Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Konstanse Marie Alvær, Isak Veierud Busch, Sigurd Kvammen Rafaelsen og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, og fra Rødt, lederen Hanne Beate Stenvaag, viser til representantforslag Dokument 8:230 S (2025–2026) om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at representantforslaget adresserer prosessen med lovlighetskontroll av dispensasjonsvedtak gjort av kommuner i Agder som Statsforvalteren har satt i gang, i kjølvannet av saken i Farsund kommune der Statsforvalteren omgjorde kommunen sitt dispensasjonsvedtak.
Flertallet viser til at adgangen til å gi dispensasjoner har blitt snevret inn ved endringer i lovverket i 2021, etter forslag fra regjeringen Solberg. Stortinget vedtok 5. mai 2026 (vedtak nr. 685) å be regjeringen se på denne endringen opp mot Høyesterett sin tolkning og vurdere spørsmålet opp mot spørsmålet om lokalt selvstyre. Det vises til Dokument 8:112 S (2025–2026) jf. Innst. 227 S (2025–2026). Flertallet regner med at regjeringen følger opp dette vedtaket og kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.
Flertallet viser til at spørsmålet som denne saken reiser, er om Statsforvalteren i Agder på eget initiativ skal gjennomgå gamle saker, herunder saker der Statsforvalteren har hatt sakene til uttale og hatt mulighet å påklage vedtaket. Etter flertallets syn må terskelen for at Statsforvalteren kan gå til et slikt skritt, være veldig høy for at folk skal ha tillit til forvaltningen og at gyldige stadfestede vedtak som folk retter seg etter, faktisk blir stående.
Flertallet er enig med forslagsstillerne om at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre ekstraordinære lovlighetskontroller av enkeltsaker i et slikt omfang som Statsforvalteren i Agder har igangsatt, når Stortinget har bedt regjeringen evaluere konsekvensene av 2021-endringene i plan- og bygningsloven § 19-2.
Flertallet ber regjeringen sørge for at det blir sendt signal til statsforvalterne om at slike gjennomganger ikke er ønskelige utover normal lovlighetskontroll som mindretallsrettigheter for folkevalgte å melde inn.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stoppe Statsforvalteren i Agder sin pågående prosess med å vurdere lovlighetskontroll av rettskraftige dispensasjonsvedtak.»
Flertallet mener forutsigbarheten, rettssikkerheten og tilliten til offentlig forvaltning ville blitt svekket dersom åpenbart feilaktige og/eller ugyldige vedtak blir stående. Derfor er statsforvalternes arbeid viktig for innbyggerne og samfunnet. På samme måte vil det være om statsforvaltere ikke påklager tiltak som i svært stor grad påvirker nasjonale og vesentlige regionale interesser negativt.
Flertallet mener det er utfordrende for samfunnet om statsforvalterens arbeid ikke sikrer likebehandling og rettssikkerhet. Flertallet viser samtidig til vedtak nr. 604 som ber regjeringen redusere statsforvalterens mulighet til å fremme innsigelse på lokale planer som ikke har nasjonal betydning, og vektlegge lokale vedtak i innsigelsesbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt understreker at det er et grunnleggende hensyn at endelige vedtak som hovedregel skal ligge fast, særlig der tiltakshavere har innrettet seg i god tro. Samtidig er det avgjørende å sikre at vedtak er i samsvar med gjeldende lovverk og nasjonale føringer.
Disse medlemmer viser til at Statsforvalteren har et ansvar for å ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser, herunder en streng og lovmessig forvaltning av strandsonen. Lovlighetskontroll er et lovfestet virkemiddel som i særlige tilfeller kan benyttes også etter at vedtak er endelige, og terskelen for å ta dette i bruk er høy.
Disse medlemmer merker seg at gjennomgangen av dispensasjonsvedtak i Agder har avdekket betydelige mangler i en stor andel av sakene, og at dette samsvarer med tidligere funn fra Sivilombudet. Disse medlemmer mener det er viktig for rettssikkerheten og tilliten til forvaltningen at klart ugyldige vedtak ikke blir stående.
Disse medlemmer vil samtidig understreke betydningen av forutsigbarhet og likebehandling, og viser til at Statsforvalteren kun har vurdert lovlighetskontroll i et fåtall av sakene, basert på grundige og konkrete vurderinger. Disse medlemmer mener det er hensiktsmessig at innsatsen i hovedsak rettes mot bedre veiledning, tydeligere praksis og tidlig dialog med kommunene, slik at lovstridige vedtak forebygges. Dette vil bidra til økt kvalitet i saksbehandlingen og bedre forutsigbarhet for alle berørte parter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at plikten for kommuner til å sende dispensasjonssaker på høring til regionale og statlige myndigheter (som statsforvalteren) i hovedsak kom med den nye plan- og bygningsloven av 2008 som trådte i kraft 1. juli 2009. Bestemmelsen er forankret i plan- og bygningsloven § 19-1 som fastslår at regionale og statlige myndigheter, hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og byggeforbudet i strandsonen. Disse innstrammingene i dispensasjonsreglene ble innført på bakgrunn av at det var en utbredt oppfatning at tidligere dispensasjonspraksis var for liberal og førte til en uheldig utvikling i arealbruken, særlig i strandsonen og andre pressområder.
Disse medlemmer viser til at høringsplikten ble innført for å sikre at nasjonale og regionale interesser – som naturmangfold, strandsone, landbruk og friluftsliv – blir tilstrekkelig vurdert før kommunen fatter vedtak. Manglende høring før vedtak er fattet, vil være en saksbehandlingsfeil som kan føre til at vedtaket blir ugyldig. Dersom statsforvalteren uttaler seg negativt, bør kommunen ha svært gode grunner for å likevel innvilge dispensasjon. I et slikt tilfelle må kommunen selv stå juridisk ansvarlig for vedtaket. I 2024 oppsto det diskusjon om denne høringsplikten da enkelte statsforvaltere (som i Vestland) forsøkte å endre praksis for å redusere mengden saker, noe Sivilombudet påpekte var i strid med lovens krav om høring.
Disse medlemmer mener viser til at enkelte statsforvaltere ikke følger opp lovgivers intensjon om å uttale seg i sakene, dersom de vil fraråde et positivt vedtak. Kommuner oppfatter at fravær av uttalelser er å oppfatte som at tiltaket er innenfor regelverket. Rent juridisk vil et fravær av høringssvar fra statsforvalteren likevel ikke innebære at statsforvalteren har vurdert om kommunen har håndtert loven riktig i den aktuelle saken. En full juridisk vurdering skjer normalt først i en eventuell klagebehandling i den rollen statsforvalteren har som klageinstans. Disse medlemmer mener denne praksisen utfordrer rettsikkerheten til søker som tilpasser seg vedtaket i god tro.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan staten kan ansvarliggjøres i de tilfeller hvor statsforvalterne ikke har kommet med uttalelser der kommunene har høringsplikt iht. plan- og bygningsloven».
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det kan sikres at tiltakshavere som innretter seg i henhold til kommunens vedtak etter plan- og bygningsloven, i ettertid ikke blir økonomisk skadelidende dersom det viser seg at det var et ulovlig vedtak kommunen fattet.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at kommunene i Agder i juni 2022 ble informert om at Statsforvalteren i Agder ønsket å få oversendt færre dispensasjonssaker til uttalelse, og at kun søknader om nærmere angitte tiltak skulle oversendes til uttalelse etter plan- og bygningsloven § 19-1. 19. mars 2024 gikk Statsforvalteren i Agder et skritt videre. Kommunene ble nå informert om at Statsforvalteren fremover ikke ville prioritere å gi forhåndsuttalelse til dispensasjonssaker, og kommunene ble bedt om at slike saker som hovedregel ikke sendes til dem på høring før kommunen fatter vedtak.
Dette medlem viser til at kommunene forholdt seg til denne praksisen. Statsforvalteren kunne komme med innsigelser til dispensasjonssaker i kommunene, men valgte å ikke gjøre det. Allikevel har nå Statsforvalteren satt i gang en prosess hvor de går gjennom alle dispensasjonssaker fra 2025. Dette medlem mener dette er svært uryddig av Statsforvalteren, både overfor kommunene og ikke minst privatpersoner som har fått dispensasjon.
Den prosessen som Statsforvalteren i Agder nå har igangsatt, mener dette medlem er urimelig overfor kommunene, og innbyggerne. En rekke kommuner mener at Statsforvalteren burde ha kommet med sine innspill tidligere i prosessen, og ikke etterpå. Dette medlem mener at kommuneloven § 27-1 annet ledd ikke burde brukes av Statsforvalteren til en slik prosess som nå er satt i gang i Agder.
Dette medlem forventer at statsråden har dialog med statsforvalterne og unngår at slike prosesser blir igangsatt igjen.
Komiteens medlem fra Rødt viser til at arbeidet til Statsforvalteren i Agder har avdekket en rekke ulovligheter knyttet til strandsonen. Dette medlem vil advare sterkt mot å stanse den videre oppfølgingen av disse sakene, mener et slikt vedtak er i strid med den allmenne rettsfølelsen, og mener det vil svekke, ikke styrke, tilliten til offentlig forvaltning. Dette medlem viser til at å midlertidig stanse videre oppfølging nå, i enkeltsaker, vil kunne få som konsekvens at utbygging i strandsonen som ikke burde ha fått dispensasjon, nå vil finne sted. Dette medlem viser til at det i ytterste konsekvens innebærer varige inngrep og permanent skade, og mener dette alene tilsier at Statsforvalterens arbeid bør få fortsette. Dette medlem viser til Statsforvalteren i Agders egen foreløpige oppsummering, publisert på Statsforvalterens nettsider 10. mars 2026. Der skriver Statsforvalteren:
«Det er avdekket mangler i om lag 80 prosent av de 178 relevante kommunale dispensasjonsvedtakene som er gjennomgått.»
Videre skriver Statsforvalteren:
«Det er funnet vesentlige mangler i samtlige av de 23 sakene som har vært gjenstand for nærmere undersøkelser.»
Videre skriver Statsforvalteren:
«Ordningen med lovlighetskontroll er imidlertid ment som en sikkerhetsventil, og Statsforvalteren bruker ikke lovlighetskontroll som et statlig styringsmiddel overfor kommunene. Gjennomgangen har rettet seg mot saker der dispensasjonene kan ha vesentlig betydning for de hensyn byggeforbudet i strandsonen er ment å ivareta.»
Dette medlem viser til at Statsforvalteren selv oppgir at de åpner lovlighetskontroll bare i et svært lavt antall saker, og vurderer på bakgrunn av ovennevnte at Statsforvalteren handler i tråd med lovens intensjon og at listen er lagt nettopp så høyt som lovgiver har forutsatt.
Dette medlem vil avslutningsvis reise spørsmål om det burde initieres en tilsvarende gjennomgang av dispensasjonssaker også i andre fylker med press på strandsonen, da det ikke er grunn til å anta at saksbehandlingen i kommuner i Agder skiller seg fra saksbehandling utført av kommuner i andre fylker.
