Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Hagenborg, lederen Mani Hussaini, Linda Monsen Merkesdal, Torbjørn Vereide og Solveig Vik, fra Fremskrittspartiet, Kristoffer Sivertsen, Rikard Spets, Morten Stordalen og Tor Mikkel Wara, fra Høyre, Kari Sofie Bjørnsen og Aleksander Stokkebø, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Senterpartiet, Ole Herman Sveian, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Frøya Skjold Sjursæther, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til Representantforslag 174 S (2025–2026) om kostnadsberegninger for å nå Norges klimamål. Forslaget handler om å be regjeringen utrede og fremlegge en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av at Norge reduserer klimagassutslippene med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035.
Komiteen viser til at Stortinget i behandlingen av Meld. St. 25 (2024–2025) Klimameldingen 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet, har vedtatt å redusere norske klimagassutslipp med 70 pst., sammenlignet med de årlige utslippene i 1990, jf. Innst. 520 S (2024–2025). Videre viser komiteen til Prop. 129 L (2023–2025) Endringer i klimaloven (klimamålet 2035), jf. vedtak i Innst. 519 L (2024–2025).
Komiteen viser til at statsråden i brev til komiteen datert 30. mars 2026 skriver at regjeringen har presentert anslag på kostnader i høringsnotatet for den ovennevnte stortingsmeldingen og proposisjonen. Departementet opplyser at SSB har utført en analyse på oppdrag fra departementet om samfunnsøkonomiske kostnader og virkninger av å innføre ulike mål og utslippsstrukturer for utslipp av klimagasser for 2035. Komiteen viser til at SSB-analysen ifølge departementet ikke nødvendigvis fanger opp hele den samfunnsøkonomiske kostnaden, men ble benyttet som en kostnadssjablong. Komiteen viser til at SSB-rapporten anslo den samfunnsøkonomiske merkostnaden av å redusere utslippene med 70–75 pst. i 2035 til å være mellom 10 og 21 mrd. kroner samlet for femårsperioden. Komiteen viser til at regjeringen ikke utredet kostnaden av allerede vedtatt politikk i forbindelse med oppdateringen av Norges klimamål.
Komiteen viser til at forslagsstillerne mener kostnadsanslaget burde ta utgangspunkt i et nullalternativ uten klimapolitikk. Komiteen viser til at departementet mener en slik tilnærming ville vært i strid med utredningsinstruksens krav om at nullalternativet representerer en forsvarlig videreføring av dagens situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det allerede foreligger grundige beregninger av kostnader knyttet til Norges klimamål, og ser ikke behov for å bruke betydelige ressurser på ytterligere utredninger av politikk som allerede er vedtatt og gjennomført. Disse medlemmer mener dette vil innebære lite treffsikker bruk av skattebetalernes midler. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen årlig redegjør for kostnader, virkemiddelbruk og planlagt utslippsreduksjon i Klimastatus og plan (Grønn bok), og at nye virkemidler utredes med kostnadsvurderinger i tråd med utredningsinstruksen. Disse medlemmer merker seg at Fremskrittspartiets medlemmer, til tross for at relevant informasjon gjentatte ganger er gjort tilgjengelig for Stortinget og offentligheten, fortsatt etterspør kostnadsanslag. Det vises forøvrig til statsrådens svar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument 8:174 S (2024–2025) der forslagstillerne fra Fremskrittspartiet stiller en rekke kritiske spørsmål knyttet til manglende kostnadsvurderinger ved Norges klimamål. Disse medlemmer vil særlig poengtere at manglende kostnadsoversikt svekker grunnlaget for rasjonelle prioriteringer og øker risikoen for ineffektiv ressursbruk, uheldige fordelingsvirkninger og svekket konkurranseevne.
Disse medlemmer understreker at klimapolitikken må underlegges samme krav til samfunnsøkonomiske analyser som øvrig politikk, og at kostnader, nytte, usikkerhet og fordelingseffekter må synliggjøres før mål og virkemidler fastsettes. Disse medlemmer vil videre slå fast at kostnadene ved å nå det vedtatte klimamålet antakeligvis vil være betydelige.
Disse medlemmer vil videre trekke frem at statsråden i brevet til komiteen av 30. mars 2026 problematiserer hvilken usikkerhet som vil følge ved eventuelle kostnadsberegninger. I sitt brev skriver statsråden at
«I henhold til utredningsinstruksen skal nullalternativet representere en forsvarlig videreføring av dagens situasjon.»
Dette kan begrunne at man ikke trenger å utrede kostnadene ved allerede vedtatt politikk, som er dagens situasjon. Disse medlemmer mener at det likevel vil være svært nyttig med en utredning av alle tiltakene som er vedtatt.
Disse medlemmer vil også peke på at «vedtatt politikk» bare er en av tre grupper med tiltak nevnt i lovproposisjonen, som til sammen skal kutte utslippene med 67 pst. De to andre gruppene er «klimastatus og -plan for 2025» og «deltakelse i EUs kvotesystem». Særlig for tiltakene i klimastatus og -plan bør det definitivt anslås kostnader, siden disse tiltakene ikke er vedtatt, skal man følge statsrådens resonnement.
Disse medlemmer mener usikkerhet i anslagene ikke er et godt argument for at kostnadene ikke skal beregnes. Spesielt når klimamålene i seg selv bygger på svært usikre anslag, noe som både statsråden og departementet poengterer ved flere anledninger. Disse medlemmer mener at dersom en skulle lagt statsrådens argumentasjon til grunn, ville en heller ikke hatt et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å fastsette klimamålene. Etter disse medlemmers syn fremstår dette som en grunnleggende inkonsistent tilnærming.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet vil videre understreke at usikkerhet ikke er et argument mot analyse, men et argument for bedre og mer transparente analyser. Tvert imot tilsier usikkerheten at det er særlig viktig å synliggjøre kostnader og konsekvenser, slik at beslutningstakere og berørte aktører får et best mulig grunnlag for å vurdere ulike tiltak opp mot hverandre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg videre at departementet legger til grunn allerede vedtatt klimapolitikk og antagelser om økonomisk og teknologisk utvikling i sine fremskrivinger, men samtidig argumenterer for at det vil være svært usikkert å beregne de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene ved utslippsreduksjonene, herunder kostnader målt mot et nullalternativ uten klimapolitikk.
Videre skriver statsråden:
«Det er ikke regnet på kostnader knyttet til konkrete nasjonale tiltak og virkemidler ettersom det er opp til framtidige regjeringer å bestemme hvilke virkemidler som skal benyttes for å nå målet. Valg av hvilke nasjonale virkemidler som tas i bruk for å nå målet, samt i hvilken grad fleksibilitet blir benyttet, vil ha stor innvirkning på det totale kostnadsnivået.»
Disse medlemmer mener at når det både fastsettes et konkret klimamål og legges føringer gjennom eksisterende politikk og forventet virkemiddelbruk for hvordan målet skal nås, innebærer dette i realiteten også eksplisitte valg av tiltak. Dermed er det også mulig å analysere kostnadene ved disse tiltakene som faktisk er valgt. At dette ikke synliggjøres, svekker etter disse medlemmers vurdering beslutningsgrunnlaget.
Disse medlemmer merker seg også at regjeringen i lovproposisjonen faktisk har laget kostnadsanslag for tiltakene som trengs for å kutte norske utslipp fra 67 til 70 pst. Dette skal koste mellom 2 og 4,2 mrd. kroner i året. Alle argumentene som statsråden fremmer for å ikke anslå kostandene i «klimastatus og -plan», tiltak som til sammen skal kutte langt mer enn 3 pst. av utslippene, kunne etter disse medlemmers vurdering også vært brukt for å ikke anslå kostnadene ved de siste 3 prosentpoengene av utslipp. Disse medlemmer mener derfor det er grunnlag for å spørre seg om grunnen til at regjeringen har laget anslag for de siste 3 prosentpoengene, og ikke de første 67, er å fremstille kostnadene som betydelig lavere enn de faktisk er.
Disse medlemmer vil videre understreke at statsråden sier seg enig i disse medlemmers vurdering om at det ikke er beregnet hva det vil koste å nå klimamålet. Statsråden skriver:
«Det er ikke beregnet totale samfunnsøkonomiske kostnader ved utslippsreduksjonene som følger av allerede vedtatt politikk i utslippsframskrivingene eller for politikken det planlegges for i regjeringens klimaplan.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet viser videre til at kostnadsvurderinger er et bærende prinsipp i øvrig offentlig forvaltning. I offentlige anskaffelser, investeringsbeslutninger og reguleringsprosesser er samfunnsøkonomiske analyser et sentralt verktøy for å sikre rasjonelle beslutninger. Disse medlemmer mener dette også bør gjelde for klimatiltak og klimamål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at regjeringen også bør vurdere og beskrive sentrale usikkerhetsfaktorer i kostnadsberegningen, for eksempel i hvilken grad anslaget avhenger av klimapolitikken i andre land.
På bakgrunn av Dokument 8:174 S (2025–2026) samt ovenstående fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede og fremlegge en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av at Norge skal redusere klimagassutslippene med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at Norge gjennom Parisavtalen har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å bidra til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Dette innebærer at klimapolitikken ikke er valgfri, men nødvendig for å oppfylle internasjonale forpliktelser og forhindre alvorlige og irreversible konsekvenser av klimaendringene. Disse medlemmer viser også til Den europeiske menneskerettighetsdomstolens dom i saken KlimaSeniorinnen mot Sveits, som slår fast at manglende og utilstrekkelig klimapolitikk kan innebære brudd på de europeiske menneskerettighetene (EMD storkammer 9.4.2024).
Disse medlemmer vil videre peke på at klimaendringene allerede i dag påfører samfunnet betydelige kostnader, og at disse kostnadene vil øke dramatisk dersom utslippskuttene utsettes eller svekkes. Ekstremvær, flom, skred, tørke og tap av naturmangfold medfører store utgifter for både privatpersoner, næringsliv og fellesskapet, i tillegg til tap av liv, helse og trygghet. Disse medlemmer viser til Finans Norges klimarapport fra 2026, som dokumenterer at forsikringsselskaper har erstattet 42,3 mrd. kroner i vær- og naturskader på bygninger og innbo de siste ti årene (Klimarapport Finans Norge 2026). De siste tre årene har forsikringssummene økt drastisk, og forventes å øke ytterligere fremover. Disse medlemmer mener de samfunnsøkonomiske og menneskelige kostnadene ved ukontrollerte klimaendringer langt overstiger kostnadene ved å omstille økonomien i tråd med klimamålene.
Disse medlemmer mener at forslaget om å utrede kostnadene ved å nå klimamålet isolert sett gir et misvisende bilde av den reelle samfunnsøkonomiske situasjonen. Å unnlate å nå klimamålene vil påføre samfunnet langt høyere kostnader enn en målrettet og rettferdig omstilling. Disse medlemmer viser til at flere samfunnsøkonomiske analyser allerede er gjennomført i forbindelse med utarbeidelsen av norsk klimapolitikk, herunder Klimameldingen 2035, endringene i klimaloven og underliggende arbeid fra blant annet SSB. En betydelig del av den politikken som skal bidra til å nå klimamålet, er allerede vedtatt av Stortinget, og kostnader og virkninger av denne politikken er i stor grad kjent og behandlet.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at forslaget om å utrede et helt politikkområde på nytt, inkludert tiltak som allerede er vedtatt og igangsatt, representerer en svært dårlig bruk av offentlige ressurser. Disse medlemmer påpeker at forslaget er uforenelig med utredningsinstruksens krav om at nullalternativet skal være forsvarlig, ettersom det ville brutt med Norges internasjonale og menneskerettslige forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre ønsker en kostnadseffektiv klimapolitikk som kutter utslipp i Norge, Europa og verden. Det er viktig å ha oversikt over hvilke tiltak som kan gjennomføres mest mulig effektivt – så man kan kutte mest mulig utslipp på kortest mulig tid med de ressursene man bruker. Slik styrkes konkurranseevnen til norsk industri og næringsliv.
Disse medlemmer viser til at regjeringen skal levere en felles energi- og klimamelding, noe Høyre fikk flertall for da Stortinget behandlet Klimameldingen i juni 2025. Denne meldingen, som skal se energi og klima i sammenheng, skal legges frem i første halvdel av fireårsperioden, redegjøre for status på Norges klimamål og fremheve nødvendige prioriteringer i klima- og energipolitikken. I denne sammenheng mener disse medlemmer at meldingen bør presentere mulige tiltak og virkemidler for å nå de norske klimamålene, basert på en mest mulig kostnadseffektiv tilnærming, og legge fram en helhetlig og samfunnsøkonomisk kostnadsanalyse av dette samt anslå kraft- og nettbehovet ulike grader av utslippskutt vil kreve, for å sikre konkurransekraft for næringslivet og langsiktig bærekraft i norsk økonomi. Disse medlemmer mener at den kommende meldingen bør vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene og konsekvensene av ulike grader av utslippskutt samt alternativkostnaden og sikkerhetsimplikasjoner dersom kvotepliktig industri ikke lykkes med omstilling til lavutslipp i Norge, herunder risiko for nedleggelse og karbonlekkasje.
Disse medlemmer viser til vedlegg 7 i Innst. 520 S (2024–2025) hvor komiteens medlemmer fra Høyre stilte 15 spørsmål om kostnadsberegninger til statsråden i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2024–2025) Klimameldingen. Disse medlemmer har merket seg at svarene ikke var spesielt utfyllende. Disse medlemmer vil også fremheve at en av Høyres fire prioriteter innen klimapolitikken, slik det blant annet fremkommer i Innst. 520 (2024–2025), er at klimapolitikken bør fokusere på kostnadseffektive klimatiltak, ikke kostnadsdrivende symbolpolitikk.
Disse medlemmer merker seg at det har kommet høringsinnspill fra en organisasjon på vegne av flere aktører om at Stortinget bør be regjeringen utrede og fremlegge en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved at Norge ikke reduserer klimagassutslippene med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035.
Disse medlemmer merker seg at det i statsrådens svarbrev fremkommer at:
«økte klimaavgifter vil gi økte kostnader for husholdningene og bedrifter. Proveny fra klimaavgiftene med den varslede opptrappingsplanen er i 2035 på usikkert grunnlag anslått til 30–35 mrd. kroner. Det anslåtte provenyet representerer i hovedsak en omfordeling fra forurensere til fellesskapet gjennom statsbudsjettet.»
Det er etter disse medlemmers mening viktig at disse inntektene til statskassen bidrar til reduksjon av andre skatter og avgifter, slik at folk og næringsliv totalt sett kommer bedre ut.
Disse medlemmer viser videre til at regjeringens innmelding av mål om å oppnå minst 70–75 pst. reduksjon i utslipp i 2035 ble støttet av Høyre med den forutsetning at målet skulle være i tråd med EUs mål. Regjeringen forhastet seg med å sende inn Norges mål, selv om man visste at det var pågående uenigheter rundt dette i EU. Det viste seg i ettertid at EUs innmeldte mål ble lavere enn Norges, hvilket gjør at regjeringens innmeldte mål har skjedd i klart brudd med Høyres forutsetning. Disse medlemmer forventer at regjeringen rydder opp og gir klare svar på hvordan den har tenkt å løse denne situasjonen.
Disse medlemmer viser til at kunnskap er et viktig premiss for Høyres politikk. En kostnadsanalyse for hva utslippsreduksjoner koster og en alternativkostnad for ikke å gjøre noe, er viktig for å kunne fatte riktige beslutninger fremover.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, som del av en felles energi- og klimamelding, presentere mulige tiltak og virkemidler for å nå de norske klimamålene og legge fram en helhetlig og samfunnsøkonomisk kostnadsanalyse av dette samt anslå kraft- og nettbehovet disse vil kreve, for å sikre konkurransekraft for næringslivet og langsiktig bærekraft i norsk økonomi.»
«Stortinget ber regjeringen, som del av en felles energi- og klimamelding, vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene og konsekvensene dersom Norge ikke kutter mer utslipp enn man har gjort til i dag, samt alternativkostnaden og sikkerhetsimplikasjoner dersom kvotepliktig industri ikke lykkes med omstilling til netto nullutslipp i Norge, herunder faren for nedleggelser og karbonlekkasje.»
