Representantforslag om å innføre en ordning med rett til informasjon, for å beskytte kvinner mot voldelige partnere

Vold i nære relasjoner er et av våre alvorligste samfunnsproblemer. Hvert år rammes tusenvis av kvinner og barn av vold og trusler fra personer de har eller har hatt en nær relasjon til. Statistikk fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at hver tiende kvinne i Norge har opplevd grov vold fra en partner i løpet av livet. Tallene er sjokkerende, og bak hver statistikk ligger menneskelige tragedier med livslang påvirkning for de som rammes.

I 2024 registrerte politiet 3 545 meldinger om vold i nære relasjoner. Det utgjør en økning på nesten 13 prosent sammenlignet med året før. Ifølge politiet er det en økning i nesten alle politidistrikt (Politidirektoratet 6. mars 2025. Pressemelding: Vold i nære relasjoner er en vedvarende samfunnsutfordring). Disse tallene representerer bare toppen av isfjellet, da mørketallene er betydelige. Mange tør ikke anmelde av frykt for represalier, eller fordi de ikke tror de vil bli trodd eller tatt på alvor.

Omfanget av vold i nære relasjoner i Norge

De siste årene har det også vært en bekymringsfull økning i antall partnerdrap i Norge. Risikoen for å bli drept er ofte størst i tiden etter at offeret har brutt ut av forholdet. Brudd på besøksforbud skjer altfor ofte, og konsekvensene kan være fatale. Samtidig ser man at systemet gang på gang svikter dem som trenger beskyttelse. Til tross for advarsler, anmeldelser og kjente bekymringer skjer det at mennesker blir drept av partnere eller ekskjærester som politiet allerede kjente til.

Erfaringer fra Storbritannia: Clare’s Law

I Storbritannia har man siden 2014 hatt en ordning kjent som Clare's Law, oppkalt etter Clare Wood, som ble myrdet av sin ekskjæreste i 2009. Han hadde en lang historie med vold mot kvinner, men Clare visste ingenting om dette da hun innledet forholdet. Etter hennes død kjempet faren hennes, Michael Brown, for innføring av en ordning som kunne ha gitt datteren hans mulighet til å beskytte seg selv. I 2014 fikk han gjennomslag.

Clare's Law, formelt kjent som Domestic Violence Disclosure Scheme (DVDS), gir enkeltpersoner rett til å be politiet om informasjon dersom de er bekymret for at deres nåværende eller potensielle partner kan utgjøre en risiko for dem. Ordningen har to hovedspor: En «right to ask», hvor enkeltpersoner selv kan søke om informasjon, og «right to know», hvor politiet på eget initiativ kan dele informasjon med en person de mener er i fare. I begge tilfeller foretar politiet en grundig risikovurdering før informasjon eventuelt deles. Dette inkluderer vurdering av alvorlighetsgrad i tidligere straffedommer, mønster i voldsutøvelsen, tid siden siste hendelse, og vurdering av nåværende risiko for gjentakelse.

Erfaringene fra Storbritannia er positive og dokumenterer et betydelig behov for ordningen. Politiet i England og Wales har mottatt tusenvis av søknader under ordningen. Dette viser at ordningen brukes aktivt av personer som er bekymret for sin egen eller andres sikkerhet. Politiet melder om at ordningen har bidratt til å forebygge vold og reddet liv. Samtidig har man klart å balansere personvernhensyn og rehabiliteringshensyn ved at det kun gis informasjon når det foreligger en reell bekymring for gjentakelsesfare.

Den britiske ordningen har også vist seg å være et viktig verktøy for å identifisere personer i risiko. Gjennom «right to know»-sporet kan politiet proaktivt varsle personer de mener er i fare, basert på informasjon politiet allerede har om en voldsutøvers historikk. Dette har vist seg særlig verdifullt i tilfeller hvor offeret selv ikke er klar over risikoen de befinner seg i.

Behovet for en norsk ordning

I Norge har man i dag ikke noen tilsvarende ordning. Informasjon om straffedommer er som hovedregel ikke offentlig tilgjengelig, og dette er et viktig prinsipp i et rettferdig samfunn. Tanken er at personer som har sonet sin straff, skal kunne komme tilbake til samfunnet uten å bli stigmatisert resten av livet. Dette er et viktig prinsipp som forslagsstillerne støtter. Samtidig må man erkjenne at det finnes situasjoner hvor andres sikkerhet må veie tyngre enn hensynet til personvernet til en person som tidligere er dømt for alvorlig vold.

Vold i nære relasjoner skiller seg fra annen kriminalitet ved at gjentagelsesrisikoen er særlig høy i nære relasjoner. Voldelige menn kan ha et mønster hvor de gjentar volden i flere forhold. En kvinne som innleder et forhold med en mann som tidligere er dømt for partnervold, løper derfor betydelig større risiko for selv å bli utsatt for vold enn andre kvinner. Uten informasjon om partnerens fortid kan hun ikke ta et informert valg om å beskytte seg selv.

Dagens situasjon er at kvinner ofte går inn i forhold uten å vite at mannen de forelsker seg i, har en historie med vold. Når volden først oppstår, opplever mange at det er for sent å komme seg ut. De har kanskje flyttet sammen, fått barn, kuttet bånd med familie og venner, eller er økonomisk avhengige. Jo tidligere i et forhold en får vite om risiko, desto lettere er det å avslutte forholdet før bindingene blir for sterke.

For forslagsstillerne er dette en kjernekamp for kvinners likestilling og frihet. Alle har rett til den grunnleggende friheten det er i å leve et liv uten vold og frykt. En kvinne som lever i et voldelig forhold, er ikke fri. Hun kan ikke ta frie valg, hun kan ikke utfolde seg, hun kan ikke leve det livet hun ønsker. Vold i nære relasjoner er derfor et fundamentalt likestillingsproblem.

Forslagsstillerne mener at kvinner må gis bedre verktøy til å beskytte seg selv. Det er ikke nok å sette inn tiltak etter at volden har skjedd. Man må også jobbe forebyggende ved å gi kvinner informasjon som setter dem i stand til å ta bedre valg. Dette handler om å gi kvinner tilbake kontroll over eget liv.

Forslagsstillerne er klar over at et slikt forslag reiser viktige spørsmål om personvern og rehabilitering. Forslagsstillerne understreker derfor at en norsk ordning må utformes med sterke personverngarantier og klare kriterier for når informasjon kan deles. Det skal ikke være snakk om at hvem som helst kan sjekke opp hvem som helst. Ordningen skal være forbeholdt situasjoner hvor en person vurderer å inngå et fast og forpliktende forhold, som samboerskap eller ekteskap. Politiet må gjøre grundige risikovurderinger i hvert enkelt tilfelle og kun dele informasjon når det foreligger reell grunn til bekymring.

Forslagsstillerne foreslår også at ordningen ikke bare skal være tilgjengelig for partneren selv, men også for nærstående som foreldre og søsken. Erfaring viser at personer i et voldelig forhold ofte er så preget av volden at de ikke klarer å se situasjonen klart. I slike tilfeller kan det være avgjørende at nærstående har mulighet til å innhente informasjon som kan redde livet til den de er bekymret for.

Regjeringen har så langt ikke tatt grep for å innføre en tilsvarende ordning i Norge. Til tross for den positive erfaringen fra Storbritannia med tusenvis av søknader, har man ikke sett behovet for å gi kvinner dette verktøyet. Dette er etter forslagsstillernes syn en unnlatelse av plikt fra myndighetenes side.

Norge trenger en forebyggende informasjonsordning nå

Mye av debatten om vold i nære relasjoner de siste årene har handlet om omvendt voldsalarm og andre tiltak som rettes mot voldsutøveren. Dette er viktige tiltak, men forslagsstillerne mener at man også må gi ofrene bedre mulighet til å beskytte seg selv. Det er ikke nok å reagere etter at volden har skjedd. Man må også gi kvinner mulighet til å unngå å havne i voldelige forhold i utgangspunktet.

For forslagsstillerne er dette et spørsmål om prioriteringer. Skal man prioritere hensynet til en voldsutøvers personvern, eller skal man prioritere et potensielt voldsoffers liv og helse? For forslagsstillerne er svaret klart. Når det står mellom disse to hensynene, må sikkerheten til potensielle ofre veie tyngst.

Norge må se til Storbritannia og innføre en ordning som gir enkeltpersoner og deres nærmeste rett til å få informasjon om en partners voldshistorikk. Dette er ikke et angrep på voldsutøveres personvern, men et nødvendig tiltak for å beskytte liv. Det er på tide at Norge tar dette steget og innfører en norsk versjon av Clare's Law.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2026 innføre en ordning etter modell av Clare's Law i Storbritannia, der enkeltpersoner og deres nærmeste kan søke politiet om informasjon om en nåværende eller potensiell partners tidligere straffedommer for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep, hvor politiet foretar grundige vurderinger av alvorlighetsgrad, risiko for gjentakelse og personvernhensyn før informasjon eventuelt deles.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen har uttalt seg om forslaget i brev av 15. desember 2025. Brevet følger som vedlegg til innstillingen.

Komiteen har invitert til å gi skriftlige høringsinnspill i saken. Det kom tre skriftlige innspill, og de er sammen med sakens dokumenter tilgjengelige på sakens side på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ulvar Akselsen, Erik Hager, Farukh Qureshi og Kristine Løfshus Solli, fra Fremskrittspartiet, Anette Carnarius Elseth, lederen Jon Engen-Helgheim, Finn Krokeide og Stian Storbukås, fra Høyre, Mari Holm Lønseth og Helene Røsholt, fra Senterpartiet, Bent-Joacim Bentzen, fra Miljøpartiet De Grønne, Julie E. Stuestøl, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Edvard Askjer, viser til representantforslaget i Dokument 8:50 S (2025–2026) fremmet av stortingsrepresentantene Tone Wilhelmsen Trøen, Mahmoud Farahmand, Haagen Poppe og Margret Hagerup om å innføre en ordning med rett til informasjon, for å beskytte kvinner mot voldelige partnere.

Komiteen viser til at forslagsstillerne mener at en slik ordning er et nødvendig tiltak for å forhindre vold i nære relasjoner. Clare’s Law, formelt kjent som Domestic Violence Disclosure Scheme (DVDS), gir enkeltpersoner rett til å be politiet om informasjon dersom de er bekymret for at deres nåværende eller potensielle partnere kan utgjøre en risiko for dem.

Komiteen viser også til statsrådens svarbrev, hvor statsråden redegjør for hvordan departementet vurderer forslagsstillernes forslag.

Komiteen besluttet å avholde skriftlig høring i denne saken med frist 29. januar 2026.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028): «Trygghet for alle», som ble vedtatt i 2024, og mener først og fremst de 122 tiltakene som allerede ligger i opptrappingsplanen, bør prioriteres, framfor å innføre en ordning etter modell av «Clare’s Law» i norsk lov. Disse medlemmer mener trygghet særlig skapes når varsler tas på alvor, det vil si når politi og påtalemyndighet har ressurser og kompetanse til å følge opp, og når samfunnet stiller opp for dem som utsettes for vold.

Disse medlemmer vil påpeke at en innføring av innsynsrett etter modell av Clare’s Law vil legge beslag på politiets ressurser. Dette er tids- og personellressurser som isteden bør benyttes til å øke politiets kapasitet til å etterforske saker om vold og overgrep, foruten å styrke etablerte beskyttelsestiltak som vi vet har effekt – for eksempel krisesentrene og økt bruk av omvendt voldsalarm, samt styrke forebyggingstiltak rettet mot personer som har begått eller står i fare for å begå voldtekt eller annen seksuell vold. Disse medlemmer vil også framheve implementering av RISK-modellen i samtlige politidistrikt som et nødvendig tiltak.

Disse medlemmer viser til at politiregisterloven allerede gir mulighet til å utlevere informasjon etter en konkret vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet. Framfor å adoptere en lov som utfordrer sentrale rettsprinsipper mener disse medlemmer at en snarere kan vurdere behovet for å revidere bestemmelsene i politiregisterforskriften og utarbeide retningslinjer innenfor gjeldende lovgivning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne har sympati med intensjonen i forslaget, men mener det reiser en hel rekke problemstillinger knyttet til personvern. Eksempelvis når frihetsberøvelsen er over, trer individet tilbake i samfunnet som en fullverdig borger med de samme grunnleggende rettigheter og plikter som alle andre. Derfor mener disse medlemmer at dette prinsippet skal tas med i vurderingen av et slikt forslag. Det skal videre understrekes at å kopiere en lov 1:1 fra et annet land kan ha uante konsekvenser. Det settes derfor spørsmålstegn ved tidsambisjonen i forslaget, som oppfattes som urimelig.

Disse medlemmer fremhever at straffedommer i utgangspunktet er anonymiserte. Derfor er disse medlemmer i utgangspunktet tilbakeholdne med å støtte ideen om utlevering av informasjon til «(…) og deres nærmeste». Dette fremstår veldig lite konkret, og fremstår som en helt ny rettspraksis.

Disse medlemmer stusser også over hvordan man skal definere «potensiell partner», og er bekymret for at dette kan svekke rettssikkerheten, spesielt hvis informasjonen kan innhentes av enkeltpersoner.

Disse medlemmer anerkjenner at forslaget er rettet mot kvinnevold, som er et viktig samfunnsproblem å ta tak i. Det må likevel understrekes at selv om menn er sterkt overrepresentert, så finnes det også kvinner som begår partnervold. Forslaget bør derfor være kjønnsnøytralt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne støtter forslagsstillernes intensjon om å beskytte personer som blir utsatt for partnervold. Disse medlemmer mener imidlertid at den britiske ordningen basert på «Clare’s Law» reiser flere prinsipielle og praktiske utfordringer, jf statsrådens vurderinger i svarbrev av 26. januar 2026.

Disse medlemmer viser videre til at ordningen bygger på en antakelse om at informasjon om tidligere vold vil føre til at det potensielle offeret gjør tryggere valg, men at dette ikke er godt dokumentert. En nyere studie om brukeropplevelser viser at mange opplever ordningen som nyttig og trygghetsskapende, men at dette ikke automatisk fører til at de forlater (potensielt) voldelige forhold, eller at risikoen for vold faktisk reduseres. Selv når informasjon gis, er det mange barrierer som hindrer at personer forlater voldelige forhold, herunder barn, økonomi, manglende støtteapparat, frykt og andre psykologiske faktorer.

Disse medlemmer mener derfor det er mer formålstjenlig å rette innsatsen inn mot andre tiltak for å forebygge og håndtere vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen i desember 2023 la frem en egen opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028. Opptrappingsplanen er en viktig del av regjeringens helhetlige arbeid for å øke tryggheten i samfunnet, og inneholder 122 tiltak med mål om å forebygge og bekjempe vold og overgrep. For å styrke det forebyggende arbeidet er det også nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede en tverrfaglig og tverretatlig modell for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold og overgrep i nære relasjoner. I tillegg har regjeringen etablert en partnerdrapskommisjon som skal bidra til økt fenomenkunnskap om partnerdrap og partnervold i en norsk kontekst, og som vil publisere rapporter med tilrådinger om forebyggende tiltak.

Disse medlemmer mener regjeringen bør avvente ekspertgruppens utredning og tilrådinger fra partnerdrapskommisjonen før det eventuelt foreslås nye forebyggende tiltak mot partnervold.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag tidligere knyttet til vold i nære relasjoner, blant annet forslag om permanent besøksforbud, bedre offerrettigheter og kompetanseheving for å beskytte utsatte jenter/kvinner. Videre har regelendringer ført til økt bruk av omvendt voldsalarm. Disse medlemmer mener at slike tiltak er helt nødvendige for å bekjempe kvinne- og partnervold.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede implementering av Clare’s Law i Storbritannia i norsk lovverk, innenfor rammene av grunnleggende rettsprinsipper. Opplysninger skal kun utleveres til personer som står i fare for å utsettes for vold. Eventuell utlevering av opplysninger må praktiseres strengt, og etter klare retningslinjer som forhindrer misbruk, og må baseres på erfaringer innhentet fra Storbritannia. Lovverket skal være kjønnsnøytralt.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at vold i nære relasjoner er et av våre alvorligste samfunnsproblem. Hvert år rammes tusenvis av kvinner og barn av vold og trusler fra personer de har eller har hatt en nær relasjon til. Statistikk fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at hver tiende kvinne i Norge har opplevd grov vold fra en partner i løpet av livet. Tallene er sjokkerende, og bak hver statistikk ligger menneskelige tragedier med livslang påvirkning for de som rammes. Disse medlemmer vil forsterke arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Disse medlemmer har merket seg at Storbritannia har innført Clare’s Law. Bakgrunnen for loven var at Clare Wood ble myrdet av sin ekskjæreste i 2009. Han hadde en lang historie med vold mot kvinner, men Clare visste ingenting om dette da hun innledet forholdet. Etter hennes død kjempet faren hennes, Michael Brown, for innføring av en ordning som kunne ha gitt datteren hans mulighet til å beskytte seg selv. I 2014 fikk han gjennomslag. Disse medlemmer viser til at Clare's Law, formelt kjent som Domestic Violence Disclosure Scheme (DVDS), gir enkeltpersoner rett til å be politiet om informasjon dersom de er bekymret for at deres nåværende eller potensielle partner kan utgjøre en risiko for dem.

Disse medlemmer viser til at ordningen har to hovedspor: En «right to ask», hvor enkeltpersoner selv kan søke om informasjon, og «right to know», hvor politiet på eget initiativ kan dele informasjon med en person de mener er i fare. I begge tilfeller foretar politiet en grundig risikovurdering før informasjon eventuelt deles. Disse medlemmer understreker at en «right to know»-regel innebærer at politiet kun varsler personer politiet mener er i fare. Forslaget innebærer ikke at tidligere straffehistorikk blir offentlig kjent. Disse medlemmer understreker at dette inkluderer vurdering av alvorlighetsgrad i tidligere straffedommer, mønster i voldsutøvelsen, tid siden siste hendelse, og vurdering av nåværende risiko for gjentakelse.

Disse medlemmer viser til at ordningen er hyppig brukt i England og Wales. Disse medlemmer har merket seg at politiet har meldt at ordningen har bidratt til å forebygge vold og reddet liv. Disse medlemmer viser til at den britiske ordningen også balanserer personvernhensyn og rehabiliteringshensyn ved at det kun gis informasjon når det foreligger en reell bekymring for gjentakelsesfare.

Disse medlemmer mener Norge må se til Storbritannia og innføre en ordning som gir voldsutsatte rett til å få informasjon om en partners voldshistorikk. Disse medlemmer mener dette er et nødvendig tiltak for å beskytte liv og helse.

Disse medlemmer har merket seg statsrådens svarbrev, hvor det settes spørsmåltegn ved om:

«[…] det er mer formålstjenlig å rette innsatsen mot andre tiltak for å forebygge og håndtere pågående og eventuell fremtidig vold og legge til rette for at den voldsutsatte og eventuelle barn gis mulighet til å leve et trygt liv uten voldsutøver.»

Disse medlemmer mener statsråden lager en kunstig motsetning. Disse medlemmer mener det er mulig både å forsterke forebyggende arbeid, styrke politi og påtalemyndighet for raskere straffesaksbehandling og øke bruken av omvendt voldsalarm, samtidig som det innføres nye ordninger som kan beskytte personer som står i fare for å bli utsatt for vold.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Clare’s Law, formelt kjent som Domestic Violence Disclosure Scheme (DVDS), i Storbritannia gir enkeltpersoner og nærstående adgang til å be politiet om informasjon om en nåværende eller potensiell partners tidligere straffedommer for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep, samt at politiet på eget initiativ kan dele slik informasjon der det foreligger fare. Dette medlem vil fremholde at det er et grunnleggende rettsstatlig prinsipp at opplysninger om straffedommer som hovedregel ikke er offentlig tilgjengelige, og at personer som har sonet sin straff, skal kunne vende tilbake til samfunnet uten livslang stigmatisering. Samtidig viser dette medlem til erfaringer fra Storbritannia, hvor politiet har mottatt et betydelig antall søknader og selv rapporterer at ordningen har bidratt til å forebygge vold og reddet liv. Dette medlem viser videre til at tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress indikerer at hver tiende kvinne i Norge har opplevd grov vold fra partner i løpet av livet, at politiet i 2024 registrerte 3 545 meldinger om vold i nære relasjoner, en økning på om lag 13 pst. fra året før, samt at det de senere år har vært en bekymringsfull økning i partnerdrap. På denne bakgrunn, og i lys av Kristelig Folkepartis langvarige engasjement på feltet, støtter dette medlem både representantforslagets intensjon og forslaget om å utrede og innføre en tilsvarende ordning i Norge.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2026 innføre en ordning etter modell av Clare's Law i Storbritannia, der enkeltpersoner og deres nærmeste kan søke politiet om informasjon om en nåværende eller potensiell partners tidligere straffedommer for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep, hvor politiet foretar grundige vurderinger av alvorlighetsgrad, risiko for gjentakelse og personvernhensyn før informasjon eventuelt deles.»