Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Ruth Mariann Hop, Tobias Hangaard Linge, lederen Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen, Stig Even Lillestøl, Marius Arion Nilsen og Bengt Rune Strifeldt, fra Høyre, Erlend Larsen og Bård Ludvig Thorheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Synne Høyforsslett Bjørbæk, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Harry Valderhaug, viser til forslaget om kompensasjon for bedrifter uten mulighet for omstilling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at CO2-avgiften er et langsiktig og sentralt virkemiddel i norsk klimapolitikk og er innført gradvis med intensjon om å gi forutsigbarhet for næringslivet.
Flertallet viser til at for mange bedrifter vil elektrifisering stå sentralt for å omstille til lavere CO2-utslipp i virksomheten og at muligheten til omstilling vil variere noe. Det vises samtidig til at det er store kapasitetsutfordringer for nettilknytning over 1 MW i enkelte regioner og 5 MW i andre for tilgang på ren kraft for norsk næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at målene i norsk klimapolitikk er forankret i et bredt flertall i Stortinget, og at prising av klimagassutslipp gjennom klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem er blant de viktigste og mest langsiktige virkemidlene i denne politikken. CO2-avgiften bygger på prinsippet om at forurenser betaler, og skal bidra til utslippsreduksjoner, teknologisk utvikling og omstilling i næringslivet.
Disse medlemmer merker seg statsrådens understreking av at det finnes flere mulige løsninger for utslippsreduksjoner, og at prising av utslipp over tid bidrar til å gjøre lav- og nullutslippsløsninger mer lønnsomme. Disse medlemmer viser til at regjeringen arbeider målrettet med å bygge ut og bedre utnyttelsen av energinettet, og at det er iverksatt en handlingsplan for raskere nettutbygging og mer effektive tilknytningsprosesser.
Disse medlemmer er enige i at grønn omstilling kan være krevende for deler av næringslivet, særlig der teknologien er umoden, kostbar eller lite tilgjengelig. Samtidig understreker disse medlemmer at dette gjør det særlig viktig med en aktiv næringspolitikk som støtter opp under omstillingen. Disse medlemmer legger vekt på at regjeringen kombinerer langsiktige og forutsigbare klimarammevilkår med målrettede og tidsavgrensede virkemidler gjennom blant annet Enova og det øvrige virkemiddelapparatet, for å avhjelpe markedssvikt og bidra til teknologiutvikling og industrialisering.
Disse medlemmer deler statsrådens vurdering av at en generell kompensasjonsordning for CO2-avgift for virksomheter som vurderes å ha begrensede muligheter for omstilling, vil kunne svekke insentivene til utslippsreduksjoner og undergrave formålet med avgiftssystemet. Disse medlemmer peker også på at staten ikke bør overta risiko som naturlig hører til næringsvirksomhet, og at permanente kompensasjonsordninger kan gjøre det vanskeligere å nå de klimamålene Stortinget har sluttet seg til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget og mener saken er et tydelig eksempel på hvordan en stadig mer inngripende og symboltung klimapolitikk skaper uforutsigbare og urimelige rammevilkår for norsk næringsliv.
Disse medlemmer vil understreke behovet for regelverk som er forutsigbart, rettferdig og ikke minst fornuftig og tilpasset næringslivets virkelighet.
Disse medlemmer vil understreke at norske bedrifter i økende grad rammes av kompliserte støtteordninger, detaljerte klimakrav og skiftende regulatoriske rammer, noe som gjør det krevende å operere langsiktig og ansvarlig.
Disse medlemmer mener at klimapolitikken i for stor grad er utformet uten tilstrekkelig hensyn til praktiske konsekvenser, både for gjennomførbarhet, for verdiskaping og arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil advare mot en utvikling der politiske mål om utslippsreduksjoner fører til et stadig mer uoversiktlig regelverk og økt detaljstyring. Dette skaper ikke bare ineffektiv ressursbruk, men også en situasjon hvor lovlydige aktører risikerer store økonomiske tap som følge av regelverksfeil eller etterfølgende tolkninger fra myndighetene.
Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at staten, gjennom en kombinasjon av for ambisiøse og urealistiske klimamål og for dårlig krafttilgang, bidrar til å sette bedrifter i en uholdbar situasjon. I praksis kreves de å delta i det grønne skiftet, men de har ikke mulighet til det, på grunn av mangel på kraft og nett, og for dette straffes de med avgifter. En slik politikk undergraver både tilliten til myndighetene, utviklingsmulighetene og viljen til å investere i Norge.
Disse medlemmer mener det er uforståelig at CO2-avgiftene trappes opp, men at tilgangen på alternative energibærere, som elektrisitet, biogass og andre lavutslippsløsninger, er utilstrekkelig for mange virksomheter, enten på grunn av manglende nettkapasitet, infrastruktur, teknologiske flaskehalser eller uforholdsmessig høye omstillingskostnader.
Disse medlemmer vil påpeke at en bærekraftig klimapolitikk må være teknologinøytral, realistisk, forutsigbar og ikke minst økonomisk ansvarlig. Dagens utvikling peker i motsatt retning, med stadig flere særkrav, særordninger og økende risiko for næringslivet.
Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig med en grundig opprydning i klimarelaterte krav, støtte- og reguleringsordninger, med mål om å realitetsorientere målene, redusere kompleksiteten, redusere kostnadene og sikre at bedrifter gis rom for utvikling og styrking av konkurransekraft.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en komplett oversikt over klimakrav rettet mot norsk næringsliv, og komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for dette.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for å fjerne særnorske klimakrav mot næringslivet, for slik å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for å redusere norske klimamål for næringslivet, for slik å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne CO2-avgifter, særskilt særnorske CO2-avgifter, for næringslivet, for slik å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft.»
Disse medlemmer understreker at klimapolitikken ikke må utvikle seg til et system som skaper større økonomisk risiko enn miljøgevinst, og at staten må ta ansvar for konsekvensene av eget regelverk. Disse medlemmer vil også fremheve at Norge trenger et tydelig skifte i næringspolitikken, bort fra byråkrati og detaljregulering, og over til enklere regler, lavere skatter og avgifter og større handlingsrom for bedriftene. Dette er avgjørende for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre deler forslagsstillernes bekymring for at norske bedrifter ikke får tilgang til nettkapasitet. En tilpasning til CO2-avgiften vil ofte innebære omlegging til ren kraft som innsatsfaktor i produksjonen. Disse medlemmer mener likevel at denne utfordringen må løses i energipolitikken. Det er ikke bare utviklingen av norske bedrifter som stopper opp dersom det ikke utvikles mer kraft og nett i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det haster at regjeringen Støre legger om energipolitikken slik at norske bedrifter og det norske samfunnet kan omstille seg i tråd med nasjonal og europeisk klimapolitikk. Det har omtrent ikke blitt gitt konsesjon til ny kraft de siste fem årene og antall kilometer med nytt sentralnett er beskjedent sammenlignet med tidligere.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti viser til at opptrappingen av CO2-avgiftene påfører deler av norsk næringsliv betydelige kostnader, dette uten at rammevilkårene for nødvendig omstilling er på plass. Disse medlemmer peker på at mange virksomheter i dag mangler reelle alternativer til fossile energibærere, særlig som følge av manglende nettkapasitet og utilstrekkelig energiinfrastruktur.
Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at bedrifter ilegges økte avgifter uten at de har faktiske mulighet til å tilpasse seg. I praksis innebærer dette at enkelte virksomheter blir sittende med en betydelig økonomisk belastning som de i særdeles liten grad kan påvirke. Disse medlemmer er bekymret for måten dette rammer både lønnsomhet, investeringsevne og arbeidsplasser enkelte steder. Det er verken god klimapolitikk eller ansvarlig næringspolitikk.
Disse medlemmer viser til situasjonen for virksomheter som Vartdal Plast, som står overfor en betydelig økning i CO2-avgift samtidig som manglende tilgang på elektrisk kraft gjør det umulig å legge om produksjonen. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men illustrerer en bredere utfordring der politikken ikke tar tilstrekkelig hensyn til faktiske forhold.
Disse medlemmer mener staten må ta et større ansvar. Når myndighetene ikke har sikret nødvendig infrastruktur eller tilgang på alternative energikilder, kan ikke hele byrden legges på den enkelte bedrift. En mer realistisk politikk må ta utgangspunkt i de faktiske mulighetene næringslivet har for omstilling.
På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innen våren 2027 komme tilbake til Stortinget med et forslag om en ordning med kompensasjon for CO2-avgift for bedrifter som ikke har reell mulighet til å omstille seg bort fra bruk av fossile energibærere, enten på grunn av manglende tilgang på alternative energikilder (inkludert nettkapasitet for strøm) eller fordi omstillingen vil være for kostbar.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne vil understreke at prinsippet om at forurenser betaler må ligge fast, og at CO2-avgiften er et av de viktigste og mest treffsikre virkemidlene man har for å kutte utslipp og drive nødvendig omstilling i norsk økonomi.
Dette medlem anerkjenner at dette kan føre til reelle utfordringer for enkelte virksomheter, men mener disse best møtes med målrettede støtteordninger og investeringer i teknologi og infrastruktur – ikke gjennom uthuling av CO2-avgiften.
Dette medlem mener at stadige unntak, midlertidige reduksjoner og endringer i CO2-avgiften svekker forutsigbarheten for næringslivet, som er avgjørende for å utløse langsiktige investeringer i utslippskutt og omstilling, og støtter dermed ikke forslaget fremmet i Representantforslaget 198 S (2025–2026).
