Representantforslag om bedre og raskere integrering i hele landet

Hvert år anmoder Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) kommunene i Norge om å ta imot et spesifisert antall flyktninger. Dette antallet er basert på et fremtidig bosettingsbehov, og kommunene som sier ja, blir bedt om å ta imot konkrete personer. Antallet flyktninger det vil være behov for å bosette kommende år, fastsettes av Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting. Utvalget skal legge til rette for en samordnet og helhetlig gjennomføring av samarbeidsavtalen om mottak og bosetting av flyktninger og har en rådgivende rolle overfor nasjonale og lokale myndigheter.

Det er Arbeids- og inkluderingsdepartementet som fastsetter de endelige kriteriene for bosetting, og disse kriteriene oppdateres årlig. Det er tre elementer som dette gjøres på bakgrunn av. Det første er en prognose for antall flyktninger med innvilget opphold som vil bo på asylmottak ved inngangen til det kommende året. Det andre er en prognose for antall flyktninger som vil komme til Norge og få opphold det kommende året. Det tredje er Stortingets avgjørelse om hvor mange overføringsflyktninger Norge har forpliktet seg til å ta imot det kommende året. På bakgrunn av IMDis anmodning til kommunene fatter kommunen et vedtak om å bosette et bestemt antall flyktninger.

Det er likevel ikke alle kommuner i Norge som får muligheten til å bosette flyktninger. I 2018 kom det nye kriterier fra Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting for fordeling av flyktninger som skal bosettes i kommunene i Norge. I disse retningslinjene ble kommunens størrelse tillagt større vekt enn kommunens tidligere resultater i integreringsarbeidet. Totalt ble kommunens størrelse tillagt hele 70 prosent av vektleggingen, mens arbeidsmarkedet tillegges 20 prosent og resultater fra introduksjonsprogrammet sett over tid tillegges 10 prosent.

Kommuner med færre enn 5 000 innbyggere skulle med disse kriteriene kun unntaksvis få en anmodning om å bosette flyktninger. Denne ikke-absolutte grensen på 5 000 innbyggere ble tatt bort i 2019, og frem til 2022 ble det operert med at innbyggertallet i kommunene skulle vektes med 40 prosent. Selv om vektingen har blitt redusert, vil kommunens innbyggertall fremdeles kunne spille en vesentlig rolle for hvorvidt en liten kommune får en anmodning om å bosette flyktninger i et normalår.

På tross av den relative størrelsen kan små kommuner ha veldig gode forutsetninger for å integrere flyktninger og asylsøkere, og de kan vise til gode resultater i integreringsarbeidet. Små kommuner har ofte sammensveisede lokalmiljøer som gir gode utgangspunkt for integrering av flyktninger. Dette er kommuner som ofte er mer utsatt for fraflytting og befolkningsnedgang og dermed kan ha et særlig behov for å få muligheten til å bosette flyktninger. Behovet for arbeidskraft og folk som tar i bruk kommunens mange tjenester, som skole, barnehage og helsetjenester, er ofte større i små kommuner. Små kommuner har også i stor grad ytret ønske om å få mulighet til å bosette flere flyktninger, til tross for at kommunens størrelse fremdeles vektes i stor grad. Antall innbyggere i en kommune burde ikke vektlegges så mye som det har blitt frem til 2022, og fremover burde ikke størrelse ha noe å si, særlig ikke med de erfaringene året 2022 har bydd på.

Siden 24. februar 2022 har antallet flyktninger til Norge økt drastisk som et direkte resultat av Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina. For å imøtekomme den store pågangen og økningen av flyktninger har hele landet bidratt. Utlendingsdirektoratet og IMDi var tidlig ute og kartla norske kommuners evne til å ta imot og bosette flyktninger og sendte ut anmodningsbrev til kommunene om å bosette. Store og små kommuner meldte inn hvor mange de kunne bosette, og imøtekom anmodningene fra myndighetene. Kommunene i hele landet har bidratt med det de kan, og lokalbefolkningen har siden starten vist både hjerte- og husrom. Også små kommuner som ut ifra kriteriene fra Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting ellers kun unntaksvis ville fått bosette flyktninger, har blitt inkludert. Dette viser at også kommuner med en mindre befolkning er mer enn godt nok rustet til å bosette flyktninger som kommer til Norge, gitt muligheten til å gjøre det. Dette viser også at det er liten grunn til å bruke antallet innbyggere mot en kommune når det gjelder bosetting.

Ved å vektlegge kommunens befolkningsstørrelse med så mye som 40 prosent, som var tilfellet frem til 2022, gir man avkall på gode arenaer for integrering og positive bidrag til små lokalsamfunn landet over. Hvor mange innbyggere en kommune har, burde ikke være relevant for hvorvidt den får muligheten til å bosette flyktninger. Det burde vurderes ut ifra resultater den kan vise til, og kommunens eget ønske og behov.

Fra et integreringsperspektiv vil det også være gunstig at flyktninger har kortest mulig botid på mottak og heller bosettes i kommunene så raskt som mulig. Mottaket av flyktningene fra Ukraina har vist hvor raskt utlendingsmyndighetene, mottaksapparatet og kommuner kan arbeide for å bosette flyktninger raskt. Det vil være en stor fordel om så mange som mulig, raskest mulig, blir bosatt direkte ute i kommunene uten å måtte gå veien om å bo lenge på et asylmottak. Ved å ta hele landet i bruk og også la kommuner med lav befolkning bosette flyktninger vil det være mulig å korte ned tiden flyktningene bor på mottak.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen endre fremtidige kriterier som gjelder kommunens størrelse og la alle kommuner i Norge, uavhengig av antall innbyggere, få lov til å bosette flyktninger etter den kapasiteten de har, og det ønsket de uttrykker.

• Stortinget ber regjeringen endre vektleggingen av kriterier som blir satt for bosetting av flyktninger, slik at arbeidsmarkedet og resultater fra introduksjonsprogrammet og integreringsarbeidet vektes i større grad enn antall innbyggere i kommunen.

• Stortinget ber regjeringen arbeide for at bosetting i kommunene skjer raskere, slik at den enkelte flyktning tilbringer kortere tid på mottak.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen har i brev av 16. januar 2023 til Arbeids- og inkluderingsdepartementet ved statsråd Marte Mjøs Persen bedt om en vurdering av forslaget. Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 31. januar 2023. Komiteen har imøtesett og mottatt skriftlige innspill i saken.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Haakon Skramstad, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til at i denne innstillingen behandles Dokument 8:84 S (2022–2023), som er fremmet av Tobias Drevland Lund og Marie Sneve Martinussen. Komiteen viser videre til svarbrev fra statsråd Marte Mjøs Persen til komiteen datert 31. januar 2023 etter at komiteen ba om en vurdering av representantforslaget. Komiteen har anmodet om skriftlige høringsinnspill i saken, og komiteen har mottatt ett.

Komiteen støtter forslagsstillernes intensjon om en rask og god integrering i hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at regjeringen har som mål at bosetting av flyktninger skal være styrt og spredt, rask og treffsikker. Kriteriet om styrt og spredt bosetting innebærer at flyktninger skal bosettes i alle landsdeler og i kommuner av ulik størrelse. Hvor mange og hvilke kommuner som vil bli anmodet om å bosette flyktninger, varierer med det samlede behovet for bosetting. Det samlede behovet er bl.a. basert på ankomster av asylsøkere og prognoser for innvilgede søknader.

Flertallet viser til at Russlands angrepskrig mot Ukraina og nye prognoser for bosettingsbehov i mars 2022 førte til at alle landets 356 kommuner bedt om å bosette til sammen 35 000 flyktninger. Mindre kommuner og distriktskommuner har bosatt klart flest relativt til befolkningsstørrelse.

Flertallet viser til at rask bosetting er viktig for at flyktninger skal komme i meningsfull aktivitet, i barnehage, skole og arbeid. Rask bosetting innebærer at nyankomne flyktninger skal bosettes så raskt som mulig etter innvilget oppholdstillatelse. I anmodningen skal det derfor ses hen til kommunenes kapasitet til rask bosetting og opp- og nedbygging av tjenester.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener en spredt og styrt bosettingspolitikk er avgjørende for å sikre god integrering. Disse medlemmer mener kommunenes resultater på integreringsområdet bør vektlegges mer i bosettingspolitikken. Disse medlemmer viser til endringer i bosettingskriteriene som ble gjennomført av regjeringen Solberg. Disse medlemmer ser med bekymring på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering går bort fra tydelige krav i bosettingspolitikken. Disse medlemmer anser Rødts forslag som en ytterligere svekkelse av bosettingspolitikken som innebærer en mindre styrt bosetting. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte forslag 1 og 2.

Representantforslagets punkt 1

Angående representantforslagets punkt 1 viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, til departementets vurdering av forslaget, der det fremkommer at kriteriet om styrt og spredt bosetting innebærer at flyktninger skal bosettes i alle landsdeler og i kommuner av ulik størrelse. Bosettingen har de siste årene hatt stor spredning, både i geografi, befolkningsstørrelse og mellom byer og distrikter. Som en virkning av styrt og spredt bosetting bor bosatte flyktninger mindre sentralt enn befolkningen generelt. Hvor mange og hvilke kommuner som vil bli anmodet om å bosette flyktninger, varierer med det samlede behovet for bosetting. Det samlede behovet er bl.a. basert på ankomster av asylsøkere og prognoser for innvilgede søknader. I mars 2022 ble alle landets 356 kommuner bedt om å bosette til sammen 35 000 flyktninger. Mindre kommuner og distriktskommuner har bosatt klart flest relativt til befolkningsstørrelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter ikke det første punktet i representantforslaget. Slik disse medlemmer ser det, vil denne delen av forslaget i realiteten fjerne statens mulighet til å regulere tilstrømningen av nye innvandrere til allerede innvandrertette områder. Disse medlemmer vil advare mot de mulige konsekvensene av å vedta dette forslaget og viser herunder til den utviklingen man har sett i enkelte innvandrertette områder i nabolandet Sverige.

Representantforslagets punkt 2

Angående representantforslagets punkt 2 viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, til at hovedmålet for integreringspolitikken er at flere innvandrere skal komme i utdanning eller arbeid. Statsråden viser i sitt svarbrev til at kriteriene siden 2020 har slått fast at det skal legges størst vekt på kommunenes kvalifiseringsarbeid samt muligheten for å få arbeid og kapasitet til å gi videregående opplæring i regionen. Kriteriene blir fastsatt hvert år av departementet etter anbefaling fra Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter heller ikke representantforslagets andre punkt, på samme grunnlag som forslagets første punkt ikke støttes. Disse medlemmer peker på at det målet som søkes oppnådd, er det samme i forslagets andre punkt som i forslagets første punkt, og at forskjellen ligger i virkemiddelbruken. I forslagets første punkt søkes målet oppnådd via kommunenes selvbestemmelsesrett, og i forslagets andre punkt søkes målet oppnådd ved å endre kriteriene for den statlige reguleringen. Disse medlemmer vil igjen understreke at det negative erfaringsgrunnlaget fra flere europeiske land med områder hvor innvandrertetteheten blir for høy – herunder parallelle samfunnsstrukturer, sosiale utfordringer og sviktende integrering i samfunnet – tilsier at man opprettholder en reguleringsadgang.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er både viktig og riktig at Norge i bosettings- og integreringspolitikken i enda større grad også benytter seg av kommuner med lavt folketall ved bosetting av flyktninger. Derfor mener disse medlemmer at det gir lite mening å nekte nettopp disse kommunene med gode forutsetninger å bosette flyktninger.

Siden Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina for litt over et år siden har Norge og Europa opplevd den verste flyktningkrisen etter andre verdenskrig. Disse medlemmer viser til at Norge på kort tid har tatt imot og bosatt et stort antall flyktninger fra det krigsherjede Ukraina. Dette har vært mulig nettopp fordi alle landets kommuner, store og små, har tatt imot og bosatt de som har kommet hit. Disse medlemmer mener at dette viser at det er både vilje og evne i de aller fleste kommuner til å bosette mennesker som kommer hit, og at det derfor bør legges bedre til rette for at dette skal være mulig også i fremtiden. Disse medlemmer viser til at mange kommuner med lavt innbyggertall har gode erfaringer med bosetting fra før, og for mange av disse kommunene som trues av fraflytting, vil bosetting av flyktninger også bidra til å snu den negative trenden. Kommuner med et lavt innbyggertall kan ha veldig gode forutsetninger for å integrere flyktninger, og de kan vise til gode resultater i integreringsarbeidet. Disse medlemmer viser til at disse kommunene ofte har sammensveisede lokalmiljøer som gir gode utgangspunkt for integrering og ofte har behov for innbyggere som benytter seg av de kommunale tjenestene, samt mennesker i arbeidsfør alder som deltar i arbeidslivet. Det fremstår derfor for disse medlemmer som kontraproduktivt at kommunens størrelse skal vektlegges i så stor grad som det ofte gjøres i normalår.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre kriterier for bosetting som gjelder kommunens størrelse, og la alle kommuner i Norge, uavhengig av antall innbyggere, få lov til å bosette flyktninger etter den kapasiteten de har, og det ønsket de uttrykker.»

«Stortinget ber regjeringen endre vektleggingen av kriterier som blir satt for bosetting av flyktninger, slik at arbeidsmarkedet og resultater fra introduksjonsprogrammet og integreringsarbeidet vektes i større grad enn antall innbyggere i kommunen.»

Representantforslagets punkt 3

Angående representantforslagets punkt 3 viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, til at det for alle bosatte flyktninger i 2022 var en samlet gjennomsnittlig ventetid fra vedtak om opphold til bosetting på 2,3 måneder. Til sammenlikning var ventetiden på 8,4 måneder i 2015 og 3,3 måneder i 2019.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener at det med tanke på den høye tilstrømmingen av asylsøkere er imponerende at den gjennomsnittlige ventetiden er redusert også det siste året. Dette skyldes en stor innsats fra regjeringen og kommuner over hele landet. Dette flertallet legger til grunn at det gode arbeidet, og det gode samarbeidet mellom regjeringen og kommunene, fortsetter framover.

Komiteen mener rask bosetting er et viktig steg på veien mot selvforsørgelse. Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for at bosetting i kommunene skjer raskt, slik at den enkelte flyktning tilbringer kortere tid på mottak.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til den store ankomsten av ukrainske flyktninger. Det er et eget spor for bosetting av ukrainere på bakgrunn av at ukrainere har fått kollektiv beskyttelse. I denne situasjonen er det svært mange barn som ikke har muligheten til å gå i barnehage, da det ikke er en plikt til å tilby barnehageplass etter dagens lovverk. Disse medlemmer mener det vil være gunstig for barn på asylmottak å få barnehageplass. Barna vil med det få tilgang på lek og læring sammen med andre barn, og det vil bidra positivt til både språkutvikling og til å bli kjent med Norge.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak som sikrer alle barn som bor på asylmottak, mulighet til barnehageplass.»

Disse medlemmer vil videre vise til det skriftlige innspillet fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), der mulighetene for direktebosetting i kommune fra Nasjonalt ankomstsenter kommenteres. NOAS viser til at en asylsøker kan bli flyttet mellom flere ordinære mottak før endelig svar på asylsøknaden foreligger, og at behandlingstiden for asylsaker kan variere. Erfaringen fra behandlingen av ukrainske flykninger viser at prosessen fra registrering til bosetting kan gå raskt, og at denne erfaringen bør brukes overfor andre grupper også. Disse medlemmer er enige i dette, og en ordning med direktebosetting vil gjøre at flyktninger kommer raskt i en stabil og normalisert situasjon i en kommune, der de kan etablere seg i skole, arbeidsliv og lokalsamfunn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning for direktebosetting i kommunene fra Nasjonalt ankomstsenter i Råde.»