Representantforslag om å styrke norsk industri og gjøre den klar for en grønn tidsalder

Norge har en stolt industrihistorie. Basert på foredling av vannkraft fikk Norge reist en industri som allerede fra start var basert på fornybare energikilder. Det gir et godt utgangspunkt for å bygge Norges industrihistorie videre på veien mot nullutslippssamfunnet.

Fastlandsindustrien i Norge skaper gode og trygge jobber over hele landet, spesielt i lokalsamfunn der sysselsetting og ringvirkninger av denne er avhengig av hjørnesteinsbedrifter. Industrien spiller også en viktig rolle for grønn omstilling både i Norge og i andre land. Den norske fastlandsindustrien leverer varer som er viktige innsatsfaktorer i grønne verdikjeder. Særlig for europeiske land er Norge det mest aktuelle alternativet til Kina, som i dag kontrollerer store deler av disse verdikjedene.

Global geopolitisk uro setter den norske fastlandsindustrien under et sterkt press. Dette kan blant annet bidra til at viktige investeringer settes på vent eller kanselleres. Det kan på sikt føre til at industrien sakker akterut i omstillingen mot grønne løsninger og gjennom dette mister konkurransekraft. Dersom den norske fastlandsindustrien blir stående på stedet hvil, vil den bli utkonkurrert i en verden som beveger seg mot grønne løsninger.

Norske myndigheter må møte dette ved å holde fast ved ambisjoner om klimaomstilling og levere på ambisjoner med tydeligere signaler og konkret handling. Staten må peke ut retningen, øke ambisjonene og sikre tempo i gjennomføringen av vår største omstilling noensinne.

Regjeringen har nylig fremmet en industrimelding for Stortinget. Dessverre inkluderer ikke meldingen en tilstrekkelig styrking og konkretisering av virkemiddelbruken som er nødvendig for å sette fart på klimaomstilling i industrien.

Klimaomstilling i industrien er ikke en utgiftspost for staten, det er en investering i den fremtiden vi vil ha. Selv om takten er langt bak det som trengs, vinner de grønne løsningene stadig mer terreng internasjonalt, og samfunnet beveger seg i retning av en grønnere verden. Det betyr at det i årene som kommer, vil bli kostbart å fortsette å forurense. Da vil de grønne løsningene gi avkastning for både staten og private aktører. På veien dit er det behov for å investere store midler i utslippsreduksjoner i overgangsperioden før markedene fungerer som de skal. Staten må være med i denne fasen.

Dersom Norge skal beholde konkurransekraft og en sterk industriell sektor på vei inn i nullutslippssamfunnet, er det ikke tilstrekkelig at norsk industri er basert på fornybare energikilder. Den største andelen av utslipp fra prosessindustrien er prosessrelaterte utslipp som krever at industriaktørene tar i bruk teknologiske løsninger for å kutte utslippene, for eksempel karbonfangst og -lagring.

Den norske fastlandsindustrien står for om lag en tredjedel av utslippene i Norge. Utslippene kommer fra rett under 40 industrianlegg, og ved de fleste anlegg jobbes det med løsninger. Tilgang på kraft er en helt sentral forutsetning for utslippskutt som det må jobbes med parallelt. Stanser en utslippskutt i industrien på grunn av manglende kraft, vil det i praksis innebære å gi opp de norske klimamålene.

Industrien har allerede gjennomført, eller planlegger å gjennomføre, de rimeligste tiltakene. For de utslippskuttene som nå må gjennomføres, er teknologien ofte kjent, men kostnadene ved å ta i bruk teknologien er ofte for høye til at investeringsbeslutninger fattes.

Industrien i Norge er del av EUs kvotemarked. EUs kvotetak går mot null i 2040. Det betyr at dersom ikke reglene endres, vil det ikke være kvoter som norsk industri kan kjøpe, og industrien må være utslippsfri innen 2040. Dersom det er kvoter igjen, vil de trolig være svært dyre. Erfaringen så langt er at EUs kvotemarked likevel ikke er et tilstrekkelig virkemiddel til å omstille industrien, og at det er nødvendig med nasjonale virkemidler i tillegg til kvotemarkedet. Både EU og de fleste EU-land har derfor andre virkemidler på plass for å omstille industrien i tillegg til EUs kvotemarked.

Det er viktig å sørge for at en grønn omstilling også blir en rettferdig omstilling. Det betyr at når fellesskapet bidrar til verdiskaping, må gevinsten også deles i fellesskap. Grønn industri kan ikke bygges på sosial dumping, løsarbeid fra bemanningsselskaper eller økt privat maktkonsentrasjon hos et fåtall eiere. Derfor må partssamarbeidet ha en nøkkelrolle i klimaomstilling av industrien. Norsk Industri og Fellesforbundet ble i 2024 enige om en kompetansereform i industrien. Skal en oppnå en nullutslippsindustri i Norge, må det legges til rette for livslang læring og sikres god fagkunnskap hos norske arbeidstakere. For å sikre dette er det nødvendig å innføre en statlig omstillingsstøtteordning.

Det bør være åpenhet om bedrifters arbeid med klimaomstilling. Fra og med 1. november 2024 trådte loven i kraft som påla større noterte foretak å rapportere på bærekraft og klimagassutslipp og lage en omstillingsplan i tråd med 1,5-gradersmålet (lov om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering)). Selskaper med statlig eierskap bør ha tilsvarende krav.

Verdikjede for karbonfangst og -lagring

I prosessindustrien er det i hovedsak karbonfangst og -lagring (CCS) som må tas i bruk for å kutte utslipp. Tiltakene vil bli mer lønnsomme når kostnaden ved å slippe ut CO₂ øker, men i noen år fremover vil det være billigere å slippe ut CO₂ enn å fange CO₂. I denne mellomperioden vil det være behov for at staten bidrar med støtte for at investeringsbeslutninger skal bli tatt. Ettersom det vil kreve store enkeltinvesteringer fra private aktører og det tar tid å iverksette klimaprosjekter i industrien, er de private aktørene avhengige av at det er forutsigbart hvor mye staten vil stille opp med fremover i tid.

Norge ledet lenge an i utviklingen av CCS, men nå har Danmark passert oss. Mens Norge ofte har nølt, har Danmark utnyttet det grunnlaget Norge har lagt, og satt klare mål som sikrer rask og effektiv gjennomføring av tiltak. Danmark har lagt til rette for nødvendig infrastruktur for transport og lagring, bidratt med statlig finansiering og bygget opp industriklynger som sikrer at areal og energi utnyttes på en effektiv måte.

Det er behov for at staten koordinerer transport- og lagringstjenester for CO₂, enten gjennom statlig eierskap eller anskaffelse av tjenester. I dag er det lite infrastruktur i Norge for transport og lagring av CO₂, og manglende koordinering mellom ulike ledd i verdikjeden er i dag en flaskehals som gjør det svært krevende å utvikle CO₂-fangstprosjekter i industri- og avfallssektoren. Det skyldes at mange CCS-prosjekter er på ulike stadier, og hver for seg fanger de for små volum av CO₂ til å forhandle seg til lagerlokasjon i det norske CO₂-lageret, Northern Lights. Bruk av store skip som samler opp CO₂ fra flere utslippspunkter, en såkalt «melkerute», kan være en kostnadseffektiv løsning, spesielt for mindre punktutslipp langs kysten av Norge.

To rapporter fra Oslo Economics viser til dette som en sentral problemstilling og påpeker at støttebehovet til CO₂-fangstprosjekter blir lavere dersom staten tar ansvar for å koordinere arbeidet med transport og lagring av CO₂. Transport- og lagringskostnadene knyttet til et fangstprosjekt utgjør om lag 10 prosent av kostnadene. Det vil si at dersom man får på plass statlig koordinering av dette leddet, vil det gi lavere kostnader og derfor mindre behov for støtte til fangstprosjekter gjennom karbondifferansekontrakter. Siva og Gassnova arbeider i dag med å legge frem en plan for utvikling av regionale industriklynger med fellesløsninger for fangst, transport og lagring av CO₂. Dette arbeidet bør få høy prioritet.

Et marked for sirkulære løsninger og nullutslippsprodukter

Det er nødvendig å legge til rette for en mer sirkulær industri. I dag går altfor mange ressurser til spille fordi industrien ikke er sirkulær nok. Mye energi går tapt i form av spillvarme fordi industriaktører ikke får brukt eller delt all den energien (i form av varme) de produserer. Det tekniske potensialet for sparing av spillvarme i industrien anslås å være ca. 20 TWh, hvorav halvparten er spillvarme fra ferro- og aluminiumsindustrien. Man bør sikre at heller ikke grønn industri bidrar til store naturinngrep eller lokal forurensning, men at industrien gjenbruker, gjenvinner og utnytter ressurser mest mulig effektivt.

Det viktigste er å samlokalisere industri og stille krav til utnyttelse av spillvarme. Virkemiddelapparatet bør bidra til mer samlokalisering av industri. Det må også gjøres mye mer for å gjenvinne materialer, som er et godt alternativ til å grave opp sjeldne metaller fra havbunnen. Dagens virkemidler rettet mot sirkulærøkonomi er i liten grad rettet mot industrien, på tross av at behovet for resirkulering og ombruk er særlig stort her. For eksempel har regjeringen etablert et samfunnsoppdrag for sirkulærøkonomi som ikke inkluderer industrien.

Det må skapes et marked for nullutslippsløsninger i Norge, slik at løsninger som industrien utvikler, også blir tatt i bruk. Bygg- og anleggssektoren må i større grad rette innsatsen mot å redusere utslipp fra egen materialbruk, slik at de går til innkjøp av sement og betong med lave utslipp. Dagens regelverk for offentlige anskaffelser vekter miljø med 30 prosent, men dette har vist seg å ikke gi tydelige nok signaler til at større offentlige anskaffelser støtter opp under grønne løsninger.

Sammendrag St. Meld. 16 (2024–2025)

I stortingsmeldingen om industri legger regjeringen frem en oppdatert fremstilling av utfordringer og muligheter som favner hele industrien, og med tiltak innenfor rammevilkårene som har størst betydning for industrien bredt. For å sikre fortsatt vekst vil regjeringen føre en aktiv næringspolitikk som bidrar til økt verdiskaping, legger til rette for lønnsomme private investeringer og et mer omstillingsdyktig næringsliv.

Regjeringens ambisjon er å legge til rette for at en lønnsom, høyproduktiv og bærekraftig industri kan utvikle seg i hele landet med god konkurransekraft innenfor lokale, nasjonale og globale markeder. Den aktive næringspolitikken skal bidra til gode, forutsigbare og stabile rammevilkår.

Kapittel 2 gir en beskrivelse av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Kapittel 3 gir en beskrivelse av verdens samlede industriproduksjon og videre en oversikt over helheten av norsk industri. Kapittel 4 belyser større endringer, trender og utvikling de siste årene gitt geopolitisk utvikling og økt søkelys på kritiske verdikjeder, klima og miljøutfordringer og teknologisk utvikling. Kapittel 5 beskriver regjeringens seks industripolitiske hovedprioriteringer. Kapittel 6 beskriver rammevilkårene, regjeringens politikk og tiltak. samfunnsutvikling, transport, sikkerhet og beredskap. Kapittel 7 beskriver utvalgte industribransjer i Norge.

Avslutningsvis i kapittel 8 omtales meldingens økonomiske og administrative konsekvenser. Regjeringen viser til at tiltakene og politikken som er omtalt i meldingen, dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

Sammendrag Dokument 8:213 S (2024–2025)

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen definere en ambisjon om at det kommende støtteprogrammet for å kutte utslipp og oppnå negative CO₂-utslipp innen industri og avfallshåndtering skal bidra til å kutte 4 mill. tonn CO₂ innen 2035.

• Stortinget ber regjeringen styrke Climit, det nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for CO₂-håndtering, i forslag til statsbudsjett for 2026.

• Stortinget ber regjeringen stille krav om at alle virksomheter hvor staten er deleier, og hvor virksomheten ikke allerede omfattes av krav gjennom EUs direktiv om bærekraftsrapportering, skal legge frem en omstillingsplan som sikrer at deres virksomhet er i tråd med 1,5-gradersmålet.

• Stortinget ber regjeringen innføre krav om et tak for utslipp fra sement og stål i offentlige bygg- og anleggsprosjekter for å skape et marked med betalingsvilje for industriprodukter produsert med lave eller ingen utslipp.

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om krav til CO₂-håndtering ved avfallsforbrenning, hvor andelen skal trappes opp mot null utslipp i 2035.

• Stortinget ber regjeringen legge frem forslag i statsbudsjettet for 2026 til hvordan staten kan få eierskap til, eller koordinere anskaffelse av, transport- og lagringstjenester for å få tilstrekkelig volum til å kunne utløse norske prosjekter for fangst av CO₂ som tilsvarer minimum en halvering av utslippene fra norsk industri innen 2035, som oppfølging av vedtak nr. 90 (2024–2025), jf. Prop. 1 S (2024–2025) og Innst. 2 S (2024–2025).

• Stortinget ber regjeringen legge frem forslag i statsbudsjettet for 2026 til krav til ombruk av materialer og bruk av spillvarme i industriprosesser for å sikre areal- og energieffektiv industriutvikling.

• Stortinget ber regjeringen varsle utvidelse av forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte oppvarming i industrien til også å gjelde industri omfattet av EUs kvotesystem (kvotepliktig industri) fra 2035, i statsbudsjettet for 2026.

• Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2026 foreslå å etablere en søknadsbasert statlig omstillingsstøtte som gir arbeidstakere inntektssikring ved deltakelse i kompetanseutvikling der virksomhetene ikke dekker lønn.

• Stortinget ber regjeringen sørge for at regjeringens samfunnsoppdrag på sirkulærøkonomien også inkluderer industri, for å legge til rette for gjenvinning av kritiske råvarer fra sekundære kilder i Norge.

• Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal status for industriparker, på samme måte som for klyngeprogrammet som Innovasjon Norge i dag drifter sammen med Siva og Norges forskningsråd.»

Sammendrag Dokument 8:236 S (2024–2025)

I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. «1. Stortinget ber regjeringen gjennom en veileder eller på andre måter innføre miljøkrav i offentlige anskaffelser eller oppdrag som belønner geografisk nærhet, for å sikre at større offentlige anskaffelser og investeringer både på fastlandet og offshore i større grad tilgodeses nasjonal industri.

2. 2

   Stortinget ber regjeringen gjennom en veileder eller på andre måter se til at tilbud på større offentlige anskaffelser eller oppdrag må leveres på et av de offisielle skriftspråkene i Norge.»

Komiteen avholdt høring om Meld. St. 16 (2024–2025) den 24. april 2025. Opptak av høringen og de skriftlige høringsinnspillene er tilgjengelige på sakens side på Stortinget.no.

Næringskomiteen besluttet 24. april 2025 å behandle Meld. St. 16 (2024–2025), Dokument 8:213 S (2024–2025) og Dokument 8:236 S (2024–2025) i én innstilling.

Komiteen har i brev av 24. april 2025 til Nærings- og fiskeridepartementet ved statsråd Cecilie Myrseth bedt om en vurdering av forslagene i Dokument 8:213 S (2024–2025). Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 5. mai 2025.

Komiteen har i brev av 24. april 2025 til Nærings- og fiskeridepartementet ved statsråd Marianne Sivertsen Næss bedt om en vurdering av forslagene i Dokument 8:236 S (2024–2025). Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 5. mai 2025.

Alle saksdokumenter er tilgjengeliggjort på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tobias Hangaard Linge, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Nikolai Astrup, Olve Grotle, Sveinung Stensland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, Jenny Klinge og lederen Erling Sande, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid, Dokument 8:213 S (2024–2025) Representantforslag om å styrke norsk industri og gjøre den klar for en grønn tidsalder og Dokument 8:236 S (2024–2025) Representantforslag om å sikre oppdrag til norsk verftsindustri.

Komiteen viser til at både meldingen og de to representantforslagene omhandler rammevilkår, muligheter og utfordringer for industrien eller deler av industrien i Norge.

Komiteen vil fremheve at Norge har en lang og viktig industrihistorie. Industrien er viktig for norsk samfunnsutvikling, og mange norske lokalsamfunn har industri som eksistensgrunnlag. Industrien er også svært viktig for Norge samlet sett, og utgjør omtrent 7 pst. av Norges bruttonasjonalprodukt og en betydelig del av Norges eksport.

Komiteen viser videre til at norsk industri har relativt høy produktivitet, og har vist seg å være omstillings- og tilpasningsdyktig over tid. Dette har vært viktig for å opprettholde konkurransekraften i en skiftende global konkurransesituasjon. Komiteen vil videre påpeke at den geopolitiske situasjonen gjør det enda viktigere å legge til rette for omstilling, produktivitetsvekst og konkurransekraft de kommende årene.

Komiteen er opptatt av at Norge skal ha rammevilkår, markedsadgang og kompetanse som legger til rette for at industrien fortsatt skal være en viktig næring i Norge både nå og i fremtiden, og ha mulighet til å utvikle og omstille seg videre.

Komiteen viser videre til at det har blitt avholdt skriftlig og muntlig høring om meldingen, og at det i meldingen legges til grunn seks industripolitiske hovedprioriteringer:

1. 1

   Industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft.

2. 2

   Industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv.

3. 3

   Industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi.

4. 4

   Industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet.

5. 5

   Industrien skal ha god markedsadgang.

6. 6

   Industrien skal støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk.

Komiteen mener en grunnplanke i norsk næringspolitikk må være å skape lange norske verdikjeder fra råvare til produkt. Slik sikrer vi størst mulig verdiskaping av ressursene våre. Komiteen mener det er viktig å satse innenfor de næringene hvor vi har fortrinn, og hvor vi har etablert næringsklynger. De viktige eksportnæringene våre skal bli støttet, samtidig som vi stimulerer til ny eksport fra nye produkt og bransjer.

Komiteen viser til viktigheten av å ivareta og satse på den eksisterende fastlandsindustrien og våre lange verdikjeder som næringsmiddelindustri inkludert fisk, trebasert industri og kraftkrevende industri. Dette er industri som har vist seg å være konkurransedyktig gjennom krevende tider, i tillegg til leverandør- og forsvarsindustrien, som er i en høykonjunktur. Dette er strategisk viktig industri både for Norge og Europa.

Komiteen viser til at Norge er Europas største produsent av strategisk viktige råvarer som aluminium, silisium og manganlegeringer. Disse råvarene er essensielle byggesteiner i en fremtidsrettet, grønn og digital økonomi og i en grønn norsk industri.

Komiteen viser til at fremtidens fornybare energisystem er mer materialbasert enn dagens fossile løsninger. Norge må derfor omstilles fra å være en ren leverandør av fossil energi, til også å bidra med de nødvendige materialene til det grønne skiftet. Komiteen vil også støtte opp om industriens egne ambisjoner om nullutslipp og sirkulære løsninger, og bidra til at næringslivet når målene det setter.

Det grønne skiftet krever økt tilgang på mineraler. Komiteen mener naturressursene som finnes i Norge, må forvaltes godt, gjennom lukkede materialkretsløp. Norge må ta i bruk de eksisterende ressursene som finnes i avfall og sidestrømmer. Komiteen mener Norge må bidra til å utvikle våre landbaserte mineralressurser, og uttak må skje med minst mulig naturinngrep og miljøbelastning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at Norge har verdensledende maritime aktører som sikrer arbeidsplasser, velferd og betydelige ringvirkninger i de maritime klyngene. Slik har det vært i årtier, og dette flertallet vil bidra til at det maritime næringslivet kan forsterke sin innovasjonskraft og posisjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det maritime næringslivet i fremtiden skal være grønt, nyskapende og kreativt.

Dette flertallet vil også peke på at tjenester fra verdensrommet står sentralt for å dekke viktige samfunnsbehov, i tillegg til å sikre norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Norge har, med verdens nest eldste romlov og oppskytning fra Andøya i årtier, historiske og komparative fortrinn for å bygge en romindustri i verdensklasse.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Norge har en lang og stolt industrihistorie, og at industribedrifter skaper arbeidsplasser og aktivitet i små og store lokalsamfunn over hele landet. Dette flertallet er kjent med at det går godt i store deler av norsk industri, men at den geopolitiske situasjonen har endret seg betydelig de siste årene. Dette flertallet er opptatt av at dette gir nye utfordringer, men også nye muligheter.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ser det derfor som viktig at regjeringen har lagt fram en ny industrimelding nå, og merket seg at det var stor tilslutning til dette også på den åpne høringen i komiteen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av regjeringens aktive næringspolitikk, som skal sikre gode, forutsigbare og stabile rammebetingelser og legge til rette for at industrien kan utvikle seg i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil peke på at alle hovedprioriteringene i regjeringens industrimelding er rimelig ukontroversielle, og lett å slutte seg til. Utfordringen er at meldingen er lite konkret på hvordan disse hovedprioriteringene skal nås, og at politikken regjeringen har ført de siste årene, faktisk går i feil retning. Det gjelder blant annet tilgang på arbeidskraft, tilgang på kraft, utvikling av ny teknologi og klimamål og lavutslippssamfunnet.

Disse medlemmer viser videre til utdypende merknader under de ulike delkapitlene i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal være en aktiv og strategisk partner i det felles europeiske industriløftet. Norges industripolitikk må derfor innrettes på en måte som bidrar til å nå målene europeiske land i fellesskap har satt seg. Rammebetingelsene for industrien må tilpasses den globale konkurransesituasjonen som industrien i Europa står overfor, og harmoniseres med våre viktigste handelspartnere og allierte. Dette gjelder også behovet for å utdanne og tiltrekke oss kompetent arbeidskraft.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne merker seg at næringslivet i våre naboland de senere årene har endret seg betydelig i retning store og små selskaper basert på avansert forskning og IKT. I samme periode er norsk næringsliv og særlig industri lite endret fra «sardinboksøkonomien», olje, fisk og metall, som har dominert Norge i mange tiår. Dette medlem viser til at regjeringens Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien i stor grad legger opp til å videreføre den tradisjonelle norske kraft- og råvarebaserte industristrukturen, fortsatt med oljesektoren som dominerende i overskuelig framtid. Ut over etablerte klimatiltak fremmer meldingen få virkemidler som vil utvikle norsk industri i mindre kraft- og ressursavhengig og mer sirkulær og kunnskapsbasert retning.

Dette medlem mener det er økende grunn til bekymring for den norske industriens konkurransekraft mot teknologisk stadig mer avansert og ressursmessig effektivt næringsliv i naboland. Konkurransen kan bli enda mer krevende etter hvert som den internasjonale situasjonen trolig vil gjøre det nødvendig at Norge integreres betydelig sterkere i EU-markedet.

Skatte- og avgiftssystemet, konkurransepolitikk og forenklingsarbeid som rammevilkår

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at investeringene i fastlandsbedriftene har vært på et historisk høyt nivå i denne regjeringsperioden. Lav arbeidsledighet og veksten av arbeidsplasser i det private næringslivet er viktige tegn på at det er gode vilkår for å starte og drive selskaper i Norge. Videre viser disse medlemmer til undersøkelsen Global Entrepreneurship Monitor og Innovasjon Norge, som viser at det er ny rekord i antall unge som er involvert i entreprenørskap i Norge, og at aldri før har en så stor andel av befolkningen vært involvert i en oppstartsbedrift. Norske oppstartsbedrifter går oftere inn i sektorer med høye marginer og gode muligheter for internasjonal vekst. Nordmenn har også de mest optimistiske fremtidsutsiktene til å skulle starte egen bedrift, og mener Norge er et enkelt land å gjøre nettopp dette.

Disse medlemmer viser til at de siste årene har verden opplevd den største inflasjonen siden jappetiden, men at Norge likevel har klart å holde arbeidsledigheten på et stabilt lavt nivå – også etter svært mange rentehevinger. Disse medlemmer vil påpeke at dette ikke har skjedd av seg selv, men som følge av trygg økonomisk styring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker betydningen av at regjeringen prioriterer å føre en aktiv konkurransepolitikk som fremmer grønn innovasjon og bærekraftig omstilling, og som legger til rette for private investeringer og videre vekst i industrien. En forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk, som gir gode rammevilkår for arbeid og verdiskaping i hele landet, er også viktig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at innretningen på skatte- og avgiftssystemet har stor betydning for utviklingen av industri og næringsliv. Et godt utformet skattesystem vil legge til rette for investeringer og vekst og bidra til høy yrkesdeltakelse. Disse medlemmer viser til at et skattesystem som legger til rette for vekst og verdiskaping, vil legge grunnlaget for høyere skatteinntekter over tid og gi et bedre grunnlag for finansiering av fremtidig velferd og tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen har som mål å føre en forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk. Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at skattepolitikken under regjeringen Støre har vært preget av betydelig uforutsigbarhet. Siden 2021 har regjeringen innført nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft. Disse medlemmer viser til at skatten på arbeidende kapital er om lag doblet på kort tid, og at dette er en av grunnene til at svært mange bedriftseiere har valgt å flytte fra landet. Over tid er det svært uheldig for videre utvikling av næringslivet at norsk privat kapital flytter ut av landet.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til en fersk masteroppgave fra NHH (2024), der forfatterne Aasnæs og Ruhs vurderer betydningen av lokal kapital for investeringer i Norge, såkalt home bias. Aasnæs og Ruhs finner at, dersom man ekskluderer Statens pensjonsfond utland, viktigheten av lokal kapital er omtrent fire ganger høyere enn tidligere estimert. Konklusjonen av dette er at formuesskatt kan ha sterkere negative virkninger på nasjonal kapitaltilgang og investeringsnivå enn tidligere antatt, særlig i en verden med begrenset kapitalmobilitet.

Disse medlemmer vil videre vise til at store endringer i rammevilkårene har bidratt til at flere utenlandske investorer har valgt å selge seg ut av Norge, med henvisning til at den politiske risikoen er for høy. Det bidrar til at lokal privat kapital blir enda viktigere.

Disse medlemmer vil videre vise til at stadig flere gründere velger å flytte fra landet for å bygge bedriftene sine fra utlandet fremfor Norge. Dette skyldes i stor grad innretningen av det norske skattesystemet. Dagens forretningsmodeller er i langt større grad enn før basert på at selskapene fokuserer på vekst fremfor inntjening. Et skattesystem som skattlegger teoretiske papirverdier som om de var realiserte inntekter, gjør det dermed vanskeligere å bygge bedrifter fra Norge.

Disse medlemmer vil også peke på at innstrammingene i utflyttingsskatten som ble innført i 2024, har bidratt til mindre mobilitet blant gründere og bedriftseiere. Utflytterskattens krav om realisering av gevinster innen tolv år gjør at aksjonærer kan bli tvunget til å foreta disposisjoner som ikke er i selskapets interesse, og som de ikke ville ha blitt pålagt dersom de fortsatt bodde i Norge. I kombinasjon med en exit-utbytteskatt opp mot 100 pst. vil det i praksis bli nesten umulig å flytte ut av landet for de som allerede har eierskap til solide bedrifter. Summen av utflytterskatt og formuesskatt på arbeidende kapital gjør imidlertid at det blir svært attraktivt å flytte fra landet for å bygge nye bedrifter fra andre land, og at det blir betydelig vanskeligere å tiltrekke seg talent og kompetanse fra utlandet til Norge.

Disse medlemmer mener Norge må ha ambisjon om å være det mest attraktive landet i Europa å starte og drive bedrift i. For å realisere denne ambisjonen må rammevilkårene, herunder skatte- og avgiftspolitikken, samlet sett være minst like gode som i våre naboland.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at Norges samarbeid med EU er en viktig rammebetingelse for norske industribedrifter. Det er nødvendig med en langt mer aktiv oppfølging av ulike typer EU-regelverk som berører industrien og norske interesser. I kjølvannet av Draghi og Letta-rapportene jobber EU nå med en rekke ulike planer og tiltak som skal bidra til økt produktivitet, bedre innovasjonsevne, sterkere digital satsing, mindre rapportering og byråkrati, en sterkere forsvarsindustri og et indre marked med færre barrierer for effektiv samhandling på tvers av landegrensene. Disse medlemmer vil understreke at det er svært viktig at norske industribedrifter ikke havner på utsiden av regelverk, forsknings- og innovasjonssamarbeid og industrielt relaterte programmer, og det forventes at regjeringen er mer proaktiv i forkant av endelige beslutninger i EU som er viktige for norske interesser, og at det jobbes med et mål om mest mulig samtidig ikrafttredelse av regelverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen Støre over lengre tid har jobbet målrettet med å sikre norske interesser på eksportmarkedene, og at dette er et arbeid som prioriteres svært høyt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil videre påpeke at det er svært uheldig for norske interesser når viktige rettsakter blir liggende i flere år før de gjennomføres i Norge. For mange bedrifter medfører dette en betydelig konkurranseulempe, som i verste fall kan medføre at bedriften flagger ut til et EU-land på grunn av regjeringens sendrektighet.

Disse medlemmer mener det er behov for en reform av implementering av rettsakter fra EU. Disse medlemmer mener det for eksempel bør vurderes om Stortinget bør forelegges en foreløpig vurdering fra regjeringen av rettsakter som vurderes som EØS-relevante, før de er endelig vedtatt i EU. Det vil muliggjøre mer aktiv dialog med EU i forkant av at endelig beslutning er fattet, og en raskere implementering i etterkant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil påpeke at det høyresiden omtaler som «arbeidende kapital», i all hovedsak er aksjer, og at provenyet fra denne skatten over tid i all hovedsak har økt som følge av at nordmenn har fått større formuer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til regjeringens initiativ for å starte arbeidet med et bredt forlik om viktige rammebetingelser for næringsliv og arbeidsfolk gjennom en skattekommisjon. En politisk skattekommisjon vil kunne legge grunnlaget for at partiene i neste stortingsperiode kan komme til en bredere politisk enighet om skatt som kan stå seg over tid. Samtidig vil disse medlemmer vise til at regjeringen i samarbeid med Sosialistisk Venstreparti har senket skattene for vanlige arbeidsfolk betydelig gjennom perioden, og at inntektsskatten utenom utbytteskatt er senket med om lag 11 mrd. kroner. Disse medlemmer vil påpeke at det utenlandske eierskapet på Oslo børs har holdt seg på nivå med i 2019.

Forenklinger for næringslivet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen i hele perioden har arbeidet målrettet med forenklingsarbeidet for å effektivisere ressursbruken i samfunnet og styrke konkurransekraften til norsk næringsliv. Disse medlemmer understreker betydningen av å videreutvikle gode digitale løsninger med effektive rapporteringsløsninger som reduserer samlet ressursbruk, og ser det derfor som positivt at dette står sentralt i forenklingsarbeidet fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at det foregår et viktig forenklingsarbeid i EU, som også vil påvirke norske bedrifter. Det er viktig at EUs forslag om forenklinger for næringslivet gjennomføres i norsk rett så raskt som mulig, slik at norske bedrifter ikke får en ulempe sammenlignet med sine konkurrenter i EU. Disse medlemmer vil samtidig vise til at det er mye regjeringen selv kan gjøre for å forenkle for norske bedrifter, og at dette er et område der regjeringen ligger langt bak egne mål. Disse medlemmer mener dette er uheldig, og at det i noen tilfeller bidrar til at industri og næringsliv har en konkurranseulempe sammenlignet med konkurrenter i andre land.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser også til at regjeringen har vært tydelige på at forenklingsarbeidet i EU også vil gjennomføres i norsk rett og dermed også gjelde for norske bedrifter.

Karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM)

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil i denne sammenheng trekke frem prosessen rundt karbongrensejusteringsmekanismen (CBAM). Støre-regjeringen har blitt utfordret av Stortinget en rekke ganger om hva regjeringen mener om CBAM, men det var først halvannet år etter at rettsakten ble vedtatt i EU, at den norske regjeringen maktet å ta stilling. På flere av områdene CBAM omfatter, er norske industribedrifter blant de største aktørene i Europa. Det ville derfor ha vært naturlig for Norge å spille inn våre synspunkter om hvordan CBAM burde ha vært utformet tidlig i prosessen. Den muligheten glapp, og norske industriaktører må derfor jobbe for endringer og tilpasninger etter at 27 land har blitt enige om et regelverk.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne minner om at den nåværende CO₂-kompensasjonsordning for norsk industri og en kommende CBAM på et overordnet nivå har samme formål. CO₂-kompensasjonen innebærer en stor overføring til norsk industri på et nivå konkurrenter i Europa ikke er i nærheten av å få.

Offentlige anskaffelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker også den store betydningen offentlige anskaffelser har for industrien og for det grønne skiftet. Flertallet ser det derfor som positivt at det i meldingen legges vekt på hvilke krav som stilles når det offentlige skal gjøre sine innkjøp, og at det vil bli utarbeidet nye anskaffelsesregler som er enklere og fjerner byråkrati.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at de store midlene i offentlige anskaffelser fortsatt ikke er noen betydelig drivkraft for et grønt skifte og en mer sirkulær økonomi. Flere initiativer har vært fremmet, men har vært for lite målrettet og konkrete til å dreie offentlige anskaffelser i vesentlig grønnere retning. Disse medlemmer merker seg at også regjeringens industrimelding nøyer seg med å varsle at det vil bli utarbeidet nye anskaffelsesregler, men at den avstår fra å konkretisere mål og tiltak tilstrekkelig til at det er sikkert at de nå vil få effekt.

Kraft

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre understreker betydningen av at norsk industri skal ha tilgang på ren og rimelig kraft, som et viktig konkurransefortrinn for norsk industri. Dette flertallet understreker betydningen av at kraftsystemet skal videreutvikles for å sikre rom for fortsatt industrivekst og verdiskaping.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig å iverksette tiltak som kan bidra til å utnytte nettkapasiteten bedre enn i dag. I deler av landet er nettkapasiteten så anstrengt at bedrifter har fått varsel om at de ikke kan forvente økt kraftuttak fra nettet før om ti år. Dette legger begrensninger på bedriftenes evne til å omstille seg. Et eksempel er industribedrifter på Øra i Fredrikstad, som ønsker å konvertere fra gass til strøm.

Dette flertallet viser til at økt bruk av sensorikk og sanntidsdata om belastningen i strømnettene kan bidra til bedre utnyttelse av kapasiteten. Videre vil bedre utnyttelse av fjernvarmekapasiteten i de store byene, og restvarme fra industrien der det ligger til rette for dette, bidra til å avlaste strømnettene. Dette flertallet viser i den sammenheng til vedtak 78 i Innst. 64 S (2024–2025).

Dette flertallet viser videre til at det er viktig at forbrukerne har incentiver til å spre forbruket utover døgnet, for på denne måten å avlaste strømnettet. Et eksempel, fra Glitre, er illustrerende: Hvis alle i Drammen kjører elbiler og skal lade etter jobb klokken 17.00, så må kapasiteten i nettet i Drammen dobles. Dersom alle lader på natten, så er det ikke behov for å gjøre endringer i dagens nettkapasitet.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, har som mål at ren og rimelig strøm skal være et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv, og et gode for norske husholdninger. Uten tilgang på langsiktige og gode kraftkontrakter vil industrien over tid forvitre i Norge. Dette flertallet mener det er behov for å bygge ut betydelig mer kraft og nett i Norge, langt raskere enn i dag, for å legge til rette for utvikling og omstilling av industrien.

Dette flertallet viser til at store deler av industrien er omfattet av EUs kvotesystem. Det innebærer at industrien over tid må omstille seg. Alternativet til å legge om er for mange å legge ned eller flagge ut. Det vil være et tap for norske lokalsamfunn, og ha stor betydning for arbeidsplasser og norsk økonomi. I den geopolitiske situasjonen vi opplever nå, vil en utflytting av industrien ut av Europa også ha sikkerhetspolitisk betydning. Dette flertallet mener derfor det er svært viktig å legge til rette for at industrien har gode rammevilkår og god tilgang på rimelig kraft her i Norge. Uten god tilgang på kraft og nett kortsluttes industriens omstilling, og ellers lønnsomme investeringer vil gjøres andre steder enn i Norge.

Dette flertallet mener det må legges til rette for økt kraftproduksjon, flere effektutvidelser i eksisterende kraftverk og betydelig raskere saksbehandling i NVE. Flere aktører melder at det i dag kan ta opptil to år å få tildelt saksbehandler i NVE, og at det kan ta 6–8 år å få behandlet en konsesjonssøknad. Dette flertallet mener denne tidsbruken er uholdbar i en tid der det er behov for mer kraft og nett, raskere.

Dette flertallet viser til at det, til tross for flere ressurser til NVE, er lite tegn til bedring i situasjonen. Dette tyder på at det er behov for endringer i måten konsesjonssøknader behandles på.

Dette flertallet mener det er fullt mulig å behandle søknader raskere, uten at dette går på bekostning av ansvarlig saksbehandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil i denne sammenheng trekke frem at behandling av planer for utvikling og drift av petroleumsfelt går svært mye raskere enn planer for ny kraftproduksjon. Der det er vilje, finnes det åpenbart en vei.

Et fjerde flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at forsvarsindustrien i Norge har behov for mer krafttilgang for å kunne utvide produksjonen i lys av norske behov og krigen i Ukraina. Dette flertallet viser til at denne problemstillingen er tatt opp med regjeringen flere ganger, og at energiministeren har skapt inntrykk av at dette vil bli løst. I industrimeldingen varsles det imidlertid at regjeringen vil «arbeide med» hvordan forsvarsindustri skal prioriteres ved tilknytning til nettet. Dette flertallet mener regjeringen må være helt tydelig på at denne problemstillingen skal løses.

Dette flertallet mener det er viktig å få frem sammenhengen mellom tilgang på kraft og nett og utvikling av norsk industri og næringsliv. De fleste av Norges industrisamfunn er tuftet på tilgang på kraft. I fortsettelsen har eksisterende industri behov for mer kraft for å kunne være konkurransedyktige. Det er derfor svært viktig at også lokale politikere og lokale industribedrifter bidrar til å øke forståelsen for behovet for mer kraftutbygging fremover.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne vil i denne sammenheng påpeke at subsidiering og billigere innsatsfaktorer enn konkurrenter sjelden skaper konkurransekraft i det lange løp. Et ensidig fokus på mye og billig kraft til norsk industri vil stimulere til mindre effektivitet og innovasjon i norsk industri enn i konkurrerende industri som tvinges til økt effektivitet og innovasjon pga. høyere strømpriser. Fornybar kraft er en svært verdifull råvare og dessuten et produkt fra en viktig del av norsk industri, nemlig kraftselskapene. Det er dårlig næringspolitikk og dårlig samfunnsøkonomi å planlegge for at en slik ressurs skal holdes kunstig billig.

Et femte flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at havvind har et stort potensial som fremtidig kilde til kraft, industriutvikling og arbeidsplasser. Det er allerede en god del eksport fra leverandørindustrien til havvindbransjen internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at statsminister Støre, i begynnelsen av stortingsperioden 2021–2025, lovet et taktskifte i kraftpolitikken. Disse medlemmer vil påpeke at statsministeren har levert på dette. I følge NVEs kvartalsrapporter for kraftproduksjon ble det i perioden 2013–2021 gitt konsesjon til 16 TWh med ny kraftproduksjon. Under regjeringen Støre er det gitt konsesjon til 0,5 TWh ny kraftproduksjon. Dette representerer unektelig et taktskifte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig at fremtidige utbygginger innrettes slik at de minimerer behovet for offentlig støtte. Det er potensial for å bygge ut tre ganger så mye bunnfast havvind enn det som så langt er utlyst i området før kjent som Sørlige Nordsjø II, men fremtidige bunnfaste utbygginger i dette området må bygges ut med hybridkabler som gir inntekter til fellesskapet og gir operatørene bedre muligheter for å utvikle kommersielle prosjekter. Flytende havvind er fremdeles svært kostbart, og fremtidige prosjekter må derfor innrettes for å bidra til læring, teknologiutvikling og lavere kostnader over tid.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil for øvrig vise til alle de forslag som er fremmet i energi- og miljøkomiteen de siste fire årene for å bidra til raskere utbygging av mer kraft og nett.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den store økningen i forespørsler om tilknytning til strømnettet begynte rundt 2017. Disse medlemmer viser videre til at arven etter åtte år med regjeringen Solberg var at all konsesjonsbehandling av vindkraft var stanset, strømprisene var på full fart oppover, det var mangel på nettkapasitet i store deler av landet og lite ny kraft til behandling. Disse medlemmer viser videre til at situasjonen nå er en helt annen – strømprisene er på vei ned mot normale nivåer, vi hadde det nest høyeste kraftoverskuddet noensinne i 2024 og det er stor pågang av kraft- og nettprosjekter.

Disse medlemmer viser til at fremover vil det bli flere konsesjoner som øker kraftproduksjonen og effektkapasiteten i Norge. Disse medlemmer viser til at alle sakene om opprustning, utvidelse eller utbygging av ny stor vannkraft som var inne hos NVE ved utgangen av 2024, kan totalt potensielt styrke kraftsystemet med om lag 2 400 MW installert kapasitet. Det tilsvarende tallet for vindkraft, inkludert prosjektene som inngår i behandlingen i Finnmark, ligger på om lag 5 000 MW. NVE har i tillegg mottatt flere nye prosjekter om både vind og større vannkraft så langt i 2025.

Disse medlemmer viser også til at statistikk fra NVE viser at det er en økt aktivitet i kraftbransjen og et økende tilfang av søknader om utbygging av fornybar energi. Etter et bunnivå på investeringer i ny kraftproduksjon i 2023 viser SSBs anslag for 2024 en positiv utvikling, med en forventet økning på 29,5 pst. i investeringer innen produksjon av elektrisitet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt peker på at tilgang på rimelig fornybar kraft må være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv også i fremtiden, samt et gode for norske husholdninger. Uten økt produksjon av ren kraft vil vi heller ikke nå klimamålene.

Disse medlemmer peker på at dersom vi skal sikre videre utvikling av industrien i Norge, må vi bygge mer energiproduksjon og et bedre strømnett. Tempoet i konsesjonsprosessene må økes. Disse medlemmer mener videre at det er helt nødvendig med en styrking av nettselskapene sine muligheter for tidlig samhandling med lokale interesser og myndigheter for å benytte nåværende nett på en bedre måte. Det må tilrettelegges for bedre utnyttelse av strømnettet og forenkling av konsesjonsprosessene for å få raskere nettutbygginger, uten at det går utover den lokale medvirkningen. Tydeligere prioritering av kraften gjennom vurdering av samfunnsnytte, realismen i prosjektene og avgrensing av tiden aktører kan holde av kraft uten å realisere prosjektet, er viktige moment.

Disse medlemmer viser til viktigheten av energieffektivisering, at strømmen brukes smartere, og at vi legger godt til rette for økt produksjon av lokal energi. Solceller, termisk energi og bioenergi er eksempler på lokale energikilder som kan realiseres raskt, som vil kunne bidra til å avlaste strømnettet og redusere presset på sårbar natur.

Disse medlemmer viser videre til at industrien i Norge har hatt lavere energikostnader enn sine konkurrenter i Europa. Tilgangen på kraft til lavere priser er hovedårsaken til at vi fortsatt har mange industribedrifter innen kraftintensiv industri.

Disse medlemmer vil understreke at målsetningene til flere av partiene om å knytte oss nærmere til EU sitt energimarked derfor står i direkte motstrid til målet om å sikre den norske industrien lavere og mer stabile priser enn konkurrentene, og vil dersom den blir gjennomført, true eksistensen til norsk kraftforedlende industri.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet peker på at EU sine regler, forsterket gjennom tredje energimarkedspakke, gjør det forbudt for Norge å regulere og begrense eksporten av strøm gjennom utenlandskablene ut ifra prishensyn. Dette gir ustabile strømpriser. Norge har lang erfaring med kraftutveksling med nabolandene våre. Det har bidratt til forsyningssikkerhet og relativt stabile og forutsigbare strømpriser, men de siste utenlandskablene økte eksportkapasiteten kraftig. Regelverket og avtalene tilknyttet kablene som ble undertegnet av regjeringen Solberg, inkludert tredje energimarkedspakke, har skapt mer ustabilitet. Disse medlemmer mener vi må ha en regulert utveksling av strøm gjennom likestrømkablene. Slik kan vi ivareta våre nasjonale interesser, sikre norsk industri lave og stabile kraftpriser og redusere prissmitten fra Europa.

Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Senterpartiet og Rødts forslag i Innst. 196 S (2024–2025) om nei til EUs fjerde energimarkedspakke, i Innst. 198 S (2024–2025) om kontroll over strømeksporten og i Innst. 231 S (2024–2025) Statkraft og mer vannkraftutbygging – alle forslag som vil sikre mer kraft til lavere priser, for både folk, industri og næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Stortingets behandling av fire representantforslag om stans av elektrifisering av Hammerfest LNG (Melkøya) og alternative energiløsninger, jf. Innst. 221 S (2024–2025). Disse medlemmer merker seg at ingen forslag om alternativer til elektrifisering fikk flertall, og at regjeringens prosjekt om å elektrifisere Melkøya med kraft fra land derfor vil bli gjennomført. Elektrifiseringen vil kreve omtrent 3,6 TWh. Dette er kraft oljeindustrien har både teknologi og økonomi til å skaffe selv, for eksempel gjennom gasskraft med CCS, i samsvar med denne industriens store vektlegging av CCS som løsning. Disse medlemmer er overrasket over en industripolitikk som går ut på å ta denne kraften fra annen industri og næringsliv i Finnmark, som det er viktig å bygge opp, men som nå vil slite med krafttilgang.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen i industrimeldingen foreslår å videreføre CO₂-kompensasjonsordningen for industrien. CO₂-kompensasjonsordningen kompenserer kraftkrevende og konkurranseutsatt industri for økte kraftpriser som følge av økte klimakvotepriser i Europa. CO₂-kompensasjonsordningen for industrien koster staten inntil 7 mrd. kroner årlig. 60 pst. av støtten, eller inntil 4,2 mrd. kroner, gis uten noen form for klima- eller energieffektiviseringskrav.

Disse medlemmer har merket seg at EU anbefaler at CO₂-kompensasjonen i hvert land ikke skal utgjøre mer enn 25 pst. av landenes inntekter fra salg av CO₂-kvoter (DN 12. august 2024). Den norske CO₂-kompensasjonsordningen ligger langt over dette, og ingen andre europeiske land er i nærheten av å gi like stor CO₂-kompensasjon til industrien som Norge. Det er, etter disse medlemmers syn, problematisk.

Disse medlemmer er fornøyd med at regjeringen har besluttet å innføre CBAM-forordningen med mål om ikrafttredelse fra 2027. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at hovedhensikten med CBAM er det samme som hovedhensikten med CO₂-kompensasjonsordningen: Å hindre karbonlekkasje ved at kraftkrevende industri flagger ut til land med svakere klimareguleringer. Disse medlemmer mener derfor at rasjonalet bak CO₂-kompensasjonsordningen for industrien svekkes betydelig når CBAM innføres i norsk rett.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om gradvis å fase ut CO₂-kompensasjonsordningen for industrien, med mål om full utfasing når CBAM-forordningen har trådt i kraft i Norge.»

Forsyningssikkerhet

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, vil påpeke at Norges forsyningssikkerhet er tett knyttet til våre naboland. Norge har et svært væravhengig kraftsystem, der tilsiget til norske vannmagasiner kan variere med opp mot 50–60 TWh mellom et tørt og vått år. Til sammenligning er normalårsproduksjonen i Norge rundt 150 TWh. Dersom det skulle oppstå situasjoner med kaldt og tørt vær over lengre perioder, er Norge derfor svært sårbare. Ettersom vi nå er i en situasjon med få nye konsesjoner til ny kraftproduksjon, og et økende kraftbehov, vil vi alt annet like være enda mer avhengige av å kunne utveksle kraft med våre naboland i situasjoner med lite vann i norske magasiner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil derfor advare mot å trekke forhastede konklusjoner knyttet til eventuell fornyelse av de eldste kablene til Danmark, som nå er i ferd med å gå ut av tiden. Det er viktig at vi har god kunnskap om hvordan det norske kraftsystemet, og ikke minst prisene i prisområde NO2, vil påvirkes av om mellomlandforbindelsene til Danmark fornyes eller ikke.

Norgespris

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er bekymret for at regjeringens innretning på forslaget om Norgespris på strøm vil bidra til økt press på strømnettene fordi incentivene til å spre forbruket til tider på døgnet når strømprisene normalt er lavere, vil bli mindre. Videre er disse medlemmer bekymret for at Norgespris vil bidra til høyere priser og større belastning for bedrifter og industri som ikke har tilgang på langsiktige kraftkontrakter.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt er bekymret for at Arbeiderparti-regjeringen sin utforming av «norgespris» vil ramme bedrifter og industri som ikke får delta i ordningen. Det er derfor svært viktig at også næringslivet får inngå i Norgespris-ordningen.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringens varslede Norgespris kan koste staten svært dyrt over tid, og at ordningen vil innebære tung subsidiering av strømforbruket til svært mange som ikke trenger det. En særlig uheldig effekt av Norgespris er akutt fall i omsetningen til leverandører av småskala fornybarløsninger, som solceller, varmepumper mm. Denne sektoren er under oppbygging, har potensial for å skape mange arbeidsplasser og burde bli et viktig redskap for å kutte utslipp i Norge. Norgespris og annen strømstøtte som gis etter forbruk, napper teppet vekk under hele denne sektoren, og er svært kortsiktig næringspolitikk.

Dette medlem viser til Miljøpartiet De Grønnes forslag om å innføre en rettferdig strømstøtte som stimulerer til strømsparing, jf. Dokument 8:136 S (2024–2025), som skal behandles på Stortinget denne våren.

Arbeidskraft og kompetanse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at norsk industri over tid har vist seg å være svært omstillingsdyktig. Det skyldes blant annet at vi i Norge har svært gode fagarbeidere, investerer tungt i ny teknologi, effektivisering og forbedring, og at trepartsmodellen har bidratt til forståelse for nødvendig omstilling.

Flertallet vil påpeke at arbeidskraft er en knapp ressurs i Norge. Satsing på kompetanseutvikling og rekruttering av gode fagarbeidere må derfor fortsette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg den positive utviklingen i antallet søkere til yrkesfag. Dette flertallet viser til at det i flere sektorer av norsk industri er en høy etterspørsel etter høykompetent arbeidskraft. Dette flertallet er derfor opptatt av å gi yrkesfagelever mulighet til å ta høyere yrkesfaglig utdanning på fagskolene. Dette flertallet mener en heving av ambisjonene innen høyere yrkesfaglig utdanning vil bidra til å tette kompetansegapet i samfunnet, og til ytterligere å øke yrkesfagenes attraktivitet.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, vil samtidig påpeke viktigheten av å være fullt ut integrert i et felles europeisk arbeidsmarked. I oppgangstider gjør dette det lettere å skalere opp aktiviteten raskt, og i nedgangstider vil mange finne andre jobber i andre deler av det europeiske arbeidsmarkedet.

Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at sterk samhandling mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene er viktig for å sørge for at næringslivets etterspørsel etter fagkompetanse innfris, og at norske studenter og elever kommer inn i verdiskapende arbeid etter endt utdanning.

Et femte flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke den store betydningen som kompetansen til norske industriarbeidere har for at industrien i Norge kan lykkes, og hvor viktig det er at industrien sikres gode fagarbeidere med god kompetanse og ferdigheter også i framtida. Dette flertallet understreker også hvor viktig den norske samfunnsmodellen er for å styrke konkurranseevnen i industrien, og et velfungerende trepartssamarbeid.

Et sjette flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at regjeringen i meldingen kommer med flere tiltak for kompetanseutvikling i industrien, og at det vektlegges å få flere i arbeid gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

Dette flertallet vil påpeke at Norge har lang tradisjon for å bygge næringer på norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette flertallet mener at de foreslåtte endringene i Prop. 88 L (2024–2025) vil bidra til et løft for sjøfolk i norske farvann, og med dette hindre at norsk arbeidskraft skyves ut fra aktivitet i norske farvann, slik man ser tendenser til i dag. Dette flertallet vil peke på at 1/3 av innenrikstransporten mellom norske havner skjer med skip med bekvemmelighetsflagg i dag, og at det for dette flertallet er et bærende prinsipp at aktivitet som utøves i det norske arbeidsmarkedet, skjer med norske lønnsvilkår. Dette flertallet merker seg også innspillet fra LO under høringen om at innovasjon i større grad må kobles til kompetansen som finnes blant de ansatte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil samtidig peke på at vi har en realfagskrise i Norge, og at dette over tid vil kunne gå utover industriens evne til å rekruttere personer med relevant kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil påpeke at regjeringen Støres innstramninger i innleieregelverket rammer enkelte bransjer hardt. Bedrifter med store svingninger i arbeidskraftbehov kan ikke ha et antall fast ansatte som er tilpasset konjunkturtoppene. Det vil ikke være økonomisk bærekraftig for bedriftene. Det er derfor helt nødvendig at bedriftene har fleksibilitet til å leie inn ansatte etter behov. Regjeringens innstramninger viser at regjeringen har liten forståelse for bedriftenes situasjon.

Disse medlemmer viser også til regjeringens foreslåtte endringer i allmenngjøringsloven og petroleumsloven, Prop. 88 L (2024–2025). De foreslåtte endringene vil innebære en kostnadsøkning og økt administrativ byrde for norske industriaktører som frakter varer sjøveien eller opererer på norsk sokkel. Forslagene vil etter all sannsynlighet også stride mot EØS-avtalen, noe som er uheldig og sender et dårlig signal til vår viktigste handelspartner. Disse medlemmer viser til Norges Rederiforbunds konsekvenskartlegging av forslaget, som viser at sysselsettingseffekten for norske sjøfolk vil være negativ. Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at det er svært uheldig at regjeringen fremmer forslag som vil være fordyrende, administrativt krevende og bidra til en konkurranseulempe for norsk industri og maritim næring. Forslaget står tydelig i strid mot de ambisjoner som regjeringen har formulert i Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne understreker at norsk næringslivs mest grunnleggende utfordring er mangel på og konkurranse om kompetent arbeidskraft. På oppdrag fra LO og NHO utredet Oslo Economics i 2022 kunnskaps- og kompetansebehovet for nye, grønne verdikjeder i Norge. Rapporten konkluderte med at det grønne skiftet i Norge kan mangle 115 000 arbeidstakere i 2030. Denne arbeidsstyrken kan ikke produseres i tillegg til dagens arbeidsstyrke. Den må hentes fra eksisterende næringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets gjentatte forslag om å knytte en del av universitets- og høyskolesektorens finansieringssystem til hvor mange studenter som faktisk får relevant jobb etter endt studie. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i regjering fra 2013 til 2020 sørget for å løfte yrkesfagenes status i samarbeid med partene i arbeidslivet, gjennom blant annet å øke lærlingtilskuddet, krav om lærlinger i offentlige anbud og tidligere spesialisering.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til Miljøpartiet De Grønnes Strategi for sluttfasen til norsk olje og gass, som målrettet vil frigjøre den arbeidskraften det grønne skiftet trenger i Norge. Så lenge petroleumssektoren fortsatt stimuleres sterkt og har høyere lønnsevne enn andre bransjer, vil sektoren holde på arbeidskraften som burde gått inn i de nye, men mindre betalingsdyktige, grønne industriene.

Dette medlem vil påpeke at regjeringens industrimelding ikke fremmer tiltak som vil endre det den nevnte Oslo Economics-rapporten dokumenterer: at det ikke vil vokse fram et grønt skifte på oljenæringens skuldre, men snarere at det grønne skiftet vil slite i oljesektorens skygge.

Markeder

Komiteen viser til at Norge er en liten, åpen økonomi som er svært avhengig av god markedsadgang. Det aller meste av vår industriproduksjon går til eksport, og det meste av vårt varekonsum kommer fra import. Mange av innsatsfaktorene i industrien er også importert. På samme vis er mye av vår industriproduksjon viktige innsatsfaktorer i andre lands industriproduksjon. Et eksempel på dette er aluminiumsindustrien i Norge, som er svært viktig for blant annet tysk bilindustri.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener at det er svært viktig at regjeringen prioriterer arbeidet med å inngå frihandelsavtaler med land utenfor Europa gjennom EFTA. Frihandelsavtalen med India ble nylig enstemmig bifalt i Stortinget, og Norge har nå 33 handelsavtaler med 44 land og territorier utenfor EU. Dette flertallet vil imidlertid understreke viktigheten av å holde god fremdrift i forhandlinger om ytterligere frihandelsavtaler gjennom EFTA.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at mesteparten av Norges eksport går til Europa. EØS-avtalen er derfor en bunnplanke for norsk eksportindustri og svært viktig for norske interesser, og den klart viktigste av de rundt 100 avtalene Norge har med EU. Disse medlemmer mener EØS-avtalen er viktig for å sikre norske arbeidsplasser i en krevende og usikker geopolitisk situasjon.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, vil påpeke at det er viktig for norsk industri og norske bedrifter at Norge i så stor grad som mulig har samtidig ikrafttreden med EU av EØS-rettsakter som er sentrale for å ivareta næringslivets interesser og behov. Dette flertallet mener det i mange tilfeller vil være en konkurranseulempe dersom norske bedrifter i årevis må forholde seg til helt ulike regelverk i Norge og EU.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne ser det også som viktig å målrette eksportsatsingen inn mot viktige markeder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at norsk industri er helt avhengig av handel og god markedsadgang for å selge sine varer, og er tilfreds med at regjeringen legger ned stor innsats i arbeidet med å sikre markedsadgang for norske bedrifter og beskytte norske arbeidsplasser mot handelskrig. Disse medlemmer merker seg at regjeringen arbeider tett med norske bedrifter for å hindre at Norge rammes av beskyttelsestiltak fra EU som følge av amerikansk toll, og gjennom internasjonalt samarbeid og tett kontakt med nordiske og europeisk land.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil understreke viktigheten av handel og markedsadgang for norsk industri, men mener at nasjonal kontroll over egne ressurser må være grunnpilaren for å sikre langsiktighet, bærekraft og verdiskaping i industrien.

Disse medlemmer mener meldingen i for liten grad tar hensyn til behovet for å styrke nasjonal kontroll over norske ressurser, og i for stor grad viser til EØS-avtalen og EU-direktiv som løsninger. Disse medlemmer mener fokuset i større grad burde ligge på å fremme norske interesser og konkurransefortrinn, eksempelvis i spørsmålet om krafttilgang for industrien.

Disse medlemmer vil understreke at EØS-avtalen i mange tilfeller begrenser Norges mulighet til å ivareta egne nasjonale interesser. Videre vil disse medlemmer minne om Norges adgang til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen aktivt for å beskytte norske interesser.

Disse medlemmer vil minne om at Norge de siste årene har inngått flere frihandelsavtaler som har sikret bedre markedstilgang enn det EU har oppnådd. Disse avtalene har vært mulig å forhandle frem gjennom Norges medlemskap i EFTA, og ville ikke vært mulig dersom Norge var medlem av EU, da EU har sine egne handelsprioriteringer og avtaler. Disse medlemmer mener dette med all tydelighet viser at Norge kan oppnå bedre handelsvilkår og større fleksibilitet ved å stå utenfor EU, samtidig som vi sikrer nasjonal kontroll over våre ressurser og ivaretar norske interesser.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne slutter seg til regjeringens understreking av hvor viktig markedstilgang er for industrien, i en tid med stor internasjonal usikkerhet og omveltninger. Dette medlem merker seg bekymringen for at norsk industri skal bli rammet av beskyttelsestiltak EU eventuelt innfører som svar på økt toll fra USA, og stiller seg derfor uforstående til at regjeringen har tatt så entydig avstand fra en mer aktiv tilnærming til et forpliktende samarbeid med EU. En internasjonal situasjon der både USA og Kina blir mer aggressive motstandere i det internasjonale markedet, vil gjøre EU til en enda viktigere handelspartner enn i dag. EØS-avtalen ivaretar mange norske interesser, men hvis en internasjonal handelskonflikt utvikler seg videre, kan EU se seg nødt til å skjerpe skillet mellom ytre konkurrenter og reelle medlemmer av fellesskapet. Dette medlem mener det kan bli avgjørende for norsk industri at Norge starter prosessen for å tilnærme seg EU mer, og ikke havner på utsiden av en slik utvikling.

Kapital

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, understreker betydningen av velfungerende kapitalmarkeder, og ser det som viktig at regjeringen arbeider for å sikre industribedrifter god tilgang til finansiering.

Flertallet merker seg at regjeringen varsler at den vil følge med på utviklingen av virkemidler i EUs programvirksomhet og vurdere tilknytning til nye virkemidler, noe som er viktig for å sikre norske industribedrifter konkurransedyktige rammebetingelser.

Flertallet viser til oversikten over virkemidler som er relevante for industrien i Norge, som er gjengitt i industrimeldingen. Flertallet mener det er behov for å fornye, forenkle og forbedre virkemiddelapparatet for å sikre at det blir mindre byråkratisk, enklere å administrere og lettere tilgjengelig for de aktørene som er i målgruppen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen i denne perioden har ført en aktiv næringspolitikk for å sikre industripolitiske mål. Gjennom «Veikart for Grønt industriløft» og «Veikart 2.0 for Grønt industriløft» la regjeringen frem planer for å skape arbeid og kutte utslipp.

Disse medlemmer mener at staten skal være en pådriver og en aktiv tilrettelegger i utviklingen av ny, lønnsom industri. Privat kapital skal lede an, og regjeringens mål er å mobilisere mest mulig privat kapital til gode bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter innenfor grønn industri. Det bør derfor være de private aktørene som må være i front for å vurdere mulighetene for vekst og lønnsomheten og risikoen i de ulike markedene. Samtidig vil regjeringen bidra til å få i gang nye næringer som støtter opp om omstillingen, for eksempel havvind, som bidrar til fornybar kraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at regjeringen er tilfreds med kapitalmarkedet i Norge, og at det i hovedsak fungerer godt. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det er rom for forbedringer. En sterk finansnæring er viktig for hele næringslivet, og særlig i distriktene er det grunn til å tro at lokal privat kapital er svært viktig for utvikling av mindre industribedrifter og andre oppstartsbedrifter. Formuesskatten på arbeidende kapital, som under regjeringen Støre er doblet, bidrar alt annet like til mindre tilgjengelig lokal risikokapital.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen i finansmarkedsmeldingen ikke fremmer noen ambisjoner om å styrke finansnæringen i Norge, til tross for at flere institusjoner har varslet at de flagger ut hele eller deler av virksomheten fra Norge på grunn av særnorske reguleringer og dårligere rammevilkår enn våre naboland. Disse medlemmer frykter at utviklingen over tid vil svekke den norske finansnæringen, og bidra til et svakere tilbud til norske bedrifter og investorer, alt annet likt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener regjeringens aktive næringspolitikk, gjennom stadige politiske bestillinger gjennom de ulike virkemidlenes oppdragsbrev, skaper uforutsigbarhet i næringslivet og svekker markedsmekanismene. Disse medlemmer mener stabile rammevilkår, lavere skatter og færre reguleringer skaper en sterkere grobunn for vekst og verdiskaping enn statlige overføringer og aktiv næringspolitikk. Disse medlemmer mener markedsmekanismene er førende for innovasjon og utvikling, og at næringslivet vil ha nytte av redusert politisk innblanding. Disse medlemmer mener derfor at industrien og næringslivet vil være tjent med å redusere eier- og næringsbeskatningen, og samtidig redusere overføringene fra det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til en internasjonal handelssituasjon der Kina har skaffet seg et forsprang ved hjelp av store statlige investeringer i industri, og der USA og EU følger opp med lignende mottiltak. Disse medlemmer tar til etterretning regjeringens varsel om å sikre industrien god finansiering, og vil advare mot en industripolitikk som undervurderer konsekvensene av at ny industri og nytt næringsliv stopper opp på grunn av kapitaltørke og manglende offentlig risikovilje.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at offentlig risikokapital til ny industri er strategisk nødvendig for å styrke mangfold og konkurransekraft i Norges nåværende ganske ensidige næringsliv.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.