Endringer i statsbudsjettet 2025 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2025)

Regjeringen legger i proposisjonen frem jordbruksavtalen for 2025–2026. Avtalen er inngått mellom staten og Norges Bondelag 16. mai 2025. Jordbruksoppgjøret gjelder bevilgninger over statsbudsjettets kapittel 1150 for kalenderåret 2026, og endringer og omdisponeringer innenfor bevilgningen for 2025. Videre omfatter avtalen endringer i målpriser for perioden 1. juli 2025 til 30. juni 2026. Partene er enige om at enkelte mindre spørsmål av teknisk karakter kan avklares i forbindelse med gjennomgang av avtaleteksten for kommende periode.

I kapittel 1–5 gjennomgås det politiske grunnlaget og en del utviklingstrekk som bakgrunn for forhandlingene. Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i avtalen, og kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og forslag til omdisponering av disse, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2026.

Komiteen avholdt høring om Prop. 149 S (2024–2025) den 3. juni 2025, og det ble også åpnet for skriftlige innspill. Opptak av høringen og de skriftlige innspillene er sammen med sakens dokumenter tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen sendte brev med spørsmål til Landbruks- og matdepartementet ved statsråd Nils Kristen Sandtrøen den 28. mai 2025. Brevet ble besvart den 5. juni 2025. Brevene følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tobias Hangaard Linge, Runar Sjåstad, Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Høyre, Nikolai Astrup, Olve Grotle, Sveinung Stensland og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, Jenny Klinge og lederen Erling Sande, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Prop. 149 S (2024–2025).

Gjennomføring av forhandlingene

Komiteen viser til at forhandlingene er ført mellom staten og de to organisasjonene i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket. Jordbrukets forhandlingsutvalg la frem et felles krav på vegne av Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, 28. april 2025. Kravet var på 2 mrd. kroner. Statens tilbud, som ble lagt frem den 7. mai 2025, var på 805 mill. kroner. Komiteen merker seg at Norsk Bonde- og Småbrukarlag i sluttfasen kom frem til at de ikke kunne stille seg bak protokollen som beskriver grunnlaget for årets jordbruksforhandlinger.

Komiteen er kjent med at Hovedavtalen for jordbruket slår fast at dersom jordbruket skal være forhandlingsdyktige, må de opptre som en part. Siden jordbruket ikke lenger kunne opptre som en part, gikk staten videre i årets jordbruksforhandlinger med Norges Bondelag. Komiteen merker seg at årets jordbruksavtale ble inngått mellom staten og Norges Bondelag 16. mai 2025.

Komiteen viser til at Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. Innst. 258 S (2023–2024), Meld. St. 10 (2024–2025) Prinsipper for tallgrunnlag m.m i jordbrukspolitikken, jf. Innst. 197 S (2024–2025), og klimaavtalen for jordbruket er det mest sentrale grunnlaget for den inngåtte avtalen, sammen med det omforente tallgrunnlaget fra Budsjettnemnda for jordbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker betydningen av at det i Norge er årlige jordbruksforhandlinger, der organisasjonene i landbruket setter seg sammen med staten og forhandler om viktige rammebetingelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke viktigheten av forhandlingsinstituttet. Disse medlemmer mener at instituttet sørger for en viktig demokratisk forankring av jordbruksoppgjørene ved at bøndenes organisasjoner kan forhandle direkte med staten.

Disse medlemmer vil påpeke at det er en stor styrke at utformingen av landbrukspolitikken skjer i nært samarbeid og gjennom forhandlinger med jordbruket selv. Det gir stabilitet og forutsigbarhet for bøndene og viktig forankring av det samfunnsoppdraget bonden har som produsent av trygg, norsk mat til befolkningen. Disse medlemmer vil videre understreke at norsk matproduksjon på norske ressurser er grunnleggende for vår nasjonale matsikkerhet og beredskap.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til praksis denne stortingsperioden med å kompensere for svikt i de forutsetningene som ligger i jordbruksavtalen. Disse medlemmer vil fremholde viktigheten av at bøndene er trygge på at eventuelt svikt i forutsetningene blir kompensert, også i fremtiden.

Hovedmålene i jordbrukspolitikken

Komiteen påpeker at god selvforsyning og matberedskap er avgjørende for Norges nasjonale sikkerhet og stabilitet. I et land med variert klima og geografi sikrer en robust lokal matproduksjon at folk har tilgang til nødvendige næringsmidler også under globale kriser eller handelsbrudd, noe også Totalberedskapskommisjonen og Riksrevisjonen har påpekt.

Komiteen viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024), der det ble klart at flertallet støtter målet om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst., korrigert for import av fôr, innen 2030, jf. Innst. 258 S (2023–2024). Komiteen viser til at målet om økt selvforsyningsgrad forutsetter at forbrukere i større grad enn i dag kjøper norskproduserte varer, og at styrket konkurransekraft for norske jordbruksprodukter er avgjørende for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteen viser til at løpende matproduksjon er det viktigste bidraget jordbruket har til beredskapen. Matproduksjon i Norge bidrar til verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Norsk matproduksjon handler også om miljø, klima, dyrevelferd, trygg mat og kulturlandskap.

Komiteen merker seg at jordbruksarealet i Norge inkluderer dyrka mark, overflatedyrka mark og innmarksbeite og utgjør om lag 3 pst. av landarealet. Av dette er det bare 30 pst. som egner seg til dyrking av matkorn. Jordbrukspolitikken har i flere tiår vært innretta slik at virkemidlene stimulerer til en geografisk arbeidsdeling av jordbruksproduksjonen i ulike deler av landet, blant annet basert på hvor i landet klima og topografi er egnet for kornproduksjon. Denne fordelinga blir også kalt for kanaliseringspolitikken.

Komiteen viser til intensjonsavtalen som ble inngått av staten og organisasjonene i jordbruket i 2019 med mål om å redusere klimagassutslippene og øke opptak av karbon tilsvarende 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030. Vurdering av aktuelle virkemidler for å følge opp avtalen er en del av de ordinære budsjettprosessene, inkludert de årlige jordbruksoppgjørene. Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og naturmangfold. Jordbruket har selv satt i gang nasjonalt miljøprogram for å bidra til bedre samordning og målretting av miljøarbeid i jordbruket. Komiteen merker seg at planen oppdateres hvert fjerde år.

Komiteen viser til at landbruket er avhengig av en konkurransedyktig foredlingsindustri, og at matindustrien er Norges største fastlandsindustri, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Komiteen vil understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, og for matberedskap og sikkerhet for den norske befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Stortinget har satt fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener at jordbruksavtalen er det viktigste virkemiddelet for å nå disse målene.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at landbruket er en bærebjelke for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Dette flertallet fører en landbruks- og matpolitikk som bygger på målene om selvforsyning av mat og byggingen av totalberedskap. Jordbrukets samfunnsoppdrag er å produsere nok, naturlig og trygg mat på norske naturressurser og dermed gi arbeid, god ernæring og helse. For å nå måla våre i landbrukspolitikken vil dette flertallet fortsette arbeidet med å fornye og forsterke kanaliseringspolitikken, blant annet ved å stimulere til mer bruk av beiteområder og utmark.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at norsk landbruk har gått gjennom store endringer de siste tiårene, og på mange måter har vært en av våre mest omstillingsdyktige næringer. I 1969 var en gjennomsnittlig norsk gård på cirka 62 dekar. I dag er gjennomsnittsarealet økt til 262 dekar, mens det totale jordbruksarealet forblir uendret, omkring 10 millioner dekar. Arealet som tilhører landbrukseiendommer, utgjør imidlertid over tre fjerdedeler av det norske fastlandet.

Antallet melkekyr i Norge er omtrent 202 000. Til sammenligning var tallet nesten 400 000 i 1980, hvilket innebærer en halvering. Disse medlemmer bemerker at på tross for denne nedgangen har melkeproduksjonen holdt seg stabil på omtrent 1 500 millioner liter årlig i samme periode. Derimot har melkekonsumet per innbygger blitt halvert i løpet av denne tiden. Disse medlemmer vil også minne om utviklingen i kjøttkomsum i Norge. I 1980 konsumerte hver innbygger 55 kg kjøtt årlig. I dag har dette tallet økt til 77 kg per innbygger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener det er på tide å løfte blikket og tenke nytt rundt hvordan vi ønsker at landbruket skal være i fremtiden. Norsk landbruk ønsker mer innovasjon, og en sterkere satsing på teknologi. Landbrukspolitikken må markedstilpasses i større grad og kutte mer utslipp for å være bedre rustet for kriser. Samtidig vil disse medlemmer fremheve den betydelige rollen norsk landbruk har spilt historisk, og fortsetter å spille i norsk økonomi og samfunnsliv, og behovet for å utvikle næringen med dette som utgangspunkt. Landbruket har vært en grunnleggende pilar i norsk samfunnsutvikling og har gjennom generasjoner sikret oss en stabil matforsyning, skapt verdifulle arbeidsplasser i distriktene og ivaretatt viktige kulturelle tradisjoner og verdier.

Disse medlemmer mener likevel at tiden er moden for en omfattende og grundig modernisering av norsk landbrukspolitikk. Den tradisjonelle norske jordbruksmodellen, preget av komplekse støtteordninger og omfattende reguleringer, møter i dag en rekke utfordringer knyttet til global konkurranse, klimaendringer og endrede forbrukerpreferanser. Det er viktig å erkjenne at selv om landbrukspolitikken i Norge i stor grad har lykkes med å bevare bosetting og produksjon over hele landet, har denne politikken også hatt betydelige kostnader i form av høye offentlige utgifter og svekket konkurransekraft. En modernisert landbrukspolitikk må derfor kombinere målsettingen om robust matsikkerhet med tydeligere krav til økonomisk verdiskaping, økt innovasjon, og utslippskutt.

Disse medlemmer viser til at dersom Norge skal klare å møte de store utfordringene landbruket og norsk matproduksjon står overfor, er det viktig ikke å låse norsk landbruk inn i eksisterende mønstre som hindrer det i å finne en god balanse mellom nødvendige reguleringer og fleksibilitet for innovasjon og vekst. Det handler om å forandre for å bevare. Derfor mener disse medlemmer at det er viktig å legge til rette for et dynamisk og konkurransedyktig landbruk, noe som er avgjørende for å sikre langsiktig økonomisk vekst og innovasjon i møte med utfordringene landbruket allerede står overfor og vil møte frem mot 2040.

Disse medlemmer viser til at de overordnede målene i norsk landbrukspolitikk har ligget fast lenge. Disse fire er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig jordbruk. Disse medlemmer mener det er utfordrende at mange og til dels motstridende mål i den norske landbrukspolitikken gjør den både vanskelig å forstå, vanskelig å måle og vanskelig å følge opp. Det kan også bidra til at måloppnåelsen blir dårligere enn den kunne blitt, og at samfunnskostnadene blir unødvendig høye. Det gjør landbrukspolitikken også lite tilgjengelig og mindre transparent enn den bør være. Konkretiseringen av de overordnede målene skjer gjennom utformingen av virkemidler under jordbruksavtalen. Ifølge Riksrevisjonen medfører forhandlingselementet mellom staten og landbruket en risiko for at de overordnede målene Stortinget har satt for jordbrukspolitikken, i for liten grad styrer utformingen av de konkrete virkemidlene. Disse medlemmer ser derfor behovet for å ha færre overordnede mål for norsk landbrukspolitikk.

Disse medlemmer understreker også at regjeringens praksis med å levere jordbruksproposisjonen sent til Stortinget gjentatte ganger har svekket muligheten for god og demokratisk behandling av saken. Det er avgjørende at Stortinget gis bedre mulighet til å gjennomføre grundig behandling, sikre gode debatter og skape politisk enighet rundt de viktigste veivalgene for norsk jordbruk, i motsetning til det økte konfliktnivået vi har sett på dette feltet under Støre-regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at disse medlemmers visjon for norsk landbruk i 2040 er et landbruk som er moderne, innovativt og bærekraftig. Et landbruk som skal sikre Norge tilgang på ren, norsk mat, produsert over hele landet. Disse medlemmer ønsker en landbrukspolitikk som gjør næringen attraktiv å jobbe i. Disse medlemmer ønsker en landbrukspolitikk som samtidig leverer god beredskap, et tradisjonsrikt og flott kulturlandskap, lavere utslipp, spredt bosetting og trygg mat som forbrukerne etterspør. Norsk landbruk og matproduksjon påvirkes av en rekke utviklingstrekk i samfunnet. Likevel har mange av virkemidlene og ordningene ligget fast i mange tiår, samtidig som overføringene til jordbruket har økt kraftig – uten at det har bidratt til nevneverdige endringer i situasjonen for landbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk med mål om å modernisere og forenkle den, og samtidig integrere den tettere i den øvrige økonomiske politikken.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette to overordnede mål for norsk landbrukspolitikk: matsikkerhet og økt verdiskaping.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener det er av nasjonal betydning at hav og jord sikres for framtida og brukes til å skape mat på mest mulig bærekraftig måte. Jordbruket bidrar til spredt bosetting og livskraftige bygder i hele landet, og ivaretakelse av naturmangfold og kulturarv. Det haster med å snu en utvikling der gårdsbruk legges ned, beiteområder står ubrukte, matjord ødelegges av utbygging og jorda utarmes av kortsiktig bruk.

Flertallet viser til at økende global befolkningsvekst og klimaendringer gjør det nødvendig at alle land bruker sine ressurser til å produsere den maten som er mulig å produsere. Også derfor må selvforsyningen økes til minst 50 pst., korrigert for fôrimport. Men jordbruk er ikke bare beredskap. Jordbruket bidrar til spredt bosetting og livskraftige bygder i hele landet, og ivaretakelse av naturmangfold og kulturarv. Derfor må små og mellomstore bruk med variert produksjon i hele landet prioriteres.

Flertallet viser til at Stortinget har vedtatt et mål om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst., korrigert for import av fôr, innen 2030. Jordbruksoppgjøret er ikke bare et verktøy for å sikre bondens inntektsmuligheter, det er også verktøy for å sikre dette og andre politisk vedtatte målsettinger. Jordbrukets økonomiske rammer må være tilpasset målet om økt selvforsyning og legge til rette for klimaomstilling og styrket bærekraft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til arbeidet i regjering for å sikre etableringen av beredskapslagring for korn og såkorn i denne stortingsperioden, og registrerer at også årets jordbruksavtale bygger videre på denne satsingen. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av beredskapslagring og forventer at det i kommende jordbruksoppgjør vil bli lagt stor vekt på å trappe opp beredskapslagringen som allerede er etablert, samt andre viktige innsatsfaktorer for landbruket. Dette er viktig for å trygge den norske matproduksjonen.

Disse medlemmer viser til at norske bønder er i besittelse av uvurderlig kunnskap og erfaringer som muliggjør det å drive god ressursutnyttelse i et langstrakt land med store sesongvariasjoner, nordisk klima og enkelte steder svært krevende topografi. Disse medlemmer vil videre vise til at matproduksjon er bærebjelken i mange lokalsamfunn og utgangspunktet for de største komplette verdikjedene i Norge. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke kommer av seg selv, og at rammevilkårene for jordbruket er helt sentrale for å kunne opprettholde og videreutvikle produksjonen av mat i hele landet med både små, mellomstore og store bruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at kanaliseringspolitikken sørger for at jordbruksarealer over hele landet utnyttes på best mulig måte. Disse medlemmer mener at en forutsetning for å lykkes med kanaliseringspolitikken og øke matproduksjonen er et sterkt jordvern. Disse medlemmer viser videre til partiets arbeid i regjering for å få på plass en ny jordvernstrategi i forbindelse med jordbruksoppgjøret i 2023. Disse medlemmer vil fremholde viktigheten av at Stortinget gjennom behandlingen vedtok skjerpa mål i jordvernpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil dog understreke at dette arbeidet må fortsette, og mener at for mye jord fortsatt går ut av produksjon. Disse medlemmer viser til partiets forslag i Innst. 296 S (2024–2025) om representantforslag om et styrket jordvern for bedre beredskap, og mener det er beklagelig at det i Stortingets behandling av saken ikke ble flertall for å styrke jordvernet gjennom ytterligere tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at selvforsyningsgraden utregnes ved å se på hvor stor andel av kaloriinntaket i den norske befolkning som kommer fra matvarer produsert i Norge. Selvforsyningsgraden reduseres ved import av innsatsfaktorer til fôr, som i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer. Disse medlemmer mener innretningen av selvforsyningsgraden er såpass mangelfull at selvforsyningsgraden kan gi et ukorrekt bilde av norsk matproduksjon. Disse medlemmer viser blant annet til at poteter, som Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 75 pst. på, er en kalorifattig matvare som står for 4 pst. av energiforbruket. Sukker, som Norge har en lav produksjon av og som har en høy energitetthet, står derimot for rundt 10 pst. av energiforbruket, mens selvforsyningen er på 1 pst.

Disse medlemmer påpeker at Norge eksporterer omkring 40 mill. måltider sjømat hver eneste dag. Disse medlemmer mener man i større grad må benytte dekningsgrad fremfor selvforsyningsgrad i beskrivelse av matberedskapen. Matforsyningen og egenproduksjon må først og fremst sees fra et beredskapsperspektiv, og at den norske dekningsgraden for mat i en eventuell krise-/krigssituasjon vil stå sterkt når sjømat også medregnes.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er avgjørende med god markedsregulering for å sikre matproduksjon i hele landet og høyest mulig selvforsyning. Disse medlemmer viser til at reguleringen av egg er i en krevende situasjon. For å sikre eggproduksjon i distriktene mener disse medlemmer at man bør vurdere å innføre differensiert omsetningsavgift på egg.

Disse medlemmer viser til at satsingen på nordnorsk næringsmiddelindustri er viktig, og mener det i kommende jordbruksoppgjør bør vurderes driftstøtte til de minste anleggene, som er avgjørende for å kunne følge opp mottaksplikten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at inntektene i jordbruket må løftes betydelig for å sikre investeringer og rekruttering til landbruket over hele landet. Årets jordbruksoppgjør tar utgangspunkt i et tallgrunnlag som ble fremforhandlet på Stortinget denne våren. Disse medlemmer anerkjenner at avtalen sikrer at bonden er likestilt med resten av samfunnet basert på beregningene fra tallgrunnlaget, men vil vise til at disse medlemmer ikke stilte seg bak metoden for å beregne inntektsgrunnlaget for bøndene, og ikke vurderer at årets avtale vil sikre at Norge oppnår målet om økt selvforsyning.

Disse medlemmer mener at innretningen i kommende jordbruksoppgjør må endres slik at målsettinger om økt selvforsyning, stanse nedleggelse av bruk, matproduksjon i hele landet og landbrukets forpliktelser for å nå klimamålene følges opp på en bedre måte enn årets inngåtte avtale. Det vil kreve bedre rammevilkår for grøntsektoren og en betydelig styrking og prioritering av økt produksjon av frukt, grønt og matkorn i kombinasjon med tiltak lenger oppe i verdikjeden for å sørge for at etterspørselen etter frukt, grønt og matkorn generelt, og norskprodusert plantebasert mat spesielt, øker. I sum må man lykkes med en mer variert, grønnere og bærekraftig landbrukspolitikk, der bøndene har en lønn å leve av.

Disse medlemmer viser til at import av fôr-råvarer og høyt forbruk av importerte matvarer bidrar til at norsk selvforsyning er lav. For å øke selvforsyningen må større andel av fôret til husdyr og mer av maten vi spiser, være norskprodusert. Større andel norskprodusert plantekost vil bidra både til vedtatte mål for selvforsyning og mål for helse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt, og at dette medfører at bøndene blir avhengige av handlingsrommet og velviljen til enhver tids sittende flertall. Disse medlemmer mener at dette er et uholdbart system, og mener at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter som kommer fra markedet, må økes. Disse medlemmer peker på at overføringene fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker år for år, samtidig som begrensningene bøndene møter som frie næringsaktører, ikke reduseres. Disse medlemmer understreker sitt prinsipielle syn om at forhandlingsinstituttet bør gjennomgås og legges om.

Disse medlemmer mener det beste tiltaket for økt selvforsyning skjer ved å innrette jordbrukspolitikken på en slik måte at det stimulerer til vekst og produksjon, gjennom å gi bøndene større frihet til å utvikle egen virksomhet. Disse medlemmer mener en deregulering av landbruket vil komme bonden og forbrukeren til gode, gjennom tilrettelegning for effektiv drift og økt innovasjon i landbruket. Dagens ordning med jordbruksoppgjør, markedsregulatorordning og tollvern er i stor grad et planstatsregulert administrativt system, hvor man bestemmer seg for priser og kvantumet man skal produsere og selge, uten å ta tilstrekkelig hensyn til etterspørsel. Disse medlemmer mener dette er et system som er overmodent for endring.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for økt arealuavhengig produksjon av plantevekster, slik som urban landbruksproduksjon og vertikalt landbruk.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremover styrke satsingen på produksjon av plantevekster til mat, for å øke selvforsyningen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa seinast i samband med jordbruksoppgjeret for 2026 få på plass ei statleg støtteordning for omstilling av gardsbruk som ønskjer å gå over frå animalsk til plantebasert matproduksjon.»

«Stortinget ber regjeringa utvide distriktstilskotet til grønt- og potetproduksjon til å omfatte fleire sortar grønsaker og inkludere proteinvekstar.»

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, vil peike på at jordbruket bind mykje karbon, men også utgjer ei stor klimautsleppskjelde. Det er viktig at jordbruket blir stimulert til å gjere det som er mogleg for både å redusere tapet og auke bindinga av karbon. Fleirtalet vil mellom anna stimulere til meir produksjon av småskala fornybar energi på gardsbruk som til dømes gardsvindmøller, solceller og solfangarar på takflater og biogassanlegg, for å redusere fossil energibruk og styrke lokalt inntektsgrunnlag i landbruket.

Fleirtalet meiner at den økonomiske støtta til jordbruket må vere innretta på ein berekraftig måte som stimulerer til miljøvennlege driftsformer, god dyrevelferd, å ta vare på kulturlandskapet, redusere klimagassutslepp og bruk av jordbruksressursane over heile landet. Matproduksjonen må vere styrt av det lokale areal- og ressursgrunnlaget. Husdyrproduksjon må i størst mogleg grad skje på areal der det er mogleg med høg grad av beite og lite behov for importert kraftfôr.

Fleirtalet meiner at utviklinga av ny landbruksteknologi opnar stadig nye moglegheiter som kan bidra til store gevinstar for både bonden, norske forbrukarar, miljø, dyrevelferd og matvaretryggleik. Fleirtalet vil legge til rette for at det skal bli endå enklare og meir lønnsamt for bonden å ta i bruk smart og autonom landbruksteknologi.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne meiner det trengst ein ny og langt meir heilskapleg matpolitikk i Noreg, der ein ser klima, natur, folkehelse og matproduksjon på sjø og land i samanheng. Vi et meir kjøt og mindre frukt, grønt, korn og sjømat enn kosthaldsråda tilrår. Eit meir helsemessig kosthald krev at vi aukar produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne vil understreke at hovudmålet med landbrukspolitikken er å produsere trygg og sunn mat. Landbruket gir viktige bidrag til beredskap og samfunnstryggleik gjennom sjølvforsyning og matproduksjon over heile landet. Det bør også vere eit mål at Noreg i større grad enn i dag eksporterer rein mat av høg kvalitet frå norsk landbruk, slik vi har lykkast med i stor stil innanfor fiskeri og havbruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det må være et mål å doble produksjonen av frukt og grønt innen 2030, og støtter målet om 10 pst. økologisk areal og produksjon.

Disse medlemmer viser til at jordbruket er helt avhengig av natur og naturlige prosesser, men at det historisk har vært en grunnleggende motsetning mellom jordbruk og natur, der jordbrukets rolle har vært å forenkle, redusere og styre økosystemene over store arealer. Disse medlemmer peker på at denne utviklingen har bidratt til tap av naturmangfold og forringelse av økosystemer, slik både FNs naturpanel og den nye globale naturavtalen understreker.

Disse medlemmer mener at naturavtalen markerer et historisk vendepunkt, hvor også jordbruket må gå fra å være en driver for naturtap, til å bli en aktiv bidragsyter til bevaring og gjenoppbygging av natur og biologisk mangfold. Dette innebærer at jordbruket må forvaltes slik at det bidrar til å sikre levedyktige bestander av arter, restaurere ødelagte naturtyper og ivareta økosystemenes funksjoner i tråd med de målene Norge har forpliktet seg til gjennom naturavtalen.

Disse medlemmer understreker at en slik omstilling vil kreve nye virkemidler, endret praksis og økt vekt på bærekraftig bruk av jordbruksarealene, slik at norsk matproduksjon i større grad blir en del av løsningen for natur og klima.

Disse medlemmer viser til at de siste års jordbruksforhandlinger, bondeopprøret og en ny, utfordrende internasjonal situasjon har bidratt til økt bevissthet om jordbrukets samfunnsoppdrag. Disse medlemmer peker på at det er blitt tydeligere at jordbruket har en sentral rolle for selvforsyning, nasjonal beredskap, miljø, klima, bosetting, arbeid og kultur.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener at denne økte bevisstheten gir et godt grunnlag for å utforme en jordbrukspolitikk med økt vekt på lokal ressursutnyttelse og sosial og miljømessig bærekraft. Samtidig setter denne utviklingen søkelys på hvorvidt jordbruksoppgjøret er tilstrekkelig velegnet til å ivareta landbrukets samfunnsbyggende rolle. I den muntlige høringen om Jordbruksoppgjøret 2025 uttrykte en representant fra Norsk Gartnerforbund at jordbruksoppgjøret fortsatt i stor grad fremstår som en lukket lønnsforhandling for bønder, men heller burde være et verktøy for å innrette landbruket mot å løse nasjonale oppgaver. Dette medlem mener det er behov for å arbeide videre med å utvikle jordbruksoppgjøret til en mekanisme som skal bidra til alle viktige samfunnsmål for jordbruket.

Økonomisk robusthet og verdiskaping

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at landbruket står foran store utfordringer knyttet til for lav lønnsomhet, samtidig som det er stort investeringsbehov som følge av blant annet nye krav til dyrevelferd, klimakutt og ny teknologi. Klimaendringer med stadig mer ekstremvær gjør det også mer krevende å produsere mat. Disse medlemmer viser til at vi skal nå målet om 50 pst. selvforsyning innen 2030, og at det er behov for å sikre grunnlaget for fremtidig matproduksjon gjennom et sterkt jordvern og konsesjonslovgivning som sikrer produksjonsgrunnlaget for fremtiden. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har fått på plass en forpliktende opptrappingsplan for å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre aktører, og viser til at opptrappingsplanen danner grunnlaget for videre utvikling av landbruket. Disse medlemmer vil fortsette å jobbe for en helhetlig matpolitikk som bidrar til et aktivt jordbruk over hele landet, med konkurransevilkår som ivaretar også hensynet til norske forbrukere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at bønder er selvstendig næringsdrivende, og de er i likhet med det øvrige næringslivet avhengig av et konkurransedyktig skattenivå og forutsigbare rammebetingelser for å kunne drive virksomhet. Som selvstendig næringsdrivende bør de gis en større evne til å treffe selvstendige beslutninger basert på hva som best tjener deres interesser. Disse medlemmer mener at norsk landbruk står ved et veiskille. Jordbruket har historisk vært en av Norges mest subsidierte næringer, med betydelige offentlige overføringer som en del av den tradisjonelle landbrukspolitikken. Norge ligger ifølge OECD helt i toppen blant organisasjonens medlemsland når det gjelder offentlig støtte til landbruket, der støtteordningene utgjør en svært høy andel av bøndenes totale inntekter. Det er verdt å merke seg at i 2023 utbetalte Landbruksdirektoratet hele 17 mrd. kroner i produksjons- og avløsertilskudd alene. For 2025 ventes de samlede overføringene til landbruket å nærme seg 30 mrd. kroner, uten at det har medført tilsvarende økning i produktiviteten.

Disse medlemmer understreker at selv om slike støtteordninger har bidratt til å sikre bosetting og produksjon over hele landet, har de også skapt et komplekst og tungrodd system som i stor grad hindrer innovasjon, fleksibilitet og økonomisk vekst. Systemet er preget av nærmere 100 ulike støtteordninger, ofte med overlappende formål og svært detaljstyrende krav. Dette fører til en hverdag der bønder må bruke mye tid og ressurser på administrasjon og papirarbeid, snarere enn produktiv aktivitet på gården.

Disse medlemmer viser til at små og mellomstore bedrifter er livsnerven i lokalsamfunnene og arbeidsplassene til folk. Den daglige innsatsen til disse bedriftene bidrar til velferdssamfunnet. Det er i distriktene at andelen bedrifter med norske eiere er høyest, og den særnorske eierbeskatningen legger således en demper for verdiskaping i Distrikts-Norge. I dag er jordbrukspolitikken lagt opp på en måte som ikke gir særlige incentiver for at landbruket skal være markedstilpasset. Det har over tid bidratt til et stadig høyere subsidiebehov, lavt produktmangfold og dempet den innovasjons- og markedsrettingen som ikke har vært påkrevet gjennom regulering. For å sikre at norsk landbruk kan møte fremtidens utfordringer med styrke, konkurransekraft og optimisme, er det nødvendig med omfattende reformer, tydeligere prioriteringer og en mer moderne og fleksibel landbrukspolitikk.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en betydelig reform av de økonomiske støtteordningene i jordbruket, med mål om å redusere antallet ordninger, fjerne unødvendige reguleringer og gjøre hele systemet enklere og mer markedsorientert. En slik reform vil gi økt fleksibilitet for den enkelte bonde til å tilpasse seg markedsforhold og forbrukerpreferanser, samtidig som den vil frigjøre ressurser som kan brukes til å styrke den økonomiske bærekraften i næringen.

Disse medlemmer mener også at det bør innføres et årlig samfunnsregnskap for landbruket, som skal gi Stortinget og allmennheten en tydeligere innsikt i sektorens økonomiske bidrag til samfunnet som helhet. Et slikt regnskap vil gjøre det lettere å måle effektene av de offentlige støtteordningene, og dermed bidra til en mer målrettet og effektiv bruk av offentlige midler.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen inkludere et årlig samfunnsregnskap av landbruket i forbindelse med jordbruksoppgjøret, for å sikre økt transparens og bedre politisk styring av de økonomiske virkemidlene.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt verdiskaping i grøntsektoren gjennom målrettede tiltak som styrker denne sektorens konkurranseevne.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forenkle jordlovas regler for deling av jordbrukseiendom, slik at generasjonsskifter og effektiv drift lettere kan gjennomføres.»

Importvernet og internasjonale forhold

Komiteen viser til at internasjonal handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Den seneste tiden har vi opplevd en økt geopolitisk spenning med mer tilspisset økonomisk konkurranse og en tollkrig under oppseiling.

Komiteen viser til at importen av landbruksvarer til Norge øker i verdi, men at den er relativt stabil i volum. Av importen var om lag 80 pst. tollfri, og den største andelen kom fra EU. Det meste av importen består av varer som ikke produseres i Norge.

Komiteen er kjent med at de sentrale internasjonale avtalene for handel med jordbruksvarer er WTO-avtalen, EØS-avtalen og EFTAs frihandelsavtaler. Gjennom EØS-avtalen har Norge et omfattende harmonisert regelverk på matområdet, blant annet for mat, dyr og innsatsvarer som plantevernmiddel, gjødsel, såvarer og fôr.

Komiteen viser til at WTO-avtalen setter rammer for norsk jordbrukspolitikk, og at det også i årets avtale er lagt vekt på å finne løsninger som er i tråd med WTOs regelverk, både når det gjelder internstøtte og markedsprisstøtte (AMS). Komiteen merker seg at det i årets jordbruksavtale ikke lenger er målpris for melk, noe som ble vedtatt i fjorårets jordbruksoppgjør for å ikke bryte Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen.

Komiteen merker seg at landbrukspolitikken ikke er en del av EØS- avtalen, men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutvikling og politikkutforming i EU påvirker omfanget av import, grensehandel og konkurranse kraft i næringsmiddelindustrien.

Komiteen viser til at det er viktig at norske produkter opprettholder konkurransekraft mot importerte varer. Grønnsaker, frukt og bær har lavere toll enn animalske produkter og er tollfrie utenfor norsk sesong. Bearbeida landbruksvarer er omfatta av EØS-avtalen og har et eget system med råvaretoll. Komiteen merker seg at Norge ikke har toll på jordbruksvarer vi ikke produserer selv.

Komiteen merker seg at volumet av varer med høy toll er begrenset. Det er likevel gitt importkvoter med lav eller ingen toll for slike produkt gjennom ulike handelsavtaler (WTO, EØS og EFTA).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig å ha et solid importvern for å sikre norsk produksjon av det vi produserer selv, eller har naturlige forutsetninger for å produsere mer av selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne understreker betydningen av et velfungerende importvern, og disse medlemmer ser det som viktig å sikre dette også i framtida, basert på internasjonale avtaler.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Meld. St. 11 (2023–2024), presentert av tidligere statsråd Geir Pollestad, om opptrapping av inntektsmulighetene i landbruket, og målet om økt selvforsyningsgrad. Disse medlemmer viser videre til partiets arbeid med styrking av tollvernet i denne stortingsperioden, herunder endring av tollsatser på enkelte grønnsaker fra kronetoll til prosenttoll.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at et effektivt tollvern er helt grunnleggende for å sikre produksjon i hele landet. Uten importvern vil store deler av norsk landbruk forsvinne, det vil føre til tap av viktig verdiskaping, ramme hele verdikjeden for mat og tusenvis av arbeidsplasser. Disse medlemmer vil understreke at Norge følger internasjonale handelsregler, og minne om at tollen justeres løpende i tråd med markedssituasjonen for å sikre forbrukerne i Norge trygg og ren mat til forutsigbare priser. Disse medlemmer viser til at det er stort rom for å øke norsk selvforsyning innenfor eksisterende WTO-regelverk, herunder tillegg 2 til Avtale om landbruk i WTOs regelverk («grønn boks»).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen for budsjettåret 2026 foreslå overgang til prosenttoll for flere produkter, blant annet storfekjøtt, epler og løk.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at dagens importvern i stor grad påvirker forutsetningene for konkurranse i verdikjeden for dagligvarer og dermed prisen på mat. Det svekker konkurransen på leverandørleddet her hjemme, fordi det begrenser muligheten leverandører med produksjonsanlegg i utlandet har til å tilby sine varer til konkurransedyktige vilkår. Som en konsekvens reduserer det derfor muligheten utenlandske aktører har til å utnytte et eksisterende sortiment med egne merkevarer, produsert i utlandet, ved etablering i Norge. For tilberedte matvarer får det uheldige konsekvenser, gjennom at ulike terskelverdier gjør at mange produkter havner i tollposisjon, og medfører at kun de største etablerte aktørene klarer å tilpasse seg.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge har en lavere selvforsyningsgrad enn sammenlignbare land. For å øke selvforsyningsgraden må lønnsomheten i jordbruket styrkes. Blant annet må jordbrukets inntektsmuligheter sikres. I dag importerer Norge en vesentlig andel av dyrefôret og over halvparten av frukt og grønt som forbrukes.

Disse medlemmer viser til at toll og importvern ikke er et forhandlingstema i jordbruksoppgjøret, men samtidig er betydningen av et velfungerende tollvern viktig for å styrke norsk selvforsyning, bidra til å øke produksjonen av frukt og grønt, redusere bruken av kraftfôr og fase ut import av kraftfôrråvare og erstatte det med norske ressurser.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener Norge skal arbeide for at framtidige WTO-avtaler og andre handelsavtaler ivaretar retten og plikten til egen matproduksjon. Følgelig bør Norge arbeide for å øke pristaket i Gul boks, Aggregate measurement of support (AMS), og stramme inn forpliktelser gitt på tollfrie kvoter og kvoter med redusert toll tildelt industriland.

Disse medlemmer viser til budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti for 2024, der tollvernet for potet og flere grønnsaker ble styrket. Disse medlemmer viser videre til at dette har styrket inntektsgrunnlaget i jordbruket uten å ha økt priser for forbruker.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet ved å gå fra krone- til prosenttoll på tollinjer hvor prosenttoll gir best beskyttelse, med virkning fra 1. januar 2026.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil vise at importvernet er et helt nødvendig verktøy for å verne om og styrke produksjoner som er avgjørende for å øke norsk sjølforsyning, og at det derfor må innføres prosenttoll på flere produksjoner enn det er i dag. Disse medlemmer vil vise til at grøntprodusenter henter over 90 pst. av sine inntekter fra et marked med sterk importkonkurranse. Videre mener disse medlemmer at det i både i ett klima-, beredskaps- og jordbrukspolitisk perspektiv er uholdbart at norske grovfôr- og utmarksbeitebaserte produksjoner mister markedsandeler til importert lamme- og storfekjøtt.

Hovedtrekk i avtalen

Komiteen viser til at den inngåtte avtalen har en økonomisk ramme på 1 070 mill. kroner, og at avtalen innebærer en økning i målpriser på 288 mill. kroner for de planteproduktene som fortsatt har målpris. Bevilgningene til jordbruksavtalen over statsbudsjettet øker med 747 mill. kroner.

Økt selvforsyning

Komiteen ser det som viktig at avtalen prioriterer målet om økt selvforsyning, og merker seg at den inngåtte jordbruksavtalen har som mål å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr, samt opprettholde den høye norske andelen av kjøtt, egg og melk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at avtalen inneholder tiltak som gir bedre økonomi i kornproduksjon og bidrar til økt matkornproduksjon. Mer og bedre grovfôr og mer norsk korn til både mat og fôr skal redusere behovet for import av korn og andre råvarer til kraftfôr.

Flertallet vil fremholde det som viktig at man i kommende jordbruksoppgjør fokuserer på å øke norskandelen i fôr. Dette er viktig for forsyningssikkerheten og matberedskapen.

Flertallet vil understreke at dersom vi skal nå målet Stortinget har satt om å øke selvforsyningen, krever det økt produksjon av særlig korn, grønnsaker og planter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Rødt, er opptatt av at arbeidet med å øke selvforsyningsgraden må foregå på mange områder, i flere produksjoner, og vil strekke seg over tid. Dette flertallet viser til at beredskapslager for matkorn nå er etablert, og at avtalen gir en økt støtte til beredskapslagring av såkorn. For å ivareta tilgang på såkorn økes denne ordningen med 3 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil likevel understreke at dette ikke må gå på bekostning av andre produksjoner, og viser til at Norge er et land rikt på beiteressurser, og at det å opprettholde høy selvforsyning på kjøtt og melk er særdeles viktig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at avtalen legger opp til en satsing på frukt og grønt og styrking av det grovfôrbaserte husdyrholdet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringens hovedstrategi for økt selvforsyning er å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Meld. St. 11 (2023–2024), jf. Innst. 258 S (2024–2025), og merknader som understreker behovet for økt selvforsyning og mindre bruk av importert kraftfôr. Skal Norge nå Stortingets mål om 50 pst. sjølforsyning, korrigert for import, er det vesentlig å styrke de grovfôrbaserte produksjonene og grøntproduksjon.

Til tross for disse målsettingene ser vi at grovfôrarealer går ut av drift, spesielt i områder hvor det ikke finnes alternativer til grovfôrproduksjon. Årets jordbruksoppgjør bidrar til at denne utviklingen fortsetter.

Disse medlemmer vil vise til høringsinnspill fra TYR, hvor det fremgår at ammekunæringen har vært en av taperne i årets jordbruksoppgjør. Disse medlemmer viser til at kun 17 pst. av faglagenes krav er imøtesett i avtalen, med en økning på 31 000 kroner per bruk. Forskjellen, spesielt mellom grovfôrbaserte og kraftfôrbaserte produksjoner, har utviklet seg slik over flere år. Tall i referansebrukene viser forskjeller på opp mot én million kroner mellom produksjoner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke tilskuddene til ammeku, sau, geit og andre grovfôr-og utmarksbeitebaserte produksjoner.»

Opptrapping av inntektsmuligheter

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at gode inntektsmuligheter er et viktig virkemiddel for å nå målet om økt selvforsyning og de øvrige målene i jordbrukspolitikken.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til Meld. St. 11 (2023–2024), der regjeringen la fram en opptrappingsplan for inntektsmulighetene, og at det i meldingen stilles opp flere vilkår for opptrappingsplanen for inntektsmulighetene. Dette flertallet viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 10 (2024–2025) og merker seg at avtalepartene har forholdt seg til disse i forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene har fått på plass en forpliktende opptrappingsplan for å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre aktører, i tråd med det som ble varslet i Hurdalsplattformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at opptrappingsplanen har hatt stor betydning for jordbrukets inntektsmuligheter. I 2021 var det et inntektsgap på 194 000 kroner per familieårsverk, og målet var å tette gapet innen 2027. I 2025 budsjetteres det med at inntektsgapet kan bli tettet allerede i 2025, og avtalen legger til rette for at det fortsatt skal være tettet i 2026. Disse medlemmer viser til at avtalen bidrar til et betydelig inntektsløft for norske bønder, noe som er av stor betydning for å sikre norsk matproduksjon og selvforsyning.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har levert solide økninger og store jordbruksoppgjør i denne regjeringsperioden, og understreker at det er tatt et veivalg for å sikre landbruk i hele landet som bidrar til trygghet for fremtida.

Budsjettstøtten til jordbruket over jordbruksavtalen er med denne avtalen økt med 75 pst. siden 2021. Disse medlemmer viser til at det kun er Forsvaret som har hatt større budsjettvekst enn jordbruket de siste årene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at opptrappingsplanen til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa, i samarbeid med Sosialistisk Venstreparti, har ført til at vi har nådd inntektsjamstilling med årets avtale. Disse medlemmer mener at for å nå målet om 50 pst. selvforsyning innen 2030, må inntektsutviklinga i næringa følge andre grupper framover, og at inntektsjamstillinga må vedvare.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det særskilte jordbruksfradraget stimulerer utelukkende til skattemessige tilpasninger av jordbruksbedrifter som ikke hovedsakelig lever av å produsere mat, og at inntektseffekten ut over spart skatt overvurderes i kalkylen for aktive jordbruksbedrifter. Disse medlemmer mener den nylig foreslåtte jordbrukskontoen vil være en bedre tilpasset løsning for de som faktisk har matproduksjon som sitt hovedformål. Disse medlemmer mener en slik løsning vil støtte opp under insentivene til å reinvestere i produksjon fordi dette i realiteten ikke er et fradrag, men en utsatt skatteposisjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Stortingets behandling av Meld. St. 10 (2024–2025) Prinsipper for tallgrunnlag m.m. i jordbrukspolitikken, der flertallet på Stortinget, mot stemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vedtok innføring av jordbrukskonto med virkning for skatteåret 2025. Disse medlemmer viser også til at et forslag om jordbrukskonto ble lagt frem for Stortinget i Meld. St. 2 (2024–2025) Revidert nasjonalbudsjett 2025.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet forblir tettet fremover.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortinget har vedtatt å legge inn en normeringsfaktor på 20 prosent for utregning av inntekter i jordbruket. Disse medlemmer viser til at denne faktoren ved flere anledninger er blitt omtalt som «luftpenger» av aktører i næringa.

Videre vil disse medlemmer vise til høringsinnspill fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag, hvor det kommer frem at det er usikkerhet i næringa om hvordan normeringsfaktoren skal regnes etter 2027, og at denne usikkerheten var en medvirkende faktor til at NBS brøyt årets forhandlinger. Disse medlemmer vil vise til at normering av inntektene i dag står for mellom 2,8 til 2,9 mrd. kroner i tallgrunnlaget for jordbruket. Disse medlemmer vil vise til at denne summen er høyere enn hele styrkinga av rammen i årets jordbruksoppgjør, og at ved å regne en normeringsfaktor i prosent vil andelen «luftpenger» utgjøre en stadig større andel av totalkalkylen for jordbruket.

Disse medlemmer er av oppfatningen at Stortinget skal gjøre jordbrukspolitiske beslutninger basert på reelle inntekter og utgifter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fase ut normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for utregning av inntekter i jordbruket etter 2027.»

Disse medlemmer viser videre til Innst. 197 S (2024–2025), vedtak nr. 556, om å sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere inntektene i jordbruket i forhold til inntektene til sammenlignbare næringsdrivende. Disse medlemmer mener mandatet til utvalget må inneholde hensyn til selskapsform og regnskapsmessig balanse. Disse medlemmer mener også at faktorinntekt og gjennomsnittlig lønnskostnadsandel må inn som et viktig premiss for sammenligningen.

Klima og miljø

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at en tredjedel av årets avtale, tilsvarende 10,9 mrd. kroner, går til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt, og at oppfølgingen av klimaavtalen som ble inngått mellom staten og jordbruket, prioriteres.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser videre til at om lag 1/6 av utslippene fra jordbruksproduksjonen stammer fra lagring og bruk av husdyrgjødsel. Husdyrgjødsel er en viktig ressurs som i hovedsak har god utnyttelse ved å føres tilbake som gjødsel i planteproduksjon. Dette flertallet ser det som viktig at regjeringen har fastsatt en ny forskrift om lagring og bruk av gjødsel som skal legge til rette for god avling og god utnytting av næringsstoffer i gjødselvarer og jordsmonn, og begrense tap av næringsstoffer til vassdrag og luft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at den inngåtte avtalen har en klima-, natur- og miljøprofil, med en styrking av de målrettede klima- og miljøordningene, samt virkemidler for utviklings- og omstillingstiltak. Avtalen legger til rette for en rettferdig og bærekraftig omstilling av jordbruket til et lavutslippssamfunn, klimatilpassing av jordbruket, reduserte utslipp til luft og vann og styrking av naturmangfoldet.

Disse medlemmer understreker betydningen av at regjeringen mener alvor med at klimagassutslippene må ned, og at den prioriterer oppfølging av klimaavtalen med jordbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen Støre dessverre ikke har lykkes med å kutte klimagassutslippene i tråd med klimaavtalen med jordbruket, og beklager at ingen av jordbruksoppgjørene i denne regjeringsperioden har prioritert klima og planteproduksjon. Stortinget har vedtatt at regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av matsystemet, og ser frem til arbeidet dette utvalget skal gjøre.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at klimaet er viktig for landbruket – og at landbruket er viktig for klimaet. Klimaendringer påvirker i økende grad alle ledd i matvarekjeden – fra jordbearbeiding og såing, via vekstsesong og høsting, til lagring og distribusjon. Mer nedbør, mer tørke, hyppigere ekstremvær og endrede vekstvilkår gjør det stadig mer krevende å opprettholde forutsigbarhet og lønnsomhet i norsk matproduksjon. Samtidig er landbruket i seg selv en av sektorene med størst biologisk påvirkning og utslipp av klimagasser, og det krever at sektoren både tar og gis ansvar i det grønne skiftet.

Disse medlemmer vil minne om at det i regjeringens klimaavtale med jordbruket presiseres at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som indirekte kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp fra jordbrukssektoren – som endringer i matforbruk i henhold til kostrådene. Miljødirektoratet påpeker at en endring mot et mer klimavennlig kosthold vil kreve ny politikk med virkemidler, støttemidler, avgifter og krav. Riksrevisjonen slo i 2024 fast at samordningen for å nå Norges klimamål er for svak, og at det må jobbes på tvers av sektorer og etater for å oppnå fastsatte mål. Foreslåtte tiltak og virkemidler må konkretiseres med tydelige mål for fremdrift. Disse medlemmer mener derfor at det er et stort behov for en sektorovergripende satsing på tiltak for økt plantebasert matproduksjon og forbruk.

Disse medlemmer viser til at landbruket i dag står for om lag 10 pst. av Norges totale klimagassutslipp. Gitt at øvrige sektorer er forventet å gjennomføre store utslippskutt i årene fremover, vil andelen fra jordbruket – dersom utslippene forblir stabile – utgjøre en stadig større andel av Norges samlede utslipp. I et scenario hvor Norge lykkes med å nå sine klimamål i andre sektorer, men ikke i jordbruket, kan landbrukets andel øke til over 75 pst. av de totale utslippene. Dette gjør det åpenbart at landbruket må få en langt tydeligere plass i nasjonal klimapolitikk.

Disse medlemmer erkjenner at det har vært en viss utvikling i sektoren – med tiltak for redusert bruk av kunstgjødsel, endret gjødselhåndtering og noe mer klimavennlig drift. Men disse tiltakene er ikke tilstrekkelige til å møte omfanget av utfordringene. Det kreves en gjennomgripende og offensiv politikk for utslippskutt i landbruket – en politikk som er både ambisiøs, langsiktig og realistisk, og som legger til rette for både økonomisk bærekraft og klimaberedskap i sektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at overføringene til jordbruket nå er nær 30 mrd. kroner årlig. Frem mot 2030 vil samlet ramme for jordbruksoppgjørene kunne utgjøre rundt 200 mrd. kroner. Dette er et betydelig virkemiddel som bør kobles sterkere til nasjonale klimamål. I dag gir støtteordningene i liten grad økonomisk incentiv for klimavennlige valg, og belønner i altfor liten grad de bøndene som tar grønne grep og går foran. Det er etter disse medlemmers syn verken bærekraftig eller rimelig at enkeltbønder skal bære hele risikoen og kostnadene ved en nødvendig omstilling, når systemet de opererer innenfor, ikke støtter dem i dette.

Derfor mener disse medlemmer at produksjonsstøtten i langt større grad må vris mot klimatiltak. Bønder som velger lavutslippsproduksjon – for eksempel gjennom regenerativ jordbruksdrift, økt karbonlagring i jord, biokulltiltak og bruk av klimavennlige fôringsmetoder – må premieres. Likeså må det også gis bedre økonomiske vilkår for dem som reduserer bruken av importert kraftfôr og i stedet benytter seg av norske grovfôrressurser. Dette handler om å bruke ressursene smartere – og styrke både beredskap og verdiskaping i distriktene.

Et godt virkemiddel disse medlemmer vil fremheve, er å gjøre bruk av klimakalkulator obligatorisk for alle gårdsbruk. Dette verktøyet gir bonden innsikt i egne utslipp og gir grunnlag for målrettede klimatiltak, samtidig som det kan ligge til grunn for støtteordninger som belønner resultater. Klimapolitikk i landbruket bør i større grad bygge på måling og dokumentasjon – ikke intensjoner alene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser videre til at Norge gjentatte ganger har fått kritikk fra OECD for ikke å reformere støtteordningene i landbruket. Spesielt gjelder dette prisstøtte og reguleringer som låser produksjonen til bestemte produkter. Dette begrenser bøndenes mulighet til å tilpasse seg markedet og klimaendringer, og gjør hele matsystemet mer sårbart og mindre fleksibelt. I tillegg er det økonomisk ineffektivt og klimahemmende.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er glad for engasjementet som deler av landbruket viser for småkraft, og deler deres oppfatning av at det er unødvendig komplisert å bygge ut småkraft på landbrukseiendommer. Særlig viktig er dette når et stort og økende kraftoverskudd i perioden under regjeringen Solberg nå er snudd under regjeringen Støre. I den siste perioden er det gitt konsesjon til kun 0,5 TWh (jf. NVEs kvartalsvise oversikt over kraftproduksjon, sist oppdatert for første kvartal 2025), i motsetning til 16 TWh under regjeringen Solberg. Fremskrivinger tyder på at kraftbalansen vil svekkes betydelig de neste årene, og det bygges for lite nett til at dagens kraftoverskudd kan nyttiggjøres godt nok. Disse medlemmer viser til at det ifølge Statnetts nylige oversikt over tilknytningssaker er nærmere 300 bedrifter som står i kø for nettkapasitet i Norge i dag, og er bekymret for hvordan dette vil påvirke verdikjeden for mat fremover. Det er avgjørende både for verdiskaping i bransjen og for en kostnadseffektiv klimaomstilling at norsk næringsliv og matforedlingsindustri får nettkapasiteten som de har søkt om.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at det norske kraftsystemet bør videreutvikles med vekt på de fortrinnene Norge har i form av mye regulerbar magasinkapasitet, innfasing av vind- og solkraft, utbygging av småkraft og tett integrasjon i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Det vil legge grunnlaget for at lave strømpriser og god energisikkerhet forblir et konkurransefortrinn for norske bønder og matindustri.

Disse medlemmer mener det er særlig viktig å satse på økt produksjon og forbruk av plantebaserte matvarer, som korn, frukt, grønt og belgvekster. Dette har tredobbel effekt: det reduserer klimagassutslipp, øker selvforsyningsgraden og gir betydelige folkehelsegevinster. I dag er det kun 18 pst. av befolkningen som spiser anbefalt mengde frukt og grønt, mens kjøttforbruket har doblet seg siden 1950-tallet. Samtidig utgjør støtte til kjøtt- og meieriproduksjon hoveddelen av overføringene til landbruket. Det gir et økonomisk signal som trekker i feil retning.

Disse medlemmer viser til at beregninger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet antyder at dersom befolkningen fulgte kostholdsrådene, ville den overordnede helsegevinsten kunne beløpe seg til om lag 191 mrd. kroner. Det er derfor i samfunnets interesse å bruke jordbrukspolitikken som et verktøy for bedre folkehelse – særlig når det i tillegg bidrar til lavere utslipp og styrket matsikkerhet.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.