Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, Tellef Inge Mørland, Mona Nilsen og Gaute Børstad Skjervø, fra Høyre, Mahmoud Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til uttalelse fra finansministeren av 28. april 2023, som er vedlagt denne innstillingen.
Komiteen viser til forslaget og deler engasjementet for en balansert pengepolitikk og en rask grønn omstilling.
Komiteen deler statsrådens oppfatning om at pengepolitikken ikke kan «ta et hovedansvar for høy sysselsetting, men den kan bidra sammen med blant annet en velfungerende lønnsdannelse, gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og stabilitet».
Komiteen viser til at den økonomiske politikkens ulike deler ikke kan bestemmes i et vakuum, men må utvikles i sammenheng med hverandre. Nedsettelsen i januar 2023 av et nytt utvalg ledet av professor Steinar Holden om «utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk» er svært relevant i den forbindelse. Mandatet peker på at «en forutsetning for at lønnsdannelsen skal virke godt» er blant annet «en felles forståelse av (…) hvordan lønnsdannelsen og den økonomiske politikken kan virke sammen for å nå målene om full sysselsetting og god konkurranseevne». Utvalget skal se på utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk, og er spesifikt bedt om å drøfte blant annet høy inflasjon og høyere rentenivå internasjonalt, og klimarelaterte omstillinger og konsekvenser for lønnsdannelsen og stabiliseringspolitikken. Utvalgsrapporten skal etter planen leveres i desember 2023.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, peker på at inflasjonsstyringen er fleksibel, som innebærer at oppnåelse av inflasjonsmålet på 2 pst. må hensynta høy og stabil produksjon og sysselsetting. Det innebærer at rentesettingen ikke bør se ensidig på inflasjonsmålet, og at noe høyere inflasjon bør tåles over en kortere tidsperiode dersom dette er til fordel for stabil og høy produksjon og sysselsetting.
Flertallet viser til statsrådens svar, hvor disse avveiningene er særlig relevante når
«økonomien utsettes for store forstyrrelser på tilbudssiden. (…) I slike situasjoner vil Norges Bank måtte avveie de to hensynene mot hverandre og bruke lenger tid på å bringe inflasjonen tilbake til målet enn ellers.»
Flertallet peker i den anledning på at inflasjonsnivået anslås til å ligge over målet ut prognoseperioden med dagens rentebane.
Flertallet viser også til statsrådens svar, hvor det fremkommer at lav og stabil inflasjon kan bidra til omstillingen til et nullutslippssamfunn.
Flertallet mener avslutningsvis at endringer i pengepolitikken bør være godt utredet og gjennomarbeidet slik at de står seg over tid. Pengepolitikken ble sist grundig utredet i Meld. St. 8 (2017–2018) Ny forskrift for pengepolitikken, Meld. St. 7 (2018–2019) Om ny sentralbanklov og Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven). Den høyeste inflasjonen på tre tiår og internasjonal usikkerhet tilsier at man ikke gjennomfører endring på nåværende tidspunkt.
Flertallet vil på denne bakgrunn tilrå at forslaget ikke vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at da dagens sentralbanklov ble vedtatt, ble det tydeliggjort av daværende finansminister Siv Jensen, med henvisning til gjengitte merknad, at produksjons- og sysselsettingshensynet skulle være likestilt med hensynet til stabil pengeverdi. Lovteknisk skjedde dette ved at ordet «ellers» ble fjernet fra formålsparagrafens andre ledd. I Norges Banks pengepolitiske strategi uttales det derimot i strid med dette at «det overordnede målet for pengepolitikken er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon».
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om nivået på, og/eller vektleggingen av, inflasjonsmålet i pengepolitikken bør endres, og melde tilbake til Stortinget i løpet av 2023.»«Stortinget ber regjeringen snarest tydeliggjøre overfor Norges Bank at hensynet til sysselsetting og produksjon er likestilt med hensynet til stabil pengeverdi i dagens formålsparagraf.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at da inflasjonsmålet ble innført i 2001, stod norsk økonomi foran en periode med innfasing av betydelige oljeinntekter. Det var en viktig årsak til at inflasjonsmålet den gangen ble satt litt høyere enn i andre land.
Endringene i inflasjonsmålet fra 2,5 til 2 pst. i 2018 var begrunnet i at innfasingen av oljeinntekter i norsk økonomi var forventet avtakende og i stor grad bak oss. Dette treffer dårlig realitetene i dagens situasjon. Disse medlemmer viser til at innfasingen av olje- og gassinntekter i norsk økonomi på ingen måte ses å være et tilbakelagt stadium. Endringene i 2018 omfattet også «at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser». Disse medlemmer mener dagens situasjon med rekordstore olje-/gassinntekter, høy inflasjon – i vesentlig grad importert, en tyngende økonomisk belastning for husholdninger og næringslivet samt bekymring for kommende sysselsetting og produksjon tilsier å be om regjeringens vurdering av inflasjonsmålet. Vurderingen bør også kunne omfatte spørsmålet om det skal aksepteres litt høyere inflasjon en periode for å holde aktiviteten i økonomien høy fremover og unngå en mulig høy arbeidsledighet samtidig som staten blir stadig rikere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at sentralbankens mandat opp gjennom historien har vært endret i tråd med samfunnets økonomiske utfordringer. Ofte har det skjedd i etterkant av at nye utfordringer har dukket opp og synliggjort at de rådende dogmene og styringsnarrativene er passé. Disse medlemmer mener sentralbankens mandat og praksis verken gjenspeiler samfunnets økonomiske utfordringer i dag tilstrekkelig eller fungerer etter hensikten. Dagens pengepolitikk er utdatert og må oppdateres.
Disse medlemmer viser til at den norske kronen i løpet av 1800-tallet var knyttet til både en sølvstandard og en gullstandard. Etter andre verdenskrig var pengepolitikken i Norge knyttet til forskjellige fastkursregimer, frem til 1992. Fram til 1999 hadde Norges Bank så et mer fleksibelt valutakursmål, før man i praksis fikk et inflasjonsmål som ble formalisert i 2001. Siden da har den norske sentralbanken operert med virkemiddeluavhengighet for å nå et inflasjonsmål. Målet ble i 2018 justert fra 2,5 pst. til 2 pst. Videre skal Norges Bank bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, samt bidra til finansiell stabilitet.
Disse medlemmer viser til at i perioden med inflasjonsmålet har den årlige inflasjonen variert mellom 0,4 pst. og 3,8 pst. I hvilken grad den lave inflasjonen i perioden skyldes sentralbankens pengepolitikk eller andre forhold, som blant annet billig import, er uvisst. Rentesettingen virker tregt på inflasjonen, og gjennom flere kanaler.
Disse medlemmer viser til at prisveksten i 2022 ble betydelig høyere enn målet, og endte på 5,8 pst. Ifølge SSBs siste prognoser ligger den an til å bli 5,0 pst. i 2023. I møte med den høye prisveksten har Norges Bank satt opp styringsrenten fra nær null like etter pandemien til i skrivende stund 3,25 pst., med henvisning til inflasjonsmålet.
Prisveksten i Norge nå er imidlertid i all hovedsak importert, og i den grad høyere priser skyldes innenlandske forhold, er det på grunn av overveltning av de importerte prisene og energiprisene. Disse medlemmer viser til SSBs foreløpige nasjonalregnskap for 2022, som konkluderer slik:
«[P]risstigningen i 2022 kan føres tilbake til to forhold: Økte importpriser og økte energipriser, som veltes videre i kryssløpet slik at prisene på sluttanvendelsen øker markant. Den innenlandsk skapte prisveksten i skjermete næringer er av liten betydning.»
Det betyr i så fall at Norges Banks økning av styringsrenten ikke virker på inflasjonens årsaker, annet enn ved at den importere prisveksten begrenses gjennom et forsvar av kronekursen. Renteøkningene har derimot en virkning på den realøkonomiske aktiviteten og kan potensielt bidra til en unødvendig økning i arbeidsledigheten. I lys av dette synes disse medlemmer det er besynderlig at statsråden konkluderer med at «dagens mandat for pengepolitikken samsvarer godt med de virkemidlene Norges Bank har til rådighet».
Disse medlemmer viser videre til at det foreløpig ikke er noen indikasjoner på at prishoppet det siste året vil gi en vedvarende høyere inflasjonstakt enn den man har hatt de siste 20 årene. Det er heller ingen grunn til å tro at ikke frontfagsmodellen vil sørge for en rimelig avveining av lønnsvekst og konkurranseevne også fremover. Disse medlemmer mener derfor tiden er inne for at dagens pengepolitiske regime revurderes, og at formålet for sentralbanken revurderes. Både nivået på inflasjonsmålet og den relative vektleggingen av inflasjonsmålet opp mot andre relevante hensyn bør vurderes.
Disse medlemmer viser videre til den fornyede oppmerksomheten og debatten rundt den lave kronekursen de siste ukene. Pengepolitikken har en raskere og mer treffsikker effekt på kronekursen enn på inflasjonen. Dette er momenter som bør inngå i en fornyet vurdering av mandatet.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg for å utrede et oppdatert mandat for pengepolitikken i lys av de økonomiske utfordringer vi står overfor nå og i årene som kommer. Inflasjonsmålet skal vurderes opp mot andre relevante hensyn, som sysselsetting, finansiell stabilitet, kronekurs og grønn omstilling.»
Disse medlemmer viser videre til at hele økonomien må omstilles i grønn retning. Da må dette også reflekteres i sentralbankens mandat. Fremtidens sentralbank vil uansett måtte ta grønne hensyn, både fordi den er en viktig samfunnsinstitusjon som bidrar til å fremme samfunnets mål, og fordi klimarisiko er i ferd med å bli en stor trussel for det finansielle systemet.
Disse medlemmer peker på at overgangen til fornybar energi også, som vi har opplevd det siste året, vil medføre raske svingninger i priser og påvirke inflasjonen i Norge vesentlig. Det vil måtte påvirke pengepolitikken.
Disse medlemmer viser til at Bank of England i 2021 eksplisitt gjorde omstilling til nullutslippssamfunnet til en del av sitt mandat. Selv om nesten to tredjedeler av verdens sentralbanker anerkjenner at klimaendringer faller innenfor deres domene, er det ifølge nettstedet Green Central Banking fortsatt bare 1 av 8 sentralbankmandater som eksplisitt omtaler bærekraft, mens 4 av 10 mandater kan tolkes til indirekte å ha det som del av formålet. Norges Banks mandat rommer imidlertid ikke miljøhensyn verken direkte eller indirekte. Mandatet bør derfor endres slik at miljøhensyn inkluderes, eksempelvis ved at omstilling til nullutslippssamfunnet nevnes eksplisitt.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre omstilling til nullutslippssamfunnet til del av formålet til Norges Bank.»
Disse medlemmer deler statsrådens vurdering av at sentralbankmandatet ikke bør overbelastes med oppgaver. Det er imidlertid ikke en overbelastning å tildele en sentral økonomisk institusjon den sentrale økonomiske oppgaven i vår tid, det er nødvendig.
Disse medlemmer deler statsrådens vurdering av at pengepolitikken ikke skal ha et hovedansvar for stabil produksjon og sysselsetting. Det er finanspolitikken i bred forstand som har hovedansvaret for dette. Disse medlemmer mener likevel at hensynet til produksjon og sysselsetting både er og skal være likestilt med hensynet til inflasjonen i dagens mandat. Diskusjoner om arbeidsdeling mellom Finansdepartementet og Norges Bank er en avsporing fra dette spørsmålet. Disse medlemmer viser til merknaden til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt i Innst. 165 S (2018–2019):
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til Sentralbanklovutvalgets forslag til formålsparagraf for Norges Bank, hvor det i annet ledd foreslås at ‘Banken skal ellers bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting’. En rekke av høringsinstansene, blant dem LO, andre fagforbund og NHO, mener hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting bør sidestilles med oppgaven å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og sikkert betalingssystem.
Disse medlemmer er enige i dette og mener regjeringen må legge dette til grunn i lovproposisjonen.»
