Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra Høyre, Jan Tore Sanner, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness Klungland og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet.
Klimaendringer og veien mot lavutslippssamfunnet
Komiteen vil i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet understreke at klimaendringene og konsekvensene de vil kunne medføre, er en av vår tids største samfunnsutfordringer. I Norge må vi tilpasse oss de endringene som skjer, samtidig som vi må bidra til å bremse enda mer alvorlige klimaendringer gjennom å redusere utslipp og omstille økonomien vår. Vårt grunnleggende dilemma er at økt velstand og befolkningsvekst har ført til økt etterspørsel av varer og tjenester, som øker behovet for kraft, produksjon og transport, som igjen setter arealer og ressurser under større press.
Komiteen understreker at klimaendringene er reelle og utgjør en alvorlig trussel mot kloden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er avgjørende at Norge gjør sin del av den felles internasjonale innsatsen som vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen og klimasamarbeidet med EU, for å realisere felles mål om et lavutslippssamfunn i 2050.
Komiteen vil understreke at klimapolitikkens styrke ikke måles av hvor høye mål som settes på veien mot lavutslippssamfunnet, men av reelle reduksjoner i utslipp. Det krever at målene er både ambisiøse og realistiske, og at de innfris på både kort, mellomlang og lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til omstillingsmålet som regjeringen satte for 2030, som viste seg å være lite realistisk å innfri, og som regjeringen selv har valgt å forlate. Denne typen klimapolitikk, som fokuserer på målsettinger løsrevet fra realisme, snarere enn å fokusere på hvilke kostnadseffektive tiltak som kan bringe oss til lavutslippssamfunnet på en god måte, kan bidra til å svekke oppslutningen om klimapolitikken og må unngås.
Disse medlemmer mener at det viktigste ved klimapolitikken er å kutte utslipp gjennom effektive tiltak, at de rimeligste tiltakene utløses først, og at den samlede politikken bidrar til å styrke det norske samfunnet, økonomien og verdiskapingen over tid.
Disse medlemmer viser til at den gradvise og forutsigbare økningen av CO2-avgiften er i tråd med forurenser betaler-prinsippet og har vært viktig for omstillingen i Norge. Disse medlemmer mener at ordningen må videreføres, men understreker at økte avgifter må kompenseres med lavere avgifter eller skatter på andre områder for innbyggere og næringsliv. Dersom det skal utredes en videre opptrapping av CO2-avgiften for perioden 2030–2035, mener disse medlemmer at opptrappingen i så fall må vurderes opp mot andre tiltak og kombineres med et krav om skatteveksling slik at næringsliv og folk ikke får et høyere skattenivå. Det kan også være aktuelt å kombinere enkelte sektorer særskilt, forutsatt at det ikke svekker effekten av avgiften.
Disse medlemmer mener det er fire prioriteringer som må ligge fast for klimapolitikken frem mot 2035. Disse er som følger:
- 1
Klimamålene bør være i tråd med, men ikke overstige, EUs klimamål, og norsk næringsliv bør så langt som mulig ha like gode rammevilkår som konkurrentene i Europa.
- 2
Klimapolitikken trenger et krafttak – manglende kraftutbygging og nett undergraver klimapolitikken.
- 3
Klimapolitikken bør fokusere på kostnadseffektive klimatiltak, ikke kostnadsdrivende symbolpolitikk.
- 4
Klimapolitikken må være forutsigbar og bidra til konkurransekraft for norsk næringsliv på veien mot lavutslippssamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener Norge skal oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen. Dersom avtalens globale temperaturmål skal nås, må Norge både følge opp egne forpliktelser i avtalen og bidra i det internasjonale samarbeidet for klimakutt og klimatilpassing. Dette innebærer både betydelige nasjonale utslippskutt samt å bidra til utslippskutt hvor de er mest effektive. Disse medlemmer mener Norge fremover må føre en klimapolitikk som gir omstilling av samfunnet og næringslivet, øker konkurransedyktigheten til norsk økonomi, ivaretar velferden og reduserer utslippene. Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer, og Norge med store menneskelige og økonomiske ressurser er godt posisjonert til å gjennomføre omstillingen til lavutslippssamfunnet.
Disse medlemmer understreker at også klimapolitikken trenger legitimitet blant befolkningen. Byrdefordelingen i samfunnet for omstillingen må oppleves som rettferdig og styres etter realistiske klimamål som samfunnet faktisk kan klare å oppnå. Dette fordrer en klimapolitikk der tiltakene ikke bare er kostnadseffektive, men også vektes mot eventuelle negative sosiale og geografiske virkninger. Disse medlemmer understreker at avvikling, nedleggelser og redusert levestandard ikke er omstilling. Dersom veien mot lavutslippssamfunnet føres slik at folk opplever store negative virkninger for sine liv, vil vi ikke lykkes. Disse medlemmer mener at dette ikke alltid har vært tilfelle i norsk klimapolitikk til nå. Derfor mener disse medlemmer klimapolitikken fremover i økende grad må sikre en mer rettferdig byrdefordeling i omstillingen. Bruken av usosiale klimaavgifter må kompenseres for, og særnorske utslippskostnader og forbud må ikke svekke næringslivets konkurransekraft.
Klimamålene Norge setter, skal være ambisiøse, men må også være realistiske dersom de skal gi troverdige føringer for samfunnsutviklingen. Høye ambisjoner alene gir ingen utslippskutt. Disse medlemmer mener Norges nye klimamål for 2035 må hensynta særnorske forutsetninger og fortrinn og basere seg på realistiske forventninger for tilgangen på fornybar energi, kompetanse og ny teknologi.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at Norges nye klimamål og tilhørende tiltak må innrettes etter følgende hovedprioriteringer:
- 1
Norge trenger ett klart, tydelig og realistisk klimamål for 2035. Det settes ikke egne fordyrende nasjonale delmål.
- 2
Det legges ingen begrensninger for bruken av fleksible mekanismer for oppnåelse av Norges klimaforpliktelser.
- 3
Dagens mål for skogsektoren må utformes på nytt. Målstrukturer må endres for å sikre riktige insentiver for å øke opptaket i skog, og virkemidlene for økte opptak må styrkes vesentlig.
- 4
Bruken av usosiale klimaavgifter for å redusere utslipp må begrenses. Klimapolitikken må ivareta befolkningens velferd og sikre en sosialt og geografisk rettferdig omstilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil poengtere at Norges utslipp utgjør en svært liten del av Europas utslipp, som igjen utgjør en liten del av verdens totale utslipp, kun 7,5 pst. Dette er et viktig poeng i videre vurdering av klimatiltak og deres konsekvenser for norske innbyggere, industri, næring og samfunnet ellers. Et sentralt element er i så måte kostnaden for utslippsreduksjoner og effekten av tiltakene. Disse medlemmer mener at kost-nytte-vurderinger av tiltak må være førende for om det er hensiktsmessig å iverksette tiltaket. Videre er disse medlemmer kritiske til beslutningsgrunnlaget som er lagt til grunn for en rekke tiltak, og mener en mengde av tiltakene har ren symbolverdi.
Dersom utslippene globalt skal reduseres, vil det kreve omfattende tiltak fra de landene som står for majoriteten av utslippene. Dette gjelder Kina, USA, India og Russland for å nevne noen av de største. Disse medlemmer vil videre påpeke at EU også står for en liten del av verdens totale utslipp, samtidig som unionen har blant verdens høyeste krav. Norden og EU er de landene som i størst grad forsøker å redusere sine klimautslipp, hvorav store deler av reduksjonen er kommet fra utflagging av industri. Disse medlemmer mener at dersom ikke resten av verden iverksetter tiltak, vil Europas innsats ha liten eller ingen betydning. Dette betyr ikke at vi skal la være å arbeide for videre utslippsreduksjoner, men det må være forholdsmessig og fornuftig, ikke destruktivt. Det må være tiltak som kutter fremfor flytter utslipp, uten at det ødelegger verdiskapingen i næringsliv og industri.
Disse medlemmer mener videre at det er en tydelig sammenheng mellom tilgangen på energi og velstand. Verden har behov for mer energi, uavhengig av om den er fornybar eller fossil. Energi bidrar til økt verdiskaping, spesielt i mindre utviklede land. Ved eksempelvis jordbruk har det skjedd enorme teknologiske fremskritt. Der en tidligere høstet åkere med hest og kjerre, høster en nå ved hjelp av maskiner. Der en var avhengig av regn, er det nå vanningsanlegg. Der en tidligere var avhengig av tilnærmet perfekte værforhold for at avlingene skulle gro, har en nå utviklet bedre og mer resistente produkter. Utviklingen fører til et mer effektivt jordbruk som videre resulterer i mer mat. Mer mat bekjemper sult. Denne velstandsutviklingen er nært knyttet til tilgangen på energi, og det er derfor naturlig at mindre velstående land vil ha et større insentiv for å prioritere mer mat til sine innbyggere fremfor utslippskutt. Dersom begge deler hadde vært mulig, er det mulig å hevde at de ville valgt en løsning som ivaretar begge hensyn. Disse medlemmer mener at det her illustreres at energi er direkte knyttet til økt velstand og bedre levekår ved utryddelse av sult. Energien bidrar dermed til oppfyllelse av FNs bærekraftsmål nummer 2 om å utrydde sult.
FNs bærekraftsmål består av 17 ulike mål og 169 delmål som sammen utgjør en arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Disse medlemmer mener at tilgang på energi er en nøkkel for å lykkes med målene. Dette gjelder også selv om vi kun legger fossil energi til grunn. Disse medlemmer mener at fossil energi er en sterk bidragsyter til oppfyllelse av en rekke mål. I denne sammenheng mener disse medlemmer at fornybar energi muligens på sikt kan erstatte fossil energi på noen områder. Fossil energi står for mer enn 80 pst. av verdens totale energiforbruk. Overgangen til fornybar energi – det grønne skiftet – er kommet vesentlig kortere og har vesentlig flere utfordringer ved seg enn slik det fremstilles i den offentlige debatten. Fornybar, uregulerbar energi bringer med seg mange store utfordringer som ikke er løst. Disse medlemmer mener at denne overgangen, det grønne skiftet, ikke kan tvinges gjennom uten store økonomiske konsekvenser og store negative konsekvenser.
Det er viktig å understreke at det også foreligger negative sider ved bruk av fossil energi. Disse medlemmer mener allikevel at fossil energi kommer til å være nødvendig langt inn i fremtiden.
Disse medlemmer mener at både fossil energi og fornybar energi må være en del av energimiksen for å oppnå målene. Videre er det også viktig å nevne at ukritisk bruk av fossil energi i noen tilfeller ikke er forenelig med enkelte mål.
Mange av målene er allerede oppfylt i Norge, men i en global verden er det behov for en samlet innsats. Disse medlemmer mener at problemet med dagens planer og tiltak er at man ikke prioriterer lavest hengende og mest kostnadseffektive tiltak først, men at debatten langt på vei er følelsesstyrt og baseres på manglende kunnskap og kompetanse om energisystemer.
Veien mot et lavutslippssamfunn vil være svært krevende. Disse medlemmer mener at Norge i stor grad allerede er et lavutslippssamfunn, og at vi dermed bør prioritere kostnadseffektive tiltak som bidrar på globalt plan. Det meste effektive tiltaket vil da være stabil eksport av fossil energi som olje og gass slik at flere nasjoner kan øke egen verdiskaping og styrke samfunnsutviklingen samt bruke dette framfor kullkraft. Disse medlemmer mener at dette er et sentralt bidrag inn mot en mulig senere omstilling til mer fornybare energikilder og enda lavere utslipp.
Komiteens medlem fra Rødt viser til at Rødt i mai 2025 lanserte en plan for en rettferdig, ambisiøs og naturvennlig klimapolitikk. Planen viser helt konkret hvordan Norge kan kutte innenlands utslipp med 50 pst. i 2030 og over 80 pst. i 2035. Det er viktig å sette seg de rette målene, men målene må bli fylt med politikk, og klimaplanen inneholder en detaljert gjennomgang av helt konkrete virkemidler og tiltak for alle samfunnssektorer. Rødts hovedtiltak for en rettferdig klimaomstilling er
-
at all politikk må ta som utgangspunkt at Norge skal være et nullutslippssamfunn innen 2050
-
å kutte mest mulig utslipp innenlands, og unngå bruk av kvotekjøp for å oppnå de nasjonale klimamålene
-
å øke CO2-avgiften gradvis, og betale beløpet tilbake gjennom en omfordelende klimarabatt. Ordningen må være progressiv med en øvre inntektsgrense, og gi ekstra kompensasjon til barnefamilier og folk i distriktene
-
å redusere luksusforbruk og styrke finansiering av klimatiltak gjennom økt skatt på de høyeste inntektene
-
å stanse naturnedbyggingen og foreta en storstilt restaurering av karbonrike naturarealer
-
å sikre rimelig og ren energi til klimaomstillingen gjennom nasjonal kontroll over og strengere prioritering av kraften
-
å utvide og utnytte statens direkte eierskap mer aktivt for å få til klimatiltak
-
å omplassere deler av oljefondet i klimavennlige investeringer og ta fondet ut av selskaper som bidrar til store miljø- og klimaødeleggelser
-
å styrke kommunenes økonomi både direkte og gjennom ordninger som Klimasats og Natursats
-
å reversere oppsplittingen og anbudsutsettingen, og gjennomføre en storstilt satsing på jernbane og kollektivtransport
-
å sikre en langsiktig og forutsigbar finansiering av karbonfangst- og lagringsteknologi for fastlandsindustrien, avfallsforbrenning og petroleumssektoren
-
å kreve omstillingsplaner for hele oljeindustrien gjennom andre midler enn naturfiendtlig elektrifisering av norsk olje og gass
-
å ivareta og styrke klimasamarbeidet med og mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen
-
å trappe opp klimafinansiering til land i det globale sør
Global oppvarming og konsekvensene av klimaendringer
Komiteen påpeker at til tross for reduserte utslipp i enkelte land og regioner øker fortsatt de globale utslippene av klimagasser. Komiteen vil likevel understreke at Parisavtalen trekker utviklingen i retning av at klimagassutslippene går ned. Eksempelvis viser utslippstall for 2023 at EU har redusert utslippene med rundt 32 pst. siden 1990. Det er viktig at denne utviklingen fortsetter. Komiteen viser til FNs klimapanel som skriver i sin 6. hovedrapport at de globale utslippene må nå sitt toppunkt senest innen 2025 dersom 1,5-graders global temperaturstigning skal holdes innen rekkevidde.
Komiteen vil advare mot de alvorlige humanitære krisene som vil kunne oppstå om vi ikke klarer å snu den globale utviklingen. Klimaendringer bidrar til å eskalere humanitære kriser, og allerede sårbare samfunn er de som globalt også er mest utsatt for skadelige klimahendelser. Tørke og flom gjør områder ubeboelige, havnivåstigning truer byer og kystsamfunn, og høye temperaturer og annet ekstremvær svekker verdens matproduksjon.
Komiteen påpeker at også i Norge oppleves effektene av klimaendringene sterkere enn før. Siden 1900 har den årlige nedbøren på Fastlands-Norge økt med 20 pst., og temperaturendringene i arktiske strøk forventes å ha store konsekvenser for mennesker og dyr som lever der. Ekstremværet Hans viste også hvilke enorme økonomiske konsekvenser klimaendringer kan få allerede i dag.
Komiteen anerkjenner at hvor store konsekvensene av klimaendringene blir i framtiden, avhenger både av hvor mye klimagassutslippene reduseres globalt, og av hvor godt Norge klarer å tilpasse seg endringene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener videre vurdering av nye klimatiltak og virkemidler, må ses i lys av den internasjonale sikkerhetspolitiske og økonomiske utviklingen og ta hensyn til samfunnssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti vil understreke at klimaendringene rammer uforholdsmessig, og at det i stor grad er de som har bidratt minst til klimaendringene, som rammes hardest. Dette er en av årsakene til at det på klimatoppmøtet i Baku (COP29) ble enighet om å tredoble finansieringen til land i det globale sør til 300 mrd. dollar innen 2035.
Disse medlemmer viser til Meld. St. 25 (2024–2025) der regjeringen skriver at de skal «ta stilling til et nytt mål for norsk klimafinansiering før dagens mål går ut i 2026» og «i lys av beslutningen fra FNs klimakonferanse i Baku (COP29) om et nytt globalt klimafinansieringsmål for 2035, starte et arbeid med å vurdere hvordan norsk klimafinansiering kan innrettes og økes fram mot 2035» (s. 28).
Disse medlemmer understreker viktigheten av at et nytt norsk klimafinansieringsmål skal reflektere Norges differensierte ansvar under Parisavtalen og være i tråd med de globale behovene. Disse medlemmer mener videre at det trengs en plan for opptrapping av Norges klimafinansiering, og at det sikres at penger til klimatilpasning, tap og skade og utslippskutt ikke går ut over andre bistandsmidler.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2026 legge fram en stortingsmelding med en forpliktende opptrappingsplan for Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering i tråd med Parisavtalen og vedtakene på klimatoppmøtet i Baku (COP29).»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at en stortingsmelding med en forpliktende opptrappingsplan for Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering svarer på hvilket nivå norsk klimafinansiering skal ligge på fram mot 2035, hvordan nivået reflekterer Norges rettferdige andel av de globale behovene for finansiering, hvor stor andel som skal være offentlig eller privat, hvilke sektorer det skal satses på, og hvilke land Norge ønsker å samarbeide med. Meldingen skal skilles mellom midler som i hovedsak er fattigdomsreduserende og har andre hovedformål, og midler til utslippskutt, tilpasning og tap og skade.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at global oppvarming ikke er en fremtidig utfordring – det skjer nå. Disse medlemmer mener at nødvendige klimatiltak og utslippskutt ikke kan utsettes, nedprioriteres eller «ses i lys av» andre kriser. Tvert imot må tiltak og virkemidler iverksettes nå. Klimapolitikk er sikkerhetspolitikk. Global oppvarming truer både internasjonal og nasjonal stabilitet og svekker samfunnets evne til å håndtere andre kriser.
Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen, i en tid hvor klimakrisen stadig forverres, legger frem en klimamelding som i all hovedsak består av framskrivinger og kunnskapsoppsummering, uten vesentlige nye tiltak eller virkemidler som styrker klimapolitikken. Samtidig foreslår regjeringen et nytt klimamål for 2035, uten at det følger med en konkret plan for hvordan målet skal nås – og uten krav til hvor stor andel av kuttene som skal tas nasjonalt.
Disse medlemmer mener det ikke er rom for å «se an» når det passer å innføre nødvendige klimatiltak.
Komiteens medlem fra Venstre viser i denne sammenheng til Venstres forslag om forsterkede virkemidler i klimapolitikken under Dokument 8:177 S (2024–2025).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at klimaendringene allerede er her. De er urettferdige og farlige. Det skjer en drastisk nedgang i naturmangfoldet på grunn av klimaendringer. Disse endringene representerer en stor fare for miljøet, men også for menneskers helse. Verden rundt oss omstiller seg i rekordfart, men Norge holder ikke følge. Fordelt på hver innbygger er Norge på verdenstoppen i klimagassutslipp, og en altfor stor del av norsk økonomi er avhengig av olje og gass, noe som gjør arbeidsplasser og lokalsamfunn ekstra sårbare for markedssvingninger og produksjonsnedgang. Vårt forbruk av energi og ressurser er for stort og må reduseres. Hadde alle hatt et like høyt forbruk, ville det krevd langt flere jordkloder. Å fortsette som før er uansvarlig for klimaet, naturen, arbeidsplasser, næring og eksportinntekter. Den grønne omstillingen må være rettferdig og sosial, mellom generasjoner og mellom land. Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis strategi for et rettferdig grønt skifte handler om å bygge videre på vår eksisterende næringsstruktur med sikte på verdiskaping i både privat og offentlig sektor. Sosialistisk Venstreparti vil avkarbonisere og videreutvikle eksisterende industri for å nå klimamål, styrke konkurransekraften og trygge arbeidsplasser. En avgjørende del av strategien er at staten ikke gir ut store subsidier til nye grønne næringer uten å sikre folkelig eierskap og uten å ivareta sin rettmessige andel av fortjenesten fra de nye industriene. Gjennom økt statlig eierskap i nøkkelbedrifter og næringer som drives fram av klimasatsingen, skal vi sikre at gevinstene fra det grønne skiftet fordeles til fellesskapets beste. Vi trenger flere bein å stå på enn bare olje og gass, og derfor må vi bygge ny eksportrettet industri som er utslippsfri og produserer klimateknologi for framtiden. Sentralt for strategien er å vri skatter og avgifter, reguleringer og krav, subsidier og støtteordninger og statlige selskaper vekk fra det fossile og over til det grønne. Samtidig som vi omstiller samfunnet, skal vi redusere forskjellene. Et rettferdig grønt skifte handler om å skape de nye grønne, trygge og meningsfulle arbeidsplassene for framtiden og sørge for at økte kostnader ikke fører til økt ulikhet. Vi skal ikke benytte oss av fleksible mekanismer for å oppfylle våre nasjonale klimamål, men heller gjennomføre en nasjonal omstilling. Samtidig skal vi i tillegg bidra til klimaomstilling globalt.
Status Norges klimagassutslipp
Komiteen trekker frem at utslippene av klimagasser er på vei ned i Norge. I 2023 var norske utslipp av klimagasser totalt 46,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er 4,7 pst. mindre enn i 2022. De største utslippskildene var olje- og gassutvinning, og etter det industrien. Utslipp fra veitrafikk utgjorde den tredje største kilden til utslipp, etterfulgt av utslipp fra annen transport. Dernest fulgte jordbruket. Resterende utslipp fordelte seg på flere sektorer, herunder avfall og oppvarming av bygg.
Komiteen viser til at utslippsfremskrivingene med vedtatt politikk og politikk regjeringen planlegger for gjennom Klimastatus og -plan, kan redusere Norges nasjonale utslipp med 47 pst. innen 2035. Komiteen viser også til anslagene om at vi gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og gjennom samarbeidet med EU, slik de regnes i Parisavtalen, kan være 67 pst. lavere i 2035 enn i 1990. Samtidig understreker komiteen at anslagene er svært usikre og vil kunne justeres over tid.
Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at norske utslipp ved inngangen til 2024 kun var redusert med 9,1 pst. sammenlignet med 1990. Disse medlemmer mener det er misvisende å vise til hvor mange pst. utslippene gikk ned fra 2023 til 2024, når referanseåret for klimamålene er 1990, og ikke 2023.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser videre til Klimautvalget 2050, som understreker at alle sektorer må gjennom omfattende endringer dersom Norge skal nå målet i klimaloven om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Utvalget peker på at en tilnærming der tiltak vurderes enkeltvis, ut fra hva som er billigst på kort sikt, ikke nødvendigvis gir en samlet kostnadseffektiv omstilling. Å utsette nasjonale utslippskutt øker risikoen for en sen og brå omstilling med store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Disse medlemmer viser videre til at klimadebatten i et 2050-perspektiv bør handle mer om hvilke små utslipp som i det hele tatt kan være igjen på sikt. Disse medlemmer mener derfor at klimapolitikken i større grad må innrettes mot nasjonale utslippskutt og bidra til en nødvendig omstilling i hele økonomien.
Disse medlemmer viser til at Norges klimafotavtrykk også handler om utslipp utenfor landets grenser. Norsk forbruk leder til indirekte utslipp som ikke er del av det norske klimaregnskapet. Vi importerer både mat, råvarer, byggematerialer og forbruksvarer, og vi transporter oss selv og varer over landegrenser. I tillegg tjener vi stort på petroleumseksport, som resulterer i klimagassutslipp i utlandet som sammenlagt er 10 ganger større enn Norges totale utslipp.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for reduksjon av klimagassutslipp i andre land fra forbruk i Norge i samsvar med målene i Parisavtalen.»
Disse medlemmer viser til høringssvar fra Miljømerking Norge til Meld. St. 25 (2024–2025) som viser til at dagens analyse og tallgrunnlag for Norges forbruksbaserte utslipp gjennomført av Miljødirektoratet er basert på en økonomisk beregningsmodell. Miljømerking Norge peker på at en slik beregningsmodell ikke gir insentiver til å redusere belastningen på klima og miljø dersom ikke også prisen blir lavere, og at det i dag trengs bedre metoder for beregning av klimafotavtrykk som stimulerer til utslippskutt og bærekraftig produksjon av varer.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid for å bedre metodikken for beregning av indirekte, importerte utslipp fra norsk forbruk, som stimulerer til redusert klimafotavtrykk.»
Disse medlemmer viser til Innst. 164 S (2023–2024) av Dokument 8:10 S (2023–2024) om å måle og redusere importerte, indirekte klimagassutslipp fra nordmenns forbruk, der Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti blant annet fremmer forslag om å utarbeide et forbruksbasert klimaregnskap, opprette et mål for reduksjon i forbruksbaserte utslipp og en handlingsplan for å nå dette målet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en handlingsplan med konkrete tiltak for å redusere indirekte og importerte utslipp fra nordmenns forbruk.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide et separat mål for reduksjon i forbruksbaserte utslipp, hvor også Norges importerte utslipp er medregnet.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at vi i dag har lite oversikt over Norges indirekte, importerte utslipp. Det vises videre til at Parisavtalen understreker at bærekraftige livsstiler og forbruksmønstre spiller en viktig rolle i å adressere klimaendringene, og at rike og utviklede land må ta lederskap på dette feltet. FNs klimapanel viser i sin sjette og nyeste synteserapport (2023) at det er et enormt potensial for utslippskutt ved å gjøre endringer i forbruket av varer og tjenester. Disse medlemmer mener at Norge, som har det nest høyeste personlige forbruket av varer og tjenester per innbygger i Europa, bør gå foran i å ta ansvar for våre utslipp, uavhengig av hvor i verden disse skjer, og mener dette er viktig for å innfri Norges forpliktelser under Parisavtalen.
Klima og natur i sammenheng
Komiteen viser til at de siste årene har både FNs klimapanel og Naturpanelet presentert rapporter som viser at det er helt nødvendig å se klima og natur i sammenheng for å oppnå temperaturmålet under Parisavtalen. Tap av natur og klimaendringer forverrer hverandre og skaper økologiske og sosiale utfordringer globalt og nasjonalt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, mener nedbygging av matjord og verdifulle naturmiljøer kan gjøre skade på dyre- og planteliv, og at det gjør oss mer sårbare og dårligere i stand til å tilpasse oss et endret klima. Utryddelse av dyre- og plantearter forårsaker uopprettelige skader og setter verdens matsikkerhet i fare. Flertallet mener Norge skal følge opp våre forpliktelser etter naturavtalen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener biologisk mangfold og sårbare økosystemer må sikres gjennom en kombinasjon av nasjonalt regelverk og langsiktig lokal forvaltning. Kommunenes kapasitet i arealplanleggingen må styrkes gjennom en bedret kommuneøkonomi og utarbeidelsen av nye løsninger og virkemidler som kan bistå kommunene i en bærekraftig forvaltning av areal- og naturressurser. Ulike typer vern kan noen ganger være et nødvendig virkemiddel. Vern av sjeldne arter og naturtyper må skje gjennom en klar prioritering for å sikre at det vi verner, kan følges opp gjennom langsiktig verneforvaltning. Disse medlemmer understreker at alt vern skal være basert på klare, naturfaglige kriterier og være forankret gjennom åpne prosesser og lokalt selvstyre som sikrer rettighetene til grunneiere, rettighetshavere og lokalsamfunn. Dersom vernet både skal ha støtte og være virkningsfullt, mener disse medlemmer at det er avgjørende at grunneiere, rettighetshavere, lokalsamfunn, kommuner og regioner som er berørt av strengt vern, og som tar på seg ansvar for å bevare naturen på vegne av hele samfunnet, må kompenseres for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge har en unik og variert natur med dype fjorder og tindrende fjell. Disse medlemmer er opptatt av å ivareta og forvalte naturen vår på en fornuftig måte og etterlate den i god stand til de neste generasjoner. Dette innebærer hensyn til hvordan vi skal leve av og med naturen, ved å legge til rette for både næringsutvikling og samfunnsutvikling. Det er i dag kommunene ved de folkevalgte som styrer arealforvaltningen lokalt, de kjenner best de lokale forholdene og representerer det levende lokaldemokratiet. Vi har tillit til at lokalsamfunnene ivaretar hensynet til både utvikling og ivaretakelse av sine arealer.
Disse medlemmer er opptatt av klima- og miljøtiltak som gir reelle kutt. Da nytter det ikke med symbolske klimatiltak som hemmer vekst og utvikling, og som i realiteten bare flytter utslippene. Vi mener at påbud, forbud, vern og reguleringer ikke er veien å gå. Vi må legge til rette for en langsiktig omstilling av samfunnet på fornuftige områder ved å sørge for stabile og langsiktige rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at klimagassutslippene og nedbygging av natur truer planetens tåleevne, og at de to krisene forsterker hverandre. I Norge har en markedsstyrt tilnærming uten helhetlig planlegging ført til at naturen har blitt bygget ned og splittet opp bit for bit. Løsninga på klimakrisa er ikke å bygge ned mer norsk natur, enten det dreier seg om vindkraftanlegg i naturen eller å gå løs på vernede vassdrag. All kraftproduksjon medfører naturinngrep, og utbygginga av vann- og vindkraft har allerede lagt beslag på natur og økosystemer. Når naturen bygges ned, forsvinner også jordas naturlige karbonlager. Derfor er klimapolitikken nødt til å være på naturens premisser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at skog dekker omtrent 37 pst. av Norges landareal, og at det er en avgjørende naturtype som sirkulerer og renser vann, renser luft, lagrer karbon og hindrer erosjon. Skog beskytter mot klimaendringer og er viktig for klimatilpasning. Gammelskog/naturskog har spesielt stor verdi for mange arter siden en rekke arter er spesialisert til å utnytte kvalitetene til den eldre skogen.
Disse medlemmer viser til at under klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 inngikk Norge en felles forpliktelse med over 100 land om å stoppe og reversere tapet av skog innen 2030, og at dette er nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Disse medlemmer viser videre til at Norge i klimaavtalen med EU, i EØS-avtalen protokoll 31, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslipp fra arealbruk og arealbruksendringer til tilsvarende null utslipp i 2030.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for å stoppe avskoging og reversere skogdegradering innen 2030.»
Klimatiltak og kostnadsbeskrivelser
Komiteen viser til at det er usikkert hva slags kostnader og nytte det vil ha for Norge å sette og nå et utslippsmål, og det er avhengig av politikk og teknologiutvikling globalt. Å nå klimamålet for 2035 vil innebære kostnader for samfunnet som helhet og for de enkelte aktørene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, vil likevel påpeke at overgangen på lang sikt vil gi nye muligheter for økonomisk utvikling.
Komiteen viser til at i Prop. 129 L (2024–2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035) gis et kostnadsanslag for å oppnå målet på minst 70–75 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med 1990. Merkostnaden ut over fremskrivingene som følger av vedtatt politikk og godskriving av Norges deltakelse i EUs kvotesystem, er anslått til mellom 10 og 21 mrd. kroner samlet for femårsperioden 2030–2035. Det tilsvarer om lag 2 til 4,2 mrd. kroner i året i gjennomsnitt. Komiteen trekker frem at anslagene er usikre.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er mange måter å redusere utslipp på, gitt utgangspunktet med UFF-rammeverket (unngå-flytte-forbedre). Å laste mer på færre biler gir en god klimaeffekt og er i tillegg bra for selskapenes konkurransekraft. Dette er imidlertid ikke alltid enkelt, gitt dagens regelverk. 4-akslede elektriske kjøretøy over 32 tonn kan i dag ikke utnyttes fullt ut på grunn av akselavstand, tunge batterier og dermed redusert nyttelast. Endringer i dette vil ifølge Statens vegvesen kunne gi konsekvenser i form av høy belastning på eldre bruer i det offentlige veinettet, og dette må kartlegges. Disse medlemmer ber regjeringen framskynde arbeidet med å kartlegge konsekvensene av nye regler, blant annet for bruene langs veinettet, eller tilpasse regelverket slik at den tapte nyttelasten kan kompenseres på andre måter, eller at konkurranseulempen håndteres gjennom andre former for regulering. Disse medlemmer mener elektriske lastebiler må ha fortrinn foran diesellastebiler når det gjelder nyttelast, også for 4-akslede biler.
Disse medlemmer merker seg at effektleddet for tunge kjøretøy på enkelte ladestasjoner til enkelte tider av døgnet utgjør en uforholdsmessig stor andel av driftskostnadene for ellastebiler og varebiler. For disse nyttekjøretøyene er det vanskelig å avpasse lading til visse tider av døgnet og på steder der kostnadene er lave. Disse medlemmer mener dette er en problemstilling som gjør at enkelte som opplever dette, går tilbake til fossile drivlinjer på sitt utstyr.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at det offentlige kan spille en viktig rolle i å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp, og at tydeligere miljøkrav i offentlige anskaffelser kan bidra til innovasjon, til teknologiutvikling og til å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Dette har vært bakgrunnen for nullutslippskrav til eksempelvis anleggsmaskiner, som er rettet mot direkte utslipp.
Disse medlemmer merker seg imidlertid at direkte CO2-utslipp fra bygg- og anleggssektoren utgjør en liten andel av de totale utslippene. Ifølge Entreprenørforeningen for bygg og anlegg (EBA) utgjør de indirekte utslippene i bygg- og anlegg over 70 pst. av CO2-utslippene. Det er derfor mye å hente på å få ned CO2-utslippene fra blant annet materialer, massehåndtering og gjennomføringsmetoder. Tidlig involvering fra entreprenører kan gi store utslippskutt og vil ofte også gi god økonomi i prosjektene. Disse medlemmer mener at det bør vurderes hvordan de store utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet kan adresseres, slik at man ikke ensidig ser på anleggsmaskiner som tiltaket som skal få ned klimagassutslippene. Materialer og massehåndtering må i større grad vektlegges når klimagassutslippene skal kalkuleres og rapporteres.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti er opptatt av å finne grønne løsninger for luftfarten som kan bidra til å nå klimamålene og bidra til grønn næringsutvikling. Disse medlemmer viser til at luftfarten står for betydelige klimagassutslipp, og at det er avgjørende å kutte disse utslippene for at vi skal nå klimamålene våre. Disse medlemmer viser til at et viktig tiltak for å omstille luftfarten vil være å bidra med økonomiske midler til et innovasjons- og testsenter for utslippsfri luftfart, og vil legge til rette for at Norge skal være et testland for nullutslippsfly når teknologien ligger til rette for det.
Disse medlemmer vil bemerke at klimameldingen ikke lanserer nye tiltak for å redusere utslippene i luftfartssektoren eller kvitterer ut tidligere vedtak fra Stortinget. Disse medlemmer etterlyser SAF-planen som Stortinget enstemmig ba om 2. mai 2023, i vedtak 632 og 633. SAF vil i all overskuelig fremtid være den viktigste måten å kutte klimagassutslippene i luftfarten på.
Disse medlemmer viser til at både luftfart og sjøfart er sektorer der direkte elektrifisering bare kan dekke en begrenset del av transportbehovet med forventet teknologiutvikling, og der også andre alternativer for å fjerne fossile utslipp er begrenset og kostbare. Disse medlemmer mener derfor at produksjon av fornybare drivstoff til sjøfarten og luftfarten bør ses i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for og lage incentivordninger som støtter opp omkring reduksjon av effektleddet ved lading av ellastebiler og varebiler.»
«Stortinget ber regjeringen presentere en detaljert og helhetlig handlingsplan for videre omstilling av norsk transportsektor som viser hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå klimamålet innen 2035, herunder opprettholde den relative fordelen til elbiler og styrke incentiver og infrastruktur for lavutslipps varebiler og tungtransport, maritim sektor og luftfart.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at utvikling mot nullutslipps hurtigbåter fortsetter. Dette kan innebære at lavutslipps hurtigbåter også får nødvendig støtte på vei mot en løsning med nullutslipp, og ordninger som premierer lavest mulig CO2-avtrykk.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for vektdispensasjoner for fossilfrie tyngre kjøretøy i den grad sikkerhet tillater dette, for å fremskynde teknologiskifte i bransjen. Dispensasjonene må rammes inn slik at det gir forutsigbarhet for aktørene.»
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gradvis og forutsigbart innføre egnede klimaavgifter for klimagassutslipp i jordbrukssektoren.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen raskt avklare hva slags tiltak som vil gi uttelling som addisjonelle opptak i skog, samordnet med eventuelle karbonkreditter fra skog, og lage en handlingsplan og mål for økt karbonlagring i skog frem mot 2100.»
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette et nytt mål om klimafinansiering og følge det opp gjennom blant annet Norfund og klimainvesteringsfondet.»
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for å gjenbruke overskuddsmasser, blant annet ved etablering av digitale markedsplasser for overskuddsmasser, og beregne klimaeffekten av slike tiltak.»
Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan man kan stille krav til gjenbruk av spillvarme fra industri, avfallsforbrenning, datasentre og hydrogenproduksjon der det ligger til rette for dette.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en samlet oversikt over de mest kostnadseffektive klimatiltakene knyttet til økt bruk av biokull og redusert omdisponering av skog til jordbruk, inkludert vurdering av utslippskutt, kostnader og behov for utvikling av metodeverk og støtteordninger.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at norske utslipp ved inngangen til 2024 kun var redusert med 9,1 pst. sammenlignet med 1990. Samtidig har Norge forpliktet seg til å kutte utslippene med 55 pst. innen 2030 – i samarbeid med EU gjennom tre pilarer: innsatsfordelingsforordningen (ESR), kvotesystemet (ETS) og regelverket for arealbruk og skog (LULUCF).
Disse medlemmer viser til Klimautvalget 2050, som slår fast at norsk klimapolitikk i stor grad har vært preget av kjøp av klimakvoter og bruk av fleksible mekanismer – i stedet for faktiske utslippskutt i Norge. Resultatet er en politikk som i hovedsak har utsatt utslippskutt fremfor å gjennomføre dem, noe som gjør Norge dårlig forberedt på den dyptgripende omstillingen som nå kreves. Denne omstillingen vil bli mer krevende i Norge enn i andre nordiske og europeiske land, blant annet på grunn av den sterke avhengigheten av olje- og gassnæringen.
Disse medlemmer viser videre til Eldring-utvalget og Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 som advarer mot å basere fremtidig klimapolitikk på kvotekjøp. Utvalget peker på at tilgangen til rimelige klimakvoter fra EU gradvis vil avta frem mot 2050, og at konsekvensen kan bli at Norge i løpet av kort tid må gjennomføre svært kostbare tiltak for å nå sine klimamål, dersom nødvendige nasjonale kutt ikke skjer nå.
Disse medlemmer merker seg at regjeringens egen Klimastatus og -plan (2024–2025) illustrerer problemet, som viser at dagens politikk vil etterlate et utslippgap på 5,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i ikke-kvotepliktig sektor i 2030. Disse medlemmer anerkjenner behovet for en viss fleksibilitet i klimapolitikken, men mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen planlegger å nå det vedtatte 2030-målet, og nå også et enda mer ambisiøst mål for 2035, gjennom omfattende bruk av kvotekjøp framfor faktiske utslippskutt i Norge.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at dette står i sterk kontrast til klimaplanen for perioden 2021–2030 (Meld. St. 13 (2020–2021)), som ble lagt fram av en klima- og miljøminister fra Venstre, og hvor det ble lagt opp til å overoppfylle målet med fem pst.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at Norges forpliktelser under det frivillige klimasamarbeidet for ikke-kvotepliktig sektor og skog- og arealbrukssektoren ikke vil kunne nås uten en omfattende bruk av fleksibilitet og kvotekjøp langt ut over det regjeringen i dag legger opp til. Disse medlemmer viser til at underskuddet under LULUCF-regelverket anslås til 36,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021–2025, et underskudd som automatisk vil overføres til forpliktelsen for ikke-kvotepliktig sektor dersom Norge ikke får tilgang på store mengder skogkreditter. Disse medlemmer påpeker at det ikke foreligger noen plan for hvordan dette underskuddet skal gjøres opp, og at dersom et slikt underskudd skal dekkes uten bruk av fleksibilitet, vil det måtte innebære omfattende nedleggelser og redusert aktivitet i norsk ikke-kvotepliktig sektor de kommende årene. Disse medlemmer viser til at tidligere klima- og miljøminister fra Venstre i Meld. St. 13 (2020–2021) ikke presenterte en troverdig plan for hvordan det da forventede underskuddet på 27 millioner tonn CO2-ekvivalenter for tiårsperioden skulle godtgjøres innenfor LULUCF-pilaren, ei heller tok høyde for godtgjøring av et slikt underskudd med ekstra innsats i ikke-kvotepliktig sektor. Disse medlemmer mener at inngåelsen av det frivillige klimasamarbeidet for skog- og arealbrukssektoren i 2019 var forhastet, var inngått på feil premisser og har vist seg særlig feilslått for Norge. Disse medlemmer mener det oppsiktsvekkende i denne saken er ønsket om å videreføre det frivillige klimasamarbeidet for skog- og arealbrukssektoren, med de nye forpliktelsene dette gir, uten en klar plan for hvordan verken dagens eller kommende forpliktelser skal imøtekommes.
Norges forpliktelser, klimamål og klimastyring
Komiteen viser til at i dag gir globale avtaler og EUs klimapolitikk sentrale rammebetingelser for norsk klimainnsats, og det har direkte konsekvenser for norsk næringsliv og enkeltmennesker.
Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at regjeringen følger EUs arbeid med eksisterende og nytt klimaregelverk tett. Komiteen fremhever at Norges klimasamarbeid med EU i utgangspunktet er avtalefestet perioden 2021–2030. Nye klimasamarbeidsavtaler med EU ut over dette må forhandles og etableres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til omtalen av klimasamarbeidet med EU som i utgangspunktet avtalefestet for 2021–2030. Disse medlemmer minner om at EU har vedtatt et forsterket regelverk både for ikke-kvotepliktig sektor og for skog- og arealbrukssektoren, og at det for samarbeid etablert gjennom Protokoll 31 ikke ligger noen krav om å innføre endringsrettsakter. Dette ble eksplisitt klargjort i Prop. 94 S (2018–2019) om Stortingets samtykke til inngåelse av klimasamarbeidet med EU. Disse medlemmer viser videre til professor dr. juris Finn Arnesens betenkning til Stortinget datert 28. september 2016 om bruken av EØS-avtalens protokoll 31 for deltagelse i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen. Betenkingen er tydelig på at samarbeid etablert gjennom protokoll 31 kan endres ved beslutning i EØS-komiteen. Dersom enighet om samarbeidet ikke oppnås og det ikke er mulig å videreføre samarbeidet i uendret form, vil det måtte avvikles. Som annet tradisjonelt bilateralt samarbeid vil det kunne avvikles dersom en part ønsker det. Norge står altså fritt til å ikke videreføre det frivillige klimasamarbeidet under den forsterkede innsatsfordelingsforordningen eller LULUCF-forordningen og er ikke bundet av de forsterkede forpliktelsene EU har innført for perioden 2026–2030.
Disse medlemmer mener Norge ikke bør videreføre klimasamarbeidet om skog- og arealbrukssektoren for perioden 2026–2030, og mener Norge skal ha en avventende holdning til denne delen av det frivillige samarbeidet for perioden etter 2030. Et oppdatert regelverk for skog- og arealbrukssektoren etter 2030 forventes tidligst offentliggjort sommeren 2026, og det fremstår for disse medlemmer uklokt å allerede nå signalisere videreføring av det frivillige samarbeidet for sektoren før vi kjenner innholdet.
Disse medlemmer mener erfaringene med regelverket til i dag taler for at denne delen av klimasamarbeidet med EU ikke videreføres for perioden 2026–2030. De siste framskrivingene for sektoren anslår et underskudd for Norge under LULUCF-regelverket i perioden 2021–2025 på 36,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette utgjør et årlig netto utslippsgap fra Norges referansebane på om lag 7,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Disse medlemmer understreker at hovedandelen av underskuddet Norge anslås å få for perioden, ikke er fra reelle utslipp eller vedtatt politikk overfor sektoren, men skyldes at Norge i referanseperioden hadde historisk høye opptak i forvaltet skog, der blant annet skogen som ble plantet under skogreisingen fra 1950- til 1970-tallet, var i livssyklusen der opptaket var på sitt høyeste. Disse medlemmer viser til at avskoging og omdisponering av areal til utbygging, jordbruk og andre formål i perioden er på om lag 2,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, langt lavere enn det totale utslippsgapet til referansebanen. Selv uten noen form for avskoging og nedbygging i femårsperioden ville altså Norge fått et betydelig underskudd under regelverket.
Disse medlemmer merker seg at underskuddet for perioden 2026–2030 under det forsterkede regelverket i regjeringens Klimastatus og -plan 2024–2025 anslås til 1,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Framskrivingene er svært usikre, men trenden i framskrivingene for skog- og arealbrukssektoren er like fullt at opptaket i norske skoger fortsetter å synke raskere enn tidligere antatt. Det vises til at regjeringens siste anslag er en betydelig nedjustering av anslagene presentert i Klimastatus og -plan 2023–2024, der regjeringen anslo et overskudd på 11 millioner tonn CO2-ekvivalenter i sektoren. Disse medlemmer viser til at argumentasjonen mot å regne netto opptak/utslipp fra skog- og arealbrukssektoren inn i en ny 2035-målsetting under Parisavtalen også gjør seg gjeldende for en eventuell videre norsk deltagelse i LULUCF-regelverket i perioden 2026–2030. Regelverkets målsettinger og innretting gjør klimapolitikken sårbar mot naturhendelser og naturlige variasjoner som påvirker opptaket. For land som Norge med store skogområder skapes det i tillegg en usikkerhet knyttet til endringer av beregningsmetodikk for sektoren som gir store utslag i framskrivingene. Disse medlemmer viser til utviklingen i NIBIOs framskrivinger for perioden 2021–2025 under bokføringskategorien «eksisterende, forvaltet skog» for 2019, 2022 og 2024, med henholdsvis anslått beregnede utslipp på 4 731, 23 940 og 27 601 kt CO2-ekvivalenter under kategorien. Disse store økningene i framskrivingene skyldes endret metodikk og oppdaterte datasett, ikke endret politikk overfor sektoren. Disse medlemmer understreker at det må forventes betydelige endringer også i kommende framskrivinger for både perioden 2021–2025 og 2026–2030.
Disse medlemmer mener at et klimaregelverk der anslag kan endres i et slik omfang fra ett år til et annet ikke er egnet for å føre en forutsigbar nasjonal klimapolitikk, og mener dette understreker risikoen ved et videre klimasamarbeid på skog- og arealbrukssektoren for perioden 2026–2030. Disse medlemmer mener videre dette viser behovet for en ny innretning av klimamålsettingene som bidrar til å utløse skogsektorens potensial i klimapolitikken. Regelverkets målhorisonter med femårige perioder er dårlig egnet for å gi tilstrekkelig insentiv for effektive klimatiltak i forvaltet skog, noe også regjeringen påpeker i stortingsmeldingen.
Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.
