Representantforslag om å bekjempe bostedsløshet blant barnefamilier

Bakgrunn Bostedsløshet blant barnefamilier er et økende og alvorlig samfunnsproblem i Norge. Forslagsstillerne mener alle barn og unge i Norge skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen fremtid. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant vekst i antall familier som oppholder seg i midlertidige botilbud, og flere blir boende i slike løsninger over lengre tid. Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier (2026) dokumenterer hvordan stadig flere barn vokser opp uten et fast og trygt sted å bo, og hvordan dette påvirker deres helse, utvikling, skolegang og mulighet til å delta i fellesskapet. Foreldre forteller at de er i jobb, men ikke har råd til noen uforutsette utgifter. Kirkens Bymisjon beskriver det slik: «Mange tjener for mye til å få hjelp, men for lite til å klare seg». Rapporten viser at utviklingen i stor grad skyldes strukturelle forhold – et presset leiemarked, høye priser, mangel på egnede kommunale boliger, økende fattigdom og en boligsosial politikk som ikke gir nødvendig bistand til familier i risikosonen. Mange familier opplever møtet med hjelpeapparatet som uoversiktlig og lite tilgjengelig, og hjelpen kommer ofte først når situasjonen har blitt akutt. Barn rammes særlig hardt. Ustabile boforhold skaper utrygghet, hyppige flyttinger og brudd i skole og fritid. Foreldre beskriver stress, skam og svekket arbeidsevne som følge av boligusikkerheten. Dette er forhold som strider mot barns grunnleggende rettigheter og behov for trygghet, omsorg og forutsigbarhet. Kirkens Bymisjon peker på at Norge mangler en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet, med klare resultatmål, tydelige ansvarslinjer og konkrete tiltak. Flere europeiske land har allerede etablert slike planer, og erfaringene viser at målrettet innsats gir resultater. Forslagsstillerne mener at ingen barn i Norge skal vokse opp uten et trygt sted å bo. Man vet at en god og trygg barndom varer livet ut. Derfor er det nødvendig at myndighetene tar aktive grep for denne til dels glemte gruppen mennesker i vårt samfunn. Forslagsstillerne mener derfor en nasjonal handlingsplan vil gi nødvendig retning, koordinering og forpliktelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det vil også bidra til at barns rettigheter blir ivaretatt i det boligsosiale arbeidet. Forslag På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier, i tråd med anbefalinger fra OECD. Stortinget ber regjeringen lage en oversikt over norske kommuners utgifter til midlertidig botilbud og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Stortinget ber regjeringen sikre tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen for boligusikkerhet, herunder bedre samordning mellom Nav, barnevern, helsestasjon, skole og frivillige aktører. Stortinget ber regjeringen, i sammenheng med Bostøtteutvalgets arbeid, gjennomgå og forbedre bostøtten og øvrige boligsosiale støtteordninger, slik at de blir mindre byråkratiske, mer tilgjengelige og bedre tilpasset familier med lav inntekt. Bakgrunn Bostedsløshet blant barnefamilier er et økende og alvorlig samfunnsproblem i Norge. Forslagsstillerne mener alle barn og unge i Norge skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen fremtid. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant vekst i antall familier som oppholder seg i midlertidige botilbud, og flere blir boende i slike løsninger over lengre tid. Kirkens Bymisjons rapport Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier (2026) dokumenterer hvordan stadig flere barn vokser opp uten et fast og trygt sted å bo, og hvordan dette påvirker deres helse, utvikling, skolegang og mulighet til å delta i fellesskapet. Foreldre forteller at de er i jobb, men ikke har råd til noen uforutsette utgifter. Kirkens Bymisjon beskriver det slik: «Mange tjener for mye til å få hjelp, men for lite til å klare seg». Rapporten viser at utviklingen i stor grad skyldes strukturelle forhold – et presset leiemarked, høye priser, mangel på egnede kommunale boliger, økende fattigdom og en boligsosial politikk som ikke gir nødvendig bistand til familier i risikosonen. Mange familier opplever møtet med hjelpeapparatet som uoversiktlig og lite tilgjengelig, og hjelpen kommer ofte først når situasjonen har blitt akutt. Barn rammes særlig hardt. Ustabile boforhold skaper utrygghet, hyppige flyttinger og brudd i skole og fritid. Foreldre beskriver stress, skam og svekket arbeidsevne som følge av boligusikkerheten. Dette er forhold som strider mot barns grunnleggende rettigheter og behov for trygghet, omsorg og forutsigbarhet. Kirkens Bymisjon peker på at Norge mangler en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet, med klare resultatmål, tydelige ansvarslinjer og konkrete tiltak. Flere europeiske land har allerede etablert slike planer, og erfaringene viser at målrettet innsats gir resultater. Forslagsstillerne mener at ingen barn i Norge skal vokse opp uten et trygt sted å bo. Man vet at en god og trygg barndom varer livet ut. Derfor er det nødvendig at myndighetene tar aktive grep for denne til dels glemte gruppen mennesker i vårt samfunn. Forslagsstillerne mener derfor en nasjonal handlingsplan vil gi nødvendig retning, koordinering og forpliktelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det vil også bidra til at barns rettigheter blir ivaretatt i det boligsosiale arbeidet. Forslag På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet og boligusikkerhet blant barnefamilier, i tråd med anbefalinger fra OECD. Stortinget ber regjeringen lage en oversikt over norske kommuners utgifter til midlertidig botilbud og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Stortinget ber regjeringen sikre tidlig og helhetlig bistand til familier i risikosonen for boligusikkerhet, herunder bedre samordning mellom Nav, barnevern, helsestasjon, skole og frivillige aktører. Stortinget ber regjeringen, i sammenheng med Bostøtteutvalgets arbeid, gjennomgå og forbedre bostøtten og øvrige boligsosiale støtteordninger, slik at de blir mindre byråkratiske, mer tilgjengelige og bedre tilpasset familier med lav inntekt.