Representantforslag om hvordan man skal få fart på den grønne omstillingen i Norge

FNs klimapanel (IPCC) la 20. mars 2023 frem en synteserapport som viser at man har dårlig tid om en skal kutte utslippene nok til å unngå en klimakatastrofe. Om under 10 år kan man allerede ha passert 1,5 graders oppvarming, og fortsetter man som i dag, styrer en mot rundt 3 graders oppvarming. For å ha en sjanse til å nå 1,5-gradersmålet må man halvere utslippene i løpet av de syv neste årene, og utslippstoppen må være nådd i løpet av 2 år. Det haster mer enn noen gang.

Omstillingen vil øke etterspørselen etter fornybar energi i en langt større fart enn man har sett tidligere. På samme tid skal verden oppfylle den nye naturavtalen. For å lykkes med både klima- og naturmål må Norge og verden inn i en sirkulærøkonomi der alle materialer og ressurser må ha en mye lengre levetid enn i dag, produksjon og forbruk må bli svært ressurseffektive, og alle ressurser må gå i kretsløp. En rask omstilling til et nullutslippssamfunn og en sirkulærøkonomi skaper et enormt behov for innovasjon, teknologiutvikling og skalering som bidrar til god sameksistens mellom industri, natur og mennesker.

USA lanserte i 2022 sin pakke for å raskere legge om egen økonomi i en mer bærekraftig retning med økte investeringer i ren energi og nullutslippsløsninger. Pakken er kalt «Inflation Reduction Act» (IRA). Det ble bevilget 369 mrd. dollar for å støtte ren energiproduksjon og grønne investeringer. EUs svar på USAs pakke har vært å lette på kravene knyttet til statsstøtte. Det skal bli lettere å gi statsstøtte til grønn industri og fornybar energiutbygging.

Verdensøkonomien er på vei inn i en ny tid for økonomisk globalisering, der man får en mindre uniform global økonomi og framvekst av regionaliserte marked. For Norge vil EU og Europa være det viktigste markedet å delta i. Både USAs IRA og EUs nye pakker for statsstøtte innebærer en proteksjonisme man i vestlige land ikke har sett på mange år. I en optimal verden ville en global CO₂-avgift og andre globale avtaler vært den mest effektive måten å få ned utslippene på. Det har vært jobbet for å få på plass en slik avgift i mange år uten å lykkes, og man har ikke lenger tid til å vente på ideelle løsninger. For å lykkes med globalt klima- og natursamarbeid er man derfor avhengig av at alle land, også Norge, må bruke best mulig virkemiddel for grønn industriutvikling.

En av de største utfordringene for Norges omstilling er å tiltrekke seg nok kapital, spesielt gjelder det de mest umodne og foreløpig minst lønnsomme teknologiene. Utfordringen kan forsterkes når USA og EUs støtteordninger kan gjøre andre markeder mer attraktive for private investorer. Når store land som USA blir med på det som kan kalles «subsidiekappløp», kan det gi enorme ringvirkninger for norske investeringer, noe en allerede har sett eksempler på. Norge har store fortrinn som det er mulig å utnytte og forsterke. Det gjelder kompetanse innen for eksempel energi, digitalisering og automatisering, naturforvaltning og maritime fag. I tillegg har Norge høy grad av tillit i samfunnet og et sterkt demokrati som ruster landet for en trygg omstilling gjennom aktiv næringspolitikk.

Norge har i dag en rekke forskjellige støtteordninger for norsk næringsliv. Enova, Innovasjon Norge og Nysnø er eksempler på statens virkemiddelapparat for tilskudd til norsk næringsliv for omstilling til en mer bærekraftig økonomi. Men skal man greie å halvere utslippene på 7 år, trengs langt større mengder kapital og flere metoder for risikoavlastning. Store investeringer må til for å skaffe til veie nok fornybar energi og et kraftnett for å transportere denne. Det er også et stort investeringsbehov knyttet til de store punktutslippene Norge har. Det må investeres i lagringsområder for CO₂ i Nordsjøen, og det må investeres i ny teknologi for å fange utslipp og endre produksjonsprosesser for å redusere og fjerne utslipp. Samtidig skal hele transportsektoren over på utslippsfritt drivstoff. I personbilparken har man kommet langt når det gjelder å kutte utslipp, men det kreves fremdeles teknologisk utvikling og investeringer for å sikre omlegging av de større kjøretøyene, maritim sektor og flytransport.

Statlig heleide bedrifter er ikke en sentral løsning på de store utfordringene og den store omstillingen en står overfor. Privat kapital og eierskap skal og vil spille en viktig rolle. Samtidig kan en utstrakt bruk av direkte subsidier kunne ha negative effekter. Ved direkte subsidier vil fellesskapet ikke ta del av eventuell oppside dersom subsidiene faktisk bidrar til lønnsomhet og skalering for bedriften. Eierne av disse bedriftene vil hente ut fortjeneste oppnådd ved hjelp av subsidier fra norske skattebetalere. Oljeskattepakken har vært et godt eksempel på dette.

Hovedutfordringen for oppbygging av ny grønn industri i Norge er oljesektorens dominerende plass i norsk økonomi. Kompetanse, kapital, fornybar energi og også subsidier trekkes til denne næringen og struper grønn, ny satsing. Det er imidlertid mulig å lære av statlig virkemiddelbruk i forhold til oljenæringen.

Forslagsstillerne foreslår derfor en ordning hvor staten går inn og tar eierandeler i bedrifter, uten at selskapet er heleid av staten, etter modell av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Dette vil ha flere positive effekter. For det første vil statens kapital og eierandel fungere som risikoavlastning, siden staten ofte kan påta seg en større risiko for umodne teknologier og forretningsmodeller enn det privat kapital kan. Samtidig vil deler av avkastningen fra de selskapene som lykkes, også tilfalle fellesskapet. På denne måten blir det verken en rent skattefinansiert subsidieordning, eller et rent offentlig eierskap, men et samarbeid mellom det offentlige og private der hver part bidrar på sin måte for å bremse klimaendringene.

Dette er en ordning Norge har lang erfaring med i dag. SDØE er den norske stats direkte eierandeler i olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. Staten eier gjennom SDØE ca. en tredjedel av olje- og gassreservene på norsk sokkel. I tillegg har SDØE eierandeler i plattformer, rørledninger og anlegg på land. Petoro forvalter disse eierandelene på statens vegne.

Petoro og SDØE går inn som medeier og tar sin andel av investeringskostnadene knyttet til nye felt. Det fører til at de bidrar som risikoavlaster for private investorer i olje- og gassindustrien og stimulerer dermed til økte investeringer. I perioder med større usikkerhet knyttet til investeringer gir det en sterk risikoavlastning for andre investorer og bidrar til å sikre tilgang til kapital når investerings- og kapitalbehovene er store. Samtidig vil de fremtidige relative andelene av inntektene fra de gjennomførte investeringene tilfalle SDØE. Dette har vært positivt for den norske stats avkastning av de enorme olje- og gassressursene på norsk sokkel.

I dag er SDØE og Petoro inne på eiersiden i prosjektet Trollvind gjennom sine eierandeler i Oseberg og Troll. Trollvind ble vurdert etablert med deltakelse fra SDØE og Petoro. Prosjektet har blitt lagt på is og er et godt eksempel på at dagens virkemiddelapparat for omstilling har store mangler. Det er ingen god grunn til at havvindprosjekter får tilgang på statlig investeringskapital bare fordi det eies av et oljeselskap. Andre havvindselskap får i dag ikke tilgang til den samme risikoavlastningen, dersom det er andre investorer enn oljenæringen som står bak.

Forslagsstillerne ønsker utredet hvordan en slik statlig investeringsmekanisme kan gjøres tilgjengelig for å sikre nok kapitaltilgang og som risikoavlaster i grønne bærekraftige prosjekter etter modell av dagens SDØE/Petoro. Ordningen må gi risikoavlastning for selskapene og sørge for forutsigbarhet til bedrifter som er etablert i Norge eller vurderer å investere i Norge.

Investeringsmekanismen kan være en form for rettighetsbasert ordning hvor bedrifter innen nærmere definerte industrier og bransjer gis rett til statlige investeringer. Alternativt, eller i tillegg, kan det også vurderes om staten kan kreve å gå inn i enkeltprosjekter, slik SDØE gjør i olje- og gassektoren i dag. Det kan være i prosjekter som krever statlig tillatelse, som f.eks. konsesjoner for havvind, landvind eller tildeling av konsesjon for fiskeoppdrett, og bør spesielt vurderes i tilknytning til prosjekter som har behov for statlige subsidier.

Prosjekter som skal være aktuelle for å motta investeringskapital, forutsettes å være industri- og næringsvirksomhet som bidrar til omstilling av det norske samfunnet i en grønnere retning, gjennom utslippskutt, bevaring av natur og mer sirkularitet. Kriteriene bør være så objektive og langsiktige som mulig for å sikre forutsigbarhet. Kriteriene kan for eksempel ta utgangspunkt i EUs taksonomi. Ordningen bør være tilgjengelig for prosjekter med høy risiko. Ordningen bør kunne utformes slik at den kan erstatte deler av virkemiddelapparatet for skalering av og økte investeringer i miljøteknologi.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om innføring av en statlig investeringsmekanisme for grønne prosjekter, Statens direkte grønne eierskap (SDGE), etter modell av SDØE og Petoro.

• Stortinget ber regjeringen utrede forslag om innføring av en statlig investeringsmekanisme, Statens direkte grønne eierskap (SDGE), etter modell av SDØE og Petoro.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Runar Sjåstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:245 S (2022–2023) om hvordan man skal få fart på den grønne omstillingen i Norge. Komiteen viser videre til næringsministerens brev av 14. september 2023 med statsrådens vurdering av representantforslaget. Brevet er vedlagt innstillingen. Komiteen vil understreke viktigheten av å ivareta ulike typer finansiering av grønne næringer for å legge til rette for et verdiskapende grønt skifte som sikrer Norge flere ben å stå på i fremtiden. Arbeidet med å vri offentlig og privat finansiering i klimavennlig retning vil bli avgjørende, og komiteen viser til at Klimarisikoutvalget mente at både offentlig og privat sektor har behov for gode vurderinger av hvordan det å redusere utslipp vil påvirke risikoen til langsiktige investeringer og en god håndtering av denne risikoen.

Komiteen er opptatt av at Norge har et godt utbygd virkemiddelapparat, fra forskning til markedsintroduksjon av nye teknologier og løsninger, og at det hele tiden jobbes med at virkemidlene skal være mest mulig målrettede for å sikre en økonomisk bærekraftig grønn sektor i Norge.

Komiteen viser til at Forskningsrådet støtter tidligfasesatsinger innenfor forskning, kompetanse og innovasjon i akademia og næringsliv. Innovasjon Norge bidrar til bærekraftig vekst og eksport, mens Enova støtter senfase teknologiutvikling og tidlig markedsintroduksjon. Klimasats støtter tiltak som kutter utslipp i kommuner og fylkeskommuner, mens Siva, selskapet for industrivekst, bidrar til omstilling gjennom de nasjonale testsentrene, der virksomhetene kan utvikle nye, grønne løsninger.

Komiteen har også merket seg de ulike tverrgående satsingene som er etablert for å gjøre løpet fra forskning til markedsintroduksjon mer smidig, som for eksempel Pilot E og Grønn Plattform.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at verdensøkonomien er på vei inn i en ny epoke, preget av mindre globalisering og mer regionale markeder. USAs støtteregime for klimainvesteringer, Inflation Reduction Act (IRA), og EUs grønne industriplan, er to sjokk for et økonomisk system som har vært bygget på global frihandel og nedbygging av nasjonale støtteordninger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen har lansert Grønt industriløft, der staten gir lån, tilskudd og garantier for å støtte norske bedrifters omstilling og ny satsing i grønne næringer, men denne satsingen er neppe tilstrekkelig til å beholde og utvikle grønn industri i Norge. Når Norges statlige rammebetingelser er dårligere enn i USA og EU, er svaret gitt: Grønne selskaper og prosjekter satser i utlandet i stedet for i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2024 foreslår omfattende tiltak for å sikre grønn omstilling i norsk næringsliv. Disse medlemmer vil særlig vise til allerede nevnte Grønt industriløft, og videre både til batteristrategien, mineralstrategien, eksportreformen Hele Norge eksporterer og de tiltak som er tilknyttet disse.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne har merket seg at interessen for å etablere grønn industri i Norge ser ut til å være avtakende. Freyr satser tungt på batteriproduksjon i USA, og legger den norske satsingen på is. Yara har slått fast at med dagens rammevilkår hadde det vært mer lønnsomt å satse på utslippsfri ammoniakkproduksjon i USA enn i Norge. Den norske solindustrien står på randen av konkurs. Et industrielt biogassanlegg på Stord har nylig stanset produksjonen, noe biogassbransjen begrunner med at dagens støtteordninger ikke er tilstrekkelige. Det er tegn til at Norges havvindsatsing blir akterutseilt av land med bedre rammevilkår.

Dette medlem er enig med statsråden i at det trengs et bredt spekter av virkemidler for å sikre grønn omstilling, men mener dagens virkemiddelapparat ikke er i nærheten av stort nok til å sikre den omstillingen som trengs. Bare første fase av havvindsatsingen på Sørlige Nordsjø II har et støttetak på 23 mrd. kroner. Selv om dette medlem støtter satsingen på Sørlige Nordsjø II, er det verken realistisk eller ønskelig at staten går inn med så store subsidier i mange prosjekter. Rene subsidier innebærer at staten tar risiko for å redusere risikoen for private investorer, mens de private investorene sitter igjen med hele gevinsten hvis prosjektene blir lønnsomme.

Dette medlem registrerer at statsråden i ovennevnte brev til komiteen skriver:

«SDØE er en særordning som er spesifikt tilpasset petroleumsnæringen, og kan ikke uten videre overføres til andre næringer eller benyttes til andre formål.»

Dette medlem deler denne oppfatningen, men har heller aldri gitt uttrykk for at modellen er direkte overførbar. Derimot er prinsippet overførbart: Ved å bruke statlig kapital til eierandeler i stedet for til subsidier, kan staten, i tillegg til å redusere risikoen i marginale prosjekter, hente ut en gevinst av vellykkede prosjekter. Dette medlem er helt enig med statsråden i at staten skal ha en rolle som risikoavlaster, og at hensikten denne risikoavlastningen er å mobilisere privat kapital til prosjektene. Det er nøyaktig det som er intensjonen bak representantforslaget om å opprette et SDGE – Statens direkte grønne eierskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til regjeringens styrking av kapitalvirkemidlene for å få fart på den grønne omstillingen. Disse medlemmer viser til at en kombinasjon hvor man løfter både egenkapitalvirkemidler, låneordninger, garantier og tilskudd er viktig for å mobilisere privat kapital. På denne måten kan staten og det private næringslivet sammen drive frem grønne, lønnsomme arbeidsplasser. Disse medlemmer vil fremheve at økonomisk vekst i næringslivet er avgjørende for velferden vår.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at prinsippet om statlig deleierskap for å redusere risiko allerede er i bruk gjennom investeringsselskapet Nysnø. Men Nysnøs samlede forvaltningskapital ved årsskiftet var omtrent 3 mrd. kroner, ifølge selskapets årsrapport for 2022. Det er for lite til å bygge opp eierandeler i norske selskaper på et nivå som vil gi den risikoavlastningen som selskapene og private investorer trenger, og det er for lite til å sikre at selskaper som REC Solar, Norwegian Crystals og Freyr velger å satse i Norge. Dette medlem viser i den forbindelse til anslaget statsråden skriver i ovennevnte brev til komiteen:

«Vi har anslått at det er behov for risikoavlastning på om lag 60 mrd. kroner for grønne industriprosjekter.»

Dette medlem mener at privat kapital må være hovedmotoren i det grønne skiftet, og at statlig eierskap i grønne selskaper ikke bør overstige 34 pst. Men at staten går inn med kapital i form av å kjøpe eierandeler i selskaper kan være akkurat det som trengs for å bygge opp det grønne næringslivet i Norge. Det vil gi selskapene risikoavlastning i oppstartsfasen, og det vil gi trygghet for private investorer. De private investorene vil fremdeles ha aksjemajoritet og vil styre forretningsutviklingen i selskapet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en statlig investeringsmekanisme for grønne prosjekter, Statens direkte grønne eierskap (SDGE), etter modell av SDØE og Petoro.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om innføring av en statlig investeringsmekanisme for grønne prosjekter, Statens direkte grønne eierskap (SDGE), etter modell av SDØE og Petoro.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at næringslivets fremste oppgave er å skape avkastning og arbeidsplasser. Samtidig opplever disse medlemmer at norsk næringsliv tar samfunnsansvar og viser stor interesse for å både benytte og utvikle grønne teknologier og investeringer. Disse medlemmer mener det viktigste for norsk næringsliv er å la bedriftene sitte igjen med mer kapital, for å investere midlene der de gir høyest mulig avkastning, verdiskapning og arbeidsplasser. Der det er markedssvikt finnes det allerede i dag svært mange ordninger innenfor det ordinære næringsrettede virkemiddelapparatet, også knyttet til den grønne omstillingen. Disse medlemmer mener derfor det vil være unødvendig byråkratisk å opprette enda flere virkemidler enn de som allerede finnes.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at bedriftene først og fremst trenger kapital til å gjøre de investeringene de ønsker, og opplever at investeringsviljen til grønne løsninger er stor. Disse medlemmer mener derfor det er kritikkverdig at regjeringen Støre gjennom økning av formuesskatten, utbytteskatten og arbeidsgiveravgiften, er med på å tappe nødvendig kapital fra bedriftene.