Lov om barn og foreldre (barnelova)

Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen frem forslag til ny barnelov som erstatter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova). Lovforslaget har bakgrunn i NOU 2020:14 Ny barnelov – Til barnets beste og departementets høringsnotat av 18. juni 2024 om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Stortinget har ved behandlingen av flere saker fattet en rekke anmodningsvedtak i forbindelse med ny barnelov.

Forslag til en ny barnelov er oppdatert i tråd med samfunnsutviklingen. Departementet foreslår endringer som vil støtte opp under likestilt foreldreskap i tråd med Hurdalsplattformen. Forslaget legger opp til at barneloven forblir en lov som gir foreldrene mulighet til og ansvar for å finne løsninger som er godt egnet for sitt barn og sin familie. Lovforslaget understreker tydelig de forventninger som stilles til at foreldrene sikrer barns grunnleggende rettigheter. Lovforslaget inneholder også flere endringer som skal bidra til å forebygge eller dempe konflikter mellom foreldre. Håndtering av konflikter må løses gjennom mekling eller domstolsbehandling, som etter gjeldende lov. Det gjøres endringer i meklingsordningen og domstolsbehandlingen av foreldretvister, som for det første skal bidra til å dempe og løse konflikter, og for det andre fange opp barn som er i risiko og håndtere slike saker på en bedre måte enn i dag. Departementet vil også se på innretningen av meklingsordningen i arbeidet med meklingsforskriften og ny lov om familieverntjenesten. I saker der det er risiko for barnets helse eller utvikling, har offentlige myndigheter plikt til å gi barn og foreldre nødvendig hjelp og beskyttelse. Ny lov ivaretar og balanserer menneskerettslige forpliktelser, og det er særlig lagt vekt på hensynet til barnets beste, barnets rett til beskyttelse og barnets og forelders rett til å bevare familielivet ved samlivsbrudd. Departementet utdyper disse og andre formål og overordnede hensyn i proposisjonens kapittel 3.

Departementet foreslår et eget innledende kapittel i ny barnelov, kapittel 1, om barns grunnleggende rettigheter, se lovforslaget §§ 1-1 til 1-5. Kapittel 4 i proposisjonen begrunner forslaget. Med kapittelet fremheves at visse rettigheter på feltet er gjennomgripende for svært mange bestemmelser, og vil ha innvirkning for hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes. Alle barn har like og uavhendelige rettigheter, som både foreldre og myndigheter skal respektere. I lovkapittelet inntas plikten til å hensynta barnets beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold, barnets rett til ikke å bli diskriminert og barnets rett til familieliv.

Kapittel 2, 3, 4 og 5 omhandler regler for etablering av foreldreskap, det vil si morskap, farskap og medmorskap. Se lovforslaget §§ 2-1 til 5-5. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 5. Gjeldende rett videreføres på de fleste punkter. Loven benytter nøytrale begreper, som forelder og foreldreskap, der det passer. Ordningen med etablering av medmorskap på bakgrunn av samtykke til assistert befruktning følges opp med forslag om noen forenklinger. Tidsfrister for far til å reise sak om endring av farskap foreslås gjeninnført, men ikke for barnet. Domstolen får etter forslaget hjemmel til å gjøre unntak fra fristene dersom særlige grunner taler for det. Barns mulighet til å få kunnskap om hvem som er deres biologiske far, uten at dette endrer det juridiske farskapet, videreføres i lovforslaget.

Kapittel 6 samler reglene om hvem som har foreldreansvar, omsorgsplikt og beslutningsmyndighet under foreldreansvaret, barns selvbestemmelse og medvirkning, medlemskap i foreninger og foreldres ansvar for barns personvern. Se lovforslaget §§ 6-1 til 6-12, som begrunnes i proposisjonens kapittel 6. Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett om hvem som har foreldreansvaret og beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret, med enkelte språklige endringer. Under omsorgsplikten tilføyes det en samarbeidsbestemmelse som tydeliggjør at foreldre så langt mulig skal samarbeide om å ivareta barnets helse, livskvalitet og utvikling, og en presisering av at foreldre må ta hensyn til at det som er best for barnet, kan endre seg gjennom barnets oppvekst, blant annet ut fra alder og modenhet. Forslaget om en egen bestemmelse om barns rett til personvern er en ny bestemmelse i loven. Departementet foreslår videre å senke aldersgrensen for inn- og utmelding av foreninger fra 15 år til 12 år.

Kapittel 7 omhandler nye regler om hvor barnet skal bo, og om fordeling av beslutningsmyndighet mellom foreldre etter et samlivsbrudd, se lovforslaget §§ 7-1 til 7-3. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 7. Se også omtale av formål og hensyn, herunder et likestilt utgangspunkt for foreldre etter samlivsbrudd i punkt 3.2. Det samlede forslaget som legges frem, vektlegger tungt hensynet til forebygging av konflikt. Se nærmere i punkt 3.4 og 7.7.1. i proposisjonen. Departementet viderefører gjeldende rett om at foreldre som ikke bor sammen, kan avtale om barnet skal bo hos begge eller hos én av dem. Innholdet i myndigheten, som i dag ligger til den eller de barnet bor hos, videreføres. Dette inkluderer, som i dag, beslutning om flytting innenlands. Departementet foreslår å gi denne beslutningsmyndigheten et eget navn (daglig myndighet), og å innføre en hovedregel om at begge foreldre etter samlivsbrudd har daglig myndighet, slik at foreldrene får et likestilt utgangspunkt når de skal gjøre avtaler om hvor barnet skal bo og om begge skal ha daglig myndighet, eller bare en av dem. Når begge foreldre har daglig myndighet, kan begge fortsatt ta de viktigste beslutningene om barnets dagligliv. Slike beslutninger kan i stor grad tas av foreldrene hver for seg. Beslutningen om hvor i landet barnet skal bo, forutsetter etter forslaget enighet, men også her har foreldre avtalefrihet. Det vil normalt være til barnets beste at begge foreldre i større grad kan ta beslutninger som er viktige for barnets dagligliv. At barnet har to foreldre som kan ta initiativ og følge opp barnet i barnehage, skole og på fritiden, vil ofte være et gode for barnet. Departementet foreslår også å ta ut vilkåret om at retten kun kan fastsette delt bosted dersom det foreligger «særlige grunner». Retten skal etter dette vurdere spørsmål om bosted konkret på grunnlag av hva som er til barnets beste i den enkelte sak. Departementets forslag om endring i reglene om bosted og daglig myndighet forutsetter god implementering, blant annet gjennom forskrift om mekling og god veiledning til foreldre. Forslaget innebærer politikk- og rettsutvikling på familierettsområdet, og departementet vil derfor følge med på og evaluere at forslaget virker etter sin hensikt, og om det eventuelt er behov for justeringer.

Kapittel 8 omhandler regler for samvær når barnet har foreldre som ikke bor sammen, se lovforslaget §§ 8-1 til 8-9. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 8. Departementet foreslår å videreføre og tydeliggjøre bestemmelsene om barn og foreldres gjensidige rett til samvær og samværets omfang. Retten til samvær er ikke ubetinget. Barn har også rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Dette betyr at det ikke alltid skal være samvær. Dette omtales særskilt i punkt 3.3 og 8.5 i proposisjonen. Balanseringen av barn og foreldres rett til familieliv og barns rett til beskyttelse er også omtalt i punkt 3.2. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene om rettigheter og plikter ved gjennomføring av samvær. Samværshindring omtales særskilt i punkt 8.7. Det foreslås også å utvide personkretsen for hvem som kan reise sak for retten om å få samvær med barnet.

Kapittel 9 om forsørgelsesplikt omhandler hvem som har plikt til å forsørge barn, og hvordan plikten til å forsørge barn ivaretas ved å betale barnebidrag, se lovforslaget §§ 9-1 til 9-15. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 9. Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett om innholdet i plikten til å forsørge barnet, med enkelte språklige endringer.

Kapittel 10 omhandler regler om mekling, se lovforslaget §§ 10-1 til 10-6. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 10. Departementet viderefører lovbestemt mekling, men presiserer i loven at det er tre underkategorier av mekling, kalt familiesamtale, foreldretvistmekling og flyttemekling. Dette er henholdsvis for tilfeller der foreldre går fra hverandre, tilfeller der foreldre vil gå til domstolen med en foreldretvistsak og tilfeller der foreldre ikke blir enige om flytting innenlands eller utenlands. Formålet med meklingen er å gi foreldre informasjon og et grunnlag for videre samarbeid, og sette dem i stand til å lage avtaler som ivaretar helsen, livskvaliteten og utviklingen til barnet. Skillet mellom de tre meklingskategoriene er primært ment som et pedagogisk grep, men vil også tydeliggjøre at innholdet i meklingstilbudene må tilpasses behovene til foreldre som møter til mekling. Departementet foreslår at mekleren skal tilby barnet en egen samtale i forbindelse med mekling, og at det presiseres at barn har rett til en egen samtale med mekleren uten samtykke fra foreldre med foreldreansvar. Departementet foreslår videre at mekleren skal skrive referat fra foreldretvistmekling, og referat fra samtalen med barnet når samtalen skjer i forbindelse med foreldretvistmekling.

Kapittel 11 gjelder generelle bestemmelser om behandling av foreldretvistsaker i domstolen, se lovforslaget §§ 11-1 til 11-4. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 11.

Kapittel 12 gjelder saksbehandling av foreldretvistsaker i domstolen, se lovforslaget §§ 12-1 til 12-15. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 11. Gjeldende rett videreføres i hovedsak. Det foreslås også flere endringer. Dette gjelder en ny bestemmelse om hvilken anledning retten har til å innhente informasjon, der det er nytt at retten kan innhente notat fra mekleren og referat fra barnesamtalen i foreldretvistsaker. Rettens adgang til å innhente politidokumenter foreslås tilføyd i loven. Rettens plikt til å gi barnet informasjon og anledning til å uttale seg er etter forslaget presisert i en egen bestemmelse. I bestemmelsen om midlertidig avgjørelse er det nytt at retten også får plikt til å treffe midlertidig avgjørelse etter krav fra en part i tilfeller der det er påstand om samværshindring. For de tilfellene der retten har plikt til å treffe midlertidig avgjørelse, er det også nytt at det er en frist på seks uker, så vidt mulig, for å treffe slik avgjørelse. Videre er det en ny bestemmelse om saksstyring og plan for saksbehandlingen, og at retten får en plikt til å vurdere om det vil være tjenlig å sende saken tilbake til mekling i familievernet. Det er også tatt inn en ny bestemmelse om oversikt over sakkyndige.

Kapittel 13 om saksbehandling i domstolen i saker om foreldreansvar m.m. etter dødsfall viderefører gjeldende rett, se lovforslaget §§ 13-1 til 13-5. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 12.

Kapittel 14 om tvangskraft og tvangsfullbyrdelse viderefører gjeldende rett med noen presiseringer av i hvilke saker barn kan hentes med tvang, se lovforslaget §§ 14-1 til 14-5. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 13.

Kapittel 15 gjelder regler om internasjonal privatrett, se lovforslaget §§ 15-1 til 15-10. Forslaget begrunnes i proposisjonens kapittel 14. Det foreslås i hovedsak å videreføre dagens regler med enkelte språklige endringer. Det foreslås å lovfeste den ulovfestede bestemmelsen om ordre public, som innebærer at en rettsregel i utenlandsk rett ikke kan anvendes og en utenlandsk avgjørelse ikke anerkjennes eller fullbyrdes, dersom det fører til et resultat som klart strider mot grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Kapittel 16 gjelder andre bestemmelser, se lovforslaget §§ 16-1 og 16-2. Kapittel 17 gjelder regler om ikraftsetting, overgangsregler og endringer i andre lover, se lovforslaget §§ 17-1 til 17-3.

Komiteen inviterte til en muntlig høring i saken 5. mai 2025, hvor 35 høringsinstanser deltok. Komiteen inviterte også til skriftlige innspill og har mottatt 27 innen fristen 4. mai 2025. Disse er publisert på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åse Kristin Ask Bakke, Mona Nilsen og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Turid Kristensen og fung. leder Tage Pettersen, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sigbjørn Framnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre, Naomi Ichihara Røkkum, viser til at regjeringen har lagt frem forslag til ny Lov om barn og foreldre (barnelova). Forslaget til ny lov bygger på Barnelovutvalgets NOU 2020:14 Ny barnelov – Til barnets beste og departementets høringsnotat av 18. juni 2024 om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Regjeringen viser til at det også er lagt frem en offentlig utredning som til dels berører ny barnelov: NOU 2024:8 Likestillingens neste steg.

Komiteen viser til at dagens barnelov er nesten 45 år, og er enige med regjeringen i at de store forandringene som har skjedd i familiestrukturer, kjønnsrolle- og samlivsmønstre og det økte internasjonale samarbeidet tilsier at det er behov for en ny og helhetlig vurdering av reglene. Komiteen vil vise til at forslaget til ny barnelov inneholder viktige og nødvendige justeringer og oppdateringer i tråd med disse forandringene og den utviklingen som har skjedd i samfunnet siden dagens barnelov ble vedtatt. Komiteen vil særlig løfte frem at forslag til ny barnelov inneholder forslag om å legge til et innledende kapittel som i større grad fastslår og beskriver barns grunnleggende rettigheter. Komiteen viser videre til at regjeringen viser til at forslaget til ny lov legger opp til at barneloven forblir en lov som gir foreldrene mulighet til og ansvar for å finne løsninger som er godt egnet for sitt barn og sin familie, samt at lovforslaget også inneholder flere endringer som skal bidra til å forebygge eller dempe konflikter mellom foreldre.

Komiteen registrerer at det er et stort engasjement rundt forslaget til ny barnelov, både gjennom den muntlige høringen, skriftlige høringsinnspill og gjennom de mange henvendelsene fra aktører som ønsker å dele sine synspunkter med komiteen. Komiteen vil påpeke at det er viktig at man i ny barnelov oppnår den riktige balansen for å lykkes med å beskytte utsatte barn og unge og sikre barnets og foreldrenes rett til å bevare familielivet ved samlivsbrudd. Komiteen vil også peke på at det er viktig at man gjennom den nye barnelova sørger for at regjeringens og komiteens målsetting om at hensynet til barns rettigheter, deriblant barns rett til personvern og deres rett til medvirkning, og barnets beste skal være det førende for alle bestemmelser i denne loven.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at regjeringen i den foreliggende proposisjonen ikke har tatt et tydelig valg om å innføre delt bosted som utgangspunkt ved samlivsbrudd. I stedet har regjeringen oppstilt en ny juridisk konstruksjon, «delt daglig myndighet», som er ment å sikre et mer likestilt foreldreskap. De avgjørelsene som følger av den daglige myndigheten, har frem til nå ligget til bostedsforeldrene. Dette medlem er skeptisk til at denne myndigheten nå løsrives fra bostedsforelderen, fordi den med dette også løsrives fra de praktiske realitetene. Dette har skapt stor kontrovers og stor bekymring hos flere faginstanser som jobber tett på barn i familier i høykonflikt. Dette medlem viser til at flere av høringsinstansene er bekymret for at delt daglig myndighet vil fasilitere fortsettelsesvold, noe som vil være svært skadelig for barn i spesielt sårbare livssituasjoner.

Dette medlem mener at delt daglig myndighet er en utydelig juridisk konstruksjon som er for dårlig utredet og foreslått innført på tross av høylytte protester fra vektige faginstanser. Da det ikke er mulig å la være å støtte nytt forslag til § 7-2 uten å rokke ved den nye barnelovens system, mener dette medlem at det er bedre å sende proposisjonen tilbake til regjeringen for ytterligere utredning. På tross av at forslaget til ny barnelov inneholder flere forslag som dette medlem støtter, mener dette medlem allikevel at det er bedre å utsette disse lovendringene enn å vedta en lov som risikerer å forverre livet til barn som lever i familier i høykonflikt, hvorav noen av disse barna i tillegg utsettes for vold.

Dette medlem viser videre til at Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett v/Kirsten Sandberg, 9. januar 2024 overleverte en utredning til BFD av samordning mellom barneloven og barnevernsloven i de såkalte «dobbeltsporsakene», hvor det foreslås flere grep for å styrke ivaretagelsen av barn i særlig sårbare livssituasjoner. Dette medlem mener det er uheldig at flere forslag fra denne utredningen ikke er fulgt opp i forslag til ny barnelov.

Dette medlem viser til at spørsmål som hvor barnet skal bo, og om barnet skal ha samvær i dobbeltsporsakene, ikke lenger kan sies å utelukkende være et privatrettslig anliggende. I disse sakene er det særlig viktig at barneloven inneholder krysshenvisninger til barnevernsloven som sørger for at barn i svært sårbare livssituasjoner ivaretas.

Som eksempel kan nevnes de tilfeller hvor barnevernstjenesten har fremmet sak om omsorgsovertakelse for nemnda og foreldrene ønsker å inngå avtale om endring av fast bosted. I disse tilfellene vil verken forslag til § 7-1 første ledd eller annet ledd gi et fyllestgjørende svar uten å suppleres med henvisninger til barnevernslovens regler om akuttvedtak og flytteforbud mv.

Dette medlem viser videre til at det i utredningen fra UiO også foreslås at det gjøres en endring i barnelovens bostedsparagraf som innebærer at foreldrene ikke fritt kan inngå avtale om endring av fast bosted når barnevernstjenesten har fremmet sak om omsorgsovertakelse for nemnda. Hvis de er enige om at barnet skal bo fast hos den andre forelderen, må de ta opp dette med nemndleder og få deres godkjenning. Dersom foreldrene uten å ha gjort dette flytter barnet til den andre, bør barnevernstjenesten undersøke omsorgssituasjonen hos denne. Dette er ikke fulgt opp av regjeringen i forslag til ny barnelov.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova) sendes tilbake til regjeringen.»

Forutsatt at Stortinget ikke vedtar å sende forslaget til ny barnelov tilbake, vil dette medlem bidra til å forbedre lovteksten, og støtter derfor lovendringsforslag i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet deler oppfatningen om at deler av lovforslaget kunne ha vært noe bedre utredet, ikke minst basert på tilbakemeldinger fra tunge faginstanser. Disse medlemmer mener også at det er svært uheldig at regjeringen har valgt å legge frem proposisjonen for Stortinget på senest mulige tidspunkt for behandling i inneværende stortingssesjon, til tross for at det er fire og et halvt år siden Barnelovutvalget overleverte sin NOU til departementet, og regjeringen har hatt nesten hele inneværende stortingsperiode på å behandle dette lovforslaget. Flere høringsinstanser har uttrykt at de har fått altfor kort tid til å sette seg ordentlig inn i proposisjonen før fristen for høringsinnspill gikk ut, og så sen fremleggelse har også gitt kort tid til behandling av en så viktig sak i Stortinget.

Disse medlemmer mener at det er uheldig at det er flere, viktige anmodningsvedtak fra Stortinget som ikke er fulgt opp i denne lovproposisjonen, også vedtak som ble fattet flere år tilbake i tid, men som er henvist til enda ytterligere utredninger og senere behandling. Det er også uheldig at den varslede gjennomgangen av meklingsordningen og ny lov om familieverntjenesten ikke har blitt lagt frem parallelt med behandlingen av barneloven og barnevernsloven. Det hadde også vært en klar fordel om utredningen om samordning mellom barneloven og barnevernsloven fra Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett, ved professor Kirsten Sandberg, som ble overlevert departementet i januar 2024, hadde kunnet bli behandlet sammen med ny barnelov og endringene i barnevernsloven. Når disse medlemmer likevel ikke støtter forslaget om å sende lovforslaget tilbake til regjeringen, så er det fordi dette lovforslaget har vært etterlyst av mange aktører i svært langt tid og det er et stort behov for flere av de endringene som det nå tas stilling til.

Barns rettigheter

Komiteen viser til at departementet i lovproposisjonen foreslår et helt nytt, innledende kapittel i barneloven om barns rettigheter. Departementet foreslår å innta fem sentrale rettigheter – hensynet til barnets beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold, barnets rett til familieliv og barnets rett til ikke-diskriminering. Departementet viser til at å innta disse rettighetene i barneloven innebærer at samtlige av barnekonvensjonens grunnprinsipper er inntatt i loven. Komiteen har merket seg at formålet med et eget rettighetskapittel er å tydeliggjøre at barneloven først og fremst skal sikre barns rettigheter, og at disse rettighetene skal ha innvirkning på hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes.

Komiteen vil peke på at vold og overgrep har alvorlige konsekvenser for barn som blir direkte utsatt for det, og for de som lever i volden mellom foreldrene sine. Det er opplevelser og traumer som har konsekvenser for barn resten av livet. Komiteen vil særlig trekke frem viktigheten av å beskytte barn fra vold og overgrep, og vil videre løfte at å styrke barns rett til vern mot vold er et av de sentrale forslagene i loven. Det foreslås blant annet å presisere i § 8-1 at barn og foreldres rett til samvær gjelder med mindre det ikke er til barnets beste. Det blir også understreket i proposisjonen at situasjoner med risiko for vold og overgrep vil være eksempler hvor samvær ikke vil være til barnets beste.

Komiteen vil vise til at det i høringen ble løftet stor bekymring for de mest sårbare barna som blir utsatt for vold og overgrep, og barnelovens evne til å forebygge eller avdekke dette. Flere aktører har pekt på at lovforslaget vil gjøre det verre for disse barna. Komiteen vil påpeke at barneloven primært er en privatrettslig lov, i motsetning til eksempelvis barnevernsloven og straffeloven. Loven er tydelig på at foreldre har ansvar for å finne gode løsninger for seg selv og barna sine. Utgangspunktet i barneloven er at foreldre har en plikt til å beskytte barnet, og at de har et ansvar for å søke hjelp dersom et barn utsettes for risiko av en forelder eller av andre. Komiteen vil videre vise til at barneloven ikke regulerer myndighetenes ansvar ved mistanke om vold og overgrep. Samtidig er det flere deler av loven som er egnet til å avdekke dette. I arbeidet med ny barnelov er det viktig å ikke se på loven isolert, men også vurdere den opp mot annet relevant lovverk som straffeloven og barnevernsloven, og de bestemmelsene som ligger der som har som formål å beskytte barn og unge.

Komiteen vil bemerke at flere høringsinstanser likevel peker på at barnets beste bør fremheves i enkelte andre bestemmelser i loven, slik det også foreslås når det gjelder for eksempel i § 8-1 om barnets og foreldrenes rett til samvær. Komiteen er enige i at det kan være hensiktsmessig å presisere dette i enkelte tilfeller og vil også foreslå endringer i tråd med dette, men vil understreke at dette ikke skal medføre at det overordnede prinsippet i kapittelet om grunnleggende rettigheter for barn ikke også skal være førende for hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes.

Komiteen viser til at det i høringen av lovforslaget har kommet innspill fra flere høringsinstanser med ønske om en klargjøring av hvilke momenter som bør legges til grunn ved barns beste-vurderinger. Komiteen deler departementets syn på at en slik liste vanskelig kan være uttømmende og dessuten kan bidra til et lite dynamisk regelverk, og at en slik liste derfor ikke bør inntas i loven. Komiteen ser likevel at det er behov for en tydeliggjøring av relevante momenter som bør tas med en vurdering av barnets beste, og komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å vurdere hvordan momenter som bør legges til grunn ved ‘barnets beste’-vurderinger, kan tydeliggjøres i arbeidet med forskrifter til barneloven og i relevant veiledningsmateriell.»

Foreldreskap

Komiteen merker seg at departementet følger opp Barnelovutvalgets forslag om å likebehandle ulikekjønnede og likekjønnede foreldre der regjeringen mener at det er mulig, og at regjeringen viser til at beskyttelse av privatlivet på den ene siden og barnets rett til fastsettelse av foreldreskap på den andre må balanseres.

Komiteen vil vise til at lovforslaget i tråd med samfunnsutviklingen legger til rette for et mer likestilt foreldreskap, og dermed vektlegger barnets rett til familieliv i større grad, også etter samlivsbrudd. Komiteen vil vise til at dette har vært et sentralt tema i arbeidet med ny barnelov, og at dette anses som et viktig forslag for både barn og foreldre.

Komiteen merker seg at departementet følger opp Barnelovutvalgets forslag om å likebehandle ulikekjønnede og likekjønnede foreldre der regjeringen mener at det er mulig, og at regjeringen viser til at beskyttelse av privatlivet på den ene siden og barnets rett til fastsettelse av foreldreskap på den andre siden må balanseres.

Komiteen viser til at departementet foreslår å følge opp Barnelovutvalgets forslag om å gjeninnføre tidsfrister for å reise sak med påstand om endring av foreldreskap, og at det innføres en frist på ett år fra man fikk kunnskap om at en annen person kunne være forelder. Det foreslås videre at tredjepersoner som mener de er foreldre til et barn, bare kan anlegge søksmål innen barnet fyller tre år, men at domstolen kan gjøre unntak fra fristene dersom særlige grunner taler for det. Komiteen peker på at innføring av tidsfrister ikke påvirker barns muligheter til å reise sak om endring av farskap. Komiteen merker seg også at lovforslaget viderefører gjeldende rett i § 6 a som gir barn mulighet til å få kunnskap om hvem som er deres biologiske far fra de fyller 18 år, uten at dette endrer det juridiske farskapet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at det er et grunnleggende prinsipp at enhver skal kunne kjenne sitt biologiske opphav. Prinsippet er godt forankret i internasjonale konvensjoner, slik som i artikkel 7 i FNs barnekonvensjon. Der slås det fast at barnet har rett til å kjenne sine foreldre, uten at det legges noen tidsfrist for gjenopptakelse av farskapssak. Også Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 8 slår fast retten til privatliv og familieliv. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i flere saker tolket denne retten som inkluderende retten til identitet og personlig historie – og dermed også retten til å vite hvem ens biologiske foreldre er.

Disse medlemmer viser videre til at det er etiske og psykologiske hensyn som tilsier at man alltid skal kunne reise farskapssak. Kunnskap om eget biologisk opphav er viktig for personlig identitet, helsemessige årsaker (arvelige sykdommer), og psykologisk tilhørighet. Dette støttes av både bioetiske prinsipper (som autonomi og respekt for individet) og av fagmiljøer innen psykologi og barnevern.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Barnelova § 4-5 andre og tredje ledd skal lyde:

Kvar av foreldra kan alltid reise farskapssak etter å ha lagt fram opplysningar som tyder på at nokon andre enn den som er rekna som far eller medmor, kan vere far til barnet.

Ein som meiner å vere far til eit barn, kan alltid reise sak om endring av farskapen etter å ha lagt fram opplysningar som tyder på at han kan vere far til barnet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at etablering av foreldreskap bør skje i tråd med personens juridiske kjønn, ikke fødselskjønn. Dagens regelverk tar utgangspunkt i fødselskjønn, noe som fører til at transpersoner kan bli registrert feil som foreldre, og at sensitive opplysninger om kjønnsidentitet kan bli eksponert.

Disse medlemmer mener at dette er en alvorlig utfordring for personvernet og for likestillingen, og at det er behov for en tydelig regulering i barneloven som sikrer at personer som har endret juridisk kjønn, får sitt foreldreskap registrert i tråd med dette.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til endringer i barneloven som regulerer etablering av foreldreskap for personer som har endret juridisk kjønn, slik at registreringen skjer i tråd med juridisk kjønn.»

Pater est-regelen

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at pater est-regelen bør gjøres kjønnsnøytral. Dagens regelverk fører til ulik behandling av medmødre og fedre, og disse medlemmer mener at alle foreldre bør ha like rettigheter, uavhengig av kjønn.

Disse medlemmer mener at regelverket bør endres slik at når en person føder et barn, skal vedkommendes ektefelle automatisk registreres som medforelder – enten som far eller medmor – uavhengig av kjønn. En slik endring vil sikre likebehandling, styrke rettssikkerheten og fremme likestilling i foreldreskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Stortinget tidligere har behandlet et representantforslag fra Venstre (Dokument 8:180 S (2023–2024)), hvor det ble foreslått at regjeringen skulle fremme et lovforslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral. Forslaget ble ikke vedtatt, blant annet med den begrunnelse at vurderingen burde tas i forbindelse med arbeidet med ny barnelov.

Flertallet mener det er synd at regjeringen i sitt forslag til ny barnelov ikke har fulgt opp dette, og mener det er et klart behov for å sikre at lovverket blir kjønnsnøytralt og inkluderende. Flertallet mener derfor at regelverket bør gjennomgås, og at nødvendige lovendringer bør utredes og fremmes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med store deler av intensjonen i flertallsmerknaden ovenfor. Disse medlemmer vil vise til at den nye loven så langt det er mulig, legger til rette for større grad av likestilling mellom foreldrepar av ulikt kjønn og foreldrepar av samme kjønn. Lovteksten er gjort nøytral ved at man benytter begrepet forelder, som omfatter alle foreldreskapskategorier der det er mulig. Forslaget til ny barnelov er utformet i tråd med gjeldende lov om endring av juridisk kjønn og bioteknologiloven.

Disse medlemmer vil påpeke at det er lovteknisk komplisert å utvide pater est-regelen. Pater est er en presumsjonsregel som bygger på at det er mors ektemann som i de fleste tilfeller er barnets biologiske far. Dersom man skal utvide pater est-regelen til å også omfatte medmorskapstilfellene, kan ikke den bygge på presumsjonen for biologisk slektskap. I proposisjonen er det foreslått at medmorskap skal fastsettes automatisk på bakgrunn av samtykke til assistert befruktning. Det offentlige må bekrefte at assistert befruktning er utført i henhold til bioteknologiloven, men dette skal skje automatisk uten at foreldrene må be om det.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Venstre i Dokument 8:180 S (2023–2024) Representantforslag om å sikre alle foreldre muligheten til å være forelder til sitt eget barn, fremmet forslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral, med den hovedbegrunnelse at det vil være til barnets beste å sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner.

Disse medlemmer viser til at Sverige allerede har en presumsjonsregel som også gjelder for likekjønnspar, slik at ektefellen til den som føder barnet, automatisk skal regnes som forelder, uavhengig av denne forelderens kjønn.

Disse medlemmer mener at det som gjør dagens regelverk særlig problematisk, er at det ikke bare forskjellsbehandler foreldrepar av samme kjønn, men at det også diskriminerer barna til likekjønnede ektepar. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det følger av både Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nummer 1 at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Etter disse medlemmers syn er det dypt urovekkende at pater est-regelen sikrer at barn født inn i ulikekjønnede ekteskap har to foreldre fra starten av livet, med den juridiske, sosiale og materielle tryggheten dette innebærer, mens hensynet til barnets beste må vike for andre hensyn i likekjønnede ekteskap.

Disse medlemmer stiller seg også undrende til at Barnelovutvalget ikke i større grad tar innover seg at de i sin argumentasjon mot å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral forskjellsbehandler barn av likekjønnede foreldre, og at de ikke problematiserer at de vekter formålet om å skape trygghet for omsorg og forsørgelse fra starten av barnets liv tyngre for barn født inn i ulikekjønnede ekteskap enn for barn født inn i likekjønnede ekteskap. Det kan hende at denne forskjellsbehandlingen er ubevisst, men det gjør den ikke mer unnskyldelig av den grunn.

Disse medlemmer viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i sine høringsinnspill både til den foreliggende proposisjonen og til Venstres representantforslag gir sin støtte til at pater est-regelen gjøres kjønnsnøytral. LDO har gjentatte ganger påpekt at likekjønnede foreldre ikke har det samme rettslige rammeverket for foreldreskap som ulikekjønnede foreldre.

I forbindelse med høringen av NOU 2020:14 uttalte ombudet at det ikke finnes gode grunner for å skille mellom likekjønnede og ulikekjønnede par når det gjelder etablering av foreldreskap ved assistert befruktning. I flere høringsrunder, herunder til Mannsutvalget, har ombudet bedt om at det rettslige rammeverket for skeive foreldre utredes, med mål om å rette opp forskjellene mellom likekjønnede og ulikekjønnede foreldre. Disse medlemmer viser til at ombudet i sitt høringsinnspill til Venstres representantforslag skriver:

«Barn født inn i likekjønnede ekteskap fortjener å få juridisk, sosial og materiell trygghet fra starten av livet, på lik linje med barn født inn i ulikekjønnede ekteskap. Det er på høy tid at lovgivningen om etablering av foreldreskap reflekterer de ulike familiestrukturene vi har i samfunnet, og sikrer at alle barn får to foreldre, uavhengig av foreldrenes kjønn.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen i den foreliggende proposisjonen har gjort et slags forsøk på å komme Venstre i møte ved å forenkle etableringsmåten for medmorskap. I forslaget til ny barnelov legges det opp til at det er samtykke til assistert befruktning som skal være grunnlaget for etablering av medmorskap. Samtidig skal det føres «effektiv kontroll» med at vilkårene for assistert befruktning etter bioteknologiloven er oppfylt.

Disse medlemmer viser til at Barnelovutvalget i NOU 2024:14 foreslo at farskap og medmorskap skal fastsettes på samme måte i alle tilfeller hvor det er benyttet assistert befruktning. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i den foreliggende proposisjonen ikke har valgt å følge opp denne anbefalingen, med følgende begrunnelse (proposisjonens punkt 5.7.4.1):

«Departementet legger vekt på at en endring bør føre til forbedring av prosedyrer og forenklinger for flest mulig. Medmorskap fastsettes i dag etter en omstendelig søknadsprosess, som kan oppleves som byråkratisk. Utvalgets forslag kan se ut til å forenkle etableringen av foreldreskap for medmorskapstilfellene ved assistert befruktning. Utvalgets forslag vil imidlertid føre til mer tungvint etablering av farskap for resten av tilfellene, som er en langt større gruppe. Forslaget vil med 2021-tall føre til forvanskning ved etablering av foreldreskap for 2 645 barn, mens det vil føre til forenkling for 634 barn. Skattedirektoratet oppgir at de behandler om lag 300 søknader om medmorskap i året. Ettersom utvalgets forslag har en rekke praktiske ulemper, og vil føre til forvanskning av fastsettelse av farskap for det store flertall av tilfellene, ønsker ikke departementet å følge det opp i denne formen. Følgelig videreføres gjeldende regler om etablering av farskap […]. Dette omfatter også tilfellene der det er benyttet assistert befruktning.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen her innrømmer at medmorskap, selv med den foreslåtte forenklingen, vil være mer tungvint enn for fedre, som kan erklære farskap digitalt. Ved erkjennelse av farskap føres det ikke noen kontroll med at vilkårene i bioteknologiloven faktisk er oppfylt. Disse medlemmer viser til at regjeringen i proposisjonen punkt 5.61 skriver følgende:

«Det offentlige fører i utgangspunktet ikke kontroll med at erklæringen stemmer med det biologiske farskapet i saker hvor foreldrene er enige om farskapet, men det føres kontroll med fars identitet når han erklærer farskap. Far må legitimere seg og gi opplysninger om mor og barn, som sammenholdes med opplysningene som er registrert i Folkeregisteret på bakgrunn av fødselsmeldingen.»

Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at regjeringen mener at de med dette har funnet en løsning som de mener likebehandler medmødre og fedre. Disse medlemmer tenker i den sammenheng ikke først og fremst på at det fortsatt vil være mer tungvint å etablere farskap enn medmorskap. Det disse medlemmer reagerer særlig sterkt på, er at det foreliggende forslaget legger opp til at det ved etablering av medmorskap skal føres kontroll med at vilkårene i bioteknologiloven er oppfylt, mens en tilsvarende kontroll ikke anses nødvendig ved etablering av farskap.

Disse medlemmer viser til at dette har som konsekvens at man «straffer» potensielle medmødre som ikke følger bioteknologilovens regler, mens det samme ikke gjelder for fedre som erklærer farskap etter en tillitsbasert modell. Dette fører igjen til en forskjellsbehandling av deres barn: Barn av ulikekjønnede foreldre som ikke følger bioteknologilovens regler, har to juridiske foreldre i behold, barn av likekjønnede bare én.

Disse medlemmer mener det er spesielt problematisk at et avslag på søknad om å være juridisk forelder for sitt barn har som konsekvens at forelderen ikke får rett til å ta ut foreldrepermisjon for barnet hen de facto er forelder til, all den tid det første leveåret er sentralt for å sikre barnet solid tilknytning til begge foreldre og startskuddet for en relasjon mellom forelder og barn som skal vare livet ut.

Disse medlemmer mener videre det er vel så problematisk at ved et eventuelt samlivsbrudd har verken barnet eller forelderen noen rett til videre kontakt med hverandre. Dette innebærer at barnets adgang til å fortsatt ha en relasjon til forelderen det har vokst opp med, det være seg ved delt bosted eller samvær, utelukkende beror på den andre juridiske forelderens ønske om eller velvilje til å opprettholde slik kontakt.

Disse medlemmer mener at det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig å vekte barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til å sikre den reelle omsorgspersonen adgang til å være i foreldrepermisjon med barnet sitt i dets første leveår. Disse medlemmer mener at det er like gode grunner til å stille spørsmål ved om det er riktig å vekte retten til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til å sikre barnet retten til å opprettholde kontakt med forelderen de har vokst opp med, ved et eventuelt samlivsbrudd.

Disse medlemmer mener at det beste grepet lovgiver kan ta for å sikre reell likebehandling av barn, uavhengig av om de har ulike- eller likekjønnede foreldre, er å underlegge medmødre de samme regler for etablering av foreldreskap som fedre, med det naturlige unntak at DNA-prøve av medmor ikke er egnet til å klargjøre de tilfeller som skisseres opp i forslag til ny § 2-6 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre legger i vurderingen av barnets beste med dette avgjørende vekt på at det vil være til barnets beste å sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner, også i de tilfeller hvor det kan sies å være i konflikt med barnets rett til kjennskap til sitt opphav – slik reglene lenge har vært for barn med ulikekjønnede foreldre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede endringer i barnelova § 2-3 om medmorskap, med sikte på å fremme et lovforslag som innebærer at medmorskap fastsettes på samme vis som farskap etter reglene i §§ 2-4 om ekteskap og reglene om erklæring i §§ 2-5 flg.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at etter forslaget vil barn bli registrert med to foreldre i Folkeregistret når folkeregistermyndigheten mottar fødselsmeldingen. Dette vil både gjelde barn med foreldre med samme kjønn, og med ulike kjønn. I fødselsattesten vil både mor og far, eller mor og medmor være oppført som «forelder».

Foreldreansvar og barns rett til selvbestemmelse og medvirkning

Komiteen støtter departementets vurdering om å videreføre gjeldende rett ved at utgangspunktet i loven er at alle barn fra fødselen skal ha foreldre med felles foreldreansvar. Dette støtter opp om ønsket om større grad av likestilt foreldreskap. Departementet peker i lovproposisjonen på at departementet ikke sitter inne med kunnskap som tilsier at denne regelen har ført til økt konflikt.

Komiteen vil vise til at departementet peker på at lovforslaget understreker tydelig de forventninger som stilles til at foreldrene sikrer barns grunnleggende rettigheter, og at lovforslaget i hovedsak viderefører gjeldende rett om plikten til omsorg og oppdragelse. Komiteen støtter forslaget om at det er tatt inn en bestemmelse i loven om at barnet har rett til omsorg fra begge foreldrene, og at foreldrene må samarbeide om å ivareta helsen, livskvaliteten og utviklingen til barnet så langt det er mulig. Komiteen merker seg at hensikten med å innføre en samarbeidsbestemmelse er å tydeliggjøre overfor foreldre at de har et felles ansvar for å ivareta barnets beste, og at likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp i den forbindelse, samt at denne bestemmelsen også vil være et viktig signal overfor veiledere og andre som gir råd til foreldre om hvordan foreldre skal ivareta omsorgen for barnet. Komiteen merker seg videre at samarbeidsbestemmelsen ikke er forbundet med sanksjoneringsmuligheter, men at foreldrenes vilje og evne til å samarbeide med den andre, i den grad det er mulig, på samme måte som tidligere vil kunne være et moment i en eventuell foreldretvist.

Komiteen viser til at departementet peker på at beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret gjelder avgjørelser for barnet i personlige forhold, og at dette i stor grad vil være regulert i særlover. Dette gjelder mange av de juridiske avgjørelsene som kan tas overfor barnet, blant annet avgjørelser om medisinsk behandling, utstedelse av pass, samtykke til adopsjon, navnevalg, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands. Komiteen vil peke på at departementet i lovproposisjonen omtaler at departementet har merket seg at foreldre med felles foreldreansvar som skal ta beslutninger sammen, kan møte utfordringer der den ene forelderen ikke ønsker å samtykke til en beslutning som kan være at stor betydning for barnet. Departementet peker på at ved uenighet så må foreldre likevel komme frem til en avgjørelse, og departementet har derfor inntatt en bestemmelse i § 6-5, andre ledd om at foreldre som har felles foreldreansvar, skal ta avgjørelsene sammen, med mindre annet følger av lov. Komiteen har likevel merket seg innspillene om at i saker med høyt konfliktnivå så er det likevel utfordringer når samarbeidet ikke fungerer, og at det oppleves som om særlovenes bestemmelser likevel ikke fullt ut løser de utfordringene som oppstår. Komiteen mener derfor at det kan være behov for å se nærmere på disse problemstillingene.

Komiteen har merket seg innspillene som peker på at det er behov for tydeliggjøring og mer veiledning om hva som ligger i omsorgsplikten og foreldreansvaret.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hva som er innholdet i omsorgsplikten, og hvordan foreldreansvaret kan tydeliggjøres i arbeidet med forskrifter til barnelova og i relevant veiledningsmateriell.»

Komiteen viser til at departementet i proposisjonen peker på at foreldrene ved utøvelsen av foreldreansvaret må ta hensyn til barns selvråderett og rett til å bli hørt i personlige forhold. Etter både gjeldende rett og i lovforslaget § 6-6 skal foreldrene sørge for barnets medvirkning i avgjørelser som angår barnet, samt sørge for stadig større selvbestemmelse for barnet etter alder og modenhet.

Komiteen viser til at foreldre og andre omsorgspersoner derfor skal høre barnets mening før de treffer avgjørelser om personlige forhold som regnes som rettslige handlinger etter vergemålslovens regler, og de som ikke gjør det. Det gjelder ingen nedre aldersgrense for retten til å bli hørt.

Videre viser komiteen til at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Det kan således ikke være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres. Det bør være tilstrekkelig at barnet har meninger om noe som kan ha betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Det er ikke noe som kan utelates fordi saken ellers anses som godt nok opplyst. Det vises også til at det skal mye til for at høring av barn kan utelates av hensyn til behovet for skjerming eller fordi det ikke anses som barnets beste. Når det gjelder vekten av barnets mening, vises det til at det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle.

Komiteen foreslår å endre formuleringen i § 6-6 første ledd «foreldre skal høyre på kva barnet har å seie», til «foreldre skal høyre på kva barnet uttrykkjer». Den foreslåtte endringen ivaretar bedre barns nonverbale kommunikasjon og anerkjenner at barn uttrykker seg på ulike måter, ikke bare gjennom tale. Dette er særlig viktig for yngre barn og barn med kommunikasjonsutfordringer, og styrker dermed barnets rett til å bli hørt. Denne endringen er ikke ment å endre det juridiske innholdet i bestemmelsen foreslått fra departementet, ut over å understreke at også barnets nonverbale kommunikasjon skal tillegges vekt.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«§ 6-6 første ledd første punktum skal lyde:

Foreldra skal høyre på kva barnet uttrykkjer, før dei tek avgjerder som gjeld personlege forhold for barnet.»

Komiteen støtter departementets forslag om at aldersgrensen for inn- og utmelding av foreninger senkes fra 15 år til 12 år, og presiseringen om at ingen barn skal meldes inn i foreninger mot sin vilje. Komiteen er enige i at en slik endring kan styrke barns rett til organisasjons- og ytringsfrihet. Komiteen har merket seg at det presiseres at denne selvbestemmelsesretten må leses med en reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet selv ikke kan bestemme, som for eksempel aktiviteter som krever dyrt utstyr som foreldrene ikke kan bekoste, eller aktiviteter som griper inn i skoletid eller går ut over lekser o.l.

Komiteen støtter at det inntas en generell personvernparagraf i barnelova, noe det også er stor støtte for blant høringsinstansene. Komiteen ser positivt på at det i bestemmelsen også er inntatt at barn kan nekte foreldre å publisere bilder, film og lydopptak av dem. Flere høringsinstanser har etterlyst hvordan foreldres brudd på privatliv og personvern kan sanksjoneres. Komiteen har merket seg at departementet viser til at denne bestemmelsen har to formål, å klargjøre at handlinger som ellers anses som rettsstridige, ikke kan anses lovlige selv om foreldrene har samtykket og som en pedagogisk veiledning til foreldrene. Komiteen merker seg videre at departementet viser til at Datatilsynet ikke er tildelt kompetanse etter barnelova, men at departementet legger til grunn at Datatilsynet kan benytte en ny bestemmelse som et tolkningsmoment i vurderingen av om personvernet til et barn er brudd, og at dette vil kunne bidra til at det blir enklere for Datatilsynet å gå inn i disse sakene. Komiteen mener at dersom det viser seg at dette ikke er tilstrekkelig og det blir behov for andre muligheter for sanksjoner, så vil dette være noe som bør følges opp på et senere tidspunkt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener en endring i formuleringen i § 1-2 til «rett til medverknad i alt som vedkjem dei», vil styrke presisjonen og samsvare bedre med ordlyden i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Dette gir et mer inkluderende og rettslig forankret uttrykk for barns rett til å bli hørt i saker som angår dem.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«§ 1-2 første punktum skal lyde:

Barn som er i stand til å gjere seg opp eigne meiningar, har rett til medverknad i alt som vedkjem dei etter denne lova.»

Bosted og beslutningsmyndighet

Komiteen merker seg at departementet har foreslått flere endringer i bestemmelsene om hvor barnet skal bo, og fordeling av beslutningsmyndighet mellom foreldre som ikke har bodd sammen eller som går fra hverandre. Regelen om at foreldre står fritt til å avtale hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd, står fast, men det er foreslått å gi reglene om foreldrenes beslutningsmyndighet et eget navn – navnet «daglig myndighet». Komiteen vil løfte frem at forslaget i lovproposisjonen dreier seg om å gjøre delt daglig myndighet til hovedregelen ved samlivsbrudd. Departementet foreslår videre en ny bestemmelse om flytting innenlands, og at den eller de som har daglig myndighet for barnet, har rett til å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Det presiseres i lovforslaget at der begge foreldre har daglig myndighet, må de bli enige om slik flytting. Komiteen støtter dette.

Komiteen vil peke på at et viktig utgangspunkt i spørsmålet om hvor barnet skal bo, og hvem som skal ha beslutningsmyndighet, er at avgjørelsene skal være til barnets beste. Den europeiske menneskerettsdomstol har gjort det klart at begrepet «barnets beste» i utgangspunktet innebærer at barnet skal opprettholde bånd til sin familie, samtidig som det er i barnets interesse at dets helse og utvikling blir ivaretatt. Komiteen vil vise til at det i både den skriftlige og muntlige høringen er knyttet mange kommentarer og mye bekymring til lovforslaget § 7-2 som omhandler daglig myndighet. Mye av engasjementet dreier seg om hvordan vi best kan beskytte sårbare barn og unge fra vold og overgrep, og hvordan vi kan sikre barnets rett til familieliv og muligheten til å fortsette å ha kontakt og samvær med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Komiteen oppfatter at for noen så handler bekymringene om at man opplever at lovforslaget slik det står, vektlegger likestilt foreldreskap tyngre enn hensynet til barnets beste. Komiteen vil vise til at det ikke er intensjonen i lovforslaget. Hensikten er nettopp å sikre barnets beste ved å gi foreldre et mer likestilt utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik at det faktisk gjøres reelle vurderinger av barnets beste og barnets behov ved avtaler etter et samlivsbrudd. De fleste foreldre klarer å finne gode løsninger på egen hånd, men det er nødvendig med et bedre utgangspunkt for begge foreldre i de tilfellene hvor man ikke blir enige. I dag ser vi klare kjønnsforskjeller etter samlivsbrudd når det gjelder hvor barnet bor. I 86 pst. av tilfellene hvor foreldrene ikke avtaler delt bosted, blir barnet boende hos mor. Det er uheldig at sentrale aktører på feltet har tolket lovendringen slik at man setter likestilt foreldreskap fremfor barnets beste.

Komiteen har registrert den bekymring som er reist fra en rekke instanser om at innføringen av delt daglig myndighet kan virke konfliktdrivende, og at det kan ha negative konsekvenser for barn som opplever høy konflikt mellom foreldrene eller vold og annen risiko. Komiteen vil vise til departementet i lovproposisjonen skriver at barneloven og regelverket skal ivareta særlig sårbare og risikoutsatte barn, og at i slike saker bør det offentlige inn i saken for å vurdere barnets og familiens situasjon – som familievern, helsestasjon, barnevern eller politi. Departementet vil, ifølge proposisjonen, se på dette også i arbeidet med meklingsforskrift og ny lov om familieverntjenesten. Komiteen vil også vise til den bekymringen som er reist fra andre instanser om at det fremlagte lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad sikrer barnet rett til samvær med begge foreldre og ikke i stor nok grad innfører bestemmelser som kan forhindre samværssabotasje. Flere høringsinnspill peker likevel på at det fremlagte lovforslaget innebærer et steg i riktig retning, men at det på et senere tidspunkt bør jobbes videre med tiltak som i større grad følger opp tidligere anmodningsvedtak fattet i Stortinget og med endringer i andre lover som kan bidra til at økonomiske insentiver og andre insentiver til samværshindring kan adresseres.

Komiteen viser ellers til svar fra departementet på hva som skjer dersom foreldrene med delt daglig myndighet ikke blir enige, hvor departementet skriver at bortsett fra flytting innenlands så er det ikke et krav om enighet mellom foreldrene om de beslutningene som ligger til daglig myndighet. Departementet presiserer at dette innebærer at hver av foreldrene i stor grad kan følge opp barnet i dagliglivet hver for seg, men at foreldre bør informere og involvere hverandre der det er behov for det slik at barnets beste blir ivaretatt.

Komiteen vil peke på at det er også er bestemmelser under andre kapitler i barnelova, samt også andre lover, som vil ha betydning for hvordan vi som samfunn kan klare å lykkes med å balansere disse hensynene, ikke minst barnevernsloven og straffeloven.

Komiteen registrerer at det i enkelte bestemmelser i loven gis en presisering av at barns beste skal legges til grunn ved vurderinger, f.eks. i § 8-1 i bestemmelsen om samvær. Komiteen mener som tidligere nevnt at selv om lovens innledende kapittel legger en klar føring for at barnets beste skal ligge til grunn for alle avgjørelser og handlinger etter loven, så bør det presiseres i § 7-2 at dette skal være et grunnleggende hensyn.

På bakgrunn av dette fremmer komiteen følgende forslag:

Ǥ 7-2 andre ledd skal lyde:

Foreldre som budde saman da barnet vart født, og som seinare flyttar frå kvarandre, har dagleg myndigheit. Der foreldra ikkje budde saman da barnet vart født, har mor myndigheita aleine. Første og andre punktum gjeld ikkje dersom anna følgjer av avtale eller avgjerd. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avtale eller avgjerd om dagleg myndigheit. Berre dei som har foreldreansvar, kan ha dagleg myndigheit.»

Komiteen viser videre til at det i flere høringsinnspill og henvendelser til komiteen trekkes frem at det er uklart hvilken myndighet som skal ligge hos den eller de som har daglig myndighet. Komiteen vil peke på at departementet i proposisjonen viser til at innholdet i denne myndigheten er den samme som i gjeldende lov ligger til den eller de barnet bor hos. Det vises til at de sentrale beslutningene som ligger til myndigheten, dreier seg om hvor i landet barnet skal bo, samt beslutninger knyttet til skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Komiteen viser til proposisjonen for eksempler på hvilke beslutninger dette kan gjelde. Innholdet i denne myndigheten bekreftes også i skriftlig svar til komiteen på spørsmål om hvilke konkrete avgjørelser som vil ligge under «delt daglig myndighet». Departementet skriver at de beslutningene som vil ligge under daglig myndighet, er de samme som i dag ligger til den forelderen som barnet bor fast hos. Departementet presiserer at det innføres således ikke noen ny myndighet for foreldre, men myndigheten (som i dag følger av bosted) vil etter forslaget gjelde alle foreldre som går fra hverandre, uavhengig av om de velger bosted hos begge eller bosted hos en og samvær med den andre. Komiteen viser til at flere høringsinstanser likevel har etterlyst en tydeliggjøring av hva som ligger i begrepet daglig myndighet, og mener at dette bør presiseres i lovverket. Det synes å være en forutsetning i den foreslåtte lovendringen at det fins en felles forståelse av hva som ligger i begrepet, men høringsinnspillene viser at dette ikke nødvendigvis stemmer. Komiteen mener at forslaget om delt daglig myndighet etter samlivsbrudd kan bidra til et mer likestilt rettslig utgangspunkt for foreldrene i omsorgen for barnet, noe som igjen kan føre til færre konflikter og mer fleksible løsninger knyttet til bosted og samvær, gitt at det fins en felles forståelse om hva daglig myndighet betyr. Komiteen mener derfor at regjeringen tydeligere må presisere hva som ligger i begrepet daglig myndighet, og understreker i den forbindelse at daglig myndighet ikke innebærer adgang til å påføre den andre forelderen økonomiske forpliktelser.

Komiteen vil også peke på at departementet skriver i sitt svarbrev til komiteen at det kan være behov for særreguleringer også for daglig myndighet, på lik linje med nærmere regler om foreldreansvar i særlover som navnelov, passlov, statsborgerlov mv.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre gjennom veiledning hva som er innholdet i begrepet ’daglig myndighet’ som utøves overfor barn etter samlivsbrudd, og vurdere om det er behov for særreguleringer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er enige med departementet i at hvor barnet fysisk skal bo, bør baseres på en konkret vurdering av hva som er til det beste for det enkelte barnet, og at det skal legges stor vekt på at barnet må ha reell rett til medvirkning. Samtidig vil disse medlemmer peke på at et hovedprinsipp om delt bosted ikke handler om foreldenes «rett» til barnet, men om barnets rett til muligheten til å fortsette å ha kontakt og samvær med begge foreldrene etter et samlivsbrudd, og at delt bosted vil bidra til å realisere barnets rett til familieliv med begge foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at delt bosted som et utgangspunkt ved samlivsbrudd best sikrer barnet denne retten. Dersom det foreligger saklige og vektige grunner for at det ikke er til barnets beste med delt bosted, som for eksempel av hensyn til barnets velferd og sårbare barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, så kan retten ved uenighet mellom foreldrene fastsette at barnet skal ha bosted hos en av foreldrene.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre følgende forslag:

Ǥ 7-1 skal lyde:

Barnet skal ha bustad hos begge foreldra etter eit samlivsbrot, med mindre foreldra blir einige om noko anna.

Er foreldra ueinige, avgjer retten om barnet skal bu hos begge eller hos ein av dei. Retten kan fastsette bustad hos ein dersom det ligg føre vektige grunnar. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avgjerd om bustad. Retten kan setje vilkår for bustad.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det er viktig at barneloven bidrar til at barns og foreldres rettigheter ivaretas på en best mulig måte, og at alle parters rettssikkerhet ivaretas. Et bærende prinsipp er at barns rettigheter har forrang, og at alle barn har rett til begge sine foreldre. Dette ivaretas best ved at foreldre likestilles i loven, og i praktiseringen av loven. En likestilling vil etter dette medlem sin mening bidra til å redusere konfliktnivået i de fleste saker, samtidig som det vil ivareta alle parters rettigheter.

Dette medlem viser til at delt bosted som utgangspunkt vil styrke barnets relasjon til begge foreldre. Barn som har jevn og regelmessig kontakt med begge foreldre får mulighet til å utvikle et nært forhold til dem begge. Dette gir trygghet og tilhørighet. Delt bosted fremmer samtidig følelsesmessig stabilitet og reduserer lojalitetskonflikter. For barn signaliserer delt bosted at begge foreldre er like viktige.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 7-1 skal lyde:

Barnet skal ha bustad hos begge foreldra etter eit samlivsbrot, med mindre foreldra blir einige om noko anna.

Er foreldra ueinige, avgjer retten om barnet skal bu hos begge eller hos ein av dei. Retten kan berre fastsette bustad hos ein dersom det ligg føre vektige grunnar. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avgjerd om bustad. Retten kan setje vilkår for bustad.»

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.