Representantforslag om en uavhengig granskning av spesialenheten

Spesialenheten for politisaker ble opprettet i 2005 og har som sin oppgave å etterforske saker som gjelder spørsmålet om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten.

Politiet er samfunnets førstelinje i håndheving av rettsstaten og demokratiet. Politiets oppgave er å sikre et trygt samfunn, og de er det eneste organet som i fredstid kan bruke makt. Derfor er det avgjørende at folk har tillit til at rettssikkerheten deres ivaretas i møtet med politiet.

For å sikre kvaliteten er det viktig å føre kontroll med politiets arbeid. Spesialenheten skal bidra til å opprettholde og styrke offentlig tillit til politiets arbeid og å sikre at politiet ikke misbruker sine rettigheter og privilegier. At tilfeller hvor folk opplever seg utsatt for overdreven maktbruk eller andre tjenestefeil blir undersøkt og behandlet på en tilfredsstillende måte, er altså grunnleggende for demokratiet og rettsstaten.

I 2021 behandlet spesialenheten 1 264 anmeldelser. Bare 65 av dem – altså fem prosent – endte med en positiv påtaleavgjørelse, i form av forelegg, tiltale eller påtaleunnlatelse. Mellom 2017 og 2021 har 4–5 prosent av sakene endt i positive påtaleavgjørelser. Nesten seksti prosent er henlagt, «uten rimelig grunn til å etterforske». Dette framstår som en svært høy henleggelsesprosent, selv tatt i betraktning eventuelle usaklige eller grunnløse anmeldelser.

Til sammenligning ble det i 2021 registrert totalt 279 512 «ordinære» anmeldelser til politiet i Norge. Samme år ble det fattet positive påtaleavgjørelser i 121 046 av sakene. Det må tas høyde for at saker ikke nødvendigvis avgjøres samme år som de blir anmeldt, grunnet saksbehandlingstiden. Det kan likevel legges til grunn at andelen positive påtaleavgjørelser er vesentlig høyere i den ordinære straffesakskjeden enn hos spesialenheten.

I 2021 behandlet Riksadvokaten 150 klager over spesialenhetens avgjørelser. Avgjørelsene ble omgjort i 7,3 prosent av sakene. Det er relativt få som klager saken sin videre til Riksadvokaten. Ifølge statistikk fra spesialenheten er kun 6 prosent av anmeldelsene sendt inn av en advokat. Man får som regel ikke oppnevnt bistandsadvokat for saker i spesialenheten, noe som kan påvirke likevekten mellom partene.

De siste årene har det vært flere mediesaker om hendelser som er anmeldt til spesialenheten, men senere henlagt. Som eksempel kan nevnes en sak hvor en politibetjent i Agder til slutt ble dømt for å ha utøvd grov vold mot en psykisk syk pasient. Spesialenheten innstilte på henleggelse, men Riksadvokaten tok ut tiltale. Andre saker som ble løftet frem i mediene, er sparket mot en 17 år gammel gutt i en pågripelsessituasjon fra november 2020, våpensaken ved Oslo politidistrikt og Obiora-saken i Trondheim fra 2006, men det finnes mange flere. Det vil alltid være et skjevt maktforhold mellom politiet og sivile som pågripes. Ofte gjelder sakene mennesker i sårbare situasjoner, og det er ikke usannsynlig at det finnes mørketall. Dersom terskelen for anmeldelse til spesialenheten virker for høy, eller sannsynligheten for å vinne gjennom for lav, kan det skape risiko for at enkelte ikke orker å ta kampen. Det vil i så fall være svært negativt for rettsstaten.

Flere av sakene som er omtalt i mediene, fremstår som svært alvorlige, med klare bilde- og videobevis. I disse sakene virker henleggelser regelrett uriktig. I januar 2022 viste en gjennomgang av Stavanger Aftenblad at samtlige saker som ble anmeldt til spesialenheten, og som gjaldt barn og ungdom, ble henlagt mellom 2017–2020. Nesten halvparten av disse sakene gjaldt barn og unge under barnevernets omsorg. Disse har et ekstra stort behov for vern, og det bør ses ekstra alvorlig på misbruk av makt mot denne gruppen.

Spesialenheten skal være uavhengig av politiet. Enheten ligger under Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten. Likevel består den i hovedsak av ansatte med politi- eller påtaleerfaring. Uavhengighet fra politiet er avgjørende for at enheten skal ha tilstrekkelig legitimitet og tillit i befolkningen.

Nylig vedtok parlamentarikerforsamlingen til Europarådet en resolusjon (Resolution 2435 (2022)) hvor Europarådets medlemsstater oppfordres til å:

«[…] establish independent mechanisms, within or outside police institutions, to prompt efficient, thorough, and expedient investigations into the causes of excessive use of force to ensure accountability of those involved.»

Her fremgår det tydelig at det anbefales at instansene skal være uavhengige. Det er derfor betimelig at man gjennomgår de norske mekanismene, kontrollerer uavhengigheten til spesialenheten og kvalitetssikrer befolkningens rettssikkerhet.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette en uavhengig granskning av Spesialenheten for politisaker, herunder foreta

• en gjennomgang av kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser inkludert henleggelser.

• en gjennomgang av intern kultur og uavhengigheten opp mot politiet.

• en undersøkelse av hvor mange av de ansatte som ikke har bakgrunn fra politiet, og vurdere om det bør gjøres mer for å ansette folk med mer variert bakgrunn.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til representantforslaget om en uavhengig granskning av spesialenheten. Komiteen viser også til brev av 10. oktober 2022 fra statsråden med vurdering av forslaget. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteen vil vise til at mandatet til Spesialenheten for politisaker er å etterforske saker der det er spørsmål om hvorvidt ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd flg. og påtaleinstruksen kapittel 34. Spesialenhetens etterforskning og iretteføring av straffbare forhold begått av ansatte i politiet og påtalemyndigheten bidrar til å opprettholde samfunnets tillit til myndighetsutøvelsen i disse etatene.

Komiteen viser til at spesialenheten mottar ca. 1 000 saker i året, og at det per andre tertial i 2022 var kommet inn 611 saker.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne foreslår en uavhengig granskning av spesialenheten, bl.a. ved «en gjennomgang av kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser inkludert henleggelser». Av hensyn til uskyldspresumpsjonen og påtalemyndighetens uavhengighet ved behandling av den enkelte sak er det viktig at en eventuell granskning ikke gjelder kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser. Dette arbeidet hører til Riksadvokaten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, støtter ikke representantforslaget. Spesialenheten står i en særstilling i det norske påtalesystemet. Med et mandat om å etterforske saker der ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, skiller både arbeidsmetode og beviskrav seg fra annen påtalevirksomhet. Spesialenheten mottar årlig ca. 1 000 saker og har en lav terskel for å registrere en henvendelse som en straffesak. Samtidig vil mange av disse sakene henlegges uten at det iverksettes etterforskning, fordi det som anmeldes, er en lovlig tjenestehandling. Dette er en naturlig del av deres virksomhet.

Flertallet vil bemerke at det ikke er naturlig å sammenligne antall positive påtaleavgjørelser i spesialenheten med antallet positive påtaleavgjørelser i politiet som gjelder straffbare forhold begått i samfunnet for øvrig. Dette fordi det skal ganske mye til før vilkårene for straff er til stede for utførte tjenestehandlinger – selv om tjenesteutførelsen kan ha vært kritikkverdig. Mange av de henlagte sakene sendes derfor til politidistriktene og Politidirektoratet for administrativ gjennomgang i et læringsperspektiv, noe flertallet anser som en god ordning.

Flertallet viser til statsrådens svarbrev, hvor det redegjøres for at spesialenhetens beslutninger kan påklages til Riksadvokaten i samsvar med reglene i straffeprosessloven § 59 a. Det begrensede antall saker fra spesialenheten som er omgjort av Riksadvokaten, tilsier at enheten har en høy treffsikkerhet i påtalevedtakene sine. Eksempelvis ble enhetens avgjørelse opprettholdt i 139 av 150 klagesaker i fjor, og i 2020 ble vedtaket i 197 av 203 klagesaker fastholdt. Det er også mange eksempler på at spesialenheten har reist tiltale, men der tiltalte har blitt frikjent i domstolene fordi tjenestebruddet ikke ble ansett som grovt.

Flertallet merker seg at det de siste 15 årene er gjennomført en evaluering av både spesialenheten og av politidistriktenes håndtering av saker oversendt fra Spesialenheten for administrativ behandling. Sett i sammenheng med at spesialenheten årlig avgir en melding til Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten om sin virksomhet, og Riksadvokatens gjentatte kommentarer om høy kvalitet i spesialenhetens arbeid, mener flertallet det ikke er grunn til å igangsette en granskning av Spesialenheten for politisaker.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at en uavhengig og velfungerende kontrollmekanisme er imperativt for å opprettholde befolkningens tillit til politiet, for å bidra til å unngå at feil blir gjort, og for å sikre ansvarliggjøring i de tilfeller hvor feil er begått. For at en slik kontrollmekanisme overfor politiets virksomhet skal fungere, må den være effektiv, uavhengig og ha tillit i befolkningen.

Disse medlemmer viser til at Europarådets menneskerettighetskommissær i 2009 offentliggjorde uttalelsen «Independent and Effective Determination of Complaints against the Police». Av den fremgår det at kontroll av politiet er relevant og nødvendig i et menneskerettighetsperspektiv. I uttalelsen argumenterer menneskerettighetskommissæren for at kontrollmekanismene for politiet må være bygget på prinsippene uavhengighet, tilstrekkelighet, effektivitet, offentlighet og offerinvolvering.

Disse medlemmer viser til at det ble gjort en evaluering av kontrollmekanismene for politiet i NOU 2009:12 Et ansvarlig politi – Åpenhet, kontroll og læring. Vurderingene var blant annet at spesialenheten har utfordringer med hensyn til hvordan enhetens kulturelle uavhengighet oppfattes, og at behovet for ressurser og kompetanse fra politiet er en utfordring med hensyn til praktisk uavhengighet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette en uavhengig granskning av Spesialenheten for politisaker, herunder foreta

• en gjennomgang av kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser inkludert henleggelser,

• en gjennomgang av intern kultur og uavhengigheten opp mot politiet,

• en undersøkelse av hvor mange av de ansatte som ikke har bakgrunn fra politiet, og vurdere om det bør gjøres mer for å ansette folk med mer variert bakgrunn, og

• en vurdering av hvorvidt avhengighet av ressurser og kompetanse påvirker den praktiske uavhengigheten, og hvilke endringer som eventuelt må gjøres på dette området.»