Representantforslag om å oppheve klimasymbolske reguleringer og standardkrav for anleggsbransjen

Anleggssektoren består av et mangfold av bedrifter over hele landet. Den har blant annet avgjørende betydning for landets transportinfrastruktur, både for nybygg og vedlikehold. Kostnadsdrivende avgifter og reguleringer rammer bedriftenes bæreevne. Det rammer også samfunnets infrastruktur når kostnadene øker og det blir produsert mindre for de ressursene samfunnet har til rådighet.

Denne stortingsperioden har samfunnet vært igjennom en kraftig kostnadsvekst, herunder høye energipriser som har rammet anleggsnæringen. På toppen av dette har regjeringen økt næringsbeskatningen og avgiftene. Drivstoffprisene har vært historisk høye. Regjeringen har i denne krevende situasjonen for næringen valgt å øke avgiftene ytterligere, heller enn å redusere belastningen, som andre land har gjort.

Anleggsnæringens direkte klimagassutslipp utgjør 1,2 pst. av samlede norske utslipp. Næringen møter flere sider av den nasjonale klimapolitikken som hver på sin måte bidrar til å svekke næringsgrunnlaget og fordyre produksjonen.

Klimasymbolske avgifter og krav til innblanding av biodrivstoff i flytende drivstoff til anlegg bidrar til å svekke driftsgrunnlaget for anleggsvirksomhet. Økningene som planlegges, vil ha stor påvirkning på bedriftenes bæreevne. CO₂-avgiften utgjør for 2025 3,79 kroner per liter diesel, og skal øke til 7,74 kroner per liter i 2030 i 2025-kroner. Bruk av biodrivstoff er også dyrt, og i særlig grad gjelder dette avansert biodrivstoff.

Forslagsstillerne mener at avgiftspolitikken for flytende drivstoff i stor grad er klimasymbolsk. Den viktigste effekten er å gjøre staten enda rikere, mens man svekker det finansielle grunnlaget for små og store bedrifter over hele landet.

Skjerpede miljøkrav for offentlige anskaffelser har vært gjennomført de senere årene, og fra 1. januar 2024 er offentlige oppdragsgivere pålagt å vekte miljø med minst 30 pst. i alle anskaffelser. Forslagsstillerne mener at slike krav bidrar til å øke kostnadene for anskaffelsene, samt at det begrenser konkurransen.

Videre har DFØ utarbeidet veiledere som skal gjøre det enklere for offentlige oppdragsgivere å stille miljøkrav, herunder veiledning om krav til utslippsfri byggeplass. Det er verdt å merke seg at også Statens vegvesen har begynt å stille slike krav i både bygge- og anleggskontrakter.

Et betegnende eksempel på slike krav i anbudskontrakter er noen av miljøkravene som nå foreslås for utbygging av Oslofjordtunnelen:

• All tining, oppvarming, herding og tørking skal være utslippsfri eller basert på biogass, flis eller trepellets.

• Maskiner inntil 8 tonn skal være utslippsfrie.

• Alle sikte-, sorterings- og knuseverk skal drives utslippsfritt. Kravet gjelder både intern knusing av stein og stein som knuses på eksternt knuseverk.

• I tunnel skal ventilasjon, salveboring, sondeboring, kjerneboring og betongsprøyting, injeksjon og lasting av stein utføres utslippsfritt.

• Tekniske installasjoner og andre etterarbeider i tunnel skal utføres med utslippsfrie maskiner/kjøretøy.

Dette er alle krav som er med å drive kostnadene videre oppover i anleggssektoren, men eventuelle utslippsgevinster er beskjedne. Fra 2028 vil Statens vegvesen hovedsakelig kreve bruk av nullutslippsmaskiner i nye utbyggingsprosjekter.

Forsvaret omfattes også av de samme særnorske klimakravene i sine anbud som resten av offentlig sektor. Dette vil både forsinke og fordyre de helt nødvendige oppgraderingene som planlegges av forsvars- og beredskapsinfrastruktur.

Særlig i nordlige deler av landet vil det være et problem med lav driftstid på el-maskiner i kulde og mangel på nødvendig ladeinfrastruktur. Når Forsvaret selv skal rekvirere maskiner, er det tradisjonell teknologi som er etterspurt, mens Forsvaret vil måtte gjøre bruk av el-maskiner i egne byggeprosjekter. Dette er krav som svekker samfunnets beredskap.

Ekstrakostnadene ved å skulle innføre et teknologimonopol for bygge- og anleggssektoren vil være betydelig. Ifølge tall fra Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er en elektrisk gravemaskin på 23 tonn dobbelt så dyr i innkjøp som en gravemaskin som går på flytende drivstoff, selv etter statlige subsidier. I tillegg må en elektrisk maskin gjennomføre et batteribytte etter omtrent fem år som vil kunne koste så mye som 40 pst. av gravemaskinenes innkjøpspris.

El-maskiner har lavere energikostnader, men høye innkjøpskostnader samt langt lavere oppetid grunnet ladebehov gjør bruk av elektriske maskiner dyrt. Ifølge MEF vil et el-prosjekt kunne bli 87 pst. dyrere enn ved bruk av en maskin som bruker flytende drivstoff.

Forslagsstillerne mener at anleggsnæringens driftsgrunnlag må styrkes. Byrdene av særskilte reguleringer, standarder og avgifter må reduseres. Krav om elektrifisering av både kjøretøy og maskinpark skaper mange praktiske utfordringer. Et eventuelt forbud mot bruk av dieseldrevne anleggsmaskiner fra 2035 er fullstendig uholdbart og ikke tilpasset virkeligheten. Bruk av elektriske anleggsmaskiner krever egen infrastruktur og ekstrakostnadene ved innkjøp er betydelige. Salget av elektriske anleggsmaskiner har vært fallende og har en markedsandel på 4 pst.

Når politikerne skal skape markeder og legger et teknologimonopol til grunn for både kjøretøy og maskiner, forsvinner mangfoldet av ulike drivlinjer som gjennom konkurranse driver utviklingen fremover. Det bringer kostnadene i været, svekker bedriftenes driftsgrunnlag og gir også beredskapsmessige utfordringer.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. «1. Stortinget ber regjeringen legge til grunn et fortsatt mangfold av kjøretøy og maskinteknologi i det norske markedet.

2. 2

   Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å redusere avgiftsnivået for anleggsdiesel.

3. 3

   Stortinget ber regjeringen oppheve særskilte klimakrav knyttet til offentlige anskaffelser.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård har uttalt seg til forslaget i brev av 10. april 2025. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Det ble åpnet for skriftlige innspill. De mottatte innspillene er sammen med sakens dokumenter tilgjengeliggjort på sakens side på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jone Blikra, Tom Einar Karlsen og Marte Mjøs Persen, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Trond Helleland og Erlend Larsen, fra Senterpartiet, lederen Sigbjørn Gjelsvik, Geir Adelsten Iversen og Geir Inge Lien, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Frank Edvard Sve, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona Fagerås, og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Representantforslag 141 S (2024–2025) fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal, Frank Edvard Sve og Morten Stordalen om å oppheve klimasymbolske reguleringer og standardkrav for anleggsbransjen. Komiteen merker seg at forslagsstillerne vil oppheve særskilte klimakrav i offentlige anskaffelser, redusere avgiftsnivået for anleggsdiesel og legge til rette for et mangfold av kjøretøy og maskineri i det norske markedet. Forslagsstillerne viser til at anleggsbransjen er berørt av kraftig kostnadsvekst, høye energipriser, økt næringsbeskatning og økte drivstoffkostnader, samtidig som miljøkrav i offentlige kontrakter stiller krav til en viss andel utslippsfrie anleggsmaskiner. Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener dette er prisdrivende for offentlige anbud og at omstilling til nullutslippspark kan skape utfordringer for beredskap.

Komiteen viser til at det i den skriftlige høringen kom inn ett høringsinnspill fra Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA). I sitt høringssvar peker foreningen på at de indirekte utslippene i anleggsektoren knytter seg til bruk av materialer, kategorisert som indirekte utslipp. Komiteen merker seg at EBA ønsker at det i arbeidet med å kutte utslipp av klimagasser skal skilles mellom direkte og indirekte CO₂-utslipp og måles på begge, slik at det blir insentiver for å redusere utslipp også fra materialbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at det offentlige kan spille en viktig rolle i å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp, og at tydeligere miljøkrav i offentlige anskaffelser kan bidra til innovasjon, teknologiutvikling og å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Dette har man sett eksempelvis med offentlige krav om nullutslipp for ferger.

Flertallet viser til at klimagassutslippene i bygg- og anleggssektoren må reduseres. Krav til nullutslippsmaskiner er en type krav innkjøpere kan stille, som er rettet mot direkte utslipp. Direkte CO₂-utslipp utgjør imidlertid ifølge EBA en liten andel av de totale utslippene fra bygg- og anleggssektoren, mens indirekte utslipp utgjør over 70 pst. Det er dermed andre forhold enn anleggsmaskiner som er de største utslippskildene, og det er derfor mye å hente på å få ned CO₂-utslippene fra blant annet materialer, massehåndtering og gjennomføringsmetoder.

Flertallet viser til at det er en relativt stor grad av fleksibilitet innen kontraktsregimet, samtidig viser en gjennomgang fra Riksrevisjonen at offentlig sektor ikke bruker innkjøpsmakten godt nok til å redusere klimagassutslipp. Flertallet mener at det bør vurderes hvordan de store utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet kan adresseres, slik at man ikke ensidig ser på anleggsmaskiner som tiltaket som skal få ned klimagassutslippene. Materialer og massehåndtering må i større grad vektlegges når klimagassutslippene skal kalkuleres og rapporteres.

Flertallet mener samtidig at det ikke er noen motsetning mellom å se på krav som bidrar til å få ned de indirekte utslippene, og i tillegg krav til de direkte utslippene fra byggeplassene. I tillegg til å ta ned klimagassutslippene bidrar nullutslippskrav også til å redusere lokal luftforurensning, og flertallet mener derfor at denne typen krav også er viktig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er enige i at klimakrav som stilles ved offentlige anskaffelser, kan slå svært uheldig ut. Disse medlemmer mener at det er en grunnleggende forutsetning for klimaomstillingen at tiltakene er proporsjonale og utformet på en måte som ikke svekker legitimiteten til omstillingen i befolkningen.

Disse medlemmer merker seg at prisstigningen innen bygg og anlegg er høyere enn den generelle prisstigningen for øvrig, og er bekymret for at prisøkningen i siste rekke vil gå ut over vanlige folk, spesielt de med lave og vanlige inntekter. Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev, der det framkommer at offentlige oppdragsgivere har mulighet til å utvise en stor grad av skjønn knyttet til krav og kriterier som skal benyttes ved anskaffelser. Disse medlemmer mener det er bra det finnes et handlingsrom i anskaffelsesregelverket, og forventer at det offentlige som oppdragsgiver benytter denne adgangen til å sikre at klimakravene er mest mulig kostnadseffektive.

Disse medlemmer viser videre til forskrift av 3. april 2025 om å begrense utslipp fra bygge- og anleggsplasser, der kommunene gis adgang til å påby bruk av nullutslippsløsninger og biogass på anleggsplasser. Med forskriften åpner regjeringen for å la kommunene pålegge privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og staten selv svært store ekstrakostnader som kan få store konsekvenser for de som berøres. Ut over kostnadene, som til slutt tilfaller oppdragsgiver, skaper dette usikkerhet i næringen, som trenger forutsigbarhet i innretningen av kravene for å kunne omstille seg på en rasjonell måte. Disse medlemmer mener derfor at dette er nok et eksempel på symbolpolitikk som rammer vanlige folk, og som igjen svekker legitimiteten til klimaomstillingen. Disse medlemmer viser for øvrig til at Senterpartiet har foreslått å oppheve forskriften av 3. april 2025, jf. Dokument 8:195 S (2024–2025).

Disse medlemmer mener at det i et sikkerhets- og beredskapsperspektiv er nødvendig med en miks av ulike drivlinjer og energibærere også i den tunge maskinparken i Norge. I dag kan det fravikes krav om nullutslipp for kjøretøy med spesielle beredskapsfunksjoner i offentlige anskaffelser, men samme fleksibilitet utvises ofte ikke i offentlige anbud. Disse medlemmer mener det er nødvendig å legge til rette for en miks av ulike kjøretøy også innen den tunge maskinparken i Norge gjennom større fleksibilitet i miljøkravene i anbudene.

Disse medlemmer mener det er viktig å både redusere kostnader for næringen og samtidig stimulere til kostnadseffektive kutt i utslippene. Å lette avgiftstrykket på essensielle innsatsfaktorer som anleggsdiesel vil etter disse medlemmers syn være et godt grep for å redusere det samlede kostnadstrykket i så måte. Disse medlemmer viser videre til høringssvar fra EBA, der de redegjør for hvordan utslippene fra et anlegg fordeler seg gjennom hele verdikjeden. Disse medlemmer merker seg spesielt anslaget om at 70 pst. av utslippene kommer fra materialbruk, som igjen klassifiseres som «indirekte utslipp», en kategori som i dag ikke teller med i vurderingen av utslippskutt i offentlige anbud. Disse medlemmer mener i likhet med EBA at det vil være mer kostnadseffektivt å stimulere til kutt gjennom hele verdikjeden samlet, slik at man oppnår mest mulig utslippskutt for pengene. Disse medlemmer mener at slike grep også vil være med på å styrke legitimiteten til klimatiltakene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det ved klimakrav i offentlige anskaffelser etterspørres samlede utslipps-kutt, herunder både direkte og indirekte utslipp, slik at de mest kostnadseffektive tiltakene totalt sett velges.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at man i fremtidige tildelingsbrev til Statens vegvesen, Nye Veier og Bane NOR etterspør de samlede CO₂-utslipp i anleggsprosjekt, og at entreprenørene selv får handlingsrom til å velge de tiltakene som mest kostnadseffektivt kutter utslipp.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal være et viktig formål å få mest mulig ny infrastruktur eller vedlikehold av de offentlige midler som investeres. Disse medlemmer mener at dagens ofte symbolske klimapolitikk har motsatt effekt. Høye avgifter og krav til bruk av ineffektive maskiner med høye investeringskostnader øker kostnadene i bygge- og anleggsnæringen på toppen av den generelle prisveksten samfunnet har vært igjennom. Dette rammer også bedriftenes bæreevne, og anleggssektoren er mangfoldig og etablert over hele landet. Disse medlemmer mener at utviklingen er uholdbar og først og fremst politisk styrt. Disse medlemmer mener at avgiftsbelastningen for drivstoff må reduseres, og legger til grunn et fortsatt mangfold av kjøretøy og maskinteknologi. Valg av maskin og teknologi er en del av næringsfriheten og ikke opp til politikere og byråkrater.

Disse medlemmer mener samfunnet skal få mest mulig infrastruktur og vedlikehold for de midlene som investeres, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn et fortsatt mangfold av kjøretøy og maskinteknologi i det norske markedet.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å redusere avgiftsnivået for anleggsdiesel.»

«Stortinget ber regjeringen oppheve særskilte klimakrav knyttet til offentlige anskaffelser.»