Kommuneproposisjonen 2027

Kommunal- og distriktsdepartementet legger i Kommuneproposisjonen 2027 frem regjeringen sin politikk for kommunesektoren og det økonomiske opplegget for det kommende året.

Regjeringens politikk for kommunesektoren (proposisjonens kapittel 1), det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner (kapittel 2), inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner (kapittel 3), skjønnstilskuddet (kapittel 4), et sterkt og velfungerende kommunesystem (kapittel 5), et velfungerende og tillitskapende demokrati (kapittel 6), oppgavefordeling og regelverk (kapittel 7), utviklingen i kommuneøkonomien (kapittel 8), kommunenes og fylkeskommunenes inntektsnivå (kapittel 9) og utvikling i kommunale tjenester (kapittel 10) er nærmere behandlet og omtalt i proposisjonen.

Komiteen har avholdt åpen høring i saken 20. mai 2026, der 33 instanser deltok. Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Konstanse Marie Alvær, Isak Veierud Busch, Sigurd Kvammen Rafaelsen og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, og fra Rødt, lederen Hanne Beate Stenvaag, viser til Kommuneproposisjonen 2027, Prop. 94 S (2025–2026).

Generelle merknader

Generelle merknader fra Arbeiderpartiet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at kommunesektoren er bærebjelken i velferdsstaten. Gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, uavhengig av bosted, er en forutsetning for et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Kommuneproposisjonen skisserer rammene for kommunesektorens økonomi og er dermed avgjørende for hvordan en lykkes med å levere på disse målsettingene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i Prop. 94 S (2025–2026) legger opp til en ansvarlig og forutsigbar økonomisk styring av kommunesektoren, i tråd med målene i regjeringens plan for Norge. En sterk offentlig sektor, god økonomisk styring og en rettferdig fordeling av ressursene er grunnleggende for å sikre gode tjenester i hele landet.

Disse medlemmer vil fremheve at kommunesektoren over tid er styrket gjennom økte frie inntekter, noe som er viktig for kommunenes handlingsrom til å prioritere lokale behov. Samtidig står mange kommuner fortsatt i en krevende situasjon med økte kostnader, demografiske endringer og store forventninger til tjenestene. Det er derfor avgjørende at staten bidrar med stabile og tilstrekkelige rammer, samtidig som kommunene gis tillit til å finne gode lokale løsninger.

Disse medlemmer understreker betydningen av å sikre en bærekraftig utvikling i helse- og omsorgstjenestene. En aldrende befolkning vil i årene fremover øke behovet for tjenester betydelig. Dette stiller krav til både kapasitet, kompetanse og organisering. Arbeiderpartiet mener det er nødvendig å satse på forebyggende arbeid, sikre tilstrekkelig bemanning og legge bedre til rette for en heltidskultur i sektoren.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har tydelige ambisjoner om å redusere forskjeller og styrke levekårene i hele landet. Kommunene spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet, gjennom blant annet barnehagetilbud, utdanning, boligpolitikk, sosialtjenester og forebyggende arbeid. En rettferdig fordeling mellom kommuner er derfor avgjørende, og inntektssystemet må bidra til å utjevne økonomiske forskjeller og sikre likeverdige tjenester.

Disse medlemmer vil videre understreke betydningen av lokaldemokratiet. Sterke kommuner med faglig kapasitet og økonomisk handlingsrom er en forutsetning for et levende lokaldemokrati. Arbeiderpartiet vil føre en politikk som gir kommunene større handlingsrom, samtidig som nasjonale mål ivaretas. Disse medlemmer er positive til at regjeringen i proposisjonen varsler at den vil følge opp en rekke av anbefalingene fra Kommunekommisjonen, med sikte på å redusere det samlede styringstrykket på kommunene.

Generelle merknader fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er et viktig fundament for det norske velferdssamfunnet og noe av det viktigste Stortinget kan bidra med i hverdagslivet til enkeltpersoner, familier og næringsliv.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen åpner proposisjonen med å slå fast at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Disse medlemmer deler denne virkelighetsoppfatningen, men konstaterer at regjeringen ikke følger opp, hverken med ord eller politikk som svarer på alvoret. Proposisjonen bærer preg av en regjering som beskriver utfordringene, men som mangler vilje til å prioritere og handle.

Disse medlemmer vil understreke at Fremskrittspartiets utgangspunkt er en sterk tro på lokaldemokratiet og det kommunale selvstyret. Kommunene er ikke et underordnet forvaltningsnivå som skal administrere statens vedtak, men selvstendige folkevalgte organer som er nærmest innbyggerne, og som kjenner lokale behov best. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag, og disse medlemmer mener makt og myndighet i størst mulig grad skal ligge så nær innbyggerne som mulig. Disse medlemmer mener derfor at staten må vise kommunene langt større tillit enn i dag.

Statlig detaljstyring, rapporteringskrav og statsforvalterens omfattende innsigelsesadgang binder kommunenes handlingsrom og flytter reell makt bort fra folkevalgte og over til byråkrater. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet konsekvent har arbeidet for å redusere statlig detaljstyring og byråkrati, for å gi kommunene frihet til å disponere ressursene der behovet er størst, og for å la kommunene være JA-kommuner som legger til rette for vekst, næringsutvikling og gode bo- og levevilkår. Det er innbyggerne som skal stå i sentrum, og det er de folkevalgte i kommunestyret innbyggerne kan stille til ansvar ved valg.

Disse medlemmer mener videre at valgfrihet og mangfold må stå sentralt i kommunens tjenestetilbud. Innbyggerne skal kunne velge. Private og ideelle aktører skal kunne levere velferdstjenester på like vilkår med de offentlige, fordi konkurranse om brukerne hever kvaliteten. Disse medlemmer vil understreke at kommunenes fremste oppgave er å levere gode kjernetjenester til innbyggerne, det være seg skole, eldreomsorg, helse og trygghet. Det er hensynet til den enkelte innbygger og familie som alltid må veie tyngre enn hensynet til kommunenes egne strukturer og budsjetter.

Kommuneøkonomi

Disse medlemmer viser til at en god, forutsigbar og romslig kommuneøkonomi er en forutsetning for at kommunene skal kunne levere de tjenestene innbyggerne har krav på. Disse medlemmer mener kommunene må sikres frie inntekter som gir reelt økonomisk handlingsrom, og at staten i større grad må finansiere de oppgavene som pålegges kommunene. Det kan ikke være slik at staten vedtar nye rettigheter, krav og reformer, for så å overlate regningen til kommunene og til slutt innbyggerne gjennom høyere kommunale skatter og avgifter.

Disse medlemmer er bekymret for at stadig flere kommuner velter sine økonomiske utfordringer over på innbyggerne gjennom et stadig høyere avgifts- og gebyrtrykk. Eiendomsskatt, økte kommunale gebyrer for vann og avløp, renovasjon og andre bokostnader rammer vanlige familier hardt og kommer på toppen av en allerede krevende økonomisk hverdag for mange husholdninger. Disse medlemmer mener at kommunenes behov for slike inntekter i stor grad henger sammen med svak økonomisk og administrativ styring, og at svaret på trang kommuneøkonomi ikke kan være å sende regningen til innbyggerne. Disse medlemmer vil understreke at hver krone kommunene krever inn fra innbyggerne, er en krone tatt fra familiens egen velferd.

Disse medlemmer mener en god kommuneøkonomi handler vel så mye om prioritering og styring som om størrelsen på overføringene. Skattehungrige lokalpolitikere som først bruker pengene og deretter krever mer fra innbyggerne, er ikke et uttrykk for at kommuneøkonomien er for stram, men for at pengene forvaltes dårlig. Disse medlemmer mener kommunene må prioritere kjerneoppgavene først, og at staten samtidig må stille opp med forutsigbar finansiering av de tyngste velferdsoppgavene.

Disse medlemmer viser videre til at kommuneøkonomien var i historisk god forfatning i årene Fremskrittspartiet satt i regjering. Antallet ROBEK-kommuner falt fra et nivå på 46 i 2013 til et historisk lavt nivå på 10 kommuner i 2020. Disse medlemmer viser til at kommunene i denne perioden hadde en sterkere vekst i sine inntekter, og at Kommune-Norge samlet sett aldri hadde vært mer veldrevet enn mot slutten av denne regjeringsperioden. Dette var ikke en tilfeldighet, men et resultat av en bevisst politikk der kommunene ble tilført reelle inntekter og samtidig fikk frihet til å styre godt.

Disse medlemmer konstaterer at den positive utviklingen er snudd under den sittende regjeringen, der stadig flere kommuner igjen melder om omstillingsbehov, behov for å tære på disposisjonsfond og press på kjernetjenestene. Disse medlemmer mener dette viser at god kommuneøkonomi er et spørsmål om politisk vilje og prioriteringer, og at Fremskrittspartiet har vist i praksis at partiet leverer en sterkere og sunnere kommuneøkonomi når partiet får gjennomslag for sin politikk.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets politikk om å sørge for at kommunene får beholde mer av selskapsbeskatningen. Det vil gjøre at kommuner får et insitament til å legge bedre til rette for næringslivet, da det vil generere økte inntekter for den enkelte kommune.

Videre viser disse medlemmer til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2026 prioriterte kommunesektoren betydelig sterkere enn regjeringen, med en samlet styrking på 5,9 mrd. kroner. Blant prioriteringene var økte midler til eldreomsorgen, herunder tilskudd til nye heldøgns omsorgsplasser og et investeringstilskudd på 60 pst. av faktisk byggekostnad, 1,5 mrd. kroner i øremerkede midler til eldreomsorg, 450 mill. kroner til pensjonstilskudd for private barnehager, 200 mill. kroner ekstra til ressurskrevende tjenester, 1 mrd. kroner i øremerkede tilskudd til fylkesvei, samt en styrking av sivil beredskap. Disse medlemmer mener dette viser at Fremskrittspartiet tar både kommuneøkonomien og kvaliteten i velferdstjenestene på alvor, og at partiet er villig til å prioritere kommunenes kjerneoppgaver.

Helse- og omsorgssektoren

Disse medlemmer viser videre til at proposisjonen tegner et alvorlig bilde av arbeidskraftsituasjonen i kommunene. Telemarksforskning anslår en nedgang i antall sysselsatte på 26 pst. i de 108 minst sentrale kommunene frem mot 2050, og det pekes på vedvarende rekrutteringsutfordringer og økt vikarbruk. Disse medlemmer viser videre til at andelen brukerrettede årsverk i omsorgstjenesten med helsefaglig utdanning har vært nedadgående siden 2021. Disse medlemmer mener dette gjør det helt nødvendig å gjennomgå oppgavefordelingen mellom de ulike yrkesgruppene i helse- og omsorgstjenesten. I dag bruker sykepleiere og annet helseutdannet personell betydelig tid på oppgaver som ikke krever deres kompetanse, som rengjøring, matlaging, servering og andre praktiske gjøremål. Dette er oppgaver som helsefagarbeidere, assistenter og annet personell er fullt i stand til å utføre. Når kommunene allerede sliter med å rekruttere nok sykepleiere, er det avgjørende at de sykepleierne man har, faktisk bruker tiden sin på sykepleieroppgaver.

Disse medlemmer mener regjeringen må ta initiativ til en helhetlig gjennomgang av oppgavefordelingen, slik at hvert ledd utfører oppgaver som samsvarer med deres utdanning og kompetanse. En slik gjennomgang vil ikke bare bidra til mer effektiv bruk av knappe personalressurser, men også gjøre det mer attraktivt å jobbe i helse- og omsorgstjenestene.

Disse medlemmer er videre bekymret for at en økende andel av de ansatte i omsorgstjenesten mangler helsefaglig utdanning. Kommuneproposisjonen bekrefter at andelen brukerrettede årsverk med helsefaglig utdanning har vært nedadgående de siste årene. Disse medlemmer erkjenner at kommunene i en situasjon med stor knapphet på helsepersonell vil måtte benytte assistenter og annet personell uten formell helseutdanning for å sikre forsvarlig drift. Desto viktigere er det at alle som skal jobbe med eldre, uavhengig av stillingskategori og utdanningsbakgrunn, har et minimum av grunnleggende kunnskap om eldreomsorg. Det gjelder kunnskap om demens og kommunikasjon med personer med kognitiv svikt, forebygging av fall og liggesår, grunnleggende hygiene og smittevern, munn- og tannstell, ernæring og væsketilførsel, observasjon og rapportering av endringer i helsetilstand samt verdighet, brukermedvirkning og etiske problemstillinger i omsorgsarbeidet. Disse medlemmer mener det bør innføres et obligatorisk grunnkurs for alle som ansettes i eldreomsorgen, som ikke har relevant helsefaglig utdanning. Et slikt kurs vil bidra til å heve kvaliteten på tjenestene, gi de ansatte større trygghet i arbeidshverdagen og ikke minst sikre at de eldre møtes med den kunnskapen og omsorgen de fortjener. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet konsekvent har vært opptatt av at kompetanse og kvalitet i eldreomsorgen ikke kan ofres, selv i en tid med rekrutteringsutfordringer. Svaret på bemanningskrisen kan ikke være å senke ambisjonene for hva de eldre skal kunne forvente av dem som kommer hjem til dem eller jobber på sykehjemmet der de bor.

Eiendomsskatt

Disse medlemmer viser til at mange husholdninger fortsatt sliter økonomisk. Disse medlemmer viser til at eiendomsskatten er usosial, rammer skjevt og ikke tar hensyn til husholdningenes inntekt, gjeld eller betalingsevne. Folk investerer i bolig og hytter av hensyn til egen families velferd. Derfor bør ikke boliger ses på som et skatteobjekt på lik linje med andre investeringer.

Disse medlemmer viser til at eiendomsskatten verken er knyttet til inntekt, formue eller belåningsgrad og har ingen sammenheng med betalingsevnen. Eiendomsskatten kommer på toppen av allerede store utfordringer for husholdningene med økte kommunale gebyrer for vann og avløp, matvarepriser og øvrige bokostnader. Eiendomsskatten er dårlig egnet til å utjevne forskjeller og rammer vanlige folk og familier, og særlig de med lav inntekt. Disse medlemmer mener at kommunenes behov for eiendomsskatt i stor grad dreier seg om dårlig økonomisk og administrativ styring.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen selv skriver at eiendomsskatt fra bolig og fritidseiendom er den eneste tilleggsinntekten som ikke øker inntektsforskjellene mellom kommunene. Dette underbygger etter disse medlemmers syn at eiendomsskatt på bolig og fritidseiendom særlig benyttes av kommuner som mangler andre tilleggsinntekter, og at disse kommunene i stedet bør kompenseres gjennom inntektssystemet fremfor å belaste egne innbyggere med en usosial skatt.

Disse medlemmer ønsker å fjerne eiendomsskatten i sin helhet.

Private barnehager

Disse medlemmer viser til at barnehageforliket aldri hadde vært mulig uten bidrag fra private aktører. Private barnehager utgjør en svært viktig del av barnehagetilbudet i Norge og fortjener takk og forutsigbare rammevilkår, ikke retorikk der de kalles velferdsprofitører. Disse medlemmer mener det viktigste er et mangfold av gode barnehager, og at det må stilles klare kvalitetskrav til alle barnehager uavhengig av eierform. Det er foreldrenes valg av barnehage som skal avgjøre hvilke barnehageplasser som består, ikke kommunepolitikerne. Private barnehager får kun tilskudd for plassene de klarer å fylle, og barnehageplasser som velges bort, forsvinner. Slik bør det fortsatt være.

Disse medlemmer registrerer at det fra tilskuddsåret 2027 er fastsatt en ny forskrift om finansiering av private barnehager, og at det er innført en hjemmel for å differensiere tilskudd i forbindelse med kommunale satsinger som går ut over lov- og forskriftskrav. Disse medlemmer er bekymret for at en slik adgang til å differensiere tilskudd i praksis kan bli brukt til å forskjellsbehandle private og kommunale barnehager, ved at kommunen satser ekstra på egne barnehager uten å gi de private barnehagene tilsvarende midler. Disse medlemmer mener prinsippet om likebehandling må ligge fast, og at private barnehager må sikres tilskudd som gjenspeiler det faktiske tilbudet kommunen gir i sine egne barnehager.

Disse medlemmer viser til at det fra 1. januar 2026 er innført en ny søknadsordning for private barnehager som ikke får dekket pensjonsutgiftene sine gjennom hovedregelen om pensjonstilskudd, samt en særregel for barnehager med historiske forpliktelser basert på avtaler om offentlig tjenestepensjon. Disse medlemmer mener det er avgjørende at disse ordningene fungerer i praksis, slik at private barnehager som har forpliktet seg til gode pensjonsordninger for sine ansatte, faktisk får dekket sine reelle pensjonsutgifter. Disse medlemmer vil derfor understreke at søknadsordningen må dimensjoneres etter dagens faktiske kostnadsnivå, ikke etter langsiktige anslag som forutsetter at lukkede ytelsespensjonsordninger er faset ut og AFP-kostnader stabilisert. En finansiering basert på fremtidige normanslag vil i praksis skyve kostnadene over på kommunene i en overgangsperiode, i strid med prinsippet om at nye oppgaver og kostnader for kommunene skal fullfinansieres fra innføringstidspunktet. Det skal ikke være en økonomisk ulempe å gi ansatte i private barnehager gode og trygge pensjonsvilkår. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2026 prioriterte 450 mill. kroner til pensjonstilskudd for private barnehager, noe som viser at Fremskrittspartiet tar likebehandling av ansatte i barnehagesektoren på alvor.

Beredskap

Disse medlemmer viser til at de første ordene i kommuneproposisjonen er:

«Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Verden preges av utrygghet og uforutsigbarhet med krig i Europa og Midtøsten.»

Disse medlemmer er enige i denne virkelighetsbeskrivelsen. Det er desto mer påfallende at regjeringen i totalberedskapsåret i svært liten grad følger opp med konkret innhold om beredskap. Proposisjonen mangler en gjennomgang av kommunenes evne til å ivareta sivil beredskap, helseberedskap, infrastrukturberedskap, vannforsyning og strømforsyning i en krisesituasjon. Det sies ingenting om hvordan kommunene skal finansiere beredskapstiltak, om tilstanden på tilfluktsrom, om lagre av nødvendig utstyr og forsyninger eller om kommunenes kapasitet til å håndtere en større sivil krise. For disse medlemmer fremstår det derfor som om regjeringen konsekvent bruker den sikkerhetspolitiske situasjonen som et argument for mangel på handlekraft og dårlige politiske løsninger.

Disse medlemmer viser til at kommuner som huser kritisk nasjonal infrastruktur, eksempelvis store flyplasser, bærer et utvidet og særskilt beredskapsansvar. Disse medlemmer understreker at kommunene i dag må binde opp store deler av sin operative kapasitet for å håndtere potensielle kriser, uten at staten stiller opp med full kompensasjon. Disse medlemmer advarer mot at denne underfinansieringen over tid svekker beredskapsevnen i kommuner som har et helt avgjørende ansvar for den samlede nasjonale beredskapen.

Disse medlemmer mener det er en alvorlig svakhet at regjeringen beskriver trusselbildet i sterke ord, men ikke følger opp med hverken konkrete tiltak, midler eller forventninger til kommunesektoren. Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. De er også førstelinjen i en krisesituasjon. Det er kommunene som skal sikre drikkevann, strøm, helsetjenester, evakuering og omsorg for innbyggerne når krisene rammer. Når regjeringen selv erkjenner at sikkerhetssituasjonen er alvorlig, forventer disse medlemmer at det som minimum reflekteres i konkrete beredskapskrav og øremerkede midler til kommunal beredskap. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2026 prioriterte å styrke grunnbemanningen i Sivilforsvaret samt øke kapasiteten på tilfluktsrom.

Disse medlemmer er videre bekymret for tilstanden på kritisk kommunal infrastruktur som vann- og avløpsnettet, veinettet og digital infrastruktur. Et vedlikeholdsetterslep på fylkesveier, manglende redundans i vannforsyningen og ufullstendig bredbåndsdekning i distriktene er ikke bare et problem i hverdagen, det er også en alvorlig sårbarhet i en beredskapssituasjon. Disse medlemmer mener regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av kommunenes beredskapsevne, herunder status for sivil beredskap, helseberedskap, infrastrukturberedskap og forsyningssikkerhet, samt forslag til hvordan kommunene skal settes i stand til å møte trusselbildet regjeringen selv beskriver.

Skole

Disse medlemmer viser til at den nye opplæringslova gir alle rett til opplæring til de har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, samt fri rett til omvalg til de er 19 år. Disse medlemmer støtter ambisjonen om at flere skal fullføre videregående opplæring, men er bekymret for at de økonomiske konsekvensene av fullføringsretten ikke er tilstrekkelig finansiert for fylkeskommunene. Proposisjonen viser at elevtallet i videregående økte med over 10 100 elever i skoleåret 2025–2026. Disse medlemmer konstaterer at det har kommet flere elever uten at det har fulgt med tilsvarende lærerressurser. Fullføringsretten og retten til omvalg innebærer at fylkeskommunene skal gi opplæring til flere elever over lengre tid, og disse medlemmer kan ikke se at regjeringen har kompensert fylkeskommunene i tilstrekkelig grad for de merkostnadene dette medfører. Disse medlemmer mener regjeringen må klargjøre de økonomiske konsekvensene av fullføringsretten og sikre at fylkeskommunene faktisk settes i stand til å oppfylle de nye rettighetene.

Disse medlemmer er videre bekymret for at bare 71,1 pst. av elevene på yrkesfaglige utdanningsprogram fullfører innen fem til seks år, mot 91,1 pst. på studieforberedende. Disse medlemmer mener det er behov for en sterkere satsing på yrkesfag, herunder tilgang til læreplasser, oppdatert utstyr og tettere samarbeid med arbeidslivet. Det er arbeidslivets kompetansebehov som må være styrende for dimensjoneringen av det videregående opplæringstilbudet, og disse medlemmer er positive til at dette nå er lovfestet i den nye opplæringslova.

Disse medlemmer er fortsatt alvorlig bekymret for den økende trenden med vold og trusler i skolen. Dette er både et arbeidsmiljøproblem, en sikkerhetsutfordring og en uakseptabel ukultur som i noen kommuner også er et integreringsproblem. Disse medlemmer registrerer at regjeringen har fremmet forslag om plikt til å dele personopplysninger ved skolebytte for å forebygge oppførsel som i vesentlig grad går ut over skolemiljøet til medelever eller arbeidsmiljøet til ansatte. Disse medlemmer mener dette er et steg i riktig retning, men at det ikke er tilstrekkelig. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag om å styrke lærerens stilling i skolen, herunder økt myndighet og utvidede fullmakter, økt involvering av foreldre og foresatte ved alvorlige overtramp av ordensreglement samt innføring av oppfølgingsteam ved sterkt belastede skoler. Disse medlemmer mener regjeringen må komme med konkrete og praktiske tiltak mot vold og trusler i skolen og ikke begrense seg til informasjonsdeling ved skolebytte.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen ønsker å videreføre grunnskoletilskuddet, som innebærer et tilskudd på over 580 000 kroner per kommunale grunnskole. Disse medlemmer viser til at inntektssystemutvalget har anbefalt at bruken av særskilt fordeling bør begrenses, og at mest mulig av rammetilskuddet bør fordeles etter faktiske kriterier. Disse medlemmer mener grunnskoletilskuddet i praksis er et strukturbevarende tilskudd som binder kommunenes handlingsrom og premierer opprettholdelse av skolebygg fremfor satsing på kvalitet og innhold i opplæring. Disse medlemmer konstaterer at det til tross for tilskuddet legges ned et betydelig antall grunnskoler hvert år, noe som viser at tilskuddet uansett ikke fungerer etter sin hensikt. Disse medlemmer mener at midlene som i dag går til grunnskoletilskuddet, bør omfordels til tiltak som styrker kvaliteten i skolen, herunder flere kvalifiserte lærere, tilpasset opplæring og spesialpedagogiske tiltak. Det er innholdet i skolen, ikke antallet skolebygg, som avgjør om elevene får en god opplæring. Disse medlemmer mener det må være kommunenes ansvar å vurdere sin egen skolestruktur ut fra lokale behov, og at staten ikke skal binde opp milliardbeløp.

Mer lokaldemokrati og mindre statlig overstyring

Disse medlemmer er bekymret for at det lokale selvstyret i plan-, areal- og byggesaker ikke blir tilstrekkelig vektlagt, og at statsforvalterens innsigelser bidrar til å stanse eller forsinke lokal utvikling. Kommunene sitter som nærmeste forvaltningsorgan til innbyggerne på unik kunnskap om lokale forhold, behov og prioriteringer. Dette kunnskapsgrunnlaget bør utnyttes aktivt og tas hensyn til i planleggingen av areal- og byggesaker, uten unødig innblanding fra statsforvalteren. Disse medlemmer viser til at statsforvalterens innsigelser kan forsinke eller hindre lokale beslutninger og prosesser, noe som medfører unødvendige forsinkelser, økte utgifter og begrensninger for lokal utvikling. Når statlige byråkrater kan legge ned veto mot skjønnsmessige beslutninger fattet av folkevalgte organer, undergraves det lokale folkestyret.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen har startet et innsigelsesprosjekt som skal se på hvordan planprosessene kan bli bedre, og at regjeringen vurderer å innføre tidsfrister for å øke framdriften i reguleringsplansaker. Disse medlemmer mener dette er utilstrekkelig. Så lenge statsforvalteren, fylkeskommunen og andre statlige aktører har adgang til å overkjøre kommunale vedtak gjennom innsigelser, vil ikke «dialog og veiledning» løse det grunnleggende problemet. Disse medlemmer merker seg også at regjeringen selv erkjenner at tidsbruken i plan- og byggesaksprosesser må ned, og at omfattende og uklare regler forsinker og fordyrer byggeprosjektene. Disse medlemmer mener dette er en direkte konsekvens av at for mange statlige myndigheter har mulighet til å gripe inn i lokale prosesser.

Disse medlemmer mener at kommunene må få lov til å være JA-kommuner, der man legger til rette for vekst, næringsutvikling og gode bo- og levevilkår. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag. Det må gjøres mer for å bli kvitt statlig detaljstyring og byråkrati og for å spre makt og myndighet til lokalpolitikere. Disse medlemmer er overbevist om at en begrensning av statsforvalterens innsigelser, i tråd med sterk vektlegging av det kommunale selvstyret, vil bidra til en mer effektiv og smidig behandling av plan-, areal- og byggesaker. Dette vil sikre raskere fremdrift og bedre tilpasning til lokale behov og prioriteringer, til det beste for innbyggere og næringsliv.

Disse medlemmer viser til Innst. 227 S (2025–2026), Innst. 195 S (2025–2026) og Innst. 109 S (2025–2026), som alle inneholder vedtak fra Stortinget som vil sikre at lokaldemokratiet styrkes, og at statsforvalterens innflytelse over det kommunale selvstyret begrenses.

Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen følger opp Stortingets tydelige holdning om å styrke det lokale selvstyret i arealpolitikken. Det betyr at terskelen for å fremme innsigelser knyttet til vesentlige nasjonale og regionale interesser må heves. Det må gjøres nødvendige endringer i styringsdokumenter, som for eksempel Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027, statlige planretningslinjer (SPR) og oppdragsbrev til Statsforvalterne. Videre mener disse medlemmer at dispensasjonsparagrafen i plan- og bygningsloven må endres slik at dispensasjoner blir et politisk spørsmål og ikke et juridisk spørsmål slik det er i dag.

Videre er disse medlemmer opptatt av et sterkt og levende lokaldemokrati, der det er kort vei mellom innbyggerne, næringslivet og de folkevalgte. Samtidig er det avgjørende å sikre åpenhet og innsyn i kommunale beslutningsprosesser. Disse medlemmer viser til at de aller fleste kommunestyrerepresentanter og fylkestingspolitikere utfører sine verv ved siden av ordinært arbeid og uten tilgang til egne rådgivere eller sekretærer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling der folkevalgte på lokalt og regionalt nivå i praksis kan bli pålagt omfattende journalførings- og innsynsforpliktelser knyttet til sitt politiske arbeid. Disse medlemmer understreker at det skal være åpenhet om den kommunale saksbehandlingen. Saksdokumenter som ligger til grunn for politiske vedtak, skal være offentlige i tråd med gjeldende regler, og folkevalgte organers møter skal som hovedregel være åpne for offentligheten. Samtidig må folkevalgte ha et nødvendig politisk arbeidsrom hvor de kan drøfte saker, innhente synspunkter og utvikle politikk uten at intern politisk kommunikasjon eller dialog med innbyggere og interessegrupper automatisk blir gjenstand for innsynskrav. Disse medlemmer mener det bør gjelde et tilsvarende skille mellom det politiske arbeidet og den offentlige saksbehandlingen i kommuner og fylkeskommuner som det gjør for stortingsrepresentanter.

Vann og avløp

Disse medlemmer viser til at vann, avløp og renovasjon er den sektoren som har hatt størst prosentvis økning i investeringer i kommunesektoren, med en økning på 66 pst. i perioden 2015–2025. Sammen med samferdsel står sektoren for over halvparten av kommunesektorens samlede investeringer. Disse medlemmer viser til at Norconsult og SINTEF har estimert at norske kommuner må investere 332 mrd. kroner de neste 20 årene for å sikre tilstrekkelig rent drikkevann og forsvarlig avløpshåndtering. Riksrevisjonens undersøkelser viser at 30 pst. av det rensede drikkevannet i Norge lekker ut av rørene, tilsvarende et samlet årlig vannforbruk for 4,4 millioner innbyggere. Disse medlemmer er bekymret for at investeringsbehovet i stor grad veltes over på innbyggerne gjennom økte kommunale gebyrer. Gebyrene for vann har økt med 46 pst. og avløpsgebyrene med 44 pst. i perioden 2010–2021, mens konsumprisindeksen i samme periode steg med 26 pst. Prognoser fra Norsk Vann viser at gebyrene kan mer enn dobles innen 2040. Etter selvkostprinsippet får kommunene dekket kostnadene gjennom gebyrer fra innbyggerne, noe som betyr at det er husstandene som til syvende og sist betaler regningen for et vedlikeholdsetterslep kommunene selv har bygget opp over tiår.

Disse medlemmer viser videre til at vann- og avløpssektoren har et betydelig effektiviseringspotensial. Ifølge en analyse av Senter for økonomisk forskning for Norsk Vann har sektoren et nasjonalt effektiviseringspotensial på 26 pst. innen vann og 22 pst. innen avløp. Disse medlemmer mener kommunene må ta dette potensialet i bruk før kostnadene veltes videre på innbyggerne. Videre viser disse medlemmer til at Danmark har innført en benchmarkingmodell som har gitt gode resultater. Disse medlemmer mener regjeringen bør utrede en tilsvarende modell for den norske vann- og avløpssektoren.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om et spleiselag mellom stat, kommune og relevante aktører for oppgradering av rensekapasitet, og til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2025 foreslo 100 mill. kroner ekstra til en tilskuddsordning for kommuner langs Oslofjorden til planlegging og prosjektering av nitrogenrensing. Disse medlemmer mener at når staten pålegger kommunene nye og strengere krav til rensing og overvannshåndtering, må staten også bidra til å dekke deler av kostnadene. Det kan ikke være slik at staten innfører stadig strengere miljøkrav og overlater hele regningen til husholdningene via de kommunale gebyrene.

Innvandring og integrering

Disse medlemmer viser til at Norge har tatt imot over 100 000 flyktninger fra Ukraina siden 2022, og at drøye 85 000 ukrainske statsborgere var bosatt i Norge ved inngangen til 2026. Kommunene har gjort en stor innsats med å bosette, kvalifisere og integrere rekordmange på kort tid, men denne innsatsen har samtidig gått på bekostning av kapasiteten i de kommunale tjenestene. Regjeringen erkjenner selv at det er krevende for kommunene å både bygge opp kapasitet raskt og skalere ned igjen. Disse medlemmer viser videre til at proposisjonen peker på at bosettingen av ukrainere i distriktskommunene sannsynligvis ikke vil føre til varig bosetting, ettersom tilbøyeligheten til å flytte fra bosettingskommunen øker etter avsluttet introduksjonsprogram, og at mange velger å flytte til Oslo-regionen eller andre store bykommuner. Denne sekundærflyttingen bidrar til opphopning av levekårsproblemer i enkeltbyer og bydeler og undergraver den bosettingspolitikken som kommunen har brukt store ressurser på å gjennomføre.

Disse medlemmer viser til Integreringsbarometeret 2026, som tegner et tydelig bilde av at befolkningen ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk. Over halvparten av befolkningen mener nå at Norge bør ta imot færre innvandrere, og bare 17 pst. mener at Norge bør ta imot flere. Dette er det laveste nivået som er målt siden spørsmålet ble stilt første gang i 2017. Nesten halvparten mener integreringen går dårlig, mens bare drøyt to av ti mener den går bra. Kun én av tre mener at deres kommune bør bosette flere flyktninger. Det er også en tydelig økning i andelen som ser en kobling mellom innvandring og kriminalitet, der 72 pst. mener at økt innvandring vil føre til mer kriminalitet. 80 pst. peker på manglende integrering som hovedårsak til mer brutal ungdomskriminalitet. Disse medlemmer mener disse tallene viser at befolkningen har en realistisk virkelighetsoppfatning som politikerne bør ta inn over seg.

Disse medlemmer merker seg at befolkningen i økende grad skiller mellom arbeidsinnvandring og annen innvandring. Mens 71 pst. mener arbeidsinnvandring er positivt for norsk økonomi, mener bare 25 pst. det samme om asylinnvandring. Over halvparten mener asylinnvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten. Disse medlemmer mener denne nyansen er viktig og gjenspeiler Fremskrittspartiets tilnærming til innvandringspolitikken. Norge trenger arbeidsinnvandring som bidrar til verdiskaping og velferd, men må ha en langt strengere kontroll med asyl- og flyktningeinnvandringen enn det som har vært tilfelle de siste årene.

Disse medlemmer mener innvandringspolitikken må være streng, bærekraftig og rettferdig. Det betyr at volumet på innvandringen må ned til et nivå som er forenelig med god integrering, at ytelsene til flyktninger ikke skal være høyere enn i sammenlignbare land som Sverige og Danmark, og at kommunene må kompenseres fullt ut for de faktiske kostnadene ved bosetting og integrering. Disse medlemmer mener det er naivt å tro at integrering lykkes bare man har gode intensjoner. Uten en kontrollert innvandring i et bærekraftig tempo vil presset på kommunale tjenester og boliger undergrave både integreringen og velferden til dem som allerede bor i Norge.

Boligpolitikk

Disse medlemmer deler regjeringens ambisjon om at det skal bygges flere boliger folk har råd til, men mener at regjeringens virkemidler ikke i tilstrekkelig grad adresserer de grunnleggende årsakene til at det bygges for lite og for dyrt. Disse medlemmer viser til at boligbyggingen har vært historisk lav i mange deler av landet de siste årene, og at økte renter, økte byggekostnader og høye tomtepriser gjør det stadig vanskeligere for vanlige familier å komme seg inn på boligmarkedet.

Disse medlemmer mener at en av de viktigste årsakene til at det bygges for få boliger, er at regulerings- og planprosessene tar for lang tid og koster for mye. Når det tar årevis fra en utbygger melder sin interesse, til reguleringsplanen er vedtatt, fordyres prosjektene, og mange skrinlegges. Disse medlemmer er positive til at regjeringen varsler at de vil innføre frister for å øke fremdriften i reguleringsplansaker, men mener man må gå lenger enn å vurdere slike frister. Kommunene må forplikte seg til en JA-holdning til boligbygging, og behandlingstidene i plan- og byggesaker må ned.

Disse medlemmer mener videre at statsforvalterens innsigelsesadgang er et av de største hindrene for effektiv boligbygging. Når statlige myndigheter kan stanse eller forsinke lokalt vedtatte reguleringsplaner gjennom innsigelser, undergraves det kommunale selvstyret, og boligbyggingen bremses. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om å fjerne statsforvalterens innsigelsesrett i arealsaker, og fastholder dette standpunktet. Det er kommunene som kjenner de lokale forholdene best, og det er kommunepolitikerne innbyggerne kan stille til ansvar ved valg, ikke en byråkrat hos statsforvalteren.

Disse medlemmer er også bekymret for strengere lokale byggekrav enn det som følger av byggteknisk forskrift. Disse medlemmer mener det bør gå tydelig fram av regelverket at kommunene ikke kan stille strengere tekniske krav enn det som følger av nasjonale forskrifter. Når kommuner stiller særskilte krav til for eksempel energiløsninger, parkeringsdekning eller materialvalg utover det som er nasjonalt fastsatt, er det innbyggerne som betaler i form av unødvendig dyrere boliger. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har advart mot at klimakrav i bygge- og anleggsprosjekter svekker konkurranseevnen til små og mellomstore aktører og driver kostnadene opp, uten at den faktiske miljøgevinsten står i forhold til belastningen.

Generelle merknader fra Høyre

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er således et viktig fundament for det norske velferdssamfunnet og noe av det viktigste Stortinget kan bidra med for å sikre gode oppvekstsvilkår og velferdstjenester for enkeltpersoner og familier.

Disse medlemmer viser til at de demografiske utviklingstrekkene gjør at kommunene i årene fremover må være forberedt på store omstillinger. Kommunereformen har bidratt til å styrke flere kommuner, men det er mange små kommuner som vil være sårbare i møte med de krav og forventninger samfunnet vil stille fremover. Fra 2019 til i dag har antallet kommuner blitt redusert fra 428 til 357. Dette har gitt større fagmiljøer og mer hensiktsmessige løsninger i organisering av kommunens tjenester. Disse medlemmer viser til Statistisk sentralbyrå (SSB) sin siste befolkningsframskriving fra juni 2024, som viser at det i løpet av de neste tiårene vil være flere eldre (65 år +) enn barn og unge (0–19 år). På denne bakgrunn viser disse medlemmer til at det vil være et stort behov for ansatte innenfor helse- og omsorgssektoren i årene som kommer.

Disse medlemmer mener at landets kommuner må være rustet til å møte morgendagens utfordringer og til å levere gode nok tjenester til sine innbyggere. Mange små kommuner mangler kompetansen som skal til for å kunne levere lovpålagte tjenester på en god nok måte. Disse medlemmer mener at kommunene trenger god tilgang på kompetanse og må ha et stort lokalt handlingsrom og tydelig myndighet til å ta gode valg sammen med og på vegne av sine innbyggere for å kunne tilby best mulig tjenester. Disse medlemmer viser til at et godt, lokalt handlingsrom krever at kommunesektoren ikke kan ha uforholdsmessig mange og detaljerte krav som går ut over muligheten til å innrette de kommunale tjenestene på en best mulig måte i den enkelte kommune. Disse medlemmer merker seg at kommunepolitikere over hele landet har gitt tilbakemeldinger om akkurat dette. De opplever at den totale mengden av krav hemmer det lokale selvstyret og muligheten til å effektivisere driften samt gjøre de prioriteringene de ønsker og mener er riktig for akkurat deres kommune. Dersom en kommune klarer å effektivisere driften, vil dette frigjøre menneskelige ressurser og økonomiske midler som kan styrke tjenesteproduksjonen.

Disse medlemmer viser til at omfanget av søknadsbaserte ordninger øker behovet for byråkrati hos både tildeler og mottaker. Det totale antallet ordninger må ned, slik at kommunene og staten bruker færre ressurser på dette. Disse medlemmer mener staten må ha tillit til at kommunene bruker midlene i tråd med søknadsformålet. Rapporteringskravene må bli færre og bør gjenspeiles i alle ledd mellom Kommune-Norge og staten, inkludert underliggende etater og direktorater.

Disse medlemmer viser videre til at digitalisering i seg selv ikke er et mål, men et verktøy for å blant annet å kunne tilby bedre tjenester i offentlig sektor. Disse medlemmer mener at når en kommune gjennomfører effektiviseringstiltak, må dette være målbart slik at kommunene kan vise til effektiviseringsgevinst og ikke bare til at en oppgave løses på en ny måte. Disse medlemmer viser til at Senter for økonomisk forskning (SØF) har utarbeidet beregninger for effektiviteten i de kommunale tjenestene, og at dette kan gi kommuner en god oversikt over effektiviteten i egen kommune.

Disse medlemmer viser til at generalistkommuneutvalgets rapport gir et godt og saklig grunnlag for å diskutere hvordan fremtidens tjenestetilbud skal løses og finansieres til det beste for innbyggerne. Disse medlemmer viser til Dokument 8:52 S (2025–2026), jf. Innst. 195 S (2025–2026), der Høyre har fremmet 13 konkrete forenklingsforslag om bedre tjenester for innbyggerne gjennom mindre statlig detaljstyring.

Disse medlemmer merker seg at kommunesektoren hadde en samlet gjeld på om lag 857 mrd. kroner ved utgangen av 2025. Disse medlemmer merker seg videre at rentenivået var lavt lenge, men at rentene steg 12 ganger i løpet av 2022 og 2023. Rentenivået i Norge har fremdeles ikke gått ned, til tross for at statsminister Støre gjentatte ganger har sagt at rentene vil gå ned, og Arbeiderpartiet brukte argumentet lavere rente aktivt i valgkampen. Gjeldsoppbygging bidrar isolert sett til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for ytterligere renteøkninger.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg økte de frie inntektene utover de beregnede demografi- og pensjonskostnadene og på den måten økte det kommunale handlingsrommet frem til 2021. Disse medlemmer viser til at de frie inntektene økte med omtrent 35 mrd. kroner under regjeringen Solberg.

Disse medlemmer påpeker at prinsippet om lokalt, kommunalt selvstyre er grunnleggende, og at det er viktig å opprettholde den norske tradisjonen med sterke kommuner med en høy grad av reelt selvstyre. Disse medlemmer mener at norske kommuner må få økt lokal handlefrihet – fordi det er lokalpolitikere, innbyggere, ansatte, frivillige organisasjoner og lokale bedrifter som kjenner sine ønsker og behov best. Disse medlemmer viser i den forbindelse til behandlingen av Kommuneproposisjonen 2023. Prop. 110 S (2021–2022), jf. Innst. 460 S (2021–2022), der Høyre fikk gjennomslag for at regjeringen skulle legge til rette for etablering av frikommuneforsøk etter inspirasjon fra Danmark og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2023. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har begynt å følge opp dette vedtaket. Disse medlemmer mener flere kommuner må innlemmes i frikommuneforsøk, slik at de kan prøve ut nye måter å organisere tjenestene til innbyggerne på. Disse medlemmer påpeker at frikommuneforsøkene må organiseres slik at de ved evaluering kan vise til konkrete, målbare resultater.

Disse medlemmer har også den siste tiden fremmet flere representantforslag om å gi kommunene økt handlingsrom. Det vises i den forbindelse til Dokument 8:52 S (2025–2026), jf. Innst. 195 S (2025–2026), med 13 konkrete forenklingsforslag om bedre tjenester for innbyggerne gjennom mindre statlig detaljstyring, Dokument 8:51 S (2025–2026), jf. Innst. 196 S (2025–2026), om oppgavegjennomgang for å starte avviklingen av fylkeskommunen og flere forslag fra Høyre om Statsforvalterens myndighet i forbindelse med behandlingen av representantforslag fra Senterpartiet, Dokument 8:188 S (2025–2026), jf. Innst. 238 S (2025–2026).

Disse medlemmer viser til at Russland og Putins meningsløse og folkerettsstridige krigføring mot Ukraina har ført til at Europa fortsatt opplever den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Disse medlemmer viser til at det er krevende å forutse hvor mange flyktninger som vil komme til Norge, men merker seg at Utlendingsdirektoratet (UDI) planlegger for 14 500 ukrainere i 2026. Når vi vet at kommunene har bosatt om lag 85 0000 ukrainske flyktninger siden februar 2022, er 14 500 mennesker et høyt antall flyktninger. Disse medlemmer viser til at UDI påpeker at flyktningsituasjonen kan endres raskt dersom Russland gjør fremrykninger og får kontroll over tettbefolkede områder.

Disse medlemmer merker seg at det er en krevende humanitær situasjon i flere land. UDI anslår at det vil komme totalt 18 500 søknader om beskyttelse i 2026. Regjeringen må forberede Norge på dette, iverksette tiltak for å forebygge en potensiell flyktningkrise på toppen av den landet står i, og ha gode beredskapsplaner for å håndtere en stor vekst i antall asylsøkere til Norge.

Disse medlemmer viser til Høyres merknader og forslag i flere saker behandlet inneværende stortingssesjon:

• Innst. 221 S (2025–2026) om borgerkontrakt hvor Høyre fremmet en rekke forslag for å tydeliggjøre krav, forventninger og sanksjoner knyttet til integreringsløpet.

• Innst. 309 L (2025–2026), jf. Prop. 70 L (2025–2026), der regjeringen fremmet forslag til en integreringserklæring der Høyre fikk gjennomslag for flere av sine forslag fremmet i saken om borgerkontrakt.

• Innst. 230 S (2025–2026) om innstramminger i familieinnvandringspolitikken der Høyre sikret flertall sammen med de øvrige borgerlige partiene om innstramming.

• Innst. 150 S (2025–2026) hvor Høyre løftet flere forslag for å sikre en mer restriktiv politikk for bosetting og sekundærbosetting av innvandrere.

Disse medlemmer merker seg at mange kommuner nå opplever at kapasiteten knyttet til integreringstilbud, skole, barnehage og helsetjenester er presset. Helt konkret har byer som Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Ullensaker og Lørenskog vært tydelige på at deres kapasitet er sprengt, og de har gjort store kutt i vedtak om bosettinger i 2026.

Disse medlemmer merker seg videre at kommunene opplever et stort press i boligmarkedet. Svært mange private har stilt opp for å kunne gi et godt botilbud raskt, særlig sett i forhold til å kunne bosette det store antallet flytninger som er kommet fra Ukraina. Fremover må det forventes at det både må bygges flere boliger, og flere boliger må settes i stand, for å kunne bosette raskt. Disse medlemmer understreker at regjeringens valg om å fjerne tilskudd til utleieboliger i statsbudsjettet for 2024 gjorde situasjonen enda mer krevende for kommunene. Disse medlemmer viser videre til at Høyre i sitt alternative budsjett for 2026 foreslo å gjeninnføre tilskuddet for utleieboliger og la inn 100 mill. kroner til dette formålet.

Disse medlemmer viser til at det er en sterk tradisjon for å eie egen bolig i Norge, og selveierdemokratiet er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Dette bidrar til et mangfoldig privat eierskap, til økt sparing og til gode bomiljø. Det å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene og kan dermed ha positiv effekt på barns oppvekst. Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig, og tall viser at 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet.

Disse medlemmer viser samtidig til at det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene. Disse medlemmer viser til at det viktigste vi kan gjøre for å få flere inn på boligmarkedet, er å sørge for at det bygges mer og raskere, slik at det blir flere boliger tilgjengelig på markedet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har et mål om 130 000 igangsettingstillatelser før 2030, men påpeker at målet i seg selv ikke vil øke antallet bygde boliger. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen ligger an til å ikke nå målene, og regjeringen har heller ikke lagt frem konkret politikk som i nær fremtid vil kunne øke byggetakten.

Disse medlemmer viser videre til Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet, som ble lagt fram i 2024, og merker seg at denne ikke inneholdt konkrete tiltak for å bygge flere boliger. Disse medlemmer viser videre til forslag og merknader i Meld. St. 13 (2023–2024), jf. Innst. 327 S (2023–2024).

Disse medlemmer påpeker at en trygg bolig er et grunnleggende behov og en forutsetning for å kunne delta i samfunnet. Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg la fram en nasjonal strategi for sosial boligpolitikk, Alle trenger et trygt hjem (2021–2024). Denne strategien rettet innsatsen mot de mest sårbare gruppene: de som står i fare for å bli eller er bostedsløse, barn og unge samt personer med nedsatt funksjonsevne. Det har siden den gang ikke kommet en ny strategi for dette arbeidet. Disse medlemmer viser til at Kirkens bymisjon slo alarm tidligere i år om at 7 357 husstander var i midlertidige botilbud i Norge i 2025, og av disse var 666 barnefamilier bostedsløse. Det er over tre ganger så mange som samme statistikk viste i 2020.

Disse medlemmer mener at den negative utviklingen krever tiltak, og at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og å motvirke at innbyggere i Norge blir bostedsløse. Belastningen ved dårlige boforhold, ofte med hyppige flyttinger, er stor. Disse medlemmer mener at en ny og helhetlig boligsosial strategi som tar tak i de utfordringene Norge, og da særlig storbyene, opplever nå, må utarbeides, og at strategien må bygge videre på strategien fra regjeringen Solberg og inneholde konkrete tiltak for å redusere antallet bostedsløse. Strategien bør også inneholde tiltak for å sikre at flere får mulighet til å eie sin egen bolig, og styrke kommunenes mulighet til å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til representantforslaget fra representantene fra Høyre, Dokument 8:23 S (2025–2026), jf. Innst. 145 S (2025–2026), om en ny nasjonal boligstrategi, som dessverre ikke fikk støtte av et flertall i Stortinget.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Støre har fjernet viktige virkemidler i den boligsosiale politikken, blant annet Husbankens tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte. Stortinget vedtok våren 2024 å gjeninnføre dette tilskuddet, men regjeringen har enda ikke fulgt opp vedtaket. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Høyres alternativet budsjett, der det er prioritert 100 mill. kroner til nettopp dette tilskuddet.

Disse medlemmer påpeker at Husbanken har en viktig rolle i det boligsosiale arbeidet, og at regjeringen Solberg var tydelig på at Husbankens rolle må være et effektivt og treffsikkert hjelpemiddel for å hjelpe de svakeste inn på boligmarkedet. Tallene viser at den gjennomsnittlige startlånsutbetalingen økte fra litt over 600 000 til 1,8 mill. kroner fra 2013 til 2021, og samtidig økte også antallet barnefamilier som mottok startlån.

Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at kommunesektoren er bærebjelken i velferdsstaten og avgjørende for å sikre likeverdige tjenester til innbyggerne, uavhengig av bosted og bakgrunn. Sterke fellesskapsløsninger i kommunene er en forutsetning for å redusere sosiale og geografiske forskjeller.

Dette medlem viser til at Kommuneproposisjonen 2027 legger opp til en begrenset realvekst i kommunesektorens inntekter. Etter dette medlems vurdering er veksten i frie inntekter ikke tilstrekkelig til å møte de økte kostnadene som følger av demografiske endringer, særlig veksten i antall eldre. Dette gir i praksis et begrenset handlingsrom for kommunene.

Dette medlem vil peke på at konsekvensene allerede er synlige i form av press på bemanning og tilbud i sentrale velferdstjenester. Skal kommunene lykkes med tidlig innsats og gode tjenester, må det investeres i folk. Dette medlem vil særlig understreke behovet for økt bemanning i barnehage og skole og viser til at en nasjonal bemanningsnorm er nødvendig for å sikre at alle elever får den oppfølgingen de trenger.

Dette medlem vil understreke at det ikke er bærekraftig å møte strammere økonomiske rammer gjennom kutt i tjenester for barn og unge. Tidlig innsats og gode oppvekstsvilkår er avgjørende både for den enkelte og for samfunnet som helhet, og kutt i slike tjenester vil kunne føre til økte forskjeller og større behov for reparerende tiltak senere.

Dette medlem vil understreke den avgjørende betydningen av tilstrekkelig bemanning i helse- og omsorgstjenestene. En økende andel eldre og flere med sammensatte behov stiller større krav til kapasitet og kompetanse i kommunene. Dette medlem mener at dagens økonomiske rammer ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for den nødvendige opptrappingen av bemanningen. Gode tjenester innen helse og omsorg er avhengige av tilstrekkelig kvalifisert personell, og bruk av deltidsstillinger og høyt arbeidspress utfordrer både kvaliteten på tjenestene og arbeidsvilkårene for de ansatte. Dette medlem mener derfor det er behov for en tydelig satsing på flere hele og faste stillinger, bedre arbeidsvilkår og en styrket rekruttering til sektoren, slik at kommunene kan møte framtidens omsorgsbehov på en forsvarlig måte.

Dette medlem mener videre at universelle velferdsordninger er avgjørende for å redusere forskjeller. Dette innebærer blant annet en videre utvidelse av ordninger som gratis SFO, slik at flere barn får delta i inkluderende fellesskap uavhengig av foreldrenes økonomi.

Dette medlem vil også understreke behovet for en sterkere offentlig helsetjeneste i kommunene. Sosiale helseforskjeller er økende, og dette medlem mener det er nødvendig med en utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten, med mål om å likestille tannhelse med øvrige helsetjenester.

Dette medlem vil videre peke på at gode og tilgjengelige transportordninger er avgjørende for deltakelse og likestilling. TT-ordningen er et viktig virkemiddel for å sikre mobilitet for personer med funksjonsnedsettelser. Dette medlem mener det er behov for å styrke ordningen og redusere forskjeller mellom fylker og kommuner, slik at flere får reell mulighet til å delta i arbeid, utdanning og samfunnsliv.

Dette medlem vil også understreke betydningen av en god og forutsigbar toppfinansieringsordning for ressurskrevende tjenester. Ordningen er avgjørende for at kommunene skal kunne gi forsvarlige tjenester til personer med store og sammensatte bistandsbehov, uten at dette går på bekostning av øvrige tjenester. Dette medlem mener det er behov for å styrke og videreutvikle ordningen, slik at den i større grad skjermer kommunene mot store enkeltutgifter og bidrar til et mer likeverdig tjenestetilbud på tvers av landet.

Dette medlem mener det er bekymringsfullt at effektivisering i så stor grad løftes fram som svar på kommuneøkonomiske utfordringer. Selv om teknologi og nye arbeidsformer er viktig, kan dette ikke erstatte behovet for flere ansatte, særlig i eldreomsorgen, hvor behovene vil øke betydelig i årene som kommer.

Dette medlem vil også peke på viktige distriktspolitiske utfordringer. Mangel på arbeidskraft i mange distriktskommuner kan føre til at næringslivet gradvis svekkes, fordi det ikke er tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft til å opprettholde aktivitet og utvikling. På lengre sikt utgjør dette en alvorlig utfordring for lokal verdiskaping, for sysselsetting i øvrig næringsliv, for landbruket og for målet om å opprettholde spredt bosetting over hele landet.

Dette medlem vil i denne sammenheng understreke at det ikke er tilstrekkelig å legge ansvaret på den enkelte kommune. Rekruttering av arbeidskraft og tilgang på kompetanse er også et nasjonalt ansvar. Dette medlem mener derfor det er behov for en mer aktiv statlig politikk for å sikre utdanningstilbud, desentraliserte studier og rekruttering til viktige velferdsyrker i distriktene.

Dette medlem mener at en styrking av kommuneøkonomien er avgjørende også i et distriktspolitisk perspektiv, for å sikre gode tjenester, tiltrekke arbeidskraft og opprettholde livskraftige lokalsamfunn.

Dette medlem vil også understreke betydningen av et sterkt og levende lokaldemokrati i en tid hvor det politiske arbeidet oppleves mer krevende. Lokalpolitikere står i økende grad i et betydelig krysspress mellom stramme økonomiske rammer, høye forventninger og en mediehverdag preget av raskere nyhetssykluser og økt oppmerksomhet. Dette medlem vil peke på at økt press, også i form av hets og uønsket påvirkning, kan gjøre det vanskeligere å rekruttere og beholde folkevalgte.

Dette medlem vil også peke på at kommunene må settes bedre i stand til å gjennomføre klima- og miljøtiltak. En rettferdig omstilling krever at kommunene får økonomisk handlingsrom til å satse på kollektivtransport, gang- og sykkelveier og en mer bærekraftig arealpolitikk.

Dette medlem vil peke på at det pågår flere parallelle prosesser og utredninger som i stor grad berører de samme utfordringene i kommune- og helsefeltet. Dette gjelder blant annet Kommunekommisjonens arbeid, Helsepersonellplan 2040, NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen og arbeidet i Helsereformutvalget.

Dette medlem mener at disse prosessene i betydelig grad drøfter sammenfallende problemstillinger knyttet til kapasitet, kompetanse og organisering av framtidens helse- og velferdstjenester. Det er derfor et særlig behov for å se disse arbeidene i sammenheng, slik at tiltak og prioriteringer blir helhetlige og gjensidig forsterkende, framfor fragmenterte og delvis overlappende.

Dette medlem vil understreke at Sosialistisk Venstreparti ønsker å arbeide med disse utfordringene på en samlet og helhetlig måte framfor stykkevis og delt. Etter dette medlems syn bør også regjeringen i større grad legge opp til en mer koordinert oppfølging av de ulike utredningene og reformprosessene, slik at man sikrer en tydelig retning og bedre utnyttelse av ressursene i utviklingen av framtidens velferdskommuner.

Dette medlem vil understreke at en trygg og egnet bolig er en grunnleggende forutsetning for deltakelse i samfunns- og arbeidsliv, og at boligpolitikken derfor må være et sentralt virkemiddel for å redusere sosiale forskjeller. I dag er utviklingen preget av økende boligpriser og høyere terskler inn i boligmarkedet, særlig for unge og husholdninger med lav inntekt. Dette medlem mener det er behov for en mer aktiv boligpolitikk, hvor det offentlige tar en tydeligere rolle i å sikre tilgang til egnede boliger for flere. Ikke-kommersielle utleieboliger, sterkere virkemidler gjennom Husbanken og en mer offensiv bruk av kommunale tomter er viktige grep for å dempe presset i boligmarkedet og sikre flere en stabil bosituasjon.

Dette medlem vil videre peke på at kommunene har en nøkkelrolle i boligpolitikken, men at dagens rammer ikke i tilstrekkelig grad setter dem i stand til å ivareta dette ansvaret. For å sikre en mer sosial og bærekraftig boligpolitikk må kommunene få bedre økonomiske og planmessige virkemidler til å utvikle et variert boligtilbud, inkludert flere ikke-kommersielle boliger. Dette medlem mener at boligspekulasjon og økende ulikhet i boligmarkedet må møtes med tydeligere politisk styring, og at målet må være at flere skal kunne eie eller leie en god bolig til en overkommelig pris, uavhengig av bakgrunn og økonomi.

Dette medlem mener på denne bakgrunn at det er behov for en tydelig styrking av kommunesektorens økonomiske rammer. Økte frie inntekter er en forutsetning for å sikre flere ansatte i velferden, gjennomføre nødvendige universelle velferdsreformer og gi kommunene reell mulighet til å møte både økte levekårsutfordringer, distriktsutfordringer og klimaomstillingen.

Generelle merknader fra Senterpartiet

Komiteens medlem fra Senterpartiet er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati. Staten må også begrense detaljstyringen av kommunene.

Kapitlet fortsetter i originaldokumentet.