Representantforslag om å styrke fastlegeordningen

Norge står midt i en fastlegekrise, og man har per i dag ikke gode nok tiltak for å løse den. For 2020–2024 finnes det en handlingsplan for allmennlegetjenesten. Ifølge Helsedirektoratets egen evaluering er denne ikke tilstrekkelig for å løse problemene. I en rapport levert i mars 2022 konkluderer Helsedirektoratet med at:

«Handlingsplanens tiltak, rammer og verktøy er per i dag ikke er tilstrekkelig til å løse utfordringene. Det er behov for ytterligere strakstiltak med umiddelbar effekt og forsterket innsats også på lengre sikt.»https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/oppfolging-av-handlingsplan-for-allmennlegetjenesten-2020-2024-kvartalsrapport-4.kvartal-2021/hovedfunn-og-vurderinger

Dette underbygges med fakta. Per 1. februar 2022 var 150 000 personer uten fastlege. Det er en vekst bare siden desember 2021, da tallet var på 138 000. Samtidig rapporteres det om at det er stadig vanskeligere å skaffe vikarer. Ved stor bruk av vikarer forsvinner også kontinuiteten i oppfølgingen av den enkelte pasient, og det bidrar til en svakere kvalitet på tjenestene. Dette er særlig uheldig for pasienter med sammensatte og komplekse tilstander.

I tillegg til at dette er svært alvorlig for pasienter som ikke er tilknyttet en fastlege, så går dette også ut over andre tjenester i kommunene som kommunale legevakter, helsestasjoner og sykehjem. Situasjonen er med andre ord akutt.

Å sikre fast tilknytning til arbeidslivet har vist seg viktig for rekruttering av fastleger. ALIS Nord og ALIS Vest (allmennlege i spesialisering) er vellykkede ordninger som bør utvides. Det krever imidlertid også nok tilgang til spesialister til veiledning. En rekke kommuner ser også nytten av å sikre fast ansettelse av nye fastleger.

Fra 2018 til 2021 steg antallet fastlønnsavtaler med over 200, og det henger sammen med at stadig flere leger ønsker seg en fast tilknytning til arbeidslivet. Særlig gjelder dette de yngre legene, og bruken av fastlønn er særlig utbredt i de mindre kommunene. Dette må gjenspeiles i arbeidet med å rekruttere og beholde fastleger.

Arbeidsbelastning, unødvendig byråkrati og forenkling

Samtidig som Norge har en økende mangel på fastleger, øker også arbeidsbelastningen for fastleger. Fastlegene er en viktig del av primærhelsetjenesten og skal hovedsakelig jobbe med diagnostisering, behandling og oppfølging av sykdom og lidelse. Fra fastlegeordningens start i 2001 har det blitt stadig flere personer med kroniske og alvorlige lidelser som er hjemmeboende og som trenger oppfølging av fastlegen. I samme periode har sykehusene skrevet ut pasienter raskere enn før og overført videre oppfølging til kommunene og fastlegene. I tillegg kreves fastlegene for flere legeerklæringer og annet sakkyndig og administrativt arbeid.

På grunn av en økende arbeidsmengde har gjennomsnittlig listelengde gått gradvis ned, men likevel har fastlegene fått lengre arbeidsdager og en svært vanskelig jobbhverdag. Mange erfarne fastleger har sluttet eller vurderer å slutte på grunn av dette, slik det har vært mange oppslag om det siste året. Sviktende rekruttering gir igjen et problem der fastlegene egentlig ikke kan oppfordres til å redusere listelengdene sine, fordi det ikke er noen nye fastleger til å ta over disse innbyggerne.

Det er nødvendig å gjennomgå de faktiske oppgavene til en fastlege og rydde opp. Høyt krav til legeerklæring kan virke umyndiggjørende for dem det gjelder, øker byråkratiet og fører til press på legeressursene. Når kroniske diagnoser og tilstander med hjelpebehov må bekreftes årlig, og det kun er fastlegen som kan gjøre det, utnytter man ikke ressursene best mulig.

For å få gode tiltak trenger man et utvalg som kan se på helheten til fastlegenes oppgaver og foreslå en forenkling og reduksjon der det er mulig. Det er flere områder som bør inngå i en slik gjennomgang. Særlig gjelder dette områder der andre aktører har en like stor anledning til å bekrefte behov for hjelp, eller der skjemaer er svært omfattende.

Noen samfunnsområder stiller i dag sterke krav til dokumentasjon for å gi nødvendige tilbud eller unntak. Skolen er et slikt område, der man for eksempel ser at fraværsregelen eller krav om legeerklæring ved tilrettelegging ikke nødvendigvis er best bruk av ressurser. Tilsvarende ser man at kravet til legeerklæring for kortere fravær i arbeidslivet også krever mye ressurser, uten at dette nødvendigvis bidrar til mer eller bedre behandling.

En rekke av skjemaene og erklæringene som en lege skal fylle ut i en arbeidshverdag, er lite tilpasset den hverdagen en fastlege opererer i. Eksempler på dette er kroniske lidelser og medfødte tilstander som regelmessig må innrapporteres, eller tilstander der en sykehusepikrise som allerede eksisterer, vil danne et godt nok grunnlag. Tilsvarende bør det ses på hvilken rolle fastlegene skal spille ved utfylling av søknad ved arbeidsavklaringspenger (AAP) og uførhet. Fastlegens viktigste rolle her bør først og fremst være å beskrive symptomer, lidelse og sykdom, samt utredning og behandlingsforsøk, mens det er søkeren selv og veiledere i Nav og inkluderingsbedrifter som har fulgt opp søkeren gjennom blant annet arbeidsrettet praksis, som best kan utdype funksjonsnedsettelsen og den reduserte arbeidsevnen.

Omfattende søknadskrav kan gjøre at personer ikke får de ytelsene de egentlig har rett på. De siste årene har henvisning til logoped og fysioterapeut blitt fjernet, og liknende forenklinger kan gjøres på andre felter for å redusere byråkratiet.

Man i står midt i en helsepersonellkrise i kommunehelsetjenesten – helsefagarbeiderne og sykepleierne i kommunen er blant dem som også har merket at innbyggerne bor hjemme lenger og med mer alvorlig sykdom enn tidligere. De har mye ansvar i en presset arbeidshverdag. Dette fører til mange henvendelser til fastlegene som krever raske svar. Henvendelsene trenger ikke å handle om alvorlig sykdom eller noe som må undersøkes akutt av lege, men fastlegen må rekvirere eller følge opp legemidler eller rettigheter som bare fastlegen kan utløse. En utvikling av tjenesten med en gruppe som kan kobles inn ved behov for en mer kompleks vurdering av brukere, kunne både bedret brukerens liv og helse og redusert belastningen for fastlegene. Noen steder vil også sykehjemsleger eller andre kunne fungere som en rådgivende lege i tjenesten.

Primærhelseteam er en nyskapende og spennende ordning. Samtidig ser man på tilbakemeldinger fra fastleger at mange viser til at ordningen gir bedre tjenester, men at fastlegens totale oppgavemengde ikke blir redusert, fordi de sitter igjen med et betydelig koordineringsansvar. I arbeidet med videreutvikling av primærhelseteam bør det derfor ses på om primærhelseteam også kan knyttes til kommunehelsetjenesten som helhet og ikke nødvendigvis direkte til ett kontor.

Helprivate allmennlegetjenester

Veksten av helprivate allmennlegetjenester er i direkte konkurranse med en velfungerende offentlig allmennlegetjeneste. De helprivate tjenestene har ikke de samme kravene til kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet som den offentlige allmennlegetjenesten, og de dekker heller ikke de samme behovene som fastlegene gjør. Helprivate tjenester betjener ofte enkle, betalingssterke pasienter, mens kompliserte og sammensatte tilfeller med liten betalingsevne må behandles av det offentlige. Dette svekker det offentliges mulighet til å tilby likeverdige tilbud til hele befolkningen i hele landet. Mens kommunene har et sørge-for-ansvar for hele befolkningen, kan de private, kommersielle tilbudene selv velge for hvem og når de vil bidra. De helprivate tjenestene knytter til seg helsearbeidere som kunne arbeidet i den offentlige helsetjenesten. På den måten kan helprivate tjenester øke rekrutteringsutfordringene i den offentlige helsetjenesten. I siste instans går dette ut over pasientene, og da særlig pasientene med komplekse sykdomsbilder, sammensatte behov og lav betalingsevne.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en oppdatert og forpliktende handlingsplan for å løse utfordringene i fastlegeordningen. Det må foreslås tiltak for å sikre utdanning og rekruttering og tiltak for å beholde fastleger på kort og lang sikt.

• Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal gjennomgå oppgavene tildelt fastlegene og foreslå tiltak for å redusere fastlegenes oppgavebelastning og sikre bedre og mer sammenhengende tjenester for pasientene.

• Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om etableringsregulering av de helprivate allmennlegetjenestene.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Elise Madland, Cecilie Myrseth, Even A. Røed og Truls Vasvik, fra Høyre, Erlend Svardal Bøe, Kristin Ørmen Johnsen og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness Klungland og Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt, Seher Aydar, fra Kristelig Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og fra Pasientfokus, Irene Ojala, viser til forslagene i Dokument 8:246 S (2021–2022) om å styrke fastlegeordningen. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har uttalt seg om forslagene i brev til helse- og omsorgskomiteen 1. juni 2022. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen har mottatt seks skriftlige høringsinnspill i saken.

Komiteen merker seg at det pr. 1. februar 2022 var 150 000 innbyggere uten tilknytning til en fastlege. Andelen listeinnbyggere uten fast lege varierer mellom kommuner. Pr. desember 2021 hadde 71 kommuner over 10 prosent av listeinnbyggerne på liste uten fast lege.

Komiteen viser til handlingsplanen for allmennlegetjenesten og merker seg at Helsedirektoratet i «Oppfølging av Handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020–2024» – Kvartalsrapport 4. kvartal 2021 – konkluderer slik:

«Handlingsplanens tiltak, rammer og verktøy er per i dag ikke er tilstrekkelig til å løse utfordringene. Det er behov for ytterligere strakstiltak med umiddelbar effekt og forsterket innsats også på lengre sikt.»

Komiteen viser til at ordningen med ALIS (allmennlege i spesialisering) ble utvidet til en nasjonal ordning fra 1. januar 2022.

Komiteen merker seg at regjeringen i Prop. 1 S (2022–2023) beskriver behovet for strukturelle endringer i fastlegeordningen.

Komiteen registrerer at regjeringen har satt ned et hurtigarbeidende ekspertutvalg som skal gi konkrete forslag til tiltak for å styrke fastlegeordningen slik at alle får en fastlege å gå til, og gjøre den bærekraftig over tid. Ekspertutvalget skal levere første rapport med foreløpige vurderinger og anbefalinger innen 1. desember 2022. Rapport med endelige vurderinger og anbefalinger skal leveres innen 15. april 2023.

Komiteen viser til at det fra skoleåret 2022–2023 ble gjort endringer i dokumentasjonskravene i fraværsreglene for videregående skole. Gyldig dokumentasjon er nå legeerklæring eller dokumentasjon fra annen sakkyndig, som for eksempel helsesykepleier, fysioterapeut, tannlege eller psykolog (herunder BUP).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti registrerer at antallet pasienter uten fastlege har økt dramatisk det siste året. Ifølge Legeforeningen står nå 235 000 innbyggere uten fastlege. Det er en svært uheldig utvikling med tanke på den viktige betydningen en velfungerende fastlegeordning har for hele den norske helsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener fastlegekrisen vi nå opplever, kunne vært løst hvis det hadde vært tatt aktive grep i tidligere stortingsperioder. Disse medlemmer stiller seg positive til at det nå tas grep for å igjen løse krisen i fastlegeordningen.

Disse medlemmer viser til Prop. 1 S (2022–2023), forslag til statsbudsjett fra Helse- og omsorgsdepartementet, og satsingen på fastlegeordningen. Regjeringen vil styrke den nasjonale ALIS-ordningen med 200 mill. kroner og har lagt frem en vesentlig styrking av basistilskuddet for fastleger med 480 mill. kroner. Det skal innføres et differensiert basistilskudd fra 1. mai 2023. Det betyr at egenskaper som alder, kjønn og helsetilstand hos pasientene vil avgjøre hvor mye tilskudd fastlegen får. Det innebærer at fastlegen får et høyere basistilskudd for pasienter med større behov for oppfølging. Innføringen av differensiert basistilskudd skal skjer på en slik måte at svært få leger taper inntekt. Disse medlemmer vil understreke at denne omleggingen ikke skal medføre varig mer byråkrati, hverken for fastlegene eller for den sentrale helseforvaltningen.

Disse medlemmer mener det er positivt og riktig at regjeringen har satt ned en hurtigarbeidende ekspertgruppe som skal levere en delutredning 1. desember 2022 og en endelig rapport innen 15. april 2023. Ekspertutvalget skal gi regjeringen konkrete forslag til både organisering og finansiering av fastlegeordningen.

Disse medlemmer viser til svarbrevet fra helse- og omsorgsministeren og den varslede gjennomgangen av Helsedirektoratet for å vurdere tiltak for å redusere fastlegers arbeidsbelastning knyttet til attester, erklæringer o.l. Disse medlemmer imøteser at ministeren fortsetter dialogen med KS og Legeforeningen for videre forslag til å redusere bruken av attester og erklæringer. Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak nr. 2 (2022–2023) og mener det er svært viktig at Stortinget enstemmig ønsker å sikre at annet helsepersonell kan avlaste fastlegene.

Disse medlemmer mener i likhet med statsråden at det viktigste i første omgang er å stabilisere og sikre rekrutteringen til fastlegeordningen for de kommende år. Eventuelle reguleringer av helprivate allmennlegetjenester kan vurderes senere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen Solberg la frem Handlingsplan for allmennlegetjenesten sammen med partene, Legeforeningen og KS. Handlingsplanen er økonomisk forpliktende for staten med en ramme på 1,6 mrd. kroner i perioden 2020–2024. I årene 2020–2022 bevilget regjeringen Solberg 1 175 mrd. kroner til bl.a. økt basistilskudd og ALIS-ordningen i tråd med den omforente handlingsplanen. I tillegg til å øke basistilskuddet for å rekruttere flere leger og redusere listelengden for fastlegene inneholder handlingsplanen også tiltak for å senke den økonomiske risikoen for leger som skal bygge opp fastlegepraksis, øke antallet som utdanner seg til fastlege, utvikle bedre måter å organisere legevaktarbeidet på, avlaste fastlegene for oppgaver som ikke har med pasientbehandling å gjøre, og forbedre arbeidsdelingen og samarbeidet med sykehusene. Disse medlemmer vil minne om at i perioden 2020–2022 var verden og Norge rammet av en svært krevende pandemi, og viser til at det kan være forståelig at arbeidet med de tiltak i planen som ikke utelukkende handlet om økonomiske tilskudd, kan ha blitt forsinket. Disse medlemmer viser til at handlingsplanen evalueres hvert kvartal av Helsedirektoratet. Dette gir god informasjon om tiltakenes virkning og mulighet for nødvendige justeringer. Disse medlemmer har registrert at regjeringen i Stortinget har varslet kraftfulle strukturelle endringer i fastlegeordningen. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å anerkjenne partssamarbeidet, og forventer at regjeringen holder løpende dialog med Legeforeningen og KS i sitt videre arbeid. Disse medlemmer registrerer at regjeringen har oppnevnt et ekspertutvalg, som ikke er partssammensatt, som innen medio april 2023 skal levere sine innspill til regjeringen. Disse medlemmer imøteser dette arbeidet, men vil minne om at det allerede foreligger omfattende utredninger om hvordan man sikrer bærekraft i fastlegeordningen i tiden fremover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus viser til at det er altfor få leger som utdannes i Norge. Antallet må økes, blant annet gjennom å etablere medisinutdanning i Stavanger, øke basistilskuddet, minimere risiko for fastleger som ønsker å starte egen praksis, og la danske leger som har gjennomført «klinisk basisuddannelse for læger» (KBU), få jobbe i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det ikke er tid for nye utredninger, men tid for handling i fastlegekrisen. Disse medlemmer viser til skriftlig innspill fra Legeforeningen, som er bekymret for at nye utredninger og utvalg vil ta lang tid og utsette løsninger samtidig som fastlegekrisen eskalerer. Disse medlemmer viser også til at det allerede finnes en handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020–2024, og at det derfor ikke er hensiktsmessig å lage noen ny.

Disse medlemmer viser til skriftlig innspill fra Dr. Dropin, som mener Stortinget er på overtid når det gjelder å utrede hvordan private helsetilbud kan være et godt supplement til fastlegeordningen. Førstelinjen i det offentlige helsetilbudet får ikke bedre kvalitet ved at private tilbud reduseres eller fjernes. Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å sikre gode helsetjenester til befolkningen, men skal vi møte dagens og fremtidens utfordringer, må vi ta i bruk alle gode krefter, private som offentlige. Det som betyr noe, er at det leveres gode tjenester, ikke hvem som leverer dem.

Disse medlemmer viser til at det bare det siste året, siden regjeringsskiftet, er over 100 000 innbyggere som har mistet fastlegen sin. Disse medlemmer mener det da er uforståelig at forslagsstillerne mener den viktigste prioriteringen er å svekke de private tilbudene som kan avlaste noe av presset på fastlegene og dermed få unnagjort flere pasientbehandlinger.

Disse medlemmer mener flukten til private tilbydere er et symptom på en underprioritering av det offentlige helsetilbudet og primærhelsetjenestene. Disse medlemmer mener hovedprioriteringen må være å styrke det offentlige tilbudet, ikke svekke de private.

Disse medlemmer viser til at Stortinget allerede har vedtatt et forslag fra Fremskrittspartiet som lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen legge frem løsninger som gjør at fastleger kan avlastes fra oppgaver av ikke-klinisk art og hvordan oppgaver kan fordeles til annet helsepersonell.»

Disse medlemmer mener derfor at det ikke er nødvendig å sette ned et eget utvalg slik representantene fra Sosialistisk Venstreparti foreslår.

Disse medlemmer mener at fastlegenes andel av papirarbeid og byråkrati må reduseres. En utfordring man har sett etter innføringen av fraværsgrensa i videregående skole, er at fastlegene bruker en del tid på å skrive ut legeerklæring til elever som trenger dokumentasjon på gyldig fravær, men som ikke nødvendigvis er syke nok til å måtte dra til legen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt merker seg at regjeringen har satt ned et hurtigarbeidende ekspertutvalg som skal se på strukturer i fastlegeordningen. Disse medlemmer viser til det løse forslaget som ble fremmet under trontaledebatten, der det ble et enstemmig flertall for følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem løsninger som gjør at fastleger kan avlastes fra oppgaver av ikke-klinisk art og hvordan oppgaver kan fordeles til annet helsepersonell.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er naturlig at ekspertutvalget også ser på oppgavedeling, hvordan fastlegens hovedarbeid kan være behandling og ikke kontrollarbeid, og hvordan byråkrati kan reduseres for fastlegen. Videre er det nødvendig å se hvor det er mulig med avlastning fra merkantilt personell og fra annet kvalifisert helsepersonell.

Disse medlemmer viser til at det er en økende utfordring at private, kommersielle aktører tilbyr helsetjenester til pasienter som bor sentralt og har god råd og enkle problemer. Dersom pasienter med dårlig råd og komplekse vansker blir overlatt til et utarmet offentlig helsevesen, får vi et todelt helsevesen der noen får bedre tjenester enn andre. Dette er en situasjon vi er på full vei mot. Disse medlemmer viser til at det offentlige helsevesenet må være så godt at det er førstevalget for både helsepersonell og pasienter. Det innebærer både at de økonomiske rammene er gode nok, og at det er rom for faglig utvikling og tillit i systemet. Disse medlemmer merker seg høringssvaret fra Dr. Dropin, der de anerkjenner at fastlegeordningen er i knestående, at det er behov for omfattende grep, og at de mener private krefter må inn og avlaste det offentlige.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid minne om at det er mangel på fastleger som er utfordringen, og at vi ikke får flere legeårsverk av å innføre konkurranse. Det kan ikke være å innføre konkurranse om de rike, enkle pasientene som bor i byene, som er løsningen på fastlegekrisen.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en godkjenningsordning for allmennlegekontorer som inkluderer en registreringsordning, og at etablering ikke kan gjennomføres dersom det ødelegger for det offentlige tilbudet.»

Disse medlemmer viser til at fraværsregelen i videregående skole som ble innført av høyreregjeringen i 2016, medførte en stor belastning på fastlegene. Elevene trenger legetimer på kort varsel for å dokumentere forkjølelser og andre plager som ikke egentlig krever helsehjelp. De binder dermed opp akuttimer satt av til reelle helsebehov som haster. Allmennlegeforeningen har lenge vært klare på at de mener denne formen for attestering er dårlig utnyttelse av helseressursene, og at ordningen har presset legenes ressurser og noen steder ført til at alvorlig syke pasienter har blitt fortrengt. Disse medlemmer viser til at Folkehelseinstituttet høsten 2016 – det første semesteret etter innføring av nytt regelverk for fravær i videregående skole – fant at det var 30 prosent flere konsultasjoner i allmennlegetjenesten for 16–18-åringer sammenlignet med høsten 2015. Elever med forbigående tilstander uten behov for medisinsk tilsyn utgjør en unødvendig belastning på en allerede presset fastlegetjeneste. Disse medlemmer viser til at leder for Allmennlegeforeningen, Nils Kristian Klev, etter gjeninnføringen av fraværsgrensa uttalte at det ikke er riktig bruk av den medisinske kompetansen i kommunen at fastlegen skal dokumentere fravær som skyldes lette og forbigående tilstander uten behov for behandling.

Disse medlemmer viser også til at mange elever står uten fastlege. For dem er det vanskelig å få hjelp til helseattest fra det offentlige, og de må ty til helprivate tjenester. Disse medlemmer mener at dette øker forskjellene mellom dem med god og dem med dårlig økonomi, og at ordningen i seg selv utfordrer gratisprinsippet i skolen, da elever over 16 år må betale egenandeler også i det offentlige.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fraværsordningen for videregående skole ikke belaster helsetjenesten med administrative oppgaver som ikke er begrunnet i et faktisk helsebehov.»

Disse medlemmer viser til at det parallelt med en økende mangel på fastleger har vært en eksplosiv vekst i etableringen av kommersielle legetjenester de siste årene. Disse medlemmer viser til at innen helse er det fagfolka som er den knappeste ressursen, og at de kommersielle ikke utdanner helsepersonell, men rekrutterer dem vi trenger i det offentlige.

Disse medlemmer viser til at når store investeringsfond plasserer millioner i disse selskapene, er det ikke fordi de er interessert i å styrke helsevesenet til befolkningens beste. Det er fordi de ser at det er penger å tjene. For å innfri forventningene fra investorene må tjenestene dreies dit pengene ligger.

Disse medlemmer peker på at dette har gitt oss en stor vekst i helsetjenester – ikke der det trengs mest, men der det er penger å hente, og ikke til dem som har størst behov, men til dem som har mest penger. Dermed ser vi en overetablering i sentrale strøk, en vekst i tilbud med liten medisinsk betydning, tilbud om unødvendige helseundersøkelser og direktetilgang til spesialister uten henvisning. Disse medlemmer er bekymret for denne utviklingen, både fordi det er dårlig bruk av kompetanse og ressurser, og fordi det er en utvikling av et todelt helsevesen som ikke er samfunnstjenlig. Disse medlemmer mener at det er på høy tid å regulere denne bransjen.