Representantforslag om en stortingsbehandling av sentrale vilkår for klimapolitikken i skog- og arealbrukssektoren

Norges nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen (NDC) forplikter Norge til å redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030 og 70–75 prosent innen 2035 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Norge har i forpliktelsen spesifisert at kun addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren, forstått som effekten av ny politikk og nye tiltak, skal telle med mot oppnåelsen av forpliktelsene. Beregningsmetoden som skal benyttes for å beregne addisjonelle opptak og utslipp i sektoren, er imidlertid ennå ikke klargjort overfor FN.

Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen varslet i høringsnotatet om regjeringens forslag til Norges nye klimamål for 2035, sendt ut 1. september 2024, at den konkrete regnemetoden skulle avklares før innmelding av det nye klimamålet og beskrives i lovproposisjonen til Stortinget om endring av klimaloven. Da Arbeiderparti-regjeringen 10. april 2025 la frem lovproposisjonen, Prop. 129 L (2024–2025), var imidlertid beregningsmetodikken ikke inkludert. Stortinget måtte dermed ta stilling til Norges nye klimaforpliktelser uten kjennskap til sentrale forutsetninger for hvilken rolle skog- og arealbrukssektoren potensielt vil spille. Dette påvirker videre konsekvensene av regjeringens forslag. Regjeringen meldte 26. juni 2025 inn Norges nye klimamål under Parisavtalen for 2035 uten ytterligere klargjøring av beregningsmetodikk, men har varslet at arbeidet med en beregningsmetode pågår.

Valg av beregningsmetode innebærer at det gjøres en rekke avklaringer. Eksempelvis må det avklares hvilke tiltak og effekter som skal regnes inn mot måloppnåelsen, hvordan disse skal måles, samt avgrenses mot andre effekter, for eksempel utslipp forårsaket av naturlige hendelser. Ettersom det er virkningene av ny politikk som skal telle med, må det defineres et tidspunkt fra når tidligere gjennomførte tiltak og politiske beslutninger er å regne som nye. Videre må beregningsmetodikken beskrive hvilken referanseverdi addisjonelle opptak og utslipp skal vurderes opp mot, og det må avklares om det skal etableres en felles referanseverdi for sektoren som helhet, eller for den enkelte bokføringskategori. Valg av prinsipp for fastsettelse av referanseverdi vil kunne gi betydelige utslag.

Vurderingene og avklaringene som gjøres, vil være svært utslagsgivende for insentivene forpliktelsene vil skape. Valg av tilnærming vil få betydning for oppnåelsen av forpliktelsene for 2030 og 2035, samt kommende forpliktelser i senere revideringer av Parisavtalen. Klimapolitikken som vil måtte føres for å nå disse forpliktelsene, og kostnadene av denne, vil dermed påvirkes. Gjennom valg av beregningsmetode vil det skapes klare insentiver for hvilke politiske tiltak som bør prioriteres eller nedprioriteres, samt eventuelle begrensninger på aktivitet som premieres mot måloppnåelse. Dette vil ha innvirkning, ikke bare på forutsetningene for aktivitet direkte tilknyttet skog- og arealbrukssektoren og arealpolitikken, men også få konsekvenser for andre politisk vedtatte målsettinger for samfunnsutviklingen.

Hvordan klimamålene for skog- og arealbrukssektoren bør innrettes, er allerede blant de mer omdiskuterte delene av norsk klimapolitikk. At spørsmålet over tid har vært uavklart, er uheldig ettersom skog- og arealbrukssektoren utgjør en enorm mulighet for norsk klimapolitikk, med gode forutsetninger for å kunne gi et meningsfylt bidrag i innsatsen mot globale klimaendringer. Flere av de mest virkningsfulle klimatiltakene i sektoren er velkjente, med lav tiltakskostnad og store opptakseffekter.

Valg av beregningsmetode for addisjonelle opptak og utslipp bør være gjenstand for politisk behandling i Stortinget på lik linje med det økonomidekkende utslippsmålet under Parisavtalen, i tråd med regjeringens tidligere intensjon i forbindelse med behandlingen av 2035-målet våren 2025. Sentrale vurderinger som må gjøres i forbindelse med valg av beregningsmetode, er politiske avveininger. Norges klimaforpliktelser påvirker hvilke føringer som settes for politiske beslutninger på en rekke saksområder, med potensielle målkonflikter Stortinget må få ta stilling til. Videre står landene i Parisavtalen svært fritt til å definere målsettingene for skog- og arealbrukssektoren i sine nasjonalt fastsatte bidrag. Norge har dermed et betydelig handlingsrom innenfor Parisavtalen i valg av beregningsmetode.

Skal potensialet til skog- og arealbrukssektoren i norsk klimapolitikk realiseres, må det skapes bred politisk tilslutning om politikken som føres. Både målsettinger og måleindikatorer må oppfattes som rasjonelle og realistiske. En behandling av dette spørsmålet i Stortinget vil være viktig for forståelsen av klimamålene, samt de virkemidler og tiltak som blir iverksatt for å nå dem. Forslagsstillerne mener derfor regjeringen må komme til Stortinget med en egen sak om beregningsmetoden for addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren. Det må presenteres ulike alternativer for innretning av beregningsmetoden som Stortinget kan ta stilling til. Konsekvensene av de ulike alternativene for nasjonal arealbruk, næringsaktivitet, andre vedtatte samfunnsmål og relevante hensyn må synliggjøres. Virkningene av ulike innrettinger av beregningsmetoden må vurderes i et langsiktig perspektiv utover Parisavtalens tiårige målhorisonter, eksempelvis frem mot 2050 og 2100.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget om valg av beregningsmetode for addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren for Norges klimamål under Parisavtalen.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen har i brev av 7. april 2026 til Klima- og miljødepartementet ved statsråd Andreas Bjelland Eriksen bedt om en vurdering av forslaget. Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 16. april 2026.

Komiteen inviterte til skriftlig høring i saken og mottok tre høringsinnspill innen høringsfristen.

Sakens dokumenter, inkludert høringsinnspill, er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Hagenborg, lederen Mani Hussaini, Linda Monsen Merkesdal, Torbjørn Vereide og Solveig Vik, fra Fremskrittspartiet, Kristoffer Sivertsen, Rikard Spets, Morten Stordalen og Tor Mikkel Wara, fra Høyre, Kari Sofie Bjørnsen og Aleksander Stokkebø, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Senterpartiet, Ole Herman Sveian, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Frøya Skjold Sjursæther, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til Representantforslag 257 S (2025–2026) om en stortingsbehandling av sentrale vilkår for klimapolitikken i skog- og arealbrukssektoren.

Videre viser komiteen til svarbrev fra statsråd Andreas Bjelland Eriksen i Klima- og miljødepartementet av 16. april til energi- og miljøkomiteen, som ligger vedlagt denne innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at Norge har forpliktet seg til betydelige utslippskutt under Parisavtalen, hvor addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren skal inngå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at forslagsstillerne fremholder at beregningsmetoden for dette ikke er avklart, og at Stortinget dermed har vedtatt klimamål uten kjennskap til sentrale forutsetninger.

Disse medlemmer viser til at valg av beregningsmetode vil ha betydning for måloppnåelse, politiske prioriteringer og økonomiske konsekvenser som påvirker både arealbruk, næringsaktivitet og andre samfunnsmål. Forslagsstillerne mener spørsmålet anses som politisk, og at dette derfor må behandles av Stortinget.

Disse medlemmer viser til at Norges klimamål under Parisavtalen innebærer minst 55 pst. utslippskutt innen 2030 og 70–75 pst. innen 2035 (fra 1990-nivå). Forpliktelsen åpner for at kun addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren – altså effekter av ny politikk – skal telle, men beregningsmetoden er fortsatt ikke avklart eller meldt inn til FN.

Disse medlemmer påpeker at til tross for tidligere varsler, la regjeringen frem Prop. 129 L (2024–2025) uten å avklare beregningsmetodikken. Stortinget behandlet dermed klimamålet uten sentrale forutsetninger, og klimamålet for 2035 ble senere meldt inn uten ytterligere avklaringer.

Disse medlemmer mener at valg av beregningsmetode vil være avgjørende. Beregningsmetoden påvirker hvilke tiltak som teller, hvordan effekter måles, referanseverdier fastsettes og hvilke insentiver som skapes. Disse medlemmer mener at dette vil få store konsekvenser for måloppnåelse, politikkutforming, kostnader og prioriteringer – både i skog- og arealbruk og i øvrig samfunnsutvikling.

Disse medlemmer mener vider at siden dette er politiske avveininger med betydelige konsekvenser, og Norge har handlingsrom innenfor avtalen, bør beregningsmetoden behandles av Stortinget. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen bør legge frem en egen sak for Stortinget med alternative modeller og tydelige konsekvensvurderinger, også i et langsiktig perspektiv.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget om valg av beregningsmetode for addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren for Norges klimamål under Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Norge har ambisiøse klimamål under Parisavtalen, der addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren inngår. Disse medlemmer er enige i at det er viktig å avklare metode for beregning av slike opptak og utslipp, og viser til at regjeringen arbeider med dette. Samtidig vil disse medlemmer understreke at valg av metode må sikre tilstrekkelig faglig kvalitet, redusere usikkerhet og oppfylle kravene til klarhet og transparens i Parisavtalen.

Disse medlemmer viser til at skog- og arealbrukssektoren har særskilte egenskaper, med betydelig naturlig variasjon og langsiktige effekter, noe som tilsier at det er nødvendig med grundige vurderinger før metode fastsettes. Disse medlemmer legger videre vekt på at det er virkemiddelbruken som i hovedsak driver utslippskutt og økt opptak, og at regjeringen allerede har varslet arbeid med egne mål og langsiktige strategier for sektoren.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det ikke er behov for en egen sak til Stortinget om beregningsmetoden på nåværende tidspunkt, og viser til at Stortinget tidligere har behandlet klimamålet for 2035 uten å etterspørre en slik avklaring. Disse medlemmer mener at regjeringens pågående arbeid med metodeutvikling og videre oppfølging av skog- og arealbrukssektoren gir et godt grunnlag for videre politikkutforming.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at Norge gjennom Parisavtalen har forpliktet seg til å bidra til å begrense global oppvarming til 1,5 grader, blant annet gjennom å melde inn nasjonalt fastsatte bidrag med høyest mulig ambisjon og med klare krav til transparens og etterprøvbarhet.

Disse medlemmer mener at det er avgjørende for tilliten til norsk klimapolitikk, både nasjonalt og internasjonalt, at beregninger av utslipp og opptak bygger på robuste, konsistente og vitenskapelig funderte metoder. Valg av beregningsmetode for skog- og arealbrukssektoren må ta utgangspunkt i beste tilgjengelige faglige kunnskap og internasjonale standarder, og sikre sammenlignbarhet med andre land. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å be regjeringen legge frem dette som en sak for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre deler forslagsstillernes syn om at skog- og arealbrukssektoren spiller en viktig rolle i klimapolitikken. Disse medlemmer mener også at det snarest mulig bør avklares hva slags tiltak som vil gi uttelling som addisjonelle opptak i skog. Skog og andre økosystemer er viktige karbonlagre og en del av klimaløsningen.

Disse medlemmer viser til at Høyre under behandlingen av Klimameldingen, Innst. 520 S (2024–2025), jf. Meld. St. 25 (2024–2025), fremmet et forslag om utslipp fra skog- og arealbruk som fikk flertall, jf. Vedtak 980 (2024–2025):

«Stortinget ber regjeringen raskt avklare hva slags tiltak som vil gi uttelling som addisjonelle opptak i skog, samordnet med eventuelle karbonkreditter fra skog, og lage en handlingsplan og mål for økt karbonlagring i skog frem mot 2100.»

Disse medlemmer mener regjeringen bør følge opp dette vedtaket raskest mulig.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at forslaget som behandles kun tar stilling til om Stortinget skal få til behandling en sak om metoden for beregning av addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren. Det tas her ikke stilling noen av de mange ulike avveiningene som må gjøres i valg av beregningsmetode, og som det må forventes å råde politisk uenighet om. Dette medlem understreker at dersom forslaget ikke vedtas vil regjeringen stå fritt til selv å fastslå en beregningsmetode og binde Norge til denne uten en grundig politisk behandling i Stortinget.

Dette medlem påpeker videre at det vil være et mer begrenset handlingsrom for å senere gjøre større endringer i beregningsmetoden. Dette følger av at partene i Parisavtalen ikke tillates å gjøre endringer i sine nasjonalt fastsatte bidrag som nedjusterer ambisjonsnivået i allerede innmeldte målsettinger, jf. Parisavtalens artikkel 4 (3). Dersom Stortinget senere skulle ønske å endre beregningsmetoden kan dette dermed være i strid med Parisavtalen, avhengig av endringene som foreslås. Dette medlem vil også påpeke at Parisavtalen er en dynamisk avtale. Partene i avtalen skal hvert femte år revidere sine nasjonalt fastsatte bidrag, og beregningsmetoden som fastsettes vil sette en presedens også for kommende forpliktelser etter 2035. Valg av beregningsmetode, og avveiningene som herunder skal gjøres, bør derfor etter dette medlems syn, vurderes i lys av en tidshorisont også utover dagens forpliktelser for 2030 og 2035.

Dette medlem viser til statsrådens svarbrev til denne saken, datert 16. april 2026, der statsråden skriver følgende:

«Stortingsflertallet valgte altså å behandle regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 uten å etterspørre en nærmere beskrivelse av hva som skal regnes som addisjonelle utslipp og opptak. Jeg ser ikke hvorfor dette skulle være mer aktuelt å presentere som en sak for Stortinget nå.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet stiller seg svært undrende til hvilke nærmere beskrivelser av addisjonelle opptak og utslipp statsråden hadde tilgjengelig ved behandlingen av klimamålet for 2035, men som regjeringen valgte å ikke legge frem for Stortinget, da verken i regjeringens klimamelding eller tilhørende lovproposisjon. Disse medlemmer minner om at regjeringen i sitt høringsnotat om Norges klimamål for 2035, sendt 1. september 2024, varslet at Stortinget skulle få behandle beregningsmetoden sammen med lovproposisjonen. Dette ble ikke overholdt av regjeringen på bakgrunn av at beregningsmetoden på daværende tidspunkt ikke var avklart.

Disse medlemmer vil videre påpeke det åpenbare faktum at regjeringens arbeid med beregningsmetoden for addisjonelle opptak og utslipp fortsatt ikke er ferdigstilt. Det ville dermed ikke vært mulig for Stortinget å ta stilling til en beregningsmetodikk før COP30 og partenes frister for innmelding av nytt klimamål. Disse medlemmer mener at regjeringen selv må bære ansvaret for at klimamålet for 2035 og beregningsmetoden ikke fikk en helhetlig behandling. Videre mener disse medlemmer at manglende helhetlig behandling i forbindelse med Prop. 129 L (2024–2025) ikke kan benyttes som argument av regjeringen for at Stortinget nå ikke skal få behandle beregningsmetoden separat.

Komiteens medlem fra Senterpartiet har forståelse for at regjeringen har hatt behov for mer tid til å grundig utrede og vurdere en beregningsmetodikk. Som påpekt er saken svært omfattende, med krevende vurderinger og avveiinger mellom ulike samfunnshensyn. Dette medlem mener dette igjen understreker hvorfor Stortinget må få metoden for beregning av addisjonelle opptak og utslipp til behandling som egen sak.