Representantforslag om sterkere beskyttelse av naturverdiene i Oslofjorden og en egen oslofjordlov

Oslofjorden er i krise og preges av nedgang i fiskebestander, tap av tareskoger og ålegressenger og dårlig økologisk tilstand. Bestandene av torsk og reke i Oslofjorden og Skagerrak har falt med 80–90 prosent. En av tre genetisk unike kysttorskebestander er antakelig helt utryddet. Miljødirektoratet anslår at 70 prosent av viktige oppvekstområder for fugl og fisk er forringet siden 1950-tallet. I Miljødirektoratets tilstandsrapport for Oslofjorden (2024) konkluderes det med at situasjonen er kritisk, og at det trengs mer omfattende og koordinert innsats. Behovet forsterkes av klimaendringer, befolkningsvekst, nedbygging og fremmedarter.

En viktig utfordring er at ansvaret er fragmentert. Fjorden, inkludert fjordens nedbørsfelt berører 7 fylker og 118 kommuner, og forvaltningen av miljøverdiene ligger under forskjellige departementer og etater. Gjeldende lovverk har ikke sikret en helhetlig og langsiktig forvaltning.

Regjeringen la i 2021 frem en helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden, med tiltak innen blant annet avløp, landbruk, fiskeri og arealforvaltning. Mange av tiltakene forutsetter oppfølging fra kommuner og andre aktører, og ansvarspulverisering og manglende finansiering gjør at det er lite fremdrift på mange felt. Det er ikke tatt overordnede grep om areal- og strandsonepolitikken, og lite statlig koordinering og finansiering bremser etablering av nitrogenrensing. Et viktig lyspunkt er at regjeringen har iverksatt fiskeforbud i mye av fjorden fra 1. januar 2026. Det er et viktig og riktig tiltak, men effekten av fiskeforbudet svekkes av svak innsats på andre felt.

Markaloven som inspirasjon

I 2009 vedtok Stortinget markaloven, fordi man så behovet for et lovverk som sikret vern av et av de mest pressede naturområdene i Norge. Marka er delt mellom Oslo og 18 andre kommuner, og fraværet av nasjonalt lovverk utgjorde en stor risiko for bit-for-bit-nedbygging. Gjennom markaloven fikk Oslomarka nasjonalt vern, og et helhetlig rammeverk som sikret et av landets mest brukte naturområder for kommende generasjoner.

Oslofjorden preges av mange av de samme utfordringene som Oslomarka gjorde før markaloven, men i enda større grad. Ansvarspulverisering, mange dispensasjoner og dårlig koordinering forhindrer en svært tiltrengt redningspakke for livet i fjorden. Forslagsstillerne mener dagens lovverk er utilstrekkelig. Det er behov for sterkere felles spilleregler på tvers av kommune- og fylkesgrenser som beskytter fjord og strandsone, stanser forurensing og sikrer gjennomføring av restaureringstiltak. Det må settes tydeligere nasjonale rammer for arealbruk, rensing av avløpsvann og naturinngrep som påvirker økosystemet i Oslofjorden, herunder byggetiltak som kan gi økt avrenning og forurensing i Oslofjordens nedbørsfelt. Det trengs bedre forvaltning av kantsoner i jordbruket og insentiver til mer regenerativt landbruk. Dispensasjonsretten for arealsaker i strandsonen bør i hovedsak flyttes til statlig nivå. Det bør slås hardere ned på forurensing og utslipp av miljøgifter. Det er også behov for en mer koordinert politikk for å regulere bunntråling i Skagerrak og restaurering av natur.

Forslagsstillerne mener det viktigste er at det etableres nye og effektive nasjonale verktøy for å redde fjorden, ikke nøyaktig hvordan dette gjøres. Dette kan løses på ulike måter, enten ved å forsterke dagens lover og regler, ved å utrede og etablere en større marin nasjonalpark som dekker mesteparten av fjorden, eller ved å etablere en egen oslofjordlov. Forslagsstillerne mener det beste alternativet er en egen oslofjordlov, etter inspirasjon fra markaloven. Forslagsstillerne understreker at rammene for loven bør utredes grundig.

Noen hovedelementer i loven bør være tydeligere nasjonale rammer for forvaltningen av fjorden, bedre koordinering mellom statlige, regionale og kommunale myndigheter, strengere regler for inngrep i strandsonen, for utslipp i og forsøpling av fjorden, og sterkere vern av naturmangfold og friluftsliv. Med en egen oslofjordlov kan man gjøre disse grepene målrettet ut ifra de særegne utfordringene Oslofjorden står overfor.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag om en egen lov om Oslofjorden (oslofjordloven) etter modell av lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven), med det formål å sikre en helhetlig, langsiktig og forpliktende forvaltning av Oslofjorden og dens økosystem.

Loven skal blant annet:

• Sikre en helhetlig og økosystembasert forvaltning av Oslofjorden som forplikter alle relevante myndigheter til å beskytte og restaurere fjordens naturverdier.

• Styrke vernet av naturmangfold, friluftsliv og allmennhetens tilgang til strandsonen og fjorden.

• Etablere strengere nasjonale rammer for arealbruk, forurensing og naturinngrep som påvirker økosystemet i Oslofjorden, herunder byggetiltak i Oslofjordens nedbørsfelt og forvaltning av kantsoner. Statsforvalteren skal få sterkere myndighet til å ivareta disse interessene.

• Bidra til bedre koordinering mellom stat, fylkeskommuner og kommuner.

• «2. Stortinget ber regjeringen etablere flere nye verneområder i Oslofjorden og vurdere utvidelser av nasjonalparkene Færder og Hvaler.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen har i brev av 7. april 2026 til Klima- og miljødepartementet ved statsråd Andreas Bjelland Eriksen bedt om en vurdering av representantforslaget. Svarbrevet, datert 15. april 2026, er vedlagt innstillingen.

Komiteen har invitert til og mottatt skriftlige høringsinnspill.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Hagenborg, lederen Mani Hussaini, Linda Monsen Merkesdal, Torbjørn Vereide og Solveig Vik, fra Fremskrittspartiet, Kristoffer Sivertsen, Rikard Spets, Morten Stordalen og Tor Mikkel Wara, fra Høyre, Kari Sofie Bjørnsen og Aleksander Stokkebø, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Senterpartiet, Ole Herman Sveian, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Frøya Skjold Sjursæther, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til Dokument 8:251 S (2025–2026) om sterkere beskyttelse av naturverdiene i Oslofjorden og en egen oslofjordlov, etter modell av lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven), med det formål å sikre en helhetlig, langsiktig og forpliktende forvaltning av Oslofjorden og dens økosystem.

Regjeringen Solberg la frem «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv» i 2021, og nåværende regjering skal komme med en oppdatert plan høsten 2026. Komiteen viser for øvrig til vedlagte svarbrev fra klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen datert 15. april 2026.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til svarbrevet fra statsråden og at det i 2021 ble utarbeidet en egen Oslofjordplan. Planen inneholder en rekke tiltak for å bedre fjordens tilstand.

Disse medlemmer understreker at regjeringen har prioritert arbeidet med å bedre Oslofjordens tilstand høyt. Planen har aktivt blitt fulgt opp og regjeringen har gjennomført en rekke tiltak, særlig når det gjelder viktige påvirkninger som avrenning fra jordbruk, utslipp fra avløp og påvirkning fra fiskeri.

Disse medlemmer er enig i at det vil ta tid å nå god tilstand for Oslofjorden, og at det er fortsatt et stort behov for å forsterke innsatsen. Disse medlemmer er derfor glad for at regjeringen varsler at den i løpet av 2026 vil lansere en ny Oslofjordplan.

Disse medlemmer mener dagens ordning – med en Oslofjordplan som koordinerer og samordner innsatsen, i kombinasjon med stadig strengere regler rettet mot påvirkningene på fjorden, er godt egnet for at fjorden skal oppnå god tilstand, og at det ikke er behov for en egen oslofjordlov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at tilstanden i Oslofjorden er alvorlig, og at utviklingen over tid har vært preget av sammensatte og kumulative belastninger. Disse medlemmer vil understreke betydningen av et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag som grunnlag for prioritering av tiltak, herunder bedre datagrunnlag om tilførsler fra avløp, landbruk og øvrige kilder, samt effekter av allerede iverksatte tiltak. Etter disse medlemmers syn er det avgjørende at tiltak i større grad målrettes der effekten er størst, og at ressursbruken baseres på dokumentert miljøgevinst.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om et mer forpliktende spleiselag mellom stat, kommuner og relevante aktører for oppgradering av rensekapasitet, og mener staten i større grad må bidra til å realisere nødvendige investeringer i avløpsinfrastruktur, jf. Innst. 36 S (2025–2026).

Disse medlemmer vil samtidig peke på behovet for bedre koordinering på tvers av forvaltningsnivåer og geografiske områder, gitt at Oslofjorden omfatter flere kommuner og fylker med ulike forutsetninger og utfordringer.

Når det gjelder fiskerirelaterte tiltak, viser disse medlemmer til at slike inngrep bør bygge på et tydelig faglig grunnlag og inngå som del av en helhetlig tiltaksportefølje, hvor effekter vurderes opp mot andre relevante virkemidler. Disse medlemmer viser i så måte til forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. 36 S (2025–2026). Disse medlemmer vil understreke at innbyggernes frihet ikke bør begrenses utover det som er nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre deler forslagsstillernes bekymring for situasjonen og utviklingen i Oslofjorden. Siden regjeringen Solberg la frem «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv» i 2021, har Oslofjordens økologiske tilstand dessverre forverret seg. Tiltaksplanen har vært et svært viktig grunnlag for arbeidet med Oslofjorden, ikke minst har den bidratt til forståelse om fjordens mange utfordringer, samt lokal og nasjonal oppmerksomhet.

Disse medlemmer viser til at det er satt i gang en rekke tiltak fra mange aktører for å bedre fjordens tilstand. Kommuner, fylkeskommuner, stat, næringsliv, akademia, private og ideelle aktører har i flere år jobbet for å bekjempe skadelige påvirkninger og sette i verk forbedrende tiltak. Det er imponerende både hvor mange som har engasjert seg og hvor mye innsats som er lagt ned.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter intensjonen i forslaget om at det trengs forsterket innsats for å redde fjorden, men deler regjeringens syn om at det ikke er en ny lov som er løsningen. Derimot er det mange aktører som etterspør en sterkere sektorovergripende koordinering som kan utløse mer samhandling og ytterligere handlekraft. En tydeligere identifisering av utfordringer, oppdaterte kunnskapsgrunnlag og forskning sammen med bedre koordinering og klare fremdriftsplaner, kan organiseres i et prosjekt som har til formål å gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at regjeringen har varslet en ny Oslofjordplan i løpet av 2026, og disse medlemmer ser frem til denne. Den nye Oslofjordplanen bør vise at staten tar en forpliktende rolle for et større koordinerende ansvar slik at andre offentlige aktører, akademia, næringsliv, private og ideelle aktører sammen får til å organisere arbeidet på en mest mulig kraftfull måte. Disse medlemmer imøteser at den nye Oslofjordplanen kan inneholde en beskrivelse av et prosjekt ledet av staten som ivaretar dette behovet for bedre koordinering på tvers av sektorer og aktører.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre mener prosjektet må dokumentere metodebruk og resultater, slik at erfaringene også kan brukes i andre fjorder som er i dårlig miljømessig stand.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i den kommende reviderte Oslofjordplanen vurdere om det bør opprettes et prosjekt for å styrke koordinering blant alle aktører i arbeidet, med formål om å gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til statsrådens svar når det gjelder representantforslagets punkt nr. 2 om etablering av nye verneområder i Oslofjorden, der det fremkommer at nye områder er under vurdering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre minner om at Miljødirektoratet har konkludert med at situasjonen for Oslofjorden er kritisk. Fjorden preges av nedgang i fiskebestander, tap av tareskoger og ålegressenger og dårlig økologisk tilstand. Arealinngrep, forurensing fra landbruk og avløp og overfiske er viktige årsaker, og utfordringene forsterkes av klimaendringer og fremmede arter.

Disse medlemmer påpeker at Oslofjordens nedbørsfelt berører 7 fylker og 118 kommuner, og på statlig nivå er det flere departementer og etater som er berørt. Et så fragmentert ansvar gjør utfordringene vanskelige å løse.

Disse medlemmer er opptatt av naturverdiene i Oslofjorden, og at en levende fjord gir glede og rekreasjon for et stort antall mennesker. Forbudet mot fiske i deler av fjorden er et resultat av dårlig forvaltning i lang tid, og dette påvirker mange mennesker, men det er likevel svært viktig for å redde Oslofjorden på lengre sikt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre understreker at Oslofjorden trenger helhetlig og økosystembasert forvaltning. Naturens tålegrenser må sette rammene for tiltak og virkemidler. For å oppnå slik forvaltning må myndighetene gi naturen et sterkere vern og sikre allmennheten tilgang til strandsonen og fjorden. Strengere nasjonale rammer for lokal politikkutøvelse er nødvendig, ikke bare i og nær fjorden, mens til dels også i hele nedbørsfeltet. Innsatsen må koordineres bedre mellom staten og de berørte fylkeskommunene og kommunene.

Disse medlemmer viser til markaloven fra 2009, som er et felles lovverk de 17 kommunene som Oslomarka ligger i, har strengere regler enn hva som er nasjonal politikk. Denne loven kan være en inspirasjon for arbeidet med å redde Oslofjorden.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag om en egen lov om Oslofjorden (oslofjordloven) etter modell av lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven), med det formål å sikre en helhetlig, langsiktig og forpliktende forvaltning av Oslofjorden og dens økosystem. Loven skal blant annet:

• Sikre en helhetlig og økosystembasert forvaltning av Oslofjorden som forplikter alle relevante myndigheter til å beskytte fjordens naturverdier.

• Styrke vernet av naturmangfoldet og sikre friluftslivet og allmennhetens tilgang til strandsonen og fjorden.

• Etablere strengere rammer for arealbruk, forurensing og naturinngrep som påvirker økosystemet i Oslofjorden, herunder byggetiltak i Oslofjordens nedbørsfelt og forvaltning av kantsoner. Statsforvalteren skal få sterkere myndighet til å ivareta disse interessene.

• Bidra til bedre koordinering mellom stat, fylkeskommuner og kommuner.»

«Stortinget ber regjeringen etablere flere nye verneområder i Oslofjorden og vurdere utvidelser av nasjonalparkene Færder og Hvaler.»

Det viktigste for disse medlemmer er at nasjonale myndigheter tar grep for å redde fjorden. Dette kan løses på ulike måter der en egen oslofjordlov er én mulighet. Det er også mulig å forsterke dagens lover og regler samt utrede og etablere en større marin nasjonalpark som dekker mesteparten av fjorden. Forslagsstillerne ønsker en egen lov om Oslofjorden samt flere nye verneområder i Oslofjorden og eventuelt utvidelse av nasjonalparkene Færder og Hvaler. Disse medlemmer understreker at utredningen av en ny lov ikke må bremse det pågående arbeidet med å forsterke eksisterende virkemidler.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innarbeide ambisiøse tiltak for marin naturrestaurering i den kommende revideringen av Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv, og sørge for at det settes av tilstrekkelig med statlige midler til gjennomføring av naturrestaureringstiltakene.»