En forsterket arbeidslinje - flere i jobb og færre på trygd

Innledning

Målet er et trygt og rettferdig samfunn med arbeid til alle. I Norge trenger man at alle som kan jobbe, er i jobb.

Arbeid er viktig for den enkelte. Det gir en inntekt å leve av, tilhørighet og mulighet til å bruke evner og ferdigheter sammen med andre. Arbeid er viktig for oss som samfunn. Det at flest mulig deltar i arbeidslivet, er avgjørende for at vi skal kunne løse oppgavene som ligger foran oss, og trygge velferden.

For å sikre at flest mulig kan jobbe og kan stå i jobb, legges arbeidslinjen til grunn. Det betyr at virkemidler og velferdsordninger utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle. Den som ikke kan jobbe, skal få inntektssikring og tilgang til tjenester finansiert av fellesskapet. For at dette skal være mulig også de neste tiårene, må flere delta i arbeidslivet.

I meldingen forsterkes arbeidslinjen ved å legge til rette for en mer aktiv politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd. Arbeid er et gode. Arbeid gir inntekt og mulighet for å forsørge seg selv og familien. Det gir mening til tilværelsen og muligheter for mestring. Arbeid kan forbedre helsen og forebygge ensomhet og isolasjon.

Det vises til meldingens kapittel 1, der følgende punkter er detaljert redegjort for:

• Et trygt og rettferdig samfunn med arbeid til alle

• Utfordringer i arbeidsmarkedet

• En forsterket arbeidslinje, herunder:

  • Sysselsettingsmål

  • Arbeids- og velferdsforvaltningens rolle

• Sentrale innsatsområder, herunder:

  • Trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i arbeid og færre på trygd, herunder:

    • Arbeidsrettet hjelp til flere, kortere ventetid og nye forsøk med lønnstilskudd

    • Mer målrettet og stabil tiltaksbruk

  • Forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge, herunder:

    • Arbeidsrettet ungdomsprogram – ny ungdomsytelse

  • Satse på økt kompetanse og mer stabil tilknytning til arbeidslivet

  • Samarbeide om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, helse- og utdanningssektoren

  • Tilrettelegge for en tillits- og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken

• Kunnskapsgrunnlag og innspill, herunder

  • innspill til meldingsarbeidet

• Innsats i flere sektorer – om tilgrensende meldinger.

Sysselsatte og personer utenfor arbeidsmarkedet

Arbeidskraft er den mest verdifulle ressursen i nasjonalformuen. Det er viktig å forvalte den på en best mulig måte. God tilgang på arbeidskraft vil være avgjørende for fremtidig økonomisk aktivitet og velferd.

Norge har i hovedsak et velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Blant kvinner, eldre og de yngste i yrkesaktiv alder er sysselsettingen også høy sammenliknet med mange europeiske land. Den demografiske utviklingen vil øke forsørgelsesbyrden og føre til kamp om arbeidskraften. De fleste andre OECD-land står overfor tilsvarende utfordringer.

Det vises til kapittel 2 i meldingen hvor man går nærmere inn på trekk ved det norske arbeidsmarkedet som er relevante for å vurdere hvordan arbeidsmarkedspolitikken kan bidra til å styrke sysselsettingen. Kapittelet ser primært på strukturelle trekk og utfordringer ved arbeidsmarkedet nå, særlig knyttet til grupper som står utenfor arbeidslivet, og vier mindre plass til å beskrive utviklingen bakover i tid.

Følgende er nærmere beskrevet:

• Sysselsetting og arbeidsmarked i Norge

• Barrierer mot deltakelse i arbeidslivet

• Personer som står utenfor arbeidslivet

Mål og strategier i arbeidsmarkedspolitikken

Det vises til meldingens kapittel 3, der det beskrives hva som legges i arbeidslinjen, og hvordan en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er en sentral del av denne. Det trekkes frem hvordan arbeidsmarkedspolitikken fungerer og hvorfor den er viktig. Mange politikkområder må virke sammen med og utfylle arbeidsmarkedspolitikken dersom målene i arbeidslinjen skal realiseres.

Det foreslås å:

• Trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak og i mindre grad enn tidligere endre bevilgningen ved konjunkturendringer.

• Gjennomføre en områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene. Formålet er å tydeliggjøre driverne bak bruken av helserelaterte ytelser, og vurdere tiltak for å få flere i jobb og færre på trygd.

• Legge frem en stortingsmelding om sosial mobilitet og sosial utjevning våren 2025.

Tiltak for å styrke den enkeltes arbeidsevne

Det vises til meldingens kapittel 4, der det drøftes hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen kan utvikle og forbedre tiltak for at personer som er uten arbeid på grunn av lave kvalifikasjoner eller helserelaterte utfordringer, skal kunne delta i arbeidslivet. Det er behov for koordinert og systematisk innsats fra arbeidsmarkeds-, helse- og utdanningssektoren for å tilby gode tjenester til dem som trenger det. Kapittelet beskriver også innsats overfor unge med sammensatte utfordringer og andre grupper som er utsatte i arbeidsmarkedet.

For at arbeidssøkere som har lave formelle kvalifikasjoner eller mangelfull kompetanse skal få styrket sine muligheter i arbeidsmarkedet, foreslås det å:

• Legge til rette for økt bruk av opplæringstiltak som gir formell kompetanse, herunder videregående opplæring, og øke fleksibiliteten i tiltaket.

• Vurdere utvidet varighet for opplæringstiltak i tilfeller hvor det er behov for studiespesialisering i forkant av høyere utdanning, for å bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne kan gjennomføre høyere utdanning.

• Vurdere endringer i arbeidsforberedende trening (AFT), som kan gi muligheter for fag- og yrkesopplæring som leder fram mot et fagbrev.

• Vurdere praktiseringen av Fagbrev på jobb slik at ordningen blir mer tilgjengelig for Nav-brukere og brukere i introduksjonsprogram.

• Utrede en ny dokumentasjonsordning for kortere opplæringsløp – minikvalifikasjoner.

• Etablere veiledende prinsipper for samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten, fylkeskommunene og kommuner om tilrettelagt fag- og yrkesopplæring, på bakgrunn av erfaringer fra forsøk og tilskuddsordninger.

• Innhente mer kunnskap om opplæringstiltak, herunder bruk av formell utdanning for ulike målgrupper og erfaringer med arbeidsmarkedsopplæring (AMO).

For at arbeidssøkere som har helserelaterte utfordringer skal få bedre koordinerte tjenester og økt samtidighet i tjenestene slik at de får styrket sin arbeidsevne, foreslås det å:

• Vurdere behovet for å øke bruken av arbeidsmarkedstiltak for sykmeldte.

• Videreføre og bygge ut bruken av Individuell jobbstøtte (IPS).

• Videreføre utprøving av to modeller for systematisk tjenestesamhandling mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunehelsetjenestene.

• Etablere nasjonale faglige anbefalinger for Individuell jobbstøtte (IPS) og HelseIArbeid.

• Få mer kunnskap om kvinners arbeidshelse, jf. et nytt utvalg som er nedsatt for å utrede kvinners vilkår for deltakelse i arbeidslivet, arbeidshelse og sykefravær samt vurdere mulige tiltak.

For å forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge og understøtte ungdomsgarantien foreslås det å:

• Etablere et forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram med rett til en statlig finansiert inntektssikring.

• Utvikle lokale arbeidsrettede lavterskeltilbud i utvalgte kommuner.

• Utvikle modeller for opplæring og kvalifisering på arbeidsplassen for unge som ikke klarer å gjennomføre ordinære opplæringsløp.

• Samarbeide lokalt om å forebygge frafall og om unge som har falt ut av videregående opplæring.

• Vurdere om det bør utvikles egne modeller for systematisk tjenestesamhandling mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunehelsetjenestene målrettet mot unge, og hvordan utdanningsmyndighetene kan kobles på ved behov.

• Innhente mer kunnskap om erfaringer med samarbeid og samordning mellom arbeid, helse og utdanning med sikte på en mer koordinert og helhetlig oppfølging av unge med sammensatte bistandsbehov.

For at flere innvandrere skal få en stabil tilknytning til arbeidslivet og bli selvforsørget, foreslås det å:

• Åpne for å innvilge forberedende opplæring for voksne som opplæringstiltak og utvide opplæringstiltakets varighet for personer som tar forberedende opplæring for voksne i forkant av eller i kombinasjon med fag- og yrkesopplæring.

• Legge til rette for at flere innvandrere som trenger det, kan få tilbud om norskopplæring som arbeidsmarkedstiltak.

• Innhente mer kunnskap om hvordan overgangen mellom introduksjonsprogrammet og arbeidsrettet oppfølging i Nav-kontoret fungerer, og om hva som er barrierene og mulighetene for å få til en smidig overgang for deltakere som ikke når sluttmålet sitt i introduksjonsprogrammet.

Tiltak for å styrke arbeidslivets muligheter til å inkludere

Kapittel 5 beskriver og vurderer ulike tiltak for å øke mulighetene for inkludering hos arbeidsgivere. Det legges vekt på både Arbeids- og velferdsetatens virkemidler og hva arbeidsgivere selv kan gjøre for å inkludere flere som står utenfor arbeidslivet. Sentrale spørsmål er hvordan arbeidsrettede tiltak kan innrettes, og hvordan arbeidslivet kan legge til rette for at arbeidskraftressursene kan tas i bruk til beste for den enkelte, arbeidsgiverne og samfunnet. Økt inkludering i arbeidslivet krever treffsikre virkemidler, individuelle tilpasninger og et godt samarbeid over tid mellom Arbeids- og velferdsetaten, arbeidsgivere og brukere.

For å støtte opp om virksomhetenes evne til å inkludere flere med den arbeidsevnen de har, foreslås det å:

Styrke bruken av arbeidsrettede virkemidler ved å:

• Legge til rette for at arbeidsgivere får økt informasjon og kunnskap om virkemidler som arbeidsmarkedstiltak, tilretteleggingsordninger og hjelpemidler, og muligheter for samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten.

• Vurdere å utvide retten til hjelpemidler i arbeid for uføretrygdede.

• Vurdere om unge med uføretrygd bør få målrettet informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten om muligheter for arbeidsrettet oppfølging.

• Legge til rette for økt bruk av arbeidsmarkedstiltak i ordinært arbeidsliv, herunder økt bruk av lønnstilskudd.

Styrke oppfølgingen overfor arbeidsgivere og brukere ved å:

• Styrke de midlertidige arbeidsmarkedstiltakene for å gi økt rom for målrettet kjeding av tiltak og samtidig bruk av tiltak.

• Vurdere endringer som kan øke nytten av arbeidsforberedende trening (AFT), herunder om det bør kunne gis oppfølging også etter at tiltaksdeltakeren er ansatt.

• Vurdere å styrke oppfølgingstiltak i Arbeids- og velferdsetatens egenregi.

• Få mer systematisk kunnskap om hvem som faller ut av jobb etter å ha blitt formidlet via Arbeids- og velferdsetaten, hva som skal til for at de blir stående i arbeidslivet, og hva arbeidsgiver og arbeidstaker trenger for å få til en mer stabil tilknytning i arbeidslivet.

Styrke og forbedre bruken av varige arbeidsmarkedstiltak gjennom å:

• Legge til rette for at flere kan kombinere trygd med deltakelse i arbeidslivet.

• Øke bruken av varig lønnstilskudd som et alternativ til uføretrygd og overfor uføretrygdede.

• Gjennomføre et forsøk med fireårig lønnstilskudd for utsatte unge.

• Trappe opp bruken av tiltaket varig tilrettelagt arbeid.

• Følge opp Stortingets anmodningsvedtak gjennom å etablere en oppfølgingsordning for deltakere i varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet.

• Vurdere om oppfølging skal kunne tilbys over lengre tid i forbindelse med varig lønnstilskudd.

Legge bedre til rette for at offentlig sektor skal kunne inkludere flere som står utenfor arbeidslivet gjennom å:

• Ta sikte på å gjennomføre et forsøk i utvalgte kommuner for å prøve ut hvordan kommunene kan benytte lønnstilskudd, midlertidig eller varig, i større grad enn i dag.

• Følge opp fellesføring i 2024 om at statlige virksomheter skal ha en positiv utvikling i antall ansettelser av personer med funksjonsnedsettelse og/eller fravær fra arbeid, utdanning eller opplæring.

• Igangsette et arbeid for å utrede ytterligere og sterkere tiltak for å inkludere flere mennesker med funksjonshindre og flere mennesker med hull i CV-en i arbeidslivet i staten.

• Utrede om regelverket for ansettelser i statlig tariffområde i tilstrekkelig grad legger til rette for bruk av arbeidsmarkedstiltak.

• Videreføre traineeprogrammet i statlig sektor.

• Vurdere en nærmere avgrenset undersøkelse av kompetansekrav versus innhold i stillinger, blant annet muligheten til å stille differensierte språkkrav.

• Legge til rette for å øke bruken av systematisk samarbeid og strategiske partnerskap mellom Arbeids- og velferdsetaten og virksomheter i offentlig sektor.

Bidra til et mer tilpasset arbeidsliv for personer med nedsatt arbeids- og/eller funksjonsevne ved å:

• Støtte opp om tilpasninger i arbeidslivet som fremmer inkludering av flere personer med nedsatt arbeids- og/eller funksjonsevne, blant annet med bruk av deltidsstillinger for de som ikke kan jobbe heltid. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak på deltid kan bidra til dette.

• Styrke samarbeidet mellom arbeidsmiljø- og helsemyndighetene om blant annet forebygging av arbeidslivs- og arbeidsmiljøutfordringer, og kunnskapsutvikling.

• Understøtte arbeid med hensiktsmessig oppgavedeling og god organisering i arbeidslivet som kan legge til rette for at flere grupper kommer i arbeid i ulike sektorer.

Tiltak for at flere arbeidsgivere og arbeidssøkere skal finne hverandre

Det vises til meldingens kapittel 6, som beskriver viktige trekk i stillingsmarkedet og drøfter behovet for å videreutvikle Arbeids- og velferdsetatens formidlings- og rekrutteringstjenester. Det er store strømmer i arbeidsmarkedet, høy etterspørsel etter arbeidskraft og en rekke private tilbydere av ulike rekrutteringstjenester. I de aller fleste tilfeller finner arbeidsgivere og jobbsøkere hverandre uten at det offentlige er involvert. Arbeids- og velferdsetatens tjenester aktualiseres ofte først når arbeidssøkere har problemer med å finne ledige stillinger, eller arbeidsgiver ikke finner aktuelle kandidater. Etaten skal tilby individuelt tilpasset formidlingsbistand til personer som ikke kommer i jobb på egen hånd, og kan tilby rekrutteringsbistand til arbeidsgivere. Arbeids- og velferdsetaten har en viktig rolle i å gjøre mest mulig fullstendig informasjon om stillingsmarkedet tilgjengelig for arbeidssøkere og arbeidsgivere. Tett kontakt med næringslivet er en forutsetning for dette.

Man vil styrke Arbeids- og velferdsetatens rolle som arbeidsformidler, særlig overfor personer som trenger ekstra hjelp for å komme inn i arbeidslivet.

For å gjøre det enklere for arbeidssøkere og arbeidsgivere å finne hverandre, og for at flere personer fra utsatte grupper skal komme i arbeid, foreslås det å:

• Vurdere endringer i regelverket som regulerer Arbeids- og velferdsetatens rolle som tilbyder av formidlings- og rekrutteringsbistand slik at arbeidssøkere og arbeidsgivere kan få tjenester som bedre møter deres behov.

• Legge til rette for at Arbeids- og velferdsetaten skal få bedre tilgang til relevant informasjon om arbeidsmarkedet, slik at informasjonen om ledige stillinger blir mer komplett. Blant annet skal det vurderes om det er behov for regelendringer for å gi etaten adgang til å innhente nødvendig informasjon fra relevante aktører.

• Videreutvikle Arbeids- og velferdsetatens formidlings- og rekrutteringstjenester og verktøy, blant annet ved å legge til rette for bruk av ny teknologi.

• Legge til rette for å styrke og videreutvikle Arbeids- og velferdsetatens tjenester til arbeidsgivere og samarbeid med partene, bransjer og virksomhetene i arbeidslivet.

Bedre gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken

Det vises til meldingens kapittel 7, som tar for seg hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen må utvikles videre for at brukerne skal møte en forvaltning som har kompetanse, verktøy og muligheter til å arbeide kunnskapsbasert. Flere pågående prosjekter vil over tid kunne gi viktige bidrag til en mer kunnskapsbasert tjenesteutvikling i arbeids- og velferdsforvaltningen. Tillitsreformen er ett av regjeringens grep for å utvikle og fornye offentlig sektor. Ett av de sentrale premissene for tillitsreformen i arbeids- og velferdsforvaltningen er at Nav-kontorene og de ansatte i førstelinjen skal ha større handlingsrom til å bruke sin faglighet og kompetanse i arbeidet. For å kunne utøve skjønn og tilpasse tjenestene til individuelle behov og lokale forhold må medarbeiderne i Nav-kontorene ha et godt kunnskapsgrunnlag og gode støttesystemer. Ny teknologi og bruk av data kan bidra til en mer effektiv arbeidsmarkedspolitikk. Teknologiutviklingen gir Arbeids- og velferdsetaten store muligheter til å forbedre og effektivisere tjenester til brukerne.

For å sikre en bedre gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken foreslås det å:

• Gjennomføre tillitsreformen i arbeids- og velferdsforvaltningen slik at de ansatte i førstelinjen får større handlingsrom til å bruke sin faglighet og kompetanse i arbeidet.

• Videreutvikle mål- og resultatstyringen slik at Arbeids- og velferdsdirektoratet sikres handlingsrom og fleksibilitet til å styre og lede etaten med økt vekt på kunnskapsrettet bruk av Nav-kontorets ressurser.

• Styrke kunnskapsgrunnlaget om arbeidsmarkedspolitikken og arbeidsmarkedstiltakene gjennom systematisk satsing på å forbedre datagrunnlaget og evalueringer.

• Innhente mer kunnskap om arbeids- og velferdsforvaltningens oppfølging i forkant av tildelingen av arbeidsmarkedstiltak.

• Utvikle kvaliteten på Nav-kontorets tildeling av arbeidsmarkedstiltak gjennom bedre utvikling, spredning og bruk av kunnskap om god gjennomføring av arbeidsrettet oppfølging og bruk av arbeidsmarkedstiltak.

• Utforme mer overordnede prioriteringer av sentrale målgrupper for den samlede arbeidsrettede innsatsen.

• Styrke det faglige grunnlaget for hvordan arbeidsmarkedstiltakene bør framskaffes.

• Utnytte muligheter i bruk av data og ny teknologi for mer kunnskapsbasert arbeidsrettet oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Innledning

Meldingen inneholder en rekke forslag til hvordan arbeidsmarkedspolitikken kan bidra til et mer velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Det vises til meldingens kapittel 8, der det også er redegjort for:

• Effekter av tiltak og samfunnsøkonomiske gevinster, herunder:

  • Samfunnsøkonomiske gevinster av økt sysselsetting

  • Effekter av arbeidsmarkedstiltak på sysselsetting

  • Samfunnsøkonomiske gevinster av arbeidsmarkedstiltak

Økonomiske og administrative konsekvenser av forslag i meldingen

I meldingen er følgende innsatsområdene løftet frem:

• Trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i arbeid og færre på trygd.

• Forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge.

• Satse på økt kompetanse og mer stabil tilknytning til arbeidslivet.

• Samarbeide om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren.

• Tilrettelegge for en tillits- og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken.

Flere av forslagene vil ha økonomiske konsekvenser. Det gjelder særlig forslag om å trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak og å øke innsatsen overfor unge, innvandrere og andre utsatte grupper. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak vil kreve høyere tiltaksbevilgning til Arbeids- og velferdsetaten for gjennomføring og drift av tiltak, inklusiv behov for økte personellressurser i etaten. I tillegg kan det komme økte utgifter til livsoppholdsytelser til tiltaksdeltakerne. Utgiftsnivået vil avhenge av omfang og innretning.

Lønnstilskudd er tiltak som er forholdsvis kostbart på tiltaksbudsjettet, men innebærer sparte utgifter til ytelser, siden deltakerne på lønnstilskudd er i jobb og mottar lønn fra arbeidsgiver. Alternativet vil for mange være mottak av offentlige ytelser. Det bidrar til at de samlede offentlige utgiftene ved økt bruk av lønnstilskudd vil være lavere enn økningene i tiltaks- og driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten. På lengre sikt vil økt satsing på arbeidsmarkedstiltak og annen arbeidsrettet innsats bidra til økt overgang til arbeid, noe som vil ha positive effekter for offentlige finanser og for den enkeltes arbeidsinntekt. I tillegg kommer de velferdsmessige positive virkningene for deltakerne.

Det er vanskelig å anslå de samlede virkningene av meldingens forslag. Dette vil avhenge av de enkelte tiltakenes konkrete utforming og omfang, samt innsats på andre politikkområder. Økonomiske og administrative konsekvenser av forslag og tiltak vil bli kartlagt i det videre utredningsarbeidet. Det gjelder også eventuelle konsekvenser for kommunesektoren.

Enkelte tiltak vil kunne gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske og administrative rammer, men det kan føre til at andre tiltak må nedprioriteres. Tiltak som krever bevilgningsøkninger, er avhengig av prioriteringer i budsjettprosessen, og vil på vanlig måte bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Innfasing, dimensjonering og gjennomføring av nye tiltak må tilpasses den økonomiske situasjonen, kapasiteten i Arbeids- og velferdsetaten og politiske prioriteringer.

Noen av forslagene peker på behovet for bedre samarbeid mellom sektorene og behovet for en tillits- og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken. En stor del av dette vil trolig kunne gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer, men det må kartlegges nærmere. Eventuelle behov for nye verktøy i Arbeids- og velferdsetaten, for eksempel knyttet til IKT, vil ses i sammenheng med etatens driftsutvikling og øvrige behov for modernisering og tjenesteutvikling. Endringer utover det som allerede er planlagt, kan gi behov for økt driftsbevilgning under Arbeids- og velferdsetaten. Dette vil vurderes i de årlige budsjettprosessene.

Tre forsøk

Det foreslås tre nye forsøk som vil kreve økte ressurser. Det gjelder et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram med tilhørende inntektssikring og et forsøk med langvarig lønnstilskudd for utsatte unge. Det tas også sikte på å gjennomføre et avgrenset forsøk med økt bruk av lønnstilskudd i kommunal sektor.

Alle forsøkene skal evalueres, og erfaringene skal vurderes før de eventuelt justeres og skaleres opp. Det er derfor viktig at forsøkene utformes og gjennomføres på en slik måte at de er egnet for eventuell full implementering.

Før budsjettmessige konsekvenser og gevinster av disse forsøkene kan anslås, må forsøkene konkretiseres nærmere. Utgiftene vil blant annet avhenge av omfanget, innretningen og innsatsen underveis og varigheten på forsøkene. Budsjettkonsekvenser kan dels dreie seg om løpende merutgifter til oppfølging og tiltak. Det vil innebære både økt tiltaksbevilgning og økte personellressurser til Arbeids- og velferdsetaten til å avklare og følge opp brukere. Forsøkene med lønnstilskudd vil også kunne innebære tettere dialog med arbeidsgivere for oppfølging og tilrettelegging av arbeidsoppgaver. Det kan også være aktuelt i forbindelse med forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, i den grad tiltakene i programmet gjennomføres i det ordinære arbeidslivet.

I forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram vil det også komme økte utgifter til inntektssikring knyttet til deltakelse i programmet. Det vil i noen grad kunne bli motvirket av at mange av deltakerne i et ungdomsprogram alternativt ville ha mottatt andre ytelser, som arbeidsavklaringspenger, tiltakspenger eller økonomisk sosialhjelp. På lengre sikt vil et slikt program også kunne motvirke overgang til uføretrygd. Ordningen bør utformes slik at den i minst mulig grad omfatter personer som ville kommet i arbeid eller utdanning uten ytterligere bistand.

I tillegg vil det komme utgifter til å planlegge, iverksette og gjennomføre selve forsøkene. Iverksettelse, innretning og skalering av forsøk må ses i sammenheng med Arbeids- og velferdsetatens øvrige oppgaver og planer, herunder gjennomføringen av etatens oppdatering av IT-løsninger og digitale verktøy for saksbehandling. Dette vil man komme tilbake til på egnet måte i de ordinære budsjettprosessene.

Umiddelbare kostnader og langsiktige gevinster

Økt sysselsetting har positive effekter for velferdsstaten. De fleste evalueringer viser at arbeidsmarkedstiltak har positiv effekt på sysselsetting og er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Økt sysselsetting betyr økt produksjon, økt skatteinngang og lavere trygdeutgifter. Når flere deltar i arbeidsmarkedet, blir knappheten på arbeidskraft mindre, og det kan dempe tendenser til lønnspress.

Satsingen innenfor arbeidsmarkedspolitikken bidrar til at flere kommer i jobb, og at færre går over på langvarige helserelaterte ytelser. Innsatsen for å få det til kan forsvare økte kostnader. Kostnadene knyttet til mange av forslagene kan komme umiddelbart, mens gevinstene vil komme senere og forsterke seg over tid.

Som ledd i komiteens behandling av meldingen ble det 9. januar 2025 avholdt høring i saken. I alt deltok 42 organisasjoner på høringen. Det ble også åpnet for skriftlige innspill. Det kom 26 skriftlige innspill.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tone E. Berge Hansen, Per Vidar Kjølmoen, Anette Trettebergstuen og Torbjørn Vereide, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Alf Erik Bergstøl Andersen og Dagfinn Henrik Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy André Øvstegård, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Komiteen viser til at meldingen har som mål å legge til rette for en mer aktiv politikk for å få flere i jobb og færre på trygd. Komiteen støtter regjeringens beskrivelse av verdien av arbeid for både den enkelte og for samfunnet som helhet. For den enkelte gir det en inntekt å leve av, selvstendighet og tilhørighet. For samfunnet utgjør befolkningens arbeidsinnsats den viktigste faktoren for verdiskaping, den er beregnet å utgjøre om lag to tredjedeler av nasjonalformuen.

Komiteen registrerer at regjeringen legger arbeidslinjen til grunn, som innebærer at virkemidler og velferdsordninger skal utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle – full sysselsetting. Den som ikke kan jobbe, skal få inntektssikring og tilgang til tjenester finansiert av fellesskapet. For at dette skal være mulig også de neste tiårene, må flere delta i arbeidslivet.

Komiteen viser til at Norge har relativt høy sysselsettingsandel i en internasjonal sammenheng. Utviklingen har likevel gjennom mange år vært svakere i Norge enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med, og komiteen viser i denne sammenheng til de konkrete, høyere sysselsettingsmålene som også ligger i perspektivmeldingen. Det er satt som mål at andelen sysselsatte i alderen 20–64 år skal økes fra 80,2 pst. i 2023 til 82 pst. i 2030, og en ytterligere økning til 83 pst. i 2035.

Komiteen viser til at Norge skiller seg ut fra andre land i å ha relativt lav arbeidsledighet, men mange mottakere av helserelaterte ytelser. En høy andel mottar uføretrygd, og mange av disse blir av erfaring stående varig utenfor arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet slutter seg til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens ambisjoner om å styrke satsingen på arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer vil understreke at målet om full sysselsetting, ved å sikre arbeid til alle, ikke bare er viktig for å styrke verdiskapningen i samfunnet, det er også en grunnleggende forutsetning for den norske modellen og et likestilt samfunn. Arbeid gir den enkelte både inntekt, muligheter og tilhørighet til et fellesskap. Full sysselsetting er en viktig forutsetning for å integrere flere av de som står utenfor arbeidslivet.

Disse medlemmer støtter Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens melding og understreker behovet for en arbeidsmarkedspolitikk som møter fremtidens behov. Norge er et lite land med en åpen økonomi, som har klart å kombinere et produktivt og konkurransedyktig næringsliv med gode lønninger i et trygt og seriøst arbeidsliv. En politikk som legger til rette for full sysselsetting, bidrar ikke bare til å sikre at flere sikres egen inntekt å leve av, men støtter også opp om et arbeidsliv som har insentiver til å satse på effektivisering og innovasjon for å bruke arbeidskraften vi har, mest mulig effektivt. Full sysselsetting bygger opp under at arbeidstakerne kan kreve sin del av verdiskapningen gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets parter.

Arbeidsmarkedsmarkedspolitikken spiller derfor en nøkkelrolle i den norske modellen. Det er avgjørende at denne politikken er tilpasset utfordringene vi står overfor både i samtid og i framtid. Norge har lave fødselstall og en aldrende befolkning. Dette vil ikke bare bety at en større andel av befolkningen har svakere forutsetninger for å delta i arbeidslivet, men også et økende behov for arbeidskraft blant annet i helse- og omsorgssektoren. Samtidig vil teknologiske utviklinger fortsette å stille økende og endrede krav til kompetanse og omstilling i arbeidslivet.

Disse medlemmer er positive til det kursskiftet som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt frem i denne stortingsmeldingen. Disse medlemmer viser til at arbeidsmarkedsmeldingen var ett av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens svar på ambisjonen i perspektivmeldingen om å øke sysselsettingen:

«Regjeringen setter seg derfor som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80½ pst. i 2023 til 82 pst. i 2030, og en ytterligere økning til 83 pst. i 2035. For å oppnå høyere sysselsetting må strukturelle tiltak vurderes og ulike politikkområder virke sammen.»

Flere må sikres lavterskeltilbud for å få støtte til å komme i arbeid eller bli stående i arbeid. Slik støtte må kunne gis uten at det stilles krav om diagnose som inngangsbillett. Det må til en mer helhetlig og langsiktig finansiering og gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak, og samhandlingen mellom aktørene må forbedres. Innsatsen må være kunnskapsbasert slik at ressursene og tiden brukes effektivt på tiltak som møter brukernes behov. Det må åpnes for mer fleksibilitet i bruk av tiltak. Bruken av lønnstilskudd må økes, og varig lønnstilskudd bør vurderes som et alternativ til varig uføretrygd.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Solberg i juni 2021 la frem Meld. St. 32 (2020–2021) Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Stortingsmeldingen beskriver årsaker til at folk faller utenfor, og relevante tiltak for å motvirke dette. Disse medlemmer viser til at denne meldingen dessverre ble trukket av regjeringen Støre i 2021.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen Støre i Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje skriver at et godt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag må ligge til grunn for politikkutvikling. Disse medlemmer merker seg også at meldingen bygger på kunnskapsgrunnlaget fra sysselsettingsutvalgets to rapporter, nemlig NOU 2019:7 Arbeid og inntektssikring og NOU 2021:2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Støre i stortingsmeldingen trekker frem at sysselsettingsutvalget blant annet la vekt på at det bør føres en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere får tett oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Det ble pekt på at det er særlig viktig å øke innsatsen for unge, gjennom økt satsing på kvalifisering, utdanning og opplæring.

Disse medlemmer ser positivt på at regjeringen Støre har benyttet kunnskapsgrunnlaget fra sysselsettingsutvalget. Disse medlemmer viser til at sysselsettingsutvalgets to rapporter også var et meget sentralt grunnlag for regjeringen Solbergs inkluderingsmelding, Meld. St. 32 (2020–2021) Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv.

Disse medlemmer viser til at utfordringene beskrevet i stortingsmeldingene fra regjeringen Solberg og regjeringen Støre er svært overlappende. Gjennomgangstonen i begge er at for mange i arbeidsfør alder i Norge står utenfor arbeid og utdanning, flere må i arbeid og færre på trygd. Utenforskap skyldes i mange tilfeller helseproblemer og/eller manglende utdanning og opplæring. Derfor er det behov for å bygge ned siloer ved å styrke samarbeidet mellom helse, utdanning og arbeid. Videre må det legges til rette for at flest mulig mottakere av uføretrygd kan utnytte sin restarbeidsevne ved å kombinere arbeid og trygd.

Disse medlemmer merker seg at begge meldingene fremhever betydningen av arbeidsrettede tiltak som kvalifisering, kompetanseheving og tilrettelegging for personer med nedsatt arbeidsevne. Begge meldingene understreker behovet for tidlig innsats for å forhindre utenforskap. Disse medlemmer registrerer også at begge meldingene peker på kompetanseutvikling som en nøkkel til å inkludere flere i arbeidslivet. Ungdom er også en prioritert gruppe i begge meldingene.

Disse medlemmer viser til Interpellasjon nr. 54 (2021–2022) fra våren 2022, der Høyre i Stortinget etterspurte hvilken alternativ plan regjeringen Støre har for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet, etter at de trakk regjeringen Solbergs stortingsmelding, Meld. St. 32 (2020–2021) Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv.

Disse medlemmer peker på at daværende statsråd Marte Mjøs Persen i interpellasjonsdebatten sa at regjeringen Støres ambisjoner er høye når det gjelder å skape et mer inkluderende arbeidsliv, og at regjeringen Støre har lagt opp til en lang rekke konkrete og kraftfulle grep for å bidra til at flere kan inkluderes i arbeidslivet. Disse medlemmer opplever ikke at regjeringen Støre har levert på disse ambisjonene og lovnadene de siste 3,5 årene den har styrt.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Støre har vraket forsøket med arbeidsorientert uføretrygd og 5 pst.-målet om å ansette flere folk med funksjonsnedsettelser og hull i CV-en i staten. Regjeringen Støre har underfinansiert varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA) og strammet inn på innleieregelverket og adgangen til midlertidige ansettelser, som alle kan fungere som inngangsporter til arbeidsmarkedet for dem som står langt unna det å ha en jobb. Disse medlemmer merker seg også at regjeringen Støre har gjort det mer komplisert å ansette mennesker på deltid, noe som særlig rammer de som ikke har helse til å jobbe heltid.

Disse medlemmer støtter intensjonen med meldingen og de fleste av tiltakene som følger med. Samtidig mener disse medlemmer at regjeringen Støre har brukt altfor lang tid på å legge frem sin politikk for å få flere i arbeid, og at mange av tiltakene som nå foreslås, ikke er forpliktende nok. Tiden for vage og byråkratiske formuleringer bør være forbi. Disse medlemmer mener at nå må kraftfulle tiltak iverksettes for å snu den negative utviklingen i antallet mennesker som havner på helserelaterte ytelser og i utenforskap.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt har alles rett til godt arbeid og et anstendig livsopphold som sine mest sentrale mål for arbeidsmarkedspolitikken. Disse medlemmer mener at innsatsen for økt arbeidsinkludering både i større grad må være skreddersydd for den enkelte og innrettet mot å endre samfunnsforhold som skaper barrierer og utstøting fra arbeidslivet. I tillegg mener disse medlemmer det ikke er en motsetning mellom et sikkerhetsnett som forhindrer fattigdom, og det å legge opp til økt arbeidsdeltakelse for de som kan. Statens ytelser og økonomisk sosialhjelp må være både enkle og trygge for de som trenger dette sikkerhetsnettet.

Sysselsatte og personer utenfor arbeidsmarkedet

Arbeidsavklaringspenger (AAP)

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at arbeidsavklaringspenger (AAP) er en rettighetsytelse fra Folketrygden. Ytelsen er midlertidig, og formålet er inntektssikring, arbeidsavklaring og arbeidstrening. En arbeidsavklaring er når aktivitetsplanen er gjennomført slik at Nav gjennom behandling, tiltak eller annen oppfølging, av medlemmet i folketrygden, har fått sikker viten om hvorvidt medlemmet er i stand til å arbeide, eventuelt i hvilken grad. Det skal altså skje en avklaring, enten til jobb som gir arbeidsinntekt, eller uføretrygd som gir inntektssikring.

Lengden på tidsperioden man kan motta AAP, har vært et stridstema mellom Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen og regjeringen Solberg. Derfor ble dette avklart slik i Hurdalsplattformen hvor det heter:

«[Regjeringen vil] Sørge for at personer som mottar arbeidsavklaringspenger får forlengelse dersom de ikke er ferdig avklart fra NAV eller helsevesenet.»

Disse medlemmer mener at den virkelig kritiske innvendingen mot AAP-ordningen, som omfatter stadig flere, p.t. om lag 160 000 personer, er at arbeidsavklaringen tar altfor lang tid og arbeidstreningen er for kortsiktig og for lite helhetlig. Alle sider ved AAP-ordningens tredelte formål må derfor få en grundig gjennomgang.

Ut fra intensjonen med sammenslåingen av sosialkontor, arbeidsformidling og trygdekontor til Nav er nettopp AAP-ordningen kjernen i Nav-reformens uttrykte formål; nemlig én dør inn. Det krever, etter disse medlemmers syn, at de fagfolk som møter AAP-brukerne, gis opplæring, teknologiske redskaper, ansvar og myndighet, slik at jobben blir gjort langt raskere og bedre enn i dag.

Disse medlemmer mener det er viktig å fjerne barrierer som hindrer eldre arbeidstakere som kan og vil jobbe, fra å bli stående i arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå hvordan ytelser og lovregler for arbeidstid og ferie kan innrettes slik at de fremmer mulighetene for at arbeidstakere kan stå lenger i arbeid når de blir eldre.»

Komiteens medlemmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet tar til orde for forenkling og samling av ulike ytelser, samt å redusere trykket på krav om rapportering og aktivitet. Både for ansatte og brukere av Nav må altfor mye tid brukes på å fylle ut skjemaer, og for mange brukere blir hverdagen uoversiktlig med en rekke ulike ytelser og ulike utbetalingsdatoer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av en sterk og inkluderende arbeidslinje som sikrer høy sysselsetting og lav ledighet. Arbeid er nøkkelen til økonomisk handlefrihet, samfunnsdeltakelse og økt velferd for den enkelte. Disse medlemmer er skeptiske til hvorvidt regjeringens politikk, slik den er skissert i meldingen, vil sikre høyere yrkesdeltakelse, særlig blant grupper som har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer er bekymret for den økende andelen unge og personer med helseutfordringer som faller utenfor arbeidslivet. Disse medlemmer mener at gradert sykemelding samt bedre tilrettelegging av arbeidsplasser i større grad bør benyttes slik at personer med helseutfordringer kan bruke eventuell restarbeidsevne.

Disse medlemmer viser til at sysselsettingsgraden i Norge, særlig blant menn i alderen 25–54 år, har utviklet seg svakere enn i mange andre europeiske land. Dette understreker behovet for tiltak som øker arbeidsdeltakelsen blant denne gruppen, herunder insentiver for økt arbeid og kvalifiseringstiltak.

Innvandreres tilknytning til arbeidslivet er fortsatt for svak, og disse medlemmer mener det må stilles strengere krav til aktivitet, slik som språkopplæring og kvalifisering for å sikre raskere overgang til arbeid. Særlig må det settes tydeligere krav om norskopplæring og innføring i norske arbeidslivsregler for innvandrere, slik at de blir bedre rustet til å delta i arbeidsmarkedet.

Når det gjelder arbeidsinnvandring, vil disse medlemmer bemerke at det har vært viktig for norsk økonomi, men det må føres en strengere politikk for å unngå sosial dumping og sikre at norske arbeidstakere ikke fortrenges fra arbeidsmarkedet. Det er viktig at arbeidsinnvandrere har reelle jobbtilbud før innreise, og at de ikke blir en belastning for velferdsstaten.

Sykefravær og sykepenger

Komiteens medlemmer fra Høyre ser med stor uro på det voksende sykefraværet i Norge. Det er alvorlig for den som er syk, og for samfunnet. Disse medlemmer viser til at veien fra langtidssykefravær til varig utenforskap fra arbeidslivet er kort.

Disse medlemmer viser videre til at Norge skiller seg ut med et vedvarende høyt sykefravær etter pandemien. De fleste andre europeiske land har derimot hatt nedgang i sykefraværet etter koronapandemien. I Norge er sykefraværet det høyeste på 15 år. Hadde Norge fått sykefraværet ned på svensk nivå, ville det frigjort 40 000 årsverk.

Disse medlemmer viser til at det trengs nye og kraftfulle tiltak for å få ned sykefraværet. Slike tiltak er fraværende i regjeringens arbeidsmarkedsmelding. Disse medlemmer viser til at Høyre ikke vil kutte i sykepengene folk får utbetalt, men har foreslått en rekke andre tiltak for å få ned sykefraværet.

Disse medlemmer viser til at forskning slår fast at arbeid i mange tilfeller fremmer helse. Disse medlemmer merker seg at det også gjelder for mennesker med diagnoser som ofte fører til uføretrygd, som muskel- /skjelettlidelser, smertetilstander og psykiske helseproblemer. Disse medlemmer mener derfor at gradering bør være hovedregelen når man blir sykmeldt eller mottar andre helserelaterte ytelser, slik at den sykemeldte får brukt restarbeidsevnen sin og samtidig beholder kontakten med arbeidsplassen i sykemeldingsperioden.

Disse medlemmer viser til at det å være 100 pst. sykemeldt over tid er den viktigste årsaken til at folk ikke kommer tilbake i arbeid. Disse medlemmer mener derfor at det bør stilles krav om at legens vurdering av restarbeidsevne og begrunnelse for sykemeldingsgrad alltid skal komme frem av sykemeldingen.

Disse medlemmer viser videre til at det bør settes ned en sykefraværskommisjon for å finne årsakene til det høye sykefraværet og hva som står i veien for å få folk raskere tilbake i jobb. Videre bør det vurderes å endre de økonomiske incentivene fastlegene har for å skrive ut sykemeldinger, slik at det heller lønner seg for fastleger å følge opp eller unngå sykemeldinger.

Disse medlemmer mener i likhet med både NHO og LO at det også er grunn til å se på kostnadsfordelingen mellom Nav og arbeidsgiver slik at arbeidsgiver i større grad må tilrettelegge for å få langtidssykemeldte tilbake, mot at staten tar en større del av finansieringen for korttidsfraværet. Disse medlemmer viser til at sysselsettingsutvalget foreslo at arbeidsgiverperioden reduseres fra 16 til 12 dager, mot at arbeidsgiver dekker 10 pst. av sykepengene etter tre måneder.

Disse medlemmer er tilfredse med at partene 12. februar 2025 omsider kom til enighet om en ny IA-avtale. Disse medlemmer er likevel bekymret for at også denne IA-perioden vil få et sykefravær som fortsetter å øke. Disse medlemmer fremhever at det hviler et stort ansvar på partene og regjeringen Støre i å følge opp innholdet.

Arbeidsavklaringspenger (AAP)

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Nav nylig har meldt om en kraftig vekst i antallet AAP-mottakere. Ved slutten av 2024 mottok nærmere 160 000 personer arbeidsavklaringspenger (AAP). Det er 9 500 flere mottakere enn det var for ett år siden. Disse medlemmer merker seg at dette er en økning på 6,3 pst. sammenlignet med 2023. Disse medlemmer viser videre til at Nav skriver i en pressemelding at:

«I løpet av fjerde kvartal 2024 var det rundt 18 700 personer som startet å motta AAP, det høyeste antallet i løpet av et kvartal siden innføringen av ordningen i 2010. Sammenlikner vi med tilsvarende periode i 2023 var det 2 800 flere som begynte på ytelsen i fjerde kvartal 2024. Det tilsvarer en vekst på 17 pst.»

Disse medlemmer mener antallet er alarmerende høyt. Aldri før har det vært flere som begynner å motta arbeidsavklaringspenger enn nå. Dessverre er ordningen for mange i praksis et hurtigspor ut av arbeidslivet. Høyre mener hele systemet er overmodent for reform.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg gjennomførte flere endringer i AAP-ordningen for å sikre brukerne tettere oppfølging og raskere avklaring til arbeid eller uførhet. Blant annet ble maksimal varighet redusert fra fire til tre år, og unntaket for maksimal varighet ble strammet inn og tidsbegrenset til to år for nye tilfeller. Både tidsbegrensning av perioden en kan motta ytelsen, og innføring av karensbestemmelsen understreker at AAP skal være en midlertidig ytelse. Dette var viktig for å hindre at AAP-mottakere ble værende på ytelsen i uforholdsmessig lang tid.

Disse medlemmer viser til at flere ble raskere avklart etter disse endringene. Disse medlemmer understreker videre at AAP er og skal fortsatt være en midlertidig helserelatert ytelse. Dessverre blir for mange værende på ytelsen i for lang tid, og på mange måter har denne ytelsen blitt en vei til varig utenforskap.

Disse medlemmer mener det er svært uheldig at arbeidsavklaringspenger er den eneste muligheten unge uten rett til dagpenger har for å sikre seg en inntekt dersom man ikke er i arbeid. Med unntak av sosialhjelp er den eneste måten å få inntektssikring på hos Nav i dag gjennom en helserelatert ytelse, altså at du er syk. For mange resulterer dette dessverre i varig uføretrygd i ung alder. Samfunnet kan ikke gi opp unge mennesker som kan jobbe.

Uføretrygd

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det ved utgangen av 2024 var 373 000 mottakere av uføretrygd. Det er 6 400 personer flere enn ved samme tidspunkt året før. Disse medlemmer merker seg at Nav omtaler dette som en betydelig økning sammenlignet med de siste årene, og at økningen i antall uføretrygdede i løpet av 2024 er den kraftigste årlige veksten siden før koronapandemien.

Disse medlemmer er meget bekymret for utviklingen blant unge uføre i aldersgruppen 18–29 år. Det har økt med nær 600 nye personer i 2024, og er i alt 22 400 personer ved utgangen av 2024. Det utgjør 2,7 pst. av personene i denne aldersgruppen. Disse medlemmer viser til at andelen unge uføre aldri har vært høyere.

Disse medlemmer er bekymret for at det står altfor mange unge helt utenfor arbeid eller utdanning, og merker seg at andelen øker under regjeringen Støre. Med unntak av sosialhjelp er den eneste måten å få inntektssikring på hos Nav i dag gjennom en helserelatert ytelse, som forutsetter at du er syk. For mange resulterer dette dessverre i varig uføretrygd i ung alder.

Disse medlemmer merker seg at andelen mottakere av arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd i alderen 18 til 29 år har økt med 80 pst. siden 2000. Disse medlemmer er opptatt av at det innføres tiltak som kan snu de siste 20 årenes økning i antallet unge uføre. Disse medlemmer viser til merknader om blant annet en ny ungdomsytelse, arbeidsorientert uføretrygd og medikalisering.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen Støre i juni 2024 igangsatte en områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene i folketrygden.

Disse medlemmer er positive til at regjeringen Støre har satt i gang dette arbeidet, og tolker dette som et signal om at også regjeringen Støre ønsker et bedre kunnskapsgrunnlag om de helserelaterte ytelsene. Disse medlemmer mener at det er et stort behov for mer kunnskap på dette feltet.

Funksjonshemmede i arbeidslivet

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen Støre i liten grad omtaler funksjonshemmede og deres mulighet til å delta i arbeidslivet. Over 100 000 personer med funksjonsnedsettelser er ikke yrkesaktive, selv om mange selv ønsker å jobbe. Dette illustrerer at mange funksjonshemmede dessverre møter barrierer som hindrer deltakelse i arbeidslivet. Noen av barrierene handler om fordommer og holdninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, mener det er viktig å sikre god og reell brukermedvirkning i arbeidet med alle tiltak i meldingen som er relatert til unge. Flertallet viser til høringsinnspillet fra Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), der det påpekes at det ikke er noe krav til gjennomført arbeidsevnevurdering for å innvilge uføretrygd til personer med utviklingshemming. De fleste som har en form for utviklingshemming, får automatisk innvilget uføretrygd idet de fyller 18 år, til tross for at mange har evne og ønske om arbeid.

Flertallet mener det er svært ekskluderende at mennesker med utviklingshemming ikke får en individuell arbeidsevnevurdering på lik linje med andre. Nav bør i større grad bistå den enkelte med å finne passende arbeid.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre at også mennesker med utviklingshemming har krav på en individuell arbeidsevnevurdering og bistand til å delta i arbeidslivet.»

Seniorer i arbeidslivet

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at regjeringen Støre i stortingsmeldingen heller ikke adresserer hvordan flere seniorer kan stå lenger i jobb. Disse medlemmer peker på at folk lever lenger enn før og har bedre helse, og mange eldre kan og vil stå lenger i jobb. For å bevare bærekraften i velferdsstaten blir vi fremover avhengige av at flere jobber mer og står lenger i arbeid. At folk har jobb, er et gode for både den enkelte og samfunnet.

Disse medlemmer viser til at Høyre i forhandlingene om et nytt pensjonsforlik fikk gjennomslag for å heve aldersgrensen for å stå i jobb i staten fra 70 til 72 år, og at ingen skal være pliktig til å fratre jobben sin når de når særaldersgrensen for de yrkene som har det. Som et ledd i å bekjempe aldersdiskriminering i arbeidslivet mener disse medlemmer at det på sikt er riktig å fjerne aldersgrensen for stillingsvernet i arbeidslivet helt og samtidig fjerne adgangen til å fastsette lavere bedriftsinterne aldersgrenser.

Disse medlemmer viser til at markedet kan bidra med mye innovasjon og gode løsninger for å sikre seniorer deltakelse i arbeidslivet. Sosiale entreprenører som etablerer gode inkluderingstiltak, bør satses på. Disse medlemmer viser til rekrutteringsselskapet Gammel Nok, som er et eksempel på en privat aktør som sysselsetter seniorer som ønsker å delta i arbeidslivet, enten det er innenfor helse og omsorg, besøkstjeneste, hverdagshjelp eller vaktmestertjenester eller på andre områder. Disse medlemmer mener denne typen innovasjon og gründerskap bør ha livets rett, og beklager at regjeringens innstramminger i innleieregelverket har bidratt til at alle bemanningsselskaper og rekrutteringsselskaper har fått dårligere vilkår.

Disse medlemmer påpeker at det fortsatt er mye som må gjøres for å bekjempe aldersdiskriminering i arbeidslivet. Næringslivet og offentlig virksomhet må legge til rette for at eldre ikke trenger slutte i jobb dersom arbeidsevnen og viljen fortsatt er til stede. Disse medlemmer mener det er behov for å fjerne barrierer som hindrer folk som vil jobbe lenger fra å faktisk gjøre nettopp det.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå hvordan ytelser, arbeidstider og ordninger kan innrettes slik at de ikke skaper barrierer for bedrifter og arbeidstakere som ønsker å stå lenger i arbeid.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne aldersgrensen for stillingsvernet i arbeidslivet på 72 år, og fjerne adgangen til å fastsette en lavere bedriftsintern aldersgrense.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt tar til orde for forenkling og samling av ulike ytelser, samt å redusere trykket på krav om rapportering og aktivitet. Både for ansatte og brukere av Nav må altfor mye tid brukes på å fylle ut skjemaer, og for mange brukere blir hverdagen uoversiktlig med en rekke ulike ytelser og ulike utbetalingsdatoer.

Disse medlemmer støtter derfor regjeringens forsøk med en arbeidsrettet ytelse for ungdom, i tråd med Nav i Trøndelags forsøk, og vil foreslå økt tempo og større omfang på gjennomføring av dette forsøket, samt andre tiltak for å samle og forenkle ytelser. Disse medlemmer vil også understreke at forsøket i Trøndelag må få fortsette.

Disse medlemmer mener statens ytelser og økonomisk sosialhjelp må gi trygghet i hverdagen for de som trenger dette sikkerhetsnettet. Disse medlemmer viser til at en rekke av minstesatsene på statens ytelser er under EUs fattigdomsgrense, og at de veiledende normene for økonomisk sosialhjelp ikke samsvarer med hva statens forbruksforskning mener er nødvendig for et livsopphold. Disse medlemmer mener det er dårlig bruk av både brukere og ansattes tid og krefter at folk må søke supplerende sosialhjelp.

Disse medlemmer viser særlig til regelverket om hva 100 pst. uføre kan tjene før inntekten avkortes i uføretrygden. Den lave grensen på 0,4 G hindrer uføre fra å delta i samfunnslivet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslå å øke fribeløpet for uføre til 1 G.»

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslå en opptrappingsplan for minsteytelsene i uføretrygden og arbeidsavklaringspenger, samt andre relevante ytelser, til over den anslåtte fattigdomsgrensen for 2026.»

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslå en opptrappingsplan for de veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp, slik at disse samsvarer med SIFOs referansebudsjett.»

Disse medlemmer mener at enklere og tryggere ytelser vil gi ansatte og brukere mer tid og krefter til å gjøre det viktigste, nemlig å sammen prøve å få arbeid.

Fra felles nordisk arbeidsmarked til ett EU/EØS-arbeidsmarked

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt er for et felles nordisk arbeidsmarked. Vårt nordiske arbeidsmarked, etablert i 1954, fungerte bra som følge av en felles norsk-nordisk arbeidslivsmodell, rimelig lik arbeidslivslovgivning og noenlunde likeverdige sosiale sikkerhetsnett for personer som var arbeidsledige eller ikke hadde arbeidsevne til å skaffe seg inntekt til livsopphold. Gjennom EØS-avtalen, som gjaldt fra 1. januar 1994, og senere utvidelser av Den europeiske union (EU), har Norge blitt del av et felles europeisk arbeidsmarked der lønns- og arbeidsvilkår, arbeidslivslovgivning og sosiale velferdsytelser ved eksempelvis sykdom og ledighet er svært ulike. Disse medlemmer er fortsatt tilhengere av et felles nordisk arbeidsmarked med kontrollert arbeidsinnvandring fra EU/EØS-land utenfor Norden. Disse medlemmer mener norske myndigheter skal føre kontrollert arbeidsinnvandring fra EU/EØS-land utenfor Norden hvor inngangskriterier for arbeid i Norge er kontrakt om heltidsarbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår og bosted.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt viser til at det store omfanget av EØS-innvandring til Norge, særskilt etter de store EU-utvidelsene i 2004 og 2007, både har gitt utfordringer for balansen i det norske arbeidsmarkedet, et negativt lønnspress, økt arbeidslivskriminalitet og sosial dumping innen flere bransjer, i tillegg til lavere produktivitet i flere bransjer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter målet om, og alle tiltak som bidrar til, at alle som kan og vil, skal få jobbe. Samtidig vil disse medlemmer advare om at parallelt med at regjeringen legger sterkt vekt på arbeidslinjen, og understreker hvor viktig det er at alle som kan jobbe, må jobbe, så skyves hundretusener av nordmenn ut av arbeidslivet fordi de ikke er friske nok til å yte 100 pst.

Disse medlemmer viser til at mange av de laveste ytelsene i velferdsstaten er langt under alle fattigdomsgrenser. Disse medlemmer ønsker en opptrappingsplan for de laveste trygdene, slik at ingen skal bli fattige av å være syke i Norge.

Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra flere, blant andre FO, om at fribeløpet for uføre bør økes til 1 G, slik at de som mottar trygd, kan få jobbe mer ved siden av, før Nav begynner å straffe dem dobbelt med avkortning i tillegg til vanlig skatt. Disse medlemmer støtter innspillet.

Disse medlemmer merker seg at potten for aktivitetshjelpemidler ble brukt opp allerede den 6. januar i 2025. Ordningen med aktivitetshjelpemidler er viktig for å bidra til bedre helse for funksjonsnedsatte, og kan hjelpe flere med funksjonsnedsettelser å holde seg i aktivitet og fungere i jobb. Når potten går tom så tidlig som den gjør nå, viser dette et stort og udekket behov for aktivitetshjelpemidler. Disse medlemmer mener det er uforståelig at det ikke satses mer på bedre helse og et mer inkluderende arbeidsliv også for mennesker med funksjonsnedsettelser. Norsk forbund for utviklingshemmede trekker frem at retten til en arbeidsevnevurdering bør tydeliggjøres også for funksjonshemmede, og at mange er redd for å be om en slik vurdering fordi de frykter tap av inntekt. De ønsker å sikre en arbeidsevnevurdering uten at uføretrygden står i fare. Disse medlemmer støtter innspillet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for de laveste trygdene, slik at ingen i Norge blir fattige som følge av å være syke.»

Komiteens medlem fra Rødt fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke fribeløpet for uføre til 1 G, slik at de som mottar trygd, kan jobbe mer ved siden av før Nav begynner å straffe dem dobbelt med avkorting i tillegg til vanlig skatt.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen omgjøre dagens aktivitetshjelpemiddelordning til en overslagsbevilgning, slik at den dekker de reelle behovene i befolkningen.»

«Stortinget ber regjeringen gjøre en gjennomgang av avkortingsreglene i Nav-systemet.»

Mål og strategi i arbeidsmarkedspolitikken

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter å trappe opp bruken på arbeidsmarkedstiltak og viser i denne sammenhengen til bevilgningen i statsbudsjettet for 2025, der arbeidsmarkedstiltak styrkes med 468 mill. kroner. Arbeidsmarkedstiltak må sikres et høyt økonomisk nivå uavhengig av de økonomiske konjunkturene.

Flertallet viser til at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen også foreslo at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak i mindre grad bør følge konjunktursvingninger. Forskning tyder på at arbeidsmarkedstiltak gir bedre effekt i perioder med høykonjunktur enn i perioder med lavkonjunktur. Arbeidsgivere har mindre insentiv til å samarbeide aktivt med Nav og tiltaksarrangører for å få tak i arbeidskraft når det på grunn av høy ledighet er mange kvalifiserte søkere til ledige stillinger. Når ledigheten derimot er lav, har arbeidsgivere et sterkere insentiv til å medvirke aktivt for å få tak i arbeidskraft. De som fortsatt står ledige når ledigheten i utgangspunktet er lav, er også gjerne de arbeidstakerne som har de største behovene for dyre og mer omfattende tiltakstyper. Personer som står langt unna arbeidsmarkedet, er særlig avhengig av kontinuitet i det offentlige tjenestetilbudet.

Det er også viktig med forutsigbarhet for å bygge sterke fagmiljøer med høy kvalitet i både Nav og blant tiltaksarrangørene. Stor variasjon fra år til år gjør det vanskelig å arbeide langsiktig og helhetlig.

Flertallet deler Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens vurderinger om mer forutsigbar og langsiktig finansiering av arbeidsmarkedstiltakene. Flertallet vil samtidig understreke viktigheten av at dette prinsippet ikke bare gjøres gjeldende på nasjonalt nivå, men med et mål om å bygge sterke fagmiljøer over hele landet. Det er ikke tilstrekkelig at Stortingets bevilgninger holdes mer stabile dersom lokale aktører opplever å måtte nedbemanne eller oppbemanne på kort varsel på grunn av store og kortsiktige endringer i finansieringen. Det må legges til rette for å inngå mer langsiktige samarbeidsavtaler for derved å sikre bedre samhandling mellom Nav, inkluderingsbedriftene, helse- og omsorgssektoren, utdanningssektoren og aktører i arbeidslivet.

Samtidig er det viktig å understreke at arbeidsmarkedspolitikken må sees i et helhetlig nasjonalt perspektiv, og at det vil være behov for å kunne omprioritere basert på behov, kvalitet og resultater.

Områdegjennomgang av helserelaterte ytelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen i stortingsmeldingen varsler at de vil gjennomføre en områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene. Formålet skal være å tydeliggjøre driverne bak bruken av helserelaterte ytelser fra 2010 og frem til i dag og å se bredt på årsakene til at personer mottar helserelaterte ytelser. Det skal også foreslås tiltak som kan bidra til å redusere tilgangen til og gi økt overgang fra helserelaterte ytelser til arbeid for slik å øke sysselsettingen ved at flere kommer helt eller delvis i arbeid. Det skal i første fase gjøres et kartleggingsarbeid for å samle kunnskap. Andre fase skal drøfte og vurdere kunnskapen og komme med forslag til endringer og tiltak basert på funnene i fase 1. Oslo Economics er tildelt oppdraget, og sluttrapport skal etter planen leveres juni 2025.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt viser til at oppdraget med å gjennomføre den planlagte områdegjennomgangen av helserelaterte ytelser er tildelt Oslo Economics. Disse medlemmer mener regjeringen fremover må organisere områdegjennomganger slik at de gjennomføres av fagfolk ansatt i staten. Dette har historisk vært en kjerneoppgave hos vårt respekterte embetsverk. Dagens praksis ved å sette slike kjerneoppgaver i offentlig forvaltning ut til private selskaper gjennom anbud, svekker sjølsagt offentlig forvaltning for erfarne fagfolk da kommersielle konsulentselskaper gir bedre lønns- og arbeidsvilkår enn det som kan tilbys i staten. Disse medlemmer vil understreke at offentlig forvaltning er helt avhengig av at fagmiljøene i offentlige etater har høyest kvalitet, og dermed er best kvalifisert for å ivareta fellesskapets interesser på en helhetlig og langsiktig måte.

Uføretrygdedes restarbeidsevne

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det må legges bedre til rette for at uføre kan bruke den restarbeidsevnen de har til inntektsbringende småjobber. Dagens system gir mulighet for en inntekt på 0,4 G før avkortning av uføretrygd. Inntekt utover 0,4 G medfører avkortning av uføretrygd. Uføretrygden avkortes med 66 pst. av inntekt utover 0,4 G ved 100 pst. uføregrad. Som inntekt regnes pensjonsgivende inntekt eller inntekt av samme art fra utlandet.

De uføretrygdede opplever usikkerhet knyttet til avkortingsregler og mulige tilbakebetalingskrav som gjør at de vegrer seg for å jobbe. For en ufør person med lav inntekt kan det for eksempel være vanskelig å håndtere store uforventede tilbakebetalingskrav selv om de har tjent på å jobbe. Flertallet vil understreke at mange uføre, selv om de har 100 pst. uføretrygd, har en viss restarbeidsevne som det både for samfunnet og den enkelte uføretrygdede og arbeidslivet er viktig å nytte bedre. For å realisere dette må det blir mer lønnsomt for den enkelte uføretrygdede å kunne ta betalte småjobber tilpasset sin helsesituasjon. Dette kan enklest, etter flertallets syn, realiseres ved å øke dagens friinntektsgrense på 0,4 G. Selv om en slik endring vil redusere statens tilbakebetalingskrav fra den enkelte ved inntekt utover 0,4 G, er det helt opplagt at for det norske samfunnet vil det innebære at mer arbeid blir utført. For folk med lav uføretrygd vil en heving av inntektsgrensa bety at behovet for supplerende stønader reduseres, og den enkelte vil oppleve større økonomisk frihet i sitt hverdagsliv.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.