og nasjonale forpliktelser, men kommunene bærer store deler av den praktiske forvaltningen gjennom plan- og bygningsloven, kulturmiljøforvaltning og naturforvaltning. Samtidig reduseres tilskudd og økonomiske virkemidler reelt sett. Dette skaper etter disse medlemmers syn en grunnleggende ubalanse mellom ansvar og finansiering.
Disse medlemmer viser til at Norges Verdensarv selv støtter hovedproblemstillingen i representantforslaget og uttrykkelig peker på at verdensarv ikke må bli oppfattet som en hemsko for lokal verdiskaping og bosetting. Tvert imot understrekes behovet for bedre rammevilkår, sterkere økonomisk bærekraft og et nasjonalt forvaltningsløft for verdensarvkommunene.
Disse medlemmer merker seg særlig at Norges Verdensarv peker på økende gap mellom behov og statlige bevilgninger:
-
svekket kommunal kapasitet,
-
behov for tydeligere rolleavklaring,
-
behov for sektorovergripende samordning,
-
behov for sterkere lokal verdiskaping.
Disse medlemmer deler vurderingen om at verdensarvforvaltningen må bygge på levende samfunn og lokal utvikling, ikke på statisk vern alene.
Disse medlemmer viser videre til UNESCOs nyere forvaltningsretning, hvor bærekraftig utvikling og aktiv samfunnsutvikling i større grad integreres i verdensarvforvaltningen. Dette understøtter at verdensarv ikke er ment som et absolutt hinder for utvikling, men som et rammeverk hvor vern og utvikling må balanseres.
Disse medlemmer viser til erfaringene fra Vega kommune og andre verdensarvkommuner, hvor statlige vedtak og sektorinnsigelser i praksis kan begrense næringsutvikling, herunder akvakultur, arealbruk og annen lokal verdiskaping. Når staten påfører lokalsamfunn slike begrensninger uten tilstrekkelig kompensasjon, svekkes både lokaldemokratiet og den økonomiske bærekraften.
Disse medlemmer mener staten ikke kan forvente at verdensarvkommuner skal forvalte internasjonale forpliktelser på vegne av nasjonen uten samtidig å stille tilstrekkelige økonomiske og juridiske virkemidler til rådighet.
Disse medlemmer viser også til innspill fra lokale aktører, blant annet fra verdensarvrådet for Rjukan-Notodden, hvor det understrekes at verdensarvstatus er avhengig av kommersialisering, forretningsutvikling, næringskompetanse og dynamisk stedsutvikling. Disse medlemmer mener dette tydelig viser behovet for at verdensarvforvaltning også må inkludere næringsperspektivet som en integrert del av forvaltningen.
Disse medlemmer mener dagens politikk i for stor grad preges av
-
statlig detaljstyring
-
sektorvise innsigelser
-
utilstrekkelig koordinering
-
manglende økonomisk forutsigbarhet
-
prosjektbaserte fremfor prinsipielle løsninger
Dette skaper usikkerhet for verdensarvkommunene og kan bidra til at verdensarvstatus oppleves som en økonomisk belastning snarere enn en utviklingsressurs.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener derfor at Norge trenger et tydeligere nasjonalt rammeverk som
-
styrker lokalt selvstyre
-
sikrer bærekraftig næringsutvikling
-
etablerer permanente kompensasjonsordninger
-
reduserer unødig statlig overstyring
-
formaliserer verdensarvkommunenes rolle i nasjonal politikk
-
og sikrer at verdensarvstatus brukes som grunnlag for vekst, ikke stagnasjon
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at disse medlemmers mål er å bevare verdensarven gjennom sterke, levende og økonomisk bærekraftige lokalsamfunn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at statlige innsigelser og sektorvedtak i verdensarvområder ikke automatisk stenger for næringsutvikling, men behandles gjennom ordinære planprosesser med reell dialog med berørte kommuner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å etablere en permanent og prinsipiell kompensasjonsordning for kommuner som mister frie inntekter eller næringsareal som følge av statlige vedtak i verdensarv- og buffersone.»
«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme et nasjonalt rammeverk for forvaltning av verdensarvkommuner, herunder tydelige prinsipper for næringsutvikling, finansiering, planprosesser og lokal medvirkning.»
Disse medlemmer mener verdensarv ikke skal være et statlig verktøy for å begrense lokalsamfunn, men et fundament for vern gjennom utvikling. Dersom staten innskrenker lokalt handlingsrom av hensyn til verdensarv, må staten samtidig sikre rettferdig kompensasjon, forutsigbarhet og reell lokal medvirkning. Vern uten utvikling svekker lokalsamfunnene og på sikt også verdensarven selv.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at Norge er fullt forpliktet til UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv, og disse medlemmer er av den oppfatning at forslaget ikke er i strid med konvensjonens intensjon.
Disse medlemmer mener videre at kommunene skal gis mer reell handlefrihet, og at offentlig forvaltning skal ha en «ja-holdning». Verdensarvstatus skal ikke automatisk være til hinder for bærekraftig næringsutvikling som ikke skader de underliggende verdiene, og disse medlemmer mener dessuten at bærekraftig næringsutvikling er fullt i tråd med UNESCOs egne intensjoner om at verdensarv skal integreres i levende samfunn. Målet må være å styrke levende lokalsamfunns muligheter innenfor verdensarvforpliktelsene, ikke å undergrave vernet.
Disse medlemmer støtter derfor intensjonen i forslagene om å sikre at verdensarvstatus ikke automatisk hindrer bærekraftig næringsutvikling. Disse medlemmer mener det er avgjørende at statlige aktører og sektormyndigheter går i reell dialog med kommunene fremfor å bruke innsigelsesinstituttet.
Disse medlemmer støtter også behovet for et nasjonalt rammeverk som gir tydeligere retningslinjer for samspillet mellom vern og utvikling. Dette vil gi både kommuner og investorer den forutsigbarheten som kreves for å satse i disse områdene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil fremheve viktigheten av å ta vare på vår materielle og immaterielle kulturarv, våre museer og håndverkstradisjoner og vår verdensarv. Kulturminner og kulturmiljøer er viktige for folks identitet og som del av vår felles kulturarv.
Disse medlemmer viser til svarbrev fra klima- og miljøministeren der han godt beskriver ansvaret og mulighetene som ligger i å få verdensarvstatus, herunder at en verdensarvstatus både baserer seg på og forutsetter lokal tilslutning. Han forklarer i tillegg at det ved nominasjon av områder til verdensarvlisten er en etablert praksis om at det utarbeides en intensjonserklæring mellom grunneiere, brukere, kommune, fylkeskommune og staten. Denne intensjonserklæringen har som formål å legge til rette for et godt samarbeid mellom alle involverte parter og på den måten bidra til at verdensarvverdiene ivaretas også i møte med ulike utviklingstiltak. Disse medlemmer viser til at det i tillegg er etablert lokale verdensarvråd ved alle de norske verdensarvområdene for å tilrettelegge for samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter og for å bidra til at beslutninger og arealplanlegging er i tråd med internasjonale forpliktelser.
Disse medlemmer viser til at forvaltningen av verdensarvområdene følger av Norges internasjonale forpliktelse. Dette er forpliktelser som både statlige og lokale myndigheter har sluttet seg til.
Disse medlemmer viser til svarbrev fra klima- og miljøministeren der han viser til at verdensarvstatus i seg selv ikke er et vernevedtak etter norsk rett, og at eventuelle begrensinger i bruk av verdensarvområder følger av nasjonale vedtak, i hovedsak kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer viser også til at for begrensinger i bruk gjelder det generelle utgangspunktet om at rådighetsbegrensinger ikke kompenseres økonomisk. Disse medlemmer viser samtidig til at det i statsbudsjett 2026 er prioritert i overkant av 100 mill. kroner til oppfølging av de norske verdensarvområdene, og at staten bidrar med en rekke ordninger og virkemidler som er ment å bidra til lokal verdiskaping innenfor rammene av vernet, blant annet tilskuddsordninger til forvaltningstiltak som skjøtsel, vedlikeholds- og restaureringsprosjekter, tiltak for bedre besøksforvaltning og verdiskaping basert på kulturmiljø- og naturarv, drift og utvikling av besøkssentre og lokale stillinger og funksjoner som verdensarvkoordinatorer, verneområdeforvaltere og naturoppsyn.
Disse medlemmer viser også til at regjeringen nå jobber med en ny kulturmiljølov, som skal erstatte kulturminneloven fra 1978. Et sentralt grunnlag i dette lovarbeidet er Kulturmiljølovutvalgets utredning NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov. Det ligger i utvalgets mandat å drøfte om ansvaret for den norske verdensarven bør reguleres nærmere i den nye kulturmiljøloven. Utvalget skriver her at avveiinger mellom verdensarv og andre samfunnshensyn best løses gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven, samtidig som de understreker kommunenes ansvar for å ivareta verdensarvverdiene gjennom arealplanlegging og andre rettslige verktøy. Utvalgets forslag er til behandling i Klima- og miljødepartementet.
Disse medlemmer støtter statsråden i at gjeldende regelverk, kombinert med tydelige forventninger til samarbeid og dialog, gir et godt grunnlag for forvaltning som ivaretar både verdensarvverdiene og kommunenes utviklingsbehov.
Disse medlemmer støtter også statsråden i at dagens samlede rammeverk – bestående av internasjonale retningslinjer for oppfølging av verdensarvkonvensjonen, nasjonalt lovverk og føringer i stortingsmeldinger – gir gode rammer for forvaltningen av de norske verdensarvområdene. Med bakgrunn i dette støtter disse medlemmer ikke forslagene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument 8:164 S (2025–2026) om verdensarv og næringsutvikling. Dette medlem understreker at verdensarvområdene representerer natur- og kulturverdier av enestående universell verdi, som Norge har et særlig ansvar for å bevare for fremtidige generasjoner.
Dette medlem mener representantforslaget i for stor grad legger til rette for økt vekt på næringsutvikling i verdensarvområdene, på bekostning av hensynet til vern. Verdensarvstatus innebærer klare forpliktelser, og det kan ikke åpnes for utvikling som svekker de natur- og kulturverdiene som ligger til grunn for statusen.
Dette medlem er enig i at kommuner med verdensarvansvar står i krevende avveininger og har behov for forutsigbarhet og gode rammer. Løsningen er etter dette medlems syn ikke å svekke vernebestemmelser eller statlige virkemidler, men å sikre tydeligere nasjonal styring og en forvaltning som setter naturens tålegrenser og kulturminnenes integritet først.
Dette medlem vil særlig peke på risikoen for økt press gjennom kommersialisering og turisme. Erfaringer fra flere verdensarvområder viser at dette kan gå ut over både naturgrunnlag, kulturarv og lokalsamfunn. En ansvarlig politikk må derfor sikre at besøksforvaltning skjer innenfor bærekraftige rammer.
Dette medlem understreker videre at klimaendringer utgjør en økende trussel mot verdensarvområder, og at hensynet til klima og naturmangfold må integreres i forvaltningen.
På denne bakgrunn støtter ikke dette medlem representantforslaget.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at forvaltningen av verdensarvområdene skjer innenfor rammer som ivaretar verdensarvverdiene, herunder ved å tydeliggjøre nasjonale retningslinjer for bærekraftig areal- og besøksforvaltning i tråd med Norges forpliktelser etter UNESCOs verdensarvkonvensjon, og vurdere hvordan kommuner med verdensarvansvar kan gis mer forutsigbare og bedre rammevilkår for å ivareta sitt ansvar.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at verdensarvstatus er en internasjonal anerkjennelse av områder med særlig store natur- og/eller kulturverdier og innebærer både forpliktelser og muligheter.
Dette medlem peker på at verdensarvstatus bidrar til økt kunnskap, synlighet og stolthet samt gir et solid grunnlag for langsiktig, bærekraftig verdiskaping gjennom formidling, forskning, skånsomt reiseliv og lokal bruk, innenfor rammer som sikrer at verdiene bevares for fremtidige generasjoner.
Dette medlem viser til at verdensarvstatus etter UNESCOs verdensarvkonvensjon innebærer bindende internasjonale forpliktelser for Norge. Dette medlem understreker at formålet med verdensarv er langsiktig vern av områder med enestående universell verdi, og at dette ikke kan underordnes kortsiktige næringsinteresser.
Dette medlem mener at næringsvirksomhet i eller i tilknytning til verdensarvområder må skje innenfor rammene av vernet. Etter dette medlems syn fremstår forslaget som egnet til å forskyve dette grunnleggende prinsippet, ved å behandle verdensarvstatus som et hinder som må avbøtes gjennom tilrettelegging eller kompensasjon. Dette medlem mener at tydelig vern er en forutsetning for bærekraftig verdiskaping over tid, og advarer mot tiltak som kan svekke både verdensarvverdiene og grunnlaget for fremtidig lokal bruk.
