Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Ruth Mariann Hop, Tobias Hangaard Linge, lederen Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen, Stig Even Lillestøl, Marius Arion Nilsen og Bengt Rune Strifeldt, fra Høyre, Erlend Larsen og Bård Ludvig Thorheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Harry Valderhaug, viser til representantforslaget i Dokument 8:46 S (2025–2026).
Komiteen viser til at 37 kommuner, hovedsakelig større bykommuner, i dag ikke omfattes av forskrift om takstberegning og maksimalpriser for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn (forskrift om makspriser for drosjekjøring).
Komiteen merker seg at unntakene fra forskrift om makspriser for drosjebilkjøring er begrunnet med en forventning om at markedet i sentrale områder regulerer seg selv. Forslagsstillerne mener at markedet ikke fungerer slik for rullestoltilpassede drosjer fordi tilbudet er begrenset og konkurranse ikke presser prisene ned. Forslagsstillerne viser til at unntakene fra forskrift om makspriser for drosjebilkjøring derfor medfører at rullestolbrukere i disse kommunene betaler betydelig mer for drosjeturer enn de som omfattes av forskriften.
Komiteen viser til at statsråden i sin uttalelse understreker at regjeringen er opptatt av at grupper som er særlig avhengige av drosjetransport, har tilgang til et godt og rimelig drosjetilbud, men mener at maksimalpriser er et inngripende tiltak som kan ha negative virkninger for både forbrukere og dem som tilbyr den regulerte varen eller tjenesten. Statsråden forklarer dette med at maksimalprisene kan settes på et feil nivå, og at det kan bli mindre attraktivt for drosjeselskaper å investere i rullestoltilpassede drosjer, blant annet fordi det vil ta lengre tid å få dekket inn investeringen en rullestoltilpasset bil representerer.
Komiteen har gjennomført en skriftlig høring som har gitt svar fra én interessent.
Komiteen er opptatt av at rullestolbrukere over hele landet skal ha et likeverdig og forutsigbart tilbud når de bestiller drosje. For mange er ikke drosjetjenester et valg i et marked, men et helt nødvendig transportmiddel for å delta i arbeid, utdanning og hverdagsliv.
Komiteen viser til at forskrift om takstberegning og maksimalpriser for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn (maksimalprisforskriften) i utgangspunktet gjelder for hele landet. Det er imidlertid noen unntak fra dette. Blant annet gjelder ikke forskriftens kapittel 2 for drosjetransport i kommuner med 20 000 innbyggere eller flere, og med en befolkningstetthet på 80 innbyggere per km2 eller høyere.
Komiteen merker seg at det i de større kommunene antas å være et tilstrekkelig antall tilbydere av drosjetjenester og andre transporttjenester til at det blir en reell konkurranse om å tilby transport til forbrukere. I andre områder antas det å være begrenset konkurranse om å tilby transporttjenester, og at det dermed er en risiko for at aktørene vil ta urimelig høye priser i fravær av maksimalprisregulering. Komiteen viser også til Norges Handikapforbund sitt innspill om at de opplever urimelige ekstrakostnader i noen kommuner, og at det er viktig med likebehandling over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig å øke seriøsiteten i drosjebransjen og på den måten gi kundene et bedre drosjetilbud. Det er blant annet gjeninnført krav om fagkompetanse hos innehavere av drosjeløyve, krav om sentraltilknytning og krav om bankgaranti. Tiltakene skal bidra til å luke ut useriøse aktører fra markedet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at maksimalpriser er et inngripende tiltak som i noen tilfeller kan ha negative virkninger for både forbrukere og dem som tilbyr den regulerte varen eller tjenesten. Hvis maksimalprisene settes på et feil nivå, kan det føre til økte priser og/eller redusert tilgang. Maksimalpriser bør derfor kun brukes hvis det ikke finnes mindre inngripende tiltak.
Flertallet er opptatt av at grupper som er særlig avhengige av drosjetransport, har tilgang til et godt, likeverdig og rimelig drosjetilbud. Flertallet vil derfor støtte intensjonen bak representantforslaget med å be regjeringen endre forskrift om makspriser for drosjebilkjøring slik at øvre grense for påslag for rullestol gjelder i samtlige kommuner i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser til at Konkurransetilsynet har ansvar for reglene som styrer hvordan drosjer kan ta betalt, og hvor mye de kan ta betalt. Konkurransetilsynet justerer jevnlig satsene i maksimalprisforskriften med utgangspunkt i en egen kostnadsindeks. Indeksen er basert på kostnadene i bransjen, heller enn «generell prisvekst».
Disse medlemmer mener at dersom det innføres et maksimalt påslag, er det rimelig at det justeres på samme måte som de andre påslagene og takstene i forskriften.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, viser til at for å unngå at forbrukerne eller drosjenæringen opplever utilsiktede konsekvenser, vil flertallet at endringen skal evalueres og eventuelt justeres etter to år for å sikre at drosjetilbudet for rullestolbrukere ikke svekkes.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre forskrift om makspriser for drosjebilkjøring slik at øvre grense for påslag for rullestol gjelder i samtlige kommuner i hele landet. Endringen skal evalueres etter to år for å sikre at drosjetilbudet for rullestolbrukere ikke svekkes.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener personer som bruker rullestol, skal ha reell tilgang til transport uten urimelige pristillegg, og at ordninger som TT-kort i praksis ikke skal uthules av høye påslag i enkelte deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil likevel understreke at maksimalpriser er et inngripende virkemiddel som kan gi uønskede utslag dersom prisnivået settes feil, for eksempel gjennom svekkede insentiver til å tilby rullestoltilpassede kjøretøy og at prising i stedet flyttes over i andre takstledd. Disse medlemmer mener derfor at en forskriftsendring må følges tett opp med tiltak som sikrer at tilgjengeligheten av rullestoltilpassede drosjer ikke blir dårligere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener markedet ikke fungerer for rullestoltilpassede drosjer, og deler Norges Handikapforbunds vurdering av at dagens ordning er diskriminerende. Store geografiske prisforskjeller undergraver prinsippet om likeverdige tjenester og står i strid med intensjonen bak maksimalprisforskriften.
Disse medlemmer understreker at i et rettferdig og demokratisk samfunn har alle like muligheter og rettigheter til å leve frie og selvstendige liv. Mobilitet er en forutsetning for deltakelse i samfunnet, og tilgang til transport er en del av grunnleggende velferd og en forutsetning for reell likestilling. En nasjonal regulering av påslaget vil sikre likebehandling og bedre forutsigbarhet. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer forslaget om å innføre en øvre grense for påslag for rullestol i alle kommuner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at rullestolbrukere i sentrale områder ofte møter betydelig høyere påslag enn brukere i distriktene, og at dette innebærer en urimelig og belastende forskjellsbehandling. Det skaper både økonomiske og praktiske barrierer for en gruppe som allerede har flere hindre i hverdagen. Disse medlemmer viser videre til at prisvariasjonene i kommuner uten maksimalprisregulering gjør at brukerne rammes direkte og at markedet ikke fungerer for denne tjenesten, uavhengig av geografi.
Disse medlemmer merker seg statsrådens vurderinger, men deler ikke bekymringen om at et nasjonalt tak på rullestolpåslag vil svekke investeringsviljen i rullestoltilpassede kjøretøy. Fylkeskommunene har et tydelig ansvar for å sikre et tilstrekkelig drosjetilbud, også i byområdene, herunder krav om en tilstrekkelig andel rullestoldrosjer i tilknyttede sentraler. Disse medlemmer mener derfor at argumentet om svekket investeringsevne ikke kan brukes mot en nasjonal maksimalpris, dette fordi staten og fylkeskommunene både har virkemidler og myndighet til å sikre kapasitet i markedet. Staten benytter allerede slike virkemidler, blant annet avgiftsfritak og andre krav til sentralene.
Disse medlemmer viser videre til at likestillings- og diskrimineringslovverket slår fast at urimelig høy pris for drosjetransport av personer som sitter i rullestol, kan utgjøre ulovlig forskjellsbehandling. Statsrådens vurdering, om at det derfor ikke nødvendigvis er behov for ytterligere regulering, fremstår etter disse medlemmers syn som lite treffsikkert. Disse medlemmer mener myndighetene må forebygge forskjellsbehandling gjennom tydelige rammer, ikke basere rettssikkerheten til en sårbar gruppe på enkeltklager og skjønnsvurderinger.
Disse medlemmer mener at et nasjonalt påslagstak er et forholdsmessig og nødvendig virkemiddel for å sikre likebehandling, rettferdige priser og et fungerende tilbud i hele landet. Et nasjonalt regelverk vil gi rullestolbrukere trygghet for at de ikke straffes økonomisk på grunn av bosted, og samtidig styrke tilliten til drosjenæringen. Disse medlemmer viser videre til at forslaget også har bred støtte blant brukerorganisasjonene.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at rullestolbrukere over hele landet skal ha et likeverdig og forutsigbart drosjetilbud. Dagens ordning rammer skjevt og fører til ulik praksis. Dette medlem mener at en nasjonal regulering av påslag for rullestoltilpasset drosje vil styrke likebehandlingen og forutsigbarheten for brukere. Videre viser dette medlem til at forslaget har støtte blant de relevante brukerorganisasjonene.
Dette medlem forutsetter at regjeringen, i forbindelse med en slik endring, sikrer at drosjeselskapene ikke innfører andre tekstelementer som i praksis gir dyrere turer for passasjerer med rullestol.
Dette medlem viser til at denne forskjellsbehandlingen må avsluttes så raskt som mulig, slik at alle som reiser med rullestol i taxi, får lik pris og like rettigheter.
