Forsvarsløftet - Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren

Gjennom denne proposisjonen redegjør regjeringen for status i gjennomføringen av Forsvarsløftet, i tråd med Innst. 426 S (2023–2024), viser endrede forutsetninger for planen og foreslår justeringer og prioriteringer for å realisere en nødvendig og rask styrking av Norges forsvarsevne. Avslutningsvis fremmer regjeringen forslag til investeringsbeslutninger som underbygger realiseringen av Forsvarsløftet.

Langtidsplanen for forsvarssektoren er et historisk forsvarsløft. Den innebærer en tydelig prioritering av Norges trygghet i en usikker tid. Et samlet storting stilte seg bak planen da den ble vedtatt i 2024. Regjeringen påpeker at de er godt i gang med å realisere Forsvarsløftet, og at hovedinnretningen i planen fremdeles er et riktig utgangspunkt for å styrke Norges forsvarsevne. Samtidig har viktige forutsetninger endret seg etter at planen ble vedtatt.

Langtidsplanen ble lagt frem i en alvorlig tid. Siden har alvoret økt, og verden har blitt mer uforutsigbar. Russland opererer med en krigsøkonomi: Landet bruker store ressurser på å rekruttere soldater og produsere stridsmidler til krigføringen i Ukraina. Utfallet av krigen vil prege europeisk sikkerhet i overskuelig fremtid. Når krigen avsluttes, må Norge være forberedt på at Russland kan styrke sin militære tilstedeværelse i våre nærområder.

NATOs krav til Norge og andre medlemsland er også blitt skjerpet. USAs forventninger til europeiske allierte har økt og formidles i en skarpere tone. Etter at langtidsplanen ble lagt frem, har Norge og andre NATO-land forpliktet seg til å bruke minst 3,5 pst. av bruttonasjonalproduktet på forsvarsutgifter innen 2035. Nye kapabilitetsmål for medlemslandene innebærer høyere krav til hva Norge skal bidra med i alliansen. Samarbeidet med nære europeiske allierte er blitt enda viktigere for norsk sikkerhet.

Markedet for forsvarsmateriell preges av kraftig prisvekst, lange leveransetider og rask teknologisk utvikling. Store og nødvendige anskaffelser er blitt dyrere. På andre områder tar det lengre tid å realisere satsingene enn planen la til grunn. Erfaringene fra Ukraina viser hvordan anvendelse av ny teknologi, som droner og kunstig intelligens, endrer krigens karakter. Nye trusler og motstandsmidler kan gjøre gamle systemer utdaterte.

Disse utviklingstrekkene innebærer at noen av satsingene i langtidsplanen er blitt enda viktigere. De må realiseres raskt, selv om kostnadene har økt. Beredskap og utholdenhet i de delene av strukturen som er mest sentrale for å avskrekke og håndtere trusler i norske nærområder, må styrkes.

Samarbeid med nære allierte om å utvikle og operere likt materiell er blitt enda viktigere. Det strategiske partnerskapet med Tyskland om ubåter og det strategiske partnerskapet med Storbritannia om fregatter styrker vår forsvarsevne og vår industrielle base. Det inngår i vår garderingsstrategi og gir Norge flere ben å stå på i sikkerhetspolitikken.

Støtte til Ukraina forblir en prioritet og svekker Russlands evne til videre aggresjon. Det er et bidrag til vår egen sikkerhet. Erfaringene fra Ukraina får også betydning for utviklingen av vårt eget forsvar.

Uforutsigbarheten og endringstakten rundt oss stiller større krav til fleksibilitet og omstillingsevne i gjennomføringen av planen. Ny teknologi og mer effektive løsninger må kunne tas i bruk raskt. Det må unngås å investere i systemer som er umodne, eller allerede utdaterte før de tas i bruk.

Regjeringen vil styrke de økonomiske rammene for Forsvarsløftet med ytterligere 31 mrd. kroner til 2030 og til sammen om lag 115 mrd. kroner frem til og med 2036. Det gjør det mulig å opprettholde satsingene på nye fregatter, ubåter og langtrekkende ild, samtidig som deler av Forsvaret kan bli raskere klart i møte med en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Med det ligger Norge an til å nå NATOs 3,5-prosentmål innen 2035, i tråd med forventingene til medlemslandene. For å opprettholde planens langsiktige perspektiv utvides planen til 2040, for å komme i mål med realisering og finansiering av tiltakene innenfor planen. Det innebærer at noen områder prioriteres lavere for å realisere det som er aller viktigst.

Finnmarksbrigaden legges opp til å bli realisert to år tidligere enn det som ble lagt til grunn i Forsvarsløftet. Driftsbudsjettet til Forsvaret styrkes for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå. Det settes av mer penger fremover til å fylle viktige lagre og anskaffe stridsavgjørende ammunisjon. Infrastruktur som er viktig for alliert mottak, prioriteres høyere. Disse tiltakene bidrar til at Forsvaret blir bedre i stand til å løse sine oppgaver og får en økt operativ evne.

Erfaringene fra krigen i Ukraina skal omsettes i nye og forsterkede satsinger på droner, elektronisk krigføring og rombasert kommunikasjon. Innfasingen av lagdelt luftvern starter med en tidligere satsing på anti-droneforsvar og kortholdsluftvern. Regjeringen prioriterer midler for å bidra til å styrke produksjonskapasiteten i forsvarsindustrien ytterligere.

Fleksibiliteten og evnen til omstilling i gjennomføringen av planen skal økes. Man må kunne omprioritere underveis, justere kursen og skalere opp raskere ved behov. De langsiktige målsettingene i langtidsplanen skal oppdateres for å vektlegge effekt og evne fremfor antall og elementer på lang sikt.

Tiltakene som foreslås her, vil legge til rette for å utvikle et forsvar som er sterkt tilpasningsdyktig og bedre rustet for en mer alvorlig og uforutsigbar tid.

Komiteen avholdt høring 15. mai 2026. Det ble mottatt 12 skriftlige innspill før høringen, og ti instanser deltok på høringen.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Bakervik, Tonje Brenna, Nils-Ole Foshaug, Monica Nielsen og Trine Lise Sundnes, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati, Morten Kolbjørnsen og Sylvi Listhaug, fra Høyre, lederen Peter Frølich, Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Miljøpartiet De Grønne, Arild Hermstad, fra Kristelig Folkeparti, Jonas Andersen Sayed, og fra Venstre, Abid Raja, viser til at Stortinget behandlet langtidsplanen for forsvarssektoren i 2024 og enstemmig vedtok Innst. 426 S (2023–2024). Dette ligger fremdeles til grunn for den omfattende styrkingen av Norges forsvarsevne. Komiteen merker seg at regjeringen i Prop. 68 S (2025–2026) skriver at sentrale forutsetninger for langtidsplanen har endret seg etter at den ble vedtatt i 2024, og at endringene gjør det nødvendig med justeringer og omprioriteringer.

Komiteen tar til etterretning regjeringens vurdering av at forholdet mellom NATO og Russland forverres og preges av «vedvarende konfrontasjon», og at Moskva «kan være i stand til å føre en krig mot ett eller flere NATO-land innen relativt kort tid» dersom kamphandlingene i Ukraina avsluttes. Komiteen merker seg videre at det internasjonale systemet i stort beskrives som «i endring», med mer uregulert maktbruk, færre begrensninger på våpenkappløp og økt fare for spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Komiteen viser til at proposisjonen beskriver økt uforutsigbarhet i amerikansk politikk overfor andre land. Komiteen merker seg at USAs nye sikkerhetsstrategi understreker amerikanske NATO-forpliktelser, men samtidig «dreier oppmerksomhet mot den vestlige halvkule og Indo-Stillehavsregionen». Dette innebærer at europeiske land forventes å ta hovedansvaret for det konvensjonelle forsvaret av Europa.

Komiteen merker seg særlig regjeringens vurdering av at allianseforpliktelsene vil kunne øke ytterligere i årene som kommer. Komiteen forutsetter at regjeringen holder Stortinget fortløpende orientert om utviklingen i kapabilitetsmålene og hvilke konsekvenser disse får for norsk forsvarsplanlegging.

Komiteen anerkjenner at den internasjonale utviklingen siden 2024 har økonomiske konsekvenser for realiseringen av langtidsplanen. Komiteen merker seg regjeringens vurdering av at markedet for forsvarsmateriell «preges av kraftig prisvekst, lange leveransetider og rask teknologisk utvikling», og at store og nødvendige anskaffelser dermed er blitt dyrere.

Komiteen merker seg videre regjeringens vurdering av at norsk og alliert industri «ikke er dimensjonert for å levere på den kraftig økte etterspørselen som har oppstått i etterkant av Russlands angrep på Ukraina», og at behovet for økt produksjonskapasitet og fortløpende militærteknologisk innovasjon er forsterket.

Komiteen registrerer regjeringens vurdering av status for Forsvarets fire hovedmål. Komiteen merker seg at evnen til å forebygge og avskrekke konflikt gjennom daglige operasjoner samlet sett vurderes som «tilfredsstillende», mens evnen til nasjonal beredskap og kollektivt forsvar vurderes som «mindre tilfredsstillende, spesielt grunnet utfordringer med tilgjengeligheten på hovedmateriell, reservedeler og personell med kritisk kompetanse». Komiteen merker seg særlig at styrkestrukturens utholdenhet vurderes som «ikke tilfredsstillende, med betydelige utfordringer og operative svakheter, herunder mangler på ammunisjon, forsyninger, lagerkapasitet og personell med rett kompetanse». Komiteen understreker viktigheten av å arbeide raskt og målrettet med å bedre Forsvarets måloppnåelse. Komiteen understreker videre at den avgjørende målestokken for forsvarspolitikken er realiserte operative kapasiteter.

Komiteen tar til etterretning at enkelte prosjekter i langtidsplanen er forsert i forhold til opprinnelig ambisjon, mens andre er forsinket, omprioritert eller utsatt. Komiteen merker seg videre at regjeringen anbefaler at enkelte prosjekter som ble vedtatt i 2024, ikke gjennomføres.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å utvide de økonomiske rammene for langtidsplanen med «ytterligere 31 mrd. kroner til 2030 og til sammen om lag 115 mrd. kroner frem til og med 2036», og at planperioden utvides til 2040. Komiteen registrerer at den oppdaterte økonomiske rammen er på 1 848 mrd. 2026-kroner i perioden 2025–2036.

Komiteen forutsetter at regjeringen i de årlige budsjettproposisjonene og i de årlige meldingene om status og gjennomføring av planen rapporterer åpent og grundig om fremdrift, kostnadsutvikling og endringer i de prosjekter og prioriteringer som er omtalt i denne proposisjonen.

Komiteen understreker at det er i Norges interesse at folkeretten forsvares og håndheves. Komiteen viser til proposisjonens omtale om at USA har indikert at de ikke vil opptre som noen garantist for en verdensorden basert på folkeretten, og at det er skapt usikkerhet om USAs framtidige engasjement og rolle også i forsvaret av Europa og Norge. USA har iverksatt straffetoll overfor europeiske land, og kampanjen for å få kontroll over Grønland har svekket tilliten mellom Europa og USA.

Komiteen slutter seg til proposisjonens vurdering av at fundamentet for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk siden slutten av andre verdenskrig er i endring. Europeiske land må ta hovedansvaret for europeisk sikkerhet, noe som vil kreve betydelig opptrapping av europeisk innsats. Komiteen registrerer at USA besitter kapabiliteter som europeiske allierte i liten grad har, og at regjeringen vektlegger fortsatt å engasjere USA i NATO og europeisk sikkerhet.

Komiteen slutter seg til at Norge trenger flere ben å stå på i sikkerhetspolitikken, og støtter at regjeringen følger en aktiv garderingsstrategi med mer forpliktende samarbeid med Norges nærmeste allierte. Komiteen stiller seg bak at Norge inngår strategiske partnerskap og utvidede forsvarsavtaler med nære allierte, ikke minst i Norden, og at formålet med dette er at Norge, sammen med allierte, skal utvikle et sterkere og mer selvstendig europeisk forsvar.

Komiteen viser til at Norge og Storbritannia inngikk en omfattende bilateral forsvarsavtale i november 2025 ved navn Lunna House-avtalen, som legger til rette for tettere samarbeid om forsvarskapabiliteter, styrket strategisk samarbeid i nordområdene, økt samtrening og gjensidig forsterkning, og at nye fregatter er en viktig pilar i samarbeidet.

Komiteen viser til at Norge har et omfattende materiellsamarbeid med Tyskland som utvikles videre gjennom et bredere kapabilitetssamarbeid om ubåter, neste generasjons langtrekkende sjømålsmissiler, romvirksomhet og stridsvogner, og at den nye forsvarsavtalen «Hansa arrangement» som ble inngått i februar 2026, vil sette rammer for videreutviklingen av samarbeidet.

Komiteen viser til at regjeringen forsterker det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Frankrike på politisk og militært nivå, herunder inngåelsen av et strategisk partnerskap i juni 2025, samt at regjeringen underbygger garderingsstrategien ved å videreutvikle forsvarssamarbeid med blant annet Canada, Polen og Nederland. Gjennom Joint Expeditionary Force (JEF) samarbeider Norge med nordiske, baltiske, nederlandske og britiske partnere om regional sikkerhet og er i stand til å håndtere kriser raskt før en eventuell kollektiv NATO-respons. Norge deltar også i NATO-konseptet Forward Land Forces i Finland og Litauen.

Komiteen viser til at det forsvarspolitiske samarbeidet mellom Norge og EU har blitt tettere de siste årene. Norge deltar nå i de fleste sentrale initiativene i EU innen forsvar og sikkerhet. Det inkluderer blant annet deltakelse i EUs forsvarsfond (EDF), og deltakelse i enkeltprosjekter under PESCO. Regjeringen går i tillegg inn for deltakelse i EUs låne- og samarbeidsordning for forsvarsinvesteringer (SAFE) og deltakelse i det europeiske forsvarsindustriprogrammet (EDIP).

Styrket regionalt og nordisk forsvarssamarbeid

Komiteen viser til at proposisjonen fremhever Norges ambisjon om at Norden skal bli den mest integrerte forsvarsregionen i Europa, og merker seg at Norge har formannskapet i NORDEFCO i 2026. Komiteen understreker at nordisk forsvarssamarbeid er en prioritet som styrker norsk forsvarsevne.

Komiteen merker seg at et samlet Norden med Sverige og Finland har gitt Norge økt strategisk dybde i nordområdene, men også har medført et større ansvar for å støtte våre allierte naboer i krise og krig.

Komiteen støtter intensiveringen av det nordiske kapabilitetssamarbeidet gjennom NORDEFCO, der de nordiske landene i fellesskap skal stille de styrkebidragene som alliansen forutsetter. Komiteen merker seg at nordiske land arbeider for økt interoperabilitet og felles anskaffelser basert på kapabilitetsbehov, og forutsetter at dette samarbeidet prioriteres for å oppnå raskere regional operativ evne og mer kostnadseffektive løsninger. Komiteen understreker betydningen av at Norge aktivt benytter NORDEFCO-formannskapet til å fremme konkrete tiltak som styrker nordisk integrasjon og samvirke.

Komiteen fremhever betydningen av det nordiske totalforsvarssamarbeidet og merker seg at proposisjonen viser til styrket samarbeid innenfor transportsektoren gjennom Nordic Transport Preparedness Cooperation og utarbeidelsen av en felles nordisk strategi for beredskap, forsyningssikkerhet og militær mobilitet. Komiteen understreker at nordiske land står overfor sammenfallende utfordringer knyttet til vertslandsstøtte, militær mobilitet og sivil-militært samarbeid, og forutsetter at det nordiske samarbeidet på disse områdene videreutvikles systematisk.

Komiteen forutsetter at regjeringen i fremtidige rapporteringer om langtidsplanen redegjør for status og konkrete resultater av det nordiske forsvarssamarbeidet, herunder fremdrift i felles anskaffelser, styrkeintegrasjon, totalforsvar og sivilt-militært samarbeid.

Fornyelse av Sjøforsvaret

Komiteen viser til at Sjøforsvaret har en sentral rolle i å forebygge og avskrekke trusler mot nasjonal sikkerhet i det maritime domenet, både selvstendig og i samarbeid med allierte, og i å forsvare norske interesser i hele konfliktspekteret. Komiteen understreker betydningen av høy operativ aktivitet, tilstedeværelse og utholdenhet i norske havområder, særlig i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder.

Komiteen merker seg at langtidsplanen legger opp til et ambisiøst investeringsnivå tidlig i planperioden, særlig knyttet til et nødvendig generasjonsskifte for Sjøforsvarets fartøyer. Komiteen viser til at det er fattet flere investeringsbeslutninger i tråd med Stortingets vedtak, og legger til grunn at tidsriktige beslutninger bidrar til raskere realisering av vedtatt struktur, redusert behov for levetidsforlengelse av eksisterende materiell og samlet sett økt operativ evne.

Komiteen viser særlig til anskaffelsen av nye fregatter med antiubåtkapasitet gjennom et strategisk samarbeid med Storbritannia, samt videreføringen og utvidelsen av ubåtflåten. Komiteen merker seg at innfasingen av nye ubåter vil skje raskere enn langtidsplanen opprinnelig la til grunn, og understreker at dette bidrar positivt til styrket beredskap og operativ tilgjengelighet i det maritime domenet.

Komiteen understreker samtidig at et høyt investeringsnivå tidlig i planperioden innebærer at enkelte større utbetalinger kommer tidligere enn forutsatt, og at dette får betydning for den videre strukturutviklingen. Komiteen merker seg at beslutninger om samarbeidspartnere og tidsfasing av sentrale prosjekter har medført nye bindinger og oppdatert kostnadsinnsikt, og understreker betydningen av god helhetlig styring og realistiske fremdriftsplaner.

Komiteen viser til at levering av nye kapasiteter strekker seg over tid, og at det i overgangsfasen mellom ny og eksisterende struktur må påregnes at enkelte fartøytyper vil seile lenger enn opprinnelig antatt. Komiteen understreker at parallell drift av gammel og ny struktur er krevende og kostnadsdrivende, men nødvendig for å opprettholde tilstrekkelig aktivitet, beredskap og tilstedeværelse i norske havområder frem mot full innfasing av nytt materiell.

Komiteen merker seg at regjeringen prioriterer innfasing av systemer for mottiltak mot miner, og understreker at dette er avgjørende for evnen til å beskytte sjøveiene langs kysten og holde mottakshavner for allierte forsterkninger åpne i krise og krig.

Komiteen viser videre til at langtidsplanen legger til grunn fornyelse av materiell til Kystjegerkommandoen. Komiteen understreker at Kystjegerkommandoen er en sentral kapasitet i forsvaret av kystsonen, og samtidig en viktig utviklingsarena for test, eksperimentering, opplæring og innføring av ubemannede systemer i det maritime domenet.

Komiteen merker seg avslutningsvis at fornyelsen av Sjøforsvaret skjer i en periode preget av økte kostnader og lange ledetider i forsvarsmarkedet. Komiteen understreker derfor behovet for streng kostnadskontroll, helhetlige avklaringer knyttet til personell, infrastruktur og vedlikehold, samt en løpende balansering mellom investering i ny struktur og behovet for høy operativ aktivitet i prioriterte områder.

Komiteen viser til at regjeringen gjennom Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) ble bedt om å utrede alternativer for å sikre allierte og egne fartøy adgang til havn og fasiliteter i Tromsøregionen. Komiteen merker seg at regjeringen har gjennomført en bred innledende vurdering av mulige handlingsalternativer for fremtidig utvikling av denne kapasiteten.

Komiteen viser til at tilgjengelighet på havnekapasitet og forsyningslinjer i nord har fått økt oppmerksomhet de siste årene, blant annet på grunn av økt russisk aktivitet i Barentshavet og Arktis. Komiteen mener regjeringen på nytt må vurdere om det er hensiktsmessig å benytte Olavsvern til forsvarsformål.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2027 komme tilbake til Stortinget med en ny og utvidet behovsanalyse om benyttelse av Olavsvern til forsvarsformål.»

Luftforsvaret

Luftvern

Komiteen viser til Prop. 87 S (2023–2024) og Innst. 426 S (2023–2024), og at Prop. 68 S (2025–2026) bygger på ambisjonen fra Forsvarsløftet om å implementere et effektivt lagdelt luftvern, med kapasiteter på kort hold, mellomdistanse og langt hold. Komiteen viser til at over fire år med erfaringer fra Ukraina etter fullskalainvasjonen 24. februar 2022 har belyst viktigheten av et effektivt luftvern. Det har blitt bekreftet på nytt siden krigen i Iran begynte 28. februar 2026. Komiteen peker på at anskaffelse av luftvernutstyr er helt sentralt for et effektivt forsvar av Norge.

Langtrekkende luftvern

Komiteen viser til at et samlet storting gjennom vedtak VII og VIII i Innst. 426 S (2023–2024) har bestemt at det skal anskaffes langtrekkende luftvern med evne til permanent å beskytte to geografiske områder i Norge mot ballistiske missiler, og har bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget med en anbefaling for den videre anskaffelsesprosessen. Anskaffelsen var lagt opp til å starte i 2029.

Komiteen merker seg at regjeringen i Prop. 68 S (2025–2026) foreslår å utsette oppstarten av anskaffelsen fra 2029 til 2033. Komiteen slutter seg ikke til denne utsettelsen. Den sikkerhetspolitiske utviklingen siden gjeldende langtidsplan ble vedtatt i 2024, tilsier at anskaffelsen av langtrekkende luftvern må gjennomføres så raskt som mulig.

Komiteen understreker at det er regjeringens ansvar å velge leverandør av langtrekkende luftvern, mens det er Stortingets oppgave å vedta finansiering. Komiteen er imidlertid opptatt av at alle relevante alternativer skal være tilstrekkelig utredet når Stortinget mottar en sak om investeringsbeslutning for langtrekkende luftvern.

Komiteen er orientert om at prosjektet nå er i en forprosjektfase, og at et beslutningsgrunnlag (SSD) er under utarbeidelse. I denne fasen utarbeides tidsrammer, kostnadsrammer og krav til ytelse. Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i vårsesjonen 2027 med en sak om retningsvalg for anskaffelsen. Saken skal redegjøre for de ulike mulighetene, herunder konkurranse, direktetildeling, utviklingsløp eller mulige kombinasjoner av disse. Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om anskaffelse om valg av leverandør for langtrekkende luftvern i løpet av våren 2028.

Komiteen kjenner til at norsk industri ønsker å integrere anti-ballistiske missiler i samarbeid med etablerte leverandører av langtrekkende luftvern. Komiteen viser til at dette integreringsprosjektet utgjør en del av ovennevnte prosess.

Komiteen viser videre til Joint Declaration on Enhanced Defence and Security Cooperation, undertegnet i Oslo 14. april 2026, der norske og ukrainske myndigheter fremmer et felles ønske om å samarbeide om utviklingen av nye anti-ballistiske kapasiteter. Komiteen mener disse erklærte ambisjonene må følges opp med et konkret arbeid, der man kartlegger muligheter for å integrere eksisterende kapasiteter fra forsvarsindustrien i Norge, Ukraina og potensielle andre partnere. Komiteen viser til at realiseringen av dette kan bidra til styrket produksjonskapasitet og forsyningssikkerhet i Europa, samt bidra til en mer robust forsvarsøkonomi. Komiteen er kjent med at dette imidlertid kan være et lengre utviklingsløp og beheftet med større økonomisk og operasjonell usikkerhet.

Komiteen understreker at dette arbeidet må vurderes i sammenheng med saken om investeringsbeslutning våren 2028.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2028 komme tilbake til Stortinget med en sak om investeringsbeslutning om langtrekkende luftvern.»

«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig legge til rette for et prosjekt der norsk og utenlandsk forsvarsindustri kan kartlegge muligheten for å produsere et langtrekkende anti-ballistisk luftvernsystem, og teste dette. Prosjektet skal være gjensidig fordelaktig for Ukraina og Norge og kan finansieres gjennom Nansen-midlene. Prosjektet forutsetter eventuell nødvendig myndighetsmedvirkning, herunder eventuelle bilaterale avtaler om datadeling. Dette bør inngå i arbeidet med vurderinger av norske luftvernløsninger.»

Komiteen viser til at Stortinget bevilger 100 mill. kroner til langtrekkende luftvern fra 2029 og 2030 og 200 mill. kroner i 2031 og 2032. Dette er midler som er ment for oppstart av kompetanseheving og trening sammen med leverandøren så fort kontrakt er inngått, for å sikre at Forsvaret er klare til å ta utstyret i bruk når leveransene kommer. Komiteen presiserer at dette er tentative beløp, og at de reelle kostnadene kan bli langt høyere. Hvordan den endelige utbetalingsprofilen blir, avhenger av valgt system og påfølgende forhandlinger med leverandør. Om det inngås en kontrakt som krever større utbetalinger i 2029 – eller tidligere – skal budsjettplanene justeres på egnet måte og med Stortingets involvering, for å sikre raskest mulig fremdrift i anskaffelsen av et langtrekkende luftvernsystem for Norge.

NASAMS

Komiteen merker seg at Prop. 68 S (2025–2026) omtaler NASAMS som en sentral del av det bakkebaserte luftvernet, og at satsingen omfatter gjenanskaffelser etter donasjoner til Ukraina, samt modernisering og tiltak for å øke beredskapsevnen gjennom blant annet reservedeler og missiler.

Komiteen viser til at regjeringen, i tråd med forsvarsforliket av 2024, legger opp til anskaffelse av fire nye NASAMS-batterier, nye radarer til NASAMS og modernisering av eksisterende luftvern. Komiteen registrerer at regjeringen foreslår at innfasingen av de fire nye batteriene påbegynnes ett år senere enn lagt til grunn i Innst. 426 S (2023–2024).

Komiteen merker seg at proposisjonen viser til oppdatering av sensorsystemene på eksisterende luftvern for å forlenge levetiden til dagens radarer, og foreslår å styrke ytelsen til eksisterende NASAMS gjennom anskaffelse av ny radar.

Komiteen understreker betydningen av kompetanseutvikling og trening, og merker seg at det i proposisjonen vises til inngåtte kontrakter om levering av NASAMS-simulatorer for å styrke utdanning, trening og øving.

Anskaffelse av våpen til bruk mot fiendtlig luftvern

Komiteen viser til at proposisjonen fremmer et nytt materiellprosjekt om anskaffelse av våpen til bruk mot fiendtlig luftvern, og merker seg at dette er i tråd med vedtatt langtidsplan hvor det er identifisert behov for å styrke våpenleveransene til F35. Komiteen registrerer også at våpen som styrker evnen til å angripe fiendens luftvern, er prioritert, og legger til grunn at dette vil bidra betydelig til å øke kostnadene ved et eventuelt angrep mot Norge og dermed avskrekking.

Komiteen merker seg at proposisjonen omtaler AARGMER som et spesifikt våpen til formålet, planlagt integrert på F35, og at anskaffelsen planlegges gjennomført innen utgangen av 2026 og med levering i 2031–2032.

Helikopter

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår at anskaffelsen av helikoptre til støtte for spesialstyrkene og landstyrkene utsettes, og at anskaffelsen i proposisjonen planlegges fra 2032.

Komiteen viser til at Bell 412 støtter spesialstyrkene og hæravdelingene i deres oppgaveløsning. Bell 412 levetidsforlenges gjennom et pågående prosjekt. Regjeringen har anbefalt å utsette anskaffelsen av enhetshelikopter til Hæren og spesialstyrkene til 2032. Komiteen registrerer at utsettelsen skjer i en periode med store likviditetsutfordringer og lengre ledetider, hvor enkelte anskaffelser har blitt fremskyndet. Komiteen viser til at dagens sikkerhetspolitiske situasjon tilsier behov for en raskere oppbygging enn det Prop. 68 S (2025–2026) legger til grunn.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at Hæren og Forsvarets spesialstyrker får bedret helikopterkapasitet, ved å starte anskaffelsen av nye helikoptre i 2030.»

C-130J Hercules

Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår å oppgradere eksisterende C-130J-transportflyflåte for å tilrettelegge for videre drift, og merker seg at regjeringen foreslår å ikke prioritere anskaffelse av ytterligere ett fly utover dagens fire.

Komiteen viser til at Norge som del av det flernasjonale Strategic Airlift Capability-programmet også har tilgang til militær flytransportkapasitet på C-17-fly i tillegg til kapasiteten på de norske C-130J.

Langtrekkende droner for overvåking, tiltak for Andøya Spaceport

Komiteen viser til behandlingen av Prop. 87 S (2023–2024), hvor det ble besluttet at Andøya flystasjon videreføres som base med en felles øvings- og utviklingsavdeling. Komiteen understreker betydeligheten av Andøyas geografiske beliggenhet i nordområdene, operative nærhet til sentrale hav- og luftområder, etablerte infrastruktur og eksisterende sivile og militære kompetansemiljø. Komiteen mener videre at Andøya er særlig godt egnet som treningsarena og lokasjon for Norge og samarbeidsland.

Komiteen forholder seg til regjeringens nåværende vurderinger om maritime overvåkningsdroner. Komiteen legger videre til grunn at ved en eventuell framtidig anskaffelse skal disse lokaliseres til Andøya i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Komiteen viser videre til at Stortinget ved behandlingen av Prop. 87 S (2023–2024), jf. Innst. 426 S (2023–2024), vedtok at «Andøya flystasjon videreutvikles til å ivareta en operativ satsing på droner og romvirksomhet.» Komiteen merker seg at regjeringen i Prop. 68 S (2025–2026) foreslår utvidet perimetersikring og utbedringstiltak på flyoperative flater som tilgjengeliggjør flystasjonen for alliert øving, trening og forsterkninger. Komiteen understreker betydningen av at utvidet perimetersikring og utbedringstiltak på flyoperative flater gjennomføres så raskt som praktisk mulig.

Gjennom etableringen av Andøya Spaceport har Norge en unik mulighet til å sikre europeisk tilgang til verdensrommet. Komiteen forutsetter at regjeringen prioriterer arbeidet med å sikre at romhavnen blir en viktig strategisk ressurs for både sivil og militær oppskyting av satellitter fra Europa, og komiteen ønsker at regjeringen snarlig kommer tilbake til Stortinget med en plan for videre utvikling og finansiering av romhavnen.

Hæren og Heimevernet

Komiteen viser til at Forsvarsløftet prioriterer å utbedre kritiske operative svakheter i Forsvaret, samtidig som det gjennomføres en målrettet styrking innen økt situasjonsforståelse, fornyelse av Sjøforsvaret, styrking av luftvernet og økt kapasitet i Hæren og Heimevernet. Komiteen understreker at disse prioriteringene ligger fast og er sentrale for å styrke Norges evne til avskrekking og forsvar i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon.

Komiteen viser til Hærens ansvar for å planlegge, gjennomføre og lede landoperasjoner i en nasjonal og alliert ramme.

Komiteen merker seg at Hærens evne til innhenting, bearbeiding og utnyttelse av informasjon styrkes gjennom nye kapabiliteter som forbedrer situasjonsforståelsen og understøtter taktiske operasjoner. Komiteen viser videre til at beskyttelsen mot trusler på kort rekkevidde er styrket, blant annet gjennom mobile løsninger integrert i NASAMS.

Komiteen understreker betydningen av at Hæren har tilstrekkelig operativ evne, utholdenhet og tilstedeværelse til å bidra til kontinuerlig overvåking, situasjonsforståelse og, ved behov, gjenoppretting av territoriell integritet.

Komiteen merker seg utviklingen av Brigade Nord og Finnmarksbrigaden, og arbeidet med Brigade Sør. Brigade Sør skal kunne operere som del av en divisjon i høyintensitetskonflikt i hele Norden og bidra til kollektivt forsvar. Komiteen understreker at en sterk landmakt til stede i hele landet er avgjørende for troverdig avskrekking og forsvaret av våre nærområder.

«Stortinget ber regjeringen sikre at Forsvaret tildeles midler slik at Brigade Sør kan starte kompetansebygging senest i 2027 og fremover i den hensikt å bli operativ så snart som mulig.»

Komiteen merker seg at langtidsplanen legger til grunn at Brigade Sør skal lokaliseres i Sør-Norge i tilknytning til eksisterende garnisoner på Østlandet. I tråd med Stortingets vedtak i behandlingen av Dokument 8:107 (2025–2026) vil Haslemoen vurderes som lokasjon. I gjennomføringen av langtidsplanen er det avgjørende å finne de fremtidige løsningene som gir mest forsvarsevne for midlene som er til rådighet. Komiteen merker seg at brigadesjefen er tilsatt og en prosjektorganisasjon er etablert. Arbeidet med å organisere reservister inn under denne brigadestrukturen, samt utviklingen av konsept, går i henhold til opprinnelig plan fra Prop. 87 S (2023–2024).

Komiteen merker seg at Brigade Sør allerede er satt opp med over halvparten av strukturen sin, dvs. folk som har avtjent førstegangstjeneste og nå er tilordnet Brigade Sør som reservister. Konseptvalgutredning for Brigade Sør er ventet klar i juni 2026.

Komiteen viser til pågående leveranser og anskaffelser som vil styrke Hærens ildkraft og operative evne, herunder stridsvogner, kamp- og støttevogner, rørartilleri og landbasert langtrekkende presisjonsild.

Komiteen viser til at samfunnsutviklingen preges av hurtig teknologisk utvikling, globalisering og demografiske endringer, samtidig som den sikkerhetspolitiske situasjonen er blitt mer krevende og sammensatt. Komiteen merker seg at Heimevernet utgjør en sentral del av den nasjonale beredskapen og totalforsvaret, gjennom sin landsdekkende tilstedeværelse, sitt territorielle ansvar, objektsikring, alliert mottak og beskyttelse av kritisk infrastruktur.

Komiteen forventer at økte investeringer i struktur og materiell gir økt operativ evne, høyere aktivitet og bedre samvirke nasjonalt og med allierte. Samtidig understreker komiteen behovet for en tydeligere avklaring av Heimevernets rolle og territorielle ansvar.

Komiteen mener Heimevernet må videreutvikles for å være relevant, operativt og tilgjengelig også i fremtiden, og at dette forutsetter at Heimevernet er riktig organisert, bemannet, utrustet og trent.

Komiteen vil sikre mulighet for tilstrekkelig trening i Heimevernet og foreslår derfor 2,7 mrd. kroner mer på øving og trening. Komiteen vil videre sette av 500 millioner kroner til å løfte Heimevernet utover det som allerede er varslet i langtidsplanen, med vekt på utstyr, utrustning og teknologi.

Komiteen peker på fem hovedlinjer i arbeidet med å styrke Heimevernet.

Utstyrsløft

Komiteen viser til at Heimevernet over tid har hatt betydelige materiellmangler og utilstrekkelige logistikkløsninger. Komiteen viser til pågående prosesser med å forbedre materiell- og logistikksituasjonen i Heimevernet som del av forsvarsforliket og mener personellet må sikres moderne og tilgjengelig utrustning med tilfredsstillende kvalitet, herunder personlig bekledning, beskyttelsesutstyr og nødvendig materiell for operativ oppdragsløsning. Komiteen understreker videre betydningen av at logistikk- og forsyningsløsninger styrkes i tråd med langtidsplanen for å sikre reaksjonsevne og utholdenhet.

Teknologiløft

Komiteen viser til at den teknologiske utviklingen skjer i et høyt tempo, og mener Heimevernet må ta del i innovasjons- og teknologiutviklingen i Forsvaret for å kunne møte et mer komplekst og sammensatt trusselbilde.

Komiteen understreker at utviklingen innenfor blant annet droner, autonomi og elektronisk krigføring må reflekteres i Heimevernets øving og trening, i realistisk samspill med andre plattformer.

Trening og øving

Komiteen understreker betydningen av tilstrekkelig og regelmessig trening og øving for å vedlikeholde og videreutvikle grunnleggende soldatferdigheter, samhold og operativ evne i avdelingene. Komiteen mener det bør legges til rette for forutsigbar og tilstrekkelig trening for personellet. Militær operativ evne er ferskvare, og komiteen vil fremheve behovet for at dette ivaretas. Komiteen mener regjeringens foreslåtte kutt i Heimevernets treningsaktivitet må reverseres. Samtidig understreker komiteen at Heimevernet må ha fleksibiliteten til at de selv kan prioritere trening og aktivitet ut fra operative behov og beredskapssituasjon.

Sikre territorielt ansvar

Komiteen viser til at Heimevernets egenart er den landsdekkende og desentraliserte strukturen med lokal tilstedeværelse i hele landet. Komiteen mener denne strukturen er avgjørende for nasjonal beredskap, lokal situasjonsforståelse og evnen til rask respons ved kriser og væpnet konflikt. Komiteen understreker betydningen av å videreutvikle områdestrukturen i tråd med langtidsplanen og sikre Heimevernets evne til å ivareta sitt territorielle ansvar i hele landet, med situasjonsforståelse, overvåkning og sikring av nøkkelområder.

Totalberedskap

Komiteen understreker betydningen av å videreutvikle samvirket mellom Forsvaret, sivile myndigheter og øvrige beredskapsaktører på alle nivåer, inkludert Heimevernet, herunder en tydelig vurdering og avklaring av ansvarsdelingen mellom militære og sivile aktører innen objektsikring. Komiteen mener styrket koordinering og samordning vil være avgjørende for nasjonal motstandsdyktighet og beredskap.

For å styrke Heimevernet ytterligere fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde midlene til trening i Heimevernet som i opprinnelig langtidsplan, jf. Prop. 87 (2023-2024), slik at øvingsnivået opprettholdes, og samtidig styrke satsingen på utstyr, utrustning og teknologi i Heimevernet.»

Komiteen viser til Prop. 68 S (2025–2026) og etablering av Agder HV-distrikt (HV-07) som del av Heimevernets opptrapping. Komiteen merker seg at distriktet er etablert som prosjektorganisasjon, men at det kreves ansettelse av resterende leder- og støttefunksjoner for at det skal bli operativt. Komiteen mener rask ferdigstilling er viktig for regional tilstedeværelse og lokal forankring av totalforsvaret.

Komiteen viser til politisk enighet om at det bevilges 20 mill. kroner i statsbudsjettet for 2027 og 10 mill. kroner for 2028, slik at distriktet kan gjøres operativt innen 2028. Komiteen anser det som en moderat investering for å kunne oppnå bedre operativ effekt og sterkere sivil-militært samarbeid i regionen.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen framskynde etableringen av HV-07 ved å legge til rette for ansettelse av resterende leder- og støttefunksjoner i forbindelse med statsbudsjettet for 2027, slik at distriktet kan gjøres operativt innen 2028.»

IKT

Komiteen merker seg at Prop. 68 S (2025–2026) omtaler modernisering av Forsvarets IKT som en sentral forutsetning for å realisere ambisjonene i langtidsplanen, herunder evnen til situasjonsforståelse, ledelse av operasjoner på tvers av domener og samvirke med allierte. Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen omtaler at de prioriterer videreutvikling av Forsvarets digitale grunnmur, herunder sikker plattform med datasentre og kommunikasjonsinfrastruktur som skal legge til rette for sømløs og sikker utveksling av gradert informasjon innad i Forsvaret, i totalforsvaret og med allierte. Komiteen merker seg at oppgraderingen omfatter både realisering av datasentre til støtte for håndtering av gradert informasjon, oppgradering av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur og oppgradering av virksomhetsstyringssystemer.

Komiteen merker seg at det er etablert et eget senter for kunstig intelligens og data i Cyberforsvaret, og at proposisjonen prioriterer videre oppbygging og drift av dette. Komiteen viser til at evnen til å utføre data- og etterretningsdrevne multidomeneoperasjoner forutsetter en moderne, sikker dataplattform, og at dette er en grunnleggende forutsetning for at investeringene i andre kapasiteter skal gi full operativ effekt. Komiteen viser videre til at Statens graderte plattformtjenester (SGP) i 2025 ble etablert som egen etat under Forsvarsdepartementet for å levere løsninger for sikker informasjonsutveksling for virksomheter underlagt sikkerhetsloven, og merker seg at proposisjonen rapporterer om jevn økning i antall brukere og virksomheter, særlig fra kommuner og fylkeskommuner.

Komiteen viser til at Stortinget i Innst. 426 S (2023–2024) understreket at norsk kryptokompetanse må opprettholdes og styrkes for å sikre nasjonal kontroll, og at kompetansen innenfor IKT, IKT-sikkerhet og cyberoperasjoner må styrkes. Komiteen forutsetter at denne innretningen ligger fast, og at moderniseringen av IKT prioriteres høyt i den videre gjennomføringen av langtidsplanen.

Komiteen viser til Riksrevisjonens rapport om Forsvarets informasjonssystemer fremlagt oktober 2022 som slo fast at sikre informasjonssystemer er avgjørende for Forsvarets operative evne. Riksrevisjonen fant mangler i informasjonssystemene. Begrunnet i at svakhetene kan få så store konsekvenser for rikets sikkerhet, var dette en «av de mest alvorlige rapportene» revisjonen noensinne har lagt frem. Komiteen viser til at Forsvaret kansellerte den store kontrakten om utvikling av ny skytjeneste, kjent under navnet MAST. Komiteen merker seg at begrunnelsen for å stoppe prosjektet var at det å sette ut hele driften til en ekstern strategisk partner ikke var forenelig med de høye sikkerhetskravene.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen i sin oppfølgingsrapport i 2025 konstaterte at

«Forsvaret har fortsatt skjermingsverdige informasjonssystemer som ikke tilfredsstiller kravene i sikkerhetsloven. Forsvarets sikkerhetsavdeling ser manglende sikkerhetsgodkjenning av informasjonssystemer som en stor utfordring.»

Komiteen viser videre til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som i sin årlige trusselvurdering understreker at Norges digitale avhengighet skaper betydelige sårbarheter og videre at sabotasjeforsøk mot norsk infrastruktur er sannsynlig, og at trusselaktører utnytter leverandørkjeder for å nå større mål. Komiteen understreker at sikkerheten i Forsvarets digitale grunnmur har to dimensjoner som begge må være oppfylt samtidig. Teknologiplattformen må for det første være sikker, det vil si ivareta konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. For det andre må det arbeides for at den underlegges norsk jurisdiksjon, sekundært europeisk. Et system kan være teknisk robust og likevel utgjøre en sårbarhet dersom leverandøren er underlagt fremmed lovgivning som gir andre lands myndigheter adgang til å kreve innsyn i data eller mulighet til å begrense eller stenge tjenester. Slik tilgang kan utløses av politiske beslutninger utenfor norsk kontroll og gjelder uavhengig av hvor data fysisk er lagret.

Komiteen mener derfor at suverenitet over Forsvarets data ikke kan baseres på kontraktsvilkår alene, men må sikres gjennom tilstrekkelig nasjonal kontroll over både den fysiske infrastrukturen og den rettslige rammen den opereres innenfor.

Komiteen merker seg målrettede iranske angrep mot amerikanske dataservere i Midtøsten i 2026. Den digitale infrastrukturen blir i større grad del av krigføringen. Komiteen mener det er viktig å ta høyde for slik risiko når den digitale grunnmuren i Forsvaret moderniseres. Komiteen viser til at datasentre der Forsvarets data lagres, i en krigssituasjon kan anses som lovlige militære mål etter krigens folkerett. Komiteen mener det bør vurderes om samlokalisering av Forsvarets data med andre samfunnskritiske data utgjør en uakseptabel risiko sammenlignet med å bruke separate datasentre.

Komiteen viser til viktigheten av å sikre at Forsvarets graderte og ugraderte data lagres på en måte som reduserer risiko. Komiteen mener videre at det må legges til rette for et styrket nordisk og europeisk arbeid for å redusere konsentrasjonsrisiko og sikre Norges digitale handlingsrom og dermed evne til å handle selvstendig og strategisk i en digitalisert verden, også når vi er avhengig av andre.

Komiteen påpeker viktigheten av å holde nasjonal kontroll over sikkerhetspolitiske domener innen IKT-området.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Forsvarets graderte og ugraderte data lagres på en måte som reduserer risiko og øker den nasjonale kontrollen.»

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med nordiske og europeiske land arbeide for at den digitale grunnmuren i Forsvaret underlegges norsk og europeisk jurisdiksjon.»

Forsvarets sanitet og Forsvarets logistikkorganisasjon

Komiteen viser til at regjeringen i Prop 68 S (2025–2026) foreslår å slå sammen Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarets sanitet (FSAN) til én driftsenhet. Regjeringen foreslår å etablere et felles ledelseselement med stab for den nye enheten. Komiteen registrerer at forsvarssjefen anbefaler sammenslåingen, og at begrunnelsen er å effektivisere driften og å samle kompetansemiljøer for understøttelse. FLO blir leder for den nye enheten, mens sjef for FSAN viderefører rollen som generallege og strategisk rådgiver på fagområdet for forsvarssjefen.

Komiteen viser til den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og et trusselbilde i kontinuerlig endring og understreker betydningen av at Forsvaret har evne til rask respons, relevante maktmidler og tilstrekkelig utholdenhet. Komiteen fremhever at høy operativ beredskap, aktivitet og tilstedeværelse i prioriterte områder er avgjørende for å ivareta norsk handlingsrom, styrke situasjonsforståelsen og bidra til nasjonal beredskap og kollektivt forsvar.

Komiteen merker seg at evnen til nasjonal beredskap og kollektivt forsvar på enkelte områder vurderes som mindre tilfredsstillende, blant annet som følge av utfordringer knyttet til tilgjengelighet på hovedmateriell, reservedeler og personell med kritisk kompetanse. Komiteen understreker at aktivitet, trening og øving er avgjørende for å styrke Forsvarets operative beredskap og utholdenhet, men at dette samtidig medfører økt slitasje på aldrende materiell og økt forbruk av ammunisjon og andre lagrede ressurser.

Komiteen understreker betydningen av å øke kapasiteten for aktivitet i de deler av strukturen som i størst grad understøtter de strategiske prioriteringene i langtidsplanen, og merker seg at høy operativ aktivitet og tilstedeværelse de senere år har gitt god situasjonsforståelse i prioriterte områder.

Komiteen viser videre til at styrking av beredskap og utholdenhet omfatter økte beholdninger av ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell samt økt lagerkapasitet. Komiteen understreker at tilstrekkelig logistikk og forsyningssikkerhet er en forutsetning for utholdende operasjoner over tid, og at det er nødvendig med helhetlige vurderinger av balansen mellom aktivitet på kort sikt og utvikling og innfasing av ny struktur.

Komiteen mener at driftssituasjonen i Forsvaret er utfordrende. For at vi skal bevare og få effekt ut av det Forsvaret vi har, må driftssituasjonen forbedres. For å skjerme deler av driften, sikre vedlikehold og sikre mer aktivitet som trening og øving er det etter komiteens oppfatning nødvendig å tilføre mer driftsmidler til Forsvaret.

Komiteen viser til politisk enighet om å øke driftsbudsjettene med 5,125 mrd. kroner i perioden 2026–2036.

Komiteen understreker at forskning og utvikling er en grunnleggende forutsetning for forsvarsevnen. Kunnskap, teknologi og innovasjon avgjør i økende grad utfallet av militære operasjoner, og evnen til å utvikle, anskaffe og anvende ny teknologi raskere enn motstanderen er en strategisk ressurs i seg selv. Komiteen viser til at norsk forsvarssektor over tid har bygget opp sterke fagmiljøer ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), i samarbeid med universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, og med en internasjonalt ledende forsvarsindustri. Dette samspillet har gitt Norge teknologi i verdensklasse innenfor blant annet missilteknologi, luftvern, undervannsteknologi og autonome systemer og har gjort norsk forsvarsindustri til en attraktiv samarbeidspartner for våre allierte.

Komiteen viser til at FFI har vurdert Tromsø som det mest aktuelle navet i en satsing i nord. Her pekes det på rekruttering av forskere, samhandling med andre forskningsinstitusjoner og lokalt næringsliv. Komiteen mener derfor det bør etableres en forskningsavdeling i FFI i Tromsø.

Med Forsvarets tilstedeværelse, og et sterkt kompetansemiljø innen droner og romfart, mener komiteen det er viktig at en viss andel av FFIs stillinger skal lokaliseres til Andøya for å støtte oppunder den videre satsingen innen droner og rombaserte kapabiliteter.

Komiteen mener det også må gjøres en vurdering av mulige fordeler ved å lokalisere stillinger i tilknytning til operative avdelinger. Det er viktig at slikt samarbeid styrkes, og at det finnes forskningsstillinger nært det operative forsvaret, eksempelvis i Indre Troms.

Komiteen merker seg at regjeringen i Prop. 68 S (2025–2026) deler denne vurderingen, og at proposisjonen fremhever at erfaringene fra krigen i Ukraina viser hvor avgjørende rask teknologisk omstilling er.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at en viss andel av FFIs stillinger skal lokaliseres til Andøya for å støtte oppunder den videre satsingen innen droner og rombaserte kapabiliteter på Andøya.»

Komiteen er enig med regjeringen i at forsvarssektorens FoU-prioriteringer slik de ble beskrevet i Prop. 87 S (2023–2024) – om å lede og delta i multidomeneoperasjoner, være fremst blant allierte på situasjonsforståelse i nord, og utvikle fremtidige operative evner gjennom teknologisk fornyelse – fortsatt står seg.

Komiteen viser samtidig til at regjeringen foreslår å redusere den totale rammen som forsvarssektoren anvender til forskning og utvikling, med om lag 300 mill. kroner årlig. Komiteen merker seg at regjeringen i sine svar til komiteen opplyser at det per i dag ikke er besluttet hvilke konkrete forskningsformål som vil omfattes av kuttet.

Komiteen vil peke på at det er en spenning mellom regjeringens egen analyse av hvor raskt forsvarsteknologien utvikler seg, og forslaget om å redusere FoU-rammen i en periode der innovasjonstakten må opp. Komiteen merker seg at regjeringen i svar til komiteen erkjenner at en vurdering av «kuttets konsekvenser for innovasjonsevnene [ikke] lar seg utlede».

På denne bakgrunn mener komiteen at den rebalanserte langtidsplanen ikke bør innebære en redusert satsing på størrelse med det regjeringen har foreslått. Komiteen viser derfor til politisk enighet om å bevilge totalt 300 mill. kroner mer til forskning og utvikling i perioden 2031–2036 enn det er lagt opp til i Prop. 68 S (2025–2026). Komiteen understreker at det er rimelig at FoU-rammen kan benyttes i Forsvarets arbeid med droner, autonomi, elektronisk krigføring og innovasjon mer generelt.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om ikke å gjennomføre hele den foreslåtte nedjusteringen av bevilgningene til forskning og utvikling beskrevet i Prop. 68 S (2025-2026), og sørge for at deler av bevilgningene som tilbakeføres kan benyttes som del av en satsing på droner, autonomi og elektronisk krigføring.»

Komiteen viser til at den teknologiske utviklingen i forsvarssektoren er rask, og at den i økende grad drives frem av teknologiutvikling utenfor det militære domenet. Særlig gjelder dette utvikling innen kunstig intelligens, autonomi, sensorteknologi og romtjenester. Komiteen merker seg at proposisjonen fremhever at «skillet mellom sikkerhet, økonomi og teknologi i økende grad viskes ut». Komiteen slutter seg til denne beskrivelsen og understreker at norsk næringsliv, sivile teknologimiljøer og akademia må sees på som en strategisk ressurs for norsk forsvarsevne.

Komiteen merker seg regjeringens vurdering av at «både Russland og Ukraina tester og utvikler nye våpensystemer løpende», og registrerer at den militærteknologiske endringstakten er rask. Komiteen understreker at fortløpende militærteknologisk læring, tilpasning, innovasjon og adopsjon er avgjørende for Norge og for alliert sikkerhet.

Komiteen merker seg regjeringens vurdering av at norsk og alliert industri «ikke er dimensjonert for å levere på den kraftig økte etterspørselen som har oppstått i etterkant av Russlands angrep på Ukraina», og at Europa har behov for en robust og selvstendig industribase som evner å levere på skiftende behov i krise og krig.

Et samlet storting understreket allerede i Innst. 426 S (2023–2024) at samfunnet må kunne håndtere krise og krig over lang tid, og at et helt sentralt element i dette er å øke forsvarsindustriens produksjonskapasitet betydelig. Komiteen mener denne analysen er enda mer treffende i dag.

Komiteen mener at den teknologiske utviklingen og det høye forbruket av materiell vi ser i pågående kriger, gjør det nødvendig å utarbeide nye anskaffelsesmodeller i forsvarssektoren. Den tradisjonelle modellen, der omfattende anskaffelsesprosesser resulterer i enkeltleveranser, er etter komiteens vurdering ikke tilstrekkelig tilpasset den nye virkeligheten. Komiteen mener det er behov for anskaffelsesmodeller som muliggjør fortløpende samarbeid mellom forsvarsindustri, sivil industri og Forsvaret om utvikling, tilpasning og oppgradering av materiell, og rask oppskalering av produksjonen ved behov.

Komiteen merker seg i denne sammenheng at regjeringen i proposisjonen peker på at erfaringene fra Ukraina viser at det er mulig å «forbedre prosesser for utvikling, kommersialisering og adapsjon av ny teknologi» gjennom utvidede samarbeidsstrukturer og tettere integrasjon mellom industri, akademia, næringsliv, Forsvaret og nære allierte. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker viktigheten av at analysen følges opp med konkret handling.

Komiteen viser til at droner er det kapasitetsområdet hvor utviklingstrekkene beskrevet over gjør seg sterkest gjeldende. Erfaringene fra Ukraina og Midtøsten viser at droner i dag spiller en avgjørende rolle på tvers av alle militære domener, og at utvikling og forbruk av dronemateriell skjer i et tempo som bryter med etablerte mønstre. Samtidig er det viktig å peke på at droner må samvirke med andre kapasiteter.

Komiteen viser til Innst. 426 S (2023–2024), der Stortinget gjennom vedtak IX ba regjeringen utarbeide og iverksette en overordnet dronestrategi for forsvarssektoren. Komiteen merker seg at regjeringen publiserte sin første dronestrategi 1. desember 2025. Komiteen mener nå at det er nødvendig med et taktskifte i hvordan droner integreres i Forsvarets struktur. Det er avgjørende for norsk forsvarsevne at dronekapasiteter effektivt implementeres i store deler av styrkestrukturen og blir en naturlig del av styrkenes øving og trening.

Komiteen understreker viktigheten av å legge til rette for konkurransedyktige samarbeidsprosjekter mellom ukrainsk og norsk forsvarsindustri på droneområdet. Dette vil kunne bidra til å øke norsk dronekompetanse og produksjonskapasitet.

Da legges det vekt på konkurransedyktige prosjekter med norsk og ukrainsk forsvarsindustri. Formålet forblir det samme, men regjeringen får ikke ansvar for å bygge opp en droneindustri i Norge. Konkurransedyktige prosjekter vil være prosjekter som blir utvalgt gjennom Nansen, EDIP, EDF, nasjonal FoU-ordning mv.

Komiteen vil særlig fremheve det maritime domenet, som er avgjørende for norsk sikkerhet, og hvor norske bedrifter allerede har særlig spisskompetanse.

Komiteen mener at det må etableres et finansiert strategisk arbeid i forsvarssektoren som skal sikre at droner, autonomi og elektronisk krigføring, i realistisk samspill med andre plattformer, fullt ut reflekteres i øving, trening, doktriner og strukturplanlegging. Koordineringen av dette arbeidet bør skje i form av et droneprogram som har en tydelig koordinerende funksjon i Forsvaret. Arbeidet skal bidra til å konkretisere hvilke dronekapasiteter som skal anskaffes og integreres i strukturen og bidra til synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring, og det skal koordinere tiltak for oppfølging av dronestrategien. Komiteen viser til at det bør etableres en egen enhet i løpet av 2026 med ansvar for droneprogrammet, og arbeidet skal evalueres etter to år. Enheten skal forestå koordinering og synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring på tvers av forsvarsgrenene. Enheten skal ikke være en egen forsvarsgren.

Komiteen viser til at regjeringen skal rapportere til Stortinget i statsbudsjettet for 2027 om hvordan oppfølging av tiltakene i dronestrategien kan implementeres, basert på forslag fra Forsvaret.

Basert på dette fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det etableres en egen enhet for å utvikle og implementere et droneprogram i 2026. Programmet skal bidra til synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring og skal koordinere tiltak for oppfølging av dronestrategien, i nært samarbeid med brukerne.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2027 med forslag til:

1. 1

   Nye kontrakts- og avtalemodeller som legger til rette for langsiktige strategiske partnerskap mellom Forsvaret og forsvarsindustrien om droner og autonome systemer. Modellene skal:

   • muliggjøre kontinuerlig dialog og samarbeid mellom Forsvaret og forsvarsindustrien, slik at partene fortløpende kan utvikle løsninger som er militærteknologisk relevante og tilpasset norske forhold.

   • forplikte leverandørene til raskt å kunne oppskalere produksjonen av materiell ved øvelser, krise og krig, i rammen av totalforsvaret.

   • legge til rette for lagring i Norge av komponenter med lang leveringstid og redusere verdikjedesårbarheter.

2. 2

   Et finansiert strategisk arbeid som løper gjennom hele planperioden, og som skal:

   • sikre at droner, autonomi og elektronisk krigføring fullt ut reflekteres i øving, trening, doktriner og forsvarsplanlegging, i realistisk samspill med andre plattformer.

   • konkretisere hvilke dronekapasiteter som skal anskaffes og integreres i strukturen.

   • sikre koordinering og synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring på tvers av forsvarsgrenene.

   • rapportere til Stortinget gjennom den årlige meldingen om status, fremdrift, utfordringer og risiko ved gjennomføringen av langtidsplanen for forsvarssektoren.»

Komiteen viser til politisk enighet om å bevilge 100 mill. kroner til oppstart av et droneprogram i 2027, med ytterligere opptrapping til 300 mill. kroner hvert år fra 2028 og 325 mill. kroner hvert år fra 2032 til 2036. Totalt innebærer dette en satsing på ytterligere 2,9 mrd. kroner. Dette er midler som er ment for oppstart og gradvis utvidelse av programmet.

Komiteen presiserer at dette er tentative beløp, og at det reelle finansieringsbehovet kan bli høyere, ettersom den militærteknologiske utviklingen innenfor dronedomenet er under rask utvikling, og både allierte land og potensielle motstandere bruker store ressurser på stadig mer sofistikerte dronesystemer og nye doktriner for bruk av disse. Hva det endelige finansieringsbehovet blir, avhenger blant annet av teknologisk utvikling, volum og behovet for tempo i oppbyggingen av droneprogrammet. Om det kreves større utbetalinger fra 2028, skal budsjettplanene justeres på egnet måte og med Stortingets involvering, for å sikre raskest mulig fremdrift i oppbygningen av droneprogrammet.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen orientere om status for Norges droneprogram i den årlige statusmeldingen, herunder en sammenligning av den norske satsingen med tilsvarende arbeid i våre allierte naboland.»

Komiteen viser til at et samlet storting gjennom Innst. 426 (2023–2024) slo fast at et personell- og kompetanseløft er en forutsetning for å gjennomføre langtidsplanen.

Komiteen viser videre til at personellopptrappingen i hovedsak går etter planen, men at det fortsatt er utfordringer knyttet til å opprettholde nødvendig kompetanse i en situasjon med økt aktivitetsnivå og skjerpede krav til operativ utholdenhet. Komiteen merker seg samtidig at regjeringen legger opp til å dimensjonere utdanningssystemet for betydelig vekst, og registrerer at det skal utgis en egen strategi i 2026 for hvordan forsvarssektorens kompetansebehov knyttet til teknologi og systemer skal møtes i lys av den raske teknologiutviklingen.

Pensjonssaken

Pensjonsvilkårene for militært ansatte er avgjørende for å beholde personell. Komiteen merker seg at antallet som slutter i Forsvaret, har gått ned siden forliket i 2024, men det uløste pensjonsspørsmålet oppgis fremdeles som en sentral årsak til at personell slutter eller vurderer å slutte. Komiteen viser til Innst. 426 S (2023–2024), vedtak XIII, som slo fast at en større del av personellets inntekter skal bli pensjonsgivende. Siden dårlige pensjonsvilkår ble oppgitt som en av hovedgrunnene til at urovekkende mange ansatte sluttet, er det rimelig å anta at Stortingets tydelige vedtak om en bedre pensjon har medvirket til at færre slutter.

Komiteen viser videre til dommen i Høyesterett vedrørende fartøytillegg og landbaserte vakttillegg i Kystvakten. Komiteen merker seg at tillegg som fartøy- og vakttillegg ifølge dommen skal inngå i pensjonsgrunnlaget som variable tillegg. Komiteen merker seg at partene i Forsvaret er enige om hvilke variable tillegg som skal være pensjonsgivende, men det haster å få startet innrapportering til SPK som gjør hoveddelen av personellets inntekter pensjonsgivende.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.

Kapitlet er for langt til å vises her. Les det i originalen.