Representantforslag om en bærekraftig reindriftsforvaltning

Reindriftsforvaltningen er underlagt Landbruksdirektoratet. Avdelingen for reindrift skal forvalte reindriftsloven og de økonomiske ordningene i reindriftsavtalen. Avdelingen har en rådgivende rolle overfor departementet i reindriftsavtaleforhandlingene.

Naturmangfoldet under press

I 2003 ble flere siidaer tvangsflyttet fra vinterbeite i Karasjok Sør til nyopprettet vinterbeite nord for Børselv i Porsanger pga. høyt reintall. Allerede da burde alarmen ha gått, fordi området nord for Børselv i dag kan karakteriseres som ørkenlandskap. Et område som tidligere var rikt på reinlav er nå tilnærmet klinisk fritt for dette.

På begynnelsen av 2000-tallet var reintallet for Vest-Finnmark på omkring 65 000 dyr, noe som økte til rundt 106 000 i 2012. Det økte reintallet, i kombinasjon med opprettelse av vinterbeite i et uegnet område, gjør at tilliten til reindriftsforvaltningen er svært svekket, og den berørte kommunen ble aldri hørt i saken. Kommunene må kunne stille krav til maksimalt øvre reintall i sine kommuner, fordi det er kommunene som best kjenner de lokale forholdene.

Påstander om tapt beiteland

Reinbeitedistriktene hevder i sine distriktsplaner at overbeite skyldes tapt beiteland. I Landbruksdepartementets rapporter fremkommer ikke endringer i areal som er tilgjengelig for reindrift. Dette stemmer veldig godt med det daværende fylkesmann i Finnmark, Anders Aune, påpekte i et brev til Landbruksdepartementet 31. oktober 1983. Det hadde da medgått reinbeitearealer til kraftutbygging, veibygging, boliger, hytter og industri. Men han viste samtidig til at reindriften hadde «erobret nytt land i betydelig omfang». Eller som han også formulerte det i brevet:

«I virkeligheten er det sammenlagt enorme arealer som er fraflyttet og overlatt til reindriften i etterkrigsårene, og utviklingen fortsetter i samme retning.»

Reindriften har i realiteten ikke tapt arealer, men heller fått større områder tilgjengelig. Dette bekreftes av reintallsutviklingen og utviklingen i jordbruksareal i drift, spesielt i Finnmark.

I 1969–1970 var reintallet i Finnmark på 68 715 rein, med hhv. 31 071 rein i Øst-Finnmark og 37 644 rein i Vest-Finnmark. Reintallet i Finnmark ble mer enn doblet frem til 2020, til 150 129 rein totalt, med hhv. 71 400 rein i Øst-Finnmark og 78 729 rein i Vest-Finnmark. I samme periode er jordbruksareal i drift i Finnmark redusert fra 109 tusen dekar til 91 tusen dekar.

Det er avgjørende at naturmangfold og økologisk bærekraft må være retningsgivende for fastsettelse av øvre reintall. Reindriftsforvaltningen må i større grad bidra til å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv, og forslagsstillerne vil påpeke viktigheten av at økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er likestilt. Et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget er avgjørende for å nå målet om en økologisk bærekraftig reindrift. Dersom man ser på naturutviklingen og målet om bærekraft bør det øvre reintallet i Finnmark ikke ligge over 1970–1980-nivå med et reintall på mellom 70 000 til 120 000 dyr. Et slikt bærekraftig nivå innebærer langt lavere antall rein inntil naturen er tilbake i balanse igjen.

Konflikter mellom reindrift og privat eiendom

Det har dukket opp stadig flere saker der reindriften har gått på bekostning av både privat og offentlig eiendom, uten at dette er blitt sanksjonert. Det er et gjentagende problem at reinsdyr tar seg til rette i hagene til folk, på dyrket mark og på kirkegårder. Reineier må pålegges større ansvar for gjeting av rein for å redusere påkjørsel av rein. Disse momentene medfører en stor belastning på samfunnet, ved at offentlige instanser må bruke mye tid og ressurser på dette problemet hvert år. Dette kan fort medføre nedprioritering av andre viktige saker for flere etater.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag på tiltak for å redusere øvre reintall tilnærmet nivået på 1970–80-tallet, slik at de i større grad samsvarer med beiteressursene og bidrar til at reindriften i fremtiden kan bli økologisk bærekraftig.

• Stortinget ber regjeringen sikre større medvirkning av kommunene i reindriftsforvaltningen, slik at de kan stille krav til maksimalt øvre reintall i de respektive kommunene.

• Stortinget ber regjeringen gjeninnføre offentlig oversikt over reintall på kommunenivå som et viktig styringsverktøy, og tilføre ressurser til kommunene for å sikre en bedre reindriftsforvaltning.

• Stortinget ber regjeringen stille krav til distriktsplaner for reinbeitedistrikter som tar høyde for bærekraftig drift (bærekraftsplan) og som lokale myndigheter kan bruke i arbeidet med egen arealplanlegging.

• Stortinget ber regjeringen vurdere sanksjoner og vurdere å frata reindriftutøvere rett til å drive med reindrift ved gjentatte brudd på reindriftsloven, ved gjentatte overtredelser inn i andre beitedistrikter og på dyrket mark, samt ved gjentatte overtredelser i boligområder, hager og kirkegårder.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sverre Myrli, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand, Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, fungerende leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:141 S (2023–2024) om en bærekraftig reindriftsforvaltning. Komiteen viser videre til landbruks- og matministerens brev av 24. april 2024 med statsrådens vurdering av representantforslaget. Komiteen viser til at dagens reindriftspolitikk bygger på Stortingets behandling av Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift – Lang tradisjon – unike muligheter, som ble lagt fram av daværende landbruks- og matminister Jon Georg Dale fra Fremskrittspartiet på vegne av regjeringen Solberg.

Komiteen vil understreke at reindrift fortsatt utgjør livsgrunnlaget for mange mennesker og er en grunnleggende forutsetning for samisk kultur og samfunnsliv. Reindrift er basert på at dyrene oppholder seg på utmarksbeite hele året, og kjennetegnes ved at beiteområder varierer geografisk mellom ulike år og sesonger. Et beiteområde strekker seg ofte over flere kommuner og i enkelte tilfeller også flere fylker. Komiteen understreker samtidig at det er avgjørende at reindriftsforvaltningen skjer på en bærekraftig måte, og at reintallet er tilpasset beitegrunnlaget.

Komiteen viser til ovennevnte brev fra statsråden hvor det framgår at det har vært satt i verk flere tiltak for å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget, og at vedtak om reduksjon i antall dyr i det alt vesentlige blir fulgt opp. Komiteen viser videre til at statsråden i svarbrevet understreker at arbeidet med en bærekraftig reindrift der antall dyr tilpasses ressursgrunnlaget er en prioritert oppgave, og at en forutsetning for dette er effektive tiltak for å kontrollere at det faktiske reintallet er i tråd med det øvre tillatte reintallet. Komiteen viser også til at landbruks- og matdepartementet nå gjennomgår reindriftsloven, herunder bestemmelser om reduksjon av reintallet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til representantforslaget om en bærekraftig reindriftsforvaltning, og støtter forslagstillernes intensjon om å gjøre endringer i norsk reindriftsforvaltning slik at reindriften blir mer økologisk bærekraftig. Reindriften er viktig for næring, sysselsetting og økonomi i mange samiske lokalsamfunn, og reindriften er en viktig forvalter av samisk kultur, språk og samfunnsliv. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at reindriftsnæringen i større grad må utvikles som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv og vil påpeke viktighetene av at økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er likestilt.

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at reintallet i Finnmark fra 1970 og frem til i dag er nær doblet. Det er om lag 150 000 rein, og i perioder frem til 2015 betydelig høyere. I samme periode, fra 1970, er betydelig beitemark frigitt ved at jordbruk er lagt ned og jordbruksareal er redusert fra 109 000 dekar til 91 000 dekar. Samtidig er antall sauebruk i Finnmark redusert fra 2126 jordbruksbedrifter med sau i 1970 til 129 jordbruksbedrifter med sau i 2019, slik at det også er mindre press på utmarksbeitet.

Disse medlemmer vil påpeke at et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget, er avgjørende for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Etter at reindriftsloven av 2007 ble iverksatt, er det gjennomført reduksjonsprosesser i Finnmark. Innrapporterte reintall per 1. april 2015 viste at siidaandelene i all hovedsak hadde fulgt opp gitte reduksjonsvedtak. I dag er det meste av beitekapasiteten utnyttet maksimalt og i enkelte områder utover det som er økologisk bærekraftig. Med de siste års gjentatte beitekriser må det gjøres nye vurderinger om reintallet er i samsvar med beiteressursene.

Disse medlemmer viser til at det er stor variasjon i gjennomsnittsvektene mellom reinbeitedistriktene. I årene etter 2015 har enkelte distrikter hatt gjennomsnittsvekter på under 15 kilo per kalv, og av disse noen helt nede på 13,8 kilo per kalv. I den andre enden av skalaen er det flere distrikter som har gjennomsnittsvekter oppunder 26 kilo per kalv. Dette viser at det er nødvendig med en grundig gjennomgang av reintallet i de enkelte reinbeitedistrikter for å sikre en økologisk bærekraftig reindrift for fremtiden.

Disse medlemmer merker seg at statsråden i ovennevnte brev til komiteen åpner for å se på reduksjon av øvre reintall i forbindelse med en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven. Disse medlemmer vil understreke at det er avgjørende at naturmangfold og økologisk bærekraft må være retningsgivende for fastsettelse av øvre reintall.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak for å sikre et øvre reintall som i større grad samsvarer med beiteressursene, og bidra til at reindriften i fremtiden blir økologisk bærekraftig.»

Disse medlemmer har merket seg at det har dukket opp stadig flere saker der reindriften har gått på bekostning av både privat og offentlig eiendom, uten at dette er blitt sanksjonert. Det er et økende problem at enkelte reineiere ikke forholder seg til norsk lov eller til pålegg om å fjerne reinsdyrene fra andres eiendom. Det er et gjentagende problem at reinsdyr tar seg til rette i hagene til folk, på dyrket mark og på kirkegårder.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav til at distriktsplaner for reinbeitedistriktene også tar høyde for bærekraftig drift (bærekraftsplan), som lokale myndigheter også kan bruke i arbeidet med egen arealplanlegging.»

«Stortinget ber regjeringen sikre større medvirkning og tilføre ressurser til kommunene, slik at de kan stille krav til maksimalt øvre reintall i de respektive kommuner og sikre et bedre samarbeid om reindriftsforvaltningen.»

«Stortinget ber regjeringen innføre offentlig oversikt over reintall for hver enkelt siidaandel som et viktig styringsverktøy, og gjennomføre strengere kontroll og sanksjoner mot siidaandeler som overstiger tillatt reintall.»

«Stortinget ber regjeringen skjerpe inn sanksjoner og vurdere å frata reindriftsutøvere rett til å drive med reindrift ved gjentatte brudd på reindriftsloven, ved gjentatte overtredelser inn i andre beitedistrikter og på dyrket mark, samt ved gjentatte overtredelser i boligområder, hager og kirkegårder.»

Disse medlemmer vil påpeke at Stortinget behandlet endringer i reindriftsloven våren 2019 (Innst. 349 L (2018–2019) og i den forbindelse vedtok i lovens § 33 andre ledd at reinen i tillegg til tradisjonelt øremerke også skal merkes med individmerke. Til tross for at det har gått 5 år siden lovendringene ble vedtatt, er dette ennå ikke innført.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp og iverksette Stortingets vedtak ved behandlingen av Innst. 349 L (2018–2019) Endringer i reindriftsloven, § 33 andre ledd om at reinen i tillegg til tradisjonelt øremerke også skal merkes med individmerke.»

Disse medlemmer merker seg at det er mange reinbeiteområder som har svært lav slakteproduksjon per livrein. Det vil være hensiktsmessig å stille produksjonskrav også til reindriftsnæringen, som vil kunne bidra til å sikre lavere reintall i vårflokk (før kalving). Det er verdt å merke seg at enkelte reinbeiteområder har høy slakte- og totalproduksjon slik som Polmak/Varanger med et snitt på over 10 kg per dyr, mens reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark har en slakte- og totalproduksjon på under 5,5 kg per dyr. Til sammenligning har tamreinlagene i Sør-Trøndelag/Hedmark og Reinlagene en slakte- og totalproduksjon på om lag 15 kg per dyr. Et produksjonskrav på 8 kg per livrein vil bidra til at flere tar ut slaktedyr og produksjonen vil øke.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre produksjonskrav for reineiere for å sikre en mer økologisk bærekraftig reindrift og bidra til å ta ut mer slaktedyr og sikre et lavere reintall i vårflokk (før kalving).»

Disse medlemmer vil påpeke at «Oppdrett av kameler og andre kameldyr» har egen næringskode (NACE). Alle virksomheter i Enhetsregisteret i Brønnøysundregistrene er registrert med en næringskode, men reindrift m/ undernæringer har ikke egen næringskode. Disse medlemmer vil videre påpeke at det ikke er krav om at reindriften og ansatte registreres i AA-registeret. AA-registeret er et grunndataregister over arbeidsforhold i Norge som Nav eier og forvalter. Det vil være hensiktsmessig at reindriftsnæringen m/undernæringer innlemmes i AA-registeret og gis egne næringskoder, slik at denne næringen behandles tilnærmet likt alle andre næringer.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre nødvendige endringer slik at reindriftsnæringen m/undernæringer innlemmes i AA-registeret og gis egne næringskoder, slik at denne næringen behandles tilnærmet likt alle andre næringer.»

Disse medlemmer er blitt gjort kjent med at Landbruksdirektoratet ikke har oversikt over hvilke organisasjonsnummer som får tilskudd via reindriftsavtalen, eller hvilke organisasjonsnummer som er tilknyttet reindriften. Landbruksdirektoratet har ikke en slik oversikt, da de utbetaler tilskudd med utgangspunkt i personnummer. Disse medlemmer mener en slik praksis er svært uheldig og at reindriftsnæringen med undernæringer må likebehandles med landbruksnæringen hvor det kreves organisasjonsnummer for utbetaling av tilskudd.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre praksisen ved utbetaling av tilskudd via reindriftsavtalen, slik at utbetalinger av tilskudd skjer med utgangspunkt i registrert foretak og organisasjonsnummer.»

Disse medlemmer viser til at det i forskrift om tilskudd til siidaandeler og reinlag fremgår at det ikke utbetales produksjonspremie for avgiftspliktig salgsinntekt som overstiger 650 000 kroner per siidaandel og 1 250 000 kroner per reinlag. Dette medfører at flere reineiere som har potensial til å slakte mer rein velger å ikke slakte ut fordi det ikke er lønnsomt uten produksjonspremien.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne taket for utbetaling av produksjonspremie på 650 000 kroner per siidaandel og 1 250 000 kroner per reinlag for å stimulere til økt slakt og produksjon.»