Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane

I meldingen legger regjeringen fram en strategi for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen vil omtale videreutviklingen av landbasert mineralvirksomhet i sin mineralstrategi.

Befolkningsvekst, velstandsøkning, mer bruk av fornybare energikilder og elektrifisering er forventet å øke etterspørselen etter metall i framtiden. Større grad av fornybar energiproduksjon og økt grad av elektrifisering krever ulike metalliske grunnstoff, blant annet kobber, litium, nikkel, mangan, kobolt, sink og sjeldne jordmetaller. Ifølge meldingen er det i dag sterk geografisk konsentrasjon av utvinning og prosessering av viktige mineraler globalt. Slik konsentrasjon er ifølge meldingen potensielt et hinder for pålitelig og sikker tilgang til nøkkelinnsatsfaktorer for alle land. Det er stor og økende oppmerksomhet om forsyningssikkerheten for slike innsatsfaktorer i Europa, i USA og i verden ellers.

I meldingen skriver Olje- og energidepartementet at det i lang tid har vært kunnskap om forekomster og interesse for å utvinne metalliske mineraler også fra havbunnen. Slike forekomster kan inneholde viktige metaller som verden vil trenge framover. Videre skriver departementet at utvinning av havbunnsmineraler har potensial til å bli en ny og viktig havnæring i Norge som kan bidra til verdiskaping og sysselsetting og samtidig være med på å sikre forsyningen av viktige metaller i framtiden. Departementet skriver at Norge allerede har kunnskap om og erfaring fra høsting av naturressurser både i forvaltningen, innenfor akademia og i næringslivet.

Havbunnsmineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel skal ifølge meldingen skje innenfor rammer og krav som ivaretar hensynet til det ytre miljøet. En trinnvis tilnærming vil bli lagt til grunn for forvaltningen av områdene som blir åpnet.

Det foregår i dag både kartlegging og letevirksomhet etter mineraler på havbunnen i flere havområder i verden både innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon. Kommersiell utvinning av havbunnsmineraler på dypt vann er ennå ikke igangsatt, men konsepter og teknologi for utvinning er under utvikling.

Lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) gir hjemmel for forvaltningen av mineralressursene på norsk kontinentalsokkel. Loven har bestemmelser om åpning av områder for mineralvirksomhet. Med mineralvirksomhet er det ment undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på havbunnen og grunnen under denne. Som hovedregel kan verken undersøkelsestillatelse eller utvinningstillatelse tildeles før det er vedtatt åpning av et område, og det er derfor bare staten som kan drive mineralvirksomhet før et område er åpnet.

Gjennom åpning av områder kan også kommersielle aktører bidra til å få avklart om det finnes norske havbunnsmineralressurser som er kommersielt attraktive å utvinne, og om utvinning kan foregå på en bærekraftig måte.

At staten åpner et område for mineralvirksomhet, betyr ifølge meldingen ikke at utvinningsvirksomhet settes i gang med det samme. Vedtak om åpning innebærer at konsesjonsmyndighetene kan sette i gang en prosess for tildeling av tillatelser. Samtidig vil staten fortsette kartleggingen av norske havbunnsmineraler, og sette i gang ytterligere kunnskapsinnhenting også knyttet til natur- og miljøforhold for å legge til rette for en effektiv og trinnvis utforskning fra næringen og for å styrke statens kunnskapsgrunnlag.

Ifølge havbunnsmineralloven kan det etter åpning av områder tildeles to typer tillatelser: undersøkelsestillatelse og utvinningstillatelse. I meldingen blir det redegjort for de to typene tillatelse og hvilke krav som stilles for dem. Videre redegjør meldingen for hvordan Oljedirektoratet arbeider med åpningsprosessen for mineralvirksomhet på et område, inkludert konsekvensutredning og ressursvurdering.

Et forslag til konsekvensutredningsprogram ble sendt på høring 12. januar 2021 med en høringsperiode på tre måneder. Departementet fikk til sammen 53 høringsinnspill, som det er redegjort for i meldingen. Etter behandling av disse ble programmet fastsatt av departementet 10. september 2021. En konsekvensutredning ble utarbeidet på basis av det fastsatte programmet. Grunnlagsrapporter og virkningsstudier er sammenfattet i dokumentet Konsekvensutredning – undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel, som er vedlagt stortingsmeldingen.

Konsekvensutredningen ble sendt på høring i 2022. Et utkast til beslutning om å åpne et område for mineralvirksomhet skal etter loven sendes på høring sammen med konsekvensutredningen. Av høringsbrevet framgikk det at departementet tok sikte på å åpne hele eller deler av det området der Oljedirektoratet har mest data og kunnskap, og som direktoratet regner som letestrategisk mest interessant i en første fase. Hovedresultatene fra konsekvensutredningen og departementets vurdering av sentrale tema som er tatt opp i høring, framkommer av kapittel 4 i meldingen.

Det området som ble sendt på høring, grenser opp til kontinentalsoklene til Island og Danmark/Grønland/Færøyene. Departementet har derfor også hentet inn synspunkter fra disse landene.

Konsekvensutredningen peker på at kunnskapen om natur- og miljøforhold i åpningsområdet er avgrenset. Forskningsinstitusjoner har kartlagt natur- og miljøforhold i de norske dyphavsområdene, og datainnsamlingen har særlig fokusert på de aktive kildene. Like fullt presiseres det i meldingen at det er et stort behov for kunnskap om natur- og miljøforholdene i disse områdene.

For at private bedrifter skal kunne bidra til kartlegging av ressurspotensialet og miljøverdiene og til å øke kunnskapen om miljøvirkningene av en eventuell framtidig havbunnsmineralvirksomhet, mener departementet at det er nødvendig å åpne områder for slik virksomhet. Ved å gjøre det mulig for kommersielle aktører å lete vil man gjennom arbeidsprogrammene som fastsettes og den tilhørende leteaktiviteten få mer datainnsamling og mer omfattende kunnskapsinnhenting. Parallelt med eventuell letevirksomhet av private aktører vil kunnskapsinnhenting i statlig regi fortsette og forsterkes.

Departementet skriver i meldingen at åpning av områder ikke automatisk vil føre til utvinning, men gir myndighetene anledning til å sette i gang en prosess for tildeling av tillatelser og dermed kommersiell leteaktivitet. Utvinning vil ifølge meldingen bare skje dersom myndighetene mottar søknader som tilfredsstiller de kravene som er satt og det gis tillatelse, og dersom kommersielt utnyttbare ressurser blir påvist og rettshaverne får godkjent en utvinningsplan. For at myndighetene skal godkjenne en utvinningsplan, må det godtgjøres at utvinningen kan skje på bærekraftig og forsvarlig vis, slik at hensynet til miljø, sikkerhet og eventuell annen virksomhet til havs i det aktuelle området er godt tatt hånd om, og slik at sameksistensen med andre virksomheter blir ivaretatt.

Aktivitet under tillatelser som tildeles etter åpning, vil i første omgang dreie seg om leting. Etter åpning kan myndighetene etter loven lyse ut områder og tildele utvinningstillatelser. Utvinningstillatelser gir enerett til undersøkelse og til å søke om godkjennelse av plan for utvinning i området som er omfattet av tillatelsen. Det kan også tildeles undersøkelsestillatelse som ikke gir slik enerett. Denne typen tillatelse vil ifølge departementet ventelig være lite kommersielt interessant og dermed lite relevant i en tidlig fase etter åpningen, ettersom det ikke finnes noe marked for kjøp og salg av data.

Før en eventuell utvinning av ressursene, må utbyggeren gjennomføre en konsekvensutredningsprosess som del av arbeidet med en utvinningsplan som trenger godkjennelse fra myndighetene. En slik prosjektspesifikk konsekvensutredning må ut på høring. Det samme skal programmet for utredningen som etter den offentlige høringen fastsettes av departementet. I meldingen skriver departementet at prosessen vil bidra til at relevante miljørelaterte forhold ved det foreslåtte utvinningsprosjektet blir utredet, og videre at slike prosesser gir stor kunnskapsinnhenting om lokale forhold.

Før utvinning kan skje, vil det være et nytt beslutningspunkt for myndighetene. Hver utvinningsplan som rettshavere utarbeider, må godkjennes av myndighetene. Planen vil gjelde et definert foreslått prosjektområde og en bestemt utvinningsløsning. Utvinning vil også kreve en tillatelse fra miljømyndighetene etter forurensingsloven.

Etter åpningen vil det bli igangsatt en prosess for å utlyse og tildele tillatelser under havbunnsmineralloven. Departementet skriver at i lys av kunnskapsmangelen på området er det særlig viktig å ha en føre-var-tilnærming til aktiviteten operasjonalisert gjennom en trinnvis utvikling.

Basert på det som har framkommet i faggrunnlaget og innkomne høringsuttalelser, vil departementet sette vilkår for åpningsområdet om at utvinning av aktive hydrotermale strukturer ikke vil være tillatt og slike strukturer skal beskyttes slik at de ikke blir skadde av virksomhet i tilgrensende områder.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, May Britt Lagesen, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og lederen Marianne Sivertsen Næss, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bård Ludvig Thorheim, Ove Trellevik og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet, Aleksander Øren Heen, Kenneth Engvoll Løland og Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, og Kjell Ingolf Ropstad, viser til at verdens behov for mineraler vil øke i overgangen fra et fossilt til et fornybart energisystem. Norge har rike forekomster av mineraler på land og en stor kontinentalsokkel med forekomster av flere av mineralene som av EU er definert som strategisk viktige for å øke selvforsyningen av råmaterialer.

Komiteen understreker at Norge har tatt en ledende rolle internasjonalt for å fremme bærekraftig bruk av havområder. Utvinning av havbunnsmineraler er et omstridt tema i mange land på grunn av manglende kunnskap om miljøpåvirkningen av slik virksomhet. Hvordan Norge møter problemstillingen, og rammeverket som utformes for slik virksomhet på norsk kontinentalsokkel, vil være en viktig referanse også for andre land.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, gir tilslutning til å åpne norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet under de forutsetninger som er skissert i Meld. St. 25 (2022–2023) og i flertallets merknader i denne innstillingen.

Flertallet vil understreke:

• At Norges tradisjon og omdømme for ansvarlig bærekraftig forvaltning av naturressurser og havområder skal ivaretas i utformingen av krav og rammevilkår.

• At de første planene for utvinning av havbunnsmineraler skal forelegges Stortinget som proposisjon.

• At departementet fastsetter kravene til aktører på norsk sokkel og at disse kravene ligger til grunn for eventuell godkjenning av utvinningsplanene.

• At aktører som ønsker å drive havbunnsmineralvirksomhet skal ha klare, forutsigbare rammevilkår, herunder krav til miljø, hensyn til sårbare økosystem og sameksistens med andre havnæringer.

• At det skal være nasjonal styring og kontroll med all aktivitet på norsk kontinentalsokkel, og at sikkerhetspolitiske hensyn i nordområdene skal vektlegges i myndighetenes behandling av utvinningssøknader.

• At rammeverket for mineralvirksomhet på norsk sokkel skal bidra til høye miljøstandarder for slik virksomhet også internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til fiskeri-, mineral- og miljøfaglige råd, som påpeker at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om havområdene regjeringen vil åpne opp for mineralvirksomhet, og at dette vil kunne føre til irreversible skader på sårbar natur.

Disse medlemmer mener at plikten til konsekvensutredning ikke er oppfylt, da den ikke i tilstrekkelig grad belyser hvilke følger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel kan få for miljøet og de mulige næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkningene. For over 99 pst. av området er det ingen kunnskap om miljøet. Konsekvensene av både leting og utvinning er uante, og man risikerer store miljøødeleggelser.

Disse medlemmer gir derfor ikke sin tilslutning til å åpne norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet.

Norske ressurser kan bidra til å dekke et stort og voksende metallbehov globalt og i Vesten

Forsyningssikkerhet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at det er bred enighet om at verden vil trenge økte forsyninger av metaller og mineraler framover. Ifølge IEA kommer fornybare energiteknologier til å bli det raskest voksende segmentet for etterspørsel av kritiske mineraler. Tilstrekkelig og pålitelig tilgang til slike mineraler er derfor viktig for å lykkes med den globale energiomstillingen.

Flertallet viser til at utvinning og prosessering for mange mineraler og metaller i dag er konsentrert til noen få land utenfor Vesten. Den vestlige verden, og spesielt Europa, er i dag i stor grad avhengig av import for å dekke sitt behov for metaller og mineraler. Denne produksjonsstrukturen kan gi utfordringer for forsyningssikkerheten for vestlige land. Forsyningssikkerheten for mineraler og metaller har derfor fått betydelig økt oppmerksomhet de siste årene både i USA, i Europa og i resten av verden. Flere initiativ er tatt av våre allierte og organisasjoner som IEA for å bedre håndtere denne utfordringen.

Flertallet påpeker at Norge har store forekomster av mineraler som vil være viktige i den globale energiomleggingen. Oljedirektoratets ressursvurdering viser at det kan være betydelige forventede tilstedeværende mineralressurser på norsk kontinentalsokkel. Ressurspotensialet gjør at Norge på sikt kan bidra til å dekke noe av det økte behovet for metaller og mineraler i verden. Dersom utvinning av havbunnsmineraler kommer i gang på norsk kontinentalsokkel, vil det bidra til en ønsket diversifisering av tilbudet av metaller og mineraler sammenlignet med dagens situasjon. Det vil styrke Vestens forsyningssikkerhet for metaller og mineraler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til regjeringens argumentasjon om at åpning for leting etter, og utvinning av, havbunnsmineraler er en måte å redusere Kina, og andre land det er vanskelig å samarbeide med, sin dominans innen mineraler og metaller. Disse medlemmer påpeker at International Energy Agency (IEA) sine tall i rapporten «The Role of Critical World Energy Outlook Special Report Minerals in Clean Energy Transitions» som viser at Kina er den mest dominerende aktøren innen både utvinning og prosessering av kritiske mineraler, og at dette ikke bare gjelder på land. Disse medlemmer understreker at det er Kina som per i dag er tydeligst posisjonert til å etablere seg som en aktør innen gruvedrft på havbunnen. For eksempel har Kina, ifølge en artikkel i Washington Post 19. oktober 2023, allerede 5 av de 30 letelisensene som International Seabed Authority (ISA) har utstedt til nå. Dette er den høyeste andelen av noe land. Videre er det tydelig at Kina aktivt arbeider med å sikre seg en posisjon ved eventuell åpning for utvinning av havbunnsmineraler i internasjonalt farvann. Washington Post skriver blant annet:

«China already holds five of the 30 exploration licenses that the International Seabed Authority (ISA) has granted to date — the most of any country — in preparation for the start of deep-sea mining as soon as 2025. When that happens, China will have exclusive rights to excavate 92,000 square miles of international seabed — about the size of the United Kingdom — or 17 percent of the total area currently licensed by the ISA.»

og

«When deep-sea mining begins, China — which already controls 95 percent of the world’s supply of rare-earth metals and produces three-quarters of all lithium-ion batteries — will extend its chokehold over emerging industries like clean energy. Mining will also give Beijing a potent new tool in its escalating rivalry with the United States. As a sign of how these resources could be weaponized, China in August started restricting exports of two metals that are key to U.S. defense systems.»

Disse medlemmer viser til at Norge og EU ser tilgangen på sjeldne jordarter og metaller som kritisk for grønn omstilling og teknologiutvikling i Europa. Kinas dominans i denne sektoren er en alvorlig utfordring for demokratier, fordi landet ved flere anledninger har utnyttet tilgangen til kritiske ressurser strategisk for å skaffe seg forsprang i konkurransen med USA og Europa.

Samtidig påpeker disse medlemmer at Kina har vist vilje til å bruke sjeldne jordarter og metall som pressmiddel i internasjonal politikk. Et eksempel på dette er Kinas eksportrestriksjoner på sjeldne mineraler og metaller som internasjonale selskaper benytter til produksjon av databrikker, solpanel og elektronikk, som svar på USAs eksportrestriksjoner for avansert teknologi.

Disse medlemmer mener situasjonen rundt import er bekymringsfull. Mange av metallene og mineralene som brukes til å bygge vindturbiner, elektriske biler og andre produkter som bidrar til overgangen til en økonomi med lave klimagassutslipp, domineres av Kina. For enkelte av mineralene og metallene er Europa avhengig av 100 pst. import. Mange av disse viktige råmaterialene utvinnes og prosesseres i Kina, som har bestemt seg for at de vil produsere og eksportere ferdige produkter, og ikke selge råvarer. I tillegg har Kina kjøpt opp mineralrettigheter over hele verden, men spesielt i Afrika, og således blokkert tilgangen for andre land.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) tildeler lisenser for gruvedrift på havbunnen på internasjonalt nivå. Til nå ha ISA inngått 15-årige kontrakter med 22 entreprenører om å utforske utvinningssoner spredt over hele verden, og de har delt ut 31 undersøkelsestillatelser til sine aktører som vil lete etter havbunnsmineraler. Mens stadig flere av verdens land, store internasjonale konsern, forskere og miljøorganisasjoner tar til orde for et moratorium, uttalte ISAs generalsekretær i etterkant av ISAs forrige møte i november 2023 at ISA for tiden jobber med å utforme et juridisk rammeverk for utvinning etter havbunnsmineraler som de tar sikte på at skal være klart innen 2025. Disse medlemmer viser til at det er stor usikkerhet om dette regelverket vil ferdigstilles, da det krever konsensus blant alle ISAs medlemsland for å godkjenne regelverket. Disse medlemmer viser til at enkelte land holder fast på sine planer om utvinning av havbunnsmineraler tross den store internasjonale motstanden. Norge er et av disse, sammen med Kina og Cook Island. Kina har drevet omfattende diplomatisk virksomhet i ISA de siste tiårene, og har med det i stor grad definert både spillereglene og satt dagsorden i ISA. Disse medlemmerbe merker seg at Kina ved forhandlingsmøte i ISA i juli blokkerte diskusjoner om beskyttelse av det marine miljø i forbindelse med havbunnsmineralaktivitet. Disse medlemmer påpeker at Kina i dag eier utvinningsrettigheter til nærmere 240 000 kvadratkilometer havbunn i internasjonalt farvann. Dette tilsvarer et område like stort som hele Storbritannia. Disse medlemmer understreker at Kina allerede dominerer forsyningskjedene for mineraler og at forspranget de er i ferd med å få for gruvedrift på havbunnen, utgjør en ytterligere sikkerhetstrussel for de europeiske landene. Disse medlemmer understreker at disse mineralene ikke bare er viktige innsatsfaktorer i produkter som er viktige for den grønne omstillingen, men at de også er helt avgjørende i produksjonen av våpen. Disse medlemmer understreker at Kinas fortrinn innen leting etter og utvinning av mineraler, også til havs, utgjør en potensiell sikkerhetspolitisk fordel for landet.

Disse medlemmer påpeker at det er stor og voksende internasjonal motstand mot gruvedrift på havbunnen, og at et internasjonalt moratorium på gruvedrift på havbunnen blir støttet av et økende antall land over hele verden. Disse medlemmer påpeker at en åpning av områder på norsk sokkel vil sende et signal inn i de internasjonale forhandlingene om at Norge ser på utvinning av havbunnsmineraler som en grønn og bærekraftig næring. Disse medlemmer påpeker at dette kan videre være med på å øke interessen, og videre bidra for at det åpnes for utvinning internasjonalt, noe som vil gi Kina tilgang til områder på havbunnsmineraler i internasjonalt farvann. Videre viser disse medlemmer til at om Norge fremmer et moratorium på havbunnsmineraler i internasjonalt farvann, vil dette kunne bidra til å sikre at et slikt moratorium holder kinesiske interesser unna internasjonalt farvann.

Disse medlemmer påpeker viktigheten av å redusere avhengigheten overfor Kina på viktige ressurser selv om det kan bety høyere kostnader og beslutninger om å starte gruvedrift eller utvinning i Norge eller andre europeiske land. Disse medlemmerpåpeker at gruvedrift på havbunnen er helt i startfasen teknologisk, og at det ikke forventes at en eventuell næring kan levere mineraler fra norske områder før om tidligst 15–20 år, hvis det i det hele tatt er mulig. Disse medlemmer påpeker at behovet for mineraler til det grønne skiftet forventes å øke mest det kommende tiåret, for så å begynne å flate ut. Disse medlemmer understreker at mineraler og metaller som trengs i den grønne omstillingen, i stor grad også må hentes gjennom sirkulærøkonomiske løsninger hvor redusert forbruk, nye teknologier og gjenbruk er sentrale elementer. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er overhengende stor fare for at regjeringens åpning for gruvedrift på havbunnen vil bidra til at Kina befester sin dominerende rolle i grønne verdikjeder. Slik kan regjeringens politikk bidra til å skape større avhengighet av Kina innen grønn teknologi, i en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen utvilsomt påkaller en reduksjon i denne avhengigheten. Disse medlemmermener at regjeringens åpning for leting etter og utvinning av havbunnsmineraler i Norge må stanses, også i lys av det sikkerhetspolitiske bildet.

Disse medlemmer viser til at analysen av behov for og markedsutvikling for aktuelle mineraler er mangelfull og at det ikke er mulig å avklare hvilke, om noen, rolle havbunnsmineraler vil ha i det grønne skiftet.

Disse medlemmer viser til at det Europeiske Vitenskapsakademiet nylig kom med en rapport som viser til at argumentasjonen rundt å kalle havbunnsmineraler nødvendig for det grønne skiftet er misvisende og peker på stor usikkerhet både knyttet til forventet vekst i etterspørsel, så vel som eksisterende tilbud og sirkulære løsninger.

Disse medlemmer viser videre til at tidslinjen for utvinning av havbunnsmineraler vist til av Ernst & Young som del av underlaget til konsekvensutredningen (Konsekvensutredningsutvalgets vedlegg 2) tillater industriell utvinning på et tidspunkt nærmere 2040, hvor hoveddelen av etterspørsel, og tilhørende potensielle flaskehalser, vil inntreffe mellom 2025–2035, som vist til av SINTEF i rapporten «The Future is Circular».

Disse medlemmer viser til at det er stor teknologisk utvikling som både kan være med på å redusere behov for mineraler, men også endre hvilke mineraler det er behov for. Videre viser disse medlemmer spesielt til batteribransjen, der bekymringer knyttet til tilgangen på nikkel og kobolt, som er viktige komponenter i konvensjonelle litium-ion-batterier, har ført til utviklingen av de såkalte LFP batterier (litium-jernfosfat-batterier). Disse alternativene har raskt blitt populære i bilindustrien og har i dag en markedsandel på 30 pst., noe som alene har bidratt til en reduksjon på 16 prosent i den globale koboltetterspørselen. Slik teknologisk utvikling er ikke medberegnet i regjeringens fremleggelse av mineralbehov.

Disse medlemmer viser til regjeringens argumentasjon om at en norsk åpning for leting og utvinning vil være i tråd med europeisk etterspørsel etter kritiske mineraler. Disse medlemmer påpeker at EU nylig ferdigstilte forordningen om kritiske råmaterialer. Der fastslår EU at gruveprosjekter på havbunnen ikke vil gis strategisk status fram til det foreligger tilstrekkelig kunnskap om effekter på det marine miljøet, artsmangfoldet og annen menneskelig aktivitet, risikoene ved industrien er forstått, og det foreligger en teknologisk og operasjonell praksis som sikrer at miljøet ikke utsettes for alvorlig skade.

Disse medlemmer viser videre til konsekvensutredningens grunnlagsrapporter om industriens framtidsutsikter, hvor det understrekes at det er avgjørende at industrien regnes inn i EUs grønne taksonomi dersom industrien skal sikre nødvendig finansiering til teknologiutvikling og utvikles til en lønnsom næring for Norge. Disse medlemmer påpeker at denne forordningen vil gjøre det vanskelig å sikre finansiering til utvikling av teknologi, samt å selge norske havbunnsmineraler til EU-land.

Disse medlemmer påpeker også at EU-parlamentet gjentatte ganger har understreket sitt ønske om et internasjonalt moratorium mot gruvedrift på havbunnen, i tråd med føre-var-prinsippet.

Disse medlemmer påpeker at gruvedrift på havbunnen er helt i startfasen teknologisk, og at det forventes at eventuelle prosjekter uansett ikke kan levere mineraler fra norske områder før om tidligst 15–20 år. Disse medlemmer påpeker at behovet for mineraler til det grønne skiftet forventes å øke mest det kommende tiåret og at myndighetens innsats for å sikre ansvarlige kilder til råmaterialer bør settes inn der det kan gi raskere effekt.

Mineraler og metaller som trengs i den grønne omstillingen må hentes gjennom ansvarlig gruvedrift på land, økt bruk av sirkulærøkonomiske løsninger og ny teknologi som endrer eller reduserer behov for råvarer og mineraler. Disse medlemmer mener derfor at statlige subsidier og støtte til gruvedrift til havs ikke bør prioriteres. Statlige midler bør heller brukes til ansvarlig innovasjon og teknologiutvikling på sirkulære og bærekraftige løsninger for gruvedrift på land.

Nasjonal sikkerhet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at den norske stat, gjennom havbunnsmineralloven, har kontroll på hvilke selskaper som blir rettighetshaver i utvinningstillatelser under havbunnsmineralloven. Dette gjelder både ved tildeling av tillatelser og ved ev. overdragelser av andeler i slike tillatelser. Det fremgår av lovens § 4-1 tredje ledd at det kan legges vekt på objektive og saklige kriterier. I lovforarbeidene er hensynet til nasjonal sikkerhet eksplisitt nevnt som et slikt kriterium.

Flertallet vil understreke viktigheten av at det gjøres vurderinger av nasjonal sikkerhet ved tildeling av utvinningstillatelser og ev. påfølgende overdragelser av andeler i eksisterende utvinningstillatelser, og at slike hensyn ivaretas ved beslutninger. Flertallet viser til at det i Meld. St. 25 (2022–2023) presiseres at hensynet til nasjonal sikkerhet skal ivaretas ved tildelinger av tillatelser under havbunnsmineralloven, og legger til grunn at det ved utlysninger av areal klart og tydelig fremgår at det er en forutsetning for tildeling av utvinningstillatelser at hensynet til nasjonal sikkerhet er ivaretatt. Flertallet mener dette er sentralt for å forhindre at uønskede aktører får innsikt i, kontroll over og innvirkning på verdier som har betydning for nasjonal sikkerhet.

Flertallet er opptatt av at aktørbildet til enhver tid er tilpasset det trussel- og risikobildet som eksisterer basert blant annet på den sikkerhetspolitiske situasjonen regionalt og globalt. Flertallet viser til at det etter havbunnsmineralsloven er anledning til å avslå tildeling av utvinningstillatelser til selskaper ut fra nasjonale sikkerhetshensyn.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved utlysning av areal tydeliggjøre at hensynet til nasjonal sikkerhet vil være et kriterium ved tildeling av utvinningstillatelser.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Oljedirektoratets anslag viser at hele sokkelen samlet inneholder rundt 3 millioner tonn sjeldne jordartsmetaller. Disse medlemmer har merket seg at Fensfeltet i Telemark alene inneholder mellom 30 og 50 millioner tonn sjeldne jordartsmetaller.

Disse medlemmer viser til Innst. 74 S (2023–2024) om Fensfeltet og at Stortinget enstemmig den 30. november 2023 vedtok følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for økt gjenbruk og gjenvinning av kritiske mineraler, herunder sjeldne jordartsmetaller, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at regjeringen, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, nå åpner for utvinning av havbunnsmineraler, uten at vi har planen som viser hvordan Norge på andre måter kan dekke mineralbehovet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser videre til forslag fremmet i Innst. 74 S (2023–2024) om å be regjeringen utarbeide et mineralhierarki etter modell av avfallshierarkiet, som legger til grunn at gjenbruk og resirkulering av mineraler alltid er å foretrekke framfor ny mineralutvinning. Disse medlemmer mener et slikt hierarki burde vært etablert før en vurderte nye former for mineralvirksomhet med potensielt store miljøkonsekvenser.

Mineraler på land og sirkulærøkonomi

Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at selv om havbunnsmineraler er en spennende mulighet for Norge, ligger nøkkelen til økt forsyningssikkerhet av strategisk viktige mineraler på kort sikt i mer sirkulærøkonomi og mer bærekraftig utvinning av mineraler på land i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at Norge allerede er en stor eksportør av strategisk viktige mineraler og har en betydelig prosessindustri hvor mineraler inngår som råstoff. Norge har samtidig store, kjente forekomster av malm, titan, nikkel, kobber, kvarts, og andre mineraler og sjeldne jordarter som trolig kan utvinnes lønnsomt innenfor strenge regler for miljømessig bærekraft og tilnærmet karbonnøytralitet. På tross av rike forekomster av strategisk viktige mineraler fra Agder i sør til Finnmark i nord, har et komplisert regelverk med utgangspunkt i tre ulike lover satt unødvendige regulatoriske begrensninger og forårsaket uforholdsmessig lang saksbehandlingstid i utviklingen av nye, lønnsomme prosjekter. Når Nordic Mining starter utvinning av titan i Førde, er dette det første nye gruveprosjekt i Norge på 25 år siden Brønnøy kalk.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at både regjeringen Støre og Høyre tidlig i 2023 la frem egne strategier med formål om mer sirkulærøkonomi og mer bærekraftig verdiskaping fra mineralindustri på land. Begge strategiene søker blant annet å rydde opp i de unødige regulatoriske hindrene for å kunne realisere mer mineralindustri på land. Det vises også til at regjeringen Solberg fikk utarbeidet en NOU som grunnlag for ny minerallov i Norge. Et forslag til ny minerallov har ennå ikke blitt fremmet for Stortinget.

Dette flertallet viser til at Norge har en betydelig virksomhet knyttet til sirkulærøkonomi for mineraler allerede, men at langt mer kan gjøres. På kort sikt er endrede regler for resirkulering av EE-avfall og høyere krav til andelen av ombruk av strategisk viktige mineraler i eksempelvis batterier noen av de viktigste tiltakene for økt selvforsyning blant likesinnede land i Europa og Nord-Amerika. Det mest virkningsfulle politiske enkelttiltaket for Norge, for både mer sirkulærøkonomi og mer mineralutvinning på land, er å tilslutte seg den omfattende EU-forordningen Critical Raw Materials Act (CRMA). Det er i EU allerede politisk enighet om lovepakken og den er ventet å bli vedtatt innen kort tid. CRMA setter langt mer ambisiøse krav til sirkulærøkonomi for mineraler enn hva som er gjeldende bestemmelser i Norge i dag.

Oljedirektoratets ressursestimat for ulike metaller

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne merker seg at statens sentrale institusjon for kunnskap om mineralressurser, Norges geologiske undersøkelse, ikke har vært direkte involvert i ressursvurderingene som ligger til grunn for stortingsmeldingen, og at etaten i sitt høringsinnspill kritiserer ressursvurderingene fra Oljedirektoratet for å være villedende. Disse medlemmer merker seg også at Bergfald Miljørådgivere i sin rapport «Kommentarer til konsekvensutredning for dyphavsmineraler» beskriver innholdet av mangan i manganskorpene som overraskende lavt, at det er lavere enn i andre havområder, og lavere enn alle kjente gruver på land. Disse medlemmer merker seg også at fosforinnholdet i manganskorpene beskrives til å være rundt 10 ganger for høyt til å brukes selv av vanlige smelteverk, og at malm fra havbunnen også kan gi andre problemer, som et behov for å etablere ny deponikapasitet for radioaktivt avfall. Disse medlemmer viser til at etablering av slik deponikapasitet er svært tidkrevende, og at staten har et fagmiljø på dette i form av etaten Norsk nukleær dekommisjonering, men at heller ikke denne etaten har vært direkte involvert i forarbeidene til stortingsmeldingen.

Disse medlemmer merker seg at Norges geologiske undersøkelse har påpekt at deponeringsbehovet for havbunnsmineraler vil være det samme som for gruver på land. Det er kjent at sulfidholdig gruveavgang vanligvis gir mindre miljøbelastning ved deponering i sjø sammenlignet med deponering på land. Disse medlemmer viser til at bruk av sjø-/fjorddeponi dermed kan bli like aktuelt for mineralprosjekter på havbunnen som det er for prosjekter på land.

Langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning

Stortinget og utvinningsplaner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at en forutsetning for utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel er at rettighetshaver utarbeider en utvinningsplan, med en tilhørende gjennomføring av en konsekvensutredningsprosess, som trenger godkjenning fra Olje- og energidepartementet, jf. havbunnsmineralloven § 4-4.

Flertallet vil understreke at det i dag er betydelig mangel på kunnskap knyttet til miljøforhold i dyphavsområder og konsekvenser av en ev. havbunnsmineralutvinning. Utvinningsteknologien er under utvikling. Hva som vil være en bærekraftig og forsvarlig utvinning, vil operasjonaliseres ved den fremtidige behandlingen av de første utvinningsplanene. Dette kan være mange år frem i tid.

Flertallet mener at denne usikkerheten medfører at regjeringen bør forelegge de første utvinningsplanene («plan for utvinning av mineralforekomster») for Stortinget for tilslutning som proposisjon. Det vises til at det er gjeldende praksis at regjeringen legger frem enkelte PUDer i petroleumssektoren for Stortinget, jf. fullmakt XV i Innst. 9 S (2022–2023). Dette vil bidra til å sikre at foreslått utvinning er bærekraftig og forsvarlig og skape størst mulig legitimitet for godkjenning av utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Flertallet mener dette er i tråd med ønsket om en trinnvis og forutsigbar åpningsprosess som ivaretar føre-var-prinsippet der ytterligere kunnskap innhentes som følge av prosessen.

Flertallet mener regjeringen i etterkant av Stortingets behandling av de første proposisjonene bør komme tilbake til Stortinget med forslag til kriterier til hvilke fremtidige planer for utvinning som skal behandles på Stortinget, i tråd med god forvaltningspraksis.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem de første planene for utvinning av havbunnsmineraler for Stortinget som proposisjon før departementet godkjenner utvinningsplanen etter havbunnsmineralloven § 4-4.»

Flertallet mener en forutsetning for å åpne området for aktivitet er at den videre prosessen bidrar til at både myndighetene og aktørene har tilstrekkelig kunnskap til at departementet kan behandle og eventuelt godkjenne de første utvinningsplanene på et forsvarlig grunnlag.

Flertallet viser til at det blant annet er behov for mer kunnskap om de arter, naturtyper, økosystemer og bunnstrømmer som finnes i dyphavsområdene innenfor åpningsområdet, herunder om kartlagte lokale naturforhold er særlig unike, verdifulle og sårbare. Flertallet viser til at det er usikkert hva konsekvensene vil være av fysiske påvirkninger på habitat og fauna, spesielt ved fysisk fjerning av manganskorper over potensielt store områder og generell partikkelavsetning på havbunnen både i forbindelse med utvinning, men også i ettertid. Flertallet vil samtidig understreke at økt kunnskap om sameksistens med andre havnæringer, og da særlig fiskerinæringen, er viktig.

Flertallet forventer at disse hensynene vil bli ivaretatt i den trinnvise prosessen, både i utforming av arbeidsprogram for utvinningstillatelser, i den videre detaljeringen av regelverk under havbunnsmineralloven § 4-4, herunder krav til prosjektspesifikk konsekvensutredning som del av plan for utvinning, og i den statlige kartleggingen.

Flertallet mener at myndighetene frem mot godkjennelse av første utvinningsplan skal bidra til et oppdatert og sammenstilt kunnskapsgrunnlag om hvilke virkninger utvinning kan få for miljøet, og andre relevante virkninger. Dette skal supplere den generelle konsekvensutredningen forut for Meld. St. 25 (2022–2023). Flertallet mener dette vil bidra til at utvinning kan skje bærekraftig og forsvarlig, og vil være en god hjelp for rettighetshaverne som skal utarbeide en prosjektspesifikk konsekvensutredning som en del av planen for utvinning av mineralforekomster.

Flertallet mener videre at regjeringen i proposisjonene til Stortinget om de første utvinningsplanene må vise til følgende:

• Økt kunnskap om mulige konsekvenser på miljø, naturmangfold og annen næringsvirksomhet som fiskeri, med ulike teknologier for utvinning.

• Klare, etterprøvbare krav til en plan for utvinning, jf. havbunnsmineralloven § 4-4, og godtgjøre at utvinningsplanene oppfyller disse.

• Nødvendige presiseringer av miljølovgivningen som gjelder for virksomheten så langt det er nødvendig.

Flertallet er opptatt av å bidra til klare, forutsigbare og kunnskapsbaserte rammer for havbunnsmineralvirksomheten, som er stabile over tid. Havbunnsmineralloven utgjør grunnpilaren i dette. Flertallet merker seg at departementet anslår at en undersøkelsestillatelse ikke vil være kommersielt attraktiv uten utsikter til fremtidig godkjent utvinning. Det er derfor etter flertallets mening viktig at departementet setter opp klare krav for godkjenning av utvinningsplaner (jf. § 4-4 i havbunnsmineralloven). Dette for å skape forutsigbarhet for aktører som vil søke om undersøkelses- og utvinningstillatelser, med sikte på faktisk utvinning av mineraler. Flertallet viser til at stabile, forutsigbare rammevilkår er en forutsetning for utvikling av privat næringsliv. Dette vil særlig være viktig i en ny næring.

Flertallet vil videre understreke viktigheten av at regjeringen så tidlig i prosessen som mulig klargjør hvilke spesifikke krav til kunnskap om forekomsten som skal utvinnes, miljøpåvirkning ved utvinning, transport og prosessering og andre relevante krav som vil bli stilt, slik at aktørene har tilstrekkelig informasjon om hvilke krav og forventninger som stilles. Flertallet mener god tilgang til slik informasjon vil bidra til større forutsigbarhet for aktørene.

Flertallet viser til at havbunnsmineralloven oppstiller krav til kunnskapsinnhenting ved at rettighetshavere må gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning som del av søknad om godkjenning av plan for utvinning, og hvor både utredningsprogrammet og konsekvensutredningen skal sendes på offentlig høring. Flertallet vil understreke viktigheten av at det i tillegg, som del av arbeidsprogrammet, vil bli stilt krav om innhenting av kunnskap også om miljøforhold i området som del av letefasen. Flertallet er opptatt av at selskapene skal bidra med kunnskapsinnhenting også om miljø. Flertallet viser videre til at myndighetene skal ha prøver og kopi av alle data som blir samlet inn. På den måten vil man hele tiden samle ny kunnskap om de områdene som er åpnet for mineralutvinning. Denne kunnskapen vil bli benyttet til vurderinger av hvilke vilkår som skal gjelde for utvinning av mineraler i dette området. Flertallet viser til at denne kunnskapen også vil kunne være relevant ved utarbeidelsen av de prosjektspesifikke konsekvensutredninger som fremlegges som del av en utvinningsplan, og i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som skal utarbeides av myndighetene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til meldingens beskrivelse om at kunnskapen om virkninger av utvinning av havbunnsmineraler på marine miljø er mangelfull. Disse medlemmer mener regjeringen må arbeide internasjonalt gjennom Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) for å etablere generelle retningslinjer for utvinning av havbunnsmineraler i Forsamlingen for beskyttelse av marine miljø. Disse medlemmer er opptatte av at ingen utvinning av havbunnsmineraler skjer før det er tilstrekkelig kunnskap til å vurdere virkningene av utvinning av havbunnsmineraler og det er sikret at mineralutvinning til havs kan skje uten skade på naturen, inkludert tap av biodiversitet og økosystemfunksjoner som for eksempel karbonlagring. Videre mener disse medlemmer at regjeringen må arbeide for å sikre at regelverk for utvinning av havbunnsmineraler ikke vedtas i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) før det er tilstrekkelig kunnskap om virkningen på det marine miljøet, og det er sikret at mineralutvinning til havs kan skje uten skade på naturen, inkludert tap av biodiversitet og økosystem funksjoner som for eksempel karbonlagring.

Kunnskapsinnhenting

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, er opptatt av at hensynet til miljø blir ivaretatt i alle fasene av mineralvirksomheten. Flertallet viser til at leting etter havbunnsmineraler generelt i åpningsprosessen er funnet å gi små miljømessige virkninger. Flertallet viser til at metodene som er forespeilet under leteaktiviteten har store likhetstrekk med generell oseanografisk og naturfaglig vitenskapelig forskning, og har små miljøeffekter. Flertallet forventer at myndighetene skjerper kravene til ivaretakelse av miljø og overvåkning av miljøpåvirkning, både under og etter datainnhenting, dersom rettighetshaver benytter seg av mer invasive operasjonsmetoder under letefasen enn det som er vurdert i konsekvensutredningen, eller dersom operasjonsmetodene får mer alvorlige miljømessige virkninger enn det som er antatt.

Flertallet vil understreke at utvinning kun vil bli godkjent dersom utvinning kan skje bærekraftig og forsvarlig. Utvinning vil ikke bli tillatt knyttet til aktive hydrotermale strukturer.

Flertallet viser til at det er betydelige kunnskapshull som må fylles før en ev. utvinningsplan godkjennes. Flertallet mener disse best kan tettes ved å videreføre kartlegging i statlig regi og gjennom arbeidsprogrammene og konsekvensutredningene aktørene må gjennomføre. Flertallet viser til at departementet vil fastsette arbeidsprogrammene for utvinningstillatelsene etter innspill fra Oljedirektoratet.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Oljedirektoratet innhenter innspill fra øvrige berørte statlige etater, herunder Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet, i forbindelse med utarbeidelse av sitt forslag til arbeidsprogram til departementet.»

Flertallet viser til at miljøhensyn er integrert i havbunnsminerallovens regulering. Det fremgår av formålsbestemmelsen i § 1-1 at loven skal legge til rette for undersøkelse og utvinning i samsvar med samfunnsmessige målsettinger, slik at bl.a. hensynet til miljø også blir ivaretatt.

Flertallet vil understreke at det, som for all annen næringsvirksomhet som kan medføre fare for forurensning, vil være nødvendig å innhente tillatelse i henhold til forurensningsloven for utvinning av havbunnsmineraler. Slik tillatelse vil omfatte alle relevante sider ved aktiviteten, og det kan settes vilkår for den aktiviteten som tillatelsen gjelder. Det er Miljødirektoratet som gir utslippstillatelser, og som er forurensningsmyndighet for havbunnsmineralvirksomhet. Miljødirektoratets rolle er avklart og i tråd med forurensningsloven, tilsvarende som det er for andre næringer, enten de foregår på kontinentalsokkelen eller til lands. For øvrig vil naturmangfoldloven § 7 og prinsippene i samme lov §§ 8-10 bli lagt til grunn som retningslinjer for saksbehandlingen ifm. behandling av plan for utvinning.

Flertallet støtter at det opprettes en målrettet og helhetlig satsing i regi av Norges forskningsråd når det gjelder forskning og innovasjon knyttet til kunnskapen om miljø- og naturverdier i dyphavet og forutsetningene for bærekraftig utvinning, inkludert bærekraftige teknologier og løsninger. Flertallet er opptatt av god dialog mellom næring, forskningsmiljø og myndigheter når det gjelder hvordan forskningsinnsatsen best kan målrettes.

Flertallet viser videre til viktigheten av videre kartlegging gjennom Mareano-programmet. Flertallet legger til grunn at regjeringen prioriterer tilstrekkelig midler til statlig kartlegging gjennom Mareano fremover. Flertallet støtter at Havforskningsinstituttet gis i oppdrag å øke kunnskapen om regionale og lokale havstrømmer i de ulike dypene i Norskehavet og Grønlandshavet. Flertallet er tilfreds med at det legges opp til at relevante miljødata rettighetshavere henter inn, blir delt med myndighetene.

Flertallet viser til at et forslag til arbeidsprogram skal følge med selskapers søknader om utvinningstillatelser. Flertallet viser til s. 36 i Meld. St. 25 (2022–2023), der det fremgår at «Arbeidsprogrammet som blir gitt, må ikkje vere så ambisiøst at det hindrar lønnsam utforsking». Flertallet presiserer at hensynet til «lønnsom utforskning» ikke skal redusere eller gå på bekostning av kravet til å dokumentere i en utvinningsplan at en foreslått utvinning kan skje bærekraftig og forsvarlig. Flertallet mener arbeidsprogrammet som blir gitt, må inneholde blant annet krav til miljøkartlegging som bidrar til at aktørene innhenter deler av den kunnskapen som er nødvendig for at de gjennom utvinningsplan og prosjektspesifikk konsekvensutredning kan vise at lønnsom utvinning er mulig å gjennomføre bærekraftig og forsvarlig. Flertallet viser til at selskapene også skal bidra med kunnskapsinnhenting om miljø. Flertallet mener det er nødvendig å ha en systematisk tilnærming til datainnhenting for å kunne fremskaffe sammenlignbare data fra ulike lokaliteter. Dette vil komme i tillegg til statlig kunnskapsinnhenting. Flertallet støtter at arbeidsprogrammet fastsettes etter en prosess mot aktuelle søkerselskaper.

Norsk regelverk i lys av folkeretten

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge, som part i Havrettskonvensjonen og OSPAR-konvensjonen, har forpliktelser til å verne og bevare det marine miljøet. I tillegg signaliserer de nylig signerte avtalene, BBNJ-traktaten (Treaty on the Protection of Biodiversity in Areas Beyond National Jurisdiction) og Naturavtalen, økte internasjonale krav og forventinger til statenes forvaltning av sine marine arealer. Åpning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel kan være i strid med disse forpliktelsene.

Disse medlemmer påpeker at en åpning for mineralvirksomhet kan føre til at Norge ikke oppfyller sine forpliktelser under Espoo-konvensjonen vedrørende grenseoverskridende miljøvirkninger. Det er stor juridisk usikkerhet knyttet til om minimumskrav til varsling av naboland har blitt møtt, gitt de vesentlige kunnskapsmanglene identifisert i konsekvensutredningen.

Disse medlemmer viser til at den mangelfulle konsekvensutredningen og usikkerheten om miljøvirkningene er i strid med føre-var-prinsippet, en nøkkelkomponent i norsk og internasjonal miljølovgivning.

Disse medlemmer viser til at den norske åpningsprosessen har mottatt massiv kritikk, inkludert spørsmål om havbunnminerallovens krav er tilstrekkelig oppfylt, gitt kunnskapsmanglene. En mangelfull utredningsprosess kan svekke Norges omdømme og gi inntrykk av at vi ikke er i takt med internasjonal utvikling på dette området.

Disse medlemmer viser til betydelig internasjonal kontrovers og økende motstand mot gruvedrift på havbunnen, spesielt på grunn av mulige miljøskader og manglende kunnskap om dyphavsøkosystemer. En rekke land støtter et moratorium for slik virksomhet. 23 stater, inkludert Storbritannia, Sverige, Frankrike, Tyskland, Finland, Canada og Brasil, ber om en pause, forbud eller et moratorium på mineralutvinning i internasjonalt farvann. Også EU-parlamentet har tatt til orde for et moratorium, og frarådet medlemslandene mineralutvinning på egen kontinentalsokkel.

Disse medlemmer merker seg at 31 land har tatt til orde for å skjerme polene mot gruvedrift på havbunnen, og uttrykker bekymring over hvordan en åpning vil kunne påvirke Norges omdømme i det internasjonale arbeidet for å ivareta det arktiske miljøet.

Disse medlemmer viser til at ekspertgruppen til det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi i sin rapport påpeker at mineralvirksomhet til havs kan være i konflikt med bærekraftsmålene. Disse medlemmer mener det må utredes om det i det hele tatt er mulig å utvinne mineraler på havbunnen uten å komme i konflikt med FNs bærekraftsmål nummer 14, før man vedtar en åpning av områder.

Disse medlemmer viser til den betydelige internasjonale oppmerksomheten som er rettet mot den norske åpningsprosessen, og merker seg spesielt at EU-kommisjonen har uttalt sterk bekymring over den norske prosessen og konsekvenser for natur, klima og fiskeri.

Disse medlemmer mener regjeringen, med denne meldingen, står i fare for å initiere et globalt industrielt kappløp om ressursene i Arktis, der vi risikerer at mange land melder seg på. Disse medlemmer mener regjeringen dermed setter til side en lang norsk politisk tradisjon for å gå varsomt frem og prioritere hensynet til natur og fiskeri i polarområdene inkludert området rundt Svalbard. Disse medlemmer viser til at Norge har vernet 65 pst. av Svalbards fastland og praktiserer strenge miljøkrav på øygruppa. Disse medlemmer viser videre til at Norge har signert Antarktistraktaten som i flere tiår har sikret Antarktis mot industrivirksomhet. I traktatens Miljøvernprotokoll fra 1991 er partene enige om et vidtgående vern av miljøet i Antarktis, som blant annet innebærer forbud mot leting og utvinning av mineralressurser.

Disse medlemmer vil peke på at selv om Norge de siste tiårene har åpnet store områder i Barentshavet for oljevirksomhet, så vil åpningsområdet som nå foreslås bety at man flytter grensen for industriell virksomhet til havs mange breddegrader nordover. Forslaget innebærer også å åpne et stort område innenfor fiskevernsonen rundt Svalbard for industriell virksomhet. Disse medlemmer viser til at den nordlige grensen for petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst går ved 74.30 grader, mens det nå foreslås å åpne et område som strekker seg forbi den 77 breddegrad.

Disse medlemmer vil advare sterkt mot konsekvensene denne politikken kan få for miljø og fiskerier i Arktis. Disse medlemmer vil peke på at nordområdepolitikken er et av de områdene der Norge har størst innflytelse. Disse medlemmer mener Norge bør bruke denne innflytelsen til å jobbe for sterkere internasjonal beskyttelse av naturen og fiskeressursene i Arktis.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et sterkere vern av havområdene i Arktis.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en internasjonal avtale om at ingen land skal åpne nye havområder i Arktis for petroleumsvirksomhet eller utvinning av havbunnsmineraler.»

Disse medlemmer vil peke på at det er en relativt bred internasjonal enighet om at naturverdiene i polare strøk trenger ekstra sterk beskyttelse. Denne enigheten skyldes at livet i disse områdene er spesielt sårbart og at det er sterk politisk vilje og stort folkelig engasjement i mange land for å beskytte disse økosystemene. I tillegg er forvaltningen av polarområdene i mange steder preget av grenseoverskridende samarbeid om fiskeressurser og tidvis uavklarte rettigheter når det gjelder nasjonal suverenitet. Disse medlemmer mener det er avgjørende for miljøet i polområdene at Norge, som en viktig aktør både i Arktis og i Antarktis, bidrar til en utvikling som forebygger konflikter og styrker vernet av miljøverdiene i polområdene. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen, med sitt forslag om å åpne et svært stort område i Arktis for gruvedrift på havbunnen, gjør det stikk motsatte.

Disse medlemmer påpeker at klima- og miljøutfordringer i Arktis står høyt på den internasjonale dagsordenen og at Norge ønsker å ta en ledende rolle i forvaltningen av Arktis, blant annet i Arktisk Råd. Disse medlemmer har merket seg at mange av de landene Norge ellers vil finne det naturlig å alliere seg med i miljøpolitiske og utenrikspolitiske spørsmål, stilte seg bak kravet om verne Arktis mot gruvedrift på havbunnen da spørsmålet ble reist på det internasjonale toppmøtet One Planet Polar Summit i Paris i november 2023. Disse medlemmer er bekymret over at regjeringen ikke lytter til de miljøfaglige institusjonene med ekspertise på det arktiske miljøet, og hvilke konsekvenser dette vil ha for Norges omdømme som miljønasjon, havnasjon og forvalter av det arktiske miljøet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har merket seg høringsinnspillet fra Advokatfirmaet Wikborg Rein, som i et offentlig tilgjengelig notat har påpekt at deler av havområdet som nå vurderes åpnet for mineralutvinning ligger under fiskevernsonen ved Svalbard. De hevder at en åpning derfor gir risiko for økt friksjon og oppmerksomhet om Norges tolkning av Svalbardtraktaten. Disse medlemmer viser til at statsråden i svar på spørsmål fra komiteen skrev:

«Åpningsprosessen inkluderer ikke områder innenfor territorialfarvannet rundt Svalbard. Ingen av bestemmelsene om likebehandling i Svalbardtraktaten gjelder i havområdene utenfor territorialfarvannet (12 nautiske mil). 1920-traktaten har derfor ingen relevans for åpningsprosessen.»

Disse medlemmer tar statsrådens svar til etterretning vil samtidig minne om at blant annet Storbritannia, Island, Russland og EU er uenige i Norges syn. Disse medlemmer mener det er viktig at Norges interesser sikres på en måte som bidrar til stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene.

Konsekvensutredningen

Natur- og miljøforhold

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti uttrykker bekymring over de meget store kunnskapshullene som er dokumentert i grunnlagsrapportene. Når det i all vesentlighet er ukjent både hva som lever i dyphavet og hvordan forskjellige arter og økosystemer er sammenkoblet, er det ikke mulig å belyse påvirkning som følge av mineralvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at konsekvensutredningen ikke oppfyller kravene i havbunnsmineralloven § 2-2 etter Miljødirektoratets vurdering. Den foreliggende konsekvensutredningen oppfyller ikke sitt formål når det gjelder å belyse miljømessige, økonomiske og sosiale virkninger. Utredningen mangler detaljerte vurderinger av miljømessige konsekvenser og tar ikke tilstrekkelig hensyn til de lokale miljøforholdene over det store området som foreslås åpnet.

Disse medlemmer viser til at Miljødirektoratets faglige vurderinger og anbefalinger, som påpeker mangler ved kunnskapsgrunnlaget, synes å ha blitt oversett i prosessen. Miljødirektoratets rolle som forvaltningens øverste fagorgan for miljømessige vurderinger, tilsier at deres innspill burde hatt vesentlig vekt i beslutningsprosessen. Disse medlemmer er sterkt kritisk til at direktoratets tydelige vurderinger og klare anbefalinger har blitt satt til side i en sak med så store potensielle miljøkonsekvenser.

Disse medlemmer forutsetter at den gjennomførte konsekvensutredningen oppfyller kravene etter SEA-protokollen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti er bekymret over at konsekvensutredningen konkluderer med at «virkninger vil i all hovedsak være knyttet til det konkrete geografiske området der utvinning foregår» på tross av at grunnlagsrapportene fastslår at den mangler kunnskap om bunnstrømmer og spredningspotensial for returvann og sedimentskyer. Disse medlemmer er særlig bekymret for at det mangler betydelig kunnskap om hvilken påvirkning denne typen miljøforurensing vil kunne ha på viktige norske fiskearter, som sild og makrell, og dermed for mattryggheten.

Disse medlemmer er bekymret over at det foreligger en betydelig kunnskapsmangel på hvordan truede arter vil påvirkes av virksomheten, til tross for at flere truede og sterkt truede arter er dokumentert i åpningsområdet. Det gjelder flere havpattedyr, herunder blåhval, grønlandshval, nordkaper og klappmyss, i tillegg til sjøfugl som lomvi, havhest, krykkje og lunde.

Disse medlemmer viser til at kunnskapen om arter, naturtyper og økosystemer i dyphavsområdene innenfor åpningsområdet er svært begrenset. Samtidig viser den kunnskapen som foreligger, at det kan forventes en helt særegen natur ved de aktive sulfidforekomstene, og verdifull natur på sjøfjellene og fjellkjedene hvor det kan finnes manganskorper. Naturen ved inaktive sulfidforekomster har man tilnærmet ingen kunnskap om. Disse medlemmer viser videre til Miljødirektoratets uttalelser om at mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen vil ha betydelige og irreversible konsekvenser for det marine miljøet.

Disse medlemmer viser til fagetatenes innspill om at det er nødvendig med en betydelig grunnforskning hvor artene som finnes i dyphavet beskrives og kartlegges på et regionalt plan før en eventuell åpning for mineralvirksomhet på havbunnen kan vurderes. Det er nødvendig å forstå hvordan økosystemene på havbunnen henger sammen med andre økosystemer oppover i vannsøylen før man vurderer en åpning for gruvedrift på havbunnen. I tillegg må man ha et rammeverk som sikrer at nødvendig vern ivaretas før man åpner områder. Gjør man ikke det, risikerer man å utrydde nøkkelarter for økosystemene.

Disse medlemmer mener videre at før en åpning i det hele tatt kan vurderes, må kunnskap om dyreliv og leveområder i dyphavet på plass, herunder kunnskap om hvordan arter påvirker hverandre og hvordan arter påvirker og påvirkes av sine leveområder. Det trengs også inngående kunnskap om spredningsryggenes og andre økosystemfunksjoner i området, siden deres rolle for havet lokalt, regionalt og globalt fremdeles er lite kjent.

Disse medlemmer er bekymret over at mulige miljøkonsekvenser som følge av leting, fremstilles som ubetydelige i konsekvensutredningen uten at det fremgår hvor store arealer som vil undersøkes, og omfanget av stein- og kjerneprøver som er nødvendige for å identifisere og avgrense et funn.

Disse medlemmer er videre særlig bekymret for at aktive hydrotermale sulfider ikke beskyttes mot leteaktivitet, på tross av klare miljøfaglige råd. Disse økosystemene er unike og rike, og kan inneholde arter vi ikke finner andre steder. Konsekvensene av leting etter havbunnsmineraler i disse økosystemene er ikke tilstrekkelig utredet, og nødvendige avbøtende tiltak er ikke identifisert.

Disse medlemmer viser til den betydelige kunnskapsmangelen om bunnsamfunnene på inaktive sulfidforekomster, og til Miljødirektoratets uttalelse om at det ikke er mulig å vurdere hvor unike og verdifulle disse samfunnene er uten mer kunnskap.

Disse medlemmer er videre særlig bekymret for at det mangler betydelig grunnforskning om dypvannsartene som danner svampgrunn på sjøfjellene i dyphavet. Disse økosystemene er unike, og gruvedrift vil medføre betydelige naturinngrep med uante konsekvenser.

Disse medlemmer viser til at Atlanterhavsryggen med varme kilder, sjøfjell, koraller, korallskoger og dyphavs svampegrunn er prioritert for anbefalte tiltak i henhold til OSPAR-kommisjonens liste over trua og/eller nedadgående arter og habitater fra 2008. Disse habitatene kan forventes innen åpningsområdet.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.