Representantforslag om like konkurransevilkår for servicehandelsnæringen

Kiosker og bensinstasjoner utgjør en viktig del av norsk handel. Den norske servicehandelsnæringen består av rundt 3 000 virksomheter med over 16 000 medarbeidere. Det er en utpreget distriktsnæring, og i mange lokalsamfunn er bensinstasjonene viktige arbeidsplasser. 3 av 4 omsetningskroner opptjenes utenfor de ti største byene. At servicehandelen er viktig, kom tydelig frem under koronapandemien. Ansatte på bensinstasjoner ble da ansett som kritisk personell og avgjørende for å trygge forsyningssikkerheten i Norge.

Markedet og rammebetingelsene for norske kiosker og bensinstasjoner er i endring, jf. KBS-rapporten 2021–2022 fra Hovedorganisasjonen Virke. Store omstillinger og investeringer er nødvendig i årene som kommer, særlig knyttet til det grønne skiftet, der bensinstasjoner er viktige for å kunne tilby nødvendig ladeinfrastruktur og tilbud over hele landet. Servicehandelen har også et stadig bredere sortiment. Flere bensinstasjoner fungerer i dag som dagligvarebutikker med et stort vareutvalg, men får ikke lov til å selge øl selv om dette er en del av en fullverdig dagligvaresortiment. Forbudet mot ølutsalg begrunnes ut fra alkoholforskriften § 3-4, som tolkes som et statlig forbud mot at kiosker og bensinstasjoner kan søke om salgsbevilling for «svake alkoholholdige drikkevarer» på lik linje med dagligvarebransjen. Imidlertid vedtok nylig kommunestyret i Skaun kommune salgsbevilling for alkoholholdig drikk klasse 1 til Best Børsa. Dette fordi bensinstasjonen anses som stedets dagligvarebutikk etter at den lokale butikken midlertidig ble stengt.

Muligheten til å selge alkoholsvake drikkevarer er et virkemiddel for at kiosker og bensinstasjoner kan tilby et fullverdig dagligvaresortiment. I mange tilfeller vil dette gi et bedre tilbud til forbrukerne og sterkere konkurranse innenfor dagligvaresektoren. Konkurransetilsynet har pekt på at det å tillate salg kan være gunstig for konkurransen i dagligvaremarkedet. Dette fremgår av Meld. St. 27 (2019–2020) Daglegvare og konkurranse – kampen om kundane:

«Som omtala i delkapittel 3.6.2, har servicehandel dei siste åra sett ein nedgang i både butikkomsetnad og tal på utsalsstader. Ein viktig grunn til dette kan vere at eit av fortrinna til aktørane i servicehandelen var at dei kunne ha lengre opningstider enn daglegvarebutikkane. Dette fortrinnet fall bort då opningstidene til daglegvarebutikkane blei utvida i 2003. I tillegg har det vore ein tendens til at daglegvarebutikkane utvidar sortimentet til også å inkludere fleire ’tradisjonelle’ kioskvarer, som ferdigretter og ’mat i farta’, men også varer som spylevæske og eingongsgrillar. Auke i talet elbilar har òg resultert i ein nedgang i drivstoffsal, og auka kortbetaling direkte på pumpene kan ha bidrege til redusert besøk i butikkdelen, slik at bensinstasjonane får mindre meirsal. Flesland markedsinformasjoner AS sin rapport om servicehandelsmarknaden finn mellom anna at det var ein nedgang i sal av drivstoff i 2018 på 3,2 prosent, samanlikna med 2017.

Fleire aktørar innanfor servicehandel meiner at ein viktig konkurransereduserande faktor er at kioskar og bensinstasjonar i dag ikkje har lov til å selje alkohol på same vilkår som daglegvarebutikkar. Desse aktørane argumenterer for at servicehandelen sitt manglande høve til å selje alkoholhaldige drikkevarer kan føre til at kundar som ynskjer å handle alkohol i tillegg til andre varer, ikkje nyttar seg av desse utsalsstadene. Kioskar og bensinstasjonar vil såleis ikkje konkurrere på like vilkår mot daglegvaregrupperingane. Dersom dette endrar seg, vil det kunne føre til at desse aktørane kan yte auka konkurransepress mot daglegvaregrupperingane. I tillegg representerer sal av alkoholhaldige drikkevarer ei inntektskjelde som servicehandelen går glipp av på grunn av dagens regulering.»

I henhold til forarbeidene (Innst. O. nr. 57 (1988–89)) er bestemmelsens formål å begrense tilgjengeligheten til alkohol, ved å begrense antall steder forbrukerne kan få tilgang til å kjøpe alkohol. Dette er imidlertid ikke til hinder for at disse stedene er hentested. Dette er formulert slik i Helsedirektoratets kommentarer:

«Selv om bestemmelsen oppstiller et forbud mot å tildele salgsbevilling til kiosk og bensinstasjon er ikke dette til hinder for at slike steder kan være hente-/utleveringspunkt for alkoholholdig drikk bestilt via nettbutikker med salgsbevilling for alkohol. Slike hentepunkter kan være i egne lokaler eller skje i lokalene til andre typer virksomheter som for eksempel bensinstasjoner.»

Det er et paradoks at bensinstasjonsansatte kan levere ut alkohol som er bestilt på nett, men ikke selv selge det. Dette kan tilsi at en «innfortolkning» av et statlig forbud er strengere enn nødvendig, og at dette er et spørsmål som kan underlegges kommunalt selvstyre. Flere og flere dagligvarebutikker fungerer også i realiteten som bensinstasjoner med etablering av ladere og automatstasjoner med drivstoff foran dagligvarebutikken. For forslagsstillerne fremstår dette som ren forskjellsbehandling av næringsaktører.

Kiosker, bensinstasjoner og dagligvarehandelen tilfredsstiller mange av de samme behovene for forbrukeren. Tidligere hadde de ulike konkurransefortrinn. Kiosker og bensinstasjoner kunne holde åpent etter dagligvareutsalgenes stengetid og på søndager, mens dagligvarehandelen hadde enerett på salg av alkoholholdig drikk klasse 1. Dette ga sektorene ulike styrker. I dag er derimot åpningstidsbestemmelsene harmonisert, men dagligvare har fortsatt enerett på salg av alkoholholdig drikk klasse 1. Denne eneretten på en kategori hindrer mulighetene for servicehandelen til å kunne tilby et bredt spekter av dagligvarer da forbrukeren ønsker å handle alt på ett sted. Dermed bidrar den til å begrense konkurransen i dagligvaremarkedet.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tillate at kommunene kan innvilge søknader om salgsbevilling for alkoholholdig drikke klasse 1, også når søknaden kommer fra servicehandelsbedrifter.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Elise Madland, Cecilie Myrseth, Even A. Røed og Truls Vasvik, fra Høyre, Erlend Svardal Bøe, Kristin Ørmen Johnsen og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness Klungland og Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt, Seher Aydar, fra Kristelig Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og fra Pasientfokus, Irene Ojala, viser til forslaget i Dokument 8:247 S (2021–2022) om å tillate at kommunene kan innvilge søknader om salgsbevilling for alkoholholdig drikke klasse 1, også når søknaden kommer fra servicehandelsbedrifter. Statsråd Ingvild Kjerkol har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen av 1. juni 2022. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen viser til at den mottok fire skriftlige høringsinnspill fra næringen, som støtter forslaget.

Komiteen viser til at formålet med alkoholloven er i størst mulig utstrekning å begrense både de individuelle og samfunnsmessige skader som alkoholforbruk kan medføre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at alkoholholdige drikkevarer ikke er en vanlig vare på lik linje med andre varer som selges i dagligvarebransjen. Det er strengt regulert hvem som skal kunne selge alkohol, og alkohol kan gi skader og problemer for den som drikker, pårørende, arbeidsliv og samfunn.

Flertallet merker seg at alkoholforskriften § 3-4 har fastsatt forbud mot å gi salgsbevilling for alkoholdig drikke til bensinstasjoner og kiosker. Regelverket har til hensikt å begrense tilgjengeligheten til alkohol, her ved å begrense antall utsalgssteder.

Flertallet viser til alkoholforskriften § 3-4, som har fastsatt forbud mot å gi salgsbevilling for alkoholdig drikke til bensinstasjoner og kiosker, hvor hensikten er å begrense tilgjengeligheten til alkohol ved å begrense antall steder forbruker kan kjøpe alkohol. Flertallet støtter opp om statsrådens syn på ikke å åpne opp i regelverket for at servicehandelsnæringen, slik som bensinstasjoner og kiosker, kan selge alkoholholdig drikke. Dette da forslaget ikke vil kunne begrense forekomsten av alkoholrelaterte skader og problemer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientforum, mener at det er viktig å videreføre en restriktiv alkoholpolitikk. Dette flertallet viser til at det innebærer at en opprettholder de virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkoholholdig drikke, slik at en begrenser totalforbruket av alkohol i befolkningen. Dette flertallet mener som statsråden at man ved å åpne for salg av alkoholholdig drikke fra servicehandelsbedrifter oppnår det motsatte, å øke tilgjengeligheten. Dette flertallet viser også til at statsråden bemerker at alkohol ikke er en vare på lik linje med andre varer som selges i dagligvarebransjen. Salg av alkohol er strengt regulert, da alkohol kan medføre skader og problemer for den som drikker, pårørende, arbeidsliv og samfunn. Alkoholloven er ment å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti, registrerer at regjeringens uttalte mål i Hurdalsplattformen er å videreføre en restriktiv alkoholpolitikk. Her vektlegger en å begrense tilgjengeligheten av alkoholholdig drikke og dermed begrense totalforbruket av alkohol i befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til høringsinnspillene, der samtlige bensinstasjoner peker på at dagligvarebransjen har et stort konkurransefortrinn, da dagligvarekjedene har anledning til å selge alkoholholdig drikke gruppe 1. Disse medlemmer vil samtidig påpeke at utviklingen blant bensinstasjoner har vært stor de siste tiårene. Bensinstasjoner tilbyr ofte de samme varene som dagligvarebutikkene. Disse medlemmer mener derfor dagens lovverk har blitt utdatert og ikke er tilpasset dagens situasjon i servicehandelsnæringen. Disse medlemmer viser til at flere etablerte dagligvarekjeder har drivstoffpumper på sine områder, noe som poengterer likheten mellom bensinstasjonene og dagligvarekjedene. Disse medlemmer viser til tall fra Statistisk sentralbyrå som viser at 80,9 pst. av all reising skjer med personbil, inkludert reising til butikk og dagligvarehandel.

Disse medlemmer mener tilrettelegging for et fullverdig dagligvaretilbud på bensinstasjonene særlig vil komme distriktene til gode. Disse medlemmer påpeker at det eksempelvis kan være markedsgrunnlag for å etablere en bensinstasjon uten at det er grunnlag for å etablere en dagligvarebutikk, eller omvendt. Disse medlemmer mener derfor tilrettelegging for et helhetlig tilbud gjennom å tillate salg av alkoholholdig drikke gruppe 1 på bensinstasjon vil styrke markedsgrunnlaget og muligheten for å etablere dagligvaretilbud og arbeidsplasser i distriktene.

Disse medlemmer mener at konkurranse på like vilkår er en forutsetning for å ha et velfungerende næringsliv, og at eventuelle forfordelinger skal ha spesielle strategiske begrunnelser. Disse medlemmer mener det ikke finnes en slik begrunnelse for at kun dagligvarehandler skal kunne selge alkoholholdig drikke gruppe 1.

Disse medlemmer mener at dette i tillegg til å være en helse- og alkoholpolitisk sak også i høyeste grad er en næringspolitisk sak. Med bakgrunn i dette mener disse medlemmer at saken bør oversendes til næringskomiteen for uttalelse.

Disse medlemmer viser til at lokalpolitikere i kommunestyrer og bystyrer over hele landet er vant til å ta store avgjørelser. Stortinget lar lokalpolitikere ta avgjørelser om skole, helsetilbud, barnevern og skjenkebevilling for å nevne noe. Disse medlemmer stiller seg undrende til hvorfor enkelte skulle mene at lokalpolitikerne ikke skulle evne å ta gode avgjørelser om hvorvidt servicehandelen skulle få salgsbevilling eller ikke. Disse medlemmer viser til at det er det enkelte kommunestyret som kjenner sitt nærområde best og bør kunne ta disse avgjørelsene. De ulike kommunene vil sannsynligvis ta ulike avgjørelser ut ifra hva som er best for sin kommune.

Disse medlemmer mener fysiske arbeidsplasser for unge er svært viktig. Muligheter i arbeidslivet er viktig for samfunnet, men også for individet. Dette gir egen inntekt, autonomi og fellesskap. Disse medlemmer viser til Circle K sitt høringssvar, hvor de skriver at nå er 60 pst. av de ansatte på de egeneide stasjonene under 25 år og sannsynligvis i sin første jobb. Dette viser hvor viktig bensinstasjonene er i arbeidslivet.

Disse medlemmer mener det har blitt vanskeligere og vanskeligere å se forskjell på dagligvarebutikk, kiosk, bensinstasjon og lignende. Disse medlemmer forstår ikke hvorfor en dagligvarebutikk kan tilby lading og drivstoff, og hvorfor en kiosk eller en bensinstasjon ikke kan tilby et komplett dagligvareutvalg. Disse medlemmer merker seg at bransjen ikke ber om at konkurrentene i dagligvarebransjen skal miste retten til å tilby lading eller drivstoff, men kun ber om å få konkurrere på like vilkår. Disse medlemmer viser til at alle politiske partier har ønsket å øke konkurransen i dagligvaremarkedet. Bransjen har gjennom media og muntlige og skriftlige høringer gjennom mange år gitt tydelig beskjed om ønsket om å utfordre dagligvarebransjen og dermed øke konkurransen, men at de trenger muligheten til å tilby et komplett vareutvalg.

Disse medlemmer merker seg også at et av argumentene imot at bensinstasjoner skal kunne selge alkohol, er at kunder kjører bil til bensinstasjonen. Veldig mange kjører også bil til dagligvarebutikken. Disse medlemmer mener derfor at dette argumentet faller på sin egen urimelighet.

Disse medlemmer viser til at enkelte ikke ønsker å øke tilgjengeligheten av alkohol. Det kan man derimot løse på andre måter enn ved å ha ulike konkurransevilkår. Disse medlemmer viser til at antall salgsbevillinger har økt fra 4 200 i 2009 til 4 648 i 2020 ifølge Folkehelseinstituttet. Dette viser at dagens regelverk ikke sikrer intensjonen om å begrense antall utsalgssteder, men kun hindrer enkelte aktører fra å konkurrere på like vilkår. Disse medlemmer mener at dersom man skal begrense tilgjengeligheten av alkohol, bør dette gjøres på en næringsnøytral måte.

Disse medlemmer mener det hemmer konkurranse at bransjen ikke har anledning til å konkurrere på like vilkår, og at det er kommunene selv som bør få bestemme om bensinstasjoner skal kunne selge alkohol.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tillate at kommunene kan innvilge søknader om salgsbevilling for alkoholholdig drikke klasse 1, også når søknaden kommer fra servicehandelsbedrifter.»

Disse medlemmer viser til at bransjen gjennom sine høringssvar også har pekt på en alternativ løsning. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan servicehandelen kan konkurrere på like vilkår med dagligvarehandelen uten at det fører til økt tilgjengelighet av alkohol.»

Disse medlemmer mener at dette vil sikre økt kunnskap og er noe alle bør kunne støtte uansett hva man mener om norsk alkoholpolitikk.